Så skitten, så altfor skitten...

Jeg kjøpte min Commodore C64G for ikke så veldig lenge siden og den var skitnere enn bilder er i stand til å korrekt reprodusere, jepp den var så absolutt fullstendig utastbar. I alle fall etter at man hadde konkludert med at maskinen fungerte og en rengjøring dermed havnet på listen over prosjekter som det var noe poeng i å fullføre.

Du tenker kanskje at jeg ignorerte alt støv jeg måtte ha på hjernen for å teste MP32C64 Datasette Emulator, men det har så absolutt mer å gjøre med det faktumet at jeg i bunn er litt lat. Det tok bare litt tid før jeg giddet å fabrikkere enda flere tåpelige vitser om rengjøring - hadde jeg noen i utgangspunktet, du får bedømme ut fra Så gjør vi så når vi vasker vår Amiga 500. Du fant ikke noe overhodet morsomt i innlegget? Vel, da lurte jeg deg i det minste til å skumme innlegget. Ha! Ha! Ha?

Uansett, kabinettet er kun holdt sammen av 3 skruer - kabinettet er generelt sett bare hengslet i bakkant selv om min knirket som bare fankern i forsøket på å åpne den opp inntil jeg til slutt bare måtte måtte bruke en liten mengde rå makt. På bildet ovenfor til høyre er alt fjernet, men følte for å inkludere den for å illustrere nøyaktig hvor svart man ble på fingrene av å ta på noe på innsiden av den. Tror denne på et eller annet tidspunkt må ha vært oppbevart i garasjen, men så ryktes det til at luften i Oslo der den kom fra bare er sånn  - vi her nord koser oss med litt for mye kjølig vind fra fjellene, eventuelt så har vi bare høyere standard (alt etter hvem man intervjuer om saken).

Generelt sett en god ide å bare knipse noen bilder av det meste av kabler man ender opp med å nappe ut, da vet man hvor alt går. Selve RF-skjoldet, eventuelt den sølvpapir-dekte pappen de har stappet inn i maskinen var kun for syns skyld på 80-tallet. Rundt gjettet så omgir vi oss med 100 gangen mengde stråling med mobilene våre ved siden av hodeputen vår uansett, sånn i tilfelle det kommer en Facebook-notification eller en Tweet som ikke kan vente til morgenen kryper seg innpå. Jepp, ikke noe å samle på, så videre til mer viktigere saker.

Endte opp med å måtte skrubbe de verste delene av hovedkortet med Isopropanol, av en lavere prosent fordi vi bor i Norge. Her er alt sånt regulert opp og i mente i tilfelle noen skulle føle for å drikke djevelskapen, ingen som har snakket om ekstra tillegg for å gjøre Tequila enda mer udrikkelig, men på den andre siden så regulerer vel den biten seg selv ved at man til slutt kun har råd til de tingene som smaker marginalt verre/bedre (smak selv: Tequila-en selvsagt, Isopropanol eventuelt begge deler er giftig og bør unngås). Brukte en liten tannbørste for å få sakene til å vare lenger - vet ikke om det gjorde noen forskjell, men alt jeg har er en liten flaske som sikkert var feilmerket da den kom gjennom postsystemet.

Når det kommer til tastaturet vist ovenfor til venstre så har jeg en sånn dings man skal bruke for å dra ut tastene uten å knekke litt for mange av dem, men inntil jeg har så mange maskiner at jeg kan teste uten å risikere noe jeg ikke har råd til å fikse så blir det kun rengjøring der de er. For rengjøring brukte jeg lo-frie pussefiller ment for å polere biler og båter fra Biltema, nedsprayet i JIF vindusrens for å skrubbe selve tastene - på de trangeste plassen brukte jeg en butt smørkniv for å gnikke fillene godt oppetter knappene. Ellers så sprayet jeg ren undersiden med trykkluft, så får vi håpe at det skulle bli tilstrekkelig.

Maskinen ble så skrudd sammen og alt var fryd og gammen inntil jeg skrudde den på og fikk ikke lys på den. Etter å ha grått en del modige tårer koblet jeg den opp til TV-en og der fungerte alt fint, så det kunne hende jeg bare hadde drept LED-lyset. Holdt en annen LED-lampe opp mot pin-ene og ingenting. Det kom flere tårer mens jeg lette frem multimetret og, når satt til å pipe infernalskt på kontinuitet oppdaget jeg at den midterste pin-en var jord og ikke positiv som jeg antok. Når man har en 3pin kontakt og en 3pin kabel, ville det ikke være logiskt å tenke at Commodore hadde designet det slik at den fungerte i uansett posisjon så lenge man klarte å matche dem mot hverandre? Vel, nå har jeg lært leksa om å anta ting når det kommer til disse gutta. Som man ser av bildet ovenfor til høyre så må kabelen henge et hakk utenfor, noe jeg hadde visst dersom jeg hadde tatt et brukbart bilde først.

Forskjellen er slående, i alle fall psykologisk og da mener jeg ikke den mentale slitasjen av å feilkoble ting under monteringen. Får avslutte med et før- og etter-bilde, så får man gi seg selv et klapp på skuldra over at det heldigvis vises en forskjell. Skinnende rene vinduer som lovet, eventuelt også taster kan det virke som!

<< Commodore 64G

Compaq Presario SR2009SC

Her om dagen var jeg innom den lokale Coop-en og heldig som jeg var så snublet jeg over denne sexy mørke skjønnheten, en Compaq Presario SR2009SC for de som ikke allerede har sporet av i samtalen. Strengt tatt har jeg ikke kjøpt den, den har sikkert ikke vært i salg siden 2006 så denne ble stjålet fra resirkuleringsboksen i håp om å få nappet ut noen brukbare komponenter fra den.

Jeg bærte den hjem, i tre etapper for denne var tung som f***! Vet ikke hva Compaq bygde maskinene av, men vekten skulle nesten tilsi at det skal være brukt en del stål i konstruksjonen så dette er i så fall en av få velbygde kabinetter fra 2000-tallet. Har en fancy Lian Li kopi fra samme periode som sikkert veier halvparten, men på den andre siden så blir kabinettet skjevt så snart man snur ryggen til det.

Som nevnt, så var hensikten med etappen å "redde" ut komponenter før den skulle gå tilbake på dynga, men for artighet koblet jeg den opp og tror du ikke den fungerte feilfritt. Windows XP Media Center Edition inkludert SP2 starter opp som om den ikke hadde en formening om hvor nært den var døden, vel å merke en del tregere enn jeg kunne huske. Strengt tatt så har jeg få erfaringer med Intel-baserte produkter i perioden 1996 - 2010 siden jeg strengt tatt ikke hadde råd til dem, eller hvilken som helst forhåndsbygd maskin for den saks skyld så det var en periode dominert av AMD. Hastigheten på denne maskinen har nok mye med den Intel Celeron D prosessoren brukt, i forhold til ytelsessammenligninger skal disse visstnok være mer tilsvarende en Intel Pentium IV og dermed er sikkert noe underskalert for Windows XP.

Strengt tatt så er kabinettet og maskinen i så fin stand at det virket synd å kaste den tilbake i søpla, her er det ikke en eneste ripe i sikte - noen av klistremerkene på fronten, av den typen man var forventet å fjerne ettersom de kun var ment for bruk ved utstilling i butikken var fortsatt på plass. Man kunne være fristet til å tro at maskinen ble kjøpt inn og så kjapt stuet inn på en romslig bod, men selv om det sikkert ikke vises så godt på bildet ovenfor til venstre så har disse slitasje jeg kun har sett på maskinen som har blitt rutinemessig vasket. Innsiden derimot var dekt av et passende fint teppe av støvkaniner, uansett hvor bra enn renholdet er så vil denne alltid uansett fange opp hva enn som sirkulerer rundt i omgivelsene.

Mulig det er jeg som begynner å bli gammel for å tenke i de banene, men har en forkjærlighet for de tingene som egentlig aldri fikk noen kjærlighet i utgangspunktet og dermed neppe ble godt tatt vare på. Disse maskinene var laget som et tilbud til de som ikke hadde tid eller kunnskap til å bygge sin egen maskin, og med en en lavere pris enn vanlig fulgte også en tendens til at de havnet først i søpla. Om 25 år kommer ingen til å huske denne maskinen, i alle fall ikke slik som vi i dag husker og vedlikeholder våre Commodore 64-maskiner eller Amiga-er, men kanskje og med håp om at jeg fortsatt har noe å si om saken når vi kommer så langt så er dette sikkert den eneste som er igjen.

Med spesifikasjonene i form av relatict kjip Intel Celeron D på 3.2 Ghz fra en tid da flere kjerner var en drøm, og en enkelt brikke på 512 MB PC2-4200 DDR2 RAM var forventet å være nok for de fleste. Maskinen kom med sin opprinnelige SATA-150 harddisk på 200 GB, men byttet den ut med en gammel Intel SSD på 40 GB jeg hadde liggende - den vil ikke få opplevelsen til å suse i en heidundrende fart, men det er en jeg fortsatt har forventninger om at fortsatt skal spinne opp når jeg en dag finner den nedgravd innerst i et skap en plass.

Litt pussig å gå gjennom førstegangs-oppsettet på maskin over 10 år etter det var ment å skulle bli kjørt, men vet ikke om det sier mer om dagens maskiner ettersom denne virket både mer forseggjort og moderne enn de jeg har sett de siste årene. Bare se på den de fine linjene, og for å ikke nevne den forholdsmessig ryddige startmenyen. Virker sikkert som en del, men HP-en min kom med langt mer udiskutabelt søppel sammenlignet med dette.

Vel, det var det. Skrotnissen har lagt til enda en maskin i samlingen som sikkert ingen noensinne vil forstå hensikten av, men må alt ha en hensikt for å sette pris på dem? Vil være kraftig overdrevent å sammenligne en Compaq med et kunnskap, men for legge saken død om at jeg tar vare på den fordi den en gang var høyt verdsatt og jeg tror ingen andre vil fortsette å gjøre det om ikke jeg overtar stafett-pinnen inntil denne blir retro.

MP32C64 Datasette Emulator

Da jeg kjøpte min Commodore 64G så fulgte det ikke med en datasette, det vil si den vi gjennom alle år har kalt kassett-spilleren ettersom det var det den gjorde. Det fulgte derimot med en kassett-spiller, men kun av den varianten man kun kan bruke til musikk og slikt - en datasette har en del digitale funksjoner som Commodere-en kan bruke for å kontrollere den.

Med andre ord hadde jeg ingen måte å få lastet inn noe programvare på den, vel... sett bort fra en datasette tilhørende en Commodore 64C jeg også har, men den er i et annet fylke. Uansett, det ser ut til at det er en hel del alternativer og felles for de fleste av dem er at de koster en del penger i innkjøp, ikke det at ikke komponentene som inngår i dem rettferdiggjør prisen. Du har to alternativer i tillegg til å kjøpe en brukt datasette/diskettstasjon, generelt sett en emulert diskettstasjon i form av SD2IEC eller en emulert datasette i form av MP32C64 (eller en variant av den).

I og med at MP32C64 kostet en femtedel av en SD2IEC så kjøpte jeg inn en av disse, for å spare enda mer kjøpte jeg den i kit-form (det vil si at man må lodde den sammen på egen hånd). Ingen SMD-komponenter i sikte, så med en OK loddebolt for hånden så er dette kjappe kvarteret å "skru" sammen.

Med detaljene unna vei så er det bare å grave frem Commodore-en, plugge denne i datasette-kontakten på baksiden og så koble mikrofon-inngangen på enheten sammen med hodetelefon-utgangen på mobiltelefonen. Velg en av de medfølgende MP3 filene og så...

... irritasjon. I og med at enheten ikke har noen måte å kommunisere med telefonen din på, så er den mer eller mindre nødt til å gjette oppførselen. Dette gir en del utslag som i første omgang betyr at når man trykker SHIFT + RUN på Commodore-en så får man ikke den vanlige "Press play on tape", den skipper rett til en blå skjerm - dette er helt normalt.

Du må nå bytte til telefonen og spille av MP3-filen (uten noe som helst filtrering aktivert), i og med at kommunikasjonen mellom enhetene mangler så MÅ du nå holde inne SPACE inntil du ser skjermen blinke en gang - blink sakte en gang i løpet av 20 sekunder og du har mistet vinduet ditt.

Forhåpentligvis så begynner den nå å laste inn, hvis ikke må du prøve ut ulike volum-nivåer på telefonen din - vanligvis en plass i det høyeste sjiktet for å se hvorvidt det gjør en forskjell, alternativt så kan det være lurt å prøve en annen kabel (mono-kabler skal visstnok fungere bedre). Funker det? Isåfall, spill en av de medfølgende spillene du fikk sammen med enheten (mest trolig som en del av delt mappe på Google Drive eller Dropbox).

Ghostbusters og Boulder Dash var alltid noen av mine favoritter, ikke det at jeg forsto så mye av Ghostbusters i den tiden; jeg hadde ikke en gang lært alle bokstavene mine på det tidspunktet, så Engelsk og håndtering av budsjett var litt utenfor min rekkevidde. Vel, strengt tatt forsto jeg budsjettering og var svært økonomisk med ukelønnen min, men ikke ikke i spill og sånt. Boulder Dash var bare moro for alle involverte, ingenting som å miste et av livene sine ved å få en diamant i hodet mens noen ser på!

I teorien skal man kunne App-er slik som TAPdancer på mobilen for å lese inn .TAP-filer direkte, men jeg fikk aldri noen av disse til å fungere. Prøvde også en av de medfølgende guider om konvertering av TAP-filer til lyd fra laptop-en, men fikk heller ikke disse til å fungere skikkelig. Det eneste jeg kan tenke meg er at samtlige av MP3-filene jeg fikk inkludert var av kopierte spill som var komprimert ned og dermed lastet inn i en smell, TAP-filene jeg hadde liggende var mer som originalene og hadde dermed langt mer interaksjon med selve kassettspilleren og det var dermed vanskeligere å "treffe" den magiske kombinasjon som skulle få ting til å fungere.

Uansett, når det kommer til MP32C64 så er den en morsom ting å lodde sammen som et lite ettermiddags-prosjekt, men dersom du ser etter en måte å få en Commodore 64 til å fungere uten å slite underveis så er den vanskelig å anbefale. Ser antydningen til at jeg sikkert blir å investere i en SD2IEC en gang i fremtiden.

Ny og ubesudlet Joystick (QuickShot VII)

Mulig denne ikke er en den nyheten som det føles som, men så er det sånn følelser er... De føles viktige, selv om de kun er viktige for oss. Det jeg jabber ukontrollert om i denne sammenhengen er at jeg har fått en ny Joystick til min Commodore 64, eller selvsagt også Amiga om jeg kobler den til der.

Strengt tatt fulgte det med to Joystick-er da vi fikk vår brukte Commodore 64 på slutten av 80-tallet, og det fulgte med en brukt Joystick nå når jeg nylig kjøpte min Commodore 64G. Forskjellen er at denne er helt ny, i original forpakning og fullstendig ubesudlet av fremmede hender!

Har ingen anelse om den faktisk er fra 1985, i så fall burde man sikkert kaste en hel haug med Back to the Future referanser inn her. Kan man motstå fristelsen?

Uansett, opp med pakningen! Nøler selvsagt litt i og med at man har et snev av samle-manien i meg, men en Joystick i original forpakning uten at noen har gledet seg over å beføle den føles nesten feil etter så mange år. Antar det ville være mer feil å overlate den gleden til andre, det er tross alt første gangen og denne gangen er det på tide at det meg!

Usikkerhet rundt hvordan denne greia er ment å skulle fungere er absolutt naturlig; jeg mener, den er formet som en walkie talkie av typen man hadde montert på biler... i alle fall på amerikanske filmer. I og med at jeg ikke har erfaring med denne typen innretning så var det strengt tatt ikke mitt første innfall, det var mer at den minte i utgangspunktet om noe man skulle bruke for å stemme i et TV-publikum. Ikke brukt slike heller, så... det er en litt snål gamepad som skal holdes omtrent sånn:

Den røde biten er mer eller mindre en tidlig utgave av retningsstyringen man finner på de senere gamepad-ene fra konsollene, bare at denne selvsagt har vært utviklet uten fordelen av å ha sett slike ting før og enda ikke er sikker på hvordan det skal gjøres. For hva den er så er den ganske nøyaktig når den etterhvert begynner å fungere...

Når det kommer til funksjonen så var jeg usikker på om jeg var nødt til å sjekke hvorvidt 90 dagers garantien på pakken fortsatt gjaldt, da den nektet å la meg styre noe nedover; et kraftig handikap i hvilket som helst spill. Jeg testet den ut først på min Amiga 1200 med spillet Speedball 2, rett og slett fordi det var det jeg hadde lyst til å prøve, og uten mulighet til å springe nedover så taper man brutalt. Etter noen minutter med bruk så ser det ut til at alle retninger fungerer, kan bare anta at 25 år uten noe som helst av bruk har fått deler av mikroswitchene på innsiden til å stivne.

Var egentlig ikke forberedt på å like denne, men det er definitivt en av de tingene som vokser på deg. En av de tingene jeg ikke likte var at alle knapper alltid er auto-fire, en absolutt fordel i scrolling shooters med uendelig ammunisjon og et mareritt der den er begrenset så er ikke alle spill der man kan bruke den. Har ikke skrudd opp og sjekket innmaten enda, men med tanke på teknologi-nivået for tiden så burde det være mulig å "reparere" dette hvis man ville hardt nok.

Den absolutt viktigste grunnen til å kjøpe den før de forsvinner for alltid? Utover det faktumet at den er ny og absolutt helt ubesudlet av fremmede hender, er lukten! OK, jeg vet at det høres absolutt helt sinnsvakt ut, men det må bare prøves. Hvis du har mange positive minner fra denne tiden, så er det noe absolutt spesielt med lukten av helt ny elektronikk som jeg ikke kan huske siden inntil jeg åpnet denne esken.

Fant min på ebay og det kan tyde på at noen har funnet en kartong av disse på et gammelt lager, så det er gode muligheter for å få fatt i en av dem for en rimelig penge!

Gleden med matteprosessoren

En av de tingene jeg husker fra 386-en vi hadde da jeg var ung, stadig nærmere 30 år siden for hver dag som går, var at den hadde en matematikk-prosessor. Visste ikke hva den gjorde, det jeg strengt tatt husker best er historien om at pappa monterte den selv.

Maskinen vi hadde den gang da var en 386DX/25 og den ble kjøpt brukt for en avskyelig mengde penger på lån, fordi pappa skulle bruke den til AutoCAD og dermed tjene noen ekstra penger på å tegne hus. Det man raskt lærer om AutoCAD etter å ha brukt den uten en matte-prosessor, er at den ikke fungerer uten en matte-prosessor. Vel, den starter - du må bare sitte der og stirre mens maskinen sakte tegner opp en og en strek foran øynene dine.

Så, derfor måtte den ha en matte-prosessor og pappa monterte den. Noe som var skikkelig tøft, spesielt fordi når det kom til ting som var så dyre så ville man ikke fikle med dem unødig, men brikken ble orientert rett og trykt på plass. Selve maskinen overlevde ikke rydderunden for 20 år tilbake, men tok vare på tilleggskortene, RAM og relevant for temaet matte-prosessoren - det er den som er avbildet ovenfor til høyre.

Maskinen som jeg skulle installere denne i er min Copam+ 386SXM/16 og, hadde jeg tatt meg tiden til å studere forskjellene på systemer basert på en DX-basert prosessor kontra de SX-baserte, så hadde jeg visst at denne ikke passet. Copam-maskinen min er SX-basert, noe som vil si at den er et produkt laget noen år senere for å ha et billigere system å velge mellom, strengt tatt så kan man beskrive 386 SX-serien som en 286 med instruksjonssett tilhørende en 386. Tilsvarende ytelse er å forvente dessverre selv om det i det minste fungerer. Fysisk så er også alle tilkoblingene forskjellige, DX-serien har eldre socket med pins mens SX-serien bruker de "nylig" lanserte PLCC socket-ene.

Uansett, jeg må ha noe som passer for en 386SX - en 387SX med hastighet 16 Mhz eller raskere. Heldigvis så finner man det meste på Ebay, og til tross for at det er en og annen som håper på å tjene store penger på å selge slikt brukt så fant jeg en kinesisk distributør som solgte den for rundt 35 kroner inkludert frakt, så ikke akkurat et stort innkjøp!

Bortskjemt som jeg var så fikk jeg kjøpt maskinen med tilhørende dokumentasjon, så da hadde jeg tilgang på en gjennomgang av installasjonen i en tilnærmet idiot-sikker grad av detalj. Skulle man tro... PLCC-verktøy for å fjerne brikken i tilfelle brikken fra Kina ikke fungerte hadde jeg, mest fordi jeg ikke skjønte hva det var og egentlig var ute etter noe for å fjerne vanlige brikker - uansett, som du ser på bildet nedenfor til høyre så er kabinettet uansett i veien for å få brukt den uten å skru ut hele hovedkortet.

Monteringen er rimelig rett frem, ifølge manualen, ettersom det bare var å finne pin 1 på hovedkortet og orientere denne i forhold til prikken på brikken. Pin 1 var selvsagt den eneste som ikke var merket, men alle andre var det så da fikk man ta en kalkulert gjetning. I og med at ingen av delene hadde vært i bruk, så ble de renset med elektrorens før montering og det er grunnen til at på bildet nedenfor til venstre ser PLCC socket-en våt ut. Med det unna vei så er det bare å bruke forsiktig, kalkulert rå makt for å trykke den på plass.

Manualen sier at man må sette DIP-bryter 8 til ON for å aktivere matte-prosessoren, se ovenfor til høyre med tilhørende manual nedenfor til venstre. Tenkte først jeg skulle sjekke om maskinen slo seg på uten denne aktivert, også grunnen til at bryteren på bildet ikke er i korrekt posisjon. Maskinen fungerte helt fint, ingenting tok fyr så da kan man trygt gå videre med dette kalkulerte eksperimentet. Pussig nok så viste BIOS at matte-prosessoren allerede var på plass og fungerer, se nedenfor til høyre. Kan likevel ikke stole på at den er tilgjengelig for programvare uten korrekt innstilling, så da er det bare å flippe den på plass.

Når det kommer til programvare så er jeg ikke helt forberedt på å begi meg ut på å installere gamle versjoner av AutoCAD, vet ikke engang hvilken versjon det var dengang da utover at jeg husker at den var grønn og svart. Vitenskapelig forskning og dokumentasjon der ja. Så, hvordan tester man den?

Hmm... Har ingen peiling på hva som bruker noe slikt, tror min erfaring for den tiden for det meste orienterte seg rundt spill og alt hva som måtte til for å få spillene til å kjøre. Fant likevel programvare fra Intel ment for å avgjøre hvorvidt den fungerer skikkelig, Intel Math Coprocessor Diagnostics. Se nedenfor! Se, den virker!

<< Bytte av harddisk til Disk On Module (DOM)

Lagring til besvær... og en løsning!

Tok for ikke så lenge siden for meg arbeidet med å oppgradere lagringsløsningen i min AST Advatage! 6066d, kortversjonen der var at til tross for tilsynelatende øyeblikkelig suksess så gikk man bare på smell etter smell inntil man tilfeldigvis snublet over en løsning som fungerte!

Av tingene jeg prøvde på AST-maskinen var hele tre (!) ulike varianter av Compact Flash til IDE-adaptere, der en av dem var en såkalt Compact Flash til Disk On Module (DOM) adapter. Prøvde to ulike Compact Flash kort av ulik størrelser samt en 4 GB Hitachi Microdrive av den typen som ofte anbefales for eldre maskiner. 

Hva dette i så fall har med min Copam+ 386SXM/16 å gjøre, og hvorfor gå gjennom alt dette? AST-historien koker ned til at når dette var opplevelsen av å gjøre dette på en "moderne" maskin med mulighet til å automatisk detektere enhetene, hva kommer man til å erfare på den langt eldre og fullstendig manuelle 386-en? Hvorfor er enkelt; harddiskene fra den tiden hadde man kun et vagt håp om at skulle fungere feilfritt etter 3-4 år - denne er mer enn 25 år gammel, med andre ord litt som å vinne i Lotto uten den økonomiske friheten!

Mitt første forsøk var bruk av et identisk Compact Flash kort og adapter som de som fungerte på 486-en, men fungerte ikke i det hele tatt. Byttet om plasseringen slik at adapteren sto på midten av kabelen, da fikk jeg i det minste maskinen til å se at noe var plugget inn. Kan tyde på at maskinen ikke har sterk nok signalering til å fungere ytterst på kabelen, men gleden var kortvarig ettersom jeg fikk feil ved skriving til kortet etter en kort stund så ikke helt optimalt!

Tenkte først at dette kunne ha noe med det faktumet at jeg ikke visste hvordan jeg skulle sette opp kortet i BIOS-en, denne bruker en type betegnelse som i bunn og grunn angir en del fysiske egenskaper for harddisken - Cylinder/Head/Sectors. Trikset litt rundt med ulike typer fra typer tilsvarende 40 MB og helt opp til det maksimale 127 MB. Prøvde også å angi verdiene direkte fra manualen til Compact Flash kortet for å være sikker på at disse ble korrekt. Ingen forandring, bare grader av fungerer dårligere eller ikke i det hele tatt.

Over til noe annet. Bytter ut selve kabelen med noe nytt fremfor bruk av den eldgamle kabelen som sto i maskinen, med andre ord oppgradering til en av de standard UDMA-33 kablene (fortsatt 40 linjer, ikke 80 som på de senere). Klarer nå å få formatert og nesten installert DOS 5.0 fra diskett, ser ut til installasjonen feiler på 99% med meldingen om at COMMAND.COM ikke kunne kopieres til harddisk. Med andre ord kunne den ikke skrive filene som trengs for oppstart av maskinen.

OK, la oss prøve det på nytt igjen ved å boote fra installasjonsdiskettene og bare avslutte installasjonen for å slippe å kopiere alt av filer igjen. Prøver meg på å flytte over systemfilene "manuelt" ved å gi kommandoen "SYS C:", maskinen blir hengende uten å i det hele tatt gi meg noe tilbakemelding. Crap!

Kaster Compact Flash kortene bakerst i skammens skuff, motstår med andre fristelsen for å kaste dem rett i søpla. Graver frem en gammel Disk On Module (DOM) på 2GB jeg en gang i tiden hadde planer om å bruke på en ITX-maskin 10 år tilbake, men latskap kom først på agendaen. Vel, det og en voksende visshet om at MS Windows XP var noe i overkant grådig når det kom til diskplass.

DOS 5.0 installerte direkte, bisart nok så plukket den opp hele kapasiteten på 2GB til tross for at BIOS-en kun er i stand til å angi en harddisk-størrelse på opptil 127 MB, noe som var grunnen til at jeg ville bruke et 128 MB Compact Flash kort i utgangspunktet. Strengt tatt føles det feil å ha 2 GB diskplass på en 386, de med råd til en harddisk hadde 40 MB mens de fem rikeste kongene i Europa sikkert hadde 80 eller 120!

Gleden ble riktignok kortvarig, DOS 5.0 starter i alle fall ikke opp - alt jeg kan se er at den tilsynelatende låser seg ved første forsøk på å lese fra harddisken. Elefanten i rommet var den biten om manglende BIOS-støtte, så da må man utvide problemstillingen til å komme rundt begrensningene i den. Løsningen er den samme jeg brukte da jeg måtte håndtere det samme problemet på en Pentium-maskin som ikke støttet noe større enn 540 MB, bruk av programvare for å effektivt sett ignorere BIOS-ens forståelse av hva som foregår. Her er det flere alternativer, men av de populære finner man EZ-Drive og Ontrack Disk Manager, som var den jeg brukte.

Start opp fra en passende oppstart-diskett, sett inn disketten tilhørende Ontrack og start installasjonen. Har man kun planer om bruk av en enkelt stor partisjon så er det bare å velge Easy installasjon og la den velge selv hvordan partisjoneringen skal foregå. Underveis vil den be deg om å sette inn en systemdiskett, systemfilene fra denne vil bli kopiert til harddisken slik at disken er klar for installasjon av DOS-versjonen tilsvarende denne disketten.

En av de tingene som man MÅ følge med på er at Ontrack alltid må være aktiv for å unngå korrupsjon av harddisken, det vil si at man ikke lenger kan boote direkte fra diskett. Man må la maskinen gå gjennom første fase av å starte fra harddisken - underveis vil man få muligheten til å trykke en tast for å starte fra diskett isteden! Ikke si at du ikke ble advart!

Uansett, lar bare maskinen starte fra harddisken og det man får beskjed om er at operativsystemet ikke er installert og man må sette inn første diskett. Dette er det man ønsker, grovt omformulert betyr det at man kan boote fra harddisk og ting fungerer slik de skal... så sett inn første diskett og installer som vanlig. Som man kan se nedenfor så fungerte alt slik det skulle og jeg har endelig et fungerende DOS 5.0 system igjen!

Etter å ha tatt seiersrunden til kjøkkenet på leting etter kokesjokoladen jeg trodde jeg hadde og, kortvarige nedturer til tross, så tenkte jeg at jeg nå hadde løsningen på alle mine problemer. Dro ut DOM-enheten og satte tilbake Compact Flash modulene etter å ha gravd dem frem igjen, installerte Ontrack der også. Fungerte ikke. So sad!

Tilbake til DOM-enheten igjen, for den fungerer i det minste til tross for at tilgjengelig plass virker helt bisart, XTree Gold har ikke en gang satt av plass på skjermen til å vise den komplette størrelsen. Da blir det som det ble, men mulig jeg senere må endre versjonen av installert DOS 5.0 i og med at jeg i ren ekstase over å finne en spesiell AST-utgave av DOS så glemte jeg av at denne ikke skulle installeres på AST-maskinen!

Jeg tror lærdommen av forrige forsøk på å oppgradere en 486, og nå forsøket med en 386 er at det er ingen løsning som virker i alle maskiner. Det kan se at for å komme noen vei må man ha en haug med alternativer liggende og så håpe på at man lykkes med en av dem. Får avslutte med et før- og etter-bilde, og man får nesten følelsen av at kabinettet ble fryktelig tomt som et resultat av oppgraderingen.

<< Montering av eksternt CMOS-batteri | Montering av matteprosessor (Intel 80387SX) >>

Venstre! Venstre for ...

... helvete (man er da nordlending)! Jepp, etter 25-30 år med røff behandling gjennom utallige sesjoner i Summer Games og mye mer av hva enn annet Joystick-er måtte ha mareritt om, så har den fått et handikap.

Hva jeg snakker om? Den langt fra ergonomisk utformede svarte saken til venstre i bildet til høyre. Du vet, gledelses-pinnen fra barndommen vår? Avbildet ved siden av en deilig hjemmelaget og overdimensjonert porsjon av Panna Cotta. Referansen til temaet? Ingen sammenheng, ville bare skryte av å ha laget den. Og, den var deilig. Panna Cotta-en altså.

Erm! Jepp, til helvete med Norsk språkråd og fornorsking av fornuftige og allerede etablerte navn! Da var det ute av systemet, for denne gang. Denne Joystick-en er en såkalt Zipstick og var svært vanlig under juletrærne på starten av 90-tallet, og heldigvis var det en tid da man bygde ting for å vare og ikke minst repareres. Demontering gir raskt rotte-reiret vist nedenfor til venstre, så her bør man sørge for å ta gode bilder for å være sikker på hva som gikk hvor. Som man kan se av bildet nedenfor til høyre, så var det ikke spesielt rart at all venstre-vridd aktivitet ikke fungerte slik man skulle forvente. 

Den feilende delen kalles en micro switch, søk etter "mikrobrytere" og se hvor mange resultater du får! En hel del, vel - du får ikke lov til å kalle dem det! I alle fall ikke av meg. Akkurat så mikroskopisk er de nok ikke, disse er på rundt 27.3x15.5 mm så jeg vil regne dem som svært store i dagens målestokk selv om de nok var ganske så små da teknologien kom på markedet.

Komponenter slik som akkurat disse kan være svindyre i innkjøp, men da er det fordi man har sett på de seriøse sidene for elektroniske komponenter - sånn man håper SAS og Widerøe betaler for, ikke sånn man stapper inn i en Joystick. Fant dermed frem til en 10-pakning av disse på AliExpress til under 30 kroner, så da har man ekstra i reserve pluss en måned på å tvinne tomler mens man venter på å få dem levert fra Kina. Jeg har noen ekstra, og du kan få dem for 30 kroner stykket! Se, nå vet du også hvordan Finn/Ebay fungerer i praksis!

Som man kan se på skissen svakt tydelig i bildet ovenfor til venstre, så har disse i tillegg til COM (Common), to ulike tilkoblingsmuligheter; NC (Normally Closed) og NO (Normally Open). Vet ikke om du ville brukt den første i noe som har noe som helst med en Joystick å gjøre, så koble til på NO og ignorer NC helt - med mindre du trenger den ekstra utfordringen, men da burde du vel bare latt være å reparere den. Som man kan se av bildet nedenfor til venstre så valgte jeg å bytte ut samtlige av dem, dette for å sørge for at hver av retningene føles likedan og dermed krever like mye styrke uavhengig av retning. Anbefaler å bytte ut en og en, da har du mindre ledninger å forveksle til slutt.

Ovenfor til høyre ser man undersiden av Joystick-en etter at skruene var på plass igjen, og som man kan se så manglet alt av sugekopper - et trist og så altfor vanlig syn på utstyr tidligere eid av folk som ikke satte pris på dem, eventuelt hadde eldre søsken som ikke gjorde det og du var for liten til å gjøre noe med den saken (denne var kjøpt via finn.no, så hvem vet?). Prøvde meg på bruk av noen bumpon (betydning av ordet: uvisst), generelt sett gummi-føtter med en diameter på 13mm og de passet helt perfekt, såpass perfekt at de burde vært der i utgangspunktet. Sugekopper er uansett juks, skal man spille Summer Games så er tennis-albue en del av moroa!

Får avslutte med enda et bilde av den ferdige og nå fullt ut fungerende Joystick-en. Samt Panna Cotta-en, må for all del ikke glemme den i all sin prakt (en plass under bringebær-sausen). Mmmm....