Viser innlegg med etiketten Religion. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Religion. Vis alle innlegg

mandag 13. mai 2013

Forfatterutvikling: Demoner

Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset jeg tidligere meldte meg på. Gjennom teksten så var det meningen at det skulle være en referanse til noe som hadde med oppgaven jeg var ment å arbeide med, men resultatet endte opp som en grei tekst på egen hånd til tross for at jeg da må gjøre oppgaven på nytt igjen.

Demoner

Inner Demons, av Mocha-Lightmoon
Så aldri hensikten med tatoveringer, for å være helt ærlig så var det liksom ikke helt min greie. Noe utelukkende forfengelig over nesten samtlige av dem. Som et smykke uten en unnskyldning for noe man hadde gjort galt. Som en ring uten et livslangt løfte om at også du hadde noen i verden som uansett ville være der for deg. Poengløst så vidt jeg kunne se.

Inntil den dagen livet redefinerer seg selv ved at man plutselig kommer ansikt til ansikt med et budskap man gjennom år med smerte, usikkerhet og tvil plutselig gjenkjenner det som noe man hele tiden hadde lett etter uten å vite det selv. Lenge har selve ordene vært en kløende følelse ytterst på tungen, så lenge at når de først løsner så føles de heller som en sannhet som alltid har vært en del av meg. Bare like bortenfor min egen fatte-evne.

Min egen sannhet, en refleksjon av et ønske om å passe inn i en verden som for ofte virker ulogisk, men kanskje fremfor alt; for ofte blottet for meningsfull substans!

Tar jeg feil i å se etter logikk i en verden så variert som denne, eller prøver jeg kun å finne et mønster i et system bestående utelukkende av tilfeldighet?

Min egen barndoms tro forteller meg at jeg bør stole på at det er en plan, en underliggende logikk å finne blant alt som skjer i verden - den er bare bortenfor min egen forståelse og evne til å observere skalaen av den ut fra mitt eget begrensede utsiktspunkt til verden.

Barndommen er noe jeg alltid vil være med meg på min vei gjennom livet - nesten utelukkende en god ting, men samtidig også litt vondt. En av livets realiteter er at vi som mennesker sjeldent lærer oss å verdsette lysets livgivende kraft uten kjennskap til mørket. Vi blir ikke alle gitt muligheten til å bli gammel, og på samme måten er det ikke alle som blir gitt valget om å bli voksen - for noen er det noe som skjer, og for andre igjen er det en tanke man alltid utsetter til i morgen..

Som barn husker jeg følelsen av å leke i stuen på en solfylt dag, den varmende følelsen av sol gjennom de store vinduene mot hagen. Sitter på gulvet med hva jeg antar var Lego-klossene mine foran meg, og stirrer plutselig opp mot taket. De små individuelle støvkornene glinser i lyset fra vinduene mens de sakte og grasiøst danser rundt hverandre.

Pappa hadde lært meg alt jeg visste om planetene, solsystemet og generelt sett det universet vi alle var en del av. Med et barns forundring spurte jeg han hvorvidt det var noen muligheter for at alt vi er og kjenner kunne være som et ett av de flytende støvkornene jeg så, en del av noe enda større enn oss selv. Muligheten for at hvert støvkorn samtidig kunne være som en hel verden i seg selv?

Han tenkte seg lenge om før han svarte på en måte som et barn sikkert kunne forstå, det vil si at; nei - et støvkorn var forsvinnende lite og kunne ikke være det. Pappaer vet alltid slike ting, i alle fall min, og jeg la spørsmålet tilbake på hyllen. Vel vitende om at støvet kun var støv, og ikke noe mer enn det.

Når jeg ble eldre lærte jeg at ofte er det å stille spørsmålene i seg selv er langt viktigere enn eventuelle svar, og paradoksalt nok så var dette noe vi som barn var veldig god til å gjøre på et tidspunkt da vi ikke kunne forstå svarene. Etterhvert som vi blir eldre avtar denne evnen - ikke fordi vi ikke lenger trenger spørsmålene eller svarene for den saks skyld, men heller at den at verden ser ut til å innta en rigid fastsatt form foran vitenskapens alter. En verden der ingenting har lov til eksistere utenfor vår egen evne til å oppfatte dem, et verdensbilde tegnet i sort-hvitt basert på konturene av noe som på en god dag vil minne om sand. Sand som uansett hvor hardt vi prøver å holde fast i den likevel ender opp med å unnslippe mellom fingrene, og da til og med i en enda større grad enn om vi hadde brukt en mykere fremgangsmåte.

Men jeg mistet likevel ikke hele min evne til å stille spørsmål, og nå som jeg er blitt voksen søker jeg heller å bringe sammen den verden jeg såvidt enser rundt meg med den av verdens beste tenkere, vitenskapsmenn, visjonærer og til og med de mentalt forstyrrede, for hvem andre har utvilsomt et helt annet syn på virkeligheten enn resten av oss..

I dag gjenkjenner jeg det mentale bildet av de små verdenene som danser lett rundt hverandre i solen som egne komplette univers for seg selv, en av tolkningene rundt dagens strengteori. Parallelle univers, en uendelig mulighet rundt oss i all sin utstrekning. Likevel kun en omdiskutert teori og ikke kalde harde vitenskapelige fakta, men uansett et interessant spørsmål med uendelig potensiale for vidundre.

Spørsmål som disse hindrer meg i å tro på en eksistens skapt på seks hendelsefulle dager med en ekstra dag for hvile og eventuell refleksjon, men er selvsagt mulig at den siste der kun er et element av meg selv som smitter inn i bildet likevel. Jeg tror likevel på at det må være en kraft større enn meg selv fordi at på den samme måten som at jeg som barn studerte en fjærdrevet vekkerklokke tvilte jeg aldri på at den hadde hatt en designer. Det bakerste dekslet kan riktignok alltid fjernes og vi kan plukke den i fra hverandre i stadig mindre biter, men til stadighet finner vi at det nesten alltid er en enda mindre del både i oss selv og alt rundt rundt oss som vi fortsatt ikke forstår.

Riktignok så er vi ikke simple mekaniske konstruksjoner, men heller noe langt mer komplekst med muligheten til å endre oss selv, forbedre oss selv og til og med stille spørsmål rundt vår egen eksistens. Vi er ikke statisk, men er heller nærmere det motsatte av statisk selv om vi på våre senere år likevel kan bli satt i våre veier. Kanskje vil vi likevel en dag komme så langt at vi står ansikt til ansikt med vår egen opprinnelse, et noe som vi aldri vil være i stand til å forstå. Essensielt sett et vitenskapelig verdiløst svar.

Derimot representerer spørsmålet reisen til opplysning og er som sådan det som likevel er med å gi verden vår substans, paradoksalt nok ved å være udefinert nok til å tvinge oss til å ta det første steget fra opprinnelsen vår mot noe mer enn det vi er nå.

For mye av mitt liv er brukt på å lete etter svar utenfor meg selv når jeg allerede hadde de spørsmålene jeg trengte. Jeg har min mammas mot til å se etter i meg selv etter dem, og selv om jeg så mange ganger kunne ønske at jeg hadde hatt min brors evne til å le i ansiktet til de demonene man risikerte å finne der så gikk jeg likevel videre.

Demonene har sine egne ansikter. Det har vært mange dager der man kjente deres ansikter bedre enn mitt eget, rett og slett fordi de neste alltid har vært der mens mitt eget har forandret seg fra det av et barns, en ungdoms og nå til det av en mann. Sannhetene de formidler til meg er den om at jeg fortsatt er svak, fortsatt ikke verdig å bli elsket av en kvinne og langt fra smart nok til å håndtere omfanget av mine egne problemer. Issues som det så fint kalles idag - i realiteten kun tyngden av å ha levd noen år i den moderne verden.

På den samme måten som historien om djevelens største bedrag, så var det også demonenes største bedrag. Hadde de stoppet der ville jeg kanskje vurdert hvorvidt dette hadde vært historiens originale opprinnelse, men de gjorde ikke det.

Knyttet opp det jeg anså som mine egne tanker identifiserte jeg snart meg med dem. Cogito ergo sum, jeg tenker og derfor er. Som en junkie passert sin forventede levealder, flere år på overtid kunne jeg ikke stoppe tankene fra å ta overhånd og deretter tære meg ned. Fysisk smerte ved overanstrengelse eller overarbeidelse holdt tankene på avstand og ga noen få dyrebare øyeblikks stillhet, et regnvær til forskjell fra en orkan. Kunne man etter hvert kunne komme til å vurdere det å ikke lenger eksistere som et svar på fravær av støy, for ville man i det hele tatt kunne eksistere uten ens egne tanker?

Et øyeblikks tilfeldighet, et vitenskapelig mirakel i form av foreslåtte videoer på Youtube pekte meg mot en fremføring av det dikt. Fullstendig idiotisk og langt fra det jeg hadde hatt noen interesse i, men jeg så den likevel og som en følge løsnet noe et sted inni meg. Ikke nødvendigvis fordi alle ordene harmoniserte full ut med den jeg opplevde meg selv å være - mer som om jeg hadde gjenfunnet en indre sannhet jeg egentlig alltid hadde hatt, men som likevel hadde forsvunnet.

Salte tårer svir et hardt ansikt, ikke i sorg - av lettelse over å finne budskapet man hadde mistet, et budskap bestående av den sannheten man hadde mistet. Når demonene enten holdt kjeft eller om de hylte av ubehag så var jeg fortsatt til stede. Jeg er ikke den "sannheten" de søker å formidle. Jeg er heller ikke demonen mine, og på samme måten så er det heller ikke de som utgjør den jeg er.

Abby fra Machester sørger for at jeg ikke lenger kommer til å glemme. Hun desinfiserer huden før tegnene overføres, og snart er nålen i gang med å igjen gjøre budskapet til en selvsagt del av meg. Et tykt lag blekk, permanente spor som aldri igjen kan glemmes eller overses. Følelsen er som en ukvass kniv som millimeter for millimeter skjærer og river i hver eneste nervetråd på sin vei, noen få øyeblikks smerte for å kvitte seg med en som ville vært langt mer varig og ødeleggende.

Den egentlige jeg er tilstede under det håndfulle antallet minutter det hele tok. Kun enkelte avbrudd fra en eller annen demon jeg ikke lenger ønsker å lytte til nå som jeg vet sannheten bak alle gangene jeg lyttet til dem fremfor å følge min egen intuisjon.

Demonene er ikke annet enn en enkel representasjon av min fortid og pessimistiske syn på fremtiden, de er kun simple verktøy uten evnen til å eksistere her og nå - ingenting mer, det vet jeg nå. For hver eneste gang de lurer meg til å glemme sannheten om dem, og for hver gang de influerer meg til å handle på tross av mine egne ønsker og aspirasjoner så trenger jeg nå kun se ned. Bare et lite øyeblikk, og så kan jeg igjen med trygghet både heve blikket og møte verden.

Basert på en sann historie.

torsdag 9. mai 2013

Kristi Himmelfartsdag

Dagen feires 39 dager etter første påskedag, på en torsdag mellom den sjette eller syvende søndag etter påsketiden. Vanligvis starten på en deilig langhelg i Norge, og assosieres ofte med det å grave frem hytta etter vinteren for å se hvorvidt man også i år slapp unna overvintrende bjørner på soverommet. Personlig synes jeg hytter er noe statisk plassert i ødemarken for min smak, og skulle jeg hatt noe farlig på soverommet så ville jeg foretrukket en tiger, men det er nok bare meg det.

Hva nøyaktig det var som skjedde på himmelspretten er ikke akkurat dokumentert i de mest troverdige historiske nedtegnelsene, men så var det den nok fortsatt en del hundre år frem til ordet vitenskapsmann entret språket, langt mindre den vitenskapelige metoden som lå til grunnlag for å beskrive slike ting helt nøyaktig.

Mange vil sikkert hevde at bibelen er en eksakt historisk nedtegnelse, men på et dypt personlig nivå så vil jeg i det minste håpe på at det er noen ligninger og små-pyntede fortellinger i den selv om ikke nødvendigvis noen er tilbøyelig til å være enig med meg. Det å akseptere Adam og Eva som opphavet til alle mennesker kan være en ting, det at de fikk mange barn en annen ting, men syns samtidig det er greit å slippe å tenke på at foreldrene til barnebarna deres isåfall var søsken. Bare så det er sagt.

Slik fortellingen går så brukte han del av hans ekstra tid her på jorden til å først overbevise disiplene sine om at han ikke var en bankeånd eller lignende overnaturlig skapning, men heller et lyst levende overnaturlig guddommelighet i form av et menneske. De spiste og drakk sammen for å overbevise dem om at, ja - han også var et levende menneske, bare langt mer. Over noen glass vin, og sikkert en del underfundige spaserturer langs en av Jerusalems mer idylliske olivenlunder. Jeg gjetter selvsagt på de siste bitene, men virker passende nok.

Den siste dagen samles alle disiplene og de får beskjed om at han nå må forlate dem, men at de etter en stund vil bli besøkt av den hellige ånd som vil tildele dem en brennende kraft og gjøre dem mer levende. I samarbeid med den hellige ånd, og kraften de er tildelt skal de spre budskapet om jesu liv, død og oppstandelse.

Vi markerer dermed ikke bare budskapet, men samtidig også dagen da Jesus stiger opp for å ta sin plass ved Guds side som en del av guddommeligheten.

mandag 1. april 2013

Andre påskedag

Hva skal man egentlig si om andre påskedag annet enn at det er dagen etter påskedagen, eller første påskedag som den blir kalt. Selv ikke den store kilden til utømmelige mengder forholdsvist udokumenterte og akademisk utskjelte fakta, også kalt Wikipedia, ser ut til å inkludere noen særskilt underholdende referanser med utgangspunkt i denne dagen. 

Teknisk sett så finnes det en side på den delen av Wikipedia som for tiden er forbeholdt medlemmer av Noregs Mållag, men som en av mange skole-elever, studenter og hvem annen som måtte ha blitt utsatt for det å måtte lære to marginalt forskjellige skrift-språk på samme tidspunkt så må jeg nok si at bare tanken på å frivillig utsette meg for nynorsk fortsatt gjør meg litt lettere svimmel. Ikke fordi Ivar Aasens intensjoner nødvendigvis var så dårlige, men dersom man likevel figurativt skulle kaste elevene under skolebussen så kunne det knapt gjøres på bedre måter enn å skape såpass stor språklig forvirrelse rundt sitt eget morsmål, og det i en såpass stor grad at vår hovedsaklige språklige tilskudd endte opp i dagens SMS-språk. Som den mannen som jeg er så er dette et standpunkt jeg er villig til å stå og falle for, men dersom jenta er pen så kan man sikkert naturligvis overbevises til å holde kjeft om temaet.

Hva dette egentlig skulle handle om var vel egentlig dagen etter den store påskedagen, og som vi alle vet gjennom det marginalt rullerende nyhetsbildet som presenteres via TV2 Nyhetskanalen for tiden så er dette da dagen etter den store kristelige festdagen. Det å være kristen i dag er i stor grad assosiert med å sitte pent og pertentlig rundt kaffebordet og fortelle hverandre om sine spesifikke favoritter-sitater, men som et litt mer passivt medlem av statskirken så velger jeg heller å fabrikkere mine egne forklaringer. Med andre ord at når påskedagen betyr å feire oppstandelsen av frelseren som i sin tid gjorde vann om til vin, og det uten gjær og andre tilsetningsstoffer fra DEN butikken, så sier det seg selv at det å ha en mandag dagen etter utvilsomt ville føre til både begrenset på den store dagen samt selvsagt en påfølgende oppgang i arbeidsrelaterte forsikringskrav. Ikke det at jeg hinter til hvilken folkegruppe man gjerne ville kreditert oppfinnelsen av forsikringsbransjen til, for Babylonerne hadde ikke noe å gjøre med det poenget jeg skulle frem, men mer det at mandager stinker og det skjønte de selv i de gode gamle dager (det var til og med enda tidligere enn da TV2 startet opp med sine prøvesendinger).

I dagens Norge så er vel andre påskedag den store dagen for å reise hjem igjen, og med andre ord så er det slutt på ferietiden de fleste av oss enten dedikerer til å kose oss i små hus uten innlagt vann eller å rett og slett drikke fletta av oss på Harry-tur. Føler vel sistnevnte eksempel i brede strøk stemmer overens med de fleste av tingene som ikke allerede kom med på listen, men for undertegnede avventes ruskeværet for å se hvorvidt man heller skal satse på at morgendagen heller blir en bedre anledning for å komme seg helskinnet hjem - flybilletten ble bestilt for morgendagens reise ble bestilt god tid i forveien, men klok av tidligere forsinkelser så bestilte man denne gangen hjemreise en dag senere enn vanlig - bare for å forsikre seg!

søndag 31. mars 2013

Påskedag

Som dagen etter påskeaften er dagen ofte også kalt første påskedag, men det er nok her at kjernen i høytiden ligger ved at man feirer oppstandelsen fra de døde, og i henhold til liturgien så er dette starten på en tid for høytidelig fest helt til neste søndag. Merk at man her snakker om fest i henhold til den Kirkelige definisjonen, noe som da vil si at hver av de kommende åtte dagene regnes som søndag - dessverre eller heldigvis, alt etter om man er en vanlig borger eller ansvarlig for det Norske statsbudsjettet, så er nok ikke alle disse dagene røde for de av oss med et sted vi vanligvis er forventet å være mellom 08:00 og 16:00.

Kvinnene ved graven, av Fra Angeliko (Kilde: Wikipedia)

Den bibelske historien er da at Jesus sto opp fra de døde, og de første som møtte ham var da kvinnene som først hadde møtt opp ved graven. Maria Magdalena hadde et møte i en hage, mens de mannlige disiplene der ikke alle egentlig hverken hadde forstått eller hadde det like lett for å møte opp for å bekrefte sin tro eller uro møtte ikke opp før senere. Uansett er det oppstandelsen som er det viktigste elementet i vår kristne tro.

Hvorfor evangeliene egentlig aldri ser ut til å bli enige i forhold til detaljene kommer vel an til hvilket syn man fester til bøkenes nøyaktighet, og er man en av de som definerer bokens bokstavelige tekst som diktert direkte fra Gud så vil man nok samtidig være påkrevd å ha litt dårlig hukommelse mellom lesningen av de ulike synsvinklene. Et mer moderert syn i forhold til materialet vil nok iallefall innebære det å innse at innholdet ofte er nedskrevet fra de ulike personenes muntlige formidlinger, ofte en del år etter deres død, samt at innholdet har flere ganger i historien vært overført og oversatt mellom ulike språk der en del av nyansene mellom språkene kan ha ført til forskjeller i den naturlige tolkningen av dem.

En av de mest interessante forskjellene i forhold til oversettelsene og hvordan dette gjerne kan utarte seg finner vi mellom den protestantiske og den katolske kristendommen, og selv om det sikkert er mange flere store forskjeller så finner vi et godt eksempel ved å se på hvordan vi forholder oss til Jesu Kristi mor, Maria. Tar man navnet og beskrivelsen Jomfru Maria slik vi er kjent med henne tilbake gjennom den britiske oversettelsen, den hebraiske og bakover i forhold til det man har av tilgjengelige kilder vil man finne at det spesifikke ordet vi over tid har oversatt til å bety Jomfru gjerne kan ha ført til to helt ulike betydninger. Hos oss er Jesus satt i sentrum ved at det er han ble født uten å ha bli unnfanget, mens tolkningen som heller legges til grunn innenfor katolisismen er den at Maria er sentral ved å være den som ble født uten skyld.

Påskedagen der vi feirer Kristus oppstandelse fra de dødes rekker er sentral i kristendommen vår, og selv om det ikke er alle kilder som er helt enige om hvordan ting egentlig henger sammen under de mest bokstavelige tolkningene, men som med Kristendommen og hvilken som helst annen trosretning så tror jeg uansett det viktigste er å fokusere på budskap fremfor semantikk.

lørdag 30. mars 2013

Påskeaften

Her skulle man skrevet veldig mye sammenlignet med de forgående innleggene angående påskens betydning, med i realiteten er påskeaften kun dagen før den dagen som egentlig er ansett som å ha et spesielt innhold. Feires med måtehold, faste og meditasjon så her er det bare å putte konjakken tilbake i skapet samt å eventuelt finne frem til et skyldig uttrykk dersom posen med påskegodterier allerede er tømt.

Påskevigilien er etterhvert også havnet på denne dagen på grunn av den gamle måten å regne døgn på ved at markeringen da var mellom en solnedgang og den neste. Hva en vigilie egentlig er for noe ser det ikke en gang ut til at Wikipedia har noen eksisterende beskrivelse av, men jeg vil anta at det er en spesialisert form for gudstjeneste. Startes med tenning av et påskelys, i og med at Jesus også har hatt tilnavnet Verdens Lys, samt at for de som kom seg tidsnok ned fra fjellet og har satt foten innenfor en kirke på dette tidspunktet så vil man til forskjell fra de forgående delene av påskemarkeringen med en mer dempet stemning så vris den nå over til å være mer oppløftende i forhold ti tiden fremover - den tunge tiden er over, og man ser frem til oppstandelsen.

Med fokus på solnedgangen så blir det heldigvis for mørkt her i nord, så dersom man tilpasser tiden rett så rekker kan man til og med strekke seg så langt til å finne frem påskegodteriet etter en sen middag, med andre ord akkurat tidsnok til avsluttende del av påskekrimmen på TV2.

fredag 29. mars 2013

Langfredag

Langfredag er dagen som er satt av til minne om Jesu død. Selve korsfestelsen som valg av metode for henrettelse var selv da anerkjent som en lite human måte å møte sitt endelikt på, og derfor var det også metoden vanligvis benyttet ved henrettelse av kriminelle som ikke var Romere selv om det ved enkelte tilfeller likevel kunne gis dispensasjon fra denne regelen der borgeren hadde begått spesielt alvorlige typer kriminalitet.

Freske fra Dominikanerklosteret San Marco i Firenze (Kilde: Wikipedia)
Bildet over av en freske fra San Marco-klosteret i Firenze som jeg har lånt fra Wikipedia, og viser den siste delen av hendelsene som utspant seg, men det er antatt at det er en del av tekniske feil i maleriet da naglene som oftest ble hamret gjennom håndleddene for å unngå at personen bare blødde raskt i hjel ettersom at håndflaten i seg selv ville revnet under denne påkjenningen - ofte ville en også plassert en stokk under føttene for å unngå at personen ble bevisstløs som følge av at en person hengende på denne måten ville ikke vært i stand til å puste. En ting skal man si om Romerne og det er at i det meste de foretok seg så var det lite tilfeldigheter involvert i selv de grusomste av handlinger.

Vanligvis overlevde ofret en god stund etter korsfestelsen, men det var vanlig at soldatene knekte beina på ofret etter en stund for å fremskynde døden ved at pusteproblematikken nevnt ovenfor kombinert med smerten skulle raskere føre til død. Det er nærliggende til å tro at i alt dette så var dette en barmhjertig handling oppi alt dette, men fra Romernes standpunkt så var det mest trolig snakk om at signaleffekten ved avstraffelsesmetoden allerede var oppnådd og ikke lenger hadde stor praktisk betydning. Ettersom at Jesus allerede var antatt å være død ble han heller stukket med et spyd for å forsikre seg at han faktisk var død før man kunne ta han ned fra korset.

Selve spydet er blitt omtalt som skjebnens spyd, oversatt fra det engelske Spear of Destiny, og er i enkelte gamle kilder også blitt omtalt å være holdt av en romer med navn Longinus. Et av spydets mer offisielle navn er Den Hellige Lanse, og selv om man i dag anser dette spydet som en av de viktigste kristne relikviene i historien så er man usikker på hvilket spyd det faktisk var snakk om da det eksisterer en håndfull spyd som alle er sagt å ha hatt en referanse og med en passende alder. Et av de mer interessante alternativene er kjent som Hofburg-spydet, og er oppbevart i et hvelv i Østerrike og selv om mange av detaljene ikke stemmer helt overens så er en av delene, en nagl av jern, datert tilbake til å stemme med det første århundret.

Måten vi feirer selve dagen på er ved å fokusere på bot og faste, det vil for det meste si å holde seg unna ting knyttet til underholdning, nytelse eller fest. Katolikkene har også begrensninger i forhold til hvor ofte, hvilke mengder og også hva som skal spises så er mulig vi slipper noe lettere unna.

torsdag 28. mars 2013

Skjærtorsdag

Feires siste torsdag før påskedagen, en dag som vi allerede gjorde noen funderinger rundt plasseringen av i innlegget Palmesøndag, og er den dagen da vi kristne feirer Jesu Kristi siste måltid sammen med disiplene. Instruksjonene gitt underveis under måltidet ble til det ritualet vi i dag kaller nattverd.

La Última cena av Leonardo da Vinci (Kilde: Wikipedia)
Bildet over ble nok ikke malt med den største nøyaktighet i forhold til hvordan de ulike personene faktisk så ut, og det av den enkle grunnen at selve bildet ble malt nesten 1500 år etterpå av en person som til tross for sitt talent likevel ikke hadde en fungerende tidsmaskin tilgjengelig. Selve scenen er satt til sekundene etter at Jesus har fortalt disiplene sine om skjebnen som venter ham, og det er derfor mulig å se hele spektret av forferdelsen i ansiktene til de ulike disiplene etter å ha fått utlevert disse nyhetene... Bortsett fra Judas da, som for det meste er malt inn i skyggen med et godt grep rundt en liten pose med hva som er blitt antatt å inneholde 13 sølvmynter.

Signifikansen av tallet 13 er et snålt ett når man tenker over det, men som med så mye annet kommer betydningen vi legger til grunn for dem fra et utall religioner og inspirasjonskilder selv om det da her er mest trolig snakk om utgangspunktet  for tallet 12 som fra den jødiske kulturen er kjent som det perfekte tallet, og som i så mange sammenhenger som også understrekes her så er ofte 13 ett hakk for mye.

Med numerologien tilbakelagt så går man over til den gode gamle metoden ved å telle på fingrene, og konkluderer med at det var 13 personer tilstede under det siste måltidet. I henhold til hvordan den offisielle historien går, så var det med andre ord en disippel for mye tilstede - forræderen Judas. Derimot dersom man inkluderer innholdet i Judas-evangeliet, en del som ble utelatt fra de offisielle utvalgte kapitlene, skrevet rundt det tredje århundret så finner man at Judas istedenfor er portrettert som den trofaste disippelen som ble gitt den vanskelige oppgaven ved å måtte tre inn i rollen som forræder.

søndag 24. mars 2013

Palmesøndag

Da var påsken offisielt, i alle fall dersom man legger den kristelige høytidens definisjon til grunn, i gang for fullt ved at vi har kommet frem til palmesøndag. Denne dagen signaliserer starten på perioden der vi minnes Jesu Kristi lidelse, død og etter hvert oppstandelse, men uten å gå alt for langt inn på detaljene så har jeg siden min barndom vært litt usikker på hvorfor alt dette så ut til å foregå på forskjellige dager fra år til år, og det til tross for at han likevel ble født på en spesifikk dag i året? Og hvor kommer en Tuja inn i bildet?

For å starte med det første spørsmålet så må man rått og brutalt stjele litt definisjoner og slikt fra Wikipedia for å i det hele tatt komme frem til et svar selv, men den korte forklaringen er at høytiden er en markering til minne om hendelsen og ikke det at foretrekker å gjøre det litt vanskeligere for oss selv å planlegge tiden rundt mars/april. Litt mindre kort sagt så var det da under det gode gamle kirkemøtet i Nikea i år 325 at noen satte seg ned og bare bestemte seg for hvordan man skulle finne frem til en passende søndag (antakeligvis for unngå forvirrelsen ved å eksempelvis feire palmesøndag på en mandag).

I dag ville det nok samtidig ha vært enklere dersom de bare i så fall hadde bestemt seg for å velge den tredje søndagen i mars eller noe slikt da, men nå må vi tross alt huske på at det var en tid uten at alle fikk en kalender fra det lokale kraft-selskapet, Røde Kors eller lignende så da valgte de den dagen folk sånn i det minste teoretisk sett skulle klare å peke ut i overgangen mellom vinter og sommer, med andre ord vårjevndøgn, også kjent som den spesifikke dagen i året der natten og dagen er eksakt like lang. For å gjøre det hele enda litt vanskeligere, selv om jeg antar de også hadde en annen og mer fornuftig grunn til dette, så skulle påskedagen regnes ut fra den første søndagen etter første fullmåne, etter vårjevndøgn. Så med andre ord så var inntakskravet for å bli regnet som en god kristen evnen til å regne seg ut til den korrekte dagen å starte markeringen på, og i og med at palmesøndagen er en uke før påskedagen så er fremgangsmåten da at man må regne seg en uke tilbake fra den første søndagen etter første fullmåne etter dagen der man antok at natten var like lang som dagen, og alt dette uten tilgang til en skikkelig kalender der alt dette er ferdig utfylt samt at de mekaniske klokkene vi kjenner til først ble oppfunnet omtrent tusen år senere.

Over til det pressende spørsmålet om hva en Tuja egentlig har med noe som helst av dette å gjøre, og det var bare noe jeg inkluderte fordi jeg ikke fant et fint bilde av et palmeblad... Vel, ok da så var ikke dette noe jeg bare fant på, men visstnok i de delere av Norden der en Tuja faktisk kan overleve utendørs så har denne planten blitt benyttet som substitutt for palmene som definitivt nekter å overleve her i nord.

Klukk, Klukk!