Viser innlegg med etiketten Ferie. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ferie. Vis alle innlegg

tirsdag 26. november 2013

Reisebrev fra den andre siden, del 3

Jeg er ikke bygd for dette, gi heller meg måse-egg og en Mack-øl takk! Hmm... Hørtes mer ut som ut som Nord-Norsk country spør du meg, og nei; det vel egentlig ikke ut som meg i det hele tatt det. Ble sikkert litt gatelangs surring og litt løssluppen sang på veien, men var vel sikkert noe nærmere noe slikt:
Take my love, take my land
Take me where I cannot stand
I don't care, I'm still free
You can't take the sky from me.
Kanskje ikke spesielt Nord-Norsk av meg, men det er vel mer meg uansett hvordan man vrir og vender på det. Kjennere av kvalitets-underholdning vil kanskje til og med kjenne igjen teksten, og omtrent nå kunne jeg trengt fem minutter foran en tv-serie eller to uten dubbing. Så hvor var jeg?

I Spania av alle plasser, og det er fristende å oppsummere eventyret så langt med den velkjente Veni, Vidi, Drinkski (fullt mulig den siste der ikke er helt korrekt). Jeg kom og jeg så, deretter ble det muligens alt for mange halvlitere på byen.

Dag 7

Gudene må vite hvorfor jeg er våken rundt frokost-tider, det må være skjebnens ironi at man plutselig på ferie skal begynne å være våken helt av meg selv tidlig om morgenen. 

Ramler ut av sengen og mens man sirkler frokost-buffeen innser man at man egentlig hadde prøvd seg på en rett linje. På tide med litt frisk luft!

Har blitt noen kilometer de siste dagene, joggeskoene begynner faktisk å vise merkbar slitasje. Kunne kanskje gjort som en av de andre turistene og leid meg en sånn elektrisk rullestol, men føler meg hverken invalid nok eller hip nok til å gjøre det på den ironiske måten. Føler starten på en betennelse i begge føttene, definitivt ikke bygd for dette... Likevel, er det ferie og man har tid nok så får man halte avgårde isteden da. Betyr fortsatt at jeg beveger meg raskere enn 99% av befolkningen her uansett.

Tilbake til den biten om frisk luft, hvorfor ikke prøve seg å se på om folka på den båt-tingen var kommet seg tilbake på jobb. Helt fantastisk ide om jeg skal si det selv, hvorfor ikke betale en moderat pris for å la en katamaran minne en på om at man fortsatt var fyllesjuk?

Til gjengjeld så var det en katamaran med vinduer i flottørene slik at man kunne sitte der og studere livet under havet, ganske fascinerende faktisk. Fem minutter ble vi satt i land på Benidorm-øya slik at vi kunne få brukt tid på å studere fuglereservatet de hadde der, måtte bare gå opp til toppen først... Der kunne man se all slags fascinerende fugleliv, et yrende skvalder av hvitt, sort og grått; har følelsen av at jeg kanskje har sett kombinasjonen før.

Dag 8

Siste dag, må vel få unnagjort noen enkle innkjøp. Ingenting man egentlig trenger, men med tanke på allerede nevnte joggesko-slitasje kunne sikkert det være en god ide samt at man selvsagt knapt kan forlate sånne turistfeller uten å kjøpe en eller annen relativt poengløs liten suvenir.

Får starte praktisk, frisørene her koster omtrent en femtedel av det de gjør i Norge så er jo nærmest økonomisk uansvarlig å ikke få stusset litt på sveisen. Ikke det at mengden hår på hodet så langt ikke har vært et pluss, for når tak-søylene er plassert i en høyde på 1,90m rett foran nederste trappetrinn så er det definitivt et pluss med litt padding. Unngikk den heldigvis, akkurat på håret kan man faktisk si... luggen ble derimot litt flat underveis, så når man er på besøk i nasjon der gjennomsnittshøyden tilsynelatende er rundt 1,60m så kan det lønne seg å ta det rolig.

Fant heldigvis en frisør som forsto littegranne Engelsk, burde kanskje tenkt meg litt nærmere om ettersom at hun svarte "poquito" fremfor å faktisk svare på engelsk. Vi snakker om gudene må vite hva for noe, hun legger ut i det vide og det brede... på spansk.

Etter litt snip-snip endte det tydeligvis opp i en hårsveis jeg ikke har prøvd før, men av hva man kunne fange opp så var det visst en tradisjonell Beckham. Uten nødvendigvis å ha sett så nøye etter så vil jeg i det minste håpe på at var snakk om herr Beckham og ikke frøken Spice Rack. Frisøren var i alle fall boblende entusiastisk så da var det bare å tipse godt og rusle videre til neste stoppested.

Det å kjøpe seg et par joggesko var definitivt en utfordring, for om man skal si noe som helst om deres utgave av G-Sport, XXL eller hva man nå enn skulle sammenligne den spanske kjeden Base med så får de i alle fall ekspeditørene her til å virke helt ekstremt service-innstilt. Etter nesten ti minutter i en butikk ellers blottet for kunder er jeg på tur til å sjekke lagerstatusen manuelt på datamaskinen deres før noen endelig innser at de kanskje bør vurdere noe som involverer kundene deres, og etter enda mer fikling frem og tilbake innser man at i et land der man må dukke under tak-søylene så påvirker tydeligvis også det hva de tar inn av størrelser. Likevel, til litt over halvparten av den prisen man er vant til å betale så får man nesten tolerere litt ventetid.

Ellers så var vel den store lokale suveniren kuer i diverse fasonger, men bestemte meg for at til tross for at jeg egentlig ikke har innredet med bakgrunn i noen som helst form for mål eller mening så tror jeg at en sjarmerende keramikk-ku ville clashet med det meste jeg har.

Dag 9

På tide å komme seg hjem, definitivt på tide. Benidorm er nok plassen for folk som er langt eldre enn meg, eventuelt hvem enn som måtte passe inn i målgruppen for plassens strippeklubber, burlesque-show, bordeller og noe som jeg tror kun kan beskrives som et yrende transvestitt-miljø.

For folk som meg er det lett å sette stor pris på kilometer etter kilometer med tilgjengelige tur-løyper, kombinerer man det med uante mengder god mat og et lite bibliotek så er det lett å trives. Bare ikke studer alle detaljene så altfor nøye, for det er ikke alt som er sånn som man tror.

Shuttle-bussen var en liten utfordring i seg selv, hva slags selskap lister opp at de kommer til å stoppe på en av to stopp uten å kunne se begge stoppene fra samme sted? Begynte å lure på hvorvidt jeg hadde mistet bussen, men når den endelig dukket opp en halvtime forsinket uten at sjåføren viste tegn til å ha det travelt så var det ikke annet å gjøre enn å konkludere med at Italia tross alt bare er på andre siden av fjorden...

Flyturen hjemover var over et blunk, ingenting å rapportere om. Muligens sett bort fra enkelte små detaljer som at man vet samtlige flyvertinnener er Spansk når litt turbulens sender de ned i knestående for å korse seg og rope på madre de mio, oss passasjerer imellom vet at det bare er sånn det er i nærheten av Bodø!

Hjemme. Snø, is, slaps og tilnærmet mørketid... Alt man har savnet!

mandag 25. november 2013

Reisebrev fra den andre siden, del 2

Skal vi se. Det var en ferie, jeg dro dit og for å få trening i å skrive noe inn på bloggen før desember setter inn så reflekterer man over opplevelsene så langt. Hva skulle man egentlig kalle innlegget om ikke "reisebrev fra den andre siden", nøyaktig hvorfor utelot jeg sikkert fra del 1, men det er vel egentlig fryktelig åpenbart for alle som har vært der på besøk... Plassen gir i alle fall meg lyst til å spille Eagles låten Hotel California for full guffe, lykkelig over å både ha fått sjekket ut og forlatt. På den andre siden er ikke heldigvis ikke høy alder smittsom, så da er det bare å roe seg helt ned og lese en bok.

Dag 5

Forsov meg, ingenting som å snuble inn i frokost-salen 10 minutter før stengetid og så hive i seg egg, bacon og tre desserter. Ja, det var jo en fornuftig og balansert start på dagen. Så hva gjør man når man har forspist seg for ørtende gang i løpet av ferien og generelt sett føler seg litt crappy, jo det skal man si; man spenner på seg joggeskoene og jogger i retning av Villa Joiosa.

En halvtime senere innser man nøyaktig for en fantastisk dårlig ide hele greia var, jogging er for folk som er i stand til å mentalt skru av all høyere hjerneaktivitet (eller aldri skrudde den på). La oss sikte oppover fjellsiden der borte, og straks er man på Torre Aguila. En kort spasertur innom det som tydeligvis var en del av det Spanske forsvaret, men ble forlatt fordi det var for vanskelig å komme seg til og fra tårnet. WTF? Disse folka var jo en del av en helt utrolig sjøfartsnasjon med forsyningslinjer overalt, så lenge det da tydeligvis ikke var snakk om kjølige klima eller involverte noe verre enn moderate motbakker da.

Burde kanskje lært til nå at bare fordi ting ser ut til å se ut til å være i nærheten, så er det kun fordi man er vant til at det er noen flere fjell spredd utover med jevne mellomrom. La oss bare ta en tur nedover dit og gå veien tilbake, det ble en kjapp rundtur på rundt 5 kilometer. Urk!

Kveld, tid for kultur! Avgårde til Benidorm Palace for dinnershow, oppvisning av alt det Spania har å by på av rytmiske danseformer. Appearantly både med og uten klær, men så må man vel nærmest forvente noen overraskelser når man gjør oversettelsene av reklamefolderen selv. Slikt må man vel tåle, heldigvis ble jeg plassert sammen med en aldrende britisk dagmamma som sørget for å sensurere de groveste bitene.

Visstnok var jeg også akkurat den typen yngre kjekk mann som venninnen hennes ønsket å bli bedre kjent med, så det ble en etterpåfest man fint hoppet over. Det fikk holde med å posere for foto.

Snublet innom en nattklubb på veien hjem, der ble det visst allsang så man fikk stemt i på å synge Volare for full hals. Dansegulvet åpnet sterkt med rytmer fra Salsa, Bachata og Samba. Var vel omtrent omtrent da man innså et par småting; for det første var jeg den eneste i lokalet som hadde i det hele tatt prøvd meg på de forventede grunnstegene, den andre var at det jeg kunne av Spansk begrenset seg til å bestille øl så den store samtalen ble definitivt litt, skal vi si avstumpet?

Dag 6

What to do? What to do?

Egentlig litt lei for å være helt ærlig, setter kurs mot det store søndagsmarkedet som tydeligvis stengte 5 minutter før jeg nådde frem til den delen av byen. Satser på en båttur og finner ut at sånt gjør man ikke på søndager. Crap!

Begynner å bli enkelt å skille spanjolene fra andre tilreisende nå, spanjolene er de som har funnet frem dunjakka og toppluen. Ser ut til at 16 grader og vindstille er akkurat på smertegrensen for innenlandsfolket her.

Sjekker ut en nattklubb på kvelden, konstaterer at jeg er den eneste tilstede... Populær plass med andre ord. Så da traver vi heller gatelangs på leting etter liv, få sekunder etterpå blir man huket tak i en av de få innkasterne jeg faktisk har truffet på der nede. Han lurer på hva jeg leter etter, svarer selvsagt piker, vin og sang så da skulle liksom det være klar.

Etter å ha blitt geleidet noen hundre meter gjennom mørke bakgater mens man stille og rolig for seg selv kartlegger mulige rømningsveier, potensielle improviserte våpen for formålet samt selvsagt litt småsnakk om hvor det var man skulle hen. Tro det eller ei, men Romeo ledet faktisk vei til det jeg ba om... burde derimot vært litt mer spesifikk i forhold til hva man spurte etter.

Ja, det var sang der; en improvisert versjon av Da Capo! komplett med en spansk versjon av Tor Endresen. Piker i massevis, vel å merke ingen under 70! Dansing i massevis, men seriøst da mann; trodde ikke vals fortsatt eksisterte ute i det fri!

Tre vodka med ananas-juice senere så begynner til og med vitsene innimellom å bli morsomme, fortsatt ingen aning hva det handlet om selv om jeg er ganske sikkert på at både død, begravelse og populær-rasisme var en del av det hele.

Hvor går man så herfra? Joda, det ble Stand Up og hypnotisør til slutt, ble dessverre ikke plukket opp som en av de aktuelle kandidatene for akkurat det da. Kanskje like greit i og med at den typen hypnose kun fungerer på folk som er tilbøyelig til å oppføre seg som en kylling i offentlighet, gitt at de får utdelt en gyldig unnskyldning da (hypnose).

3 øl senere er man involvert i en fyrig diskusjon om de fascinerende sidene ved å arbeide som balsamør, underveis har dialekten min til og med svitsjet over til irsk. Dette må vi fikse på; fem minutter senere er man tilbake på skotsk mens man diskuterer offshore-arbeid i oljebransjen. 2 øl til og det er definitivt på tide å komme seg hjem, definitivt sent nok i massevis når man eksplisitt må bruke mer enn et par minutter på å lage tilstrekkelig bråk for å få nattevakten til å våkne akkurat lenge nok til å låse opp hotelldøren.

søndag 24. november 2013

Reisebrev fra den andre siden, del 1

Ferie. Et vakkert ord, ikke sant? Gir automatisk assosiasjoner til alt fra baksetet på en grønn Volvo stasjonsvogn i altfor høy hastighet, i alle fall så vidt jeg husker kommentarsporet fra passasjersetet foran i bilen, gjennom Svenske skoger og til langstrakte private strender i tropiske strøk. Så nøyaktig hvor rangerer en kjapp tur til Spania i nevnte skala?

Ingen aning, hva er vel en ferie om ikke enn en samling unike inntrykk og opplevelser satt utenfor system og forbi hverdagens logikk. Så da får man bare liste dem opp kronologisk og hva man ender opp med.

Dag 1

Klokken er ikke slått åtte enda. Slår klokker fortsatt noe som helst nå som de analoge klokke knapt er et fordums minne for de fleste i min generasjon? Nok om det, flyet ruller ut fra gate på Gardermoen, jeg, meg selv og et lite bibliotek er underveis.

Vel, det vil si at den ene siden av flyet ser ut til å være med på planen om å komme seg avgårde og underveis til varmere strøk. Den andre siden har en motor som ikke føler for å starte, og vi må selvsagt vente. Kapteinen ikke spesielt imponert over beskjeden om å flikke på bryteren, så her må det sterkere lut til da gitt. Vi venter...

Og venter... Og så venter vi enda litt mer mens teknikeren bytter sikringsboksen for å se om det fikser problemet og et kvarter senere har vi, om ikke enn liftoff så i det minste har vi fått på plass et harmonisk to-stemt brøl. Det forventede antallet flydeler ser nå ut til å snurre som de skal. Ser ikke ut til at flykapteinen er blitt i noe spesielt bedre humør, en kjapp replikk om å finne seg en flyplass var ikke helt svaret han ville ha i forhold til hva han skulle gjøre dersom motoren stoppet igjen.

Liftoff!

Dette er besetningen og vi ønsker deg velkommen om bord til denne flyvningen til Alicante, Spania. Som vi er opplært til å gjøre vil vi nå be deg vurdere hvorvidt du ikke vil bruke tiden på å handle inn vårt ekstremt dyre utvalg last-minute gaveideer, og som vanlig er det ikke servering på våre flyvninger.

Altså, to skritt tilbake i allmennkommunikasjonen her! Ingen servering? Ingen brunt brennevin? Nope. Nå drikker jeg selvsagt ikke den slags, noe med det å ha smakt på det, men om det var noe passende tidspunkt å starte så var det i alle fall nå.

Spania. Shuttlebuss? Gikk for noen timer siden den. Skrankene for busselskapene? Tomme. Vel, får vel spasere nedover til holdeplassen og se hvorvidt en av de 30 bussene som står der skal til det samme generelle området jeg skal til. Hmm... Ser ikke ut til at noen av bussene er merket destinasjon, bare reiseselskapene jeg potensielt sett kunne benyttet meg av.

Får ta og snakke med en av sjåførene da, se om de skal til den samme byen eller i det minste noen kilometer i rett retning. En kort halvtime senere suser man i 120 km/t nedover motorveien i hva man kun kan håpe er korrekt retning, er liksom litt vanskelig å vite ettersom alle man hadde pratet med inntil da kun ser ut til svare med Si eller Yes uansett hva spørsmålet måtte være.

En time senere står man utrolig nok i rett by, vel å merke fremfor feil hotell, men så lenge det er ferie ignorerer man kjapt et par detaljer så lenge man er i rett bydel. Knapt forlatt resepsjonen før man blir overfalt av en gammel dame som absolutt må vite hvor jeg kom fra, hva har jeg rotet meg inn i?

Dag 2

Det er ferie, så da gjør man noe annet enn det man vanligvis gjør; komme seg opp tidlig om morgenen samt faktisk legge inn litt fysisk bevegelse. Setter avgårde med et kors som mål, den lille lyse flekken øverst i fjellsiden til høyre i bildet.

Underveis slår det meg at jeg fortsatt ikke har noen spesielt eksisterende retningssans, så etter hvert har man tatt feil vei og ender opp med å sirkle fjellsiden før man ender opp i en helt annen bydel.

Vet ikke om det kan regnes som trening når man legger inn pauser for både is samt lunsj og en halvliter underveis, men noe må jeg jo har gjort i og med at GPS-en viser at jeg har tilbakelagt omtrent 15 kilometer på turen.

Dag 3

Med gårsdagens geografiske forvirringer så har man definitivt muligheten til å gjøre nye, så da tar man den andre veien og ender opp på andre siden av fjellet, om man kan kalle det noe slikt. Ingenting som å snuble over historiske landemerker, sånn helt tilfeldigvis. Torre Vigilancia.

Snubler innom Calle Gerona på veien hjem, og det ser ut til at i en by der de fleste hovedsaklig forventer medlemmer av aldersgruppen 70+  så er det definitivt her nattelivet foregår.

Vel, sånn sett bort fra at de fleste allerede er døddrukken og kollapset på deres respektive hotellrom lenge før natten faktisk kommer. Strippeshow, mengderabatt på øl og mekanisk okse ser definitivt ut til å appellere til middelaldrende britiske husmødre med gudene vet hva annet de har dratt med seg hit.

Cheesy? Ja... Det uten å i det hele tatt ha nevnt busslasten med menn spraymalt snørrgrønn fra topp til tå, kun iført det nå så altfor klassiske Borat-kostymet. La oss bare ta et skritt tilbake så vi unngår prosjektiloppkast fra sidelinja her, er det ikke noe mellomting her?

Vel hjemme på hotellrommet mitt har jeg fryktelig vondt i føttene, sjekker GPS-en som viser en distanse på 18 kilometer siden jeg forlot om morgenen. Sverger for at dette må det bli slutt på, det blir Taxi på meg fremover.

Høres ut som det er en slåsskamp på verandaen bortenfor min, visstnok så var ikke alle festdeltakerne enig i at det å kaste deler møblementet utenfor rekkverket og ned på gata nedenfor var det kuleste man kunne finne på. Hører ikke nøyaktig hva som blir sagt eller hva slags språk det er snakk om, men la oss bare håpe at det ikke er Nordmenn.

Kveld. Bydelen der jeg bor ser ut til å ha stengt ned, en spasertur på to-tre kilometer kun med gresshoppe-orkester som eneste selskap er det som skal til før man begynner å se snurten av et aktivt uteliv. Ser ut til at Gerona er plassen der det skjer, men la oss unngå hovedgaten og ender opp på en kul Skotsk med godt utvalg i øl, live rock og noe mektig tvilsomt de visstnok kaller finger sandwiches. Dere må gjerne være så britisk som dere vil, men får ikke loffskiver med sardiner, kaviar og geitost til å harmonisere helt med min Coronita (visstnok Corona på Spansk).

Dag 4

Åååh, jeg er dårlig. Hvordan i svarte skjedde egentlig det? Har jo knapt brukt et par hundre spenn, men med gratisdrinker, øl for ingenting og snål fingermat så holder er tydeligvis det mer enn nok.

Vi prøver oss på noe enkelt, en titt på hva enn som foregår i gamlebyen. Burde sjekket kartet, for 4 kilometer etterpå snubler vi innom en Ristobar for å ta en pause. Betjeningen forstår ikke avanserte og høyst ukjente konsepter slik som Ice cream, ikke akkurat som om det ikke står skrevet sånn på menyene deres. Da får vi prøve oss på en spansk-glose isteden og etter litt åpenbar himling med øynene over uttalen min av ordet hellada så ender jeg opp med å servert det jeg var ute etter likevel.

Ved middagen treffer man på veranda-selskapet fra igår, og vet du hva? De var faenmeg norsk. Nå er jeg stolt. Skikkelig stolt skal jeg si. Ingenting som å få bekreftet sine mest negative fordommer om ens egne landsmenn. Tillat meg å late som om jeg er Engelsk.

mandag 14. oktober 2013

Una cerveza, por favor!

Nidar Julemarsipan (pressefoto)
En sommer går mot slutten, dessverre noe preget av storslåtte fjellvandringer som aldri helt manifesterte seg. En spennende kulturreise gikk samme veien Gallus gallus domesticus sparker. Underveis flyttet man avreise, feriedager og alt som måtte være på plass så nå sitter man her da... fortsatt en sommerferie i manko, men er det vilje så finner man alltids en mulighet.

Jeg gir opp.

Nok er nok.

Gir liten mening å tenke på å planlegge årets sommerferie når den første snøen allerede har falt, tårer er blitt felt over piggene som løsnet ifjor og tro det eller ei, men pepperkakene og marsipanen er allerede strategisk utplassert i flere butikker allerede. Julebordet på jobben er satt opp til å bli arrangert på første arbeidsdag etter ferien, oh goodie!

Holde seg hjemme? Nei, gidder ikke det - nekter å gå frem og tilbake på stuegulvet en hel ferie bare fordi reiseselskapene ikke klarer å skrape sammen nok opplevelseshungrige folk til å fylle et lite reisefølge. Så da blir det å plage slektninger i stedet... Erm! Beære dem med en yderst sjelden visitt var det vel det het. En nevø hvis Lego-talenter må fostres opp, har tross alt noen år med relevant erfaring på området... vel å merke før Bionicle og sånt da, men tror ikke nødvendigvis det er et handikap.

Økonomien derimot er blitt et langt mer dagsaktuelt spørsmål med tanke på borettslagets plutselige behov for å legge på et par tusenlapper i husleie, så her må man spare penger. Norwegian som de snikene de er vet å skyfle folk avgårde på billige billetter for så å innkassere stort på returen tilbake til Tromsø, men fant nok en måte på å spare meg noen hundrelapper; reise via en annen flyplass, Alicante av alle plasser.
Reiserute, nøyaktig inntil 500 mils omkrets.
Vel å merke øker det flytiden fra 2 timer 25 minutter til noe slikt som 10 timer, 8 dager ventetid før overgang til flyet som faktisk går til Tromsø. Oy vey! Hva man ikke gjør for å spare et par hundrelapper?

Får gjøre det beste ut av situasjonen. Slappe av på hotell med egen privat balkong, tre daglige måltider på restaurant og dersom man på et eller annet tidspunkt finner på å kjede seg, vurdere et innføringskurs i Golf eller noe slikt.

Nå sies det jo at de spanske señoritaene er litt mer fyrige enn de gjennomsnittlige norske, så fra et økonomisk standpunkt kan man jo sikkert glede seg over at til sammenligning er det for hver  av halvliterne man får slengt etter seg fortsatt en innspart femtilapp. Definitivt mer moro per krone.

Har til og med lært meg de mest sentrale uttrykkene man skulle få bruk for underveis, kommer seg sikkert langt med det;
Una cerveza, por favor!

Gracias!

mandag 7. oktober 2013

@##$%&$@!!!

Non sequitur.
Så hva skal man si til noe slikt? Enda en ferie ned i dragsuget av manglende etterspørsel, enda flere måneder med planlegging til ingen nytte, en ekstra guidebok man ikke fikk brukt i år. Helvete!

Hva er poenget med å selge reiser uten å arrangere dem?

Økonomi. Bunnlinje. Overskudd.

Høres fornuftig ut, dessverre!

Likevel så må jeg stille spørsmål ved de fremtidige markedsutsiktene, for selv om de kortsiktige innsparingene sikkert merkes lokalt så er det en usikker kostnad knyttet til det å vise bort deler av kundebasen sin. Hvor mange kommer tilbake?

Ingen.

tirsdag 3. september 2013

Rajamahvafornoe?

Taj Mahal, illustrasjon fra Civilization V.
Så... Med den tidligere planlagte ferien til Skottland utsatt for en forholdsvis grundig kansellering, hvorav at jeg konkluderte med at det var for få Nordmenn villig til å gjøre noe annet enn å drikke, drikke og kaste opp langs Spanias varme kyststripe, trengte jeg en ny ferie å se frem til. India, visstnok.

Blir garantert en fascinerende tur selv om man nok blir litt skeptisk når deler av feriebeskrivelsen blant annet nevner inklusjon av uforglemmelige lukter som en viktig del av beskrivelsen, med andre ord også noen interessante utfordringer inkludert som en del av pakken. Vel, det og selvsagt den lille detaljen om at jeg egentlig har en tendens til å veksle mellom det å mislike og en grad av skeptisisme i forhold til Indisk mat.

Angående mat, så har man selvsagt så og si uansett annen plass i verden muligheten til å velge en eller annen kulinarisk trygg matrett når man blir lei, vanligvis hamburger og litt pomme de terre. Sånn sett bort fra at dette da er India, kuene er hellig og vil nesten anta at det ikke er kulturelt akseptabelt å male opp og slenge et par av dem på grillen. 

Uansett, spennende som det er blir det nok å gå greit så lenge man klarer å unngå hva enn som måtte ha blitt etterlatt der fra koloni-tiden. Kort sagt at når det kommer til mat så er vel ikke akkurat britene heller kjent for sin kulinariske høydepunkter, og formulert på den måten så høres ikke anis-dryssede brød og raita fullt så uoverkommelig. Må bare passe på å ha en notatblokk så man vet hva man har spist, for hva enn ting er for noe så ruller neppe navnene like lett av en Norsk tunge og dermed samtidig også langt mindre sannsynlig å huske i detalj. Brunt krydret stuff med salat til er jeg redd beskriver i overkant mye av den gjennomsnittlige menyen.

Rajasthan loves å være fargerikt, utvilsomt en plass som sikkert vet å danne en skarp kontrast mellom indisk sommeren og den mørke regntunge høsten her hjemme. Så da får man bare se om de mest slående opplevelsene kommer fra Delhis storbyfølelse eventuelt hvordan man enn beskriver Agra, Dholpur, Ranthambore og Jaipur. Med Taj Mahal på programmet så får man til og med strøket et av de store verdens-undrene fra listen over plasser man nesten må besøke på et eller annet tidspunkt.

Visstnok litt tid lagt inn for de feminint orienterte delene av reisefølget, så mulig man heller prøver å få med seg et eller annet originalt Bollywood-materiale i løpet av reisen. India produserer fryktelig mye film, og med tanke på kvaliteten på noen av dem så kan det ikke bli annet enn fascinerende.

mandag 26. august 2013

Forbanna late jævla nordmenn!

Vel, det måtte sies... Nøyaktig hvorfor, er det egentlig litt vanskelig å forklare uten å først inkludere en liten pause for sang og det jeg, mest trolig som eneste menneske her på jorden, vil referere til som dansing. Neppe så ille tenker du forhåpentligvis. Vel, jeg så opptaket fra et kurs i Line-dancing jeg deltok i - så ut som en full albatross, muligens inni en sentrifugerende vaskemaskin på vei tvers over gulvet.

Musikalske innslag fullstendig blottet for mål, mening eller et fnugg av mental helse - er ikke det uansett normen Tv-programmer slik som Glee, So you think you can dance og annet crap, det vil si innhold laget for en målgruppe annen enn den jeg tilhører, prøver å etablere. Så hvorfor ikke...
Yesterday, all my troubles seemed so far away
Now it looks as though they're here to stay
Oh, I believe in yesterday
Må bare passe på å ikke synge for rent, eller spesielt mye mer enn det jeg allerede har satt inn ovenfor... Man må passe seg så ikke Tono hopper ut av et buskas for å rane meg neste gang jeg forlater huset for å dra på arbeid. Rane? ... Beklager, jeg mente selvsagt sørge for at artistene får inn sine 0,0001 prosent av plateinntektene de mener at de har rett til i det sekundet jeg bare tenkte på en Beatles låt. Så får det bare være at jeg ikke sa noe som helst om de 99,9999% som skal fordeles mellom plateselskap, advokat-firma og sikkert også Mephistopheles for alt jeg vet.

Hva dette har med late jævla nordmenn å gjøre? Svært lite utover at det har vært noen deprimerende dager for lommeboken; fikse bil, kjøpe enda et kamera og en mobiltelefon som til tider ser ut til å ha tatt LSD, vel å merke når den ikke prøver å innbille meg at jeg ser dobbelt eller speilvendt. Fortsatt ingenting om late nordmenn så langt, men vi er inne på en begynnende irritasjon nå ja.

Vel det ser ut til at hele den greia om at jeg skal på ferie, gikk litt til helvete. For få påmeldte, noe som da betyr at det var for få nordmenn som var villig til å spenne på seg fjellsko og slappe av på det eksotiske skotske høylandet. Derav late forbanna jævler!

Jeg som hadde planlagt en hel haug med aktiviteter for å bli klar til det hele, i Loch One kjøpte jeg kamera for vakre naturfotografier. Loch Two var ment å dokumentere mine innkjøp av dyrt utstyr slik som soft-shell jakke, dagstursekk i spesielle lettvekts-materialer samt en heidundrende mengde uteklær. Det hele skulle selvsagt avsluttes med Loched and Loaded, innlegget der jeg konstaterer med at alt nå var klart for avreise, men for å gi det hele et humoristisk innslag også inkluderer foto av meg selv iført en kilt laget av kopphånddukene mine.

Så... Utgifter, kraftig irritert og nå ikke en gang ferie?

Aah... Til helvete med hele greia, jeg gir opp. Får heller satse på å finne tilbake til mitt naturlige optimistiske selv, men med en indre opplyst tone... India here I come!

søndag 25. august 2013

Loch One

Det begynner å nærme seg tidspunktet der fakturaen foran årets ferietur skal være betalt, og for de som ikke allerede har fått med seg at jeg skal på ferie til Skottland så er det altså dit turen går denne gang.

Skal man først dra må man i det minste sørge for at man kan komme tilbake derifra med noen skikkelige bilder i det minste, vel i alle fall sørge for at det ikke nødvendigvis kameraet som har skylden.

Hmm... En distinkt følelse av déjà vu her i gården, ikke eier jeg hverken en svart katt som liker å krysse veier eller en oppmålt gravflekk noen kan danse på så må nesten ta følelsen alvorlig. Må nesten lete litt i historikken min her.

Søke. Søke. Søke... 2 resultater funnet:
  1. Loch One
  2. Nakken, mosen og regningen
Med andre ord har jeg altså gjort dette en gang før, til og med samme merke, modell og farge så da var jeg vel fornøyd med det forrige kameraet da. Til og med relativt mykt å lande på som jeg fant ut en plass oppover mot Nakken, men alt i alt så har jeg vel da gleden av å ha et ekstra batteri.

Fant i det minste en sjappe som kunne selge meg det for 400 kroner mindre, så det var i det minste bra. Idiotforsikring, nope. Hva er uansett sjansen for at jeg detter ned fra et fjell en liten moseglatt stein to ganger i løpet av et år?

onsdag 14. august 2013

Manglende haill

Når man er i Lofoten så er det vel en del ting man er nødt til å gjøre, den første er en fjelltur, den andre er å male ett eller annet samt at den siste naturligvis nok er en tur ut på havet.

Vel, i går var jeg først en tur på Smørdalskammen så da fikk man den delen, om ikke en ut av systemet, av listen sjekket ut. Fordi ting som oftest må skje når det er vær til det og ikke i henhold til noen spesifikke planer, så bar det ut på havet i letingen etter fersk sei til middag.

Det at selve innlegget kommer akkurat nå, nesten et døgn etter har litt med den malingen jeg nevnte å gjøre [samt en del ferie-latskap å gjøre, men det hopper vi fint over å nevne i denne sammenhengen]).

Yr.no meldte om ikke strålende vær, så i alle fall et trivelig vær utover ettermiddagen så da dro vi til havs i en såpass hastighet at man mistet helt oversikten over hvilke fjell man hadde passert underveis, kan også ha noe med det at jeg er mer vant til å navigere ved bruk av GPS og nøyaktige kart enn å legge merke til spesifikke fjell, holmer og staker... Noe med å ikke se fjellet for bare fjell, muligens en nødvendig egenskap som hoppet over min generasjon.
Været så bra ut i starten, men begynte straks å bli noe utfordrende for landkrabber som meg, om man enn så mye måtte være oppvokst knapt et steinkast fra havet... Ser ut til at også sjøbeina forsvant samme veien som navigeringssansen.
Stanga var i bruk, sluken gikk til bunns og til tross for at ekkoloddet holdt på med et realt pipeorkester så var det absolutt ingenting som følte for å gjøre noe annet enn å sniffe på agnet, men for å være helt ærlig så skjønner jeg dem godt. "Urolig" sjø øker ikke akkurat min matlyst heller ikke, men det er mulig vi burde prøvd med Fruktnøtt på kroken da i alle fall ikke jeg var såpass påvirket av de fryktinngytende 10-15 cm bølgene som hamret innover oss.
Skotnestinden ser ut til å trives i været, noe jeg da har fått med meg etter å ha fått den ettertrykkelig utpekt for meg, med andre ord ikke foruteksisterende kjennskap. Må si meg enig i at Vågans egen Vågakaill ikke en gang er i nærheten av å ligne såpass mye som en kaill som denne.
Etter å ha prøvd ut alle de beste fiskeområdene, blant annet et område med det høyst oppmuntrende navnet "Tremannsskallen". Uten et eneste napp så kan man i det minste glede alle ekstremistiske naturvernere om at det eneste dyret vi såret underveis var en mink, men det var mer av den følelsesmessige smerten i og med at vi ikke kom med noe som helst den kunne stikke av med.

Likevel dro man ikke hjem fullstendig tomhendt, det ble noen fine bilder utav det hele (selv om en naturfotograf sikkert ville henvise til at jeg bruker ordet "fine" uten tilstrekkelig grunnlag for det). Dessuten ble det åtte Grandiosa og en boks nøtter, derimot måtte vi betale for dem samt at Rema 1000 ikke helt setter pris på at man slenger en sluk inn døren i håp om å treffe frysedisken.

mandag 12. august 2013

Home, Sweet 8374!

Med drøye 50 eller så mil tilbakelagt, noen politifolk ristet av underveis og en hel haug lettere tvilsomme øst-europeere i hælene var jeg plutselig kommet hjem.

På reisen merker man fort fordelene av Lofast-forbindelsen som kom for ikke fullt så mange år siden, blant annet en tunnel på litt over 6 kilometer som det faktisk er svært vanskelig å følge fartsgrensen i. Skulle nesten til å si noe slikt som "i 100 langs Lofast", men det ville selvsagt vært en del for fort og jeg er selvsagt like lovlydig som folk flest... Kanskje litt mer i og med at jeg aldri en gang har tatt svart betaling for noe som helst, ever!

Klarte såvidt å snike meg inn i landsdelen mellom de ulike etappene i Arctic Race, noen skremmende skilter om stengte veier til tross - satte bare gassen i bånn, så langt den vel å merke går med en 1,6 liter under pansret, og tok sikte på at hvem enn som måtte stille seg i veien, sykkel eller ei, selv måtte ta ansvaret for sitt eget velbefinnende. Heldigvis for oss begge var det bare restene fra løpet igjen når dagens etappe-mål ble passert i marginalt høyere hastighet enn tohjulingene tidligere hadde hatt.


Lofoten forøvrig er nå vel ett av landets peneste distanser, noe en nylig spørreundersøkelse i alle fall for meg gjorde en god jobb i å understreke... Ikke fordi jeg hadde tilgang til resultatene vel å merke, mer det at å bruke penger på å besøke de resterende alternativene for det meste ble besvart med alternativet meh. Noe som oversatt fra moderne Norsk vil si; dersom det ikke koster meg noe, og det er ikke noe mer interessant som foregår akkurat da. Bryggene i Bergen er sikkert pene, men tar det dersom jeg får en kursmulighet der - på privat ferie er jeg fortsatt ikke lei eksempelvis Italia, billigere er det sikkert også.

Noen pene bilder ble det faktisk tid til underveis, men etter å tidligere ha vært utsatt for det man i ferietider vil referere til som en stoppeklokke-Nazist så har man ikke helt inne ryggmargrefleksen i forhold til unødvendige stopp underveis. Problemet er at i 90 ser det ut til at tiden mellom rasteplass-skiltet og avkjørselen fortsatt er kortere enn tiden det tar å foreta en kontrollert nedbremsing. Skremte i alle fall en Litauer med å komme susende inn på en rasteplass uten tilstrekkelig nedbremsing.


Vel hjemme så er det bare å nyte tilværelsen i gode omgivelser, godt selskap og håpe at solen stikker innom litt mer enn statistikken vanligvis antyder for årstiden, men kan ikke få alt. Uansett så er vel ferie hva man gjør det til, uansett så handler det om å få restituert og få gjort noe annet før man igjen sitter i bilen med snuten pekt i den andre retningen.

En plass i Troms, hverken i nærheten av hav eller Lofoten!

lørdag 3. august 2013

Loch One

Det begynner å nærme seg tidspunktet der fakturaen foran årets ferietur skal være betalt, og for de som ikke allerede har fått med seg at jeg skal på ferie til Skottland så er det altså dit turen går denne gang. Har fått med meg såpass mye av reiseruten at jeg vel å merke kommer til å på det nærmeste være omtrent to timer i bil unna Loch Lomond, men passer likevel bra med å inkludere det som så og si er deres nasjonalvise, The Bonnie Banks o'Loch Lomond.


Uansett så er det mye som må gjøres før man kommer seg avgårde til kiltens hjemland for en liten vandring, opp et fjell, ned et fjell og så videre. Vel, fakturaen er nå betalt så da vil det være direkte uansvarlig av meg å feige ut nå så da må jeg nesten dra uansett jeg har lyst det eller ikke.

Hmm... Hva er det jeg sier? Selvsagt har man lyst til å reise avgårde, det er tross alt det skotske høylandet - en plass jeg har hatt lyst til å besøke helt siden jeg begynte å lese Donald Duck-blader som barn, det var tross alt der Skrue McDuck kom fra!

Steg 1, eller Loch One som man nesten kan kalle det, er selvsagt den verste delen av forberedelsene. Når jeg tenker etter så er faktisk denne delen enda verre enn å betale regningen. Hva jeg snakker om? SHOPPING!

Vel, skal ikke bite over for mye i første omgang - er fortsatt god tid igjen, så da er det bare å brette opp ermene og trå til verket. Som enhver amatørmessig fjellmann som meg vet så er forberedelse viktig i så og si alle potensielt faretruende sammenhenger, så da er det først ruteplanlegging via Internett før man forlater huset. Man må også porsjonere ut anstrengelsene i håndterbare biter for å unngå å miste motivasjon på et kritisk tidspunkt, så i dagens tålmodighetsanstrengelse så var det om å gjøre å skaffe et skikkelig kamera (mobilkamera funker til mye, bare ikke ordentlig foto).

Gidder ikke bære rundt på noen monstrositet så for min del så er det kompaktkamera som gjelder for alle pengene. Som den, i bunn og grunn, late personen jeg er så er det en fordel å slippe for mye dilldall med å få bildene ut av det når jeg skal ha dem til noe, for eksempelvis til denne bloggen.

Fant ut at en del kameraer nå til dags faktisk kommer med støtte for trådløse overføring av bilder så man faktisk slipper kabling og sånt. Følelsene balanserte seg ut til fordel for Samsung EC-WB32F, et kamera som støttet dette i tillegg til at det har en litt større optisk linse enn de andre kameraene i samme prisklasse. Det vil si prisklassen for folk som vil ha et kamera uten å være redd for å rote seg bort i fancy innstillinger samt eventuelt også foretrekker å kunne erstatte det senere uten å måtte ta opp lån, for hvor mange kameraer ligger strengt talt ikke strødd utover den Norske villmarken siden Ti på Topp for alvor tok av her til lands, ikke det at jeg tror fjellredningstjenesten setter pris på akkurat det da.

Prøvebilde fra verandaen, med zoom.
Loch Two >>

torsdag 27. juni 2013

Jeg skal på ferie!

Kilde: inspiratour.com
Om noen måneder eller noe sånt... Så langt er jeg kun påmeldt selve reisen, men da har jeg i det minste bestemt meg for hvor jeg skulle finne på å dra. Alternativene var mange, enda flere eliminerte dessverre seg selv rimelig raskt; bare av ren og skjær urimelighet.

Vet ikke hva det er med romantiske utflukter for to som bare virker fryktelig deprimerende når sivilstanden indikerer noe annet enn to, men når alternativet er å konkurrere i mengden alkohol inntatt på kortest mulig tid på en strand i Spania så er alternativene kjapt minkende. Vel, visste med andre ord hvor jeg ikke skulle dra.

Skal man da reise alene så ser det ut til at man må være kvinne, visstnok for å i alle fall kvalifisere til slike ting som jomfrureiser.no så da utgår i alle de som leverandør - føler det litt diskriminerende å ikke kunne delta på guidede kulturreiser til utlandet, men er vel kanskje for å unngå at noen klager på mengden tid brukt på diverse handels-boder fremfor å faktisk få med seg de mer kulturelle høydepunktene plassene har å tilby. For menn ser det ut til at alternativet er orientert rundt golf, seiling, kajakk eller rett og slett bare store mengder alkohol. Hvordan visste de at dette var det jeg interesserte meg mest for? Ikke i nærheten en gang, så da er det bare å fortsette letingen.

Setter derimot pris på natur. Ferie handler tross alt om å gjøre de tingene man ikke gjør resten av året, så da er det ikke snakk om å sitte foran en datamaskin eller med en kopp te på kafe som gjelder i den sammenhengen. Hadde håpet på å kunne få deltatt på noe slikt som Ti på Topp her i Tromsø i år, men været har dessverre så langt ikke gitt mye motivasjon for akkurat det - likevel så er vi ikke kommet til juli så da er de beste månedene foran meg.

Likevel endte jeg opp med å snuble over en reise som så ut til å passe meg på hjemmesidene til inspiratour.com, som ikke bare ser ut til å kombinere behovet for å signere et visst antall topper som gjennomført i løpet av året samt at det faktisk oppfyller en av ønskene jeg skisserte tidligere i innlegget jeg er hva jeg ønsker.

Reisen går, som bildet oppe til høyre hintet til, da med andre ord til Skottland. Mer spesifikt en vandretur langs noen deler av det Skotske høylandet, oppover enda mer av det samt overnatting på et nytt sted ved slutten av hver tur.

Beinn Eighe (kilde: Wikipedia)

Hmm... Ble nesten slått av litt øyeblikkelig anger her av å allerede sendt avgårde bestillingen da daglige etapper på 10-20 kilometer samt stigninger på 500 til 900 høydemetere kanskje fortsatt litt er utenfor min mer realistiske kapasitet. Vel, med en heftig innbetalt depositum så er det vel bare å hive seg i treningen så man ikke risikerer å få det kjipt på ferie. Må vel nesten også investere i en passende sekk, klær for varierende vær samt noe slikt som en heidundrende mengde gnagsår-plaster.

Krone-isen jeg skrøt av å kunne betale for med mine resterende skattepenger får nok bli en ekstra liten ferie utover juli eller august en gang, bør være mulig å finne seg en pause for litt is i løpet av den tiden. Får kanskje råd til en ekstra is dersom jeg går både til og fra sentrum, trenger i alle fall treningen.