Uke 16

The Poet av RobinHalioua

En ny uke, mange nye innlegg publisert og en hel haug med tanker som til stadighet gjør sitt for å distrahere meg bort fra hele konseptet med slanking og sånt ved å ikke lenger aktivt tenke så mye over det. Ikke nødvendigvis fordi at jeg ikke lenger har noen ekstra kilo jeg må drasse rundt på, men mer den at man gjerne kommer til ett punkt der man må lære seg til å stole på sin egen intuisjon fremfor å hele tiden støtte seg på manuelle systemer for å holde oversikten over slikt - skal man sykle må man risikere å falle, og slikt er det med så mye her i livet.

Kjøpte du den? Bra. Hadde ingenting med latskap å gjøre, lover!

Lyktes jeg i forhold til nevnte ubevisste mål som man hadde i all hemmelighet i etterkant skissert for å bortforklare manglende ført informasjon? Svaret er vel sikkert noe slikt som njaaaei. Likevel så har jeg arbeidet veldig mye med det å se noe positivt i hverdagen, og selv om dette ikke akkurat er en positiv graf så tror jeg iallefall at dagens resultat har mer med at forrige ukes status, Uke 15, var kunstig lavt i forhold til hvor man egentlig var ment å være.

Inner Game

Gjennom innlegget Lær meg, Sensei! gikk jeg helt kort inn på den tilgjengelige litteraturens deling i forhold til det å plukke opp kvinner, og der vi igår tok et blikk på The Game så er vi i dagens innlegg på det som essensielt er den rake motsetningen, Inner Game. 

Det er utvilsomt en dårlig forfatterpraksis å definere noe gjennom å formidle en definisjon av noe i form av utsagn i forhold til hva det ikke er, men ved sannheter som nærmest er innprentet i oss gjennom ett utall filmer og magasiner så er det likevel måten man må starte på, og da hovedsaklig ved å definere Inner Game som den naturlige motreaksjonen til The Game. Hovedessensen er den som jeg under introduksjonen til hovedkategoriene, Lær meg, Sensei!, definerte som en fokus på det å ikke nødvendigvis og på død og liv kapre dama, men heller det å fokusere på hvorvidt hun i det hele tatt har de egenskapene du ønsker og eventuelt kanskje til og med vil sette som krav for å kunne innlede et forhold med et modikum av respekt for en selv, og jenta for den saks skyld.

Teorien er som så at dersom du benytter all din energi til å prosessere og evaluere alt hun foretar og signaliserer med det formål å hele tiden velge ut de rette motreaksjonene, den korrekte morsomme historien samt også å eventuelt til og med sjonglere hvilken "unike" identitet som har mest sannsynlighet for å komme lengst i "konkurransen", så hører man faktisk ikke etter på hva hun egentlig sier – ved å slappe av og la automatikken i det hele ta over så vil man komme nærmere inntil den man egentlig er, og så gradvis og over tid eksponere stadig mer av sin egen personlighet.

I grunn så er jeg en akademiker som generelt sett ser på alt som ikke fungerer, analyserer hvorfor og så kommer opp med løsninger for å utbedre problemet – alt har vanligvis en logisk løsning, men som jeg var tidligere innom i forhold til kvinnens logikk så er sjeldent følelser og logikk sammenfallende i hverken tid eller rom. Måten jeg tenker over verdens finurligheter at dersom dette ikke gjøres aktivt ved å rasjonelt tenke over hvordan man oppfører seg, så har man effektivt sett overlatt livet til autopiloten og dens iboende tendens til å grave seg et fint lite hull. Før eller siden våkner opp med den distinkte følelsen av at omgivelsene merkelig nok vil minne om et hull i bakken, og da er logikkens naturlige bruksområde svært begrenset utover de mest sentrale valgene, som for det meste vil begrense seg til å enten forklare hvorfor det egentlig er ganske trivelig nede i hullet eller noe så blatant enkelt som å peke ut nødutgangene (den vanligste er utvilsomt det å reise seg opp, og så ta minst ett skritt i vilkårlig retning). Hva jeg skulle frem til med alt dette var rett og slett å påpeke at dette går på tvers av hele min egen ryggmargrefleks til det å håndtere livet, men så er det nå en gang sånn at det ikke handler om å sammenligne karakterbøker – for å la noen bli kjent med den jeg faktisk er så må man nesten tillate seg å eksponere essensen av den man er, og ikke det som muligens kan omtales som sitt offentlige jeg.

knowyourmeme.com

Hva gjør man dersom man i utgangspunktet er en akademiker med fascinasjon for litt større filosofiske spørsmål, astronomi eller, grøss og gru, amerikanske tegneserier? Absolutt ingenting. Det er ingenting galt med det å være i stand til å sette pris på aktiviteter og ting som havner utenfor gjennomsnittets til tider tyranniske overformynderi – så lenge aktiviteten hverken er til skade for deg selv eller andre så ethvert individ verdt din tid sette pris på at du er deg selv og faktisk har en genuin interesse for noe, og teller det i noen som helst annen retning enn opp så er det deres og ikke ditt problem. Er det likevel sånn at du liker å se på voksne menn som bruker 90 minutter på å løpe etter en ball, så vil jeg uansett sette pris på at du har noe du er entusiastisk over selv om de relaterte historiene neppe kommer til å være underholdende i seg selv.

Blir du avvist fordi du veier 5 kilo for mye, og kanskje til og med får et inntrykk av at du er en person ikke helt har sett poenget med å handle på de rette butikkene? Den analytiske delen av meg tilsier at dette betyr at du må bruke litt mer tid på trening samt utvide antallet butikker du er villig til å tilbringe tid på, men i og med at innlegget for det meste har tatt vendingen om å være direkte i forhold til hvem man er, mitt svar i henhold til det relevante kildematerialet er å istedet finne ut hvorvidt en gullgraver virkelig være verdt investeringen?

Det å vise hvem du er tillater deg til å spille med åpne kort for å la henne se hvorvidt hun kan tenke seg å tilbringe noe tid sammen med deg, men det er ikke en faktor som er verdt å tenke spesielt mye over ettersom det å ikke passe inn i hennes virkelighetsoppfatning sjeldent vil være en refleksjon på deg selv. Din eneste oppgave, eller taktikk om det egentlig i det hele tatt er et tilstrekkelig beskrivende ord, er hovedsaklig det å benytte tiden til å vurdere hvorvidt hun faktisk har de egenskapene du krever for å tillate henne å inneha en plass i livet ditt. En tyggegummi-blondine kan kanskje være underholdende på kort sikt, men krever man et snev av intellektuell stimulans så kan det kanskje være nødvendig å aktivt se etter en eller flere egenskaper som ikke nødvendigvis blir å falme i løpet av de neste 2-3 årene - hun har garantert andre egenskaper, men spørsmålet er da om ikke hun hadde vært bedre tjent med noen som istedet så dem i utgangspunktet.

whatismotivation.org

Inner Game satt på spissen er ikke å late som du er noe annet enn deg selv, men heller det å finne den beste versjonen av deg selv, og så la andre se og bli kjent ved denne siden av deg selv. Mye av materialet handler om å finne ut hvem man er, identifisere de problemene man sliter med og så arbeide seg gjennom eller rundt dem - forbedring for sin egen skyld, og ikke noen som helst annen grunn. Eller som min far alltid har sagt; vær deg selv!

Alt i alt ligger utfordringen i det å tillate seg å være seg selv, og kanskje til og med relatere til andre mennesker ved bruk av den følelsen og det inntrykket man får av dem uten at det hele er et spill med både vinnere og tapere, men heller den å finne noen man kan se for seg en fremtid sammen med – passer man ikke sammen så er det bedre å bruke tiden på å lete etter noen som faktisk passer, og i mellomtiden så kan det være like greit å nyte livet uten de ekstra komplikasjonene.

Forfatterutvikling: Smil for helvete!

Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset jeg tidligere meldte meg på, og er et av mine første forsøk på det å skape vekslende hastigheter i teksten samt forhåpentligvis vekke følelser hos leseren.

Smil for helvete!

Drowning av Pretty-Angel

Mislykket. Det var det jeg følte, helt og holdent.  Hverken sinne eller sorg, bare en mislykket mann i midten av sitt liv. Ikke fordi jeg ble forlatt av den som jeg hadde elsket, men fordi det var henne jeg var ment å tilbringe resten av livet mitt sammen med. Jeg kunne leve uten henne, det var bare å spise og sove, men hva sto igjen når jeg ikke lenger engang hadde en fremtid?

Tankene svirret gjennom hodet mitt i de påfølgende månedene, og den gamle løgnen man forteller hverandre om at ting alltid blir bedre hvis man bare gir det noe mer tid var begynt å for alvor vise sine begrensninger. Man skulle tro at hodet gikk på tomgang uten noen nye sanseinntrykk eller noen nye interesser å grave seg ned i – sannheten var heller den at det gikk stadig raskere å komme frem til at man ikke denne gangen heller kom noe nærmere noen løsning, og etter en stund sluttet jeg å i det hele tatt å ense konturene av tankenes form. Bare etterlatt til panikken. Angsten. Følelsen av å være tappet for selve viljen til å trekke pusten, og likevel være tvunget til å gjenta det hele om ikke så lenge, noen små øyeblikk av fred mellom dem.

De andre øyeblikkene sto derimot pent oppstilt, og ventet bare på sin tur. Øyeblikk av håpløshet. Trøstesløshet. Fortvilelse. Ventingen. ALT.

Til helvete med ALT!

Jeg hadde ikke gått inn i veggen som så mange ønsker å prate om. Livet hadde vært levd i en altfor høy hastighet, jeg hadde ønsket å både ha og tilby alt hun noensinne ville kunne ha ønsket seg, jeg hadde vært sterk for lenge. Ikke av tvang. Ikke av ønske. Fordi det var den jeg var, det hadde definert meg.

Hadde jeg truffet veggen ville jeg kunne tatt et skritt tilbake og sparket den ned! Hadde den vært laget av armert betong ville jeg nok sikkert knekt et eller flere bein i kroppen, men det var ikke slik det hele hadde skjedd så hvorfor spekulere i noe som kom, hendte og istedet hadde etterlatt meg sønderslått og oppskrapt på bunnen av et hull. Det hadde aldri vært noen vegg der, for hadde det vært en vegg der så hadde jeg stoppet opp, og undret meg om hva som lå skjult bakom og eventuelt muligheten for å bare gå rundt. Det som skjedde var at jeg snublet, og på veien nedover strakk jeg meg etter en hånd som ikke var der.

Det var henne jeg hadde lagt min tillit til, men det hadde ikke gått begge veier, og for alt det var verdt så innser jeg det nå. De som allerede hadde dedikert mange år av sitt liv for å ta hånd om meg, og holde meg i hånden gjennom de første stegene i mitt liv hadde vært for viktig til at jeg unødig kunne utsette dem for noe mer. Jeg så dagslys der oppe, og gjennom alt så var man bedre enn som så. Delvis fordi jeg manglet dybdesyn. Delvis fordi jeg hadde hatt tillit.

Hullet ble mitt nye hjem, og det var et fint hjem. Ly for vinden. Regnvann for å døyve tørsten. Rom for refleksjon. Vi passet godt sammen. Tårer gikk ubemerket hen i regnet. Blod forsvinner i gjørme, og få sekunder etterpå er våt gjørme uansett alt man kan se, fullt opptatt med å gradvis viske ut alle spor.

Synk ned i gjørma. Bare la den sluke deg.

Smil for helvete! Det er tross alt et fint hull – fullt og holdent ditt eget, og ikke noen andres! Smil for alle timene du brukte på å grave det, spadetak for spadetak.  Jo hardere du arbeider, jo lykkeligere vil du bli. Arbeid enda hardere så får du kanskje det du ønsker ut av livet før det er for sent. Smil for deg selv, det er tross alt ikke alle som får muligheten til å grave sin egen grav, og er man fra kysten så er det til og med noe poetisk over det å møte sin endelikt i  form av en våt grav.

Gi opp! La den innhente deg. Slapp av og la gjørmen bre seg over deg, og en gang for alle sette deg fri. Sliten nå. Lukk øynene. Bare sov.

Hullet fylles gradvis. Kjølig. Ingen lyder. Ingen smerte. Ingenting.

Våken nå. Kroppen skriker. Jeg skriker. Delvis fordi man igjen er mislykket, og delvis fordi man står ovenfor en helt ny dag. Til helvete med nye dager!

Faen. Ta. Deg!

Kom. Deg. Opp!

NÅ!

På føttene igjen. Stirr fanden i hvitøyet, og ta det neste skrittet - du kan få lov til å kaste opp etterpå, ikke før! Vi har mye arbeid foran oss nå, jeg og ensomheten min. Det går greit, den er uansett min beste venn. Den er en del av hvem jeg er. Vi trenger hverandre vi to.

Fortiden er historie, fremtiden er borte for alltid, og livet er det du lever nå!

Konsentrer deg om en enkelt dag av gangen, og se deg ikke tilbake for vi har alle en historie som fint kan legges igjen der man fant den. Lev for idag, arbeid med den man er og la fremtiden komme når den selv er klar for det. Inntil da lever jeg mitt liv på mine egne premisser, og hullet i livet mitt fylles gradvis med nye gleder, fascinasjoner og opplevelser.

En dag smilte jeg igjen til verden.

The Game

Boken The Game (Amazon)

Gjennom innlegget Lær meg, Sensei! gikk jeg helt kort inn på den tilgjengelige litteraturens deling i forhold til det å plukke opp kvinner på byen, supermarkedet eller hvor enn de måtte oppholde seg, og gjennom dette innlegget ser vi litt nærmere på The Game.

Den første metoden, eller kanskje er det mer korrekt å terminologien angrepsmetode i denne sammenhengen, tar utgangspunktet i det rene statistiske grunnlaget ved at man før eller siden i løpet av kvelden vil komme over en eller flere kvinner som er tilbøyelige for å falle for en eller flere innlærte rutiner – fungerer ikke metoden går man videre, og etterhvert som man blir bedre vil man enklere kunne tilpasse settene i forhold til hva man anser vil fungere best i den gitte situasjonen.

Mye av dette vil kanskje høres rett frem manipulerende, men det er kanskje derfor de fleste forfatterne av slike bøker allerede i introduksjonen skynder seg til å omdefinere det hele ved å isteden kalle det hele en måte å influere kvinnene til å oppføre seg i henhold til hvordan vi ønsker – høres overhodet ikke ut som manipulasjon når man skriver det på denne måten, eller hva?

Noe helt urelatert (Amazon)

Måten man da videre skal manipulere, unnskyld – mente selvsagt influere, kvinnene for å oppnå det vi ønsker å få dem til å gjøre er ved å slutte å se på dem som mennesker, men heller som enklere biologiske datamaskiner som opererer i henhold til svært simplifiserte mønstre med det mål å formere seg med de mennene som hele tiden er antatt å gi hennes barn de beste oppvekstmulighetene, det vil si som oftest si den av oss som til ethvert tidspunkt er ansett å ha den høyeste oppnåelige sosiale verdien. De fleste av oss har generelt sett vært borti definisjonen om at en kvinne vanligvis benytter tre sekunder for å avgjøre hvorvidt en mann er verdt å bruke tid på, og for de av oss med en fokus på det å være hyggelig samt uheldigvis har en tendens til å være enten snill eller respektfull så er dette en realitet som er definitivt er uhyggelig ettersom disse egenskapene da går ut av vinduet i forhold til det å være et pluss – mange vil aldri revurdere den utdelte verdien med mindre man generelt sett gjør noe grensesprengende ved å gjøre noe som generelt sett går tilstrekkelig på tvers av stereotypen de har plassert deg i. Så hva er da metodikkens løsning dersom man stiller med et slikt handikapp?

Løsningene som presenteres baserer seg på å arbeide seg rundt denne regelen ved å enten presentere en annen fiktiv personlighet som går gjennom filteret i de fleste sammenhenger, eller det å med vilje bryte regelen ved bruk av en av en spesifikk personlighet for så å bryte mønstret du så langt har etablert ved så å deretter følge opp brytningen ved å presentere et helt annet sett med mønstre. I praksis så orienterer det hele seg rundt en eller annen variant av det å tildele alle en verdi, som oftest i form av et tall, og så deretter velge seg ut en eller flere innlærte metoder for å tilstrekkelig modifisere denne differansen inntil man selv blir stående med den høyeste verdien.

Metodene som benyttes går ut på alt fra å fremstå som den viktigste i rommet til det å isteden redusere hennes egen tiltro til sin egen sosiale verdi. Av de mer fantasifulle "knepene" så kan man nevne det å gå opp til den peneste kvinnen i rommet og så spørre henne ut om venninnen hennes, inkludere svakt nedsettende kommentarer underveis i samtalene med henne og kommer man så langt som å sette av en date så skal visstnok det å enten ikke møte opp eller avlyse det hele en time før man skal møtes en god måte å garantere at man får det man ønsker ved neste møte.

Hva skal man da egentlig da gjøre hvis man er snill og omtenksom da? Den tilbakevendende løsningen på dette er da å gjøre hva enn som skal til for å legge fra seg denne uvanen, og så heller investere store mengder tid på det å tilstrekkelig leve inn i den personligheten man har designet for seg selv – de første hundre ganger vil det virke som en løgn, men etter en stund skal det hele visstnok være tilstrekkelig internalisert til å genuint fremstå som denne designede personen. Spesielle interesser og hater ubehagelige designerklær? Ikke nå lenger, og isåfall aldri i det offentlige rom så lenge man er involvert i det store spillet.

Fra det mannlige perspektivet så høres det utvilsomt til tider morsomt ut, og så lenge som man kun er ute etter en 9-er eller en 10-er så er budskapet uansett fokusert rundt det å håndtere dem som lite gjenbrukbare forbruksvarer der hver av dem isolert sett anses for å være ofre av sin egen enklere natur. Likevel så bør man sikkert legge merke til at forsidene av disse bøkene som oftest antyder at det ultimate målet er å få en 10-er til sengs, og da med den iboende begrensningen om at man ikke er ment å beholde dem lenger enn maksimalt noen få dager inntil det er på tide å bytte dem ut igjen til fordel for den neste utfordringen. Utfordringene ligger i det at man hele tiden må tilbake til tegnebrettet for å internalisere nye svar hver gang man treffer på noen som ikke passer inn i de allerede innlærte rutinene, og på denne måten igjen søke å ytterligere forbedre statistikkene.

Skjuler du den du er? (DC Wikia)

Mitt eget inntrykk av det hele er nok at til tross for at denne ser ut til å underbygge inntrykket i forhold til at du ikke kan møte mennesker som er drevet på basis følelsesmessige impulser med logiske salgsargumenter ved å fremstå som hverken snill eller omtenksom, så virker det hele kaldt og manipulerende i den grad at det hele impliserer et menneskesyn som jeg rett og slett ikke kan stå inne for. Uansett hvordan man vender og vrir på det så kan man ikke bygge et verdifullt forhold med basis i en fiktiv identitet, og uten superkrefter er livet uansett for kort til å forbruke det på å behandle den du egentlig er som om det skulle din hemmelige identitet – har også alt det jeg noensinne kunne trenge av pyntegjenstander, og uten en personlighet så forsvinner samtidig mye av grunnlaget for attraksjonen.

Lær meg, Sensei!

Kvinner er for det meste overalt der det finnes folk, og er man til og med tøff nok til å bare slå av en prat med en av dem kan man til og med ende opp med å havne i noe så skremmende som en samtale, eller muligens pepperspray dersom åpninglinjen i tillegg endte opp med å være tilstrekkelig upassende. Finner man noen som faktisk er åpen nok til å utveksle en setning eller to med seg, vel da må man nesten vite hvordan man skal gå frem for å ikke skremme henne vekk igjen.

Den generelle litteraturen, for ikke å nevne alt det man kan finne av ressurser på Internett er sjeldent spesielt måteholden i forhold til sine egne lovnader om hvor gode de er som et utgangspunkt for å få kvinnene til å bare falle inn i armene mine, og gjør de ikke det så har man bare rett og slett ikke trent nok. Fremgangsmåtene som beskrives ser hovedsaklig ut til å dele seg inn i to ulike leire, der hver av disse har sine egne definerte metoder og teknikker for hvordan man skal få det man ønsker seg ut av en helt enkel samtale.

Den mest eldste og mest velkjente metoden går hovedsaklig ut på å manipulere kvinner til å gi oss det vi måtte ønske av dem. Dette er metoden som tilsynelatende vil virke som den mest statistisk suksessfulle metoden ved å raskt eliminere et stort antall kandidater inntil man treffer på en tilstrekkelig estetisk tiltalende kvinne som samtidig vil vise seg å være mottakelig for de innlærte rutinene. Ved å essensielt fjerne seg fra den enkelte kvinnes indre kvaliteter, og heller tenke på henne som tyggeleken i enden av sin egen interne konkurranse å komme stadig lengre i samtalen ved å spille ut de korrekte kortene og vendingene så har denne fremgangsmåten fått navnet The Game for å speile for å speile spillverdenens egenskaper der det å feile egentlig ikke er noe annet enn tap av noen minutter av sin tid. Enhver havarert samtale er kun inspirasjon til videre bearbeidelse av materialet, og så konstruere nye motsvar og teknikker som kan testes ut neste gang for å løse det identifiserte problemet. Ett annet navn ofte benyttet med relasjon til dette er The Seduction Community.

Det mindre kjente motstykket til The Game har mer eller mindre oppstått som en motreaksjon til det iboende og strengt tatt nedlatende kvinnesynet som metoden ofte understøtter, og denne andre fremgangsmåten blir dermed som oftest referert til som Inner Game. Essensen her er å lære seg til å kommunisere med på en slik måte at man oppnår å sortere dem ut i forhold til de kvalitetene man ønsker seg, og så forkaste de som ikke kvalifiserer eller rett og slett ikke er i stand til å tilby det man ønsker ut av et potensielt forhold med dem, og da mener jeg ikke seksuelle tjenester selv om det til tider ser ut til å være den eneste tanken vi krediteres med. I praksis så si vil dette si at dersom man krever at en potensiell partner er i stand til å være omtenksom og samtidig i stand til å føre en intelligent samtale, så er det opp til deg å finne ut om hun besitter disse egenskapene og det gjør man sjeldent ved å stirre måpende på baken hennes. Poenget er ikke å vinne dama, men heller det å sortere ut hvorvidt hun har de kvalitetene som skal til for å kunne ha et dypere forhold. Fokuserer veldig mye på etablering av selvtillit og reflektering rundt hvem man er og hva man ønsker fra livet.

Dark Secret (kilde)

Personlig så må jeg si at den ene metodens lovnader om uttelling på kort sikt ved bruk av ting slik som pick-up lines og veldefinerte rutiner definitivt har sin øyeblikkelige sjarm da det hele tilsynelatende kan virke litt for simpelt til å fungere i praksis, men alt av etikk og moral man enn måtte være i besittelse av strider nok mot det å nærmest nedgradere en persons verdi til det å bli en ren forbruksvare. Jeg er forholdsvis ærlig i forhold til hvem jeg er, og selv om man ikke i utgangspunktet utbroderer alle sine mørkeste hemmeligheter til alle og enhver man møter, så vil jeg nok utvilsomt lene mer mot den alternative metodens fokus på å se etter potensialet for et mer meningsfylt forhold.

Uansett utgangspunkt og tilbøyelighet til å la moral og etikk spille inn i måten man forholder seg til andre mennesker, så kan det fra et rent akademisk perspektiv være underholdende å se litt nærmere på fremgangsmåtene, om enn bare for å få ett innblikk i de underliggende psykologiske prosessene som legges til grunn for dem.

Hva vi ser etter?

Red Wine av Insid

Med flausen fra forrige forsøk på å kommunisere med en tilfeldig kvinne ferskt i minnet, se Noen kunst i det å møte kvinner? og WTF?, så vil det muligens være nødvendig å gjøre noen refleksjoner rundt det å egentlig tenke over de kriteriene man faktisk legger vekt på når man velger ut en potensiell partner, da også uavhengig av hvorvidt man er bevisst på dem eller ikke.

Husker fra da jeg gikk på skolen at jentene ofte holdt på med den leken der de konstruerte den perfekte mannen ut fra ideen om at ansiktet til Johnny Depp kombinert med overkroppen til David Duchovny eller noe slikt visstnok skulle utgjøre den perfekte kombinasjonen, men hva vet jeg i og med at jeg tross alt for det meste trente meg opp til å ikke høre etter slikt tullprat - i min verden så ville en slik fremgangsmåte kun føre til en masse sying, og jeg var absolutt ikke spesielt interessert i håndarbeid av denne typen, for ikke å nevne at man da selvsagt også ville ende opp med en stor samling reservedeler som sikkert måtte begraves et eller annet sted der ingen ville finne på å lete etter dem. Vi menn er på generell basis sikkert noe enklere ettersom de fleste av oss sikkert ville pekt ut en spesifikk kvinne slik som eksempelvis Jessica Alba eller Megan Fox, og da med forbehold om at vi sikkert også vil være komfortabel med tanken på at det sikkert må utføres litt vedlikeholdsarbeid underveis for å ivareta standarden over de kommende årene.

Et forsøk på refleksjon uten basis i mine minner egne minner fra tenåringstiden samt potensialet for en økt forståelse av hvordan vi mennesker faktisk fungerer vil kanskje avsløre litt dypere innsikt i det hele, men for å gjøre det hele til et marginalt kortere innlegg i forhold til dette temaet så vil jeg starte med å definere det slik at til tross for at vi ser på en person vi ikke kjenner spesielt godt så vil vi inntil en viss grad være i stand til å plukke ut trekk som vi kjenner igjen fra andre personer som tidligere har gjort et stort inntrykk på livene våre, både på godt og vondt.

Magefølelsen jeg skrev om i slutten av det forrige innlegget, WTF?, vil når benyttet korrekt kunne være en god indikator på at underbevisstheten har avdekket potensialet for tilstedeværelsen av en del ønskelige karaktertrekk, rett og slett ved å hinte til et tap dersom man ikke spiller kortene rett. Det er en god ide å også tenke over de tingene man bevisst ser etter, deriblant et felles utgangspunkt og hvorvidt det faktisk er noen man kan slappe av sammen med – samt muligens også, og muligens mest for min egen del, sjekke hvorvidt man er i stand til å tilbringe noen minutter sammen i stillhet uten at den andre personen får en ukontrollerbar trang for å fylle åpenrommet med lyd.

Uansett når man enn vender og vrir på ting så er det sikkert en god ide å praktisere et åpent sinn ettersom førsteinntrykkene knapt er mer enn en rekke antakelser, og dermed sjeldent gir et helt korrekt bilde av hvem en person egentlig er, og hva de i realiteten står for. Pass derimot på å legge større vekt på handlinger fremfor ord, ikke nødvendigvis på grunn av uærlighet, men rett og slett fordi vi ikke alltid er reflektert nok til å det selv til å se at ordene som regel er det de kommuniserer minst med  den store sammenhengen. En jente kan forsåvidt være høy, slank og blond uten at man nødvendigvis må trå til med en hjelpende hånd dersom sko med snøring skulle komme tilbake inn i motebildet!

Som jeg har påpekt en del ganger tidligere så har vi, paradoksalt som det enn måtte høres ut, i dagens samfunn en enorm fokus på det å finne sin egen identitet gjennom å tankeløst prøve å bli fotokopier av de antatte korrekte forbildene så tror jeg likevel at det er veldig få som er så gjennomsnittlig at de ikke en gang gjennom sine egne personlige erfaringer utarter seg nok til å være unik på sin helt egen måte. Statistikken tilsier at jeg ved å være en mann med noen kilo for mye tilsynelatende vil ha en tilbøyelighet for å være mer snill og omtenksom, men selv om de to tingene er trekk som faktisk kan benyttes for å beskrive meg som person så er førstnevnte et valg man tar om å inntil visse grenser fremstå som imøtekommende i forhold til verden mens det andre er en personlig egenskap. Likevel har jeg kjennskap til langt mer enn et tilfelle der noen plutselige ekstrakilo ikke nevneverdig har hatt noen påvirkning i forhold til at det fortsatt vil være langt mer nærliggende for meg å fortsatt bare beskrive dem som drittsekker!

Cave Man Valentine av StressedJenny

De kjønnsmessigste trekkene som ligger direkte i de ulike kjønnene vil kanskje ved første øyekast virke som at kvinnen ønsker noe eller noen de kan vise omsorg for mens mannen generelt sett ønsker å ha noen de kan benytte, men realiteten er nok så enkelt som at dette rett og slett er underliggende instinkter ment for å finne den beste kombinerte familie-enheten man kunne finne for å klare utfordringene som lå i det å overleve datidens langt mer primitive verden. Den positive lærdommen vi kan ta ut fra dette er utvilsomt den at begge kjønnene generelt sett vil ha noen som tilsynelatende er i stand til å spille sin definerte rolle, men på den andre siden så går det kanskje en lang vei i det å beskrive hvorfor det at en mann oppleves som snill fortsatt regnes som et lite attraktivt trekk fremfor det å vinne et gateslagsmål man selv hadde startet gjennom ren og skjær idioti. Overlatt til våre mer ubevisste prosesser ser vi etter fremtidige gode mødre mens jentene ser etter mannen som figurativt grynter høyest, og ikke nødvendigvis i henhold til de egenskapene som faktisk kreves for å lykkes i det post-industrielle samfunnet.

Så hvis man nå forhåpentligvis har klart å gjort seg opp noen tanker i forhold til de trekkene som er nødvendig i forhold til å avdekke hvorvidt man potensielt kan se for seg en fremtid sammen med en person, og så i tillegg har lært litt om vår egen langt fra så velutviklede natur så kan det strengt tatt være høyst underholdende å bruke noe tid på litteratur skrevet av og for menn om det å tiltrekke seg noen myke godsaker.

WTF?

Kilde Wikipedia

Innlegget i går, Noen kunst i det å møte kvinner?, indikerte noe så enkelt som en samtale jeg var marginalt involvert i en stund tilbake, men til tross for at utfallet ikke var av det mest motiverende så må man kanskje ta til seg at slike ting kan være et potensielt, eller til og med et sannsynlig utfall alt etter hvordan man ser situasjonen an.

Jeg ser ikke akkurat ut som Johnny Depp, men har da mine sterke sider i tillegg til at jeg alltid er relativt pent kledd så lenge som jeg er utenfor husets fire vegger. Med andre ord så burde i det minste den delen av diskusjonen være avgjort innenfor fornuftighetens grenser - for jenter som av en eller grunn skulle ønske seg en mann bare for å flette hverandres hår og slikt så må jeg dessverre være så ærlig som å innrømme at jeg sjeldent bruker mer enn et hår-produkt av gangen, og da har jeg strengt talt også telt med sjampo som ett av dem.

Kanskje var det da noe så enkelt som at jeg feilet totalt når det kom til bruken av kroppsspråket mens jeg fremførte det magiske ordet, det vil si "Hei" for de som ikke fikk med seg det forrige innlegget? Det er vanskelig å være helt klar over kroppsspråket sitt hele tiden da den gjennomsnittlige menneskehjernen underbevisst er i stand til å fange opp og reagere på selv de korteste signalene som gis, de korteste kalles mikro-uttrykk og dersom jeg ikke husker fullstendig feil så kan de gjerne ha en varighet rundt 1/25 sekunder. Det kjipe med disse er nok det at med mindre man er trent nok til å kunne lyve seg gjennom en løgndetektor-test så har man generelt sett liten sjanse til å komme seg unna med stort mye annet enn sannheten – nervøs urolighet.

Så hva er denne nervøse uroligheten man får når man ser på en kvinne, eller jente som flere av dem foretrekker å kalle seg inntil de bestemmer seg for at det på tide å legge fra seg de korteste skjørtene, og hvordan blir man kvitt den? Det er vanskelig å si, eller det vil si at det har i alle fall ikke jeg funnet på noen spesifikk løsning på utover litt eksperimentell utforskende kirurgi for å kutte et tilfeldig antall nervetråder inntil at man ser at det begynner å ta effekt, men så spørs det egentlig om den ikke er der av en grunn.

Mountain Retreat, av iona-s

På den ene siden, og spesielt dersom man har hatt flere negative opplevelser, så er denne nervøsiteten hjernen som forsøker å matche situasjonen opp mot tidligere situasjoner man har vært i og dermed samtidig graver opp igjen følelsene fra alle tidligere avvisninger med det formål å spare oss for flere slike opplevelser, men dersom man ender opp med å leve ut livet alene på en fjelltopp da? Dersom alternativet er å leve livet helt ut på en fjelltopp, bare sammen med en kvinne som ikke har noen annen hobby enn å gjøre livet ditt miserabelt så vet jeg ikke hvorvidt det å bare nyte stillheten og sitt eget selskap i det hele tatt kan regnes som et dårligere alternativ.

På den andre siden så kan man heller lære seg å stole på at denne følelsen også kan være kroppens måte å fortelle deg om at det er en person man har et ønske om å bli bedre kjent med, men da må man sette til side alle negative opplevelser knyttet til det å prate til kvinner man ikke allerede kjenner. Til tider vil det sikkert virke svært fristende å bo alene på en fjelltopp, men som de sosiale skapningene vi mennesker innerst inne faktisk er så kan det være greit å definere den som plan B i den marginalt større sammenhengen av ting. Uansett; den som intet våger intet vinner noe som helst, og får man kjeft så er det i det minste en kvinne man kan stryke av listen som en potensiell samtalepartner, fredagsunderholdning, venn, samlivspartner eller hva enn potensialet for møtet hadde. Likevel så har jeg følelsen av å ha glattet over det største problemet her, og det er utvilsomt hvordan i helvete man skal klare å ignorere hva enn ukvemsord og spektakulære avvisninger man enn kan ende opp med å bli utsatt for?

Den korte forklaringen er rett og slett å bare ignorere alle faktorer som du rett og slett ikke hadde noen innvirkning på, og det vil si at så lenge som man var relativt greit kledd og opptrådte på en høflig måte så har man generelt sett gjort de tingene man selv er i stand til å gjøre – alt annet er faktorer som er eksternt fra deg selv, og er ikke noe man hverken skal ta seg nær av eller tolke som en refleksjon på egne mangler. Det er mange forklaringer på slik oppførsel hos en kvinne, og jeg nevner derfor i fleng:

• Det er den tiden i måneden og bare tanken på det å måtte oppføre seg på en sivilisert måte i seg selv regnes som en god nok grunn til å verbalt angripe hvem enn som måtte våge seg å komme i nærheten.
• En krangel med en kjæreste eller vennine har nå resultert i at krangelen slår ut og over på en tilfeldig person som da av en eller annen grunn, og til og med på eget initiativ, har beveget seg innenfor skudd-rekkevidde.
• Hun har spist et stykke ostekake istedenfor en fornuftig sunn lunsj, og føler seg for feit og uattraktiv til å ville ha kontakt med noen som allerede ved å snakke med henne har vist dårlig vurderingsevne. Sa ikke jeg noe tidligere om at kvinner ikke alltid følger den samme logikken som oss? Se innlegget Kvinnens logikk ... for noen ledende teorier om dette.
• Særskilt fysisk attraktive kvinner har oppdaget det at de uansett får den oppmerksomheten de ønsker  uten å nødvendigvis være i besittelse av de sosiale egenskapene som kreves for å behandle sine medmennesker med et modikum av respekt, men selv om vi menn uansett inntil en viss grad er villig til å akseptere slik oppførsel for en kortere periode så er det uansett ikke en person man til syvende og sist vil ha i nærheten når det igjen er blitt morgen. Dette fenomenet er selvsagt ikke begrenset til kun direkte fysisk attraktive kvinner, men før eller siden finner de noe kjappere ut at grunnleggende sosiale egenskaper er nødvendig dersom man trenger noen kan åpne de vanskelige syltetøy-glassene.
• Hun har allerede tilbrakt for mye tid denne kvelden på å snakke med menn som ikke hadde noen annen interesse enn å finne ut hvorvidt undertøyet hennes vil stå i stil til soverom-gulvet sitt, og du dukket uheldigvis bare opp som siste dråpe i begeret.
• Skjorten du har på deg var fjorårets modell og buksen din er påstemplet logoen McGordon fremfor Diesel, og da må jeg ærlig kunne si at dersom dette ikke plaget deg tidligere så er det virkelig ikke en person som du ville orket å ha i nærheten i noen annen funksjon enn som personlig stylist, men til tross for at yrket gjerne er assosiert med femininitet vet jeg ikke hvorvidt det faktisk er så mange kvinner der. Likevel, så for å være helt ærlig så måtte jeg egentlig være fryktelig rik før jeg i det hele tatt hadde tenkt tanken på å bruke penger på noe slikt - subtile og gradvise endringer som følge av feminin påvirkning får så være, men da skal det være en ring eller et huslån inne i bildet først!
• Du minner henne for mye på om Norsk-læreren som i videregående skole hele tiden nektet å gi henne topp-karakterer på stilene hennes, men man kan umulig benytte seg av logiske argumenter i slike sammenhenger - se innlegget Kvinnens logikk ... for mer utdypende informasjon angående dette fenomenet.

Det eneste vi kan gjøre er å faktisk gjøre det beste vi kan med det vi har til rådighet, men som du kan se av denne langt fra derifra komplette listen så er det veldig mye mellom himmel og jord som kan påvirke utfallet av det å bare si "Hei!" til en kvinne uten at det nødvendigvis har noe som helst med oss selv å gjøre – faktorene er eksterne og utenfor din kontroll. Ikke lytt til magefølelsen når den forteller deg hvor vondt det gjorde forrige gang du ble skutt ned i forsøket, men gjør det likevel og forhåpentligvis etter hvert vil heller kriblingen være en indikator på at man underbevisst har identifisert personen som noen man kan ha potensialet til å like, og ender man likevel eventuelt opp med å bli skutt ned igjen så bare snakk om et ekstra navn som kan strykes fra listen.

Så er jeg spesielt god når det kommer til å praktisere disse tingene selv da? Ikke i det hele tatt, men all logisk sans tilsier at man uansett ikke reelt sett kommer til å oppleve en total avvisning før man eventuelt har prøvd å få stotret ut et ørlite og knapt hørbart "Hei!". Inntil dette punktet så har man faktisk enda ikke tatt initiativet til noe så enkelt som en samtale, og enda så mye som magefølelsen måtte klage så har hun faktisk ikke gjort noe som helst for å skape noe ubehag for deg – ville jo vært noe synd å ha tapt sin egen interne maktkamp før hun har i det minste har fått muligheten til å komme med noe originalt - plan B vil jo uansett alltid være der.