Good riddance!

Du vet de dagene der alt ser ut til å gå galt? Uansett hva man prøver på, uavhengig av intensjon og langt inn på sidelinjen i forhold til alt hva man kunne ønske å oppnå så gikk ting grundig til helvete uansett hva man måtte ha gjort for å fortjene det.

Melken er klumpete, du får et papirkutt sånn akkurat nøyaktig på den jævla såre plassen mellom fingrene mens du febrilsk prøver å lese avisen. Likevel så går du ut døra med fatt mot bare for å bli møtt av en artig ny blinkende lampe på dashbordet i bilen, check engine.

Vel, tror jeg nettopp har avsluttet et sånt år, den ene tingen etter den andre. Overdriver vel litt så la oss nå da vel si første halvdel av året da i det minste. OK, så var det nok nærmere det første kvartalet. Uansett altfor lang tid til at det å bare trekke dyna over hodet og utfordre fleksitid-saldoen funket som en strategi, så da fikk man gjøre en masse annet rart istedet.

Mye rart ble det når jeg tenker etter, utrolig hva man får tid og energi til når alt som skal overvinnes er ens egen latskap. Tatovering, kurs der jeg knapt plukket opp noe annet enn en aksept for at det er greit å være horribel i noe så lenge man har det gøy underveis samt til og med en og annen fest til langt utpå morgenkvisten.

Hmm... Prøver liksom å fokusere den følelsen av det kan være godt å være ferdig med året som gikk, men kan kanskje tenkes at jeg har blitt litt infisert av positivitet underveis her ja. Johnny Cash fikser nok den saken inntil videre, og så får vi heller dedikere det kommende året fullt ut på all ting godt.

Godt nyttår! >>

Pakke?

Pakke til meg? Alltid hyggelig med en overraskelse i posten, men det er jo hverken bursdagen min og så er det fortsatt noen dager igjen til jul da. Trenger jo ikke det for å kjøpe noe til seg selv, men så fjerner det jo litt av sjarmen med å rive av papiret da.

Hva er det for noe papir du jabber om? Du har jo ikke pakket den inn en gang!

Vel, du vet jo godt selv at du hater å pakke inn pakker! Kantene blir aldri rette nok, papiret folder seg aldri helt sånn som det skal og så er det jo absolutt håpløst å få mønstret til å gå i ett i sømmene. Og da har jeg ikke engang nevnt det helvetes båndet som skal knytes og krølles til en fin sløyfe, eller hva faen du velger å kalle den samlingen med rot du vanligvis ender opp med.

Klapp igjen kjeften du da! Her går vi ut og handler billigvarer til oss selv på Cyber-monday, og så er innpakningen alt du bryr deg om? Du vet jo hva det er!

Du kunne jo prøvd i det minste! Jeg er så glemsk for tiden jeg at det knapt går an.

Glemsk? Du kødder altså? Vi har jo fotografisk hukommelse på så og si alt av relevant informasjon!

Du skal nå plukke på alt altså! Vi kjøpte oss jo nye headphones, akkurat som du ikke husket på akkurat den detaljen. Liksom, du blir jo bare verre og verre!

Nye headphones? My precious!

Få precious ut av sveiseplasten så vi får headphoneses oss da!

Faen! Faen! Faen!

Plaster!

Fort! Fort! Fort!

Sveiseplast. Garantert å årelate milde til moderate personlighetsforstyrrelser ut av deg, hva ellers trodde du den var der for? Balansert og en ellers sunn psykologisk helse? Vel, da er det bare noe jævla dritt!

300 innlegg!

300, tegneseriecoveret. Forøvrig liten relevans ellers.

300. Seriøst? 300 altså?

Jepp.

Men du har jo fortsatt til rådighet å skrive noe som helst fornuftig, humoristisk eller i det minste noe som bringer noe nytt til bordet! Det er jo bare en masse prat om deg selv, ditt eget liv og hva enn som rører seg i nabolaget ditt!

Vel, det er sånn det fungerer. De fleste som har forsøkt seg på å skrive noe som helst utover et bursdags-kort i ny og ne vet at før eller siden innser man egentlig at alle historiene vi forteller, så er det alltid vi som forteller vår egen historie til oss selv.

Fordelen med å se livet sitt glippe ut av hendene sine er vel for det første at man plutselig får et tredjepersons perspektiv på det hele, for det andre så er det da at når alt er sagt og gjort så er vi innerst inne alene. Uansett hvor tett man kommer innpå noen vil man aldri ha det samme potensialet for å kjenne noen bedre enn vi er i stand til å kunne kjenne oss selv, selvsagt ikke det at alle egentlig går til det punktet å vurdere noe slikt.

Det eneste vi har å by på her i livet er deler av oss selv, vi kan late alltids late som om vi er noen annen enn de vi er, men hvorfor? For å konformere til andres inntrykk, vår tildelte plass her i livet eller bare fordi det å innerst inne ha en kjerne av noe unikt skremmer vettet av gjennomsnittet? Vi må være oss, det er det eneste vi kan. For ved å søke å kjenne seg selv vil man kanskje til og med til slutt, når alt irrelevant strippes vekk, likevel kunne si at man i det minste kjente ett menneske fullt ut; seg selv.

Noen ganger betyr det å studere litt enkel psykologi for å finne ens styrker og svakheter, prøve seg på nye og spennende ting slik som latinsk dans før man tar en tur opp på en fjelltopp og kommer ned med en litt mer spirituell overbevisning. Blir man lei omgivelsene pakker man sekken, kaster skrivesakene oppå toppen og drar bare drar en eller annen plass så lenge det bare ikke er hjemme.

Blir det noensinne 400 innlegg? Hvem vet, personlig syntes jeg tanken på å skrive rundt 10-15 virket relativt uoppnåelig så man skal aldri si aldri.

En stjerne skinner i natt

Litt overraskende. Delvis fordi jeg har litt å ta igjen ettersom jeg prokrastinerte en del rundt det å faktisk henge den opp. Delvis fordi tradisjonen tro pleier jeg egentlig ikke en gang å henge opp en stjerne, har gjennom mange brukt en krans jeg har hatt noe større sans for.

Kransen derimot ser ut til å være forsvunnet sporløst, fant ikke en gang esken den kom i. Tradisjonalistene vil nok sikkert godte seg over at jeg ble tvunget til å konformere til reglene om det skal være en stjerne med et visst antall kanter osv, men her i huset eksisterer det en litt større enn passerende interesse for astronomi så ville jeg vanligvis avfeid med at rundt og lysende tross alt er en mer teknisk korrekt form.

Likevel, er den borte så er den borte. Hvor enn mye noir-feeling en elg plassert under en antikk-lignende lampe kan klare å tromme opp så er det fortsatt et godt stykke unna Casablanca, så de store konspirasjonsteoriene ville nok straks måtte vike for de enkle sannhetene om at jeg sikkert har gått litt for grovt til verks under vår-ryddingen i bodene.

Så da ble det med andre ord sånn da, en stjerne skinner i natt fra også mitt stuevindu. Vel å merke så burde jeg sikkert skru den av om natten, men med stikkontakten plassert bak sofaen så får den vise vei om natten også.

Reisebrev fra den andre siden, del 3

Jeg er ikke bygd for dette, gi heller meg måse-egg og en Mack-øl takk! Hmm... Hørtes mer ut som ut som Nord-Norsk country spør du meg, og nei; det vel egentlig ikke ut som meg i det hele tatt det. Ble sikkert litt gatelangs surring og litt løssluppen sang på veien, men var vel sikkert noe nærmere noe slikt:

Take my love, take my land
Take me where I cannot stand
I don't care, I'm still free
You can't take the sky from me.

Kanskje ikke spesielt Nord-Norsk av meg, men det er vel mer meg uansett hvordan man vrir og vender på det. Kjennere av kvalitets-underholdning vil kanskje til og med kjenne igjen teksten, og omtrent nå kunne jeg trengt fem minutter foran en tv-serie eller to uten dubbing. Så hvor var jeg?

I Spania av alle plasser, og det er fristende å oppsummere eventyret så langt med den velkjente Veni, Vidi, Drinkski (fullt mulig den siste der ikke er helt korrekt). Jeg kom og jeg så, deretter ble det muligens alt for mange halvlitere på byen.

Dag 7

Gudene må vite hvorfor jeg er våken rundt frokost-tider, det må være skjebnens ironi at man plutselig på ferie skal begynne å være våken helt av meg selv tidlig om morgenen. 

Ramler ut av sengen og mens man sirkler frokost-buffeen innser man at man egentlig hadde prøvd seg på en rett linje. På tide med litt frisk luft!

Har blitt noen kilometer de siste dagene, joggeskoene begynner faktisk å vise merkbar slitasje. Kunne kanskje gjort som en av de andre turistene og leid meg en sånn elektrisk rullestol, men føler meg hverken invalid nok eller hip nok til å gjøre det på den ironiske måten. Føler starten på en betennelse i begge føttene, definitivt ikke bygd for dette... Likevel, er det ferie og man har tid nok så får man halte avgårde isteden da. Betyr fortsatt at jeg beveger meg raskere enn 99% av befolkningen her uansett.

Tilbake til den biten om frisk luft, hvorfor ikke prøve seg å se på om folka på den båt-tingen var kommet seg tilbake på jobb. Helt fantastisk ide om jeg skal si det selv, hvorfor ikke betale en moderat pris for å la en katamaran minne en på om at man fortsatt var fyllesjuk?

Til gjengjeld så var det en katamaran med vinduer i flottørene slik at man kunne sitte der og studere livet under havet, ganske fascinerende faktisk. Fem minutter ble vi satt i land på Benidorm-øya slik at vi kunne få brukt tid på å studere fuglereservatet de hadde der, måtte bare gå opp til toppen først... Der kunne man se all slags fascinerende fugleliv, et yrende skvalder av hvitt, sort og grått; har følelsen av at jeg kanskje har sett kombinasjonen før.

Dag 8

Siste dag, må vel få unnagjort noen enkle innkjøp. Ingenting man egentlig trenger, men med tanke på allerede nevnte joggesko-slitasje kunne sikkert det være en god ide samt at man selvsagt knapt kan forlate sånne turistfeller uten å kjøpe en eller annen relativt poengløs liten suvenir.

Får starte praktisk, frisørene her koster omtrent en femtedel av det de gjør i Norge så er jo nærmest økonomisk uansvarlig å ikke få stusset litt på sveisen. Ikke det at mengden hår på hodet så langt ikke har vært et pluss, for når tak-søylene er plassert i en høyde på 1,90m rett foran nederste trappetrinn så er det definitivt et pluss med litt padding. Unngikk den heldigvis, akkurat på håret kan man faktisk si... luggen ble derimot litt flat underveis, så når man er på besøk i nasjon der gjennomsnittshøyden tilsynelatende er rundt 1,60m så kan det lønne seg å ta det rolig.

Fant heldigvis en frisør som forsto littegranne Engelsk, burde kanskje tenkt meg litt nærmere om ettersom at hun svarte "poquito" fremfor å faktisk svare på engelsk. Vi snakker om gudene må vite hva for noe, hun legger ut i det vide og det brede... på spansk.

Etter litt snip-snip endte det tydeligvis opp i en hårsveis jeg ikke har prøvd før, men av hva man kunne fange opp så var det visst en tradisjonell Beckham. Uten nødvendigvis å ha sett så nøye etter så vil jeg i det minste håpe på at var snakk om herr Beckham og ikke frøken Spice Rack. Frisøren var i alle fall boblende entusiastisk så da var det bare å tipse godt og rusle videre til neste stoppested.

Det å kjøpe seg et par joggesko var definitivt en utfordring, for om man skal si noe som helst om deres utgave av G-Sport, XXL eller hva man nå enn skulle sammenligne den spanske kjeden Base med så får de i alle fall ekspeditørene her til å virke helt ekstremt service-innstilt. Etter nesten ti minutter i en butikk ellers blottet for kunder er jeg på tur til å sjekke lagerstatusen manuelt på datamaskinen deres før noen endelig innser at de kanskje bør vurdere noe som involverer kundene deres, og etter enda mer fikling frem og tilbake innser man at i et land der man må dukke under tak-søylene så påvirker tydeligvis også det hva de tar inn av størrelser. Likevel, til litt over halvparten av den prisen man er vant til å betale så får man nesten tolerere litt ventetid.

Ellers så var vel den store lokale suveniren kuer i diverse fasonger, men bestemte meg for at til tross for at jeg egentlig ikke har innredet med bakgrunn i noen som helst form for mål eller mening så tror jeg at en sjarmerende keramikk-ku ville clashet med det meste jeg har.

Dag 9

På tide å komme seg hjem, definitivt på tide. Benidorm er nok plassen for folk som er langt eldre enn meg, eventuelt hvem enn som måtte passe inn i målgruppen for plassens strippeklubber, burlesque-show, bordeller og noe som jeg tror kun kan beskrives som et yrende transvestitt-miljø.

For folk som meg er det lett å sette stor pris på kilometer etter kilometer med tilgjengelige tur-løyper, kombinerer man det med uante mengder god mat og et lite bibliotek så er det lett å trives. Bare ikke studer alle detaljene så altfor nøye, for det er ikke alt som er sånn som man tror.

Shuttle-bussen var en liten utfordring i seg selv, hva slags selskap lister opp at de kommer til å stoppe på en av to stopp uten å kunne se begge stoppene fra samme sted? Begynte å lure på hvorvidt jeg hadde mistet bussen, men når den endelig dukket opp en halvtime forsinket uten at sjåføren viste tegn til å ha det travelt så var det ikke annet å gjøre enn å konkludere med at Italia tross alt bare er på andre siden av fjorden...

Flyturen hjemover var over et blunk, ingenting å rapportere om. Muligens sett bort fra enkelte små detaljer som at man vet samtlige flyvertinnener er Spansk når litt turbulens sender de ned i knestående for å korse seg og rope på madre de mio, oss passasjerer imellom vet at det bare er sånn det er i nærheten av Bodø!

Hjemme. Snø, is, slaps og tilnærmet mørketid... Alt man har savnet!

<< Reisebrev fra den andre siden, del 2 

Reisebrev fra den andre siden, del 2

Skal vi se. Det var en ferie, jeg dro dit og for å få trening i å skrive noe inn på bloggen før desember setter inn så reflekterer man over opplevelsene så langt. Hva skulle man egentlig kalle innlegget om ikke "reisebrev fra den andre siden", nøyaktig hvorfor utelot jeg sikkert fra del 1, men det er vel egentlig fryktelig åpenbart for alle som har vært der på besøk... Plassen gir i alle fall meg lyst til å spille Eagles låten Hotel California for full guffe, lykkelig over å både ha fått sjekket ut og forlatt. På den andre siden er ikke heldigvis ikke høy alder smittsom, så da er det bare å roe seg helt ned og lese en bok.

Dag 5

Forsov meg, ingenting som å snuble inn i frokost-salen 10 minutter før stengetid og så hive i seg egg, bacon og tre desserter. Ja, det var jo en fornuftig og balansert start på dagen. Så hva gjør man når man har forspist seg for ørtende gang i løpet av ferien og generelt sett føler seg litt crappy, jo det skal man si; man spenner på seg joggeskoene og jogger i retning av Villa Joiosa.

En halvtime senere innser man nøyaktig for en fantastisk dårlig ide hele greia var, jogging er for folk som er i stand til å mentalt skru av all høyere hjerneaktivitet (eller aldri skrudde den på). La oss sikte oppover fjellsiden der borte, og straks er man på Torre Aguila. En kort spasertur innom det som tydeligvis var en del av det Spanske forsvaret, men ble forlatt fordi det var for vanskelig å komme seg til og fra tårnet. WTF? Disse folka var jo en del av en helt utrolig sjøfartsnasjon med forsyningslinjer overalt, så lenge det da tydeligvis ikke var snakk om kjølige klima eller involverte noe verre enn moderate motbakker da.

Burde kanskje lært til nå at bare fordi ting ser ut til å se ut til å være i nærheten, så er det kun fordi man er vant til at det er noen flere fjell spredd utover med jevne mellomrom. La oss bare ta en tur nedover dit og gå veien tilbake, det ble en kjapp rundtur på rundt 5 kilometer. Urk!

Kveld, tid for kultur! Avgårde til Benidorm Palace for dinnershow, oppvisning av alt det Spania har å by på av rytmiske danseformer. Appearantly både med og uten klær, men så må man vel nærmest forvente noen overraskelser når man gjør oversettelsene av reklamefolderen selv. Slikt må man vel tåle, heldigvis ble jeg plassert sammen med en aldrende britisk dagmamma som sørget for å sensurere de groveste bitene.

Visstnok var jeg også akkurat den typen yngre kjekk mann som venninnen hennes ønsket å bli bedre kjent med, så det ble en etterpåfest man fint hoppet over. Det fikk holde med å posere for foto.

Snublet innom en nattklubb på veien hjem, der ble det visst allsang så man fikk stemt i på å synge Volare for full hals. Dansegulvet åpnet sterkt med rytmer fra Salsa, Bachata og Samba. Var vel omtrent omtrent da man innså et par småting; for det første var jeg den eneste i lokalet som hadde i det hele tatt prøvd meg på de forventede grunnstegene, den andre var at det jeg kunne av Spansk begrenset seg til å bestille øl så den store samtalen ble definitivt litt, skal vi si avstumpet?

Dag 6

What to do? What to do?

Egentlig litt lei for å være helt ærlig, setter kurs mot det store søndagsmarkedet som tydeligvis stengte 5 minutter før jeg nådde frem til den delen av byen. Satser på en båttur og finner ut at sånt gjør man ikke på søndager. Crap!

Begynner å bli enkelt å skille spanjolene fra andre tilreisende nå, spanjolene er de som har funnet frem dunjakka og toppluen. Ser ut til at 16 grader og vindstille er akkurat på smertegrensen for innenlandsfolket her.

Sjekker ut en nattklubb på kvelden, konstaterer at jeg er den eneste tilstede... Populær plass med andre ord. Så da traver vi heller gatelangs på leting etter liv, få sekunder etterpå blir man huket tak i en av de få innkasterne jeg faktisk har truffet på der nede. Han lurer på hva jeg leter etter, svarer selvsagt piker, vin og sang så da skulle liksom det være klar.

Etter å ha blitt geleidet noen hundre meter gjennom mørke bakgater mens man stille og rolig for seg selv kartlegger mulige rømningsveier, potensielle improviserte våpen for formålet samt selvsagt litt småsnakk om hvor det var man skulle hen. Tro det eller ei, men Romeo ledet faktisk vei til det jeg ba om... burde derimot vært litt mer spesifikk i forhold til hva man spurte etter.

Ja, det var sang der; en improvisert versjon av Da Capo! komplett med en spansk versjon av Tor Endresen. Piker i massevis, vel å merke ingen under 70! Dansing i massevis, men seriøst da mann; trodde ikke vals fortsatt eksisterte ute i det fri!

Tre vodka med ananas-juice senere så begynner til og med vitsene innimellom å bli morsomme, fortsatt ingen aning hva det handlet om selv om jeg er ganske sikkert på at både død, begravelse og populær-rasisme var en del av det hele.

Hvor går man så herfra? Joda, det ble Stand Up og hypnotisør til slutt, ble dessverre ikke plukket opp som en av de aktuelle kandidatene for akkurat det da. Kanskje like greit i og med at den typen hypnose kun fungerer på folk som er tilbøyelig til å oppføre seg som en kylling i offentlighet, gitt at de får utdelt en gyldig unnskyldning da (hypnose).

3 øl senere er man involvert i en fyrig diskusjon om de fascinerende sidene ved å arbeide som balsamør, underveis har dialekten min til og med svitsjet over til irsk. Dette må vi fikse på; fem minutter senere er man tilbake på skotsk mens man diskuterer offshore-arbeid i oljebransjen. 2 øl til og det er definitivt på tide å komme seg hjem, definitivt sent nok i massevis når man eksplisitt må bruke mer enn et par minutter på å lage tilstrekkelig bråk for å få nattevakten til å våkne akkurat lenge nok til å låse opp hotelldøren.

<<  Reisebrev fra den andre siden, del 1 | Reisebrev fra den andre siden, del 3 >>

Reisebrev fra den andre siden, del 1

Ferie. Et vakkert ord, ikke sant? Gir automatisk assosiasjoner til alt fra baksetet på en grønn Volvo stasjonsvogn i altfor høy hastighet, i alle fall så vidt jeg husker kommentarsporet fra passasjersetet foran i bilen, gjennom Svenske skoger og til langstrakte private strender i tropiske strøk. Så nøyaktig hvor rangerer en kjapp tur til Spania i nevnte skala?

Ingen aning, hva er vel en ferie om ikke enn en samling unike inntrykk og opplevelser satt utenfor system og forbi hverdagens logikk. Så da får man bare liste dem opp kronologisk og hva man ender opp med.

Dag 1

Klokken er ikke slått åtte enda. Slår klokker fortsatt noe som helst nå som de analoge klokke knapt er et fordums minne for de fleste i min generasjon? Nok om det, flyet ruller ut fra gate på Gardermoen, jeg, meg selv og et lite bibliotek er underveis.

Vel, det vil si at den ene siden av flyet ser ut til å være med på planen om å komme seg avgårde og underveis til varmere strøk. Den andre siden har en motor som ikke føler for å starte, og vi må selvsagt vente. Kapteinen ikke spesielt imponert over beskjeden om å flikke på bryteren, så her må det sterkere lut til da gitt. Vi venter...

Og venter... Og så venter vi enda litt mer mens teknikeren bytter sikringsboksen for å se om det fikser problemet og et kvarter senere har vi, om ikke enn liftoff så i det minste har vi fått på plass et harmonisk to-stemt brøl. Det forventede antallet flydeler ser nå ut til å snurre som de skal. Ser ikke ut til at flykapteinen er blitt i noe spesielt bedre humør, en kjapp replikk om å finne seg en flyplass var ikke helt svaret han ville ha i forhold til hva han skulle gjøre dersom motoren stoppet igjen.

Liftoff!

Dette er besetningen og vi ønsker deg velkommen om bord til denne flyvningen til Alicante, Spania. Som vi er opplært til å gjøre vil vi nå be deg vurdere hvorvidt du ikke vil bruke tiden på å handle inn vårt ekstremt dyre utvalg last-minute gaveideer, og som vanlig er det ikke servering på våre flyvninger.

Altså, to skritt tilbake i allmennkommunikasjonen her! Ingen servering? Ingen brunt brennevin? Nope. Nå drikker jeg selvsagt ikke den slags, noe med det å ha smakt på det, men om det var noe passende tidspunkt å starte så var det i alle fall nå.

Spania. Shuttlebuss? Gikk for noen timer siden den. Skrankene for busselskapene? Tomme. Vel, får vel spasere nedover til holdeplassen og se hvorvidt en av de 30 bussene som står der skal til det samme generelle området jeg skal til. Hmm... Ser ikke ut til at noen av bussene er merket destinasjon, bare reiseselskapene jeg potensielt sett kunne benyttet meg av.

Får ta og snakke med en av sjåførene da, se om de skal til den samme byen eller i det minste noen kilometer i rett retning. En kort halvtime senere suser man i 120 km/t nedover motorveien i hva man kun kan håpe er korrekt retning, er liksom litt vanskelig å vite ettersom alle man hadde pratet med inntil da kun ser ut til svare med Si eller Yes uansett hva spørsmålet måtte være.

En time senere står man utrolig nok i rett by, vel å merke fremfor feil hotell, men så lenge det er ferie ignorerer man kjapt et par detaljer så lenge man er i rett bydel. Knapt forlatt resepsjonen før man blir overfalt av en gammel dame som absolutt må vite hvor jeg kom fra, hva har jeg rotet meg inn i?

Dag 2

Det er ferie, så da gjør man noe annet enn det man vanligvis gjør; komme seg opp tidlig om morgenen samt faktisk legge inn litt fysisk bevegelse. Setter avgårde med et kors som mål, den lille lyse flekken øverst i fjellsiden til høyre i bildet.

Underveis slår det meg at jeg fortsatt ikke har noen spesielt eksisterende retningssans, så etter hvert har man tatt feil vei og ender opp med å sirkle fjellsiden før man ender opp i en helt annen bydel.

Vet ikke om det kan regnes som trening når man legger inn pauser for både is samt lunsj og en halvliter underveis, men noe må jeg jo har gjort i og med at GPS-en viser at jeg har tilbakelagt omtrent 15 kilometer på turen.

Dag 3

Med gårsdagens geografiske forvirringer så har man definitivt muligheten til å gjøre nye, så da tar man den andre veien og ender opp på andre siden av fjellet, om man kan kalle det noe slikt. Ingenting som å snuble over historiske landemerker, sånn helt tilfeldigvis. Torre Vigilancia.

Snubler innom Calle Gerona på veien hjem, og det ser ut til at i en by der de fleste hovedsaklig forventer medlemmer av aldersgruppen 70+  så er det definitivt her nattelivet foregår.

Vel, sånn sett bort fra at de fleste allerede er døddrukken og kollapset på deres respektive hotellrom lenge før natten faktisk kommer. Strippeshow, mengderabatt på øl og mekanisk okse ser definitivt ut til å appellere til middelaldrende britiske husmødre med gudene vet hva annet de har dratt med seg hit.

Cheesy? Ja... Det uten å i det hele tatt ha nevnt busslasten med menn spraymalt snørrgrønn fra topp til tå, kun iført det nå så altfor klassiske Borat-kostymet. La oss bare ta et skritt tilbake så vi unngår prosjektiloppkast fra sidelinja her, er det ikke noe mellomting her?

Vel hjemme på hotellrommet mitt har jeg fryktelig vondt i føttene, sjekker GPS-en som viser en distanse på 18 kilometer siden jeg forlot om morgenen. Sverger for at dette må det bli slutt på, det blir Taxi på meg fremover.

Høres ut som det er en slåsskamp på verandaen bortenfor min, visstnok så var ikke alle festdeltakerne enig i at det å kaste deler møblementet utenfor rekkverket og ned på gata nedenfor var det kuleste man kunne finne på. Hører ikke nøyaktig hva som blir sagt eller hva slags språk det er snakk om, men la oss bare håpe at det ikke er Nordmenn.

Kveld. Bydelen der jeg bor ser ut til å ha stengt ned, en spasertur på to-tre kilometer kun med gresshoppe-orkester som eneste selskap er det som skal til før man begynner å se snurten av et aktivt uteliv. Ser ut til at Gerona er plassen der det skjer, men la oss unngå hovedgaten og ender opp på en kul Skotsk med godt utvalg i øl, live rock og noe mektig tvilsomt de visstnok kaller finger sandwiches. Dere må gjerne være så britisk som dere vil, men får ikke loffskiver med sardiner, kaviar og geitost til å harmonisere helt med min Coronita (visstnok Corona på Spansk).

Dag 4

Åååh, jeg er dårlig. Hvordan i svarte skjedde egentlig det? Har jo knapt brukt et par hundre spenn, men med gratisdrinker, øl for ingenting og snål fingermat så holder er tydeligvis det mer enn nok.

Vi prøver oss på noe enkelt, en titt på hva enn som foregår i gamlebyen. Burde sjekket kartet, for 4 kilometer etterpå snubler vi innom en Ristobar for å ta en pause. Betjeningen forstår ikke avanserte og høyst ukjente konsepter slik som Ice cream, ikke akkurat som om det ikke står skrevet sånn på menyene deres. Da får vi prøve oss på en spansk-glose isteden og etter litt åpenbar himling med øynene over uttalen min av ordet hellada så ender jeg opp med å servert det jeg var ute etter likevel.

Ved middagen treffer man på veranda-selskapet fra igår, og vet du hva? De var faenmeg norsk. Nå er jeg stolt. Skikkelig stolt skal jeg si. Ingenting som å få bekreftet sine mest negative fordommer om ens egne landsmenn. Tillat meg å late som om jeg er Engelsk.

<< Una cerveza, por favor! | Reisebrev fra den andre siden, del 2 >>