SD2IEC for the win!

Prøvde meg tidligere på en billig løsning, det vil mer eller mindre si et forsøk på bruk av løsning for å emulere en Commodore 64 datasette (MP32C64). Denne var ment å fungere ved å la telefon eller annen MP3-kapabel enhet spille av lydopptak av kassettene, men selv om denne fungerte noen ganger så var den ikke så veldig morsom i bruk - altfor mye fikling med volumnivåer, alternative kabelforsøk og søk etter passende lydfiler. Konkluderte raskt at jeg trengte en diskettstasjon, og en SD2IEC gjør så godt den kan for å emulere en av dem (1571)!

Det fins mange SD2IEC varianter å velge mellom ettersom den har vært kopiert opp og i mente, så hvis man tar en titt på ebay så er det bare å velge og vrake alt etter hva man vil foretrekke. Har man lyst til noe som ser ut som en liten diskettstasjon, noen av dem laget av resirkulert plast fra maskinene selv for den perfekt autentisiteten inkludert kabelkaos. De billigste lodder du inn i selve maskin og borrer hull for knapper og lignende, men selv om prisen er fristende så er det uaktuelt å borre eller å sage i et ellers perfekt kabinett. Den jeg endte opp på var en kabel-løs boks som man bare plugget inn på baksiden, og jeg synes den ser rimelig bra ut på baksiden av min Commodore 64G.

Enheten er rimelig plug and pray, for å blande inn systemer som kom ut nesten to tiår sendere. Strengt tatt så er ikke SD2IEC fullstendig kompatibel med all programvare og filer, men så lenge som filene fungerer i en emulator så vil de sikkert også fungere her selv om det ikke er alt som virker. Har prøvd en god del spill fra TOSEC-samlingen, noen fungerer og en del fungerer ikke så man må belage seg på en del tid på å finne utgaver av diskettene som fungerer - i alle fall hvis man skal spille noe utover de mest vanlige topp 10 titlene. I gamle dager så spilte jeg de spillene jeg hadde, noen var bra og andre ikke - ingen av dem kjøpt inn basert på annet enn illustrasjonen på esken i og med at jeg ikke en gang hadde lært hele alfabetet på det tidspunktet. Et pluss er selvsagt at dersom man har den fysiske diskettstasjonen og tomme disketter så er kompatibiliteten god nok til at man får kopiert over innholdet og kjørt programvaren derfra.

For å bruke enheten må man plugge i et minnekort, informasjonen på siden SD2IEC Info detaljerer det man generelt sett skulle trenge. I kortversjon så laster du ned CBM Filebrowser og legger filene fra programs katalogen rett på roten av minnekortet (skal du kun bruke den på en Commodore 64 så trenger du strengt tatt kun filen "fb" og "fb64"). Spillene legger du i en underkatalog etter ønske, men pass på at ettersom en Commodore 64 ikke akkurat er av den raskeste maskinvaren så kan det være en ide å motstå fristelsen for å legge for mye i en katalog - vil sterkt anbefale flere undermapper enn en per bokstav dersom du har noen tusen av dem.

Bruken av den emulerte diskettstasjonen er som den alltid har vært, det vil si kommandoene slik de var den gangen da. For å lese disketten som allerede står i stasjonen, mer eller mindre oppstartdisketten til SD2IEC, så gir man kommandoen LOAD "*", 8. Man kan gi kommandoen LIST for å liste ut innholdet for så å laste inn et spesifikt program, men i og med at vi allerede har satt opp CBM Filebrowser så la oss bare kjøre den direkte ved å gi kommandoen RUN.

Grensesnittet herfra lar deg bla gjennom SD-kortet frem til disketten du ønsker å montere opp, finn en PRG fil som ser ut til å kunne starte hva som jeg vil sterkt anta er et spill og ikke programvaren du en gang sverget ville hjelpe deg med leksene bare du fikk maskinen. Legg merke til at kommunikasjonen mellom diskettstasjon og maskinen er den samme hastigheten som det alltid har vært, med andre ord så kan det fint ta opptil minutter å laste inn kataloger med ekstremt mange filer og når du har funnet frem til programfilen så kan det ta et minutt til å laste det inn. Du ville ha autentisitet ved å spille på den reelle maskinvaren, ikke sant?

Hvis du ville ha ekstreme hastigheter, så hadde du kjøpt cartridge utgaven av spillet. Hvis den fantes da selvsagt, men så er det noe helt spesielt å taste inn de gode gamle kommandoene og se en og en byte av programdataene tikke inn på systemet. Langt raskere enn kassettene selvsagt, så hvis du skal ha en Commodore 64 så er dette enheten man må ha stående klar i utstyrskapet!

Så skitten, så altfor skitten...

Jeg kjøpte min Commodore C64G for ikke så veldig lenge siden og den var skitnere enn bilder er i stand til å korrekt reprodusere, jepp den var så absolutt fullstendig utastbar. I alle fall etter at man hadde konkludert med at maskinen fungerte og en rengjøring dermed havnet på listen over prosjekter som det var noe poeng i å fullføre.

Du tenker kanskje at jeg ignorerte alt støv jeg måtte ha på hjernen for å teste MP32C64 Datasette Emulator, men det har så absolutt mer å gjøre med det faktumet at jeg i bunn er litt lat. Det tok bare litt tid før jeg giddet å fabrikkere enda flere tåpelige vitser om rengjøring - hadde jeg noen i utgangspunktet, du får bedømme ut fra Så gjør vi så når vi vasker vår Amiga 500. Du fant ikke noe overhodet morsomt i innlegget? Vel, da lurte jeg deg i det minste til å skumme innlegget. Ha! Ha! Ha?

Uansett, kabinettet er kun holdt sammen av 3 skruer - kabinettet er generelt sett bare hengslet i bakkant selv om min knirket som bare fankern i forsøket på å åpne den opp inntil jeg til slutt bare måtte måtte bruke en liten mengde rå makt. På bildet ovenfor til høyre er alt fjernet, men følte for å inkludere den for å illustrere nøyaktig hvor svart man ble på fingrene av å ta på noe på innsiden av den. Tror denne på et eller annet tidspunkt må ha vært oppbevart i garasjen, men så ryktes det til at luften i Oslo der den kom fra bare er sånn  - vi her nord koser oss med litt for mye kjølig vind fra fjellene, eventuelt så har vi bare høyere standard (alt etter hvem man intervjuer om saken).

Generelt sett en god ide å bare knipse noen bilder av det meste av kabler man ender opp med å nappe ut, da vet man hvor alt går. Selve RF-skjoldet, eventuelt den sølvpapir-dekte pappen de har stappet inn i maskinen var kun for syns skyld på 80-tallet. Rundt gjettet så omgir vi oss med 100 gangen mengde stråling med mobilene våre ved siden av hodeputen vår uansett, sånn i tilfelle det kommer en Facebook-notification eller en Tweet som ikke kan vente til morgenen kryper seg innpå. Jepp, ikke noe å samle på, så videre til mer viktigere saker.

Endte opp med å måtte skrubbe de verste delene av hovedkortet med Isopropanol, av en lavere prosent fordi vi bor i Norge. Her er alt sånt regulert opp og i mente i tilfelle noen skulle føle for å drikke djevelskapen, ingen som har snakket om ekstra tillegg for å gjøre Tequila enda mer udrikkelig, men på den andre siden så regulerer vel den biten seg selv ved at man til slutt kun har råd til de tingene som smaker marginalt verre/bedre (smak selv: Tequila-en selvsagt, Isopropanol eventuelt begge deler er giftig og bør unngås). Brukte en liten tannbørste for å få sakene til å vare lenger - vet ikke om det gjorde noen forskjell, men alt jeg har er en liten flaske som sikkert var feilmerket da den kom gjennom postsystemet.

Når det kommer til tastaturet vist ovenfor til venstre så har jeg en sånn dings man skal bruke for å dra ut tastene uten å knekke litt for mange av dem, men inntil jeg har så mange maskiner at jeg kan teste uten å risikere noe jeg ikke har råd til å fikse så blir det kun rengjøring der de er. For rengjøring brukte jeg lo-frie pussefiller ment for å polere biler og båter fra Biltema, nedsprayet i JIF vindusrens for å skrubbe selve tastene - på de trangeste plassen brukte jeg en butt smørkniv for å gnikke fillene godt oppetter knappene. Ellers så sprayet jeg ren undersiden med trykkluft, så får vi håpe at det skulle bli tilstrekkelig.

Maskinen ble så skrudd sammen og alt var fryd og gammen inntil jeg skrudde den på og fikk ikke lys på den. Etter å ha grått en del modige tårer koblet jeg den opp til TV-en og der fungerte alt fint, så det kunne hende jeg bare hadde drept LED-lyset. Holdt en annen LED-lampe opp mot pin-ene og ingenting. Det kom flere tårer mens jeg lette frem multimetret og, når satt til å pipe infernalskt på kontinuitet oppdaget jeg at den midterste pin-en var jord og ikke positiv som jeg antok. Når man har en 3pin kontakt og en 3pin kabel, ville det ikke være logiskt å tenke at Commodore hadde designet det slik at den fungerte i uansett posisjon så lenge man klarte å matche dem mot hverandre? Vel, nå har jeg lært leksa om å anta ting når det kommer til disse gutta. Som man ser av bildet ovenfor til høyre så må kabelen henge et hakk utenfor, noe jeg hadde visst dersom jeg hadde tatt et brukbart bilde først.

Forskjellen er slående, i alle fall psykologisk og da mener jeg ikke den mentale slitasjen av å feilkoble ting under monteringen. Får avslutte med et før- og etter-bilde, så får man gi seg selv et klapp på skuldra over at det heldigvis vises en forskjell. Skinnende rene vinduer som lovet, eventuelt også taster kan det virke som!

<< Commodore 64G

MP32C64 Datasette Emulator

Da jeg kjøpte min Commodore 64G så fulgte det ikke med en datasette, det vil si den vi gjennom alle år har kalt kassett-spilleren ettersom det var det den gjorde. Det fulgte derimot med en kassett-spiller, men kun av den varianten man kun kan bruke til musikk og slikt - en datasette har en del digitale funksjoner som Commodere-en kan bruke for å kontrollere den.

Med andre ord hadde jeg ingen måte å få lastet inn noe programvare på den, vel... sett bort fra en datasette tilhørende en Commodore 64C jeg også har, men den er i et annet fylke. Uansett, det ser ut til at det er en hel del alternativer og felles for de fleste av dem er at de koster en del penger i innkjøp, ikke det at ikke komponentene som inngår i dem rettferdiggjør prisen. Du har to alternativer i tillegg til å kjøpe en brukt datasette/diskettstasjon, generelt sett en emulert diskettstasjon i form av SD2IEC eller en emulert datasette i form av MP32C64 (eller en variant av den).

I og med at MP32C64 kostet en femtedel av en SD2IEC så kjøpte jeg inn en av disse, for å spare enda mer kjøpte jeg den i kit-form (det vil si at man må lodde den sammen på egen hånd). Ingen SMD-komponenter i sikte, så med en OK loddebolt for hånden så er dette kjappe kvarteret å "skru" sammen.

Med detaljene unna vei så er det bare å grave frem Commodore-en, plugge denne i datasette-kontakten på baksiden og så koble mikrofon-inngangen på enheten sammen med hodetelefon-utgangen på mobiltelefonen. Velg en av de medfølgende MP3 filene og så...

... irritasjon. I og med at enheten ikke har noen måte å kommunisere med telefonen din på, så er den mer eller mindre nødt til å gjette oppførselen. Dette gir en del utslag som i første omgang betyr at når man trykker SHIFT + RUN på Commodore-en så får man ikke den vanlige "Press play on tape", den skipper rett til en blå skjerm - dette er helt normalt.

Du må nå bytte til telefonen og spille av MP3-filen (uten noe som helst filtrering aktivert), i og med at kommunikasjonen mellom enhetene mangler så MÅ du nå holde inne SPACE inntil du ser skjermen blinke en gang - blink sakte en gang i løpet av 20 sekunder og du har mistet vinduet ditt.

Forhåpentligvis så begynner den nå å laste inn, hvis ikke må du prøve ut ulike volum-nivåer på telefonen din - vanligvis en plass i det høyeste sjiktet for å se hvorvidt det gjør en forskjell, alternativt så kan det være lurt å prøve en annen kabel (mono-kabler skal visstnok fungere bedre). Funker det? Isåfall, spill en av de medfølgende spillene du fikk sammen med enheten (mest trolig som en del av delt mappe på Google Drive eller Dropbox).

Ghostbusters og Boulder Dash var alltid noen av mine favoritter, ikke det at jeg forsto så mye av Ghostbusters i den tiden; jeg hadde ikke en gang lært alle bokstavene mine på det tidspunktet, så Engelsk og håndtering av budsjett var litt utenfor min rekkevidde. Vel, strengt tatt forsto jeg budsjettering og var svært økonomisk med ukelønnen min, men ikke ikke i spill og sånt. Boulder Dash var bare moro for alle involverte, ingenting som å miste et av livene sine ved å få en diamant i hodet mens noen ser på!

I teorien skal man kunne App-er slik som TAPdancer på mobilen for å lese inn .TAP-filer direkte, men jeg fikk aldri noen av disse til å fungere. Prøvde også en av de medfølgende guider om konvertering av TAP-filer til lyd fra laptop-en, men fikk heller ikke disse til å fungere skikkelig. Det eneste jeg kan tenke meg er at samtlige av MP3-filene jeg fikk inkludert var av kopierte spill som var komprimert ned og dermed lastet inn i en smell, TAP-filene jeg hadde liggende var mer som originalene og hadde dermed langt mer interaksjon med selve kassettspilleren og det var dermed vanskeligere å "treffe" den magiske kombinasjon som skulle få ting til å fungere.

Uansett, når det kommer til MP32C64 så er den en morsom ting å lodde sammen som et lite ettermiddags-prosjekt, men dersom du ser etter en måte å få en Commodore 64 til å fungere uten å slite underveis så er den vanskelig å anbefale. Ser antydningen til at jeg sikkert blir å investere i en SD2IEC en gang i fremtiden.

Ny og ubesudlet Joystick (QuickShot VII)

Mulig denne ikke er en den nyheten som det føles som, men så er det sånn følelser er... De føles viktige, selv om de kun er viktige for oss. Det jeg jabber ukontrollert om i denne sammenhengen er at jeg har fått en ny Joystick til min Commodore 64, eller selvsagt også Amiga om jeg kobler den til der.

Strengt tatt fulgte det med to Joystick-er da vi fikk vår brukte Commodore 64 på slutten av 80-tallet, og det fulgte med en brukt Joystick nå når jeg nylig kjøpte min Commodore 64G. Forskjellen er at denne er helt ny, i original forpakning og fullstendig ubesudlet av fremmede hender!

Har ingen anelse om den faktisk er fra 1985, i så fall burde man sikkert kaste en hel haug med Back to the Future referanser inn her. Kan man motstå fristelsen?

Uansett, opp med pakningen! Nøler selvsagt litt i og med at man har et snev av samle-manien i meg, men en Joystick i original forpakning uten at noen har gledet seg over å beføle den føles nesten feil etter så mange år. Antar det ville være mer feil å overlate den gleden til andre, det er tross alt første gangen og denne gangen er det på tide at det meg!

Usikkerhet rundt hvordan denne greia er ment å skulle fungere er absolutt naturlig; jeg mener, den er formet som en walkie talkie av typen man hadde montert på biler... i alle fall på amerikanske filmer. I og med at jeg ikke har erfaring med denne typen innretning så var det strengt tatt ikke mitt første innfall, det var mer at den minte i utgangspunktet om noe man skulle bruke for å stemme i et TV-publikum. Ikke brukt slike heller, så... det er en litt snål gamepad som skal holdes omtrent sånn:

Den røde biten er mer eller mindre en tidlig utgave av retningsstyringen man finner på de senere gamepad-ene fra konsollene, bare at denne selvsagt har vært utviklet uten fordelen av å ha sett slike ting før og enda ikke er sikker på hvordan det skal gjøres. For hva den er så er den ganske nøyaktig når den etterhvert begynner å fungere...

Når det kommer til funksjonen så var jeg usikker på om jeg var nødt til å sjekke hvorvidt 90 dagers garantien på pakken fortsatt gjaldt, da den nektet å la meg styre noe nedover; et kraftig handikap i hvilket som helst spill. Jeg testet den ut først på min Amiga 1200 med spillet Speedball 2, rett og slett fordi det var det jeg hadde lyst til å prøve, og uten mulighet til å springe nedover så taper man brutalt. Etter noen minutter med bruk så ser det ut til at alle retninger fungerer, kan bare anta at 25 år uten noe som helst av bruk har fått deler av mikroswitchene på innsiden til å stivne.

Var egentlig ikke forberedt på å like denne, men det er definitivt en av de tingene som vokser på deg. En av de tingene jeg ikke likte var at alle knapper alltid er auto-fire, en absolutt fordel i scrolling shooters med uendelig ammunisjon og et mareritt der den er begrenset så er ikke alle spill der man kan bruke den. Har ikke skrudd opp og sjekket innmaten enda, men med tanke på teknologi-nivået for tiden så burde det være mulig å "reparere" dette hvis man ville hardt nok.

Den absolutt viktigste grunnen til å kjøpe den før de forsvinner for alltid? Utover det faktumet at den er ny og absolutt helt ubesudlet av fremmede hender, er lukten! OK, jeg vet at det høres absolutt helt sinnsvakt ut, men det må bare prøves. Hvis du har mange positive minner fra denne tiden, så er det noe absolutt spesielt med lukten av helt ny elektronikk som jeg ikke kan huske siden inntil jeg åpnet denne esken.

Fant min på ebay og det kan tyde på at noen har funnet en kartong av disse på et gammelt lager, så det er gode muligheter for å få fatt i en av dem for en rimelig penge!

Venstre! Venstre for ...

... helvete (man er da nordlending)! Jepp, etter 25-30 år med røff behandling gjennom utallige sesjoner i Summer Games og mye mer av hva enn annet Joystick-er måtte ha mareritt om, så har den fått et handikap.

Hva jeg snakker om? Den langt fra ergonomisk utformede svarte saken til venstre i bildet til høyre. Du vet, gledelses-pinnen fra barndommen vår? Avbildet ved siden av en deilig hjemmelaget og overdimensjonert porsjon av Panna Cotta. Referansen til temaet? Ingen sammenheng, ville bare skryte av å ha laget den. Og, den var deilig. Panna Cotta-en altså.

Erm! Jepp, til helvete med Norsk språkråd og fornorsking av fornuftige og allerede etablerte navn! Da var det ute av systemet, for denne gang. Denne Joystick-en er en såkalt Zipstick og var svært vanlig under juletrærne på starten av 90-tallet, og heldigvis var det en tid da man bygde ting for å vare og ikke minst repareres. Demontering gir raskt rotte-reiret vist nedenfor til venstre, så her bør man sørge for å ta gode bilder for å være sikker på hva som gikk hvor. Som man kan se av bildet nedenfor til høyre, så var det ikke spesielt rart at all venstre-vridd aktivitet ikke fungerte slik man skulle forvente. 

Den feilende delen kalles en micro switch, søk etter "mikrobrytere" og se hvor mange resultater du får! En hel del, vel - du får ikke lov til å kalle dem det! I alle fall ikke av meg. Akkurat så mikroskopisk er de nok ikke, disse er på rundt 27.3x15.5 mm så jeg vil regne dem som svært store i dagens målestokk selv om de nok var ganske så små da teknologien kom på markedet.

Komponenter slik som akkurat disse kan være svindyre i innkjøp, men da er det fordi man har sett på de seriøse sidene for elektroniske komponenter - sånn man håper SAS og Widerøe betaler for, ikke sånn man stapper inn i en Joystick. Fant dermed frem til en 10-pakning av disse på AliExpress til under 30 kroner, så da har man ekstra i reserve pluss en måned på å tvinne tomler mens man venter på å få dem levert fra Kina. Jeg har noen ekstra, og du kan få dem for 30 kroner stykket! Se, nå vet du også hvordan Finn/Ebay fungerer i praksis!

Som man kan se på skissen svakt tydelig i bildet ovenfor til venstre, så har disse i tillegg til COM (Common), to ulike tilkoblingsmuligheter; NC (Normally Closed) og NO (Normally Open). Vet ikke om du ville brukt den første i noe som har noe som helst med en Joystick å gjøre, så koble til på NO og ignorer NC helt - med mindre du trenger den ekstra utfordringen, men da burde du vel bare latt være å reparere den. Som man kan se av bildet nedenfor til venstre så valgte jeg å bytte ut samtlige av dem, dette for å sørge for at hver av retningene føles likedan og dermed krever like mye styrke uavhengig av retning. Anbefaler å bytte ut en og en, da har du mindre ledninger å forveksle til slutt.

Ovenfor til høyre ser man undersiden av Joystick-en etter at skruene var på plass igjen, og som man kan se så manglet alt av sugekopper - et trist og så altfor vanlig syn på utstyr tidligere eid av folk som ikke satte pris på dem, eventuelt hadde eldre søsken som ikke gjorde det og du var for liten til å gjøre noe med den saken (denne var kjøpt via finn.no, så hvem vet?). Prøvde meg på bruk av noen bumpon (betydning av ordet: uvisst), generelt sett gummi-føtter med en diameter på 13mm og de passet helt perfekt, såpass perfekt at de burde vært der i utgangspunktet. Sugekopper er uansett juks, skal man spille Summer Games så er tennis-albue en del av moroa!

Får avslutte med enda et bilde av den ferdige og nå fullt ut fungerende Joystick-en. Samt Panna Cotta-en, må for all del ikke glemme den i all sin prakt (en plass under bringebær-sausen). Mmmm....

Commodore 64G

Hadde ikke tenkt å kjøpe meg en Commodore 64 til, det vil med andre ord si at jeg allerede hadde en av dem - en 64C trygt lagret i barndomshjemmet mitt. I utgangspunktet ville jeg kun vurdert innkjøp av en av de originale modellene, de som jeg kjenner som de "stygge" Commodore-maskinene, men så hadde jeg aldri hørt om G-versjonen før jeg fikk tilbud om å kjøpe maskinen for en håndterbar mengde småpenger.

Dette er visstnok den siste modellen laget i 64-serien, og selv om de hadde sin største utbredelse i Tyskland etter utgivelsen rundt 1988 så var de i salg på de fleste markedene med liten forventning om at folk flest skulle ha råd til en Amiga 500. Når det kommer til maskinvaren, utover å være en penere utgave av den originale C64-maskinen, så var den mer eller mindre konstruert av hva enn Commodore hadde igjen på lagrene rundt omkring i verden og innmaten var dermed noe tilfeldig. Personlig, så vil jeg anta at de gikk tilbake til det opprinnelige designet på maskinen for å unngå at nye Amiga 500 og de eldre 64C skulle kunne forveksles.

Sammen med maskinen fikk jeg en strømforsyning samt en joystick som er så gammel at jeg ikke en gang har sett en av disse før, det eneste den var merket med var Joystick - muligens originalt tilbehør. Selgeren spurte hvorvidt jeg ville ha med en uoriginal diskettstasjon og en bunke kassetter, men pussig nok så var dette en vanlig kassettspiller uten mulighet for tilkobling til en Commodore - kassettene var rundt 20 blanke kassetter. Nettverkskortet fra Compaq og Xbox 360-spillene vist ovenfor til høyre var også oppi esken, tror noen ryddet halve boden nedi en eske og solgte den til meg!

Når det kommer til strømforsyninger så er de relativt skumle greier, og her mener jeg selvsagt utover hele den greie med å eksplodere og spy flammer utover hele stua... Mulig den delen var noe jeg drømte, mener at de som regel døde med et poff og så gikk sikringen. Den skumle delen er at maskinen i seg selv mangler sikring på 5 volt linjen, så når strømforsyningen feiler så gjør den vanligvis det ved å gradvis øke spenningen inntil RAM, SID-brikke og annet ekstremt dyre komponenter smelter eventuelt tar opp kjederøyking som hobby. Visstnok er de svarte strømforsyningene garantert å ha feilet gitt alderen, den jeg har er en Dan Vee og i likhet med de fra andre leverandører så er disse per definisjon i faresonen.

Det er lite man kan gjøre med selve strømforsyningene når de feiler, de er fylt med lim og med mindre man har noe magisk kjemikalie til hjelp og altfor mye tid for hånden så er det ikke mye å gjøre utover å klippe av ledningene og hive resten. Selve strømforsyningene er alltid på så lenge kontakten står i veggen, så man kan måle 5 volt linjen uten å koble på en maskin (heldigvis) - det vil si bruk av multimeter (Jippi!) mellom pin 2 og 5 (merk at nummereringen ikke er basert på fornuft, så sjekk pinout). Min målte 5.21v uten belastning og i henhold til denne oversikten så er den definitivt i faresonen, men ikke groteskt uansvarlig i bruk så langt. Med andre ord, så turte jeg å koble den til maskinen for å se hva som skjedde.

Som man kan se av bildene ovenfor så fungerte den. Det faktumet at lyset på maskinen er grønt får maskinen til å minne om en forskremt katt i høstmørket vi er på full fart inn i, men uten å forskuttere tankegang så var grønne LED-lys relativt nye på markedet og man var ikke lenger begrenset til de røde (fremgang?). I og med at jeg har hverken har en tilgjengelig diskettstasjon eller kassettspiller, så må man nesten gjøre noe smart for å få testet at lyden fungerer. Med andre ord; skrive noe i Basic som lager bråk:

10 POKE 54296, 15
20 POKE 54296, 0
30 GOTO 10
run

Den lager en svak summelyd, så da kan man kun anta at maskinen fungerer - i alle fall inntil man får tak i utstyret man eventuelt måtte trenge for å gjøre dette på en skikkelig måte.

Rengjøring av maskinen >>