Til minne ...

Du gikk i klassen vår på barneskolen, så alt for lenge siden. Siden skilte lag - vi holdt ikke kontakten, til tross for intensjonene om at vår klasse var den beste av de alle og vi måtte jo det. Veien vi kom til å gå var tross alt den samme; vi skulle bli voksen, få jobb, barn og alt det livet hadde å  by på underveis.

Skal jeg være helt ærlig så var vi ikke venner, tror ikke en gang vi forsto hverandre selv om du lærte meg en del ting jeg først forsto flere tiår etterpå. Jeg så på følelser som noe som skulle presses nedi en liten boks innerst inne for å forhåpentligvis aldri bli sett igjen, du skrev dem i pannen din slik at alle skulle se.

Du hylte til alle om at alle ting var så mye bedre der du kom fra, en plass kalt Honningsvåg - vet ikke engang hvilken, ung som jeg var tenkte jeg at livet hadde en iboende logikk som gjorde det unødvendig for meg å i det hele tatt tenke tanken på at det kunne være flere av dem. Du hadde en litt rar dialekt, så  jeg tenkte nok at det var en plass langt langt borte som måtte være helt fantastisk siden der vi var - var en straff å måtte være.

"Eg ska drep mæ" ropte du til læreren, som måtte selvsagt måtte ta en alvorsprat om det hele ute på gangen. Da friminuttet var over så lå du stille der i hjørnet av klasserommet, med barne-saksen plassert over over halsen og noen røde tusje-streker for effekt!

"Hvem er det du lurer?" Tenkte jeg bare, uten å si noe som helst den ene veien eller den andre. Slike sakser kunne knapt nok i stand til å håndtere de få arkene vi hadde til rådighet, men så ville du jo selvsagt ikke dø heller. Døden var ikke noe noen av oss forsto hva var, heller ikke nå, du ville jo bare leve som du var. Omgitt av et indre stormfullt hav, med et stort håp om mer nøyaktige værmeldinger.

(Kilde: Et av Marianns bilder, for vakkert til å ikke deles)

Senere forsto jeg de tingene du forsto allerede da - for følelser er ikke en vond ting, selv om de er vonde og du visste hvor terapeutisk det er å hyle dem ut i verden! Alt av det vakre vi omgir oss av springer ut av følelser, det er de som på magisk vis forvandler havet fra så mye saltvann til den vakre utsikten vi vokste opp omgitt av. De som har flest av oss gjør dem til kunst, så mange år uten at våre veier har krysset så var det selvsagt at du ble kunstner og musiker. Jeg håper du også du ville likt disse ordene fra Shayne Koyczan, som langt bedre setter ord på ting enn hva jeg er i stand til:

you were honest
despite your instinct to say
"it's alright I'm okay"
you said how you felt
without fear or guilt
without remorse or complexity
lucid in your explanation
sterling in your repose
if you thought for a second that no one knew
what you've been going through
I hope you realized the fact that you were wrong
that the long drawn and heavy breaths of despair
have at times been felt by everyone
that pain was and is part of the human condition
and that alone
made you legion

Så hva er egentlig et minneord? Det virker alltid som om at vi kommer tilbake til oss, og så føler vi oss skyldige i å få alt til å handle om oss selv - selv når noen er gått bort! Jeg tror egentlig alle minneord til sist handler om oss selv, for de som allerede har gått bort er dette det siste kapitlet mens vi må finne en måte å plukke opp de restene vi kan og gå videre. Tankene er mine, det er ikke sikkert du ville kjent deg igjen i dem, men det er de vi sitter igjen med.

Et siste ord til deg, Mariann... Jeg kjente deg ikke da og enda mindre nå, men jeg kjente deg godt nok til å vite at du er savnet av de som var deg nær.

Hvil i fred.

Med helger som disse ...

... trenger man virkelig ukedagene på å komme seg. Noen ganger går ting altfor fort, i alle fall når man ikke er helt vant til det i utgangspunktet og vanligvis føler for å spre ting litt mer utover. Mye nytt, noe gammelt og en heidundrende mengde taktløse bevegelser underveis. For å holde ting kort, for en gangs skyld, får man oppsummere ting i tall istedet:

• 22 minutter TV-titting
• 6 timer kurs i Rueda de Casino
• 6 øl
• 5 timer fest 
• 10 minutter Merengue på fest, opplæring: 20 sekunder
• 20 minutter Bachata på fest, opplæring: 20 sekunder
• 30 minutter Salsa på fest, opplæring: 20 sekunder
• 45 minutter Rueda de Casino på fest, opplæring: 6 + 6 timer
• 4 timer kino
• 2 timer kafé
• 2 timer langrenn, mesteparten av tiden benyttet på rygg/mage
• 2 kg vektnedgang
• 1,1 mil til fots mellom destinasjoner
• 1 par tær tråkket på

Tror jeg kommer til å være støl frem til onsdag, med andre ord akkurat tidsnok til neste kurstime i Rueda. Vel. Vel. Får slappe av når det blir ferie!

Swingin'

Med en god ide kommer det ofte flere på rekke og rad, eller var det en regel som kun gjaldt ulykker og hva enn man går med på uten å helt tenke over ting? Resultatet: jeg har tydeligvis funnet ut hvordan man suksessfullt kan klare å rote til to dansekurs i parallell.

Oki, så ille er det vel ikke? Nope, får til og med komplimenter på hvordan jeg ikke så langt har albuet noen av de andre på kurset. Må derimot innrømme at det er lett å bli fryktelig forvirret i mellom Swing og Salsa, så det blir en dag med kjeft over å gå for lange skritt og en dag med streng beskjed om å gå kortere skritt.

Trim blir det uansett, grasiøst eller ei. Bakdelen å gjøre det dagen etter at man prøvde seg på Salsa er vel utvilsomt det at man er støl som fy; plakaten sa ingenting om at det ikke er lov å stå eller legge vekt på hælene, alternativet er da å for første gang i mitt liv være tvunget til å konsistent legge vekten fremover på føttene. Dagen etter, Swing og fullstendig ute av stand til å skifte posisjon uten ansiktsuttrykk.

Betalt er betalt, og jeg tjener alt for lite til å bare kaste penger ut av vinduet så her skal det være valuta så da er det bare å pusse skoene og slenge noen kvinnfolk sånn inni mellom.

Salsa de Cuba

Bored... check!

Burde være litt mer fysisk aktiv... check!

Kan telle til 8... check!

Da skulle vel alt ha vært klart for kurs da, trodde jeg. Ikke helt sånn det fungerer tydeligvis, her er det ikke bare snakk om å stå på stedet hvil i et par uker mens man lærer seg finurlige håndbevegelser; her må man også bevege føttene samtidig, speilvendt i forhold til den du danser med samt at takten  må stemme ellers blir det bare rot!

Jeg kom, jeg så og konstantere at dersom Salsa var noe man ønsket å lære seg var jeg definitivt den typen person som trenger tett oppfølging for å i det hele tatt komme noen vei.

Fot frem på 1, flytt vekt og sett ned andre fot. Trekk tilbake, pause og fortsatt bakover. Løft opp foten du står på fordi du står på fordi du allerede har glemt å flytte på vekten over på den andre foten... crap!

Er man påmeldt så er man påmeldt, det at de må arbeide hardt for pengene i forhold til å faktisk få lært noe til meg får bli deres store utfordring for dem. Hjemmelekse... øve på å telle til 8 i jevn takt, deretter starte på nytt samt lytte til noe relevant musikk for å finne ut hvilke av de ørten instrumentene som spilles over hverandre som egentlig slår hovedtakten eller noe slikt.

Vel, det er alltids morsomt å gjøre ting man er overhodet ikke i nærheten av å mestre så med det i tankene bør de kommende ukene bli jævlig artig!

Dag 3: Hva skjer nå?

Panel fra The Walking Dead (Image Comics).

Hvor mange timer er det i en dag når halvparten av dem ikke brukes til å se på TV? Når var den siste gangen noen av oss EGENTLIG arbeidet for å oppnå noe av det vi ønsket? Hvor lenge er det siden noen av oss egentlig TRENGTE noe av det vi ØNSKET?

Vel, det er vel strengt tatt fortsatt 24 timer i et døgn uavhengig av hvorvidt man bruker dem til noe fornuftig, hvorvidt man arbeider hard eller ikke.

Det at vi bor i et land der ingen egentlig trenger å sulte eller fryse, sett bort fra litt dårlig organiserte systemer (om enn velmenende), stolthet og en gang i blant et underbevisst ønske om å egentlig ikke ville forbedre ens egen situasjon. Vel, la oss se bort fra slike små detaljer og fokusere på noe som faktisk betyr noe i den "store" sammenhengen...

JEG har vært uten Internett og TV i tre sammenhengende dager. Første dagen var preget av sorg, dag to av katatonia og med den tredje dagens sterke anfall av rastløshet så må man nesten spørre seg selv; hva gjør vi nå?

Steg 1 er vel å slutte å snakke om seg selv i flertallsform, deretter bare konstatere at det mesteparten av dette skjedde aldri i det hele tatt. Linjen var selvsagt nede, men i og med at jeg ikke har sett på TV siden en ny dekoder ble montert en gang i juli - dermed var ingenting hverken tapt eller i det hele tatt savnet. Implisitt er det vel lenge siden mistet oversikten over alle de nye norske "kjendisene", ikke det at jeg ville kalt dem det i utgangspunktet siden i alle fall jeg krever personen faktisk må gjøre eller ha en ferdighet først for å kvalifisere. Jeg er rar sånn sett, vet det!

Internett derimot er et langt større tap, det er tross alt min store tilbyder for alt av musikk, dagens TED-foredrag inkludert en og annen relevant smule informasjon om hva venner og bekjente holder på med for tiden.

Tilpasningsdyktig er man uansett, så tre dager etter den store blackout-en venner en seg av med alt sånt. Vender tilbake til en roligere mer avslappet livsstil uten distraksjonene, leser en bok og nyter en kopp te.

Hmm... Internett tilbake igjen?

Byeeeeeeeeeeeeeee!

Rajamahvafornoe?

Taj Mahal, illustrasjon fra Civilization V.

Så... Med den tidligere planlagte ferien til Skottland utsatt for en forholdsvis grundig kansellering, hvorav at jeg konkluderte med at det var for få Nordmenn villig til å gjøre noe annet enn å drikke, drikke og kaste opp langs Spanias varme kyststripe, trengte jeg en ny ferie å se frem til. India, visstnok.

Blir garantert en fascinerende tur selv om man nok blir litt skeptisk når deler av feriebeskrivelsen blant annet nevner inklusjon av uforglemmelige lukter som en viktig del av beskrivelsen, med andre ord også noen interessante utfordringer inkludert som en del av pakken. Vel, det og selvsagt den lille detaljen om at jeg egentlig har en tendens til å veksle mellom det å mislike og en grad av skeptisisme i forhold til Indisk mat.

Angående mat, så har man selvsagt så og si uansett annen plass i verden muligheten til å velge en eller annen kulinarisk trygg matrett når man blir lei, vanligvis hamburger og litt pomme de terre. Sånn sett bort fra at dette da er India, kuene er hellig og vil nesten anta at det ikke er kulturelt akseptabelt å male opp og slenge et par av dem på grillen. 

Uansett, spennende som det er blir det nok å gå greit så lenge man klarer å unngå hva enn som måtte ha blitt etterlatt der fra koloni-tiden. Kort sagt at når det kommer til mat så er vel ikke akkurat britene heller kjent for sin kulinariske høydepunkter, og formulert på den måten så høres ikke anis-dryssede brød og raita fullt så uoverkommelig. Må bare passe på å ha en notatblokk så man vet hva man har spist, for hva enn ting er for noe så ruller neppe navnene like lett av en Norsk tunge og dermed samtidig også langt mindre sannsynlig å huske i detalj. Brunt krydret stuff med salat til er jeg redd beskriver i overkant mye av den gjennomsnittlige menyen.

Rajasthan loves å være fargerikt, utvilsomt en plass som sikkert vet å danne en skarp kontrast mellom indisk sommeren og den mørke regntunge høsten her hjemme. Så da får man bare se om de mest slående opplevelsene kommer fra Delhis storbyfølelse eventuelt hvordan man enn beskriver Agra, Dholpur, Ranthambore og Jaipur. Med Taj Mahal på programmet så får man til og med strøket et av de store verdens-undrene fra listen over plasser man nesten må besøke på et eller annet tidspunkt.

Visstnok litt tid lagt inn for de feminint orienterte delene av reisefølget, så mulig man heller prøver å få med seg et eller annet originalt Bollywood-materiale i løpet av reisen. India produserer fryktelig mye film, og med tanke på kvaliteten på noen av dem så kan det ikke bli annet enn fascinerende.

Forbanna late jævla nordmenn!

Vel, det måtte sies... Nøyaktig hvorfor, er det egentlig litt vanskelig å forklare uten å først inkludere en liten pause for sang og det jeg, mest trolig som eneste menneske her på jorden, vil referere til som dansing. Neppe så ille tenker du forhåpentligvis. Vel, jeg så opptaket fra et kurs i Line-dancing jeg deltok i - så ut som en full albatross, muligens inni en sentrifugerende vaskemaskin på vei tvers over gulvet.

Musikalske innslag fullstendig blottet for mål, mening eller et fnugg av mental helse - er ikke det uansett normen Tv-programmer slik som Glee, So you think you can dance og annet crap, det vil si innhold laget for en målgruppe annen enn den jeg tilhører, prøver å etablere. Så hvorfor ikke...

Yesterday, all my troubles seemed so far away
Now it looks as though they're here to stay
Oh, I believe in yesterday

Må bare passe på å ikke synge for rent, eller spesielt mye mer enn det jeg allerede har satt inn ovenfor... Man må passe seg så ikke Tono hopper ut av et buskas for å rane meg neste gang jeg forlater huset for å dra på arbeid. Rane? ... Beklager, jeg mente selvsagt sørge for at artistene får inn sine 0,0001 prosent av plateinntektene de mener at de har rett til i det sekundet jeg bare tenkte på en Beatles låt. Så får det bare være at jeg ikke sa noe som helst om de 99,9999% som skal fordeles mellom plateselskap, advokat-firma og sikkert også Mephistopheles for alt jeg vet.

Hva dette har med late jævla nordmenn å gjøre? Svært lite utover at det har vært noen deprimerende dager for lommeboken; fikse bil, kjøpe enda et kamera og en mobiltelefon som til tider ser ut til å ha tatt LSD, vel å merke når den ikke prøver å innbille meg at jeg ser dobbelt eller speilvendt. Fortsatt ingenting om late nordmenn så langt, men vi er inne på en begynnende irritasjon nå ja.

Vel det ser ut til at hele den greia om at jeg skal på ferie, gikk litt til helvete. For få påmeldte, noe som da betyr at det var for få nordmenn som var villig til å spenne på seg fjellsko og slappe av på det eksotiske skotske høylandet. Derav late forbanna jævler!

Jeg som hadde planlagt en hel haug med aktiviteter for å bli klar til det hele, i Loch One kjøpte jeg kamera for vakre naturfotografier. Loch Two var ment å dokumentere mine innkjøp av dyrt utstyr slik som soft-shell jakke, dagstursekk i spesielle lettvekts-materialer samt en heidundrende mengde uteklær. Det hele skulle selvsagt avsluttes med Loched and Loaded, innlegget der jeg konstaterer med at alt nå var klart for avreise, men for å gi det hele et humoristisk innslag også inkluderer foto av meg selv iført en kilt laget av kopphånddukene mine.

Så... Utgifter, kraftig irritert og nå ikke en gang ferie?

Aah... Til helvete med hele greia, jeg gir opp. Får heller satse på å finne tilbake til mitt naturlige optimistiske selv, men med en indre opplyst tone... India here I come!

Loch One

Det begynner å nærme seg tidspunktet der fakturaen foran årets ferietur skal være betalt, og for de som ikke allerede har fått med seg at jeg skal på ferie til Skottland så er det altså dit turen går denne gang.

Skal man først dra må man i det minste sørge for at man kan komme tilbake derifra med noen skikkelige bilder i det minste, vel i alle fall sørge for at det ikke nødvendigvis kameraet som har skylden.

Hmm... En distinkt følelse av déjà vu her i gården, ikke eier jeg hverken en svart katt som liker å krysse veier eller en oppmålt gravflekk noen kan danse på så må nesten ta følelsen alvorlig. Må nesten lete litt i historikken min her.

Søke. Søke. Søke... 2 resultater funnet:

1. Loch One
2. Nakken, mosen og regningen

Med andre ord har jeg altså gjort dette en gang før, til og med samme merke, modell og farge så da var jeg vel fornøyd med det forrige kameraet da. Til og med relativt mykt å lande på som jeg fant ut en plass oppover mot Nakken, men alt i alt så har jeg vel da gleden av å ha et ekstra batteri.

Fant i det minste en sjappe som kunne selge meg det for 400 kroner mindre, så det var i det minste bra. Idiotforsikring, nope. Hva er uansett sjansen for at jeg detter ned fra et fjell en liten moseglatt stein to ganger i løpet av et år?

Tromsø, mitt Tromsø ...

Bjørnesaks, bilde fra Wikipedia.

Da var man så smått kommet seg tilbake til Tromsø igjen etter en snartur til Lofoten, litt nasjonalromantikk må man vel ha med seg på sin vei. Med Lofast på plass går turen kjappere enn man forventer, men der den korter ned reisen så gjør nok Lavangsdalen sitt for å forlenge det hele ved intelligent bruk av midlertidige lyssignaler, køkjøring samt et tilfelle av en midtstripe som uavhengig av veien tok en sving inn i et buskas.

Angående selve turen og opplevelsene underveis så er jeg fristet til å inkludere noe generell  folkeopplysning i innlegget når man først var inne på temaet, og selve meldingen er da som følger:

Dersom noen av dere kjenner eieren av en svart Volvo S60 med Xenon-lykter bosatt i området rundt Skippergata i Tromsø, så vennligst be vedkommende om å  levere inn sertifikatet ved første mulighet. Enhver industriell makuleringsmaskin bør kunne ta i mot og håndtere sertifikatet på passende måte.

Vel hjemme kunne jeg fint konkludere med at alle paranoide antakelser om invasjon av mitt lune rede så langt har vært unødvendig, hverken bjørnesaksen i gangen eller vollgraven foran ytterdøren viste tegn til å ha sluppet noen forbi.

Dersom noen legger merke til det slående fraværet av noe som helst av bilder så hadde ikke ferien en spesielt teknologi-vennlig avslutning. Kamera knust etter et litt uheldig fall fra store høyder, en halv meter eller så. Mobil som etter å ha falt i gulvet viser litt sånn tilfeldig innhold på skjermen fra tid til annen, noe som førte til at musikk-avspilleren ble stående på loop av de samme 20-talls låtene i litt for mange timer. Bilen trengte også litt tid på verksted før avreise, 5000 for å få det ene dekket til å snurre i en hastighet litt mer tilsvarende som det av de resterende 3.

Dersom uken ikke tar seg opp, så kommer jeg nesten til å trenge en ekstra uke bare for å få forbedret forholdet mitt til teknologiske og mekaniske dupeditter. Sånn som det har gått til nå så er jeg nærmest skeptisk i forhold til hva den kommende uken har i vente, men optimistisk nok så har jeg forventninger om at det i det minste blir noe interessant.

Valg og egne valg i 2013

Valget nærmer seg med stormskritt, valgomatene surrer raskere enn aldri før og det som for alvor burde vært et av de største temaene for valget er nok en gang fullstendig oversett.

Valgomatene, hvis man skal driste seg til å starte der fremfor å angripe elefanten i rommet allerede nå, er på sett og vis et greit verktøy å starte med når man skal finne det partiet som tilsynelatende er enig med ens egne standpunkt og overordnede ønsker for fremtiden. Problemet med disse er for det første det at de kun peker ut partiene man kun tilsynelatende enig med, ikke de som faktisk kommer til å arbeide for det samme du tror på.

Den jeg har prøvd ut flest ganger er levert av Amedia og Avisenes Nyhetsbyrå og vil være å finne på størstedelen av landets nettaviser, partiene den peker ut basert på mine svar er naturligvis nok Fremskrittspartiet og Høyre.

Resultatet er forsåvidt lite overraskende gitt min egen yrkesgruppe og utdanningsnivå, noe jeg tror har mer med vinklingen på den typen informasjon vi blir eksponert for enn at vi nødvendigvis på noen måte vet bedre enn de som eksempelvis stemmer ut fra fagforening eller tradisjon. I generiske trekk ser vi en annen gruppe TV-programmer, leser spesifikke aviser og deltar i andre fora, alle disse stiller nok mange av de samme spørsmålene som resten av velgermassen blir eksponert for. Der det skiller seg er at informasjonen gitt som oftest har en annen vinkling og består av et annet utvalg argumenter, likevel har vi det til felles at ingen av oss har tilgang til noe som er tilstrekkelig objektivt uten en egen agenda.

Med andre ord, leser du Dagens Næringsliv vil du få en høyre-orientert vinkling på de fleste problemstillinger med løsninger orientert rundt storbyer og det som eventuelt til og med utelukkende tjener samfunnets økonomiske elite. Litt ironisk er det at en del av leserne faktisk lever av det i alle fall jeg vil betegne som fiktive arbeidsoppgaver. Fiktiv? Vel, kan du med hånden på hjertet og mer enn 10 sekunders tankegang sverge til at en aksjemegler noensinne har produsert noe som helst?

Tilbake til valgomaten og dens spørsmål så er det samtidig også et spørsmål om kontekst og troverdighet i forhold til løsningen, ikke noe så enkelt som ja eller nei. Jeg tror ikke nødvendigvis at Monarkiet er verdt det sett den økonomiske kostnaden og dermed presses resultatet i blå retning, men gransker jeg spørsmålet nærmere så må jeg samtidig vedgå at jeg heller vil beholde sittende konge fremfor å risikere at Carl I. Hagen på sikt ender opp som president.

Spørsmålene rundt skole og helse fører meg samtidig også i den blå retningen ved at dagens organisering på sett og vis er blitt et enormt pengesluk der så og si uansett pengebruk ikke vil gi nevneverdige forbedringer, derimot tror jeg hverken på økt byråkratisering og/eller privatisering som en løsning som vil gi nevneverdige forbedringer om enn noen i det hele tatt. Ja, en privatisering vil kunne komme til å involvere kompetent ledelse med evne til å holde budsjett og fokusere på mål, derimot gir det en modell der resultat ikke involverer andre faktorer enn overskudd. Det jeg tror på er at vi har rett modell, men vi har feil ledelse, et byråkrati for å holde styr på dem kombinert med altfor lang avstand mellom beslutningstaker og utfører.

Så hvor ender jeg da opp i forhold til det kommende valget? Er jeg en blå velger med rød kjerne, en blå velger med tanker i forhold til at det kan være en ide å stemme på noe som tjener det overordnede samfunnet selv om det kanskje på sikt påvirker illusjonen av å kunne forskyve flere av godene over i mine egne hender.

Bruken av ordet "illusjon" hentyder på realisasjonen på at ettersom jeg stiller spørsmål i forhold til om noe tjener noen andre enn meg selv gjør det til en realitet. Det at jeg er komfortabel med å tjene noe større formål enn meg selv vil før eller siden føre til at også jeg vil falle nedenfor grensen for den stadig krympende middelklassen, rett og slett ved at den på sikt vil være så smal at den opphører å være annet enn en strek på kakediagrammet. Mulighetenes land og privatiseringens store mekka er samtidig et av de landene der man er minst sannsynlig å få en bedre økonomi sammenlignet med deres egne foreldre, avhengighetene til de rette kontaktene og de korrekte privatskolene håndhever skillene.

Hvor jeg skal hen med alt dette er kanskje for det første at man må tenke selv, vurdere kildene og til syvende og sist vurdere hvorvidt man ender opp med å bytte kortsiktig gevinst på bekostning av ens egen fremtid. Tror i alle fall ikke vi skal forkaste en fungerende modell til fordel for noe nytt og potensielt mindre egnet, spesielt dersom det vi egentlig trenger er en revidert utgave.

Er dette mitt objektive standpunkt? På ingen måte, jeg er så subjektivt som alle andre i det sekundet jeg uttaler meg om det. Personlig kan jeg ikke stemme hverken Høyre eller FRP, jeg tror ikke på kandidatene eller at jeg ville blitt fornøyd med løsningene selv om vi på et generalisert nivå kanskje er enig med retningen i spørsmålene stilt av valgomaten. Tenk selv, i tvil velg å støtte noen du selv har troen på - det er alt.

Fremskrittspartiets partiprogram og hvordan jeg tolker likhetstrekkene tolket opp mot mine egne meninger

Manglende haill

Når man er i Lofoten så er det vel en del ting man er nødt til å gjøre, den første er en fjelltur, den andre er å male ett eller annet samt at den siste naturligvis nok er en tur ut på havet.

Vel, i går var jeg først en tur på Smørdalskammen så da fikk man den delen, om ikke en ut av systemet, av listen sjekket ut. Fordi ting som oftest må skje når det er vær til det og ikke i henhold til noen spesifikke planer, så bar det ut på havet i letingen etter fersk sei til middag.

Det at selve innlegget kommer akkurat nå, nesten et døgn etter har litt med den malingen jeg nevnte å gjøre [samt en del ferie-latskap å gjøre, men det hopper vi fint over å nevne i denne sammenhengen]).

Yr.no meldte om ikke strålende vær, så i alle fall et trivelig vær utover ettermiddagen så da dro vi til havs i en såpass hastighet at man mistet helt oversikten over hvilke fjell man hadde passert underveis, kan også ha noe med det at jeg er mer vant til å navigere ved bruk av GPS og nøyaktige kart enn å legge merke til spesifikke fjell, holmer og staker... Noe med å ikke se fjellet for bare fjell, muligens en nødvendig egenskap som hoppet over min generasjon.

Været så bra ut i starten, men begynte straks å bli noe utfordrende for landkrabber som meg, om man enn så mye måtte være oppvokst knapt et steinkast fra havet... Ser ut til at også sjøbeina forsvant samme veien som navigeringssansen.

Stanga var i bruk, sluken gikk til bunns og til tross for at ekkoloddet holdt på med et realt pipeorkester så var det absolutt ingenting som følte for å gjøre noe annet enn å sniffe på agnet, men for å være helt ærlig så skjønner jeg dem godt. "Urolig" sjø øker ikke akkurat min matlyst heller ikke, men det er mulig vi burde prøvd med Fruktnøtt på kroken da i alle fall ikke jeg var såpass påvirket av de fryktinngytende 10-15 cm bølgene som hamret innover oss.

Skotnestinden ser ut til å trives i været, noe jeg da har fått med meg etter å ha fått den ettertrykkelig utpekt for meg, med andre ord ikke foruteksisterende kjennskap. Må si meg enig i at Vågans egen Vågakaill ikke en gang er i nærheten av å ligne såpass mye som en kaill som denne.

Etter å ha prøvd ut alle de beste fiskeområdene, blant annet et område med det høyst oppmuntrende navnet "Tremannsskallen". Uten et eneste napp så kan man i det minste glede alle ekstremistiske naturvernere om at det eneste dyret vi såret underveis var en mink, men det var mer av den følelsesmessige smerten i og med at vi ikke kom med noe som helst den kunne stikke av med.

Likevel dro man ikke hjem fullstendig tomhendt, det ble noen fine bilder utav det hele (selv om en naturfotograf sikkert ville henvise til at jeg bruker ordet "fine" uten tilstrekkelig grunnlag for det). Dessuten ble det åtte Grandiosa og en boks nøtter, derimot måtte vi betale for dem samt at Rema 1000 ikke helt setter pris på at man slenger en sluk inn døren i håp om å treffe frysedisken.

Home, Sweet 8374!

Med drøye 50 eller så mil tilbakelagt, noen politifolk ristet av underveis og en hel haug lettere tvilsomme øst-europeere i hælene var jeg plutselig kommet hjem.

På reisen merker man fort fordelene av Lofast-forbindelsen som kom for ikke fullt så mange år siden, blant annet en tunnel på litt over 6 kilometer som det faktisk er svært vanskelig å følge fartsgrensen i. Skulle nesten til å si noe slikt som "i 100 langs Lofast", men det ville selvsagt vært en del for fort og jeg er selvsagt like lovlydig som folk flest... Kanskje litt mer i og med at jeg aldri en gang har tatt svart betaling for noe som helst, ever!

Klarte såvidt å snike meg inn i landsdelen mellom de ulike etappene i Arctic Race, noen skremmende skilter om stengte veier til tross - satte bare gassen i bånn, så langt den vel å merke går med en 1,6 liter under pansret, og tok sikte på at hvem enn som måtte stille seg i veien, sykkel eller ei, selv måtte ta ansvaret for sitt eget velbefinnende. Heldigvis for oss begge var det bare restene fra løpet igjen når dagens etappe-mål ble passert i marginalt høyere hastighet enn tohjulingene tidligere hadde hatt.

Lofoten forøvrig er nå vel ett av landets peneste distanser, noe en nylig spørreundersøkelse i alle fall for meg gjorde en god jobb i å understreke... Ikke fordi jeg hadde tilgang til resultatene vel å merke, mer det at å bruke penger på å besøke de resterende alternativene for det meste ble besvart med alternativet meh. Noe som oversatt fra moderne Norsk vil si; dersom det ikke koster meg noe, og det er ikke noe mer interessant som foregår akkurat da. Bryggene i Bergen er sikkert pene, men tar det dersom jeg får en kursmulighet der - på privat ferie er jeg fortsatt ikke lei eksempelvis Italia, billigere er det sikkert også.

Noen pene bilder ble det faktisk tid til underveis, men etter å tidligere ha vært utsatt for det man i ferietider vil referere til som en stoppeklokke-Nazist så har man ikke helt inne ryggmargrefleksen i forhold til unødvendige stopp underveis. Problemet er at i 90 ser det ut til at tiden mellom rasteplass-skiltet og avkjørselen fortsatt er kortere enn tiden det tar å foreta en kontrollert nedbremsing. Skremte i alle fall en Litauer med å komme susende inn på en rasteplass uten tilstrekkelig nedbremsing.

Vel hjemme så er det bare å nyte tilværelsen i gode omgivelser, godt selskap og håpe at solen stikker innom litt mer enn statistikken vanligvis antyder for årstiden, men kan ikke få alt. Uansett så er vel ferie hva man gjør det til, uansett så handler det om å få restituert og få gjort noe annet før man igjen sitter i bilen med snuten pekt i den andre retningen.

En plass i Troms, hverken i nærheten av hav eller Lofoten!

Kvitter

Med en overskrift som "Kvitter" skulle man nesten tro at jeg har falt helt ut på skråplanet og blitt såpass overaktivt sosial at jeg har begynt med ting slik som Twitter, kanskje til og med føyd til noen merkelapper slik som #Foto, #Natur, #Tromsø.

Det har nok ingenting med det å gjøre, dessverre. Ting hadde sikkert vært så mye enklere dersom jeg hadde kunne gått bort fra dette mediet til fordel for noe som aktivt begrenser tekstmengden til 160 tegn, men realiteten er nok den at enkelte ganger så finner man ikke helt ut hvordan man skal få 5 skrevne sider til å passe inn på den måten uten å miste hele essensen... I det minste min egen vri på det hele.

Uansett, der Facebook er de facto til for å legge ut bilder av maten så er Twitter til for å kunngjøre at nå har man spist, hverken mer eller mindre.

Og nå over til noe fullstendig annet, selve poenget - den kvitrende delen. Ser ut til at verandaen min er blitt annektert av en hel flokk småfugler for tiden, det at jeg hadde satt opp et lite hus som automatisk sørger for at det alltid er frø der kan nok ha noe med valget å gjøre... Mest trolig mer enn at jeg virket så hyggelig i deres øyne, de flykter fortsatt i frykt i det sekundet de ser meg lure bak gardinen.

En ting jeg observerte relativt kjapt er at de flykter sjeldent spesielt langt, bare rett utenfor  synsfeltet mitt. Den mer utspekulerte delen av det hele er at en av dem vanligvis blir sittende igjen helt ytterst på verandaen, gjør seg så liten og usynlig som mulig for så å signalisere når jeg har forsvunnet fra vinduet... De liker altså ikke å bli tatt bilde av, det er helt sikkert.

Rotløs ungdom

Hvilken ungdom liker å bli tatt bilde av i dag? Hmm... Tåpelig spørsmål egentlig, sånn med tanke på at det er nærmest et ordtak som kun stemte på 80- og 90-tallet da bilder betydde oppstilling. Nå for tiden så er man vant til at folk bruker timevis foran speilet for å ta bilder av seg selv, samt etter min erfaring med en av byens nye partysvensker også bruke 45-60 minutter av en kinofilm til å studere bilder av seg selv.

Kjernen av problemet har jeg rotet meg bort fra igjen, men det var nå mer noe slikt som i at ja det kan være hyggelig med arrangerte veldedighetskonserter etter at man har matet en hel arme av disse krabatene... Det er vel mer hvorvidt de absolutt må starte oppvarmingen klokken 06 et eller annet?

Altså, aaaargh! Jeg skal fylle på den javla frø-tingen, bare la meg sove litt til! OK?

Loch One

Det begynner å nærme seg tidspunktet der fakturaen foran årets ferietur skal være betalt, og for de som ikke allerede har fått med seg at jeg skal på ferie til Skottland så er det altså dit turen går denne gang. Har fått med meg såpass mye av reiseruten at jeg vel å merke kommer til å på det nærmeste være omtrent to timer i bil unna Loch Lomond, men passer likevel bra med å inkludere det som så og si er deres nasjonalvise, The Bonnie Banks o'Loch Lomond.

Uansett så er det mye som må gjøres før man kommer seg avgårde til kiltens hjemland for en liten vandring, opp et fjell, ned et fjell og så videre. Vel, fakturaen er nå betalt så da vil det være direkte uansvarlig av meg å feige ut nå så da må jeg nesten dra uansett jeg har lyst det eller ikke.

Hmm... Hva er det jeg sier? Selvsagt har man lyst til å reise avgårde, det er tross alt det skotske høylandet - en plass jeg har hatt lyst til å besøke helt siden jeg begynte å lese Donald Duck-blader som barn, det var tross alt der Skrue McDuck kom fra!

Steg 1, eller Loch One som man nesten kan kalle det, er selvsagt den verste delen av forberedelsene. Når jeg tenker etter så er faktisk denne delen enda verre enn å betale regningen. Hva jeg snakker om? SHOPPING!

Vel, skal ikke bite over for mye i første omgang - er fortsatt god tid igjen, så da er det bare å brette opp ermene og trå til verket. Som enhver amatørmessig fjellmann som meg vet så er forberedelse viktig i så og si alle potensielt faretruende sammenhenger, så da er det først ruteplanlegging via Internett før man forlater huset. Man må også porsjonere ut anstrengelsene i håndterbare biter for å unngå å miste motivasjon på et kritisk tidspunkt, så i dagens tålmodighetsanstrengelse så var det om å gjøre å skaffe et skikkelig kamera (mobilkamera funker til mye, bare ikke ordentlig foto).

Gidder ikke bære rundt på noen monstrositet så for min del så er det kompaktkamera som gjelder for alle pengene. Som den, i bunn og grunn, late personen jeg er så er det en fordel å slippe for mye dilldall med å få bildene ut av det når jeg skal ha dem til noe, for eksempelvis til denne bloggen.

Fant ut at en del kameraer nå til dags faktisk kommer med støtte for trådløse overføring av bilder så man faktisk slipper kabling og sånt. Følelsene balanserte seg ut til fordel for Samsung EC-WB32F, et kamera som støttet dette i tillegg til at det har en litt større optisk linse enn de andre kameraene i samme prisklasse. Det vil si prisklassen for folk som vil ha et kamera uten å være redd for å rote seg bort i fancy innstillinger samt eventuelt også foretrekker å kunne erstatte det senere uten å måtte ta opp lån, for hvor mange kameraer ligger strengt talt ikke strødd utover den Norske villmarken siden Ti på Topp for alvor tok av her til lands, ikke det at jeg tror fjellredningstjenesten setter pris på akkurat det da.

Prøvebilde fra verandaen, med zoom.

Loch Two >>

Misnøye på soverommet...

Blacksad, Dark Horse Books

Så hva gjør man når det kommer klager på soverommet? Vel, for å starte med så er vel første skritt å hoppe over det meste av offentlige kunngjørelser i forhold til situasjonen, men tror vi kan gjøre et unntak i denne omgang. Likevel, er man en gentleman av undertegnedes kaliber så gjør man sitt beste for å ordne opp i det hele.

Litt forenklet detektiv-arbeid for å finne ut hvem som fremsatte klagene i utgangspunktet burde sikkert ikke være nødvendig, jeg var tross alt til stede. Prøvde alt jeg kunne for å få pekt ut synderen, men sånn som menneskets anatomi er lagt opp så vil en normalt sett bare finne tre fingre pekende tilbake på seg selv. Så ja, det kan tenkes at jeg har absorbert nok feminine egenskaper til å på egen hånd konkludere med at en kjølig blåfarge ikke helt passet sammen med det nye inventarets mørke antikke stil.

Etter å ha vurdert alternativene i henhold til gjeldende fargeteori, det vil si de greiene om at blå farge på soverommet visstnok fører til søvnløshet fulgt av depresjon mens eksempelvis en grønn tone skal virke avslappende. Valget falt da på en litt avdempet tone på veggene, valmuefrø, samt en pent komplementerende lys farge på lister og andre detaljer, hvit pepper faktisk.

Ooh la la... Snakker om mann som er i kontakt med sine feminine sider her ja, velge ut farger og hele pakka. Vel, nei - kan nok ikke skryte på meg akkurat det. Stjal rett og slett fargekodene fra et av idé-heftene fra Jotun, den med fokus på det de kaller innbydende soverom for "indre ro og avslapning". Hvordan jeg visste hvordan dette kom til å passe sammen med møblementet? Eksemplet var møblert i samme stil så dersom det nå likevel skulle komme noen nye klager i etterkant, fra meg selv eller spesielt inviterte gjester med langt mer peiling på slikt enn det jeg kan skryte på meg så forbeholder jeg meg dermed all rett til å helt og holdent skylde på Jotun!

Underveis måtte det selvsagt et kvinnfolk til for å peke ut at grønnfargen jeg da hadde valgt ut slettes ikke en gang var grønn, den var visst grå. Malingen var allerede blandet sammen og betalt for så da var det ingen utvei annet enn å bare smøre den utover, muligens bør jeg sikkert notere meg for neste gang at farger som høres "plantete" ut ikke nødvendigvis trenger å bety grønn i noen form. Vel, vel.

Utsikt mot soverommets avdeling for avslapning.

Hvorvidt alt ender opp med å være verdt alt arbeidet, inkludert det å sove i nesten to uker på gjesterommet for å unngå å puste inn så altfor mye kjemiske fordampninger vil nok tiden vise - så langt er det vel bare litt friskt med noe nytt i hverdagen.

Kanskje litt i overkant nøye å male absolutt alle flater inne på soverommet da, det må jeg nok innrømme. Strengt tatt er man vel ikke ment å skulle male gulvbelegg, men det var nok mer noe som bare skjedde sånn helt av seg selv underveis. Lærte i det minste en dyrekjøpt lekse at for det første så er det en dårlig idé å hoppe ned fra en stol mens man holder på et brett med maling, for det andre det at man kanskje bør unne seg såpass tid at man tenker over hvor en man i så fall kom til å lande. En liten relevant fun fact relatert til dette er da at mye av dagens maling ikke lenger kommer på de fine metallboksene slik de gjorde før i tiden, du husker de som bare blir bulkete og slikt av litt for hard påkjenning? Vel, de nye er av plast og tåler ikke fullt så mye at en person på rundt 100 kilo lander på dem. *Splorsj*, faen og hvordan i helvete får man en halv liter maling opp av gulvet fortere enn svint?

Likevel så ordner det meste seg for folk som er villig til å investere litt blod, svette og bannskapsord i hverdagen. Ferdig ble man etter hvert uansett, og må nesten si det som så at ja - jeg har nok mine spektakulære øyeblikk jeg også. Så da får man bare satse på at man ikke finner for mange helligdager i taket gjennom en søvnløs sommernatt, de nye persiennene er heldigvis nøye og eksplisitt montert for å minimere mengden lys utenfra så da er i alle fall det et problem mindre... Mens man venter på noen deilige og kalde høst- og vinter-dager (varme verdsettes uansett for det meste kun på ferie, samt selvsagt også helger).

Utsikt mot underholdningsavdelingen, konsollbord faktisk enda uten konsoll.

Så hva har man da lært av alt dette? Hmm... Se før man hopper, kanskje? Samt muligens også det at to uker er absolutt det maksimale jeg klarer å inkludere malingmateriell i livet mitt før jeg er klar for å vurdere profesjonell hjelp, en stakkars perfeksjonist kan ende opp med å bli gal av langt mindre.

NB! Ja, jeg vet at sengetøyet ikke helt passer, harmoniserer eller ser spesielt pent ut. En ting av gangen for svarte svingende, Kid interiør og lignende butikker er for viderekomne.

Sommartider, hej hej, sommartider!

Som bosatt i Tromsø er det ikke annet å glede seg over annet enn miljøet, folket, naturen og alt det der. Ønsker om spesifikt vær på et gitt tidspunkt er vel nærmest definisjon på håpløst her, med mindre man da egentlig kun foretrekker det vi så smått referer til innevær. Vi er kanskje ikke så hardt rustet i forhold til å tåle det fine været når det kommer, men vi vet i det minste å sette pris på ethvert sekund av det.

Helt til vi blir solbrent, balanserer på kanten av å besvime som følge av blodtap (bzzz bzzz) eller rett og slett finner ut at nå var vi faktisk blitt litt lei halvstekt kjøtt tilberedt under forholdsvis manglende sanitære forhold. Noen av oss er tross alt genetisk tilpasset kulde, snø og lange tider uten sollys, rett og slett alt annet enn fint vær.

Søndagen var det ment at man skulle få fortsatt på noe av de oppussingsarbeidet jeg har styrt med den siste tiden og dermed hoppet over å skrive så spesielt mye, i digitalisert format i alle fall. Alt det gikk ut av vinduet og den reverterte plutselig til å være den store hviledagen igjen, lett servering og bok nytes ute på veranda uten en eneste tanke i forhold til et soverom der det tilsynelatende har gått av en bombe... som på sett å vis hadde demontert det meste av inventaret og spredt alle delene utover hele leiligheten (slikt som skjer).

Mandag kunne ikke bli annet enn en spesiell dag sånn med tanke på at sikten utenfor huset var knapt 20m, om enn lavtliggende med det resultatet at ting som Tromsøbrua sin øverste del ravet ovet tåkedekket. Temperaturen var høy og dagen ble så varm at kortbukse faktisk ble dratt på seg, Telegrafbukta ble invadert og et varierende utvalg forholdsvist lokalt dyreliv endte opp noen få centimeter ovenfor glødende kull.

Til og med Marsmallow ble forsøkt grillet underveis, men i og med at innkjøpsansvarlige hadde falt for fristelsen til å kjøpe de kulere fargesprakende variantene så ble det en litt vel interessant opplevelse. Kunstige smakstilsetninger for å etterligne smaken av det jeg tror skulle være jordbær samt grønne epler føltes litt upassende, smakte i alle fall ikke noe særlig etter å brent noen sekunder.

Litt væromslag møtte vi på underveis, men vi er vant til at det nærmest er automatikk i at sånt skjer i det sekundet man tenner på grillen. Uansett nok til at man ble lettere brent uansett, så da var det kanskje den mengden man tålte i denne omgangen uansett.

Omslaget førte til at man i det minste fikk tatt et litt kult bilde av sollyset på vei ned gjennom skylaget. Husker ikke helt hva man kaller det her i Norge selv om navnet på engelsk visstnok er Crepuscular rays, ikke det at bildet ble tatt i nærheten av hverken soloppgang eller midnatt selv om det er det navnet hentyder på.

Forhåpentligvis får vil litt dårlig vær nå i noen dager så jeg kan få montert sammen sengen min igjen, gjestesengen er helt OK... er bare ikke helt det samme liksom. Man er liksom ikke ment å være gjest i eget hus.

Vi pusser opp

Litt usikker på hvorfor man egentlig sier "vi" i slike sammenhenger selv om man bor alene eller av andre grunner er den eneste involvert i prosjektet. Man sier liksom bare "vi pusser opp" og sånn er det visstnok med den saken.

I enkelte sammenhenger er det vel kanskje sånn at man ønsker å inkludere noen til tross for at den praktiske delen ikke nødvendigvis er blant deres sterkeste sider, men siden jeg tross alt bor alene, til og med elsker å være konge av egen borg, så må man ty til alternative forklaringer.

Alternativet er at uttalen kommer fra en eldre måte å uttrykke seg på, da ved å unngå de mer personlige pronomene når man adresserer noen man har et upersonlig forhold til. Ofte vil det vel si noe sånt som "se så mye bedre jeg er enn deg", men nå til dags ser man stygt på å si slike ting rett ut så da blir det med små hint man selv ikke lenger vet man gir. På den andre siden, er det ikke det man har skapt Facebook og personlige blogger for om ikke for å underbygge våre egne narsissistiske tendenser?

Nok det og tilbake til temaet, som da selvsagt var den at jeg er fullt opptatt med oppussing og har derfor ikke rukket å skrive så mange innlegg på bloggen her. Ikke det at jeg mangler ideer fordi jeg har fortsatt mange issues med verden forøvrig som jeg føler bør håndteres på en eller annen måte, ikke det at det gjør stort mye forskjell med mindre man er åpen for å se på sitt eget liv i henhold til hva man eventuelt leser og tar til seg av informasjon. Ord blir det likevel nok av på sikt, frykt ikke for det altså!

I denne omgangen så var det deler av stuen som sto øverst på listen i form av en tidligere vannskade som hadde drept tapeten, noe som når kombinert med min fine nye flatskjerm rett og slett ikke ga et inntrykk jeg lenger kunne leve med. Så da ble det to dager med arbeid for å preparere og tapetsere denne veggen. En relevant fun fact i denne sammenhengen er at et varmepistol kun koster 79,- på Jula for tiden, den når en temperatur på i overkant av 395 grader Celsius og selv om jeg fortsatt er noen kilo på plussiden luktet likevel ikke tommelen min av stekt bacon... Nærmere biff, men den fresende lyden var derimot spot-on.

Føler for å sette inn et sitat fra en av mine nye favorittbøker, Walden av Henry D. Thoreau. Boken er tunglest, den er mer eller mindre dagboken til en av tidenes mest anerkjente misantroper - det vil si noen som virkelig la sitt hjerte til sitt syn om at samfunnet generelt sett bare var en litt irriterende ting man kun skulle utstå når det var høyst nødvendig.

Å heve  hverdagens livskvalitet er den største av alle kunster. Det er ethvert menneskes, selv i de små ting, å sørge for at ens livsførsel tåler den selvransakelse man i sin både mest opphøyde og kritiske stund kan komme til å underkaste den.

Selvsagt ville forfatteren selv rotert i graven over at jeg siterte ham i forhold til oppussing av visuelle og i ytterste konsekvens praktisk unødvendige ting, men så er det da tross alt snakk om en mann som følte at alle som leser skjønnlitteratur uten å skjønne det sørger for sitt eget konsekvente mentale forfall. Kanskje like greit han ble begravd for et par hundre år siden da kjennskap til ting slik som kiosklitteratur, Big Brother, rosa-blogger og ikke minst YouTube relativt kjapt ville sendt ham ut på leting etter en ledig grav.

Uansett. Mine lesere er glemt, men ikke... uhm... glemt? Må bare bli ferdig med soverommet først.

Skattepenger!

Da ser det ut til at skatteoppgjøret faktisk er klart, skulle kanskje bare mangle i og med at oppgjøret mitt er så enkelt som de kommer - vanlig kjedelig gjeld til banker, det vil si ingenting lånt fra italienske mafiabosser eller noe slikt. Ikke at jeg tror skjemaene har en kode for slikt, men med tanke på hvor tungvint hele greia føltes underveis så ville det ikke forundret meg om det var en kode for det en eller annen plass.

I og med at oppgjøret tyder på at jeg faktisk får litt penger til overs så er det faktisk mulig at jeg blir å vurdere en ferie i år, kanskje til en eller annen eksotisk plass... Må bare eventuelt finne ut hvor folk på min egen alder reiser for tiden, eller turister generelt for den saks skyld, og så stryke disse stedene fra listen. Ingenting vondt ment med det, men jeg må håndtere dere resten av året så nå trenger jeg en pause.

Ahem... Litt overdrivelse der ja, men må sikkert finne en eller annen plass der man kan reise som singel uten at det nødvendigvis blir en kjedelig opplevelse. Ikke det at jeg egentlig har evnen til å kjede meg, altfor mye å gjøre og tenke på til å komme så langt.

Tillat meg å feire min kortvarige rikdom med pengedansen for ifølge oppgjøret så har jeg tydeligvis råd til... buss til sentrum og en krone-is, men må muligens gå hjem igjen. Ferie er vel det man legger i det, med andre ord en mental tilstand. Dem har jeg derimot brukt en del tid på å få en del kontroll over.

Likevel så har jeg en ferie å planlegge...

Jeg skal på ferie! >>

Overflødig kunnskap

Atter en gang var vi kommet til den tiden der flere årsverk, erfaringer og refleksjoner skal sorteres i kategoriene utdatert, redundant og kanskje verdt å beholde en stund til. Og nei, det er ikke snakk om det kommende regjeringsvalget - det er først til høsten, har heller ikke tro på at media kommer til å la oss glemme det så lett. De må kanskje komme seg over agurk-tidene først, så man kan få noen vinklinger som ikke allerede er blitt resirkulert fra tidligere år.

Tromsø Bibliotek (Kilde: Wikipedia)

Det jeg derimot sikter til er årets salg av bøker på biblioteket i Tromsø, for de av dere som ikke tidligere har hørt ordet bibliotek så er det vanligvis en stor bygning fylt med bøker. En bok på sin side er en rektangulær sak av papir fylt med ord og enkelte ganger også bilder, dessverre ingen apper så det kan kreve noe lavt til moderat mental energi for å få brukt dem til noe.

Personlig så har jeg en personlig trang til å ta vare på all ting gammelt og kanskje i flere sammenhenger ting som er direkte utdatert, men selv om det kanskje kan ha noe med at jeg i visse sammenhenger føler å ha vært født inn i feil århundre så er det alltid trist når ting går tapt. Jeg har fortsatt min første bok, hefte er kanskje mer korrekt å si, om hvordan man lager nettsider og for å si det slik så er det ikke mye der som fortsatt stemmer overens med dagens virkelighet, for meg så er det slike ting som gjør dem morsomme å bla i fra tid til annen.

Overraskende nok så var jeg ikke den eneste under 50 som var tilstede på fredag for å få med meg første del av salget selv om jeg nok kom derfra med et heller snålt utvalg bøker som sikkert ikke så mange andre ville funnet en interesse i, men de fikk et godt hjem i en bokhylle hos meg. Den ene boken var aldri blitt lånt ut i de fire årene den hadde stått i hyllen på biblioteket, en av de andre hadde heller ikke blitt utlånt siden den var helt ny - det vil si en gang rundt 1986. En bok i skrivekunst ble det også, så nå har jeg alt jeg trenger for å lære meg alt som er verdt å vite om å skrive søknader på skrivemaskin, vel utenom selge skrivemaskinen da.

Dette salgets utvalgte skatter

Opplevelsen av å dra på et boksalg er faktisk fornøyelig surrealistisk og det er nok en av få plasser der du vil oppleve at en liten dame oppi årene albuer seg inn mellom mengdene for å få første sortering i en nyåpnet eske fagbøker. Noen dedikerte sherpa-er utpekt til å bære og samtidig vokte over skattene av frykt for at noen andre skal kaste seg over bunkene deres i det sekundet en bok ble lagt fra seg for å grave enda dypere i en bunke med håndarbeidsbøker.

Jeg ble 60 kroner fattigere, noe som forsåvidt gikk til et godt formål uansett og noen gamle bøker fikk et nytt hjem. Alt i alt en god løsning for alle involverte parter.

Forfatterutviklng: Egnede verktøy

Holder fortsatt på en del ting i forhold til forfatterutvikling, kurset jeg meldte meg på tidligere og tenkte jeg skulle inkludere noen små detaljer i forhold til det praktiske arbeidet underveis.

Har egentlig ikke kommet så veldig langt med selve oppgavene, men det tror jeg nok har mer med å gjøre at man leser litt fag-materiale, får en ide om noe man ønsket å skrive om og så sporer av i en helt annen retning enn oppgavenes mer håndfaste natur.

Det har naturligvis vært et svært omdiskutert tema i forhold til hvordan man kommer opp med de tingene man ønsker å skrive om, og det er naturligvis en egen ting for seg selv som nok sikkert vil avhenge en del av ens egen fantasi og eksponering ovenfor verden. Tror det var Ernest Hemingway som i sin tid kom med anbefalingen om at hvis man overhodet skulle ha noe håp om å skrive om livet, så må man først leve det!

Man kan sikkert plukke opp mange inntrykk via de mer tradisjonelle ideene som kan gi rene ideer og visuelle ideer om ting man kan velge, men likevel så er det viktig å huske på at det visuelle er kun en av våre sanser - all troverdig formidling av menneskelige relasjoner og miljø må trekke inn noe mer enn dette for å fungere. Dette vil si at man ikke kan isolere seg på et mørkt rom i noen år og så satse på at en realistisk formidling av den franske rivieraen kommer sånn helt av seg selv, man må dra dit først.

Litt i dyreste laget å starte med noe slikt i første omgang, så da kan det sikkert være en god ide å bare starte i sitt eget nærmiljø - oppsøke ulike steder til ulike tider, og bare observere hvordan folk oppfører seg, kommuniserer og eventuelt også andre relevante detaljer i forhold til følelsen i lokalet osv. Dette krever derimot at man har med seg det man trenger for å notere ned relevante detaljer, for man vet aldri når man senere vil få bruk for litt dybde ekstra dybde til en karakterene eller skal få et beskrevet lokale til å føles full av liv.

Notatbøkene avbildet ovenfor er kjøpt inn på libris her i Tromsø, og de to mest forseggjorte av dem er definitivt ingen skam å drasse rundt med seg samt at den minste passer på innerlomma av jakken. En god penn må man selvsagt også ha, og for en mer autentisk opplevelse har jeg faktisk gått såpass old-school at jeg har kjøpt inn en fyllepenn!

Så det jeg sier da er at jeg som utdannet data-ingeniør faktisk skriver for hånd med gammeldagse penner, et eneste hakk unna fjærpenn med andre ord? Ja, det gjør jeg faktisk. Grunnen er rett og slett den at når man skriver for hånd så mister man muligheten til å hele tiden reformulere det man skriver, det som kommer ut er i en betraktelig mer rå form der fokuset er utelukkende på innhold og ikke rettskrivning, ordvalg og eventuelle andre distraksjoner som en datamaskin involverer.

Det som føres inn i etterkant på en datamaskin kan da i det som nå er blitt andre steget i skriveprosessen rettskrives, reformuleres og forbedres. I tillegg så er det selvsagt de enkle nevrokirurgiske detaljene som at hjernen aktiviseres på en annen måte foran et tastatur enn med en penn, og med pennen har man en "renere" sti fra ide til papir fremfor det digitale - den korte forklaringen er at et tastatur krever to hender.

Dine erfaringer vil selvsagt variere, men det viktigste er nok det å eksperimentere inntil du finner det som fungere best for deg.