tirsdag 12. mars 2013

To skjeve murstein i en mur

For noen dager siden skrev jeg et innlegg navngitt Den kalkulerte verdien av ett menneske med det formålet å belyse hvor fort vi såkalte moderne mennesker avfeier hverandre basert på helt overfladiske, og kanskje fikk det en eller to av mine lesere til å tenke over hvordan man håndterer et møte med en ny og inntil nå ukjent person. Jeg plasserte meg ikke over gjennomsnittet i det å ikke bedømme personer ut fra overfladiske førsteinntrykk, men fokuserte heller på å lære meg selv opp til å gi vedkommende en sjanse til å vise meg andre sider ved seg selv før jeg så tar en avgjørelse hvorvidt det er noen med potensiale for en plass i livet mitt. I innlegget valgte jeg intensjonelt å snu på problemstillingen på en sånn måte at de som i utgangspunktet ville gitt en person et mer positivt førsteinntrykk, så vurderte jeg det heller som som et negativt tegn i forhold til hvorvidt personen innehadde positive egenskaper utover det helt overfladiske, men selv om jeg benyttet det som et virkemiddel blir det likevel feil, om enn en litt mindre tradisjonell vurdering kontra den mer vanlige forskjellsbehandlingen - når du peker på noen, så peker vanligvis tre av dine egne fingre tilbake på deg selv!

Tegnene til svake rynker rundt øynene vil kanskje antyde at jeg har hatt sjansen til å personlig utvikling gjennom de årene man så langt har hatt til rådighet, men om de fysiske tegnene er der som et resultat av tidens tann eller kun som en refleksjon av det livet man har levd så er det uansett vanskelig å peke ut effekten av hver av dem isolert sett. Uansett hvordan man velger å se på det så representerer vi på en måte våre samlede minner, både de gode tidene så vel som de tidene da man tvilte på hensikten med det hele. Jeg er uansett hvordan man vender og vrir på det en forholdsvis passivt kristen mann, men har likevel en interesse og forhåpentligvis toleranse for religioner utover min egen. Når man ser på "alternativene"  fra et mer intellektuelt standpunkt så ser man etter hvert at etter å ha strippet vekk politikk, maktmisbruk og rett frem forvridning av de opprinnelige ordenes intensjon så dukker det opp en positiv kjerne i de fleste av dem. Kanskje vil noen påpeke at holdningen min til dette rett og slett er en forvirret tilnærming til New Age, men uavhengig av hvorvidt man knytter seg opp til de negative assosiasjonene dette gir til kjøpesenter-konstruerte livsfilosofier så er ikke religiøs konvertering ett iboende krav i forhold til det å lære noe underveis.

En av de religionene jeg som oftest kommer tilbake til er Buddhisme og til tross for at denne religionens tilsvarende passivt praktiserende medlemmer neppe følger det underliggende budskapet i stort større utstrekning enn hva vi selv gjør i forhold til vår egen, så tror jeg at religionens tilnærming i forhold til det å leve balanserte liv er noe jeg som vestlig ser på som en lærdom vi kunne ha godt av å plukke opp. Ender jeg opp med å tilfeldigvis finne den perfekte balansen så skal jeg selvsagt sørge for å dele den med dere, men inntil videre får jeg nøye meg med å komme meg tilbake på temaet jeg startet med, og da mer spesifikt i forhold til den ferdigheten vi alle har til å øyeblikkelig se og fokusere på manglene vi ser hos hverandre.

Den Buddhistiske munken Ajahn Brahm har en fin fortelling i forhold som han forteller selv omtrent ti minutter inn i videoen satt inn nedenfor, men er videoen litt lang for lang så er historien som så at han som "fersk i faget" ble satt til å bygge en mur, noe en tidligere karriere som akademiker heller ikke hadde forberedt ham på. Perfeksjonistisk som han var ble hver stein nøye plassert og tilpasset for å oppnå et så godt, men først etter å ha fullført og tatt et skritt tilbake for å betrakte den komplette muren så ble det åpenbart at to av mursteinene hadde forskjøvet seg og ødela med et følelsen av å ha overvunnet utfordringen. De hadde ikke penger til å bygge en helt ny mur, og i tiden som fulgte var de to mursteinene en konstant og tilsynelatende permanent irritasjon. Dette fortsatte inntil noen komplementert den fine muren han hadde bygget, men vel vitende at disse to mursteinene stå så feil som de gjorde så måtte de da være i stand til å se at muren hadde sine åpenbare mangler. Svaret han da fikk tilbake, var da hvorvidt han i det hele tatt så de 998 mursteinene som sto helt perfekt slik de skulle?


Det historien så mesterlig forsøker på å illustrere er utvilsomt det at så lenge som at vi hele tiden kun ser etter feilene hos hverandre, så går vi samtidig glipp av det som faktisk gjør oss til det vi er og det vi velger å stå for. Er du så heldig som å ha noen å dele livet ditt med så må du huske at når glansbildet begynner å slå sprekker så er det viktig å huske på at hadde han eller hun likevel vært så perfekt som du trodde de var, så hadde de i utgangspunktet vært sammen med noen som selv var perfekt.

Neste innlegg om dette temaet er Skyld uten å ha vært skyldig og handler om det å slutte med å lete etter en feil hos oss selv og styrke utenfra når det motsatte er betraktelig mer sunt for oss. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet

mandag 11. mars 2013

Uke 11

Monticello Dam Glory Hole (kilde)
Litt opp, litt ned, og like vel alt sammen for å oppnå en indre fred man innerst inne vet at kun kan komme innenfra, men likevel ser man til samfunnet for dens holdning til det hele. Vakker og skjønn, det kommer aldri til å bli meg det, og 5, 10 eller 30 kilo fra eller til er irrelevant - likevel så sies det at liv er håp, så da kan man kanskje regne seg om fra forbedret helse til ett større håp for fremtiden?

Det sies, så langt kun meg selv, at for hver rund person så finnes det en ergometersykkel som står i et hjørne og samler støv, men jeg skal ha deg til å vite det at støvet har ingenting med mengden bruk å gjøre... denne uken har jeg både brukt den OG tørket støv av den, så det så! Vektklubben melder med sin muntre tekst om at min nedgang på et halvt kilo er noe som skal gratuleres, men akkurat nå er jeg så lei av å leve på kanten av sultegrensen at hver eneste gram unna den fulle kiloen kun blir et blinkende neonlys med påskriften ikke godt nok og en påminnelse om at målet blir stadig lengre unna... Likevel så skal man være positiv og tenke som så at man koste seg, spiste kake på kafé og hadde middag hos venner og fortsatt gikk ned, og da skal man tenke på at tegn til starten av et fullt liv ikke nødvendigvis må bety en fyldig midje, men med lykken gjemt et sted mellom disse to.


Den kalkulerte verdien av ett menneske

Kan vi kalkulere verdien av ett menneske, og i så fall hvor mye er det isåfall? En nettside jeg var innom, www.coolquiz.com, har kalkulert materialverdien til de ulike stoffene vi er bygd opp av til å være rundt $4.50, eller rundt 25 norske kroner. Verdien av ett menneske er med andre ord akkurat tilstrekkelig til at du får kjøpt deg en kanelbolle på det lokale bakeriet, men strengt tatt er du samtidig forventet å selge de ulike stoffene i ulike beholdere så det spørs hvorvidt du i det hele tatt kommer så langt.

I vårt rike land så vil nok sikkert de fleste av oss med tilgang til både Internett og opptil flere daglige måltider være enige om at i forhold til hvor mye dette er så er det nesten ingenting, men når man tenker på potensialet for en oppmuntring eller ett velkomment avbrekk i hverdagen som en slik kanelbolle kan gi så bør vi i det minste alle være enige i at litt verdi er det der uansett.

Dersom alle fortsatt er med meg så langt på den guidede turen gjennom mitt og alle andres liv, så la meg så spørre deg hvorfor vi da likevel har det så lett for å behandle hverandre som om vi ikke har noen iboende verdi i det hele tatt? I en tid der alle snakker om å finne seg selv og sin egen unike identitet så ser det ut til at mesteparten av oss er villig til å kravle over lik for å bli en nær perfekt kopi av David Beckham eller Megan Fox, men istedenfor ender opp som en fiktiv pappfigur med de korrekte klærne, mobiltelefonen og hva enn annet crap som forventet å følge med i totalpakken. Vi er omgitt av budskapet om at de materialistiske verdiene er alt vi er så lenge som vi ikke skiller oss ut fra deres virkelighetsoppfatning, men nå skal jeg være så arrogant som å si at dere tar feil.

Vi har uansett alle en verdi, og uavhengig av hvor uenige dere måtte være så står jeg ved dette. Uavhengig om du på overflaten virker to-dimensjonal eller genuint er så heldig/uheldig  nok til å faktisk skille deg ut på noen måte, så må vi heller fokusere på de tingene vi har til felles her i livet. Kanskje når alt kommer til alt så ender det opp med at det eneste vi har til felles er potensialet for det samme antallet tårer, men døm meg som verdiløs basert på litt ekstra vekt eller at jeg ikke går med det korrekte merket sko så skal jeg si deg at det ikke er hos meg problemet ligger.



Verdi må bygges innenfra og kan ikke kjøpes for penger, men til tross for at det er kapital venner og familie kan hjelpe deg å bygge opp så er det likevel ikke noe du kan lagre i verken skap eller sette på en hylle i gangen. Livet har lært meg i perioder at jeg ikke var noen som var verdifull nok til å kunne finne kjærlighet, og selv om jeg likevel har gått ned veldig mye i vekt så kommer jeg aldri til å bli verken pen eller attraktiv i manges øyne, men vet du hva? ... Det eneste dette gjør er å utelukke dem som verdig nok til å motta den kjærlighet og respekt jeg har kapasitet til å tilby, men mest av alt og for min egen del så er dette mennesker jeg slipper å kaste bort tid på.

Selv om pappfigurene også har en verdi i den store sammenhengen så er det dessverre begrenset hvor mange av dem jeg faktisk i praksis ser en bruk for, men er du villig til å se bort fra de tingene som gjør meg litt for spesiell i dagens forbrukersamfunn så skal jeg ta meg tid til å se om jeg finner de egenskapene som faktisk også gir deg en verdi.

Neste innlegg om dette temaet er To skjeve murstein i en mur og handler om det å verdsette imperfeksjonene som det som gjør oss selv og alle andre unik. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.

søndag 10. mars 2013

Bonsai no more!

Sorrow, av Julie Fain
Det var for godt til å vare. Likevel, for alle som tidligere har erfart eller har hørt historiene om mine ferdigheter med levende planter så vil det knapt komme som noen overraskelse at Frankie og Elsa, for referanse så var det navnene jeg ga til Bonsai-trærne mine, dessverre har forlatt meg som følge av en tragisk feil-kalkulering.

Skal ikke gå så mye inn på forløpet til det som skjedde annet enn at ved en kuldeperiode her i Troms så førte det til et langvarig tilfelle av ekstremfyring, i den grad at olje-ovnen faktisk begynte å flasse av, så virket de regelmessig litt tørr ut, og som den amatøren jeg var så unngikk jeg å sjekke fuktighetsgraden inni selve jorden. For dette er jeg lei meg, og håper at mine små venner som ikke en gang fikk sjansen til å gi skygge på årets første solfylte dag. 

Til deres ære leser vi følgende dikt, skrevet av noen andre uten å etterlate ett navn (noe modifisert for formålet), før vi med våre delte opplevelser fortsatt friskt i minnet gir oss selv, og kommentarfeltet, 60 sekunders stillhet.
They are not lost our dearest love,
Nor have they travelled far,
Just stepped inside home's loveliest room
And left the door ajar.
Med disse ordene tar vi dermed ett siste farvel med våre venner, Frankie og Elsa - måtte de finne bedre grobunn i sitt neste liv, og langt unna forfatterens langt fra tilstrekkelig grønne nok fingre. Vi ser tilbake på deres liv med ett utsnitt fra deres sterkeste periode på kjøkkenbordet.


lørdag 9. mars 2013

Ikke alle sår vises på utsiden

Tears of sadness
Jeg har aldri vært flink når det kommer til å formulere meg, hverken muntlig eller i skriftlig form. De fleste tenker ikke på meg som en emosjonell eller i det hele tatt som følelsesmessig åpen person, men innerst inne så er jeg det - livserfaringen har bare gang etter gang vist meg at det hos det motsatte kjønn er dette en uattraktiv egenskap, og hos mine likemenn så er det en svakhet som skal slås ned på. Vi er alle ett resultat av det livet vi har levd samt en mengde genetikk, men hvorav den siste er vanskelig for oss selv å påvirke så er den første på godt og vondt noe vi er blitt utsatt for. Den naturlige konklusjonen ble dermed at alle følelser skaper problemer i en eller annen grad, og for en periode i det minste så har kroppen innebygde forsvarsverk som sørger for at man fortsetter uten å ha dem.

Min familie ga til meg nesten alle de positive egenskapene jeg eier, mens andre igjen ønsker jeg selv å ta æren for helt på egen hånd selv om grensene for alltid vil være noe uklare. Problemer med hvordan jeg ser ut, tvil om mine egne evner og menneskelige verdi var noe jeg fikk utdelt gjennom mange produktive år innenfor i det norske skolevesenet, og selv om det aldri var en fullstendig mangel av folk med gode intensjoner som var villig til å gjøre ett forsøk på å hjelpe meg underveis så lærte jeg at man rett og slett var ment å stå alene mot mange - alt annet var noe man fikk kraftig svi for i lengden. Jeg hadde mange navn underveis, og til tross for at de fleste sårene riktignok forsvant etter litt tid så tror jeg ikke en gang de som sto på den andre siden i skolegården i det hele tatt husker meg. De tenker nok tilbake til tiden som morsomme dager i skolegården og har neppe noen anger for noe som for dem var en lek, men er likevel som så at følelser er noe man har - de trenger verken en allment akseptert grunn, at de som forårsaket dem husker det den i dag eller at noen i det hele tatt aksepterer at de er tilstede.

Noen former for smerte i denne verden går aldri helt over, og noen ganger virker det til og med  som at den bare tiltar inntil den endelig avtar tilbake til ett håndterbart nivå, men selv om ikke alle arrene vises på utsiden så er de like fullt tilstede inntil de igjen kan få sjansen til å slå ut i form av blødende sår. I den store sammenhengen var jeg aldri utsatt for de verste tingene jeg har hørt om, men det var nok til at jeg i dag sikkert er en helt annen person enn det jeg hadde potensialet for å være. Sårene er ikke hvem vi er, men de påvirker like fullt hvordan vi forholder oss til verden.

Jeg var en lubben gutt som ble til en overvektig mann fordi jeg hadde lært at jeg uansett ikke hadde noen verdi hos folk flest, så hvorfor bry seg.

Jeg var en intelligent gutt, og ettersom det også var en ting som gjorde meg annerledes så jeg lærte å ikke dele av de tingene som jeg fant en interesserte for.

Jeg verken stoler på eller har noe spesielt til over for folk flest inntil de har vist for meg at de er bedre enn de som lærte meg å ikke dele av seg selv.

Jeg blir ikke sint - jeg har kun en ulmende følelse i magen som aldri ser ut til å forsvinne, men noen ganger i kontakt med mennesker som jeg bryr meg om så forsvinner den for en periode i bakgrunnsstøyen.

Jeg er omtenksom og ønsker alltid å sørge for at alle rundt meg har det bra, og selv om dette er en svakhet i dagens samfunn så er dette noe jeg er. Uansett hvor omtenksom jeg så er mot alle jeg møter, så vet jeg at dersom jeg hadde møtt en av mine overgripere på en mørk landevei uten vitner så hadde jeg sikkert brukt noen sekunder for lenge til å tenke over hvorvidt jeg har utstyr og kunnskapen jeg trenger til å rette ut et bulkete panser, men så lenge ikke noen utfordrer meg på dette så kan jeg fortsette i troen på at dette ikke er noe jeg er i stand til i praksis. Noen ganger tenker jeg at verden disse personene skapte er den verden barna deres nå må vokse opp, men det hjelper ikke meg samt at dårlige holdninger sjeldent forbedres nevneverdig gjennom arv.

Uansett hvilke sår jeg fortsatt må slite med og måten dette påvirket meg så knekte de meg ikke, og jeg er meg selv til tross for dem. Kanskje en gang vil noen lese dette og enten tenke bedre om sin egen skjebne, eller til og med kanskje tenke over ting to ganger før de plager noen andre. Dersom dette ikke gir mening for deg så vil kanskje denne fantastiske videoen med Shane Koyczan være mer forståelig for deg, men hva enn grunn til at du leser innlegget mitt eller om du forsto budskapet så anbefaler jeg likevel at alle ser den.



Neste innlegg om dette temaet er Den kalkulerte verdien av ett menneske og stiller spørsmål ved måten vi forholder oss til hverandre på basis av utseende til tross for at vi til stadighet bedyrer det motsatte. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.

fredag 8. mars 2013

Mobbing, folkets nye favorittaktivitet

Kilde: Wikipedia
Var her om dagen innom Tromsø Filmklubbs visning av filmen Ricky Gervais Live IV - Science utgitt for allmenn distribusjon i 2010, og selv om jeg aldri tidligere har tenkt nøye nok over hvorfor jeg ikke har noe til overs for han som komiker så var det noe jeg definitivt kom til bunns i underveis. Det er ikke det at han er frittalende og generelt sett føler at han kan si hva som enn gir mening for han under skriving av selve manuset, det er faktisk det at han gjennom regelrett mobbing av alle som ikke passer inn i hans mal for hvordan dagens ideal-menneske skal se ut og oppføre seg.

Realiteten er at mobbing og forskjellsbehandling ikke er noe som holdes skjult lenger, men heller er blitt ett innøvd tankemønster i forhold til hvordan vi behandler hverandre. Gervais er ikke forskjellig fra resten av oss på dette området, men der han bevisst gjør dette for å tjene penger og hva enn annen sosial kapital vi som samfunnet gir mannen som takk for denne oppførselen så er i det minste de fleste av oss ikke oppmerksom på at vi selv gjør dette, og det er en enorm forskjell.

Jeg generaliserer kanskje i brede strøk nå, og kanskje finnes det faktisk noen mennesker der ute som ikke på en eller annen måte tildeler andre mennesker en verdi basert på overfladiske verdier første gang de møtes. Jeg gjør det hele tiden, men jeg er fullstendig klar over at jeg gjør det, og som en konsekvens velger jeg bevisst å kompensere ved å likevel prøve å se etter de gode sidene som sikkert finnes hos de fleste av oss - jeg gjør et bevisst valg å gi alle en sjanse istedenfor å bevisst bruke denne egenskapen til å se etter svakhetene som jeg kan utnytte for å sette meg selv i en posisjon over andre i samfunnet.

Filmens første halvdel er generelt sett mobbing av overvektige personer med utgangspunkt i at vitenskap per definisjon er verken god eller ond, den kun er, og dermed begrunner han sin rett til å gjøre dette ved bruk av den enkle definisjonen av at det å spise mer enn man forbrenner fører til overvekt. For å referere en tradisjonell simile, det vil si en sammenligning, så bør man uansett aldri tillate kunnskap å stå i veien for sannhet, og den han presenterer for oss er at overvektige i utgangspunktet er blitt overvektige fordi vi ikke er smarte nok, kompetente nok eller tilstedeværende nok til å forstå ett så pinlig enkelt konsept som forholdet mellom kalorier inn og kalorier ut.

Illustrasjon lånt fra Eva`s lille hjørne
Kan neppe liste opp alle mulige veier som potensielt sett kan føre til overvekt, men kan si som så at jeg aldri har vært borte i noen som gjennom et bevisst valg har sett på listen over mulige måter man kan leve livet sitt på og så valgt det å være overvektig. Hvilket vel bevart individ vil frivillig velge mobbing, sosialt ubehag, ekskludering, latterliggjøring, nedverdigelse, et større knippe eventuelle mentale problemer for ikke å nevne alle direkte fysiske helseproblemer som gjerne også før eller siden dukker opp?

Dette var ikke et valg jeg tok fordi jeg ønsket meg et liv fylt med disse problemene. Kanskje var jeg for glad i mat, kanskje hadde jeg en genetisk tilbøyelighet for å lett bli overvektig eller kanskje var bare kroppen tilpasset en høyde som den ikke ennå hadde nådd? Mest av alt så tror jeg at jeg fikk høre altfor mange ganger gjennom barndommen at jeg var feit og etter hvert trodde på dem, så når jeg da begynte å legge på mye vekt så endte jeg opp på den vekten jeg hele tiden allerede trodde jeg hadde hatt. Kanskje var det rett og slett slik at jeg satte for mye pris på sjokolade og brus, og dermed fortjente å ende opp med enda større problemer enn det å måtte være omgitt av slike folk i utgangspunktet?

Hvem vet om tankene jeg nå har skrevet ned i det hele tatt henger sammen, men vi mennesker er ikke alltid rasjonelle i måten vi oppfører oss på og det er heller ikke alltid slik at vi fortjener de negative konsekvensene av alle de små ubevisste valgene. Jeg velger i det minste aktivt å ikke være en drittsekk som gjør narr av folk mens jeg selv gjemmer meg bak tynne argumenter, og mer enn noe annet så tar jeg avstand fra at vi som samfunn skal akseptere at denne oppførselen skal være en naturlig del  av vår kulturarv.

Vil nok tro Ricky Gervais ikke bryr seg om at jeg i det hele tatt har skrevet dette, og hadde han det så ville han nok tatt det som ett kompliment fordi omtale betyr mer penger i lommen slik at han kan reise med privatfly og dermed slippe å sitte ved siden av en av oss overvektige i et ordinært flysete. Skulle han mot formodning komme over denne, og ikke har tilgang til noen som kan oversette det for han å vil jeg at han i det minste skal få med seg følgende hjertefølte utsagn:
Ricky Gervais. At your best you're a condescending asshole, and at your worst you get paid to be one of our foremost examples for some of the worst qualities in our society today.

Neste innlegg om dette temaet er Ikke alle sår vises på utsiden og tar for seg mine egne opplevelser med mobbing. Noe fokus på eventuell lærdom man måtte få ut av det å bli utsatt for noe slikt, om noe i det hele tatt.

torsdag 7. mars 2013

Fungerer måltidserstattere?

En stund tilbake, mer spesifikt som kommentar til innlegget Test av "Noka Caramel Confect Bar", så mottok jeg ett spørsmål angående hvorvidt de ulike måltiderstatningene jeg har testet så langt faktisk fungerer i praksis?

Spørsmålet er en god del enklere enn selve svaret, men for å starte på ett relativt logisk sted så er nok det første steget å generalisere all effektiv vektnedgang til en øvelse i å sørge for at energi forbrent overstiger antallet kalorier inntatt.  I og med at jeg har gått ned en del kilo det siste året så får man en del spørsmål om hvordan det skjedde, men kan garantere at dette svaret utover å være korrekt også vil gjøre folk lettere irritert - rett og slett fordi det ikke inkluderer noen hemmelig triks man kan benytte for å slippe de harde endringene; det vil si bevege seg mer og/eller spise mindre.

For å faktisk komme tilbake til det aktuelle spørsmålet, så vil en måltidserstatning kunne hjelpe deg på veien til en sunnere kropp ved å kutte ned inntaket av kalorier til omtrent 220 kcal per måltid. Dette er noe du fint kan oppnå på egen hånd ved å sette sammen menyen selv i henhold til det samme nivået eller å rett og slett lene deg hvilken som helst bisarr diett som måtte være i skuddet der og da, men vil da benytte sjansen til å påpeke at den største forskjellen da er at måltiderstatningene er sammensatt spesifikt for at du skal få i deg den mengden vitaminer og mineraler som kroppen din trenger hver eneste dag for å fungere slik den skal. Du kan overleve dagen uavhengig av om du spiser kun en enkel drue den dagen eller noe slikt som to kilo med sjokolade, men i lengden vil det få følger - en tilsynelatende normalvektig person kan være like feilernært som en tynn eller en overvektig person.


Betyr dette da at jeg mener at man skal benytte måltiderstatninger istedenfor å spise normal mat? Jeg kommer nok alltid til å anbefale at du gjør hva enn som skal til for å finne en permanent endring i livet som tillater en bedre balanse mellom inntak og forbrenning, og dette utelukker måltiderstatninger som noe annet enn ett midlertidig verktøy. Jeg anbefaler bruken av dem under følgende omstendigheter:
  • Bruk av erstatningene for å bryte ditt nåværende livsmønster. Når automatikken i de daglige rutinene avtar så blir det lettere å vurdere nøyaktig hvor mye du spiser i løpet av ett måltid og hvorvidt mengden virker fornuftig.
  • Ha dem liggende i bilen så har du noe du kan spise når du blir sulten istedenfor å kjøpe pølse i brød hos den lokale bensinstasjonen (i tillegg til hva enn annet du tilfeldigvis kjøper samtidig). Fungerer også som alternativ til frossen-pizza, og hva enn annet som virker lettvint og tilgjengelig, når du på et små-sultent øyeblikk befinner deg på kjøkkenet  på leting etter noe.
  • Avveksling når du er blitt skikkelig lei av de sunnere tingene du vanligvis spiser, og det er da bedre å velge noe fra denne kategorien istedenfor å vende tilbake til dårlige matvanene du enten hadde tidligere eller står i fare for å utvikle. Klikk på etiketten Måltidserstatter for å finne en oversikt over de produktene jeg har testet, og de erfaringene jeg hadde med dem.
En relevant advarsel i forhold til produktene, som forsåvidt også er fullstendig i henhold til regelen om å holde inntaket av energi i forhold til energien forbrent, er at dersom du bytter ut en til to frokostskiver, med magert pålegg, til fordel for en måltiderstatning så vil inntaket av kalorier enten være omtrent det samme, eller til og med høyere! Bruk erstatningene av de grunnene jeg har listet opp ovenfor, men i alle andre tilfeller så anbefaler jeg heller at du starter med å akseptere at de raske og enkle løsningene rett og slett ikke eksisterer, deretter kan du starte med å sette fokus på å oppnå varige positive endringer i livsstilen din.