lørdag 16. september 2017

EA CD-ROM Classics

Kom på den supre ideen her om dagen, la oss samle på de ekstremt dyre utgavene av PC-spillene man husker fra kiosk-hyllene (i alle fall var det sånn der jeg bodde, de som også solgte databladene hos oss)! Fantastisk idé, rett og slett fordi at alle andre samler på dem og vet at folk som meg til stadighet har litt mer penger enn vett... håper jeg, men det har jo blitt mindre penger den siste tiden så er mulig vettet har gått den samme veien.

Blakk som er jeg er så var tiden inne for pruting, men sånt blir alltid avvist med en gang siden på Ebay er det ALLTID en større idiot der ute en plass (visstnok) så da ble det blodpris likevel. Måtte saumfare bodene og selge flere av skattene mine for å få penger slik at jeg kan ta meg råd til noe sånt. Burde selvsagt si noe om sultne barn i Afrika og andre problemer tilhørende den første verdenen, men det var skattene mine og jeg solgte dem - så da fortjener jeg få noe fint for dem, ikke sant?


Så da blir det samling på budsjett, så hvorfor ikke samle på budsjett-bokser - de er rimeligere og de fleste av dem har det samme innholdet, med den forskjellen at alt kommer på en praktisk CD-rom fremfor disketter. Dessuten liker jeg det faktumet at alle boksene i EA Classics serien ser pene ut sammen på hyllen, og så hadde jeg allerede en liten håndfull av dem fra før av. Uoffisielt så tror jeg denne serien med bokser blir referert til som The Blue-series, men er som sagt få som dokumenterer de billige boksene og enda færre som har tatt vare på dem.

Det står skrevet noe om volum, noe som jeg vil anta er året de kom ut, og et tall som indikerer selve utgivelsen - med andre ord burde det være mulig å finne en komplett liste en plass, vel det burde vært så enkelt. Så langt har jeg ikke funnet noe slik, så da får man lage og vedlikeholde listen selv; navn skrevet i rødt er de jeg kjenner til, men så langt mangler - de som ikke er nevnt har jeg ingen peiling på.

Volume I

  • 02 Strike Commander
  • 03 System Shock
  • 04 FIFA International Soccer
  • 05 Little Big Adventure
  • 06 Syndicate Plus
  • 07 Magic Carpet Plus
  • 08 Theme Park
  • 09 Bioforge
  • 10 Wing Commander III: Heart of the Tiger
  • 11 U.S. Navy Fighters
  • 12 Fade to Black
  • 13 Comanche 2.0
  • 14 Crusader: No Remorse
  • 15 Magic Carpet 2
  • 21 Space Hulk: Vengeance of the Blood Angels
  • 22 PAGAN Ultima VIII

Volume II

  • 02 Time Commando
  • 03 Lost files of Sherlock Holmes: Case of the Rose Tattoo
  • 06 Sim City
  • 07 Sim Isle: Missions in the rainforest
  • 10 Privateer 2: The Darkening
  • 11 Wing Commander IV: The Price of Freedom
  • 12 Jane's AH-64D Longbow
  • 15 Syndicate Wars
  • 16 Jane's USNF '97

Volume III

  • 02 Need for Speed II - Special Edition

Volume IV

  • 01 Little Big Adventure 2
  • 02 Theme Hospital
  • 03 Dungeon Keeper Gold
  • 04 Sim City 2000 SE
  • 05 Wing Commander: Prophecy

Unknown volume

  • KKND: Krush, Kill 'n' Destroy
  • Moto Racer
  • NHL 96
  • PGA European Tour
  • Road Rash
  • Sim Tower
  • Speed Haste

lørdag 9. september 2017

Amiga 600, ut med gammelt ROM!

Gikk nylig til innkjøp av en Amiga 600 og så langt har jeg fått brukt den til absolutt nada, zilch and nothing! Vel, det har mer med en lengre-gående plan om å få satt den opp med WHDLoad, det vil si oppstart av spill fra harddisk [jeg enda ikke har]. Dette krever, i alle fall for de av oss som ikke snakker flytende AmigaDOS, en skikkelig installasjon av Workbench.

Planen for min Amiga 600 er rimelig den at denne skal være min oppgraderte maskin med alle de nye duppedittene, min Amiga 500 derimot skal være kilden til den nostalgiske originale opplevelsen. Med andre ord så ønsker jeg å bruke en relativt ny utgave av Workbench og endte opp med versjon 3.1. Nå er det slik at på disse versjonene og de forgående var det et krav til at programvaren i ROM må matche versjon av Workbench.

Kjøpte inn en ny versjon av Kickstart ROM 3.1 produsert av Cloanto, levert av Sordan Cheap Electronics i Dublin. Knakende godt folk, har vært der og elsker miljøet - byen Dublin altså, har ikke vært og rotet rundt i selve butikken. Brikken kom pent innpakket i hva som jeg antar en gang var et kapittel fra en bok om irske idretts-utøvere, fikk til og med hele kapitlet om da landets yndling og medaljehåp ikke en gang fullførte 5000 meteren under sommer-OL 1996. Kanskje like greit at boken ble revet opp og brukt som pakkemateriale, og det var ikke noe jeg hadde trodd at jeg noensinne ville kunne komme til å skrive om en bok.

Nåværende ROM-brikke røskes ut med makt, føler du for å bruke loddebolt eller brekkjern så har du gått løs på feil del av maskinen. En ting som jeg stusset veldig over er at den opprinnelige brikken har 40-pinner, plassert i en sokkel med 42-pinner - det er derfor den originale brikken ser noe avstumpet ut, verdt å notere seg dersom man senere føler for å å sette maskinen tilbake i original stand.


Maskinen booter til og med også etter operasjonen, viser til og med at jeg nå kjører versjon 3.1. Har ingen peiling på hvilke nye og fantastiske versjoner som ble lagt til i versjon 3.1, for det måtte man nesten vurdere å lese blader skrevet etter starten av det nye millenniet.  La meg heller avslutte med reklamen for ROM-brikken jeg rev ut og ærbødigst begravde i dele-kassen, hentet fra dNh nummer 2 fra 1992. Se på alle de funksjonene (muligens med forstørrelsesglass)!



fredag 8. september 2017

Gotek-diskettstasjon for Amiga

La oss være helt ærlig, de fleste av oss kjøper [kjøpte?] ikke en Amiga for å putte originale disketter inn i dem. Man kjøper spillene originalt og så kopierer man diskettene for egen bruk, det står til og med anbefalt i manualen - fordi vi alle vet at disketter, spesielt de fra tidsalderen rundt Amiga-ens råtner på rot det sekundet vi vender ryggen til dem om enn bare for et par sekunder. Original-diskettene, de skal være pent og pyntelig lagret i esken de kom i. Mmmm, collectimables!

Så hvorfor ikke hoppe over diskett-stasjonen og bare bruke harddisk? To ting; penger. Det var kun en ting, men det er så mye penger at det regnes som to. Annonsen til venstre er fra 1991 og i 1991-penger så vil jeg anslå at kun de fem rikeste kongene i Europa hadde råd til den i tillegg til maskinen, i dag tror jeg du må ofre en geit for å overbevise en samler om å gi den fra seg for 5000 kr. Etter hvert oppfant man også goder som WHDLoad, men har ikke fått den til å fungere uten 1 MB chip RAM og 2 MB FastRam så da vil man vel være på markedet etter en minne-utvidelse som på den tiden lå på rundt 3000 kr ekstra. Jeg er fra en god familie, men har ikke sett stort til kongelig kronasjer.

Den mest populære løsningen for tiden er å kjøpe en Gotek-diskettstasjon, disse leser virtuelle disker fra en minnepenn og generelt sett later som om den er en vanlig diskett-stasjon - like treg, men ingen morsomme lyder. Disse er produsert i Kina. som alt annet, og man kan få dem for rundt 200 kr for en som er 3.5" 1.44 MB kompatibel for bruk i PC. Disse må så flashes med ny firmware, man trenger en 3.3v FTDI kabel til rundt 30 kr fra samme selger og en del tålmodighet. Eventuelt kan du være lat og bare kjøpe en som er klar til bruk for rundt 300 kr fra en av Ebay-selgerne. En av de tingene ingen fortalte meg var at Gotek-en er kortere, og alt av kabler blir da for korte så pass på å bestille lengre kabler samtidig!

Den tingen jeg ikke satte meg inn i når jeg kjøpte min er at det er to typer Firmware tilgjengelig for disse for bruk med Amiga, Cortex og HxC. Cortex er helt gratis og man finner alt av informasjon man trenger for å ta denne i bruk på nettsiden deres. HxC derimot koster penger og lisensieres for 10€, men kan være greit å teste med Cortex først - da vet man at man kan flashe den så du ikke må bruke mer penger på et nytt forsøk, og mest trolig så fungerer den helt fint for dine formål.

Nå er selvsagt ikke Gotek-en laget for å passe inn i kabinettet på en Amiga 500, for Tramiel og de gutta der måtte være sær i sine valg av deler så diskettstasjoner for PC passer ikke uten å kutte vekk deler av siden (jada - jeg vet at bildet til venstre er av en Amiga 600, måtte bare teste den der først). Du får gjøre hva du vil, men personlig så er det en stor NO-NO når det kommer til ting som ikke har vært i produksjon siden den tiden da Backstreet Boys fortsatt var kule... ifølge enkelte.

Heldigvis så var den en fyr i Spania som 3D-printer en adapter for å holde disse for knappe 200 med porto, på den måten slippe man å bruke Dremmel-en på gammelt arvegods (bilde til høyre). Man må belage seg på å demontere Gotek-en for å få ut PCB-en, men dette er essensielt sett kun en håndfull skruer og ikke noe problem - det vanskeligste er å få på plass aktivitets-indikatoren (den grønne blinke-saken), men det er bare å bøye i vei og prøve å unngå kortslutning mellom beina eller mot andre interne komponenter.

Det siste som mangler er en USB-nøkkel og disse anbefaler jeg på det sterkeste å kjøpe sammen med Gotek-en dersom selgeren tilbyr en, har kjøpt en haug av dem med diverse problemer ved å bruke dem med enheten - fellesnevneren med de jeg har fått til å fungere er at de er 4 GB eller mindre. De som ikke fungerer gjør det tilsynelatende, men låser seg ved bytte av diskett eventuelt bare viser "---" ved reboot av maskinen.

Deretter må du bare få filen SELECTOR.ADF lagt over på den, jeg fikk denne med på en selvbrent mini-cd fra selgeren av Gotek-en. Det var omtrent da jeg oppdaget at ingen av maskinene jeg har kan lese dem, de er enten manglende eller av slot-in varianten som kun støtter full-størrelse plater. Sånn går no dagene! 

Uansett, er det en Cortex-basert Gotek så finner du den på nettsiden. Når du har fått den på plass starter du bare opp med med tellerverket satt til 000, og gitt at alt fungerer så kan du sette opp hvilket nummer fra 001 til 999 alle de andre diskettene dine skal tilsvare - dine egne lovlige kopier selvsagt, må ikke tvinge Erna til å blande seg inn i gammelt moro!"

Avslutter et typisk "too long - didn't read"-innlegg med noen ekstra bilder jeg ikke fikk plass til tidligere.

torsdag 7. september 2017

CFS/ME LMS-kurs UNN

Å du heidundrende for en mengde forkortelser man skulle klare å stappe inn i en enkelt tittel, konvolutten med innkallingen også for den saks skyld - man kunne bli utslitt av mindre! Uansett så vil dette si kurs ved Lærings- og mestrings-senteret for personer med Chronic Fatigue Syndrom/Muscular Encephalopathy ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Gisp (for å sitere Donald Duck)! vi går tilbake til forkortelsene...

Det er lenge siden jeg fikk diagnosen, men det føles som i går. Sier vel egentlig nesten ingenting om tid ettersom; dårlig hukommelse. Uansett så har jeg utsatt å dra på kurset, eller det vil si bestemme seg for å dra på kurset, få legen til å sende en henvisning og så vente omtrent 6 måneder på en ledig plass så tid har det nok blitt nok av.

CFS/ME, eller rett og slett bare ME som dyret vanligvis heter er kjent og trenger vel egentlig ikke noen introduksjon. Det er sykdommen ingen forstår (tilsynelatende også legestanden til tider) og alle har en mening om, kort sagt sykdommen der aller skuler på deg og antar du skulker jobben, skolen, sosial-livet og generelt sett bare skyr alt av livsglede. Minn meg på om å sparke deg i leggen neste gang du har knekt noe i et uhell i skibakken, du fortjener det!


Folk flest er selvsagt ikke sånn, men man må bare lære seg å håndtere de som er sånn med vold - selv om vi må vente til de ikke lenger er så kjapp i vendingen. Det som er synd er at i gode perioder så er man innerst inne redd for at de har rett, at de dårlige dagene man husker fra forrige uke KUN var forårsaket av en iboende svakhet.

Så kommer de dagene der man vrir seg i smerte i sengen, svetten renner og samboeren kjefter om at det er en SÅÅÅÅÅ god idé å dra på legevakten. Ikke fordi det har noe med ME å gjøre, mer en begynnende leverskade etter å ha spist litt for store mengder smertestillende for å få lov til å ikke være svak en liten stund til.

På kurset lærer man om aktivitets-grafen vist til venstre, ikke fordi den er ny - tror de fleste med diagnosen har følt at hele livet har gått gjennom en berg-og-dal-bane, det har vært gode og dårlige tider og til slutt har man endt opp på bakken. Nøkkelen er å lære å sette grenser, å stoppe nedturen ved å alltid spare litt av det lille man har av energi til i morgen. Lære seg å slutte å høre på kritikerne, for selv om vi er alene i rommet så har vi alltid den største, mest ondskapsfulle kritikeren med oss fordi den er en altfor stor del av oss.

Så, hva annet sto på timeplanen? Vel, måtte ta notater underveis og ta vare på papirene, fordi - dårlig hukommelse, selvsagt!


Psykologen snakket om aksept, det vil si hele den delen om å ikke motarbeide seg selv ved å bruke de gode periodene på å tvile på diagnosen. Flåsete sagt selvsagt, men alt handler om grafen jeg viste tidligere - bruker man de gode periodene på å leve normalt i en kort periode, så blir tilbakeslagene helt ute av kontroll. Hvordan finne en plass i livet til alt, når livet ikke lenger har plass til alt i livet? Selvsagt ingen magisk løsning å finne, men det hjelper å kunne finne en plass til litt av alt og finne en glede i å kunne gi alt man kan fremfor å bebreide seg for at det tross alt ikke er mer.

Allmenn-lege og ernæringsfysiolog hadde kanskje ikke så mye konkret å fortelle som vi ikke allerede har hørt en plass, problemet er alt annet man har hørt i all den tid man har saumfart Internett på leting etter en kur. Og så var vi tilbake til aksept igjen; fordi det å føle man har et ansvar for å prøve alt så vi kan være normal og tilstede for alle er ikke aksept, det er det motsatte - finn en lege som du kan stole på og la hun/han gjøre sin del av jobben, fordi vår er å stabilisere og finne en måte å leve på! Tilbake til presentasjonen, det er flott å få en gjennomgang der man får en oppfriskning av de tingene som de har en tro separert ut fra alt av obskurt heksebrygg og søppel som blir forsøkt solgt til oss.

For meg så var nok brukerrepresentasjonen, det vil si besøk fra gjesteforeleser med erfaringer fra å leve med sykdommen, som var av mest verdi. Ikke fordi jeg ikke vet hvordan det er å leve med disse greiene, men fordi at ettersom jeg er en mann med et problem... Sykdom skulle det selvsagt være, må være en god dag idag. Det vil si at min ryggmargrefleks er ikke å søke samhold blant likesinnede jenter, den er å late som ingenting, ikke fortelle noen med mindre man absolutt må og for enhver pris unngå å se svak ut. Gisp! Tilbake til DEN igjen.

Uansett, tilbake til tema. Gitt at kun mellom 0,2 og 0,4% av befolkningen er berørt, tross alt egentlig svært sjeldent,  og at kun 30% av disse igjen er menn så sier det seg selv at en by på størrelse med Tromsø har rundt regnet omtrent 100 menn som faller inn under diagnose-kriteriene. Disse 100 har ikke har energi til å møte hverandre via de vanlige sosiale arenaene, og hadde vi møttes ved tilfeldighet ville vi ikke sagt: Hei! I dag er jeg i god form og er redd for at jeg er svak, men vanligvis er jeg for gåen til å være her.

Uansett, og nå prøver jeg faktisk å kjempe meg tilbake til tema. Det er veldig positivt for oss, spesielt meg, å møte andre som sliter med de samme tingene fordi det gir oss en tro på at ting etter hvert kommer til å bli bedre, vi kan gå fra en evig nedadgående spiral som truer med å peke under bakken til å tro på oppadgående kurver til tross for midlertidige tilbakeslag.

Super så langt! Så mye godt innhold konsentrert rundt en håndfull dager, så hva var det som manglet? Jeg savnet den delen som har vært sentral i alle Microsoft-kurs jeg har vært på (slapp av, poenget krever ikke en grad innenfor Informatikk), det vil si den delen der man får informasjonen som med vilje er blitt holdt tilbake for å tvinge deg på kurset. Kunne ønske noen tok meg til side for å fortelle meg om kuren de hadde holdt skjult for meg, men alt jeg møtte var hyggelige folk som jeg har tro på at nærmest vil ringe oss en etter en den dagen de finner noe som kan kalles en kur.

Copam+ M-series

En av bak-delene med å kjøpe en gammel IBM-kompatibel datamaskin fremfor eksempelvis en ekte IBM-maskin fra den samme tiden, eventuelt en Commodore Amiga for å hive den inn her også, er at de er kloner og at det er MANGE av dem.

For å gå tilbake til starten så har jeg gjort noen forsøk på å finne detaljer om den spesifikke datamaskinen jeg kjøpte, en Copam+ 386SXM/16. Relevansen til antallet kloner er at dersom man blar gjennom datablader fra perioden så lister egentlig ikke de fleste ut produsentene en gang, enten kjøpte man billig ferdige PC-er fra en ikke navngitt produsent eller så satte de sammen egne PC-er og på den måten essensielt sett produserte egne kloner. Annonsen nedenfor til venstre er fra dNh nummer 6 fra 1991.


Tilbake til maskinen jeg endte opp med å kjøpe så fant jeg kun en generisk artikkel som ble lagt ut som en del av mitt opprinnelige innlegget, men alt den egentlig gjør er å hinte til at Copam+ på et tidspunkt laget 386SX-baserte maskiner og ikke bare fancy symaskiner. Annonsen ovenfor til høyre er fra et medlemsblad for en eller annen random forening fra 1990 viser at Datavarehuset AS solgte maskiner fra Copam+ i perioden og det er sannsynlig at maskinen kom derfra. Bedriften i seg selv mistet all sjel da de i 1997 ble oppkjøpt og misligholdt som en del av Telenor-konsernet. Vil tro ingen savnet Datavarehuset AS i og med at ingen av katalogene noensinne ble tatt vare på og skannet inn, men man kan vel håpe.

Så da vet vi at i 1990 solgte Datavarehuset enda Copam+ maskiner med sekvensielle numre som modellnummer; 160, 220 osv. Fra 1991 gikk Copam over til å levere flere serier alt etter hva som var ønsket og strengt tatt mulig å gjøre med maskinen når det kom til oppgraderinger - fant følgende annonse i bladet PC Magazine fra oktober 1990.


Sentralt i perioden rundt 1991 var fokusen på at ettersom maskinene tross alt var veldig dyre, så ville man ha muligheten til å oppgradere og bygge disse ut over tid. Av den grunnen så var det B-serien som ble reklamert sterkest ut til hjemmemarkedet som ville være "sikret" også i fremtiden, men i praksis så tror jeg nok mange endte opp med den "billige" M-serie modellen slik som den jeg nå har. Det er også nevnt en V-serie som nok sikkert var myntet på mer profesjonell og/eller bruk som nettverks-tjener.

onsdag 6. september 2017

Falske SD-kort

Her om dagen var jeg ute etter rimelige SD-kort for bruk sammen med Raspberry Pi, Arduino-prosjekter og lignende - fant en hel haug av disse på Wish.com og tenkte at det tross alt var særdeles attraktive priser på dem. Pussig nok så var kortene av høyere kapasitet noen knappe kroner dyrere enn de av litt mer ordinær kapasitet, så hva får man for 35 KR når de tilsvarende kortene hos Elkjøp koster 399 KR?

Strengt tatt så har Elkjøp for det meste kort fra SanDisk, men Transcend er også et tilsvarende merke i samme prisklasse. Som man kan se av bildet så er selve kortene reprodusert i en såpass grad av detaljer at jeg ikke ved første øyekast ville plukket dette ut sammenlignet med de originale Transcend-kortene. Eneste jeg registrerte er at selve innpakningen var noe kjedelig og generisk, mest trolig benyttes den samme innpakningen på produkter fra flere "leverandører".

Setter du minnekortet inn i datamaskinen, eventuelt videokameraet så får du som forventet opplyst om kapasiteten som er trykt på forsiden av kortet. Startet med å kopiere over noen bildefiler til kortet, ser helt fint ut - man kan fint åpne filene i etterkant og verifisere at innholdet som forventet er slik det skal være. Supert, verdi for pengene eller hva?

Egentlig ikke, for selv om kortet fungerer ved første forsøk så kommer man til et punkt der alt bare forsvinner. Det vil si; kameraet "skriver" bildefilene til kortet og du kan se at filen er der ettersom informasjonen om hvilke filer som eksisterer ligger på starten av kortet, alt av innhold derimot ser ut til å ha forsvunnet i løse luften.

Min teori er at leverandøren intensjonelt har produsert kort med kapasitet på rundt 2 GB og så forfalsket mekanismene internt slik at kapasiteten istedenfor rapporteres med kapasiteten skrevet på selve kortet. På den måten tar det tid før du selv oppdager forfalskningen, i noen tilfeller oppfatter man ikke feilen før man oppdager at alt annet enn en håndfull av de første feriebildene er uleselige!

Eventuelle feriebilder får man ikke tilbake, men kostnaden av kortene kan man få refundert fra de fleste aktørene av en viss profesjonell kapasitet. Kontaktet Wish.com og de virket vennlig innstilt i forhold til slike saker, men man må selvsagt kunne begrunne ønskene om refusjon med noe mer enn å ønske veldig hardt. Fant programvaren H2Testw via denne nettsiden, og som man kan se av resultatene gjengitt nedenfor så var kortet totalt garbage - Wish.com refunderte hele beløpet mitt i sin helhet samt fjernet produktene fra nettsiden.


Moralen på historien på historien er vel at billig ikke alltid har en verdi, noen ganger er tryggheten ved å handle merkevarer lokalt verdt investeringen. Ved tvil, kontroller kvaliteten nøye før bruk - spesielt dersom risikoen involverer ferie-minner!

Deretter - søk om refundering av beløpet betalt, de fleste av leverandørene vil støtte deg så lenge du kan begrunne kravet. Diskusjonen kan være enklere hos netthandlere med norsk kundesenter, ie. Wish.com dersom Engelsk er en utfordring - både for deg og de som sitter i den andre enden. Dette kan raskt bli en avgjørende faktor, spesielt i tilfeller som dette der "produktet" er spesielt utformet for å lure deg til å tro at du har fått det du skal.

søndag 3. september 2017

Gamle datablader og mye moro

Året var 1993, jeg var den lykkelige rotunde karen med tilgang på både Commodore 64 (C64) og en 386 DX 25 Mhz (med matte-prosessor, montert av fadern sjøl). Ukelønnen lå på knappe 30 kroner, 10-eren og noe i rest gikk selvsagt til den ukentlige Donald Duck - de resterende 20 kroner var åpen for nøye og omstendelig kalkulerte innkjøp. Spillene var i dyreste laget og dermed begrenset til jul og bursdag, men databladene derimot...

Stedet var Narvesen på Leknes og jeg tror de ansatte der kjente meg godt, fordi jeg pleide å stå i opptil en time og stirre på de ulike bladene - spesielt den første tirsdagen å måneden, fordi det var da de skulle komme. Mesteparten av tiden, noen ganger måtte jeg stirre på dem helt til de fattet poenget og pakket ut varene som fortsatt lå på bakrommet. Andre ganger så var forsendelsene forsinket, en av fordelene med å bo på en øy ytterst ute i havet med altfor mange værutsatte ferger. Med andre ord så hengte jeg noen ganger der på onsdager også, torsdager kanskje og fredag var jeg på Camping så da fikk de ansatte også en pause. Jepp, de ble nok sikkert lei av meg.


Uansett, jeg hadde maskinene som på et tidspunkt hadde vært de råeste og jeg ville ha de siste spillene. Noen blader ga meg muligheten til å bare kikke på dem, de råeste av dem hadde vedleggs-disketter som til og med lot meg spille deler av dem. Disse var som regel importert fra eksotiske land som Storbritannia og USA, selvsagt med eksotiske priser - måtte som regel ut med alt fra 50-lappen til 75 kroner for herligheten. Uansett så ble det spillbare demoer av Catacomb Abyss, Syndicate og etter hvert til og med Doom!

Når det gjaldt sistnevnte måtte jeg på et punkt love foreldrene mine å ikke spille, NRK-nyhetene hadde visst vært særdeles overbevisende i forhold til at dette visstnok var det verste som noensinne hadde sneket seg over Norske-grensen. Pliktoppfyllende som alltid, men nyheten traff en måned senere enn disketten og da var demoen både rundet og grundig sirkulert i det utvidede nabolaget.

Tilbake til temaet så hadde vi ekstremt mye å velge mellom fra hyllene på Narvesen, de var tross alt serie-kongen. I alle fall ifølge reklamene. De var selvsagt ikke begrenset til den eksotiske varianten man måtte ha en oppdatert ordbok for å forstå - vi hadde selvsagt en hel haug Norske etterligninger å velge mellom og vi var heller ikke så "langt" bakom den siviliserte verdenen heller (begge utgavene nedenfor inneholdt omtale av spillet Legends of Valour).


Jeg likte klubb-bladet til Den Norske Hjemmedata-klubben (dNh) best, jeg forsto store deler av språket og de fokuserte på både C64 og PC (samt Amiga selvsagt). Og bladet var billig. Dessverre kun en håndfull tester i hvert av bladene, men de bugnet alltid av tilbud man kunne drømme om å ha råd til. Vedleggs-diskettene reklamerte stort om både det ene og det andre man sikkert kunne få bruk for en dag, men så var det langt mellom de kule spillene. Inkluderte demoen av Zool en gang, så da var mye pussig Norsk freeware tilgitt.

Jeg tok selvsagt vare på nesten alle bladene mine, jeg hadde arbeidet hardt for hver av dem og de månedene jeg fikk tak i mer enn et av dem så var det ekstra gressklipping og uoppfordret frivillig oppvask inne i bildet. Forventet å måtte saumfare finn.no det neste tiåret for å finne et eneste av hullene i samlingen, men hva finner man så?

Noen har allerede tatt seg bryet med å samle inn og digitalisere den komplette samlingen av dNH, vel - disse og en hel haug med andre blader fra det samme tiåret. Noen av dem svenske, men med tanke på korrekturen av de fleste databladene fra samme periode så vil man knapt merke forskjellen. Du finner nedlastbare PDF-utgaver av bladene på www.stone-oakvalley-studios.com.