Test av "Allévo Red Berries"

En litt annerledes måltiderstatning fra Allévo ved at denne til forskjell fra de andre ikke er overtrukket i enten sjokolade eller lignende smakstilsetninger, og har en presentasjon nærmere en bar enn de andre. 210 kcal, og er dermed gjennomsnittlig innenfor produktkategorien.

Som nevnt tidligere så har denne en konsistens som minner mest om en bar kontra en sjokolade med smak så denne kan nok være litt vanskeligere å venne seg til dersom du er avhengig av selvbedrag angående hva du putter i munnen. Den lukter friskt og fruktig slik som eksempelvis den tidligere testede Allévo Blueberry, men noe av dette kan ha med at den er halvveis dekket av den samme hvite yoghurt-blandingen.

Konsistensen av den soya-crispen de benytter istedenfor de nøttene og puffede risen du sikkert ville blitt møtt med i ett lignende produkt utenfor slanke-kategorien er forsåvidt overkommelig selv om den er mer knasende seig enn forventet. Smaken av bær er sterkere enn forventet da det viser seg at de røde bærene ikke er bringebær eller jordbær slik vi vanligvis ville forventet her i Norge, men heller tranebær så smaken kan sikkert være uvanlig for mange norske kjøpere. En kraftig ettersmak av havre gjør at selv om denne gikk lett ned så ville jeg foretrukket den med blåbær.

Vurdering:

8/10

Uke 6

Etter sorgen kommer det noe så grusomt som en helt vanlig dag, og det er da man man se seg rundt og tenke hvorvidt det hele var den mest fantastiske drøm der man lærte at livet var bedre med noen å dele det med og så kom slutten der det hele utviklet seg til marerittet over å plutselig måtte gå videre alene.

Det ble noen små turer denne uken og selv om det ikke på langt nær kunne regnes som ett signifikant steg i retningen av noe som kan kalles et aktivt liv, men med et brukket hjerte som handikap hjelper det likevel å komme ut i frostrøyken og kjøle ned en overaktiv hjerne med fokus på litt for mange problemer uten løsning. Grafen viser at det hele var på langt nær tilstrekkelig for å sørge for noen nedgang, men uten noen signifikant oppgang fra forrige oppdatering så er det kanskje på sin plass å trøste seg med at overgangen tilbake det til å spise mat på daglig basis ikke førte til noen enorme tilbakeskritt. Kanskje i neste uke går det enda litt bedre?

Veni, Vidi, Redeo

Det er søndag og dersom det stemmer at ryktene om oss nordmenn stemmer så er det dagen da vi alle som en skal ut av vårt varme hi for å gå oss en turer over skog og hei. Etter år 1000 og opptil omtrent 1960 inneholdt nok den setningen en definisjon om at turen gikk til nærmeste kirke, og som det var så vanlig i de gode gamle dager da man visste hvordan man holdt en skikkelig krangel mellom bygdene gående uten spesielt mye koordinert innsats så ble kirkene plassert mellom bygdene kirkesognet skulle dekke - dermed måtte alle gå like langt. En interessant bit informasjon der som jeg fabrikkerte helt og holdent selv uten å sjekke en eneste faktakilde, men ville forklart hvor trangen til å gå tur på søndager kommer fra.

Uansett gikk dagens tur til skihytta her i Tromsø og selv om været var noe friskt med et hint av jeg fryser nesa av meg-tendenser så var det en fin tur. Ettersom at blitzen på mobiltelefonen nekter å fungere når det er kaldt ute måtte jeg foreta min egen lyssetting for å klare å ta noen bilder i det hele tatt, men selv om inntrykket av store mengder snøkrystaller som glinser mot deg så ble det likevel ett ganske så interessant bilde uansett. En potensiell morsom detalj er at da jeg skulle ta fokusbildet av skiltet ovenfor så hadde jeg lommelykten i munnen, men fiklet for lenge med fokuset på kameraet og måtte skyndte meg å ta lykta ut av munnen i og med at den var begynt å fryse fast i leppene mine.

Etter å ha tatt en rute som ikke akkurat kan kalles direkte endte jeg opp ved målet mitt for kvelden, og hele turen tok med andre ord rundt 45 minutter hver vei inkludert fotografering av diverse skilt og frosne trær så det hele var en grei tur. Prøvde å ta ett bilde av hytta for å dokumentere turen, men klok av skade hoppet jeg over trikset med lommelykten denne gangen så det ble et heller mørkt bilde.

Selve hytten var forlatt til tross for at klokken ikke en gang var åtte, men selv om skifolkene kan være noen arrogante drittsekker som alltid tror at de har en større rett til bruk av frilufts-løypene enn resten av oss så er de i det minste konsistente - kan kun konkludere med at det mest trolig er noen som står på ski på en av de riksdekkende TV-kanalene, eller gud forby at noen har gitt Petter Northug flere muligheter til å fremstå som ett godt forbilde for hvordan våre kommende generasjoner av sportsfanatikere skal oppføre seg i det offentlige rom.

Jeg hadde kommet frem, jeg hadde sett hytta og så dro jeg hjem igjen - eller som en person i en av verdens tidligste avanserte kulturer ville sagt det:

Veni, Vidi, Redeo

Det sosiale nettverket

Fant nettopp ut at det fantes sosiale nettsteder og slikt, så jeg meldte meg inn i ett av dem. Noen av dere har kanskje spekulert i at jeg var litt treg å melde meg inn, og sannheten var at jeg gjemte meg fra kreditorer, gamle klassekamerater og stadige oppdateringer om statusen angående din siste ervervede ku i Farmville - vel, iallefall to av alternativene er korrekt så da får du velge selv hvilke av dem du ønsker å tro på.

Facebook har også kommet på plass på denne siden så da får vi se hvorvidt noen har satt pris på ett eneste av innleggene mine så langt eller om jeg må teste selv hvorvidt det fungerer. Uansett trenger man ikke lesere for å skrive og i noen tilfeller er det til og med enklere siden ingen oppdager grammatikk-feilene som utvilsomt dukker opp etter at publiserings-knappen er blitt brukt, men nå var i det minste den teoretiske muligheten for å like enten forsiden eller et spesifikt innlegg (klikk på innleggets overskrift først og så på Like-knappen) kommet på plass så bruk den så mye dere makter - det ligger mye god kjefting bak plassering og integrering av den så forhåpentligvis vil den på sikt tjene et formål.

Hva skjedde med de små?

Når alt kommer til alt så har jeg sikkert ett problem med det å alltid spise sunt, og det kanskje mer i at jeg ikke alltid får det til slik som alle andre som i alle fall utad virker mer perfekt enn det jeg ser meg selv som.

En titt i kjøleskapet for tiden ville nok presentert meg som en godteriavhengig med store problemer, men vil nok si at så lenge som at alt inntas i små mengder så skal det være lov å unne seg litt - den oppsamlede mengden i kjøleskapet for tiden har mer bakgrunn i at handelsstanden hele tiden pusher på oss produkter i stadig større poser, og er man da en som vil ha forskjellige ting fra gang til gang så blir det en del liggende for man kaster da ikke fult spiselig sjokolade.

En ting som jeg gjerne lurer på fra tid til annen er den gode gamle Riegel-sjokoladen som i alle fall da jeg var liten var av perfekt størrelse (bildet hentet fra annen blogg om minner fra 80- og 90-tallet på fineminner.blogspot.no), er vi blitt så orientert rundt kilosprisen på alt at disse ikke lenger var økonomisk overlevelsesdyktige? Sistgang jeg var innom Narvesen på K1 Storhandel her i Tromsø hadde de ikke lenger de små 60 eller 100 grams platene med melkesjokolade, men de hadde selvsagt den på 200 - nesten like mye kalorier som det ett voksent menneske trenger i løpet av ett døgn, og alt i form av fett og karbohydrater. Freia Riegel, du er savnet, men glem det dersom du kun skulle komme tilbake i store størrelser fordi det trenger vi ikke flere av.

Alene i mørket

Hva gjør man på en fredag når skittentøys-kurven er full, alle tallerkener er skitne og stua ser fullstendig bombet ut? I og med at jeg plutselig mot min vilje er tvunget ut i livet som ungkar igjen så er svaret absolutt ingenting, og så utsettes det problemet til i morgen - har uansett ingen planer om å mase spesielt mye på meg selv over dette så da er det ikke noe å klage på. Valget faller da på å finne nærmeste fjelltopp for å sitte der og fundere over vendingene livet tok, men for ikke å virke som en ensom person sittende alene i mørket tok jeg med meg stjernekikkerten.

Kvelden er forholdsvis stjerneklar og med litt rask gange når jeg toppen av Varden, og der satt jeg og kontemplert meningen med universet, livet og det hele. Under den mørke stjernehimmelen er man uansett liten og da virker samtidig problemene enda mindre, og takket være at jeg kledde meg godt og tok med meg min håndholdte stjernekikkert fikk man et forholdsvist tydelig syn av Orion-tåken før noen litt mer jordnære skyer satt en stopper for moroa. Bildet til høyre er selvsagt skamløst stjålet fra Wikipedia da kameraet på mobilen er omtrent 100-ganger for lite lyssensitiv til å i det hele tatt plukke opp en eneste stjerne, men for interesserte er selve tåken den runde ballen nedenfor de tre stjerne i beltet av stjernebildet Orion.

Til tross for at ruten er ofte benyttet blant trimmere var det sent på kvelden og temperaturen var noe lav, til Tromsø å være i det minste, og jeg var alende på toppen - noe som forsåvidt kan være greit da ikke alle er like god til å håndtere sjokket over å plutselig snuble over en person liggende i snøen. Uansett en fin tur og så fikk man kombinert to fritidsaktiviteter på en gang.

På tide å komme i gang

Nå er februar kommet og du er enda ikke kommet i gang med nyttårsforsettene dine, eller venter du fortsatt på det passende tidspunktet en gang i fremtiden der du antar at du skal ha mer energi og innsatsvilje enn det du har hatt så langt i det nye året?

Skriv ned hvilke endringer i livet ditt du ønsker å få gjennomført gjennom året og heng arket på kjøleskapet, publiser det på nett og fortell vennene dine - det hele føles mer forpliktende når alle vet om dem, og du kan se dine egne løfter til deg selv på jevnlig basis. Jeg skrev ned mine planer for året i  nyttårsposten min, og da er da kanskje på tide at jeg også kommer i gang med noe.