Viser innlegg med etiketten Forfatterutvikling. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Forfatterutvikling. Vis alle innlegg

tirsdag 11. juni 2013

Forfatterutvikling: Drømmer

Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset jeg tidligere meldte meg på. Gjennom teksten så var det meningen at det skulle være en referanse til noe som hadde med oppgaven jeg var ment å arbeide med, men resultatet endte opp som en grei tekst på egen hånd til tross for at jeg da må gjøre oppgaven på nytt igjen. Noe om en drøm man hadde.

Drømmer

Owwwwww av inkandstardust
Det er lenge siden jeg hadde hatt en drøm, litt over et halvt år nå... I det minste en drøm jeg kunne huske etterpå. Vitenskapelig sett så vil jeg anta at jeg generelt sett har dem i løpet av natten, rett og slett ved fraværet av psykoser underveis, så jeg ville nok holdt en knapp på den greia om å ikke huske dem.

Regner selvsagt ikke med et lite dryss av mareritt, de fleste av dem evigheter mellom klokkeslagene - likevel så så blir man tidsnok våken. Panikk-ladet sky fortsatt hengende over hodet, en forvridd kropp og små dråper av svette rennende nedover ryggen. Good times!

En av opplevelsene man måtte leve gjennom for så å finne seg tilbake i sin egen seng var følelsen av å ha blitt kastet i mot sitt eget speilbildet. Hadde følt både meg selv og speilet i seg selv eksplodere i en glinsende sky av sylskarpe fragmenter, sølv og glass i en lettere blanding.

I natt, eller det vil vel egentlig mest trolig si i morges hadde jeg derimot en drøm. Drømmene våre tas for ofte for gitt, ofte legger vi ikke en gang merke til at de var der - få minutter senere er vi fortsatt våken, men nå er også det siste vi husket om drømmen også borte. Den verden vi levde i inntil da smelter raskt bort fra både sinn og minne. Kanskje er det sånn at vi alle er dømt til å kun verdsette enkelte ting når vi først har mistet dem, noen ganger vet vi ikke om tingene vi har mistet før man eventuelt uventet endte opp med å få dem tilbake.

Det er mange teorier om hva drømmer egentlig er for noe, kanskje vil vi ikke noensinne finne ut et klart svar på dette spørsmålet. Likevel så er det ikke alle ting her i livet vi er ment å forstå fullt ut, vi trenger de små mysteriene vi har igjen for å aktivt holde på magien som en del av livet vårt. Den magien vi ser i form av et nærmest subtilt glimt, men likevel tilstede i ethvert ekte smil.

En av teoriene handler om at drømmene våre kun er hjernens måte å prosessere dagens sanseinntrykk og refleksjoner på slik at vi kan klare å få lagret dem i form av selvstendige minner, kartlagt og optimalt sånn at kunnskapen er øyeblikkelig tilgjengelig akkurat når vi trenger den. Scenarioer som spilles ut bakom øyenlokkene våre for å gjøre oss i stand til å forutse ulike forløp, følger eller rett og slett bare fordi vi på et eller annet nivå følte for å skremme vettet av oss selv.

Kanskje er det sånn at alle våre virtuelle verdener er koblet sammen, våre tanker og drømmer kun en del av det kollektive ubevisste. En måte å ta del i hverandres indre sannheter, en måte vi kan veilede hverandre inn på den stien vi er ment å følge i livet vårt, den stien som verden trenger at vi følger. Ikke fordi vi er tvunget til det på noen måte, rett og slett bare fordi at det er der vi kan best bidra med vår egen unike påvirkningskraft.

Jeg forstår logikken og fornuften i at drømmene bare er en funksjon, det er en tolkning som ligger sinnet mitt ganske så nært. Likevel så ser jeg samtidig at drømmene er ikke en del av sinnet og i alle fall ikke som en del av en tanke. Drømmene våre føles gjennom en helt annen verden, de er ikke i form av ord og sjeldent eller aldri som noe man ville sammenlignet med en klar og konsis anbefaling i forhold til livene vi lever.

Vi klarer sikkert å forenkle dem ned på papiret i form av ord, men i det sekundet vi har gjort det er de samtidig redusert til noe som til tross for et omfattende språklig ordforråd fortsatt ikke holder betydningen. Ordene maler illusjonen av et bilde, men noen komplett form blir det aldri - til syvende og sist ender de opp som veiskilt med et navn og en generell retning.

Retning er viktig i vårt våkne liv, fordi uten retning vil vi fort havne på feil plass i livene våre. På veien hjem står det flere skilt, sikkert et av dem til og med merket "Lofoten". Det å vite veien, eller til og med navnet vi forbinder ved noe vil likevel aldri samtidig fullt ut formidlet fjellenes majestetiske fremtreden i horisonten når man nærmer seg, grønne bakker og følelsen av havets rene råskap. Kunne vist deg et bilde eller brukt flere ord, men det hele er fortsatt et marginalt nivå over en rekke bokstaver innfelt i et stykke metall langs veien. Hvor den enn måtte ende opp å føre deg.

Drømmene aktiviserer langt mer enn bare et mentalt bilde av plassen, for hvordan forklarer du noe så grunnleggende som ordet "tomat" for noen som aldri har hørt om noe slikt? Fargenyansene, følelsen av fingrene mot overflaten av den og lukten når du endelig legger merke til at den er der. For ikke å hoppe over smaken når du hadde kommet så langt som å gjøre et snitt i den, bare la smaken fanges opp og spres langs smaksløkene før vi svelger den sakte ned.

En drøm kan være større enn den virkeligheten vi lever i til vanlig, vår egen opplevelser slutter å være begrenset av våres egen oppfatning. Vi ser det hele ufiltrert av logikk, uten merkelappene vi reduserer alt ned tid. Alle de tingene som virker så altfor naturlig for oss i det sekundet vi har våknet, og drømmen i seg selv er allerede i ferd med å smelte vekk som om den aldri hadde eksistert i utgangspunktet.

Drømmen jeg hadde i natt var enkel til drømmer å være, noen ganger trenger vi forøvrig mest de enkleste budskapene, så man skal aldri avfeie dem av den grunn. Alle store og avanserte systemer faller for de minste som ikke fungerer, er ikke livene våre allerede kompliserte nok allerede til at vi samtidig skal være ute av stand til akseptere den hjelpen som finnes i å få pekt ut de små tingene, for er det ikke også der vi samtidig finner all mening og inspirasjon?

Jeg ser ned på hendene mine, som sett fra mine egne øyne. De er opptatt med noe, gjør sitt beste for å knekke et egg uten å lage et så helvetes stort søl som jeg alltid ender opp med. Oppi en bolle hvetemel er det ment å skulle havne, helst uten deler av skall var vel også planen selv om jeg spekulerer på om dette i det hele tatt var en del av.

Egget knekkes fint på bollen i et rent brudd, som utført av en ekspert som vet hva han holder på med. Innholdet derimot er seigt, kvalmende og minner mest om svart tjære. Lukt av brente bildekk og et hint av svovel brenner i neseborene og frembringer antydning til tårer i øynene, en brennende svie. Halvveis sjokkert og satt ut av det hele får jeg knapt summet meg og fanget opp det hele før det ender opp i blandingen, kaster det i søpla mens jeg reflekterer over en plomme som i mangel av bedre ord kun kan beskrives som absolutt feil. Noe som aldri var ment å være av denne verden!

Vet ikke hvorfor jeg fortsetter, kan ikke se for meg at opplevelsen egentlig hadde kommet til å etterlate meg med matlyst etter dette. Neste egg knekkes likevel på samme måte, det mentale bildet som til nå hadde vært tilnærmet monokromt fordreier seg til å vise en eggehvite, brun og forferdelig. Renner gjennom fingrene, utover benkeplaten og oppi bollen. Det som best kunne beskrives som en sykelig guffe graves ut av bollen, og med det forsvinner samtidig en del av melet jeg startet med.

Først som våken begynner man å lete etter den egentlig meningen bak det hele, kanskje finnes den ikke en gang - de mentale bildene er bare der for å torturere deg selv, men enkelte ganger... Enkelte ganger tror jeg at vi får de beskjedene vi trenger til rett tid og rett sted, rett og slett fordi vi er ment å skulle ha dem og ingen var i nærheten for å formidle dem til oss på annen måte.

På en dårlig dag ville jeg kanskje avfeid det hele som nok et mareritt, hjernen som gir meg enda et veritabelt fuck you for å være den jeg fortsatt er. Bare slått det hele fra meg som nok en ting på listen over ting som stinket med denne dagen, denne verden - det var bare litt tidligere på morgenen enn jeg var vant til. Likevel så er i dag en god dag, en dag som bare ved å være en ny dag kommer med sitt helt unike potensiale for nye inntrykk.

Gårsdagens kurs hadde etterlatt meg med frykt i forhold til hvordan man skulle bruke drømmenes egen stemme til varig forandring, når jeg på mage måter følte meg stum? Jeg fikk det svaret jeg trengte å vite, budskapet var derimot ikke så klart at det hele ga øyeblikkelig mening i våken tilstand, for i våken tilstand hadde jeg heller brekt meg fremfor å fortsette... En stund i det miste.

Et fullstendig råttent egg, unngikk så vidt å forgifte alt jeg holdt på med og kanskje som en forlengelse av det hele, meg selv og alle jeg var glad i. Med andre var jeg mer selvsikker på teknikkene, sølte utover med det resultat at jeg kom fra det hele uskadd, men mindre.

Egg er forandring, livets start og for å bli til noe annet må skallet før eller siden brytes. Skulle jeg derimot trekke en mening ut av det hele så måtte det være at noe holdt på å ta livet av meg, en neste gjorde meg kvalm til det innerste av sjelen min og jeg kom fra det hele redusert. Vet ikke om jeg hadde et tredje egg, men kanskje det er fordi at det kapitlet enda ikke er skrevet enda - tror derimot at trenden peker i en positiv retning, kanskje når kapitlet er skrevet viser det hele seg å bli til en kake.

Det logiske delen av meg roper til meg om å skjerpe meg, den påpeker så en pakke egg i kjøleskapet som sikkert gikk ut på dato for et par uker siden. For sikkerhetens skyld ville kanskje en tur på kafé heller være tingen.

Jeg er nok en akademiker når det kommer til essensen av den jeg er, begge føttene solid plantet på landjorda, men jeg trenger magien som en levende kraft i hverdagen. Hvorfor skulle jeg ikke få lov til å akseptere budskapet om at de dårlige tidene er over, at positive forandringer er i vente, bare jeg stoler på at jeg til rett tid vil befinne meg på det rette stedet? Fordi jeg jeg har lov. Fordi jeg ønsker å tro på ting som at det finnes noe edelt i oss alle, at rettferdighet ikke er en vrangforestilling og at før eller siden kan også gode personer finne fred i en verden som har gått til helvete.

Tar derimot anmodningen om turen på kafé, de lager uansett bedre kaker enn jeg gjør. Pakken med egg får stå inntil videre der den er, klarer seg uansett fint uten meg.

torsdag 6. juni 2013

Forfatterutviklng: Egnede verktøy

Holder fortsatt på en del ting i forhold til forfatterutvikling, kurset jeg meldte meg på tidligere og tenkte jeg skulle inkludere noen små detaljer i forhold til det praktiske arbeidet underveis.

Har egentlig ikke kommet så veldig langt med selve oppgavene, men det tror jeg nok har mer med å gjøre at man leser litt fag-materiale, får en ide om noe man ønsket å skrive om og så sporer av i en helt annen retning enn oppgavenes mer håndfaste natur.

Det har naturligvis vært et svært omdiskutert tema i forhold til hvordan man kommer opp med de tingene man ønsker å skrive om, og det er naturligvis en egen ting for seg selv som nok sikkert vil avhenge en del av ens egen fantasi og eksponering ovenfor verden. Tror det var Ernest Hemingway som i sin tid kom med anbefalingen om at hvis man overhodet skulle ha noe håp om å skrive om livet, så må man først leve det!

Man kan sikkert plukke opp mange inntrykk via de mer tradisjonelle ideene som kan gi rene ideer og visuelle ideer om ting man kan velge, men likevel så er det viktig å huske på at det visuelle er kun en av våre sanser - all troverdig formidling av menneskelige relasjoner og miljø må trekke inn noe mer enn dette for å fungere. Dette vil si at man ikke kan isolere seg på et mørkt rom i noen år og så satse på at en realistisk formidling av den franske rivieraen kommer sånn helt av seg selv, man må dra dit først.

Litt i dyreste laget å starte med noe slikt i første omgang, så da kan det sikkert være en god ide å bare starte i sitt eget nærmiljø - oppsøke ulike steder til ulike tider, og bare observere hvordan folk oppfører seg, kommuniserer og eventuelt også andre relevante detaljer i forhold til følelsen i lokalet osv. Dette krever derimot at man har med seg det man trenger for å notere ned relevante detaljer, for man vet aldri når man senere vil få bruk for litt dybde ekstra dybde til en karakterene eller skal få et beskrevet lokale til å føles full av liv.


Notatbøkene avbildet ovenfor er kjøpt inn på libris her i Tromsø, og de to mest forseggjorte av dem er definitivt ingen skam å drasse rundt med seg samt at den minste passer på innerlomma av jakken. En god penn må man selvsagt også ha, og for en mer autentisk opplevelse har jeg faktisk gått såpass old-school at jeg har kjøpt inn en fyllepenn!

Så det jeg sier da er at jeg som utdannet data-ingeniør faktisk skriver for hånd med gammeldagse penner, et eneste hakk unna fjærpenn med andre ord? Ja, det gjør jeg faktisk. Grunnen er rett og slett den at når man skriver for hånd så mister man muligheten til å hele tiden reformulere det man skriver, det som kommer ut er i en betraktelig mer rå form der fokuset er utelukkende på innhold og ikke rettskrivning, ordvalg og eventuelle andre distraksjoner som en datamaskin involverer.

Det som føres inn i etterkant på en datamaskin kan da i det som nå er blitt andre steget i skriveprosessen rettskrives, reformuleres og forbedres. I tillegg så er det selvsagt de enkle nevrokirurgiske detaljene som at hjernen aktiviseres på en annen måte foran et tastatur enn med en penn, og med pennen har man en "renere" sti fra ide til papir fremfor det digitale - den korte forklaringen er at et tastatur krever to hender.

Dine erfaringer vil selvsagt variere, men det viktigste er nok det å eksperimentere inntil du finner det som fungere best for deg.

mandag 13. mai 2013

Forfatterutvikling: Demoner

Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset jeg tidligere meldte meg på. Gjennom teksten så var det meningen at det skulle være en referanse til noe som hadde med oppgaven jeg var ment å arbeide med, men resultatet endte opp som en grei tekst på egen hånd til tross for at jeg da må gjøre oppgaven på nytt igjen.

Demoner

Inner Demons, av Mocha-Lightmoon
Så aldri hensikten med tatoveringer, for å være helt ærlig så var det liksom ikke helt min greie. Noe utelukkende forfengelig over nesten samtlige av dem. Som et smykke uten en unnskyldning for noe man hadde gjort galt. Som en ring uten et livslangt løfte om at også du hadde noen i verden som uansett ville være der for deg. Poengløst så vidt jeg kunne se.

Inntil den dagen livet redefinerer seg selv ved at man plutselig kommer ansikt til ansikt med et budskap man gjennom år med smerte, usikkerhet og tvil plutselig gjenkjenner det som noe man hele tiden hadde lett etter uten å vite det selv. Lenge har selve ordene vært en kløende følelse ytterst på tungen, så lenge at når de først løsner så føles de heller som en sannhet som alltid har vært en del av meg. Bare like bortenfor min egen fatte-evne.

Min egen sannhet, en refleksjon av et ønske om å passe inn i en verden som for ofte virker ulogisk, men kanskje fremfor alt; for ofte blottet for meningsfull substans!

Tar jeg feil i å se etter logikk i en verden så variert som denne, eller prøver jeg kun å finne et mønster i et system bestående utelukkende av tilfeldighet?

Min egen barndoms tro forteller meg at jeg bør stole på at det er en plan, en underliggende logikk å finne blant alt som skjer i verden - den er bare bortenfor min egen forståelse og evne til å observere skalaen av den ut fra mitt eget begrensede utsiktspunkt til verden.

Barndommen er noe jeg alltid vil være med meg på min vei gjennom livet - nesten utelukkende en god ting, men samtidig også litt vondt. En av livets realiteter er at vi som mennesker sjeldent lærer oss å verdsette lysets livgivende kraft uten kjennskap til mørket. Vi blir ikke alle gitt muligheten til å bli gammel, og på samme måten er det ikke alle som blir gitt valget om å bli voksen - for noen er det noe som skjer, og for andre igjen er det en tanke man alltid utsetter til i morgen..

Som barn husker jeg følelsen av å leke i stuen på en solfylt dag, den varmende følelsen av sol gjennom de store vinduene mot hagen. Sitter på gulvet med hva jeg antar var Lego-klossene mine foran meg, og stirrer plutselig opp mot taket. De små individuelle støvkornene glinser i lyset fra vinduene mens de sakte og grasiøst danser rundt hverandre.

Pappa hadde lært meg alt jeg visste om planetene, solsystemet og generelt sett det universet vi alle var en del av. Med et barns forundring spurte jeg han hvorvidt det var noen muligheter for at alt vi er og kjenner kunne være som et ett av de flytende støvkornene jeg så, en del av noe enda større enn oss selv. Muligheten for at hvert støvkorn samtidig kunne være som en hel verden i seg selv?

Han tenkte seg lenge om før han svarte på en måte som et barn sikkert kunne forstå, det vil si at; nei - et støvkorn var forsvinnende lite og kunne ikke være det. Pappaer vet alltid slike ting, i alle fall min, og jeg la spørsmålet tilbake på hyllen. Vel vitende om at støvet kun var støv, og ikke noe mer enn det.

Når jeg ble eldre lærte jeg at ofte er det å stille spørsmålene i seg selv er langt viktigere enn eventuelle svar, og paradoksalt nok så var dette noe vi som barn var veldig god til å gjøre på et tidspunkt da vi ikke kunne forstå svarene. Etterhvert som vi blir eldre avtar denne evnen - ikke fordi vi ikke lenger trenger spørsmålene eller svarene for den saks skyld, men heller at den at verden ser ut til å innta en rigid fastsatt form foran vitenskapens alter. En verden der ingenting har lov til eksistere utenfor vår egen evne til å oppfatte dem, et verdensbilde tegnet i sort-hvitt basert på konturene av noe som på en god dag vil minne om sand. Sand som uansett hvor hardt vi prøver å holde fast i den likevel ender opp med å unnslippe mellom fingrene, og da til og med i en enda større grad enn om vi hadde brukt en mykere fremgangsmåte.

Men jeg mistet likevel ikke hele min evne til å stille spørsmål, og nå som jeg er blitt voksen søker jeg heller å bringe sammen den verden jeg såvidt enser rundt meg med den av verdens beste tenkere, vitenskapsmenn, visjonærer og til og med de mentalt forstyrrede, for hvem andre har utvilsomt et helt annet syn på virkeligheten enn resten av oss..

I dag gjenkjenner jeg det mentale bildet av de små verdenene som danser lett rundt hverandre i solen som egne komplette univers for seg selv, en av tolkningene rundt dagens strengteori. Parallelle univers, en uendelig mulighet rundt oss i all sin utstrekning. Likevel kun en omdiskutert teori og ikke kalde harde vitenskapelige fakta, men uansett et interessant spørsmål med uendelig potensiale for vidundre.

Spørsmål som disse hindrer meg i å tro på en eksistens skapt på seks hendelsefulle dager med en ekstra dag for hvile og eventuell refleksjon, men er selvsagt mulig at den siste der kun er et element av meg selv som smitter inn i bildet likevel. Jeg tror likevel på at det må være en kraft større enn meg selv fordi at på den samme måten som at jeg som barn studerte en fjærdrevet vekkerklokke tvilte jeg aldri på at den hadde hatt en designer. Det bakerste dekslet kan riktignok alltid fjernes og vi kan plukke den i fra hverandre i stadig mindre biter, men til stadighet finner vi at det nesten alltid er en enda mindre del både i oss selv og alt rundt rundt oss som vi fortsatt ikke forstår.

Riktignok så er vi ikke simple mekaniske konstruksjoner, men heller noe langt mer komplekst med muligheten til å endre oss selv, forbedre oss selv og til og med stille spørsmål rundt vår egen eksistens. Vi er ikke statisk, men er heller nærmere det motsatte av statisk selv om vi på våre senere år likevel kan bli satt i våre veier. Kanskje vil vi likevel en dag komme så langt at vi står ansikt til ansikt med vår egen opprinnelse, et noe som vi aldri vil være i stand til å forstå. Essensielt sett et vitenskapelig verdiløst svar.

Derimot representerer spørsmålet reisen til opplysning og er som sådan det som likevel er med å gi verden vår substans, paradoksalt nok ved å være udefinert nok til å tvinge oss til å ta det første steget fra opprinnelsen vår mot noe mer enn det vi er nå.

For mye av mitt liv er brukt på å lete etter svar utenfor meg selv når jeg allerede hadde de spørsmålene jeg trengte. Jeg har min mammas mot til å se etter i meg selv etter dem, og selv om jeg så mange ganger kunne ønske at jeg hadde hatt min brors evne til å le i ansiktet til de demonene man risikerte å finne der så gikk jeg likevel videre.

Demonene har sine egne ansikter. Det har vært mange dager der man kjente deres ansikter bedre enn mitt eget, rett og slett fordi de neste alltid har vært der mens mitt eget har forandret seg fra det av et barns, en ungdoms og nå til det av en mann. Sannhetene de formidler til meg er den om at jeg fortsatt er svak, fortsatt ikke verdig å bli elsket av en kvinne og langt fra smart nok til å håndtere omfanget av mine egne problemer. Issues som det så fint kalles idag - i realiteten kun tyngden av å ha levd noen år i den moderne verden.

På den samme måten som historien om djevelens største bedrag, så var det også demonenes største bedrag. Hadde de stoppet der ville jeg kanskje vurdert hvorvidt dette hadde vært historiens originale opprinnelse, men de gjorde ikke det.

Knyttet opp det jeg anså som mine egne tanker identifiserte jeg snart meg med dem. Cogito ergo sum, jeg tenker og derfor er. Som en junkie passert sin forventede levealder, flere år på overtid kunne jeg ikke stoppe tankene fra å ta overhånd og deretter tære meg ned. Fysisk smerte ved overanstrengelse eller overarbeidelse holdt tankene på avstand og ga noen få dyrebare øyeblikks stillhet, et regnvær til forskjell fra en orkan. Kunne man etter hvert kunne komme til å vurdere det å ikke lenger eksistere som et svar på fravær av støy, for ville man i det hele tatt kunne eksistere uten ens egne tanker?

Et øyeblikks tilfeldighet, et vitenskapelig mirakel i form av foreslåtte videoer på Youtube pekte meg mot en fremføring av det dikt. Fullstendig idiotisk og langt fra det jeg hadde hatt noen interesse i, men jeg så den likevel og som en følge løsnet noe et sted inni meg. Ikke nødvendigvis fordi alle ordene harmoniserte full ut med den jeg opplevde meg selv å være - mer som om jeg hadde gjenfunnet en indre sannhet jeg egentlig alltid hadde hatt, men som likevel hadde forsvunnet.

Salte tårer svir et hardt ansikt, ikke i sorg - av lettelse over å finne budskapet man hadde mistet, et budskap bestående av den sannheten man hadde mistet. Når demonene enten holdt kjeft eller om de hylte av ubehag så var jeg fortsatt til stede. Jeg er ikke den "sannheten" de søker å formidle. Jeg er heller ikke demonen mine, og på samme måten så er det heller ikke de som utgjør den jeg er.

Abby fra Machester sørger for at jeg ikke lenger kommer til å glemme. Hun desinfiserer huden før tegnene overføres, og snart er nålen i gang med å igjen gjøre budskapet til en selvsagt del av meg. Et tykt lag blekk, permanente spor som aldri igjen kan glemmes eller overses. Følelsen er som en ukvass kniv som millimeter for millimeter skjærer og river i hver eneste nervetråd på sin vei, noen få øyeblikks smerte for å kvitte seg med en som ville vært langt mer varig og ødeleggende.

Den egentlige jeg er tilstede under det håndfulle antallet minutter det hele tok. Kun enkelte avbrudd fra en eller annen demon jeg ikke lenger ønsker å lytte til nå som jeg vet sannheten bak alle gangene jeg lyttet til dem fremfor å følge min egen intuisjon.

Demonene er ikke annet enn en enkel representasjon av min fortid og pessimistiske syn på fremtiden, de er kun simple verktøy uten evnen til å eksistere her og nå - ingenting mer, det vet jeg nå. For hver eneste gang de lurer meg til å glemme sannheten om dem, og for hver gang de influerer meg til å handle på tross av mine egne ønsker og aspirasjoner så trenger jeg nå kun se ned. Bare et lite øyeblikk, og så kan jeg igjen med trygghet både heve blikket og møte verden.

Basert på en sann historie.

søndag 28. april 2013

Jeg er hva jeg interesserer meg for

Foreløpig siste segmentet av innlegg der jeg gjennomgår en del av de vanligste påstandene brukt når man beskriver hvem man er, og for de av dere som mistet starten så gikk startskuddet i innlegget Hvem er jeg? så start gjerne der først.

Der de tidligere påstandene for det meste enten har vært bundet opp i historikk, personlige styrker eller til og med bare vært en total skivebom så ser det ut til at vi endelig begynner å komme en vei her. Dagens innlegg omhandler ens egne interesser og jeg tror det vi bruker fritiden vår på sier gjerne veldig mye om hvem en person egentlig er. Selvsagt så er det en god del interesser som har flere avhengigheter knyttet opp til seg slik som eksempel vær, penger eller rett og slett nok energi som da gjerne kan hindre oss fra å gjøre det som står øverst på listen, og vil da herved få informert alle kvinnfolk som måtte påpeke lite brukte hobby-gjenstander stuet bort i skuffer og skap om at veldig ofte så er tanken på å gjøre noe like viktig som det å faktisk gjøre den - hold opp med å kaste leketøyene våre! Vi trenger dem.

Med det unna vei så var det kanskje på tide å si noe om mine egne hobbyer, men føler at en del av det blir vanskelig å definere ettersom at flere av dem tilsynelatende vil overlappe enten i form av tema eller utforming. Likevel så får man trå til verket med fast mot og bare starte en plass, og så heller komme tilbake til ting i større detalj ved en senere anledning.

En av mine ferskeste hobbyer er nok det som muligens noe ukorrekt kan beskrives som blogging, men tror jeg heller bare ville kalle det skriving ettersom at jeg ikke gjør for noen spesielt annen grunn enn å utfordre meg selv til å bli bedre. Uavhengig av om jeg faktisk har en håndfull lesere eller ikke så er det i grunnen litt irrelevant da den viktigste kritikeren likevel er meg selv.  Den allerede nevnte kritikeren har allerede tvunget meg til å ta et kurs i forfatterutvikling, så vi får se hvordan det forløper seg.

Skriver om ideer og ting jeg tenker på fra tid til annen, og til tross for at jeg er glad i kaker og sikkert har omtalt kaker fra tid til annen kommer jeg nok aldri til å skrive noen serie innlegg om cupcakes heller. Er heller hverken 15 eller en jente så innlegg om dagens outfit må nok utgå - ikke det at jeg går naken ut av døra om morgenen, men heller den at få sekunder påkledning så er det særdeles sjeldent at jeg kan beskrive hva jeg har på meg uten å se ned først. Store ord om livet, i bøtter og spann. Rosa, ikke i det hele tatt.

Astronomi har jeg lenge hatt en stor fascinasjon for, men nå er jeg kommet såpass langt at jeg faktisk har et teleskop og noen bøker om temaet. Fullstendig ubrukelig når det gjelder å finne frem i nattehimmelen og da selv med bruk av kart, omtrent som på jorden også med andre ord. Det er mange interessante fenomener og utvilsomt spektakulære ting som kan utforskes fra sin egen gårdsplass i løpet av vinternatten, men tror likevel det som trekker meg til temaet i utgangspunktet er mer det at alt man ser i seg selv representerer potensialet for helt utrolige undere og syn vi knapt kan drømme om.

Psykologi er noe som har interessert meg lenger enn jeg egentlig har vært kjent med navnet i seg selv. På mange måter har jeg alltid vært veldig selvstendig og har kanskje i flere sammenhenger blitt den som ble stående utenfor mange av de tradisjonelle etablerte miljøene. Dette har da gjerne reist en del spørsmål i forhold til hvorfor vi, og da mener jeg selvsagt mennesker generelt, i flere tilfeller både fungerer og tenker på veldig forskjellige måter.

Film kan være så mangt og jeg bruker sikkert mer enn min normale andel tid på å se ulike filmer og har da gjerne et vidt spekter av filmer man liker å se, alt etter humor og tid på året når jeg tenker etter. Filmer kan også ha en ren underholdningsverdi og jeg ser nok sikkert ganske mange av dem, men dersom jeg skulle peke ut et område der jeg har sterkest fokus så er det utvilsomt filmer med potensialet for å stille interessante spørsmål uten å nødvendigvis stave alt ut for oss i detalj. Liker filmer rett og slett fordi de tar kortere tid enn å lese en bok, og det er uansett den gode historien jeg i bunn og grunn er ute etter. De siste ti årene har dessverre sett en kraftig stilistisk og uttrykksmessig utvasking av film som medium og har etter hvert begynt å lese en del tegneserier i og med at disse gjerne publiseres i en betraktelig mer rå form, og dermed er mer i henhold til forfatterens, og tegnerens for den saks skyld, visjoner i forhold til historien fremfor at alt skal være skreddersydd et kraftig generalisert marked.

Kategorien Science Fiction vil nok sikkert alltid stå høyest på listen hos meg, og da mest trolig av den enkle grunnen at de mange av de beste filmene, bøkene og tegneseriene som oftest i en eller annen form et tøff nok til å stille utfordrende spørsmål samt at de ofte også trekker inn elementer fra flere av mine andre interesseområder, deriblant astronomi og psykologi.

Spiller en del spill både på konsoll og datamaskin samt et og annet fysisk brettspill. Der mange av konsoll-spillene brukes når man vil koble ut ved å holde hjernen aktivt opptatt med det som skjer så er det et utvalg gode historier og egne verdener man kan leve seg inn i. Brettspillene kommer hovedsaklig inn i forhold til min interesse for programmering ved å studere hvordan slike spill fungerer, balansegangen i dem samt også hvordan det menneskelig elementet spiller inn.

En interesse som sikkert kan komme overraskene på mange er nok det at jeg har en interesse for å tilbringe en del tid ute i naturen, rett og slett bare tilbringe tid der og kjenne tilknytningen til den. Foretrekker vel å merke å legge igjen naturen når jeg er kommet inn i hus til kvelden, men når man er der så er det noe befriende over det hele - litt Zen?

Har så vidt skrapet overflaten av de tingene jeg liker å holde på med, og for å være helt ærlig så har jeg egentlig kun nevnt en brøkdel av de tingene jeg holder på med så her er det nok mye å ta av dersom man skulle gjøre en større innsats på dette området. Alle disse er ting jeg gjør og på sine egne måter definerer de også deler av hvem jeg er, men tidene forandrer seg kjapt og det er vanlig at det blir forskyvninger i tidsbruk samt at det sikkert er flere nye ting jeg enda ikke har prøvd.

torsdag 18. april 2013

Forfatterutvikling: Karamell

Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset jeg tidligere meldte meg på, og gjennom teksten så er det en iboende øvelse i det å beskrive handling tilknyttet et spesielt lokale.

Karamell

Det var tirsdag, og ett møte i byen gjorde nødvendig å tilbringe noen timer innenfor den gamle bygrensen av det som i dag er kjent som Tromsø sentrum. Solen står høyt på himmelen for årstiden, og med sine fire effektive varmegrader har vinteren såvidt begynt å slippe taket på byen. Som en av byens mange tilflyttere, og egentlig så er vi generelt sett alle det alt etter hvordan man vrir på definisjonen, har jeg som så veldig mange andre fått smaken på de bedre tingene som sentrum har å by på - ett av disse er det gamle vertshuset Aunegården.

Den ytre delen av den doble entreen står åpen, noe som i seg selv antakeligvis til det gamle stedets inviterende og utvilsomt litt spesielle natur. Man burde sikkert føle seg litt mer urolig av å føle seg litt rund inne på det som i over hundre år har tjent som slaktebutikk, og krokene som fortsatt henger oppe langs veggene gjør lite for å tone ned denne delen av historien, men samtidig så er det en del av de delene som gjør at man får en følelse av den omfattende historien som ligger bygget som mest trolig nærmer seg to hundre år gammelt.

Interiøret er tydelig preget i en velbrukt barokk stil, store hengendelamper med messingdetaljer samt en overveldende stor mengde mørkt og eventuelt brunbeiset innredning gir plassen en varm og innbydende følelse. Et lite moderne snitt er lagt til i etterkant ved at takene har fått en avslappende hav-grønn tone mens dører og vinduer er omgitt i en kjølig blå tone. Rolig musikk selger roen, og resten av stedets gjester ser ut til å ha forsynt seg hjertelig.

De fleste som kommer inn døren etter å ha vært her tidligere vet at de beste bordene der man i ro og mak kan observere trafikken som passerer utenfor nærmest fylles opp mens man tenker tanken, men stamkunder i likhet med nye besøkende sporer fort av ett par skritt innenfor døren, en dør som forsåvidt merkelig nok åpnes ved å trekke den mot deg der du allerede står inne i den trange entreen. Kjenner at jeg sporer av mens jeg skriver dette, bare ved å ha en av de unike godbitene man finner i kakedisken stående på bordet foran meg - som en av de første tingene man ser etter å ha kommet inn døren vet man alltid hva man skal ha, og det selv om det egentlig er middagstid. Den søtlige duften av husets fiskesuppe gjør i alle fall sitt for å understreke at det egentlig er tid for mer fornuftige valg, men å alltid følge de etablerte konvensjonene er noe jeg overlater til folk uten fantasi.

Utvalget av kaker er ett samtale-emne hos alle som har vært innom, og uten at jeg er i noen posisjon til å dømme noen for dette så er vi nok alle tilbøyelig for å bare gi etter for fristelsen og legge igjen alle tanker om dietter og sunnere liv igjen på utsiden. Her får man de bedre kakene jeg har erfart i mitt liv, og tro meg når jeg sier at dette har vært en tro jeg har vist stor innsatsvilje for å utfordre så ofte som jeg bare kan, og de beste man får her er det som er kjent som trøffelkaken. Italiensk marengs på nøttebunn og adskilt av et tykt lag mørk brownies, alt dette servert ved siden av en forfriskende spiss jordbær-saus for å balansere det hele ut.

De har selvsagt en del varierende spesialiteter å velge mellom utover den nevnte bestselgeren, men tvinger man seg selv til begrensninger til et enkelt stykke av gangen så vil det kreve en god del turer innenfor dørene før man er villig til å bevege seg utenfor den så altfor kjapt etablert komfort-sonen for å prøve noe helt nytt, så da er nesten spørsmålet man må spørre seg selv hvorvidt man er villig til å risikere noe mindre enn perfeksjon?


Dagen har allerede blitt stemplet til være fylt opp til kanten av selvmotsigelser, jeg er trøtt og noe medtatt etter en natt uten noe stort mer enn en begrenset mengde søvn å lene meg på, men fremfor den sedvanlige kvalmen og en generell følelse av å være nedkjørt nærer jeg heller en anelse av energi og ett levende ønske om å prøve noe nytt. Det er ikke alt som fortjener å komme opp i dagens lys selv om et nærende håp utvilsomt er en dårlig ting å gå glipp av, så da bør man nesten gi etter for de positive impulsene når de dukker opp - tross alt har man alltids neste gang!.

Nøyaktig hvem "vi" i denne sammenhengen egentlig er kan knapt beskrives på annen måte enn avslappning sammen med sine egne tanker, og dette er en av de best egnede plassene man kan møtes i nærheten av byens masende hovedgate. Vi trenger hverandre, og her kan man finne ett lite intimt hjørnebord.

Det er mye å velge mellom, men der man tidligere har prøvd noen av dem så er blant annet en ostekake som på enkelt vis eliminerer seg selv fra dette viktigste av alle spørsmål, hva ønsker jeg i dag? For å være helt ærlig så vet jeg ikke hva den eksakte ordlyden hadde vært, men dette var i alle fall det den fortsatt fungerende delen av hjernen hadde oppfanget som spørsmålet fra den vakre brunetten som hadde dukket opp bakom disken, og alt jeg der og da kunne se og tenke på var den utrolige verdien av ett enkelt smil. Hun er søt og gylden. Hva jeg gjorde foran disken i utgangspunktet er blant kunnskapen man plutselig ikke lenger var i stand til å huske.

Hjernen kjemper hardt for å gjeninnføre konseptet om kontekst til problemstillingen jeg tidligere hadde oppfanget, og igjen orienterer verden seg rundt de tingene som faktisk står nedskrevet på stedets meny. Dette var en kontekst jeg kunne forstå, og selv om svaret allerede var ferdig konkludert og dobbeltsjekket for avlevering så gjensto fortsatt noen grunnleggende rusk i maskineriet i forhold til det å omdanne de visuelle inntrykkene fra kakedisken og over til noe som kunne kommuniserer.uten telepati, men som selv om hun sikkert hadde mange kvaliteter og egenskaper utenfor utseende så var neppe det noe som hadde fått plass på listen. Brøkdelen av ett sekund på overtid fikk man åpnet kjeften for å vise sin kontroll over situasjonen igjen.

En Cola, ahm, Zero samt ett stykke av den karamell-greia, var svaret jeg så halv-intelligent hadde levert fra meg. Hun har kontroll på alt som foregår bak disken, og selv om det hele foregår svært naturlig så er det en automatikk over det hele som får det hele til å utspeile seg over få sekunder. Jeg utsettes for et tredjegradsforhør der man må avlevere rapport i forhold til om kaken skal serveres sammen med jordbær- eller vanilje-saus. Den siste hadde vært anbefalingen, og jeg gir etter uten protest. Konfrontert med spørsmålet om isbiter i glasset ser jeg mitt snitt til å komme inn igjen på et punkt der man hadde kontroll, og proklamerer straks min interesse for at, ja - det var hun velkommen til å fikse for meg.

Møtet mellom oss hadde ikke vært noe hadde tatt initiativ til og til tross for at bare det å oppholde seg utendørs og samhandle med folk jeg ikke allerede kjenner fører allerede føltes ukomfortabelt nært min egen intim-sone, men det er selvsagt utelukkende mine egne begrensninger det er snakk om, og for henne er jeg bare en hvilken som helst kunde. Som så mye annet her i verden er man forventet å betale for de godene man nyte av, enten på den ene eller den andre måten - 111 kroner. Om det er av vane eller som takk for det ekstra smilet runder jeg av opp til 120. Muligens kanskje er det også tildels at den logiske delen av meg som konstant søker å finne en større orden i verden på alle måter den kan - denne gangen med å velge et litt penere og avrundet tall. Kunne kanskje beskrevet henne ved bruk av lignende ord, men det ville vært fullstendig passende - former man uansett knapt kan drømme om. Uansett og tilbake i den virkelige verden så er jeg økonomisk utfordret som boligeier, men langt fra vanskeligstilt og viser gjerne litt takknemlighet så godt som jeg kan.

Kort-terminalen fungerer selvsagt ikke som den skal, og på tredje forsøket gir hun meg et uttrykk som sier veldig mye i forhold til min kompetanse i forhold til bruk av plastikk, og få sekunder etterpå er man fratatt ordningen for vurdering hvorvidt jeg hadde stukket kortet i rett ende eller hva enn andre kombinasjoner som skulle være mulig å prestere. Enten det eller eller så er de bare vant med at de nye betalingskortene gir uvanlig store mengder problemer fra tid til annen, hadde alle mentale fasiliteter vært tilstede hadde jeg kanskje kunne sagt fra med litt større sikkerhet, men noen nord-norske gloser fra undertegnede hadde sikkert vært en god indikator på at ikke alt fungerte som forventet ved første forsøk. Om mye om og men så fullfører transaksjonen og godsakene er godkjent for utlevering, man er blitt godkjent for kake. Bestikk og tallerken er selvsagt forventet å bli etterlatt når man forlater stedet, men om to timer kunne jeg sikkert ikke engang svart på hvilken farge det var på den, så ikke noe tap der nei.

Kakefat og brus lastes opp i hendene mens man undrer seg om hvor man hadde slengt fra seg resten av tingene sine, hansker, notatbok og muligens en fedora. De vanlige tingene. Jeg er visst også et offer for mine egne over-automatiserte handlinger, men etter noen sekunder drar jeg kjensel på noen av tingene borte ved et mindre tomannsbord lenger bort -  en stille krok, og vanligvis der jeg pleier å sitte når jeg tenker tilbake til tidligere kulinariske reiser. Hun takker og gir meg et smil før jeg går i retning av bordet, bak meg hører jeg at det klirrer i tips-glasset.

Kaken bestående av browniesbunn med biter av valnøtter, karamell-mousse og det som jeg en gang hadde fanget opp på et konditori-program at visstnok skulle hete noe slikt som karamell-ganache, men for resten av oss vanlige folk i gaten så foretrekker vi bare å kalle det deilig myk karamell. Pyntet med valnøtter. Pent omkranset av vaniljesaus er det hele en fristelse for kropp og sjel, og selv om smaken sjeldent når opp til forventningene å smaker alt likevel helt fortreffelig. Altfor søtt, altfor godt og uten noen som helst sjanse for at det vil bli etterlatt en eneste smule igjen på tallerkenen. Ingenting å bortforklare.

Opplevelsene noteres flittig i notatboken, en gammel dame spør meg ut angående funksjoner på en nyere Samsung-mobil, men jeg har ikke peiling da jeg aldri har eid en slik. Foreslår å hjelpe videre, men hun merker at jeg ikke helt er tilstede. Alt er irrelevant så lenge kaken fortsatt står på bordet, og først når den er borte våkner den helsebevisste delen av meg - den informerer kun om at det tross alt er viktig å unne seg noe godt en gang i blant, og det er befriende å for en gangs skyld være enig.

Den tomme tallerkenen ryddes flittig bort, og jeg blir sittende i mine egne tanker inntil den siste resten av brusen også er borte. De tidligste middagsgjestene er for lengst begynt å ankomme stedet, og det kalde trekket fra ytterdøren trekker tankene bort fra mine egne tanker. Duften av nystekt Foccacia ligger på kanten av luktesansen, og frister med et løfte om oliven og rosmarin. Nesen er i ferd med å selge inn løfter Ergometersykkelen min hjemme vil ha problemer med å kjøpe uten bruk av avbetaling, og ser mitt snitt til å rømme åstedet før det hele går for langt.

søndag 14. april 2013

Forfatterutvikling: Smil for helvete!

Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset jeg tidligere meldte meg på, og er et av mine første forsøk på det å skape vekslende hastigheter i teksten samt forhåpentligvis vekke følelser hos leseren.

Smil for helvete!

Drowning av Pretty-Angel
Mislykket. Det var det jeg følte, helt og holdent.  Hverken sinne eller sorg, bare en mislykket mann i midten av sitt liv. Ikke fordi jeg ble forlatt av den som jeg hadde elsket, men fordi det var henne jeg var ment å tilbringe resten av livet mitt sammen med. Jeg kunne leve uten henne, det var bare å spise og sove, men hva sto igjen når jeg ikke lenger engang hadde en fremtid?

Tankene svirret gjennom hodet mitt i de påfølgende månedene, og den gamle løgnen man forteller hverandre om at ting alltid blir bedre hvis man bare gir det noe mer tid var begynt å for alvor vise sine begrensninger. Man skulle tro at hodet gikk på tomgang uten noen nye sanseinntrykk eller noen nye interesser å grave seg ned i – sannheten var heller den at det gikk stadig raskere å komme frem til at man ikke denne gangen heller kom noe nærmere noen løsning, og etter en stund sluttet jeg å i det hele tatt å ense konturene av tankenes form. Bare etterlatt til panikken. Angsten. Følelsen av å være tappet for selve viljen til å trekke pusten, og likevel være tvunget til å gjenta det hele om ikke så lenge, noen små øyeblikk av fred mellom dem.

De andre øyeblikkene sto derimot pent oppstilt, og ventet bare på sin tur. Øyeblikk av håpløshet. Trøstesløshet. Fortvilelse. Ventingen. ALT.

Til helvete med ALT!

Jeg hadde ikke gått inn i veggen som så mange ønsker å prate om. Livet hadde vært levd i en altfor høy hastighet, jeg hadde ønsket å både ha og tilby alt hun noensinne ville kunne ha ønsket seg, jeg hadde vært sterk for lenge. Ikke av tvang. Ikke av ønske. Fordi det var den jeg var, det hadde definert meg.

Hadde jeg truffet veggen ville jeg kunne tatt et skritt tilbake og sparket den ned! Hadde den vært laget av armert betong ville jeg nok sikkert knekt et eller flere bein i kroppen, men det var ikke slik det hele hadde skjedd så hvorfor spekulere i noe som kom, hendte og istedet hadde etterlatt meg sønderslått og oppskrapt på bunnen av et hull. Det hadde aldri vært noen vegg der, for hadde det vært en vegg der så hadde jeg stoppet opp, og undret meg om hva som lå skjult bakom og eventuelt muligheten for å bare gå rundt. Det som skjedde var at jeg snublet, og på veien nedover strakk jeg meg etter en hånd som ikke var der.

Det var henne jeg hadde lagt min tillit til, men det hadde ikke gått begge veier, og for alt det var verdt så innser jeg det nå. De som allerede hadde dedikert mange år av sitt liv for å ta hånd om meg, og holde meg i hånden gjennom de første stegene i mitt liv hadde vært for viktig til at jeg unødig kunne utsette dem for noe mer. Jeg så dagslys der oppe, og gjennom alt så var man bedre enn som så. Delvis fordi jeg manglet dybdesyn. Delvis fordi jeg hadde hatt tillit.

Hullet ble mitt nye hjem, og det var et fint hjem. Ly for vinden. Regnvann for å døyve tørsten. Rom for refleksjon. Vi passet godt sammen. Tårer gikk ubemerket hen i regnet. Blod forsvinner i gjørme, og få sekunder etterpå er våt gjørme uansett alt man kan se, fullt opptatt med å gradvis viske ut alle spor.

Synk ned i gjørma. Bare la den sluke deg.

Smil for helvete! Det er tross alt et fint hull – fullt og holdent ditt eget, og ikke noen andres! Smil for alle timene du brukte på å grave det, spadetak for spadetak.  Jo hardere du arbeider, jo lykkeligere vil du bli. Arbeid enda hardere så får du kanskje det du ønsker ut av livet før det er for sent. Smil for deg selv, det er tross alt ikke alle som får muligheten til å grave sin egen grav, og er man fra kysten så er det til og med noe poetisk over det å møte sin endelikt i  form av en våt grav.

Gi opp! La den innhente deg. Slapp av og la gjørmen bre seg over deg, og en gang for alle sette deg fri. Sliten nå. Lukk øynene. Bare sov.

Hullet fylles gradvis. Kjølig. Ingen lyder. Ingen smerte. Ingenting.

Våken nå. Kroppen skriker. Jeg skriker. Delvis fordi man igjen er mislykket, og delvis fordi man står ovenfor en helt ny dag. Til helvete med nye dager!

Faen. Ta. Deg!

Kom. Deg. Opp!

NÅ!

På føttene igjen. Stirr fanden i hvitøyet, og ta det neste skrittet - du kan få lov til å kaste opp etterpå, ikke før! Vi har mye arbeid foran oss nå, jeg og ensomheten min. Det går greit, den er uansett min beste venn. Den er en del av hvem jeg er. Vi trenger hverandre vi to.

Fortiden er historie, fremtiden er borte for alltid, og livet er det du lever nå!

Konsentrer deg om en enkelt dag av gangen, og se deg ikke tilbake for vi har alle en historie som fint kan legges igjen der man fant den. Lev for idag, arbeid med den man er og la fremtiden komme når den selv er klar for det. Inntil da lever jeg mitt liv på mine egne premisser, og hullet i livet mitt fylles gradvis med nye gleder, fascinasjoner og opplevelser.

En dag smilte jeg igjen til verden.

mandag 25. mars 2013

Forfatterutvikling

Norsk forfatterutvikling.no
Har til nå arbeidet noen måneder med denne bloggen og selv om det ikke har vært den helt store tilbakemeldingen fra potensielle lesere så har vel egentlig det aldri vært et mål, heller det å dokumentere en del av de tingene man holder med på til sin egen fortjeneste. Etter hvert har det også blitt enklere å flytte begrensningene i forhold til sin egen intim-sone ved å skrive om ting man både interesserer seg for, har sterke meninger om og ikke minst redusere tendenser å sensurere seg selv med det formål å bedre passe inn i samfunnets uttalte forventinger om å finne seg selv innenfor gjennomsnittlighetens veldefinerte rammer.

Jeg vet ikke om det å skrive mer omfattende tekster er veien der jeg til syvende og sist kommer til å ende opp med å utfolde mine mer kreative tilbøyeligheter, men inntil videre og så lenge som man har noe interessant å formidle så er det en vei som jeg føler kan være verdt å utforske videre. Utvikling av selve det skrivetekniske er vanskelig å forbedre uten faglige tilbakemeldinger eller vurdering så jeg har brukt noe tid på å utforske den heller smale tilgjengeligheten av nettbaserte kurs, men kom over en kampanje der Norsk forfatterutvikling.no tilbyr kursmateriale og veiledning myntet på forfatterutvikling så da har man i det minste satt listen langt over min egen hodehøyde.

I disse dager kom også selvangivelsen med den glade beskjeden om at man fikk noen få kroner igjen, og som singel så er jeg nærmest forpliktet til å investere disse tilbake i meg selv så da har jeg meldt meg på i håp om at det på sikt skal lede til en ny og bedre skrivestil. Hvem vet hvor dette i så fall vil lede? Kanskje blir mine fremtidige tanker formidlet ved bruk av et mer lettfattelig valg av setningsoppbygning, eller noe så ekstremt som at en av de kommende testene av en eller annen måltiderstatning blir skrevet i form av neste års påskekrim... Skremmende tanker, men den som følger nøye med vil kanskje ende opp med å få se.