Ribbedagen er her

Den store ribbedagen er foran oss, og det vil si, ihvertfall dersom du er svak for ribben og dens varierte tilleggsutstyr, at du mest trolig vokste opp i ett godt hjem der pinnekjøttet var i fokus på julaften - skal ikke rote med tradisjon, og denne er min og bare min selv om andre kan ha tilnærmet identiske tradisjoner, og da med andre ord hadde valgt rett. Uansett serveres ribben på 1. juledag i vårt hus.

Dersom jeg skulle presse inn ett slanketips jeg selv håper på å kunne fått gjentatt mange ganger nok til at jeg selv tenker på det underveis, så er det at man kan smake på alt, men det er fullt lov å fylle tallerkenen med de tingene en synes er best; julepølsen er kanskje tradisjon, men dersom du ikke er så glad i den så trenger ikke tradisjonsdefinisjonen å inkludere noe som helst om å spise fem av dem.

 

Nok moral fra en som enda ikke er kommet seg etter gårsdagens fantastiske pinnekjøtt, akkurat slik mamma lager det - noe som forsåvidt ikke er spesielt rart i og med at det var mamma som laget det. Videre skulle kanskje skrevet noe mer interessant stoff her på bloggen, men da det selvpåførte mat-komaet er for fremtredende fyller jeg heller det resterende av denne bloggposten med en julesang, og så går jeg og legger meg igjen!

O jul med din glede og hungrige lyst,
vi ønsker deg alle velkommen,
vi hilser deg alle med jublende røst
ti tusene ganger velkommen.

Vi klapper i hendene,
vi spiser og vi ler,
så glad er vi, så glad er vi,
vi dynker oss i sausen og salter,
og drikker.

I Østerlands vise, I tre stjernemenn,
vi vet nok hvorhen I skal drage,
for vi ville også så gjerne derhen
og eder på reisen ledsage.

Vi klapper i hendene,
vi spiser og vi ler,
så glad er vi, så glad er vi,
vi dynker oss i sausen og salter,
og drikker.

Så rekker jeg deg nå med glede mitt matfat,
kom, skynd deg og gi meg det andre.
Så knytter vi matvrakenes forenede bånd
og lover å servere hinannen.

Vi klapper i hendene,
vi spiser og vi ler,
så glad er vi, så glad er vi,
vi dynker oss i sausen og salter,
og drikker.

Uke 52

Det er endelig julaften, og ikke minst overlapper den denne gangen også med ukens veiedag - om enn bare som en påminnelse om at den tidligere ukens ekstreme utskeielser kommer til å vises på vekten. 

Uken startet godt med så mye fysisk aktivitet som jeg orket, og da til og med inkludert gulv-vask som erstatning for en av dagenes ordinære trimprogram (drikke brus og se på TV). Det ble til og med en og annen spontan gåtur til foreldregenerasjonens samlede sjokk over at trim-ekstremismen var kommet så langt at jeg frivillig bevegde meg utendørs til tross for at graderstokken viste -10. Den lokale lys-løypa på Fygle hadde til og med sitt eget lyssatte grantre underveis i løypa, og er dermed en hyggelig overraskelse for alle nyreformerte sofaslasker (noe som jeg da antar er ett nivå bedre enn sofagris).

Da det ikke var ment at dietter skal fungere så sent på året kom den velkjente influensaen på besøk, og satte følgelig en stopp for alle påfølgende forsøk på å forbrenne inntatte julemåltider og ekstra godterier som sirkulerer rundt i huset - spesielt etter å ha snust dem opp, og hentet dem ut av kjøleskapet. Vekten viser faktisk en nedgang, men vil anta at det kun er ett væsketap som utvilsomt vil bli erstattet med ren 100% julebrus så neste ukes veiing der også julaften, første juledag og nyttårshelgen kommer til å være inkludert vil utvilsomt være både nedslående og sjokkerende.

God Jul!

Da var julaften endelig kommet inn i stuen; juletreet er pyntet, nissene er dandert rundt om kring i huset samt at tidsfristen for innkjøp av julegavene er utløpt. Stresset er over og alt som gjenstår er å hygge seg sammen med familie over ett godt måltid og litt velfortjent julegodt.

Denne posten er kanskje merket både slanking og trim, men jeg er voksen nok til å innse at det neppe kommer til å skje. En velfortjent lærepenge jeg helst vil spare dere for er at dersom du i løpet av året har kuttet ut det meste av usunne matvarer, og da spesielt fettrike retter så kan det være lurt å ikke ha det for travelt med julemiddagen så du ikke ender opp med å forspise deg på ting magen ikke lenger kan håndtere. For mye fett i forhold til hva du er vant til kan føre til mageproblemer, kaldsvette og svimmelhet så ta deg god tid. Personlig klarer jeg ikke smaken, men dersom du kan innta skvipet så vil ett glass akevitt hjelpe stort.

Ha en fortsatt fin jul!

Infisert av mikrober

Verden tok riktignok ikke slutt, men det ser ut til at mitt eget lokale makro-kosmos er i ferd med å falle fra hverandre. Den invaderende mikroben, og som så langt ser ut til å vinne kampen over meg, er gjengitt i en av sine mer nusselige positurer til høyre. Problemet her, som ikke så mange ser ut til å innse er at Y-kromosonet i vår oppbygning åpner opp for at sekundæreffektene slår hardere og mer intenst hos oss menn - derav må det være lov å klage litt høyere uten at dette skal bli en diskusjon der det inkluderes litt tyngre forskningsmateriale enn det jeg klarer fra sengehalmen.

Har man influensa så har man influensa og alle kommentarer om å manne seg opp og bare utløser all den vrede jeg er i stand til å samle sammen i min reduserte tilstand - noe som kvinnegruppa Ottar sikkert kan glede seg over, er per tidspunkt begrenset til å rekke seg etter ting strategisk plassert på nattbordet og lite annet. Så får man bare håpe på at lille-julaften blir en helsemessig bedre dag enn igår.

Ikke slutten likevel?

Det ser ut til at himmelen ikke falt ned i går likevel så hva skal man si. På den ene siden så satte man dietten til side for vill fråtsing i matskapet fulgt av mer enn ett nøye og spesifikt utvalg av Twist, men selvsagt så ville det selvsagt være litt synd med tanke på det siste halvårets moderate arbeid for å komme i bedre form - for ikke nevne alt annet som sikkert er langt viktigere i en bokstavelig talt litt mindre navlebeskuende synsvinkel.

Uansett så må vel sikkert huslånet betales også i neste måned samt at veiedagen uansett kommer på mandag, noe som da betyr at veiingen da inkluderer den offisielle lille-julaften kalkunen som sikkert kommer til å påføre ett par kilo ekstra på vekten. Når da pinnekjøttet og ribben havner på neste veiing så kommer nok grafen over vektutviklingen til å inkludere en seksjon merket å faen.

Når sulten likevel kommer sigende

Ett av de andre spørsmålene som gjerne kommer opp etter første omgang med kutt der det gjør mest vondt, vanligvis både godteriskålen og ikke minst middagsbordet, er hvorfor en gjerne føler seg sulten til tross for at man har inntatt det utmålte antallet kalorier for den dagen? Se forøvrig bloggpost Hvor mange kcal kan jeg spise? for utregning av antallet kalorier du selv trenger, dersom du da ikke allerede har oversikten over dette.

Spørsmålet er det mange som har prøvd å besvare, men uten at jeg har gjort noen større forskning på området, også kjent som ren spekulasjon, så er det mulig å stipulere litt konsekvenser fra vår egen primitive oppbygning og den nye livsstilen vi har har lagt oss til de siste tusen årene - urmennesket Grok var lite forskjellig fra personen bakom deg forrige gang du sto i pølse-køen på Statoil. Grok hadde ikke tilgang til matvarer med ekstremt høye konsentrasjoner av energi, muligens med mindre han hadde en forkjærlighet for rent hval-spekk, og følelsen av metthet er derfor knyttet til det fysiske volumet av det han spiste.

Det dette betyr for oss er at så lenge som vi spiser produkter med høyt innhold av raffinert sukker, hvetemel og stivelse så er det fullstendig mulig å få i oss en stor mengde energi uten at vi nødvendigvis føler oss mette, og dersom vi likevel oppnår noen metthetsfølelse vil magen likevel rumle utover kvelden da den ikke har noe mer som skal prosesseres i og med at selve volumet av måltidet i seg selv var ganske lite.

Effekten av dette tror jeg at vi som overvektige gjerne forveksler kroppens manglende metthetssignaler med det at man er sulten, og så gjerne spiser til magesekken er fysisk full - noe som gjerne skjer etter inntak av en god del mer energi enn vi ville fått i oss dersom måltidet var kalorifattig mat slik som røtter, grønnsaker og en gang i blant ett eller annet dyr som beveget seg faretruende nært i ett sultent øyeblikk. Det kroppen selv ikke finner ut av må vi selv ta kontroll over!

Urmennesket Grok

I mine febrilske, for ikke å nevne forvirrede, forsøk på å miste noen ekstra tideler av et metrisk tonn så var det mange spørsmål som naturligvis boblet opp til overflaten, og det i en hjerne som fra før av gjerne flommer over av spørsmål som ikke er lett å finne svar på. Det de datakyndige av oss gjerne tyr til er nærmeste datamaskin, mobiltelefon eventuelt nettbrett for så å søke dette opp på nettet, men som en som allerede har prøvd så kan jeg bare så det som så at det er ikke mangel på verken spørsmål eller svar der ute, det er heller en prøvelse i å filtrere ut hva som er troverdig, brukbart eller rett og slett bare fullstendig latterlig blant dem - ikke en lett jobb da selv de latterligste ideene gjerne har massevis av penger å bruke på gode reklamefolk.

Nå lurer du sikkert på hva i guds navn dette skulle ha med Grok å gjøre, og sannheten er da det at jeg snublet over han på min leting etter noe helt annet som jeg ikke helt husker hva var, men har på følelsen at det involverte en oppskrift av en eller annen type. Uansett så er Grok assosiert med bloggen og helsebøkene tilhørende en amerikansk atlet med navn Mark Sisson og benyttes som oftest for å illustrere det at selv om vi gjerne velger å se på oss selv som moderne og velutviklede mennesker så er måten vi er skrudd sammen på nesten uforandret siden Grok vandret rundt omkring på leting etter mat.

Ett av de opprinnelige spørsmålene som jeg startet med var selvsagt hvorfor vi som moderne mennesker legger på oss på denne måten, burde vi ikke allerede være tilpasset miljøet vi lever i? Det beste svaret jeg kunne sy sammen fra nevnte blogg samt diverse Wikipedia-artikler kan utledes av at den kroppen vi er gitt er fullstendig anatomisk identisk med den mennesker for 200 000 år siden hadde. For omtrent 10 000 år siden endret livene våres fra å være basert på å grave etter røtter, spise bark samt noe enkle former for jakt og til det å faktiske dyrke jorden. Livet var fortsatt hardt og alt etter hvor man bodde i verden så var det noen variasjoner på hvor rask man kom så langt som å leve behagelig, men vil tro at det tok omtrent 9 900 år selv om de siste generasjonene også underveis har fått det gradvis bedre over tid. Gitt at kan ta flere hundre generasjoner med prøving og feiling før vi skaper ett barn som er bedre tilpasset miljøet enn det Grok var så sier det seg selv at dette er ikke noe vi har hatt tid til siden den industrielle revolusjonen.

Hva kan man så lære av dette? Ett av de primære lærdommene å plukke opp fra alt dette er utvilsomt det at vi ikke er ment å skulle spise Grandiosa med ekstra ost for så å skylle dette ned med Cola, og kroppen er ikke laget for dette. Grok hadde ikke tilgang til prosesserte matvarer og spiste alle sine måltider i en form nært opp mot den formen en finner dem ute i naturen, og da kun i naturlige kvanta i forhold til området han vokste opp i. Det som var tilgjengelig var grønnsaker, nøtter, bær samt en naturlig begrenset tilgang på ting som kjøtt. Ett av stikkordene for det moderne menneskets vinkling på denne måten å leve på et uansett å tenke på hvorvidt du ville spist en ting dersom du fant den eller bestanddelene direkte ute i naturen?

Ett liv uten pizza, sjokolade og en rikelig mengde tilsetningsstoffer vil fjerne for mye av poenget med livet mitt i utgangspunktet så for meg er dette fullstendig uaktuelt, men underveis lærte man kanskje noe om hvordan kroppen er skrudd sammen (og deretter overlatt til eget velbefinnende uten tilstrekkelig revisjon).

Det å utelukkende  holde seg til naturlige produkter samt å begrense seg til de ingrediensene som Grok eventuelt ville hatt tilgang til, ikke minst også i de korrekte mengdene, er det som kalles et paleo-kosthold eventuelt også et steinalderkosthold.