IBM DOS 3.30 er her!

På dette tidspunktet hadde jeg alle planer om å både ha fått restaurert og oppgradert min Vendex Headstart Plus. Oppstart fra substitutt for platelager, Gotek-diskettstasjon og hele pakken. Så enkelt var det ikke.

Første smell jeg gikk på var at harddisk-kontrolleren ikke bare hadde en snål kabel, det er en helt annen standard jeg ikke før hadde rotet med. Diskene som opprinnelig sto i dem var av typen XT mens det eldste jeg har stående likevel var en IDE-basert sak, selv om den like fullt var noe så magert som 40 MB. Likevel, i Vendex dagene så var 32 MB like fullt det maksimale de støttet og selv om jeg kanskje kunne finne noe slikt i de dypeste krokene av Ebay så er de fryktelig dyre og har en forventet levealder som tikket ut for sikkert et kvart århundre siden.

Heldigvis fant jeg en ærlig sjel på finn.no som jeg forsøkte å kjøpe noen 5.25 kopier av IBM DOS 3.30 fra, men endte opp med et par hundrelapper for kopiene i tillegg til originalene. I utgangspunktet var jeg litt skeptisk til å lene meg på noe sånt som en Norsk utgave av systemet, men med tanke på at det sikkert er et fåtall kopier av dem igjen så er jeg glad for å ha dem likevel. Uansett, så vokste man opp med de Norske utgavene uansett - de Engelske finner man i rikelige mengder uansett. Inkluderer referanseoversikten over alle kommandoer samt en pinlig detaljert manual på Norsk, inkludert noen litt snåle illustrasjoner - ser ut til at store blå gjorde et forsøk på å virke litt mindre big business.

Streng tatt tror jeg maskinen opprinnelig kom med MS DOS 3.2 og ikke IBM DOS 3.3, men i og med at 3.30 var den første som hadde støtte for 1.44 MB diskettstasjoner så var det et bedre valg, og med årlige utgaver av DOS så var det vanlig at man i det minste oppgraderte maskinen en eller to ganger før den gikk i restavfallet. Diskettstasjonene allerede på plass i maskin er 5.25" 360KB og 3.5" 720 KB, men da er man i det minste forberedt på programvaresiden. Den grønne er min egen arbeidskopi, diskettene som følger med er fornuftig nok skrivebeskyttet for å unngå at man formaterer feil diskett - noe som kjapt kan skje i og med at Vendex-maskinen vil referere til oppstartstasjonen som A>, uansett hvilken stasjon man satte disketten inn i.

Installasjon til annen diskett er godt dokumentert, fulgte denne rutinen for å lage en ny oppstart/drift diskett med utgangspunkt i manualen (kan også gjøres med en diskettstasjon, ikke alle som hadde råd til mer enn en). Kan rapportere at til tross for at jeg kjører dette på en 8088 prosessor så er ikke hastigheten sjokkerende treg, den er fullt brukbar - faktisk i den grad at jeg konstant blir imponert over hvor lite forferdelig treg den egentlig er i bruk.

Fant denne omtalen av MS DOS 3.3 i magasinet hjemmedata nummer 4, utgitt i herrens år 1987. IBM DOS, eller PC DOS som den senere er blitt referert til som var i bunn og grunn det samme systemet basert på den samme kildekoden - forskjellen var at på IBM utgavene så var tilpasset for å fungere på IBM-maskinene. Det meste av maskiner i perioden kom ikke langt uten å være 100% IBM PC/AT kompatibel uansett, Vendex Headstart Plus er en av dem så da skal det meste fungere som det skal på den også.

La det bli lys (i 256 variasjoner)!

Sa Gud, og slik ble det visstnok mesteparten av tiden - det er mørketid her i Tromsø nå, så noe galt har vi sikkert gjort. En god stund etter skapelsesberetningens første dag satte Vendex sammen maskinen Vendex Headstart Plus, nærmere et kvart hundreår senere skulle min maskin (serienummer 8912A19576) komme meg i hende via en Ebay-selger i USA. 

Med teknologien man da hadde tilrådighet så var CGA-mulighetene mer eller mindre i kategorien akseptabel, men håndterte man ikke en gang 4 farger så kunne man velge å kjøre ting i monokrom. 25 år senere er det eldste jeg har for hånden en LCD-tv med VGA-inngang, så ikke akkurat noe jeg kunne plugge på maskinen. VGA ble strengt tatt lansert i den samme perioden, men det var kun for de rike folka som ikke visste bedre.

For å få liv i min Vendex så måtte jeg ty til Ebay, for alle vet at det er der man får alle røverkjøpene for tiden. Ikke helt, men man får i det minste tak i ting - selv om det ble mer enn et par hundrelapper for gleden av et VGA-kort med garantert støtte for 8-bit ISA, tre for å være eksakt. Kortet var et Realtek RTG3105E VGA, med en FCC godkjennelse fra 1992 så man her om rimelig ny maskinvare i den store sammenhengen. Likevel ikke så mye nyere enn at man kunne forestille seg at noen fortsatt hadde maskinen i drift da disse ble lagt ut for salg, så fikk det bare være at 16-bit delen av kortet ble hengende i løse luften.

Heldigvis så var det ikke noen komponenter i veien for den overhengende delen av kortet, i alle fall på en et par av slottene - så da trengte man ikke ty til en sag eller noe sånt for å få det på plass. Hadde skjemtes hvis jeg hadde gjort noe sånt selvsagt, men i desperasjon tyr man til Dremel. Fungerte det som det skulle?

Overhodet ikke, ingenting å rapportere av innhold på skjermen. Er på dette tidspunktet det hadde vært morsomt å ha hatt tilgang til en skikkelig manual, men heldigvis hadde de gjort en god jobb på merkingen av hovedkortet så rett nedenfor den første slotten jeg klarte å trykke kortet nedi så var det et sett jumpere for å deaktivere deler av det innebygde. Flyttet den merket VID og med det så fikk man plutselig innhold på skjermen.

Ser ut til at ting fungerer nå. Ikke avbildet i og med at den blinker forbi raskere enn fokusen på telefonen, men i følge BIOS-meldingen fra skjermkortet så har maskinen nå 512 KB dedikert grafikkminne. Relativt surrealistisk med tanke på at maskinen kun har 640 KB RAM tilgjengelig for alt annet!

Get Jiffy with it...

Enda kulere, JiffyDOS for Commodore 64 altså. Ikke det musikalske beviset for at Will Smith bør holde seg unna musikken og konsentrere seg om skuespillerkarrièren, men etter superkalkunen After Earth så er jeg ikke lenger helt sikker på hvilke av prestasjonene som var mest smertefull å observere [fra trygg avstand].

Commodore må vel kunne sies å være et av de mest sjokkerende konkursene innenfor datamaskinens historie, skulle man oppsummere og generalisere årsaken så må det være inkompetent ledelse. Hvem kunne tro at det å drive den tekniske utviklingssiden av en teknologigigant basert på flaskepanten fra ledersamlingene var en god ide? Ikke helt korrekt selvsagt, men illustrasjonen er nærliggende. I alle fall i tiden etter Jack Tramiel.

Under Tramiel sin tid fikk vi den fantastiske Commodore 64, men der arvtakeren til tronen fjernet budsjettene så var Tramiel bare en ekstrem gjerrigknark. Han godkjente det som trengtes så lenge det kunne argumenteres for at det var absolutt nødvendig, men takket være noen fryktelig gode teknikere og denne kombinasjonen så fikk vi etter hvert en maskin som folk flest kunne få råd til, om enn kun etter de første solide priskuttene i årene som fulgte. Tramiel var ikke en mann som hadde råd eller tid til finpuss så de første maskinene ble solgt i kabinettene til de tidligere VIC20-maskinene, programvaren i ROM var funksjonell om enn fryktelig treg. De endte opp med å designe et nytt kabinett noen år senere, men programvaren ble det ikke gjort noe med - ingen grunn til å bruke penger på noe som fungerte selv om lesing og skriving av data var pinlig tregt.

Hastigheten kunne man etter hvert løse på flere måter, man kunne eksempelvis bruke en FastLoader i form av en cartridge eventuelt bytte ut programvaren på maskinen med JiffyDOS. Sistnevnte har jeg nå installert på min Commodore 64G, monteringen av denne involverer å lodde ut IC U4 fra hovedkortet (det vil si Commodore ROM) og så erstatte denne med en ny ROM som inkluderer den nye programvaren.

Jeg startet med godt mot og en av de billige løsningene for å lodde ut komponenter (ovenfor til venstre), og investerte noen timers svette og tårer i forsøket på ROM-brikken - lengst til høyre i bildet ovenfor. Verktøyet fungerte sånn passelig for å fjerne en og annen komponent, men min erfaring er at de fungerer greit når man skal redde komponenten det er snakk om uten spesielt omtanke for PCB-en. Til slutt ga jeg opp og konkluderte med at jeg var nødt til å ødelegge en av delene, så gitt tilgjengeligheten på ROM-brikker så var det denne som tapte i håp om at jeg skulle klare å redde selve maskinen fra mine egne pølsefingre.

64G-maskinen jeg har er strengt tatt en 64C i et annet kabinett, men dersom man har en av de opprinnelige maskinene så må man ha et helt annet JiffyDOS kit for maskinen og monteringen herfra vil skille seg fra det jeg gjengir her. Varianten jeg bruker er en såkalt switch-less variant, strengt tatt fordi jeg har fryktelig lite lyst til å borre hull eller på annen måte ødelegge deler av kabinettet - dette løses ved at man lodder en kabel fra ROM til RESTORE-linjen på hovedkortet. Denne linjen styres av RESTORE-knappen på tastaturet, så ved å holde inne knappen når man slår på maskinen så vil man få standard C64 ROM istedenfor JiffyDOS (så da har man alternativet hvis ikke alt viser seg å være helt kompatibelt).

Modulen leveres med clips, men fikk ikke disse til å fungere ettersom det var lite eksponert metall på komponentene jeg prøvde å koble dem til på - derfor klipte jeg dem av og loddet dem istedenfor. Den røde gikk til R17 nærmest kapasitatoren C59 nedenfor JiffyDOS ROM på bildet. Den resterende ledningen kobles på kapasitator C90 nærmest User Port.

Fungerer den? Skulle til å si nei bare for å ha en sjokkerende slutt, men heldigvis så gjorde den det. Litt usikker på nøyaktig hvor mye endringer som er inkludert i JiffyDOS, men jeg monterte den for å kunne laste inn spill og programvare ekstremt mye raskere. Hastigheten man vil oppleve vil variere alt etter maskinvare, du vil kunne se en 3-4 dobling av hastigheten på lesning fra diskettstasjon uten JiffyDOS montert i denne og opptil en 10 dobling der denne er montert (en typisk SD2IEC har disse allerede bygd inn).

For å ta en helt uvitenskapelig test av hastigheten så startet jeg opp spillet Abyss fra min SD2IEC, jeg telte rundt 50 sekunder på innlasting på opprinnelig ROM. Ved bruk av JiffyDOS så snurret spillet etter bare 15 sekunder. Ikke dårlig! Hvorfor dette var nødvendig på en maskin inne i sin 5. eller 6. revisjon er bare tragiske greier.

SD2IEC for the win!

Prøvde meg tidligere på en billig løsning, det vil mer eller mindre si et forsøk på bruk av løsning for å emulere en Commodore 64 datasette (MP32C64). Denne var ment å fungere ved å la telefon eller annen MP3-kapabel enhet spille av lydopptak av kassettene, men selv om denne fungerte noen ganger så var den ikke så veldig morsom i bruk - altfor mye fikling med volumnivåer, alternative kabelforsøk og søk etter passende lydfiler. Konkluderte raskt at jeg trengte en diskettstasjon, og en SD2IEC gjør så godt den kan for å emulere en av dem (1571)!

Det fins mange SD2IEC varianter å velge mellom ettersom den har vært kopiert opp og i mente, så hvis man tar en titt på ebay så er det bare å velge og vrake alt etter hva man vil foretrekke. Har man lyst til noe som ser ut som en liten diskettstasjon, noen av dem laget av resirkulert plast fra maskinene selv for den perfekt autentisiteten inkludert kabelkaos. De billigste lodder du inn i selve maskin og borrer hull for knapper og lignende, men selv om prisen er fristende så er det uaktuelt å borre eller å sage i et ellers perfekt kabinett. Den jeg endte opp på var en kabel-løs boks som man bare plugget inn på baksiden, og jeg synes den ser rimelig bra ut på baksiden av min Commodore 64G.

Enheten er rimelig plug and pray, for å blande inn systemer som kom ut nesten to tiår sendere. Strengt tatt så er ikke SD2IEC fullstendig kompatibel med all programvare og filer, men så lenge som filene fungerer i en emulator så vil de sikkert også fungere her selv om det ikke er alt som virker. Har prøvd en god del spill fra TOSEC-samlingen, noen fungerer og en del fungerer ikke så man må belage seg på en del tid på å finne utgaver av diskettene som fungerer - i alle fall hvis man skal spille noe utover de mest vanlige topp 10 titlene. I gamle dager så spilte jeg de spillene jeg hadde, noen var bra og andre ikke - ingen av dem kjøpt inn basert på annet enn illustrasjonen på esken i og med at jeg ikke en gang hadde lært hele alfabetet på det tidspunktet. Et pluss er selvsagt at dersom man har den fysiske diskettstasjonen og tomme disketter så er kompatibiliteten god nok til at man får kopiert over innholdet og kjørt programvaren derfra.

For å bruke enheten må man plugge i et minnekort, informasjonen på siden SD2IEC Info detaljerer det man generelt sett skulle trenge. I kortversjon så laster du ned CBM Filebrowser og legger filene fra programs katalogen rett på roten av minnekortet (skal du kun bruke den på en Commodore 64 så trenger du strengt tatt kun filen "fb" og "fb64"). Spillene legger du i en underkatalog etter ønske, men pass på at ettersom en Commodore 64 ikke akkurat er av den raskeste maskinvaren så kan det være en ide å motstå fristelsen for å legge for mye i en katalog - vil sterkt anbefale flere undermapper enn en per bokstav dersom du har noen tusen av dem.

Bruken av den emulerte diskettstasjonen er som den alltid har vært, det vil si kommandoene slik de var den gangen da. For å lese disketten som allerede står i stasjonen, mer eller mindre oppstartdisketten til SD2IEC, så gir man kommandoen LOAD "*", 8. Man kan gi kommandoen LIST for å liste ut innholdet for så å laste inn et spesifikt program, men i og med at vi allerede har satt opp CBM Filebrowser så la oss bare kjøre den direkte ved å gi kommandoen RUN.

Grensesnittet herfra lar deg bla gjennom SD-kortet frem til disketten du ønsker å montere opp, finn en PRG fil som ser ut til å kunne starte hva som jeg vil sterkt anta er et spill og ikke programvaren du en gang sverget ville hjelpe deg med leksene bare du fikk maskinen. Legg merke til at kommunikasjonen mellom diskettstasjon og maskinen er den samme hastigheten som det alltid har vært, med andre ord så kan det fint ta opptil minutter å laste inn kataloger med ekstremt mange filer og når du har funnet frem til programfilen så kan det ta et minutt til å laste det inn. Du ville ha autentisitet ved å spille på den reelle maskinvaren, ikke sant?

Hvis du ville ha ekstreme hastigheter, så hadde du kjøpt cartridge utgaven av spillet. Hvis den fantes da selvsagt, men så er det noe helt spesielt å taste inn de gode gamle kommandoene og se en og en byte av programdataene tikke inn på systemet. Langt raskere enn kassettene selvsagt, så hvis du skal ha en Commodore 64 så er dette enheten man må ha stående klar i utstyrskapet!

Flashing av Gotek

Jeg startet så godt, det skulle bare bli et kort innlegg om flashing av alternativ firmware på en Gotek-diskettstasjon. Som alt annet så endte det opp med et absurd langt innlegg om de ulike alternativene, og jeg kom aldri frem til den praktiske delen. Da er det bare å brette opp armene, lete frem loddebolten og sette i gang.

Nesten - i tillegg til en funksjonbibel loddebolt, noen header pins, litt kabling med hunn-kontakt i begge ender og en seriell adapter så skal alt være krute godt. Det meste her er enkelt, seriell adapteren kan være litt skummelt å finne ut av selv om det kan være det meste så lenge som den ikke kun er 5v av frykt for å svi av noen kretser på diskettstasjonen. Den jeg bruker heter så mye som USB 2.0 to TTL UART 6PIN CP2102 Module Serial Converter T1 og kostet rundt 15 kroner, passende tregt levert fra onkel Kina (jeg var nødt til å manuelt installere drivere for den).

For å programmere Gotek-en må man lodde på en del kontakter, det er disse som er ved siden av den hvite strømkontakten - for å komme noen vei må vi lodde på headere for disse. Når jeg først skulle forsøke meg på dette så ble jeg litt bekymret over at antallet punkter på raden nærmest strømkontakten så ut til å variere alt etter hvilken enhet jeg så på, de jeg har varierer mellom 2 og 4 mens guiden tilhørende firmware fra Cortex har 3!

Når det gjelder kobling av kabler mellom så er bilder vanskelige å finne, men har tatt noen i full fart som jeg har inkludert nedenfor - det meste skulle være overkommelig på dette stadiet, legg merke til at jeg har satt en ekstra jumper på de to pin-ene til venstre i den øverste raden samt at TX/RX er byttet om fra enhet til adapter.

Med det fysiske unna vei så er det bare å koble adapteren til PC-en, det er nå på tide å bruke programvaren Flash Loader Demo - du finner denne på hjemmesiden til produsenten (helt nederst, krever registrering). Ved oppstart vil du få et skjermbilde lik det vist nedenfor til venstre, velg rett Port Name fra listen - nummeret på denne vil variere alt etter hvor mange enheter av denne typen du tidligere har hatt tilkoblet, men på en moderne maskin så er det sannsynligvis kun det ene korrekte valget du sitter igjen med (ved ingen valg, sjekk driver). Klikk neste.

Forhåpentligvis fikk du ingen feilmeldinger, med mindre du regner det vist ovenfor til høyre. Slapp av, det betyr at alt har fungert så langt. Alt denne meldingen betyr er at firmware som er på den fra før av er kryptert og kan ikke kopieres ut, med andre ord ingen vei tilbake - ser heller ingen grunn til å gjøre det heller, så klikk Remove protection og lev lykkelig i alle dine dager!

Klikk next noen ganger til du kommer til dialogen nedenfor til venstre, sørg for at Download to device er valgt og bla deg frem til filen hex-filen du fikk som en del av nedlastingspakken til Flash Floppy, Cortex eventuelt annet du måtte ha snublet over i tiden siden jeg skrev dette innlegget. Det er en håndfull alternativer, men personlig så vil jeg anbefale Flash Floppy for førstegangsreisende, det er også den jeg kommer til å referere til videre i innlegget. Trykk neste, når du har kommet til 100% så vet du hvorvidt det hele gikk bra eller du har fått deg en ny brevvekt (slapp av, krever sikkert bare en reset av enheten)!

Akkurat nå så er jeg usikker på om det er noe mer å si egentlig - annet enn at man nå må huske å fjerne jumper... vel, med mindre man skal bruke Flash Floppy på en Amiga for det er den jeg prøvde på først. For Cortex, så trenger du bare å lese de siste avsnittene på innlegget Gotek-diskettstasjon for Amiga 500 så skiller vi lag her.

Det første du trenger å vite om Flash Floppy, HxC for den saks skyld også siden Flash Floppy kopierer mye av oppførselen  her er at den har ulike moduser. Med en Amiga som utgangspunkt og en vag kjennskap til Gotek, start med autoboot-mode og her kan du følge instruksjonene fra hjemmesiden da de sikkert er mer oppdatert enn mine.

Fortsatt her? Du trenger en USB-minnepenn, selvsagt. Du trenger essensielt sett to filer som må plasseres på roten av denne minnepennen, den ene er konfigurasjonen til Flash Floppy og det andre er et stykke programvare tilhørende maskinen diskettstasjonen skal inn i. Mest trolig vil den be deg om å laste ned filen HXCFEUSB_HFE_beta_firmware.zip, de du må kopiere til roten av minnepennen er følgende:

1. Next_WIP_Alpha_Firmware_And_Tools\File_Selector\Amiga\AUTOBOOT.HFE
2. Next_WIP_Alpha_Firmware_And_Tools\HXCSDFE_Config_Files\Autoboot_Fileselector_mode\HXCSDFE.CFG

Monter diskettstasjonen i Amiga-en, sett minnepinnen inn i diskettstasjonen (hvem ville tro det skulle bli en fornuftig ting å si) og skru på maskinen. Gitt at alt fungerer så vil den starte opp en ny programvare automatisk som lar deg velge hvilke ADF-filer som skal tilsvare de ulike numrene på diskettstasjonen.

Finn noe bra og nyt retro-følelsen, helt til du må opp av sofaen igjen for å bytte disketter! I det minste så vet du i det minste nå at alle diskettene til spillet fungerer... ingenting som å oppdage at den tre-hodede apekatten fra Monkey Island er på den manglende disketten, men nå kan du bare kopiere dem inn på plass i en fei.

Alternativ firmware for Gotek

Jeg har kjøpt noen maskiner den siste tiden, alt for mange av dem. Absurde mengder av dem. Langt flere av dem enn jeg har plass til, men i det minste så har jeg hatt det mye morsomt med dem. Skjelve over hvorvidt den kommer til å eksplodere i en storm av elektroner, røyk og andre dommedagsprofetier. For det meste så har alle av dem startet opp på første forsøk, neste steg har da vært programvare på disketter som jeg ikke har.

Den enkleste løsningen på diskett-problematikken er i dag nesten blitt en selvfølge, man må ha en Gotek - den emulerer en ekte diskettstasjon, med ekte hastighet og det hele trygt lagret på en USB-minnepenn. Selvsagt så må den være støttet i maskinen man skal hamre den på plass inn i. Teknisk sett så fungerer sikkert de man kjøper direkte fra Kina fulltstendig optimalt, til hva enn de opprinnelig ble laget for; industrielle symaskiner, spesielle keyboard og alt sånt som jeg kun har hørt om. Sikkert ikke gamle maskiner laget for lek, moro og noen ganger seriøse regneark hvis man var skikkelig heldig. WordPerfect fikk man leke med en gang i tiden, men kun på torsdager. Eller var det X-Files? Alt går litt i surr for tiden!

Uansett, for å støtte de maskinene jeg leker med for tiden, det vil si Amiga, Atari ST og gamle grå PC-er så må man erstatte programvaren i dem med noe annet, heldigvis så er vi nå såpass bortskjemt at vi har flere alternativer å velge mellom:

Original firmware

Fungerer sånn passe til datamaskiner som enten bruker 1.44 MB disketter eller 720 KB disketter, du vil få feil dersom du prøver å bruke et 720 KB image på den laget for 1.44 MB - kan ikke tro noe annet enn at Gotek gjorde dette med vilje for å kunne ta en høyere pris for 720 KB varianten. Når det kommer til gamle PC-er så er 1.44 MB varianten vanligvis veien å gå, men for Amiga og Atari ST så fungerer selvsagt ikke disse.

Har for tiden montert diskettstasjoner med denne firmware i min Copam+ 386SXM/16 og min AST Advantage! 6066d - se tidligere innlegg for hvordan den brukes i praksis!

Cortex Firmware

Dette var programvaren og tilhørende blogg som for alvor sørget for å sette Gotek på kartet, i alle fall for Vintage Computing entusiaster. Den tok utgangspunkt i den billige Gotek-diskettstasjonen, viste hvordan man flashet den om til ny og langt mer brukbar Firmware for bruk sammen med en Amiga.

Problemet med Cortex er at til tross for at den fungerer mer eller mindre perfekt for spill, så ble aldri dette prosjektet fullført og en del mangler kan føre til at skriving til diskettene ikke alltid fungerer slik det skal. Brukes maskinen til spill er det ikke sikkert man noen gang treffer på problemet, men så er det vel ikke mange som fortsatt bruker sin Amiga 500 i det daglige til noe annet.

Se tidligere innlegg for montering av Gotek i en Amiga 500. Programvare flytter selvsagt ikke på skruhullene så det fysiske er alltid likt, men denne hadde i det minste denne firmware installert på seg.

HxC

Ser ut til at de som lager firmware er veldig opptatt av å fortelle hvem som var først, HxC, Gotek, Cortex eller Flash Floppy så hvem vet utover at alle har parallelt laget de samme løsningene omtrent på det samme tidspunktet. Har det noen relevans, sikkert ikke - med mindre du selger dem, noe HxC2001 gjør. De vil selvsagt at man skal kjøpe en diskettstasjon fra dem med langt flere funksjoner enn hva som er mulig med en Gotek, men de koster fem-gangen og jeg har altfor mange mange maskiner til å vurdere det.

Man kan også flashe HxC firmware til en billig Gotek og det er der mange Ebay-selgere finner sitt levebrød, men det koster €10 for hver diskettstasjon - eventuelt hvert forsøk dersom du roter ting til underveis. HxC støtter så og si absolutt alt, så hvis man er så heldig til å ha noe obskurt så er dette veien å gå. Dersom du vil være sikker på at du vet hva du gjør før ting koster penger, prøv Cortex eller Flash Floppy først så vet du at ting fungerer og så flasher du den HxC firmware.

HxC til forskjell fra Cortex eller original firmware støtter en del kule ting slik som montering av ekstra knapp for å løse ut diskett, montering av høytaler for "ekte" lyd som noen kaller det samt bruk av skikkelige skjermer for å vise informasjon om disketten som er i stasjonen (utover tallet man vanligvis får).

Flash Floppy

På den ene siden så var jeg glad for at denne plutselig dukket opp, på den andre siden overrasket over at jeg ikke hadde hørt noe om den og så slapp jeg opp for sider. Den siste skulle være det faktumet over at denne er helt gratis og kan enkelt lastes ned fra Github.

Til dags dato støtter den langt fra like mange systemer slik som HxC, men som allerede sagt så er den fullstendig gratis og støtter allerede de viktigste slik som Atari ST, Amiga og IBM PC i ulike størrelser. Andre formater er forventet å dukke opp fortløpende så jeg vil nok satse på denne fremover for mine prosjekter.

I og med at den er Open Source og tilgjengelig fra Github så er potensialet for modifikasjon uendelig - den støtter selvsagt allerede de samme OLED-skjermene, ekstra knapper og alt annet som en HxC på samme maskinvare.

Atari 520STFM

Dette var en av de maskinene jeg strengt tatt ikke hadde hørt om, selv om tegnene selvfølgelig var der. Databladene jeg leste hadde nok et og annet notis om ST-maskinene fra Atari, men jeg i likhet med det meste av Norge på slutten av 80-tallet var fullt opptatt med Commodore 64 mens vi siklet over alt Amiga-relatert. ST-maskinene kommer nok alltid til å bli sammenlignet med Amiga-maskinen, men hvorfor?

For å gjøre en lang historie kort, så startet Jack Tramiel selskapet Commodore for så å bli tvunget ut av bedriften i løpet av 1984. Lettere irritert brukte han formuen opptjent fra suksessen så langt til å kjøpe opp Atari, gitt sjansen til å endelig igjen få fokusere på å videreutvikle teknologi så fulgte flere av de beste ingeniørene med ham - deriblant folk med erfaring fra det som skulle bli Amiga. Knappe året etterpå, seks måneder før Commodore kunne legge ut den første Amiga-en for salg, så ble de første ST-maskinene plassert i butikkhyllene. Konkurransen mellom selskapene var skitten og det hele endte opp i flere rettssaker, med forlik som resultat.

Begge maskinene hadde den samme prosessoren under panseret og den samme minne-teknologien til grunn, men der disse to maskinene fundamentalt skilte lag var valget av de andre komponentene. Der Amiga gikk for spesialutviklede kretser man i dag må saumfare søppeldyngen for å oppdrive, så gikk Atari for lett tilgjengelige komponenter man nærmest kunne kjøpe over disk. En Amiga kostet dermed tilnærmet det dobbelte, det kom til å ta to år før den langt rimeligere Amiga 500 utjevnet markedet for potensielt oppnåelige sikle-objekter. Fant den følgende oversikten på Amiga Graphics Archive.

Hva de opprinnelig kostet i Norge vet jeg ikke, dette var tross alt fortsatt den tiden der man dro til den lokale datasjappa og egentlig fikk anbefalt det de tilfeldigvis hadde stående og støve på bakrommet. Så med mindre noen tok vare på den lokale reklamekatalogen, så må jeg ta til takke med denne hendige annonsen som fra Norsk Data Magasin nummer 11 i herrens år 1990, tilgjengelig i PDF hos Stone Oakvalley Studios. Legger samtidig merke til at prisen her på Amiga 500-maskinen var noe helt annet enn den jeg fant som en del av innlegget Hva kostet en Amiga 500?, så det ville definitivt ha vært seriøse gryn å spare på en ringerunde på den tiden (til tross for tellerskrittene)!

Så med andre ord var prisforskjellene forsvunnet noen få år etter, men så var vel teknologien hele fem år gammel på det tidspunktet. Tilnærmet absurd når man tenker seg om, men så beveget ting seg så raskt at alt handlet om hva man hadde råd til fremfor hva som en Petter Smart i USA eller Japan holdt med på. Uansett, til den samme prisen så skjønner jeg godt hvorfor Atari forsvant stille og rolig uten de største bølgene, i alle fall her i Norge. I begynnelsen så var selvsagt de kuleste spillene på ST først, men etter noen år gikk de største programvarehusene over til å fokusere på Amiga som sin hovedmaskin så da var vel egentlig løpet kjørt!

Over til maskinen, så er dette selvsagt en 520ST i FM-variant, det vil si at den har innebygd diskettstasjon og TV-modulator (for de som er forstyrret nok til å prøve den i disse dager). Inntil videre så har jeg ikke en eneste diskett til maskinen, så det er lite jeg kan få gjort med den annen å koble den opp og se på hva operativsystemet bygd inn i ROM, TOS (The Operating System), har å by på.

Plugget maskinen til strømnettet, sikkert for første gang på 20 år så alltid spennende hvorvidt neste steg er glede eller brannslukking. Fikk bilde på skjermen, så SCART ser i utgangspunktet ut til å levere sakene inntil jeg innser at alt jeg får er den grå skjermen nedenfor til venstre. Rekker å ha panikk, roe meg ned og gjøre et søk på Google før plutselig det irrgrønne skrivebordet nedenfor til høyre dukker opp. Visstnok er det vanlig for maskinen å bruke rundt 20 sekunder før den starter opp fra ROM, så da er visstnok alt slik det skal være.

Vel, da fungerer den i det minste - kunne ønske det var noe mer jeg kunne klikke på her, men ser ut til at det ikke var så veldig mye de fikk plass til på 192 KB. Du kan klikke på disketten for å få feilmeldinger om at diskettene jeg ikke har ikke er satt inn, jeg har heller ingenting å stappe i søppelkurven så det var vel det. Informasjon om systemet viser ikke en gang så mye som et versjonsnummer!

Får avslutt et absurd langt innlegg med noen bilder av maskinen. Jeg vet at det har vært mye gnisninger mellom folk med en forkjærlighet for Atari og enda større ekstremister på Amiga-leiren, men jeg hadde aldri noen av dem. For meg, den dag i dag så ville jeg gjettet på at Atari maskinen hadde vært den mest påkostede av dem, den føles rett og slett gjennomført. Designet er strålende, bare se på grillen og selv om den ikke vises her så er diskettstasjonen noe av det tøffeste fra den tiden. Sett bort fra den teite plasseringen av Joystick-portene på undersiden, de er legendariske den helt feile måten.