Viser innlegg med etiketten Zen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Zen. Vis alle innlegg

fredag 2. mai 2014

Jordbær

(Bildekilde: Wikipedia)
Kom over en interessant historie som ble sittende ved meg en stund, ikke det at det i seg selv er en unik ting med tanke på mengden informasjon som omgir oss i dag. Det unike er vel kanskje det at det hele var en urgammel historie som til tross for alderen i realiteten virket å ha mer relevans til livet enn den kollektive forsiden av Dagbladet.no.

Uansett, den omhandler en mann som i et gjensidig møte med en tiger naturlig nok la på sprang i den andre retningen. Tigeren, naturlig nok når konfrontert med noe som løper for livet gjør det en tiger vanligvis gjør; den følger etter.

En tiger er langt i fra noe man kan løpe fra, uansett hvem enn man i så fall måtte være... Ingen av oss er uansett tigre, knapt nok noen igjen av dem heller. Klippekanten lenger bort kunne knapt beskrives som noe mer fristende enn trusselen bakom, men noen ganger må man bare tro på at det neppe vil være verre.

En hengende rot ble redningen fra å falle hele veien ned, for sånn som livet til tider ser ut til å utfolde seg så venter det også en annen sulten tiger nedenfor. To mus, en svart og en hvit, føler for at rot-mos selvsagt var det som skulle friste mest fra dagens à la carte.

Det var da mannen rett foran seg oppdaget et enslig jordbær, den største han noen gang hadde sett og med en rødfarge kun månedsvis med solvarme kan mane frem. Den smakte fantastisk.

Meningen med det hele er vel noe sånt som at vi kommer alltid til å være forfulgt av de tingene som truer med å ta livet av oss, mye til og med uintensjonelt. Likevel, selv om døden venter utrettelig på oss så har vi alltid muligheten til å nyte de gode tingene i livet først... Selv om de måtte skjule seg rett fremfor nesetippen.

Eurospar reklamerer forøvrig med tilbud på jordbær, men det snør fortsatt ute så det er fortsatt en stund igjen...

torsdag 30. mai 2013

Kontroll på kontinentet!

Meditation av bmadran
Mens jeg skrev innlegget Den som tenker kom jeg på en Zen-historie jeg hørte en eller annen plass, men i og med at selv ikke google.com ser ut til å kunne vise veien tilbake til den opprinnelige historien så må jeg heller nesten bare formidle det jeg selv husker av den. Historien handler ikke akkurat om kontinenter som tittelen skulle antyde, men skulle man i så fall finne en referanse så måtte det være hva enn som foregår under den kontinentaldriften menn av litt høyere alder enn meg selv er altfor kjent med... Aaaah, så mye fint å se frem til!

Selve historien starter med en student som mot alle odds får oppfylt sitt største ønske om å studere under en av de mest respekterte Zen-lærerne ved den lokale skolen. Nå var det selvsagt sånn at lærere av dette kalibret sjeldent hadde opptak for nye studenter, eller i det hele tatt så fikk man muligheten så måtte man gjøre langt mer enn sitt beste.

Hans første oppgave var å gå til toppen av et av de nærliggende fjellene, og like ved toppen skulle han finne en hule der han skal tilbringe morgendagen fra soloppgang og helt til solnedgang. Mens han er der skal han ikke tenke en eneste tanke.
Morgenen etter fant eleven den spesifikke hulen uten problemer, og han var fornøyd med å få komme i gang med studiene. Han satte seg til rette, renset hodet for eventuelle tanker og begynte å meditere.

Timene gikk, men langt om lenge begynte han å lure på hvorvidt det var lenge igjen før dagen var over - dette skulle han tross alt klare. Rundt middagstid begynte magen å rumle så mye at ekkoet fra huleveggene rundt ham begynte å nærme seg øredøvende. Han gjengkjente dette som tanker og gjorde alt hva han tidligere hadde lært for å tvinge dem til stillhet, og kjempet seg gang etter gang tilbake til et rent sinn. Han fokuserte på pusten, han fokuserte på tomrommet mellom huleveggene, han prøvde til og med å fokusere på stillheten mellom sine egne individuelle hjerteslag. Senere prøvde han til og med å fysisk riste hodet tomt for tanker.

Ingenting fungerte spesielt lenge og før han visste ordet av det dukket enda flere tanker opp - alle som en uten å være bedt, og han hadde ikke en gang lov til å ha hatt en eneste av dem. Da solen begynte på sin ferd nedenfor kanten av horisonten pakket han slukøret sammen tingene sine og begynte på den lange turen hjem igjen. Ved bunnen av fjellet ventet læreren på han, som forventet ville han vite hvordan det hele hadde gått.

Vel, lærer, jeg kan ikke lyve til deg, og kan ikke si annet enn at jeg har feilet i oppgaven du ga meg. Jeg prøvde så godt jeg kunne, men etter noen timer kunne jeg ikke klare å holde unna alle tankene. Ikke så lenge etterpå kom tankene igjen på rekke og rad. Tilgi meg lærer, for jeg har vanæret meg selv ved å ikke klare oppgaven du har gitt meg.

Du skal prøve en gang til, men denne gangen så skal du bruke hele dagen på å tenke tanker - hele tiden uten stopp. Eleven takket for en ny uforventet mulighet, og lovte å gjøre sitt beste for å klare oppgaven denne gangen. Vel vitende om at om enn noe så hadde i hvertfall gårsdagens erfaring vist en gang for alle at det å få tanker ikke var til å unngå.

Neste morgen smilte eleven bredt for seg selv på vei opp stien mot hulen, og vel fremme satte han seg ned og satte i gang med oppgaven. Han tenkte at i morgen så skulle han få startet opplæringen sin, han tenkte på blomstene han hadde sett på veien opp til hulen og etterhvert også på familien hjemme som kom til å bli så stolt over han.

Rundt lunsjtider begynte han å merke at det var nesten begynt å bli et merkbart mellomrom mellom alle tankene, men han var fortsatt fast bestemt på at dette var noe han skulle han klare. Litt senere ble mellomrommene straks mer merkbare og han fant at han nå tenkte tanker om naboene, om en stein han hadde sett på veien opp til hulen og etterhvert også hensikten med øvelsene han måtte slite seg gjennom. Magen rumlet protesterende om at det nå var blitt middagstid, men det var nå såvidt at han klarte å tenke på middag i det hele tatt. Noen få timer senere var det såvidt han klarte å finne på noe som helst nytt å tenke på. Et forsøk på å stå på hodet for å få fortgang i prosessen ga nok et forholdsvist nytt perspektiv på hulen der han satt, men selv det endte kun opp som en midlertidig løsning. Han hadde feilet igjen.

På turen ned fra fjellet  møtte han nok en gang læreren som også denne gangen ville vite hvordan det hadde gått. Nok en gang måtte han beklage seg for å ha feilet. Nok en gang hadde han vanæret både seg selv, læreren og skolen ved å feile.

Springtime by the river, av kaborge

Min student. Du har ikke feilet, men heller suksessfullt lært deg hvordan tankene våre ikke fungerer! Til tross for at vi er i stand til å utøve en viss form for midlertidig kontroll over tankene våre, så vil vi uansett alltid finne at tankene er noe som er. Tankene våre er som en elv, alt du kan gjøre er å velge hvorvidt du vil følge dens voldelige kast eller bare observere dem fra elvebredden mens de passerer.