ZX Spectrum med følelse...

Det kom et skip til Bjørgvin i 1982, vil jeg anta. Bergen var vel kjent som et sted det til stadighet sikkert kom opptil flere skip inn til kaien, i løpet av året var det sikkert et av dem som hadde en ladning med den nye datamaskin fra Sinclair Research - ZX Spectrum. Alt annet enn årstallet er selvsagt spekulasjon, så skal ikke utelukke at sikkert også Oslo fikk lov til å være med på leken!

Forgjengerne til maskinene var av de første som var tilgjengelig for oss vanlige borgere, mer eller mindre fordi datamaskiner flest på den tiden sjeldent kom i formater mindre enn et stort kjøleskap - de litt mer seriøse var vel mer opptatt av å simulere effektiviteten av de siste atomvåpnene. Clive Sinclair derimot mer interessert i å forminske og selge nye produkter til folk flest, resultatet var de første maskinene som selv helt vanlige familier hadde råd til.

Vel å merke så visste ingen av oss hva vi skulle gjøre med en datamaskin, men alle var overbevisst om at  for å følge med i tiden så måtte man investere i en.  Fullt så billig var dem vel egentlig heller ikke, men om man absolutt ville og hadde en inntekt så var det alltids en mulighet. Prisene over er fra april-utgaven av Mikrodata fra 1983, men uten å huske helt spesifikt hva som egentlig sto på ønskelisten til 2 års-dagen min den påfølgende måneden så inkluderte det neppe datamaskiner selv om det sikkert var noe tilsvarende høylytt. Maskinen min, som så mye annet for tiden kommer dermed fra ebay fra en familie i England uten så mye som en eneste kabel, eller strømforsyningen for den saks skyld!

En av de mest overraskende tingene man oppdager når man får en ZX Spectrum i hånden er nøyaktig hvor små de egentlig er, den er mindre enn en moderne ipad - bare litt tykkere og noe tyngre enn man skulle tro, litt som meg med andre ord! Tastaturet på maskinen er sagnomsust for å være absolutt helt forferdelig, noe som er en bragd når man tar i betraktning at det også er beskrevet som en kraftig oppgradering fra forgjengerne. Tastene er laget i myk gummi og det er nesten umulig å bedømme når en knapp registreres eller ikke, følelsen kan jeg kun beskrive som å klemme på en fast deig i plastpose (pepperkakedeig etter å ha ligget i kjøleskapet).

Jeg har som bildene over allerede antyder fått fatt i en del av programvaren til maskinen, tilkoblingen til TV-en tilbys kun i form av RF så jeg brukte bare den som fulgte med Commodore 64-maskinen min. For å laste inn spill benytter man bare en vanlig kassettspiller med lyd-utgang, eller i nød så kan man bare bruke telefonen med en app for dette (da trenger man bare en lyd-kabel med 3.5mm jack-plugg i begge ender). Når det kom til strømforsyninger så hadde jeg langt større problemer med å spore opp noe som fungerte rett ut av boksen, for selv om 9v DC er rimelig vanlig så er polariteten omvendt av det resten av verden bruker - ZX Spectrum forventer positiv pol på utsiden av pluggen med jord på innsiden! Veldig skeptisk til innkjøp av billigere strømforsyninger fra Kina, men fant en på Wish som tilsynelatende virker til å være produsert med litt omtanke for brannsikkerhet.

Grafikken på maskinen er helt i sin egen klasse, ikke det at den på noen måte kan regnes for å være spesielt bra selv tidsperioden tatt i betraktning - det er bare at den gjør ting på en veldig spesiell måte. For å spare minne så kan man kun ha en forgrunn- og bakgrunnsfarge per region på skjermen, alt innenfor regionen vil ha samme farge. Resultatet er at alt som beveger seg på skjermen ender opp med å skifte farge alt etter hvor ting er på skjermen. Utviklere fant etter hvert på mange triks for å komme seg rundt de verste effektene av dette, men for ettertiden så tror jeg dette også er en av grunnene til at så mange husker maskinen selv den dag i dag!

Dessverre så sliter jeg med å få maskinen til å laste inn annen programvare enn de som er laget for 16k-maskinen, for de merket med 48k ender jeg enten opp med melding om "out of memory" eller "tape loading error" - med andre ord så har jeg nok sikkert et problem med den øvre delen av minnet. Vel. i det minste fikk jeg muligheten til å spille Star Raiders ved bruk av tastaturet (maskinen har ikke Joystick-port, så inntil videre er det eneste alternativ). En litt tregere variant av Space Invaders enn hva jeg er vant til, men morsomt er det i tilstrekkelig små doser!

Kan kun konkludere med at det er en morsom liten maskin, lett å få tak i ettersom mesteparten av Storbritannia tilsynelatende hadde en. Må nok gjøre en del arbeid for å få denne i brukbar stand igjen, men så tror jeg at jeg allerede har det meste av nødvendige deler selv om jeg ikke har det nødvendige av utstyr i hus for å få utført jobben på en fornuftig måte... Må vel saumfare Internett etter gode tilbud da...

Feilsøking minnefeil >>

O C64C med din glede (og barnlige lyst)

Som de fleste av oss som er bortskjemt nok til å kunne feire julen i sitt barndomshjem, det magiske stedet der gavene sitter løst og pinnekjøttet alltid er helt perfekt, så er julen tidspunktet for stille refleksjon over hvor heldig man har vært. Ikke det at man gjorde sånt før man ble litt i overkant, men i og med at jeg hverken har råd til eller fysisk passer inn i små røde sportsbiler så må man isteden se etter barnlige gleder. I skapet hjemme fant jeg maskinen vist til høyre!

Ikke så enkelt å se på en såpass actionfylt vinkel, men dette er min Commodore 64C. Det er mange Commodore-maskiner av denne typen, men denne er min og kun min. Strengt tatt så er også de to Commodore 64-maskinene nedenfor også mine, men det snakker vi ikke høyt om i tilfelle samboeren min får noen ideer om at at det er overdrevent med å eie mer enn én...

Vel, den første er en 64G-variant som ikke er å finne i så mange utgaver i Norge, mest fordi de utelukkende ble solgt i Tyskland så de som bodde nært Kiel-fergen hadde sikkert en slik - teknisk sett den samme 64-maskinen, bare med en annen tysker-vennlig innpakning. Den andre 64C-maskinen, avbildet i original eske posert ved siden av mitt eget søte barnebilde, den snakker vi ikke om! Kanskje bare litt siden jeg allerede har dratt den inn i alt dette, den er uansett resultatet man får av å snuble over en maskin i litt bedre stand og i den originale esken. Selvsagt ikke noe den kvinnelige delen av befolkningen vil akseptere som et gyldig svar, men nå til dags har vi altså fått noe som heter likestilling - det betyr at dersom du får lov til å ha 10-20 plagg i marginalt forskjellige former og fargenyanser, som jeg uansett ikke ser forskjell på så må da må dette kunne regnes for å være innenfor reglementet! Ikke sant?

Den første maskinen kan jeg definitivt aldri selge. Hvorfor? Vel, den korte forklaringen er at denne var en gave til både meg og broren min så den er strengt tatt ikke 100% min. Likevel, så har jeg en gang hørt noe om at det å være i besittelse av noe er 7/10 deler av loven for et eller annet land. Den delen pluss det faktumet at jeg har tatt godt vare på den i nesten 30 år bør mer enn kompensere for den andre halvdelen (den manglende knappen var dessverre resultatet av et uautorisert utlån). Ikke sant?

Når det gjelder denne spesifikke modellen så ble disse først tilgjengelig på markedet i Norge i 1987, det vil med andre ord det året jeg fylte 6 år. Jeg kan huske jukselappen min som om jeg sist så den i går, med andre ord litt uklart i og med at hukommelsen min ikke lenger er på sitt beste. En gang hadde jeg fotografisk hukommelse, men tror at på et tidspunkt ble det fult - siden har alt av populærvitenskap om musikk, sport og nynorsk falt helt ut. Gitt jeg hadde hatt noe å glemme innenfor sistnevnte kategorier i det hele tatt. Uansett, jeg var seks år og bokstavene var fortsatt noe mystiske, langt mindre betydningen av engelske ord skrevet på selve tastaturet, så denne lappen ble derfor nøye tegnet opp av min eldre bror (fint med slike en gang i blant). Kunne like godt vært hieroglyfer for alt jeg forsto av det den første tiden.

I utgangspunktet så visste jeg selvsagt ikke hva en datamaskin var for noe, alt jeg visste om dem saken var at broren min hadde lyst på én og at det var verdens kuleste greie! I alle fall noe som vi sikkert ikke hadde råd til, alle mine inntekter kom fra ting som gressklipping og bor man så nært den arktiske tundraen så begrenser det seg rimelig fort! Historien pappa gjerne forteller er at tanten min bodde under samme tak da, hun jobbet sikkert mange lange timer som hushjelp, barnepasser og hva enn som var mulig siden jeg ikke en gang kan huske at hun bodde sammen med oss. Velsignet var vi likevel, det bodde noen eldre unger i et av husene der hun hjalp til og de hadde en maskin de hadde fått i gave og sikkert ikke forsto så veldig mye av siden de var villige til å selge den. Hadde sikkert selv fått maskinen i gave uten å helt ha klart å fundert ut hvordan man fikk de kule tingene til å skje på den, så maskinen den ble etterhvert solgt. Inkludert alt av kabler, kassettspiller, joystick og en solid bunke spill så var prislappen på hele 1500 kroner - siste modell, den som var så kul at folk ville oppgradere den selv (annonse til høyre)!

Alle planetene må nok ha vært på rett plass det året, for de som kjøpte den var foreldrene mine og det ble en kombinert julegave til oss begge det året. Jeg, jeg var ekstatisk i en årrekke, broderen takk og lov lenge nok til at vi en stund senere også klarte å overbevise dem om at vi måtte ha en 1541-II diskettstasjon!

I dag høres sikkert ikke 1500 ut som veldig mye, det er det man med et uhell kan ende opp med å legge igjen på en handletur - på den tiden, derimot så var dette kronasjer i den dimensjonen at man måtte spare i noen måneder først, sikkert også gå uten en del luksus i mellomtiden. Diskettstasjonen kostet sikkert enda mer da den kom inn i huset, av grunner det skulle ta meg 30 år og en ingeniørutdannelse innenfor datateknikk for å forstå meg på!

Var en Commodore 64 verdens kuleste greie? For å si det sånn så kan jeg ikke huske noe som helst annet fra den tiden som lot deg fyke gjennom stuen i mer enn 240 kilometer i timen, helt uten setebelter og vett! Test drive fantes sikkert på en hel haug andre maskiner også, men hadde man fått den ene maskinen i hus så var det den maskinen man hadde! Alt annet kunne like gjerne ikke ha eksistert, sånn var det bare...

Vrom, vrom på begge sider av midtstripa og sikkert tusenvis av ganger i grøfta! Definitivt verdens kuleste greie, uansett hva kalenderen i så fall måtte føle om saken!

Reparasjon av tastatur >>

Rekker lenger enn de fleste...

Har bladd gjennom en del utgaver av magasinet Hjemmedata, digitale kopier som sådan på Nostalgi-seksjonen av nettsiden til Stone Oakvalley Studios, på leting etter referanser til MSX-datamaskinen min - Spectravideo 738 X'Press. Utover en komplett omtale av maskinen i utgave 8 fra 1985, så har jeg funnet en del annonser for maskinen da jeg synes disse nå til dags er morsomt å titte på - dessuten, tekstlesning og sånt er ikke det dagens samfunn er forberedt for.

Den første annonsen er fra Hjemmedata utgave 7 fra 1985, mer eller mindre den tiden da maskinen ble lansert i Norge - som man kan se så var det en sterk fokus på en hel haug med standardiserte funksjoner og tilkoblingsmuligheter, ikke spesielt rart de sier den rekker lenger enn de fleste. En av de tingene som jeg synes er litt pussig er at det ikke er mer fokus på at den har 3.5" diskettstasjon, noe jeg i alle fall på den tiden ville følt var hypermoderne - spesielt sammenlignet med det faktum at de fleste lastet spillene sine inn fra kassett på den tiden.

Nærmest et år senere så ser vi at prisen på maskinen er halvert, lovnaden om kjapp levering mest trolig et resultat av de holdt på å brenne inne med et stort lager av disse maskinene. Atari ST var annonsert med reklamer i det samme bladet der den ovenfor sto på trykk, etter hvert med en forventning om å kunne møte det opprinnelige prispunktet til SVI-738 (u/monitor), så i en verden der alle sparte til en Atari ST og etter hvert begynte å sikle over ryktene om en prisvennlig Commodore Amiga så var slaget mer eller mindre tapt. 

Vet ikke hvor mange man endte opp med å selge i Norge, men av det jeg kunne huske fra tiden så var det Commodore 64 som telte mens de med store penger på bok etter hvert skaffet seg en Commodore Amiga. MSX-en tror jeg var en ettertraktet maskin i en kort periode innenfor avgrensede områder, men ble kjapt overskygget av 16-bit alternativene.

Machines with Software eXchangeability (SVI-738)

En gang i tiden var hjemmemarkedet for datamaskiner splittet, spennende og fylt med en hel haug med interessante løsninger man siden ikke har sett makan til. Vi hadde vår Commodore 64. britene hadde deres ZX Spectrum og amerikanerne snakker vi ikke stort om siden de foretrakk å spille på konsoller istedenfor. Alle av løsningene vidt forskjellig, ingenting av tilleggsutstyret ditt ville passe til noe annet og i alle fall ville ikke programvaren fungere - for det var de alle altfor forskjellig. På starten av 80-tallet kunne det hende at du fant en plugg som passet til noe annet, men altfor mange forsøk endte i gnister, røyk og tårer.

I dag har vi mange standarder, mer eller mindre definert av de som er igjen mens på den tiden hadde alle sin egen standard som man helst ikke skulle fortelle noen om. Lederen for Microsoft Japan, Kazuhiko Nishi, var tilfeldigvis også med i et forsøk på standardisering av tegnsett, ASCII. Han var dermed tilbøyelig for å standardisere ting på en offentlig og tilgjengelig måte, med andre ord egenskaper Microsoft skulle bruke nesten 30 år på å gjenoppdage som noe nytt og hipt! I 1983 lanserte Microsoft MSX-standarden, et av tidenes første forsøk på å standardisere en arkitektur for hjemmedatamaskiner - målet var mange produsenter av datamaskiner og tilleggsutstyr der alt dette kunne brukes sammen, men utover lignende porter og hardware så skulle programvaren også kunne brukes på alle av dem.

Var så heldig å komme over en Spectravideo 738 X'Press som så etter et nytt hjem, vel teknisk sett så ble den en del av totalprisen da jeg kjøpte min Commodore 128. Har en følelse av at jeg fikk den for en god pris så ikke selgeren skulle få for dårlig samvittighet for å blakke meg totalt, eventuelt så var han bare glad for å se den gå til noen som ville sette pris på den! Av alle MSX-maskiner av den første generasjonen så må dette sies å være en av de mest eksklusive, den har selvsagt MSX-Basic, MSX-DOS og MSX CP/M 2.2 inkludert i pakken, men det kule er at den kom med en egen eksklusiv bæreveske med plass til alt.

Et av de bedre forsøkene jeg har sett på å lage en tidlig bærbar maskin, selve maskinen har til og med et bærehåndtak i bakkant som i vesken beskytter portene i bakkant - under bruk foldes den under maskinen for å løfte den opp fra bakkanten. Strengt tatt har den ikke noe batteri eller skjerm så helt bærbar etter dagens standard var den ikke, men alle hadde vel en TV så det ordnet seg.

Maskinen jeg kjøpte kom komplett i original eske inkludert alt av manualer samt en ekstra bok på norsk, to spill på cartridge som sikkert var verdt mer enn totalprisen samt en hel haug med disketter. Har aldri følt meg så bortskjemt heldig som da jeg åpnet denne pakken. Knightmare er til og med noe så sjeldent som et vertikalt scrollende skytespill jeg har likt, til tiden å være har det god grafikk og for MSX å være ganske rå musikk!

Den bruker de samme typene disketter som en Amiga, det vil si DD-disketter (720KB, maskinen formaterte dem med 360KB kapasitet) fremfor dagens HD (1.44MB) varianter selv om de i standardiseringens ånd har valgt å bruke vanlige diskettstasjoner av den typen man også fant i de senere PC XT/AT datamaskinene så jeg aner et håp om å få sneket inn en Gotek en plass der. På den andre siden så liker jeg den fysiske diskettstasjonen som står i den nå, jeg hadde i forkant lest om at de lagde mye lyd under bruk og jeg vil si at det var en kraftig underdrivelse! Første gangen jeg hørte den i bruk trodde jeg den var i ferd med å slite seg selv i fillebiter, litt som en femåring som har oppdaget en blikkboks fylt med spiker eller noe i den dur. Definitivt en del av sjarmen!

Ved lansering i Norge i 1985 så hadde den en utsalgspris på 5900 kroner, så dette var definitivt en maskin for folk med litt mer penger for hånden. Sammenlignet med ZX Spectrum så kunne du kjøpe en slik til alle kompisene dine og fortsatt ha et par i reserve, eventuelt en Commodore 64 til deg selv og et par til dine to beste venner. Med andre ord ikke det billigste av løsninger, men til gjengjeld så var dette så profesjonelt som du fikk det på hjemmemarkedet uten å måtte velge mellom datamaskin og hus.

Med tanke på hvor forseggjort maskinen var så er det synd at disse aldri ble en stor suksess, men dette var årene da alt skjedde. I løpet av sitt første leveår så opplevde den å se lanseringen av Atari ST samt ryktene og etterhvert lanseringen av Commodore Amiga så det er mulig denne kom litt for sent, den ble det beste av 8-bit teknologi i en tid da alle ville ha 16-bit. Det hjalp heller ikke at Microsoft selv droppet all støtte for plattformen etterhvert som at de innså at IBM PC-klonene etterhvert kom til å bli tilgjengelig for hjemmemarkedet, men som så mye annet så ble det en god tanke, halvveis gjennomført!

God Jul!

Det er jul, det er jul! Ja, nå er det jul! Treet er pyntet, gavene pakket og ryggen vond så da er det jul på den gode gamle måten. Litt melankolsk blir man alltid i en tid der man helt febrilsk ønsker at ingenting skal forandre seg, sett bort fra en hel haug med ting man ønsker skulle endre seg. Fant denne i en gammel utgave av bladet Hjemmedata, fra 1985. Vi har allerede fått det meste man kunne ønske oss, men likevel er fremtiden fortsatt en plass i horisonten.

Kanskje vi likevel burde sette pris på at det fortsatt er en mulighet, en plass på horisonten er langt bedre enn uoppnådd potensiale. Over til utsnittet fra bladet jeg nevnte...

Vi er lei for det, Apple.

Du er ikke den som frister mest her i gata, for det koster du rett og slett for mye. Likevel, når jeg tenker om så er jeg den eneste med samme etternavn som ikke har en iphone... Med mindre jeg regner med Mini da, men han er hunden til mamma og enn så lenge holder han meg med selskap - om enn i nabofylket og ute av stand til å protestere. Hvis Apple på et tidspunkt lager et halsbånd så sliter jeg med, men inntil videre er jeg trygg.

Fristelser til side, og det samme med tankene om at kapitalismen som konsept snart må kjekke sammen under vekten av vår kollektive grådighet. Hadde bare noen andre klart å snekre sammen noe like brukervennlig som helheten av en iphone, men i 1985 kom i det minste Atari rimelig nært. Den første av annonsene nedenfor sto på trykk i Hjemmedata nummer 8, det var snakk om en ny datamaskin og den skulle gjøre omtrent det samme til en tredjedel av prisen.

Signifikant mindre er alltid et godt utgangspunkt, en tredjedel er hinsidiges alle behov for å vurdere alternativet. Vi snakker forskjellen mellom en OK bruktbil du knapt har råd til, og den du kun har siklet over i blader og magasiner. Ikke vent at den fikk sleng-navnet Jackintosh kastet etter seg, men som den mannen han var endte det bare opp som fryktelig mye gratis reklame for produktet.

I 1986 så var fortsatt Atari ST den ukronede kongen på haugen, Amiga 500 var fortsatt ikke kommet til landet så fokuset var fortsatt på Apple og deres Macintosh. Tonen endret seg underveis, nå gnidde man det så langt inn som man kunne og alle visste 520 ST var der man fant de kuleste og råeste spillene. Det hører selvsagt til historien at Amiga kom inn fra sidelinjen og stjal hele rampelyset noen få måneder senere med sin Amiga 500, de måtte bare kaste noen økonomiske kalkuner ut på markedet først - utvilsomt en taktikk for å få konkurrentene til å undervurdere dem. 

Personlig hadde jeg ikke hørt om Atari ST på den tiden, strengt tatt husker jeg ikke stort mye detaljer fra barnehage-tiden - i alle fall ikke teknologi-diskusjoner. Husker alle hadde Commodore 64 på starten av 90-tallet, noen hadde eldre brødre med Amiga 500 så det var denne vi siklet etter. De som ikke hadde datamaskiner hadde Sega eller Nintendo, hadde aldri en gang sett en Atari ST før jeg kjøpte en av dem noen måneder tilbake.

Uansett, morsomt er det å bla i gamle blader og disse fra annonsene fra bladet Hjemmedata i perioden 1985-1986 var for gode til å ikke drasse opp i dagslyset igjen!

Alle gode ting er 3x!

Vel, strengt tatt så er vel tre-gangen for mye av det meste. Altfor store t-skjorter som likevel ikke passer spesielt godt, den tredje overraskelsen i Kinder-egg er fortsatt ulovlig i USA og i 1985 satset Commodore på at det å satse på tre systemer i en datamaskin var en god ide. Brukerne ville ha noe nytt og fancy, Commodore 64 var allerede mange år gammel og til tross for et programvarebibliotek andre kunne drømme om, så virket det som at verden så på operativsystemet CP/M som den tingen alle bare måtte ha. Tilgjengelig for alle de små hjemmemaskinene som ville litt mer, så lenge den hadde en z80-prosessor under panseret.

Så hva gjorde de med den problemstillingen? De tenkte hardt en håndfull måneder, deretter ignorerte de teknikernes anbefalinger om å sende en knapt fungerende prototype ut i full produksjon av frykt for at brukerne skulle oppgradere til noe annet i mellomtiden. Den fungerte, bare ikke optimalt; Z80-prosessoren stiftet fast i maskinvaren, men kjørte knapt med halve hastigheten av konkurrerende systemer. Knappe året etter falt avtalen mellom IBM og Digital Research (utvikler av CP/M) i vasken, tilnærmet over natten flyttet hele markedet bort fra CP/M og over til en tilnærmet skamløs CP/M klone som over tid fikk navnet DOS fra Microsoft.

Datamaskinen jeg endelig har fått er selvsagt en Commodore 128, strengt tatt i bytte mot altfor store kalde kronasjer - måtte gjennom en budrunde der den utvilsomt mest økonomiske uansvarlige av oss vant! Som bildene viser, og det faktumet at jeg skryter av min uansvarlighet til stadighet så var det jeg som kom seirende ut denne gangen. Det er tross alt snakk om tre systemer i ett, bare se på den attraktive listen over ting den kan gjøre:

Det er en CP/M Plus versjon 3.0 kompatibel maskin, men ikke nok med det - på kjøpet får du også en komplett og helt ny opplevelse av å kjøre en Commodore 128 med dobbelt opp av minne rett ut av esken. Som om ikke det var nok, så har de inkludert - ja, du så rett der ja - en helt komplett fungerende Commodore 64 så du kan fortsette med å kjøre mesteparten av biblioteket ditt av programvare tilnærmet uten problemer. Den eneste måten å gjøre dette enklere for deg måtte være å drite i hele greia og bare kjøpe den langt billigere Commodore 64-maskinen!

Sett bort fra det faktumet at CP/M var dødsdømt i 1986 da denne annonsen var på trykk så var det en real maskin, i alle fall i forhold til hva som man hadde på markedet den gang da. Til en grei pris også, må nevnes selv om de sikkert ble dumpet ut på markedet for å bli kvitt dem på dette tidspunktet. Grunnen til at de ikke fløy ned av hyllene var at folk hadde ikke gått og ventet på den, de visste ikke en gang at den kom. De mest fargerike av annonsene i bladene fra lanseringsperioden til floppen var et faktum, var dominert av den kommende Atari ST-maskinen som på sin side virket til å være Science Fiction sammenlignet med denne så folk ventet litt lenger. Når de var ferdig å vente på Atari ST så visste de at Commodore Amiga 500 var rett rundt hjørnet så hvorfor satse pengene nå?

Vel, jeg ville alltid ha en. Ikke fordi jeg visste hva det var for noe, men fordi 128 hørtes ut som langt mer enn 64. Litt simplistisk logikk der ja, men til gjengjeld så var det så avansert som det ble når man tar inn i betraktningen at førskolen jeg gikk på da hovedsaklig fokuserte på å telle fra 1-10 samt å kunne skrive sitt eget navn. Så nå har jeg en, hovedsaklig fordi jeg en gang ville ha en. Så da har jeg den. Helt til noen en vakker dag drar den ut av mine kalde livløse hender, forhåpentligvis ikke før om 50 år eller noe slikt. Med mindre Zombier skjer først, i så fall setter jeg en hundrelapp på at det på en eller måte var Donald Drumpf sin feil!

På 80-tallet så var 80 kolonner samtidig på skjermen mer eller mindre den hellige gralen alle prøvde seg på, Commodore 128 kom med dette innebygd. Man skulle tro de brukte noe som skulle være velkjent i dag som tilkobling, men utover å ha hørt om CGA så har jeg aldri eid en av dem og har heller ikke tro på at posten skal kunne overlevere noe slikt i funksjonibel stand - dessuten, ikke akkurat som om man kan lagre en CRT-skjerm under sengen! Ebay viser et tonn med listinger for løsninger, alle av dem dyr og ingen som fungerer alene (Gonbes støtter analog RGB, ikke RGBi som disse bruker). De pengene brukte jeg uansett nettopp på å kjøpe maskinen, så da blir heller ikke 2017 året da jeg skulle få noe slik til å fungere. 40 kolonner får være nok, ser uansett helt rått ut på min aldrende 1080p TV (4k er for folk med penger på bok).

Commodore Basic 7.0 snurrer bra på maskinen og vi har hele 122KB minne vi kan leke med, ikke så mye programvare eller spill som støtter den dessverre så da må man over i Commodore 64-modus først. Du kommer dit enten ved å skrive GO 64 på tastaturet, eventuelt ved å holde inne Commodore-tasten når man skrur på maskinen. Mesteparten av minnet forsvant på veien, men i det minste så vet du nå hvordan man kan bruke maskinen til noe!

Tror dette er den nye favoritt-maskinen min - den gjør kanskje ikke så mye mer enn min Commodore 64, men den gjør det med stil! Nå må jeg bare få gjort noe med det faktum at jeg er blitt vant med JiffyDOS på min Commodore 64G, så opplevelsen av en 128 i sin opprinnelige konfigurasjon blir kanskje i tregeste laget.

Feilsøking svart skjerm >>