Valentinsdagen, igjen.

Valentinsdagen er atter en gang over oss alle, og selv om dette egentlig ikke har spesielt mye med oss nordmenn å gjøre så er det definitivt en av dagene handelsstanden ser ut til å være fast bestemt på å tvinge nedover ørene på oss.

For oss menn så kan det være like greit å bare feire at i morgen slipper du eventuelt videre ekstra-ordinært press om å kjøpe bamser og annet crap som uansett bare kommer til å fylle opp en eller annen skuff før den igjen havner i søpla under neste store opprydding, men så går det jo an å velge den praktiske ruten - finnes den?

Kjærlighet i noen som helst form er vel sjelden praktisk, den distraherer oss når vi skal konsentrere oss, motiverer til å bruke hardtjente penger på andre (noen ganger halvparten av alt vi eier i en siste avskjedspresang)

Det nærmeste jeg kan finne av en mannlig tilnærming til saken kommer i form av en liten snutt spoken-word poetry fra Shane Koyczan:

What I didn't get you for Valentine's

Herpes
because you would just give it to someone else
re-gifter.

Er det verdt risikoen, tap av søvn og det meste av konsentrasjon, selv om det enn skulle vise seg å ikke være midlertidig?

Alltid.

Godt nyttår!

Bilde av Howard Pinsky (kilde).

Skal vi se, fjoråret startet vel ikke akkurat sånn helt fantastisk selv om man ikke helt har rett til å klage når alt som fulgte knapt nok kan beskrives som noe annet enn en oppadgående kurve. Vel, nivået i forhold til hvor man startet og hvor man endte opp var vel sikkert en faktor, men det børste vi kjapt under teppet.

Intensjonene er gode, fokus intens og viljen tilstede så da er det bare å plukke seg selv opp etter nakkehårene og bygge videre på det man har skrudd sammen så langt.

Med det forrige innleggets fortrinnsvis melankolske tone så ser man seg vel nesten nødt til å overkompensere med en av de mest håpefulle sangene jeg vet om.

Med det er det vel ikke annet å gjøre enn å ønske det nye året velkommen. Godt nyttår folkens!

<< Good riddance!

Good riddance!

Du vet de dagene der alt ser ut til å gå galt? Uansett hva man prøver på, uavhengig av intensjon og langt inn på sidelinjen i forhold til alt hva man kunne ønske å oppnå så gikk ting grundig til helvete uansett hva man måtte ha gjort for å fortjene det.

Melken er klumpete, du får et papirkutt sånn akkurat nøyaktig på den jævla såre plassen mellom fingrene mens du febrilsk prøver å lese avisen. Likevel så går du ut døra med fatt mot bare for å bli møtt av en artig ny blinkende lampe på dashbordet i bilen, check engine.

Vel, tror jeg nettopp har avsluttet et sånt år, den ene tingen etter den andre. Overdriver vel litt så la oss nå da vel si første halvdel av året da i det minste. OK, så var det nok nærmere det første kvartalet. Uansett altfor lang tid til at det å bare trekke dyna over hodet og utfordre fleksitid-saldoen funket som en strategi, så da fikk man gjøre en masse annet rart istedet.

Mye rart ble det når jeg tenker etter, utrolig hva man får tid og energi til når alt som skal overvinnes er ens egen latskap. Tatovering, kurs der jeg knapt plukket opp noe annet enn en aksept for at det er greit å være horribel i noe så lenge man har det gøy underveis samt til og med en og annen fest til langt utpå morgenkvisten.

Hmm... Prøver liksom å fokusere den følelsen av det kan være godt å være ferdig med året som gikk, men kan kanskje tenkes at jeg har blitt litt infisert av positivitet underveis her ja. Johnny Cash fikser nok den saken inntil videre, og så får vi heller dedikere det kommende året fullt ut på all ting godt.

Godt nyttår! >>

Pakke?

Pakke til meg? Alltid hyggelig med en overraskelse i posten, men det er jo hverken bursdagen min og så er det fortsatt noen dager igjen til jul da. Trenger jo ikke det for å kjøpe noe til seg selv, men så fjerner det jo litt av sjarmen med å rive av papiret da.

Hva er det for noe papir du jabber om? Du har jo ikke pakket den inn en gang!

Vel, du vet jo godt selv at du hater å pakke inn pakker! Kantene blir aldri rette nok, papiret folder seg aldri helt sånn som det skal og så er det jo absolutt håpløst å få mønstret til å gå i ett i sømmene. Og da har jeg ikke engang nevnt det helvetes båndet som skal knytes og krølles til en fin sløyfe, eller hva faen du velger å kalle den samlingen med rot du vanligvis ender opp med.

Klapp igjen kjeften du da! Her går vi ut og handler billigvarer til oss selv på Cyber-monday, og så er innpakningen alt du bryr deg om? Du vet jo hva det er!

Du kunne jo prøvd i det minste! Jeg er så glemsk for tiden jeg at det knapt går an.

Glemsk? Du kødder altså? Vi har jo fotografisk hukommelse på så og si alt av relevant informasjon!

Du skal nå plukke på alt altså! Vi kjøpte oss jo nye headphones, akkurat som du ikke husket på akkurat den detaljen. Liksom, du blir jo bare verre og verre!

Nye headphones? My precious!

Få precious ut av sveiseplasten så vi får headphoneses oss da!

Faen! Faen! Faen!

Plaster!

Fort! Fort! Fort!

Sveiseplast. Garantert å årelate milde til moderate personlighetsforstyrrelser ut av deg, hva ellers trodde du den var der for? Balansert og en ellers sunn psykologisk helse? Vel, da er det bare noe jævla dritt!

300 innlegg!

300, tegneseriecoveret. Forøvrig liten relevans ellers.

300. Seriøst? 300 altså?

Jepp.

Men du har jo fortsatt til rådighet å skrive noe som helst fornuftig, humoristisk eller i det minste noe som bringer noe nytt til bordet! Det er jo bare en masse prat om deg selv, ditt eget liv og hva enn som rører seg i nabolaget ditt!

Vel, det er sånn det fungerer. De fleste som har forsøkt seg på å skrive noe som helst utover et bursdags-kort i ny og ne vet at før eller siden innser man egentlig at alle historiene vi forteller, så er det alltid vi som forteller vår egen historie til oss selv.

Fordelen med å se livet sitt glippe ut av hendene sine er vel for det første at man plutselig får et tredjepersons perspektiv på det hele, for det andre så er det da at når alt er sagt og gjort så er vi innerst inne alene. Uansett hvor tett man kommer innpå noen vil man aldri ha det samme potensialet for å kjenne noen bedre enn vi er i stand til å kunne kjenne oss selv, selvsagt ikke det at alle egentlig går til det punktet å vurdere noe slikt.

Det eneste vi har å by på her i livet er deler av oss selv, vi kan late alltids late som om vi er noen annen enn de vi er, men hvorfor? For å konformere til andres inntrykk, vår tildelte plass her i livet eller bare fordi det å innerst inne ha en kjerne av noe unikt skremmer vettet av gjennomsnittet? Vi må være oss, det er det eneste vi kan. For ved å søke å kjenne seg selv vil man kanskje til og med til slutt, når alt irrelevant strippes vekk, likevel kunne si at man i det minste kjente ett menneske fullt ut; seg selv.

Noen ganger betyr det å studere litt enkel psykologi for å finne ens styrker og svakheter, prøve seg på nye og spennende ting slik som latinsk dans før man tar en tur opp på en fjelltopp og kommer ned med en litt mer spirituell overbevisning. Blir man lei omgivelsene pakker man sekken, kaster skrivesakene oppå toppen og drar bare drar en eller annen plass så lenge det bare ikke er hjemme.

Blir det noensinne 400 innlegg? Hvem vet, personlig syntes jeg tanken på å skrive rundt 10-15 virket relativt uoppnåelig så man skal aldri si aldri.

En stjerne skinner i natt

Litt overraskende. Delvis fordi jeg har litt å ta igjen ettersom jeg prokrastinerte en del rundt det å faktisk henge den opp. Delvis fordi tradisjonen tro pleier jeg egentlig ikke en gang å henge opp en stjerne, har gjennom mange brukt en krans jeg har hatt noe større sans for.

Kransen derimot ser ut til å være forsvunnet sporløst, fant ikke en gang esken den kom i. Tradisjonalistene vil nok sikkert godte seg over at jeg ble tvunget til å konformere til reglene om det skal være en stjerne med et visst antall kanter osv, men her i huset eksisterer det en litt større enn passerende interesse for astronomi så ville jeg vanligvis avfeid med at rundt og lysende tross alt er en mer teknisk korrekt form.

Likevel, er den borte så er den borte. Hvor enn mye noir-feeling en elg plassert under en antikk-lignende lampe kan klare å tromme opp så er det fortsatt et godt stykke unna Casablanca, så de store konspirasjonsteoriene ville nok straks måtte vike for de enkle sannhetene om at jeg sikkert har gått litt for grovt til verks under vår-ryddingen i bodene.

Så da ble det med andre ord sånn da, en stjerne skinner i natt fra også mitt stuevindu. Vel å merke så burde jeg sikkert skru den av om natten, men med stikkontakten plassert bak sofaen så får den vise vei om natten også.

Reisebrev fra den andre siden, del 3

Jeg er ikke bygd for dette, gi heller meg måse-egg og en Mack-øl takk! Hmm... Hørtes mer ut som ut som Nord-Norsk country spør du meg, og nei; det vel egentlig ikke ut som meg i det hele tatt det. Ble sikkert litt gatelangs surring og litt løssluppen sang på veien, men var vel sikkert noe nærmere noe slikt:

Take my love, take my land
Take me where I cannot stand
I don't care, I'm still free
You can't take the sky from me.

Kanskje ikke spesielt Nord-Norsk av meg, men det er vel mer meg uansett hvordan man vrir og vender på det. Kjennere av kvalitets-underholdning vil kanskje til og med kjenne igjen teksten, og omtrent nå kunne jeg trengt fem minutter foran en tv-serie eller to uten dubbing. Så hvor var jeg?

I Spania av alle plasser, og det er fristende å oppsummere eventyret så langt med den velkjente Veni, Vidi, Drinkski (fullt mulig den siste der ikke er helt korrekt). Jeg kom og jeg så, deretter ble det muligens alt for mange halvlitere på byen.

Dag 7

Gudene må vite hvorfor jeg er våken rundt frokost-tider, det må være skjebnens ironi at man plutselig på ferie skal begynne å være våken helt av meg selv tidlig om morgenen. 

Ramler ut av sengen og mens man sirkler frokost-buffeen innser man at man egentlig hadde prøvd seg på en rett linje. På tide med litt frisk luft!

Har blitt noen kilometer de siste dagene, joggeskoene begynner faktisk å vise merkbar slitasje. Kunne kanskje gjort som en av de andre turistene og leid meg en sånn elektrisk rullestol, men føler meg hverken invalid nok eller hip nok til å gjøre det på den ironiske måten. Føler starten på en betennelse i begge føttene, definitivt ikke bygd for dette... Likevel, er det ferie og man har tid nok så får man halte avgårde isteden da. Betyr fortsatt at jeg beveger meg raskere enn 99% av befolkningen her uansett.

Tilbake til den biten om frisk luft, hvorfor ikke prøve seg å se på om folka på den båt-tingen var kommet seg tilbake på jobb. Helt fantastisk ide om jeg skal si det selv, hvorfor ikke betale en moderat pris for å la en katamaran minne en på om at man fortsatt var fyllesjuk?

Til gjengjeld så var det en katamaran med vinduer i flottørene slik at man kunne sitte der og studere livet under havet, ganske fascinerende faktisk. Fem minutter ble vi satt i land på Benidorm-øya slik at vi kunne få brukt tid på å studere fuglereservatet de hadde der, måtte bare gå opp til toppen først... Der kunne man se all slags fascinerende fugleliv, et yrende skvalder av hvitt, sort og grått; har følelsen av at jeg kanskje har sett kombinasjonen før.

Dag 8

Siste dag, må vel få unnagjort noen enkle innkjøp. Ingenting man egentlig trenger, men med tanke på allerede nevnte joggesko-slitasje kunne sikkert det være en god ide samt at man selvsagt knapt kan forlate sånne turistfeller uten å kjøpe en eller annen relativt poengløs liten suvenir.

Får starte praktisk, frisørene her koster omtrent en femtedel av det de gjør i Norge så er jo nærmest økonomisk uansvarlig å ikke få stusset litt på sveisen. Ikke det at mengden hår på hodet så langt ikke har vært et pluss, for når tak-søylene er plassert i en høyde på 1,90m rett foran nederste trappetrinn så er det definitivt et pluss med litt padding. Unngikk den heldigvis, akkurat på håret kan man faktisk si... luggen ble derimot litt flat underveis, så når man er på besøk i nasjon der gjennomsnittshøyden tilsynelatende er rundt 1,60m så kan det lønne seg å ta det rolig.

Fant heldigvis en frisør som forsto littegranne Engelsk, burde kanskje tenkt meg litt nærmere om ettersom at hun svarte "poquito" fremfor å faktisk svare på engelsk. Vi snakker om gudene må vite hva for noe, hun legger ut i det vide og det brede... på spansk.

Etter litt snip-snip endte det tydeligvis opp i en hårsveis jeg ikke har prøvd før, men av hva man kunne fange opp så var det visst en tradisjonell Beckham. Uten nødvendigvis å ha sett så nøye etter så vil jeg i det minste håpe på at var snakk om herr Beckham og ikke frøken Spice Rack. Frisøren var i alle fall boblende entusiastisk så da var det bare å tipse godt og rusle videre til neste stoppested.

Det å kjøpe seg et par joggesko var definitivt en utfordring, for om man skal si noe som helst om deres utgave av G-Sport, XXL eller hva man nå enn skulle sammenligne den spanske kjeden Base med så får de i alle fall ekspeditørene her til å virke helt ekstremt service-innstilt. Etter nesten ti minutter i en butikk ellers blottet for kunder er jeg på tur til å sjekke lagerstatusen manuelt på datamaskinen deres før noen endelig innser at de kanskje bør vurdere noe som involverer kundene deres, og etter enda mer fikling frem og tilbake innser man at i et land der man må dukke under tak-søylene så påvirker tydeligvis også det hva de tar inn av størrelser. Likevel, til litt over halvparten av den prisen man er vant til å betale så får man nesten tolerere litt ventetid.

Ellers så var vel den store lokale suveniren kuer i diverse fasonger, men bestemte meg for at til tross for at jeg egentlig ikke har innredet med bakgrunn i noen som helst form for mål eller mening så tror jeg at en sjarmerende keramikk-ku ville clashet med det meste jeg har.

Dag 9

På tide å komme seg hjem, definitivt på tide. Benidorm er nok plassen for folk som er langt eldre enn meg, eventuelt hvem enn som måtte passe inn i målgruppen for plassens strippeklubber, burlesque-show, bordeller og noe som jeg tror kun kan beskrives som et yrende transvestitt-miljø.

For folk som meg er det lett å sette stor pris på kilometer etter kilometer med tilgjengelige tur-løyper, kombinerer man det med uante mengder god mat og et lite bibliotek så er det lett å trives. Bare ikke studer alle detaljene så altfor nøye, for det er ikke alt som er sånn som man tror.

Shuttle-bussen var en liten utfordring i seg selv, hva slags selskap lister opp at de kommer til å stoppe på en av to stopp uten å kunne se begge stoppene fra samme sted? Begynte å lure på hvorvidt jeg hadde mistet bussen, men når den endelig dukket opp en halvtime forsinket uten at sjåføren viste tegn til å ha det travelt så var det ikke annet å gjøre enn å konkludere med at Italia tross alt bare er på andre siden av fjorden...

Flyturen hjemover var over et blunk, ingenting å rapportere om. Muligens sett bort fra enkelte små detaljer som at man vet samtlige flyvertinnener er Spansk når litt turbulens sender de ned i knestående for å korse seg og rope på madre de mio, oss passasjerer imellom vet at det bare er sånn det er i nærheten av Bodø!

Hjemme. Snø, is, slaps og tilnærmet mørketid... Alt man har savnet!

<< Reisebrev fra den andre siden, del 2