tirsdag 31. desember 2013

Good riddance!

Du vet de dagene der alt ser ut til å gå galt? Uansett hva man prøver på, uavhengig av intensjon og langt inn på sidelinjen i forhold til alt hva man kunne ønske å oppnå så gikk ting grundig til helvete uansett hva man måtte ha gjort for å fortjene det.

Melken er klumpete, du får et papirkutt sånn akkurat nøyaktig på den jævla såre plassen mellom fingrene mens du febrilsk prøver å lese avisen. Likevel så går du ut døra med fatt mot bare for å bli møtt av en artig ny blinkende lampe på dashbordet i bilen, check engine.

Vel, tror jeg nettopp har avsluttet et sånt år, den ene tingen etter den andre. Overdriver vel litt så la oss nå da vel si første halvdel av året da i det minste. OK, så var det nok nærmere det første kvartalet. Uansett altfor lang tid til at det å bare trekke dyna over hodet og utfordre fleksitid-saldoen funket som en strategi, så da fikk man gjøre en masse annet rart istedet.

Mye rart ble det når jeg tenker etter, utrolig hva man får tid og energi til når alt som skal overvinnes er ens egen latskap. Tatovering, kurs der jeg knapt plukket opp noe annet enn en aksept for at det er greit å være horribel i noe så lenge man har det gøy underveis samt til og med en og annen fest til langt utpå morgenkvisten.

Hmm... Prøver liksom å fokusere den følelsen av det kan være godt å være ferdig med året som gikk, men kan kanskje tenkes at jeg har blitt litt infisert av positivitet underveis her ja. Johnny Cash fikser nok den saken inntil videre, og så får vi heller dedikere det kommende året fullt ut på all ting godt.

fredag 6. desember 2013

Pakke?

Pakke til meg? Alltid hyggelig med en overraskelse i posten, men det er jo hverken bursdagen min og så er det fortsatt noen dager igjen til jul da. Trenger jo ikke det for å kjøpe noe til seg selv, men så fjerner det jo litt av sjarmen med å rive av papiret da.

Hva er det for noe papir du jabber om? Du har jo ikke pakket den inn en gang!

Vel, du vet jo godt selv at du hater å pakke inn pakker! Kantene blir aldri rette nok, papiret folder seg aldri helt sånn som det skal og så er det jo absolutt håpløst å få mønstret til å gå i ett i sømmene. Og da har jeg ikke engang nevnt det helvetes båndet som skal knytes og krølles til en fin sløyfe, eller hva faen du velger å kalle den samlingen med rot du vanligvis ender opp med.

Klapp igjen kjeften du da! Her går vi ut og handler billigvarer til oss selv på Cyber-monday, og så er innpakningen alt du bryr deg om? Du vet jo hva det er!

Du kunne jo prøvd i det minste! Jeg er så glemsk for tiden jeg at det knapt går an.

Glemsk? Du kødder altså? Vi har jo fotografisk hukommelse på så og si alt av relevant informasjon!

Du skal nå plukke på alt altså! Vi kjøpte oss jo nye headphones, akkurat som du ikke husket på akkurat den detaljen. Liksom, du blir jo bare verre og verre!

Nye headphones? My precious!

precious ut av sveiseplasten så vi får headphoneses oss da!
Faen! Faen! Faen!
Plaster!
Fort! Fort! Fort!
Sveiseplast. Garantert å årelate milde til moderate personlighetsforstyrrelser ut av deg, hva ellers trodde du den var der for? Balansert og en ellers sunn psykologisk helse? Vel, da er det bare noe jævla dritt!

onsdag 4. desember 2013

300 innlegg!

300, tegneseriecoveret. Forøvrig liten relevans ellers.
300. Seriøst? 300 altså?

Jepp.

Men du har jo fortsatt til rådighet å skrive noe som helst fornuftig, humoristisk eller i det minste noe som bringer noe nytt til bordet! Det er jo bare en masse prat om deg selv, ditt eget liv og hva enn som rører seg i nabolaget ditt!

Vel, det er sånn det fungerer. De fleste som har forsøkt seg på å skrive noe som helst utover et bursdags-kort i ny og ne vet at før eller siden innser man egentlig at alle historiene vi forteller, så er det alltid vi som forteller vår egen historie til oss selv.

Fordelen med å se livet sitt glippe ut av hendene sine er vel for det første at man plutselig får et tredjepersons perspektiv på det hele, for det andre så er det da at når alt er sagt og gjort så er vi innerst inne alene. Uansett hvor tett man kommer innpå noen vil man aldri ha det samme potensialet for å kjenne noen bedre enn vi er i stand til å kunne kjenne oss selv, selvsagt ikke det at alle egentlig går til det punktet å vurdere noe slikt.

Det eneste vi har å by på her i livet er deler av oss selv, vi kan late alltids late som om vi er noen annen enn de vi er, men hvorfor? For å konformere til andres inntrykk, vår tildelte plass her i livet eller bare fordi det å innerst inne ha en kjerne av noe unikt skremmer vettet av gjennomsnittet? Vi må være oss, det er det eneste vi kan. For ved å søke å kjenne seg selv vil man kanskje til og med til slutt, når alt irrelevant strippes vekk, likevel kunne si at man i det minste kjente ett menneske fullt ut; seg selv.

Noen ganger betyr det å studere litt enkel psykologi for å finne ens styrker og svakheter, prøve seg på nye og spennende ting slik som latinsk dans før man tar en tur opp på en fjelltopp og kommer ned med en litt mer spirituell overbevisning. Blir man lei omgivelsene pakker man sekken, kaster skrivesakene oppå toppen og drar bare drar en eller annen plass så lenge det bare ikke er hjemme.

Blir det noensinne 400 innlegg? Hvem vet, personlig syntes jeg tanken på å skrive rundt 10-15 virket relativt uoppnåelig så man skal aldri si aldri.

mandag 2. desember 2013

En stjerne skinner i natt

Litt overraskende. Delvis fordi jeg har litt å ta igjen ettersom jeg prokrastinerte en del rundt det å faktisk henge den opp. Delvis fordi tradisjonen tro pleier jeg egentlig ikke en gang å henge opp en stjerne, har gjennom mange brukt en krans jeg har hatt noe større sans for.


Kransen derimot ser ut til å være forsvunnet sporløst, fant ikke en gang esken den kom i. Tradisjonalistene vil nok sikkert godte seg over at jeg ble tvunget til å konformere til reglene om det skal være en stjerne med et visst antall kanter osv, men her i huset eksisterer det en litt større enn passerende interesse for astronomi så ville jeg vanligvis avfeid med at rundt og lysende tross alt er en mer teknisk korrekt form.

Likevel, er den borte så er den borte. Hvor enn mye noir-feeling en elg plassert under en antikk-lignende lampe kan klare å tromme opp så er det fortsatt et godt stykke unna Casablanca, så de store konspirasjonsteoriene ville nok straks måtte vike for de enkle sannhetene om at jeg sikkert har gått litt for grovt til verks under vår-ryddingen i bodene.

Så da ble det med andre ord sånn da, en stjerne skinner i natt fra også mitt stuevindu. Vel å merke så burde jeg sikkert skru den av om natten, men med stikkontakten plassert bak sofaen så får den vise vei om natten også.

tirsdag 26. november 2013

Reisebrev fra den andre siden, del 3

Jeg er ikke bygd for dette, gi heller meg måse-egg og en Mack-øl takk! Hmm... Hørtes mer ut som ut som Nord-Norsk country spør du meg, og nei; det vel egentlig ikke ut som meg i det hele tatt det. Ble sikkert litt gatelangs surring og litt løssluppen sang på veien, men var vel sikkert noe nærmere noe slikt:
Take my love, take my land
Take me where I cannot stand
I don't care, I'm still free
You can't take the sky from me.
Kanskje ikke spesielt Nord-Norsk av meg, men det er vel mer meg uansett hvordan man vrir og vender på det. Kjennere av kvalitets-underholdning vil kanskje til og med kjenne igjen teksten, og omtrent nå kunne jeg trengt fem minutter foran en tv-serie eller to uten dubbing. Så hvor var jeg?

I Spania av alle plasser, og det er fristende å oppsummere eventyret så langt med den velkjente Veni, Vidi, Drinkski (fullt mulig den siste der ikke er helt korrekt). Jeg kom og jeg så, deretter ble det muligens alt for mange halvlitere på byen.

Dag 7

Gudene må vite hvorfor jeg er våken rundt frokost-tider, det må være skjebnens ironi at man plutselig på ferie skal begynne å være våken helt av meg selv tidlig om morgenen. 

Ramler ut av sengen og mens man sirkler frokost-buffeen innser man at man egentlig hadde prøvd seg på en rett linje. På tide med litt frisk luft!

Har blitt noen kilometer de siste dagene, joggeskoene begynner faktisk å vise merkbar slitasje. Kunne kanskje gjort som en av de andre turistene og leid meg en sånn elektrisk rullestol, men føler meg hverken invalid nok eller hip nok til å gjøre det på den ironiske måten. Føler starten på en betennelse i begge føttene, definitivt ikke bygd for dette... Likevel, er det ferie og man har tid nok så får man halte avgårde isteden da. Betyr fortsatt at jeg beveger meg raskere enn 99% av befolkningen her uansett.

Tilbake til den biten om frisk luft, hvorfor ikke prøve seg å se på om folka på den båt-tingen var kommet seg tilbake på jobb. Helt fantastisk ide om jeg skal si det selv, hvorfor ikke betale en moderat pris for å la en katamaran minne en på om at man fortsatt var fyllesjuk?

Til gjengjeld så var det en katamaran med vinduer i flottørene slik at man kunne sitte der og studere livet under havet, ganske fascinerende faktisk. Fem minutter ble vi satt i land på Benidorm-øya slik at vi kunne få brukt tid på å studere fuglereservatet de hadde der, måtte bare gå opp til toppen først... Der kunne man se all slags fascinerende fugleliv, et yrende skvalder av hvitt, sort og grått; har følelsen av at jeg kanskje har sett kombinasjonen før.

Dag 8

Siste dag, må vel få unnagjort noen enkle innkjøp. Ingenting man egentlig trenger, men med tanke på allerede nevnte joggesko-slitasje kunne sikkert det være en god ide samt at man selvsagt knapt kan forlate sånne turistfeller uten å kjøpe en eller annen relativt poengløs liten suvenir.

Får starte praktisk, frisørene her koster omtrent en femtedel av det de gjør i Norge så er jo nærmest økonomisk uansvarlig å ikke få stusset litt på sveisen. Ikke det at mengden hår på hodet så langt ikke har vært et pluss, for når tak-søylene er plassert i en høyde på 1,90m rett foran nederste trappetrinn så er det definitivt et pluss med litt padding. Unngikk den heldigvis, akkurat på håret kan man faktisk si... luggen ble derimot litt flat underveis, så når man er på besøk i nasjon der gjennomsnittshøyden tilsynelatende er rundt 1,60m så kan det lønne seg å ta det rolig.

Fant heldigvis en frisør som forsto littegranne Engelsk, burde kanskje tenkt meg litt nærmere om ettersom at hun svarte "poquito" fremfor å faktisk svare på engelsk. Vi snakker om gudene må vite hva for noe, hun legger ut i det vide og det brede... på spansk.

Etter litt snip-snip endte det tydeligvis opp i en hårsveis jeg ikke har prøvd før, men av hva man kunne fange opp så var det visst en tradisjonell Beckham. Uten nødvendigvis å ha sett så nøye etter så vil jeg i det minste håpe på at var snakk om herr Beckham og ikke frøken Spice Rack. Frisøren var i alle fall boblende entusiastisk så da var det bare å tipse godt og rusle videre til neste stoppested.

Det å kjøpe seg et par joggesko var definitivt en utfordring, for om man skal si noe som helst om deres utgave av G-Sport, XXL eller hva man nå enn skulle sammenligne den spanske kjeden Base med så får de i alle fall ekspeditørene her til å virke helt ekstremt service-innstilt. Etter nesten ti minutter i en butikk ellers blottet for kunder er jeg på tur til å sjekke lagerstatusen manuelt på datamaskinen deres før noen endelig innser at de kanskje bør vurdere noe som involverer kundene deres, og etter enda mer fikling frem og tilbake innser man at i et land der man må dukke under tak-søylene så påvirker tydeligvis også det hva de tar inn av størrelser. Likevel, til litt over halvparten av den prisen man er vant til å betale så får man nesten tolerere litt ventetid.

Ellers så var vel den store lokale suveniren kuer i diverse fasonger, men bestemte meg for at til tross for at jeg egentlig ikke har innredet med bakgrunn i noen som helst form for mål eller mening så tror jeg at en sjarmerende keramikk-ku ville clashet med det meste jeg har.

Dag 9

På tide å komme seg hjem, definitivt på tide. Benidorm er nok plassen for folk som er langt eldre enn meg, eventuelt hvem enn som måtte passe inn i målgruppen for plassens strippeklubber, burlesque-show, bordeller og noe som jeg tror kun kan beskrives som et yrende transvestitt-miljø.

For folk som meg er det lett å sette stor pris på kilometer etter kilometer med tilgjengelige tur-løyper, kombinerer man det med uante mengder god mat og et lite bibliotek så er det lett å trives. Bare ikke studer alle detaljene så altfor nøye, for det er ikke alt som er sånn som man tror.

Shuttle-bussen var en liten utfordring i seg selv, hva slags selskap lister opp at de kommer til å stoppe på en av to stopp uten å kunne se begge stoppene fra samme sted? Begynte å lure på hvorvidt jeg hadde mistet bussen, men når den endelig dukket opp en halvtime forsinket uten at sjåføren viste tegn til å ha det travelt så var det ikke annet å gjøre enn å konkludere med at Italia tross alt bare er på andre siden av fjorden...

Flyturen hjemover var over et blunk, ingenting å rapportere om. Muligens sett bort fra enkelte små detaljer som at man vet samtlige flyvertinnener er Spansk når litt turbulens sender de ned i knestående for å korse seg og rope på madre de mio, oss passasjerer imellom vet at det bare er sånn det er i nærheten av Bodø!

Hjemme. Snø, is, slaps og tilnærmet mørketid... Alt man har savnet!

mandag 25. november 2013

Reisebrev fra den andre siden, del 2

Skal vi se. Det var en ferie, jeg dro dit og for å få trening i å skrive noe inn på bloggen før desember setter inn så reflekterer man over opplevelsene så langt. Hva skulle man egentlig kalle innlegget om ikke "reisebrev fra den andre siden", nøyaktig hvorfor utelot jeg sikkert fra del 1, men det er vel egentlig fryktelig åpenbart for alle som har vært der på besøk... Plassen gir i alle fall meg lyst til å spille Eagles låten Hotel California for full guffe, lykkelig over å både ha fått sjekket ut og forlatt. På den andre siden er ikke heldigvis ikke høy alder smittsom, så da er det bare å roe seg helt ned og lese en bok.

Dag 5

Forsov meg, ingenting som å snuble inn i frokost-salen 10 minutter før stengetid og så hive i seg egg, bacon og tre desserter. Ja, det var jo en fornuftig og balansert start på dagen. Så hva gjør man når man har forspist seg for ørtende gang i løpet av ferien og generelt sett føler seg litt crappy, jo det skal man si; man spenner på seg joggeskoene og jogger i retning av Villa Joiosa.

En halvtime senere innser man nøyaktig for en fantastisk dårlig ide hele greia var, jogging er for folk som er i stand til å mentalt skru av all høyere hjerneaktivitet (eller aldri skrudde den på). La oss sikte oppover fjellsiden der borte, og straks er man på Torre Aguila. En kort spasertur innom det som tydeligvis var en del av det Spanske forsvaret, men ble forlatt fordi det var for vanskelig å komme seg til og fra tårnet. WTF? Disse folka var jo en del av en helt utrolig sjøfartsnasjon med forsyningslinjer overalt, så lenge det da tydeligvis ikke var snakk om kjølige klima eller involverte noe verre enn moderate motbakker da.

Burde kanskje lært til nå at bare fordi ting ser ut til å se ut til å være i nærheten, så er det kun fordi man er vant til at det er noen flere fjell spredd utover med jevne mellomrom. La oss bare ta en tur nedover dit og gå veien tilbake, det ble en kjapp rundtur på rundt 5 kilometer. Urk!

Kveld, tid for kultur! Avgårde til Benidorm Palace for dinnershow, oppvisning av alt det Spania har å by på av rytmiske danseformer. Appearantly både med og uten klær, men så må man vel nærmest forvente noen overraskelser når man gjør oversettelsene av reklamefolderen selv. Slikt må man vel tåle, heldigvis ble jeg plassert sammen med en aldrende britisk dagmamma som sørget for å sensurere de groveste bitene.

Visstnok var jeg også akkurat den typen yngre kjekk mann som venninnen hennes ønsket å bli bedre kjent med, så det ble en etterpåfest man fint hoppet over. Det fikk holde med å posere for foto.

Snublet innom en nattklubb på veien hjem, der ble det visst allsang så man fikk stemt i på å synge Volare for full hals. Dansegulvet åpnet sterkt med rytmer fra Salsa, Bachata og Samba. Var vel omtrent omtrent da man innså et par småting; for det første var jeg den eneste i lokalet som hadde i det hele tatt prøvd meg på de forventede grunnstegene, den andre var at det jeg kunne av Spansk begrenset seg til å bestille øl så den store samtalen ble definitivt litt, skal vi si avstumpet?

Dag 6

What to do? What to do?

Egentlig litt lei for å være helt ærlig, setter kurs mot det store søndagsmarkedet som tydeligvis stengte 5 minutter før jeg nådde frem til den delen av byen. Satser på en båttur og finner ut at sånt gjør man ikke på søndager. Crap!

Begynner å bli enkelt å skille spanjolene fra andre tilreisende nå, spanjolene er de som har funnet frem dunjakka og toppluen. Ser ut til at 16 grader og vindstille er akkurat på smertegrensen for innenlandsfolket her.

Sjekker ut en nattklubb på kvelden, konstaterer at jeg er den eneste tilstede... Populær plass med andre ord. Så da traver vi heller gatelangs på leting etter liv, få sekunder etterpå blir man huket tak i en av de få innkasterne jeg faktisk har truffet på der nede. Han lurer på hva jeg leter etter, svarer selvsagt piker, vin og sang så da skulle liksom det være klar.

Etter å ha blitt geleidet noen hundre meter gjennom mørke bakgater mens man stille og rolig for seg selv kartlegger mulige rømningsveier, potensielle improviserte våpen for formålet samt selvsagt litt småsnakk om hvor det var man skulle hen. Tro det eller ei, men Romeo ledet faktisk vei til det jeg ba om... burde derimot vært litt mer spesifikk i forhold til hva man spurte etter.

Ja, det var sang der; en improvisert versjon av Da Capo! komplett med en spansk versjon av Tor Endresen. Piker i massevis, vel å merke ingen under 70! Dansing i massevis, men seriøst da mann; trodde ikke vals fortsatt eksisterte ute i det fri!

Tre vodka med ananas-juice senere så begynner til og med vitsene innimellom å bli morsomme, fortsatt ingen aning hva det handlet om selv om jeg er ganske sikkert på at både død, begravelse og populær-rasisme var en del av det hele.

Hvor går man så herfra? Joda, det ble Stand Up og hypnotisør til slutt, ble dessverre ikke plukket opp som en av de aktuelle kandidatene for akkurat det da. Kanskje like greit i og med at den typen hypnose kun fungerer på folk som er tilbøyelig til å oppføre seg som en kylling i offentlighet, gitt at de får utdelt en gyldig unnskyldning da (hypnose).

3 øl senere er man involvert i en fyrig diskusjon om de fascinerende sidene ved å arbeide som balsamør, underveis har dialekten min til og med svitsjet over til irsk. Dette må vi fikse på; fem minutter senere er man tilbake på skotsk mens man diskuterer offshore-arbeid i oljebransjen. 2 øl til og det er definitivt på tide å komme seg hjem, definitivt sent nok i massevis når man eksplisitt må bruke mer enn et par minutter på å lage tilstrekkelig bråk for å få nattevakten til å våkne akkurat lenge nok til å låse opp hotelldøren.

søndag 24. november 2013

Reisebrev fra den andre siden, del 1

Ferie. Et vakkert ord, ikke sant? Gir automatisk assosiasjoner til alt fra baksetet på en grønn Volvo stasjonsvogn i altfor høy hastighet, i alle fall så vidt jeg husker kommentarsporet fra passasjersetet foran i bilen, gjennom Svenske skoger og til langstrakte private strender i tropiske strøk. Så nøyaktig hvor rangerer en kjapp tur til Spania i nevnte skala?

Ingen aning, hva er vel en ferie om ikke enn en samling unike inntrykk og opplevelser satt utenfor system og forbi hverdagens logikk. Så da får man bare liste dem opp kronologisk og hva man ender opp med.

Dag 1

Klokken er ikke slått åtte enda. Slår klokker fortsatt noe som helst nå som de analoge klokke knapt er et fordums minne for de fleste i min generasjon? Nok om det, flyet ruller ut fra gate på Gardermoen, jeg, meg selv og et lite bibliotek er underveis.

Vel, det vil si at den ene siden av flyet ser ut til å være med på planen om å komme seg avgårde og underveis til varmere strøk. Den andre siden har en motor som ikke føler for å starte, og vi må selvsagt vente. Kapteinen ikke spesielt imponert over beskjeden om å flikke på bryteren, så her må det sterkere lut til da gitt. Vi venter...

Og venter... Og så venter vi enda litt mer mens teknikeren bytter sikringsboksen for å se om det fikser problemet og et kvarter senere har vi, om ikke enn liftoff så i det minste har vi fått på plass et harmonisk to-stemt brøl. Det forventede antallet flydeler ser nå ut til å snurre som de skal. Ser ikke ut til at flykapteinen er blitt i noe spesielt bedre humør, en kjapp replikk om å finne seg en flyplass var ikke helt svaret han ville ha i forhold til hva han skulle gjøre dersom motoren stoppet igjen.

Liftoff!

Dette er besetningen og vi ønsker deg velkommen om bord til denne flyvningen til Alicante, Spania. Som vi er opplært til å gjøre vil vi nå be deg vurdere hvorvidt du ikke vil bruke tiden på å handle inn vårt ekstremt dyre utvalg last-minute gaveideer, og som vanlig er det ikke servering på våre flyvninger.

Altså, to skritt tilbake i allmennkommunikasjonen her! Ingen servering? Ingen brunt brennevin? Nope. Nå drikker jeg selvsagt ikke den slags, noe med det å ha smakt på det, men om det var noe passende tidspunkt å starte så var det i alle fall nå.

Spania. Shuttlebuss? Gikk for noen timer siden den. Skrankene for busselskapene? Tomme. Vel, får vel spasere nedover til holdeplassen og se hvorvidt en av de 30 bussene som står der skal til det samme generelle området jeg skal til. Hmm... Ser ikke ut til at noen av bussene er merket destinasjon, bare reiseselskapene jeg potensielt sett kunne benyttet meg av.

Får ta og snakke med en av sjåførene da, se om de skal til den samme byen eller i det minste noen kilometer i rett retning. En kort halvtime senere suser man i 120 km/t nedover motorveien i hva man kun kan håpe er korrekt retning, er liksom litt vanskelig å vite ettersom alle man hadde pratet med inntil da kun ser ut til svare med Si eller Yes uansett hva spørsmålet måtte være.

En time senere står man utrolig nok i rett by, vel å merke fremfor feil hotell, men så lenge det er ferie ignorerer man kjapt et par detaljer så lenge man er i rett bydel. Knapt forlatt resepsjonen før man blir overfalt av en gammel dame som absolutt må vite hvor jeg kom fra, hva har jeg rotet meg inn i?

Dag 2

Det er ferie, så da gjør man noe annet enn det man vanligvis gjør; komme seg opp tidlig om morgenen samt faktisk legge inn litt fysisk bevegelse. Setter avgårde med et kors som mål, den lille lyse flekken øverst i fjellsiden til høyre i bildet.

Underveis slår det meg at jeg fortsatt ikke har noen spesielt eksisterende retningssans, så etter hvert har man tatt feil vei og ender opp med å sirkle fjellsiden før man ender opp i en helt annen bydel.

Vet ikke om det kan regnes som trening når man legger inn pauser for både is samt lunsj og en halvliter underveis, men noe må jeg jo har gjort i og med at GPS-en viser at jeg har tilbakelagt omtrent 15 kilometer på turen.

Dag 3

Med gårsdagens geografiske forvirringer så har man definitivt muligheten til å gjøre nye, så da tar man den andre veien og ender opp på andre siden av fjellet, om man kan kalle det noe slikt. Ingenting som å snuble over historiske landemerker, sånn helt tilfeldigvis. Torre Vigilancia.

Snubler innom Calle Gerona på veien hjem, og det ser ut til at i en by der de fleste hovedsaklig forventer medlemmer av aldersgruppen 70+  så er det definitivt her nattelivet foregår.

Vel, sånn sett bort fra at de fleste allerede er døddrukken og kollapset på deres respektive hotellrom lenge før natten faktisk kommer. Strippeshow, mengderabatt på øl og mekanisk okse ser definitivt ut til å appellere til middelaldrende britiske husmødre med gudene vet hva annet de har dratt med seg hit.

Cheesy? Ja... Det uten å i det hele tatt ha nevnt busslasten med menn spraymalt snørrgrønn fra topp til tå, kun iført det nå så altfor klassiske Borat-kostymet. La oss bare ta et skritt tilbake så vi unngår prosjektiloppkast fra sidelinja her, er det ikke noe mellomting her?

Vel hjemme på hotellrommet mitt har jeg fryktelig vondt i føttene, sjekker GPS-en som viser en distanse på 18 kilometer siden jeg forlot om morgenen. Sverger for at dette må det bli slutt på, det blir Taxi på meg fremover.

Høres ut som det er en slåsskamp på verandaen bortenfor min, visstnok så var ikke alle festdeltakerne enig i at det å kaste deler møblementet utenfor rekkverket og ned på gata nedenfor var det kuleste man kunne finne på. Hører ikke nøyaktig hva som blir sagt eller hva slags språk det er snakk om, men la oss bare håpe at det ikke er Nordmenn.

Kveld. Bydelen der jeg bor ser ut til å ha stengt ned, en spasertur på to-tre kilometer kun med gresshoppe-orkester som eneste selskap er det som skal til før man begynner å se snurten av et aktivt uteliv. Ser ut til at Gerona er plassen der det skjer, men la oss unngå hovedgaten og ender opp på en kul Skotsk med godt utvalg i øl, live rock og noe mektig tvilsomt de visstnok kaller finger sandwiches. Dere må gjerne være så britisk som dere vil, men får ikke loffskiver med sardiner, kaviar og geitost til å harmonisere helt med min Coronita (visstnok Corona på Spansk).

Dag 4

Åååh, jeg er dårlig. Hvordan i svarte skjedde egentlig det? Har jo knapt brukt et par hundre spenn, men med gratisdrinker, øl for ingenting og snål fingermat så holder er tydeligvis det mer enn nok.

Vi prøver oss på noe enkelt, en titt på hva enn som foregår i gamlebyen. Burde sjekket kartet, for 4 kilometer etterpå snubler vi innom en Ristobar for å ta en pause. Betjeningen forstår ikke avanserte og høyst ukjente konsepter slik som Ice cream, ikke akkurat som om det ikke står skrevet sånn på menyene deres. Da får vi prøve oss på en spansk-glose isteden og etter litt åpenbar himling med øynene over uttalen min av ordet hellada så ender jeg opp med å servert det jeg var ute etter likevel.

Ved middagen treffer man på veranda-selskapet fra igår, og vet du hva? De var faenmeg norsk. Nå er jeg stolt. Skikkelig stolt skal jeg si. Ingenting som å få bekreftet sine mest negative fordommer om ens egne landsmenn. Tillat meg å late som om jeg er Engelsk.

mandag 28. oktober 2013

Med helger som disse ...

... trenger man virkelig ukedagene på å komme seg. Noen ganger går ting altfor fort, i alle fall når man ikke er helt vant til det i utgangspunktet og vanligvis føler for å spre ting litt mer utover. Mye nytt, noe gammelt og en heidundrende mengde taktløse bevegelser underveis. For å holde ting kort, for en gangs skyld, får man oppsummere ting i tall istedet:

  • 22 minutter TV-titting
  • 6 timer kurs i Rueda de Casino
  • 6 øl
  • 5 timer fest 
    • 10 minutter Merengue på fest, opplæring: 20 sekunder
    • 20 minutter Bachata på fest, opplæring: 20 sekunder
    • 30 minutter Salsa på fest, opplæring: 20 sekunder
    • 45 minutter Rueda de Casino på fest, opplæring: 6 + 6 timer
  • 4 timer kino
  • 2 timer kafé
  • 2 timer langrenn, mesteparten av tiden benyttet på rygg/mage
  • 2 kg vektnedgang
  • 1,1 mil til fots mellom destinasjoner
  • 1 par tær tråkket på

Tror jeg kommer til å være støl frem til onsdag, med andre ord akkurat tidsnok til neste kurstime i Rueda. Vel. Vel. Får slappe av når det blir ferie!

lørdag 26. oktober 2013

Frickin' AU!

Ser ut til at man så smått ble anklaget for å være søring her i dag, sånt som skjer når man gjør halvveis teite ting som å plutselig gå til innkjøp av langrennsski.

For de uinnvidde så er referansen her den tradisjonelle BI-sveisens forsøk på å kuppe lønnsforhandlingene ved å presentere resultatene fra Birken, noe som generelt sett får de fleste nordlendinger til å korse seg og så sakte sige i retning av nærmeste nødutgang. Sånn for å være sikker, i tilfelle hva enn mental lidelse det skulle være snakk om måtte være smittsom.

Noensinne hørt meg skryte uhemmet av meg selv? Noensinne hørt meg skryte av meg selv i det hele tatt?

Neppe.

Dessuten tror jeg ikke at jeg skal skryte så veldig mye av ferdighetene mine så langt. Det er noe med det å lære seg å gå på ski, ett triks er åpenbart ikke å prøve seg 3-4 ganger i løpet barneskolen og så ta en pause på 20 år eller noe slikt.

Et pluss er selvsagt at man er blitt omtrent en meter høyere siden sist. Sikkert ikke et reelt pluss når man legger til logikk, virkelighetsoppfatning og kjennskap til grunnleggende fysikk. Resultatet er selvsagt at jeg bokstavelig talt slo snørra ut av meg selv i forsøket. Første smell intet mindre enn 10 minutter inn i skituren, noe som blir enda mer spektakulært når man tar i betraktning at jeg brukte i underkant av 10 minutter på å fundere ut hvordan i helvete bindingene var ment å fungere.

Så, bitteliten bakke. Weeeee! Hvordan faen styrer man denne greia? OK, faen var det ikke ment at disse greiene skulle slakke ned når man pekte dem mot hverandre og i alle fall ikke skli sidelengs over kanten til en bratt som faen type bakke?

Fan! Fan! Faaaaaaaan!

AU!

Kommer til å måtte knerte en tube med Voltarol Forte i kveld ja! Tror jeg må vurdere å lære meg den biten med å faktisk stå på skiene på en dag der bakken er hakket mykere enn den er for tiden, lettere isbelagt er ikke et godt utgangspunkt selv for folk som vet hva faen de holder på med.

Vel vel, akkurat "nå" er vel tiden for å prøve seg på noe nytt så da er det vel bare å slenge på litt skryt om seg selv så her er det;
Jeg overlevde!

søndag 20. oktober 2013

Andres sannheter

Har tenkt litt den siste tiden, med andre ord ingenting utenom det vanlige. Konklusjonen jeg i økende grad ser ut til å komme frem til vil bli ansett som uakseptabelt for et sted mellom halvparten eller så mye som to-tredjedeler av verdens befolkning. Spørsmålet jeg har slitt med:
Hvorfor elskes stemningen på den lokale baren etter klokken 02:00, når alt jeg føler meg er utslitt, nedslitt og på søken etter hva som helst annet enn en ekstra halvliter som hovedattraksjon?
Scenen er den samme som alltid, kun de overfladiske detaljene endrer seg. Klokken har passert 02:00 og gruppen har funnet sitt hjem i sine respektive seter på baren eller utestedet en eller annen hadde en affinitet for, samtalen er simpel for ingen hører egentlig noe som helst over hverken støyen eller musikken som stadig stilles høyere for å overdøve alle som er der. Kvelden er over, man ser etter utgangen og takker for seg sånn aller kjappest, men før man får hoppet inn i jakka blir man dratt ned igjen med spørsmål om man ikke bare kunne ta en eneste halvliter til.

Så hvorfor er dette i det hele tatt et spørsmål, hvorfor er jeg den eneste som er villig til å akseptere at  de kommende timene er best brukt på hva som helst annet enn en halvhjertet utsettelse? Andres sannheter, enkelt og greit.
 
Vi er programmert med den sannheten om at det å være ute på byen er morsomt, til den grad at vi egentlig ikke føler på oss hvorvidt det faktisk stemmer. En tur på byen kan vel å merke være morsomt, det er bare ikke alltid det er sånn det er. Å stille spørsmål ved slike sannheter gjør folk en smule defensiv, hvem er liksom denne karen som bare melder seg ut og vil dra herfra når vi har det så morsomt? Ser han ikke at vi koser oss ved å sitte utslitt rundt bordet, drikker halvliter etter halvliter og fra tid til annen gir opp i forsøket på meningsfull kommunikasjon?

Noen som er lei, det er den jeg er. Vi hadde det morsomt underveis, men det er over nå. Stiller bare høyere krav til kvaliteten på sosial interaksjon, det vil si muligheten til å faktisk føre en meningsfylt samtale og få en forbindelse til et annet menneske.
 
Skremmende stereotypisk for en person på den introverte enden av skalaen, men det å rope til hverandre over et horribelt utvalg listepop er kanskje noe "alle" elsker. Jeg derimot, hater det! La oss danse inn i solnedgangen fem timer på etterskudd, søke tilflukt i mer passende omgivelser eller bare aksepter at vi ikke deler deres definisjon av "morsomt". Du må gjerne bli med eller bare slå følge på veien, men jeg blir ikke værende igjen.

lørdag 19. oktober 2013

Plutselig ble det vinter

Tok en av mine utvidede spaserturer i formiddag i retning byen, hele veien selv om det egentlig ikke hadde noe med saken å gjøre i denne omgang. Mer noe sånt som at nærmest føler meg snytt for en årstid, pleier tross alt å elske høstens sprakende fargespill for å ikke nevne gleden over mørke regntunge kvelder.

Måtte nesten sjekke datostemplingen på noen av bildene jeg tok, men ser ut til at vi tok en langt fra gradvis overgang fra grønne enger og over til forfriskende vinterlandskap. Dagens bilde ser noe annerledes fra det jeg tok for knappe tre uker siden.
19. oktober 2013
28. september 2013
Ser ut til at det er på høy tid å grave i det man mottar av tilbuds-aviser for å se om man ikke kan finne seg en ski-pakke tilpasset folk som hverken liker skiturgåere generelt eller sporten for den saks skyld, men drit i det... betyr vel bare at man kommer seg unna med et rimeligere alternativ.

mandag 14. oktober 2013

Una cerveza, por favor!

Nidar Julemarsipan (pressefoto)
En sommer går mot slutten, dessverre noe preget av storslåtte fjellvandringer som aldri helt manifesterte seg. En spennende kulturreise gikk samme veien Gallus gallus domesticus sparker. Underveis flyttet man avreise, feriedager og alt som måtte være på plass så nå sitter man her da... fortsatt en sommerferie i manko, men er det vilje så finner man alltids en mulighet.

Jeg gir opp.

Nok er nok.

Gir liten mening å tenke på å planlegge årets sommerferie når den første snøen allerede har falt, tårer er blitt felt over piggene som løsnet ifjor og tro det eller ei, men pepperkakene og marsipanen er allerede strategisk utplassert i flere butikker allerede. Julebordet på jobben er satt opp til å bli arrangert på første arbeidsdag etter ferien, oh goodie!

Holde seg hjemme? Nei, gidder ikke det - nekter å gå frem og tilbake på stuegulvet en hel ferie bare fordi reiseselskapene ikke klarer å skrape sammen nok opplevelseshungrige folk til å fylle et lite reisefølge. Så da blir det å plage slektninger i stedet... Erm! Beære dem med en yderst sjelden visitt var det vel det het. En nevø hvis Lego-talenter må fostres opp, har tross alt noen år med relevant erfaring på området... vel å merke før Bionicle og sånt da, men tror ikke nødvendigvis det er et handikap.

Økonomien derimot er blitt et langt mer dagsaktuelt spørsmål med tanke på borettslagets plutselige behov for å legge på et par tusenlapper i husleie, så her må man spare penger. Norwegian som de snikene de er vet å skyfle folk avgårde på billige billetter for så å innkassere stort på returen tilbake til Tromsø, men fant nok en måte på å spare meg noen hundrelapper; reise via en annen flyplass, Alicante av alle plasser.
Reiserute, nøyaktig inntil 500 mils omkrets.
Vel å merke øker det flytiden fra 2 timer 25 minutter til noe slikt som 10 timer, 8 dager ventetid før overgang til flyet som faktisk går til Tromsø. Oy vey! Hva man ikke gjør for å spare et par hundrelapper?

Får gjøre det beste ut av situasjonen. Slappe av på hotell med egen privat balkong, tre daglige måltider på restaurant og dersom man på et eller annet tidspunkt finner på å kjede seg, vurdere et innføringskurs i Golf eller noe slikt.

Nå sies det jo at de spanske señoritaene er litt mer fyrige enn de gjennomsnittlige norske, så fra et økonomisk standpunkt kan man jo sikkert glede seg over at til sammenligning er det for hver  av halvliterne man får slengt etter seg fortsatt en innspart femtilapp. Definitivt mer moro per krone.

Har til og med lært meg de mest sentrale uttrykkene man skulle få bruk for underveis, kommer seg sikkert langt med det;
Una cerveza, por favor!

Gracias!

mandag 7. oktober 2013

@##$%&$@!!!

Non sequitur.
Så hva skal man si til noe slikt? Enda en ferie ned i dragsuget av manglende etterspørsel, enda flere måneder med planlegging til ingen nytte, en ekstra guidebok man ikke fikk brukt i år. Helvete!

Hva er poenget med å selge reiser uten å arrangere dem?

Økonomi. Bunnlinje. Overskudd.

Høres fornuftig ut, dessverre!

Likevel så må jeg stille spørsmål ved de fremtidige markedsutsiktene, for selv om de kortsiktige innsparingene sikkert merkes lokalt så er det en usikker kostnad knyttet til det å vise bort deler av kundebasen sin. Hvor mange kommer tilbake?

Ingen.

tirsdag 1. oktober 2013

Paco Rabanne Invictus

Så hva skal man si om Invictus, sånn helt egentlig?

Burde sikkert starte med å definere hva i hel***e jeg egentlig snakker om. Er det liksom snakk om filmen Invictus, omhandlende Nelson Mandelas første utfordrende år som president av Sør-Afrika etter å ha sluppet ut av fengslet? Diktet Invictus av William Ernest Henley, forøvrig også et av Mandelas favoritter, omhandlende hans kamp for å klare å overleve tuberkulose?

Neida. Her er det snakk om den rene latinske betydningen av ordet, det vil si ubeseiret, benyttet for å selge parfyme til den typen person som sjekker hårsveisen før trening, muligens også et par dusin ganger under treningsøkten. Derav produktets store slogan:
Our Invictus man has one one goal: Be victorious! No one can compete!
Hva dette har med meg å gjøre? Veldig lite utover at jeg så en lenke på nettstedet www.likenshare.no og tenkte noe sånt som at det hørte da vel ut som free stuff. Noen klikk senere og så hadde man plutselig forpliktet seg til å publisere en omtale av produktet på egen blogg, facebook eller lignende sosiale medie. Så da måtte man vel skrive noen ord da.

Sånn helt på tampen av det hele, hva er en sportsparfyme for noe? Vil det si at den er spesialdesignet for å ikke lukte hest når man blir svett, egnet for å dekke over en uke syrnet svette eventuelt forhåpentligvis mild nok til at man ikke får kjemiske brannsår av å bruke for mye av den over tid? Ser ikke ut til at noen har tatt seg bryet med å beskrive hva de faktisk mener med dette, så la oss bare håpe på at det er snakk om kombinasjoner av alle - har møtt nok av treningsfiffen i køen på butikken til at i alle fall de to første burde gjøre produktet påbudt. Sistnevnte er vel en mer intimt innpå kroppen type sak, så det er vel opp til den enkelte å finne ut av selv om pakningsvedlegget i seg selv ikke akkurat refererer et stort antall ingredienser uten kjemiske navn - fragrance (oversatt: lukt) er en av dem!

Førsteinntrykket er at det hele lukter veldig søtlig, minner meg en del om lukten jeg personlig vil kalle tyggegummi-blondine. Veldig maskulint. Litt grundigere sniff leder meg sjokkerende nok over i den helt nye retningen av at det lukter litt uhm... søtt! Tyggegummi-følelsen har derimot avtatt noe og med en litt krydret baktanke ender man opp med tanker rundt søt malt, slik som i øl. Øl og svette, høres ut som fotball det ja.
Heldigvis har produsenten inkludert forklaringen på hva parfymen egentlig, det vil si sånn helt offisielt sett, lukter som, men sånn med tanke på at målgruppen sikkert vil koble ordet Invictus til en fotball-film med pussig mye utenomsnakk, det vil si ting som ikke har med fotball å gjøre, så vet jeg nok ikke om beskrivelsen "guaisk treverk med en marin tone" sier så fryktelig mye mer.

De kvinnelige sniffe-prøvene ledet ikke til noen innrapporterte klager, men ingen strålende suksess heller så da får man bare anta at denne som alt annet på markedet tross alt bare er en parfyme. Lukt er subjektivt, kombinasjonen relativt uforutsigbar så her er det vel personlig testing som må til for å finne ut om det passer for deg. Personlig liker jeg free stuff, men usikker på om jeg ville lagt en fem hundre-lapper på disken for denne.

søndag 29. september 2013

Tre ting på en gang

Høst i Nordens Par[ad]is.
Alle gode ting var vel tre, litt som de gode gamle kindereggene man foste gjennom som barn - ikke det at alle av oss sluttet etterhvert som man ble voksen, men selve leketøyene mistet nok en del av sin øyeblikkelige sjarm.

Med mindre man da selvsagt var og er en hoarder av slike ting, men personlig er jeg heldigvis velsignet med en ekstrem sans for orden som på langt nær er kompatibel med å fylle kåken med små figurer som strengt talt har en tendens til å uansett dukke opp hvor enn man aldri kan huske å ha lagt dem - vanligvis fulgt av et "svarte faen!" før et lite hjul eller spyd må kirurgisk fjernes fra hælen.

Husker spesielt den tiden når de til forskjell fra å ha de små byggesettene startet med serier av figurer innenfor spesifikke temaer, dette var selvsagt før tidsalderen med pokemon, Disney og ekstrem kapitalisme så tror ikke italienske Ferrero, produsentene av dem - tro det eller ei, på det tidspunktet hadde råd til å betale for rettighetene til å koble alt opp mot hva som enn måtte være Hollywoods store barnefilm-produksjon på det gitte tidspunktet.

En av de seriene jeg husker mest var malte figurer av flodhester, fullt opptatt med et særdeles variert utvalg aktiviteter - så og si alle av dem sportslige, noe jeg aldri egentlig fikk til å passe overens med at det tross alt var snakk om, vel... flodhester!

Kan forhåpentligvis ikke beskrives som like naturlig rotund som de gode gamle flodhest-figurene, det strålende humøret kan man derimot skryte på seg på deilige dager som denne [lørdagen]. Innså derimot at jeg klarte å kvalifisere meg opp til alle gode ting er tre, triathlon.

Nå skal det derimot sies at rekkefølgen ble stokket om på for å beskytte den mannlige identiteten til alle involverte samt at jeg nok sikkert brukte en veeeeeeeeeldig løs tolkning av regler jeg aldri har lest, forskrifter jeg uansett hadde kommet til å ignorert samt at jeg aldri har eid funksjonaliteten for å koble ut hjernen på samme måten som sportsfolket ser ut til å kunne gjøre. Les; ingen sarkasme for denne gang, hadde jeg brukt en sarkastisk tone ville jeg samtidig nevnt noe om tilbøyeligheten for at enkelte aldri reaktiverer den.

Med vær som dette er det vanskelig å bli sittende inne, til tross for GTA V.

Dagens aktiviteter inkluderte 15 kilometer på ergometersykkel mens man spilte tv-spill, beste måten å kombinere helse og underholdning [så lenge man ikke faller av]. Stupte oppi vaskebøtta, for så å senere ta "the scenic route" nedover til butikken for å handle alle helgens nødvendigheter.

Kvalifiserer neppe, men fuck it!

Alt teller.

tirsdag 24. september 2013

Min første idrettsskade

Vel, da kan jeg, stolt som jeg er, skryte på meg min første reelle idrettsskade... den første jeg kan huske her og nå i det minste - var sikkert en og annen vond tå underveis som jeg sikkert ikke husker på.

Selvsagt var det jo også den gangen man la på litt for mye i benkpress, løftet med alt man maktet for så å i mangelen av å finne en måte å få den opp igjen samtidig konstatere at man plutselig var den siste igjen i treningslokalet. Ble et interessant merke på brystkassen av den opplevelsen, men nå skal man selvsagt ikke snakke høyt om slike erfaringer så da hopper vi selvsagt over å nevne slikt.

Var vel også en hendelse der man bristet et av beina i foten etter å ha hoppet ned fra et tak og landet litt forkjært, men kan vel sikkert ikke regnes som et spektakulært høydehopp-uhell når man ikke hoppet opp dit i utgangspunktet. Å bare utsette seg selv for fritt fall er vel egentlig ikke en idrett på egen hånd - på den andre siden så var det jo vinter, og bob-slede er vel knapt noen få graders forskjell + en kjelke.

Over til skaden det gjaldt, og som bildet marginalt viser så var den langt fra stor - det mentale sjokket sikkert langt mer virkningsfullt enn et lettere rødt merke på halsen. Var i det minste en så mannlig skade som man bare kan klare å utsette seg for, det vil si kruttslam og oppvarmet kobber i en salig blanding... forøvrig også kjent som; gjett hvem som presterte å klare kunststykket med å få en pistolhylse til å sprette av sideveggen for så å ende opp på innsiden av jakkekragen?
.22LR pistolhylse, omtrent et halvt sekund etter skivebom
For å kunngjøre det hele på egen hånd; en skikkelig idrettsskadde for ekte Menn! Det å sprette til med en lyd som ikke tåler offentlig beskrivelse, fikle i full fart for å få hylsen fjernet og så blogge om hele den lille røde og totalt usignifikante røde flekken i etterkant betyr at jeg like gjerne bør gå tilbake til å bare beskrive meg som mann igjen!

The Lord giveth and the Lord taketh away

torsdag 19. september 2013

Swingin'

Med en god ide kommer det ofte flere på rekke og rad, eller var det en regel som kun gjaldt ulykker og hva enn man går med på uten å helt tenke over ting? Resultatet: jeg har tydeligvis funnet ut hvordan man suksessfullt kan klare å rote til to dansekurs i parallell.

Oki, så ille er det vel ikke? Nope, får til og med komplimenter på hvordan jeg ikke så langt har albuet noen av de andre på kurset. Må derimot innrømme at det er lett å bli fryktelig forvirret i mellom Swing og Salsa, så det blir en dag med kjeft over å gå for lange skritt og en dag med streng beskjed om å gå kortere skritt.

Trim blir det uansett, grasiøst eller ei. Bakdelen å gjøre det dagen etter at man prøvde seg på Salsa er vel utvilsomt det at man er støl som fy; plakaten sa ingenting om at det ikke er lov å stå eller legge vekt på hælene, alternativet er da å for første gang i mitt liv være tvunget til å konsistent legge vekten fremover på føttene. Dagen etter, Swing og fullstendig ute av stand til å skifte posisjon uten ansiktsuttrykk.

Betalt er betalt, og jeg tjener alt for lite til å bare kaste penger ut av vinduet så her skal det være valuta så da er det bare å pusse skoene og slenge noen kvinnfolk sånn inni mellom.

onsdag 18. september 2013

Salsa de Cuba

Bored... check!
Burde være litt mer fysisk aktiv... check!
Kan telle til 8... check!

Da skulle vel alt ha vært klart for kurs da, trodde jeg. Ikke helt sånn det fungerer tydeligvis, her er det ikke bare snakk om å stå på stedet hvil i et par uker mens man lærer seg finurlige håndbevegelser; her må man også bevege føttene samtidig, speilvendt i forhold til den du danser med samt at takten  må stemme ellers blir det bare rot!

Jeg kom, jeg så og konstantere at dersom Salsa var noe man ønsket å lære seg var jeg definitivt den typen person som trenger tett oppfølging for å i det hele tatt komme noen vei.

Fot frem på 1, flytt vekt og sett ned andre fot. Trekk tilbake, pause og fortsatt bakover. Løft opp foten du står på fordi du står på fordi du allerede har glemt å flytte på vekten over på den andre foten... crap!

Er man påmeldt så er man påmeldt, det at de må arbeide hardt for pengene i forhold til å faktisk få lært noe til meg får bli deres store utfordring for dem. Hjemmelekse... øve på å telle til 8 i jevn takt, deretter starte på nytt samt lytte til noe relevant musikk for å finne ut hvilke av de ørten instrumentene som spilles over hverandre som egentlig slår hovedtakten eller noe slikt.

Vel, det er alltids morsomt å gjøre ting man er overhodet ikke i nærheten av å mestre så med det i tankene bør de kommende ukene bli jævlig artig!

mandag 16. september 2013

Til minne

Du kom inn i mitt liv helt plutselig som en og uten forvarsel, og det til tross for at det var forutbestemt at jeg trengte deg og du så etter et hjem som ville sette pris på deg. Du ble ærbødigst båret over dørstokken av vårt første hjem, den samme behandlingen fikk du i et andre og til og med i et tredje hjem opp gjennom årene... noen riper ble det vel etter hvert og sammenlignet med de nyere modellene var du vel egentlig litt feit over ræva som man sier.

Likevel, mot alle odds så holdt vi sammen alle våre utmålte år. Du sovnet stille inn torsdag kveld, sjokket nesten for stort til å bære. Det at undertegnede løp rundt på kjøkkengulvet skrikende ho Bessie har daua sier vel sitt om savnet som var følt, men selv om det ble noen vanskelige dager fremover knapt så var det ingen vei utenom å leve med savnet.

Brus gikk forble lunken, melken bredde seg sakte utover frokostblandingen med et kvalmende splætt og den fancy villsvinpølsa svetter hel-pepper. Så mye man tok for gitt, salat og squash råtnet i alle fall på rot i ditt fravær.

Aah, fuck it! Man er da Norsk med liten til moderat kredittverdighet, så bort med liket og med det ønsker redaksjonen Klara velkommen på sin første dag på jobb!

torsdag 12. september 2013

Dag 3: Hva skjer nå?

Panel fra The Walking Dead (Image Comics).
Hvor mange timer er det i en dag når halvparten av dem ikke brukes til å se på TV? Når var den siste gangen noen av oss EGENTLIG arbeidet for å oppnå noe av det vi ønsket? Hvor lenge er det siden noen av oss egentlig TRENGTE noe av det vi ØNSKET?

Vel, det er vel strengt tatt fortsatt 24 timer i et døgn uavhengig av hvorvidt man bruker dem til noe fornuftig, hvorvidt man arbeider hard eller ikke.

Det at vi bor i et land der ingen egentlig trenger å sulte eller fryse, sett bort fra litt dårlig organiserte systemer (om enn velmenende), stolthet og en gang i blant et underbevisst ønske om å egentlig ikke ville forbedre ens egen situasjon. Vel, la oss se bort fra slike små detaljer og fokusere på noe som faktisk betyr noe i den "store" sammenhengen...

JEG har vært uten Internett og TV i tre sammenhengende dager. Første dagen var preget av sorg, dag to av katatonia og med den tredje dagens sterke anfall av rastløshet så må man nesten spørre seg selv; hva gjør vi nå?

Steg 1 er vel å slutte å snakke om seg selv i flertallsform, deretter bare konstatere at det mesteparten av dette skjedde aldri i det hele tatt. Linjen var selvsagt nede, men i og med at jeg ikke har sett på TV siden en ny dekoder ble montert en gang i juli - dermed var ingenting hverken tapt eller i det hele tatt savnet. Implisitt er det vel lenge siden mistet oversikten over alle de nye norske "kjendisene", ikke det at jeg ville kalt dem det i utgangspunktet siden i alle fall jeg krever personen faktisk må gjøre eller ha en ferdighet først for å kvalifisere. Jeg er rar sånn sett, vet det!

Internett derimot er et langt større tap, det er tross alt min store tilbyder for alt av musikk, dagens TED-foredrag inkludert en og annen relevant smule informasjon om hva venner og bekjente holder på med for tiden.

Tilpasningsdyktig er man uansett, så tre dager etter den store blackout-en venner en seg av med alt sånt. Vender tilbake til en roligere mer avslappet livsstil uten distraksjonene, leser en bok og nyter en kopp te.

Hmm... Internett tilbake igjen?

Byeeeeeeeeeeeeeee!

Krutt-i-panne

En to-tre måneder gikk jeg til innkjøp av boken Helt Naturlig Mat, en kokebok med fokus på paleo-kosthold. Mange oppskrifter ble prøvd, noe akseptabelt, noe fantastisk samt en en del ting man inntil nå hadde hoppet over... Deriblant en av mine favoritter, pytt-i-panne. 

Foretrekker derimot litt mer spark i maten så da må man nesten modifisere litt på utgangspunktet for å se om man ikke klarer å reparere på den, så da ble det krutt-i-panne; alternativet for ekte menn.

Ingredienser
  • 2 egg
  • 50-70 gram sterk chorizo, i terninger
  • 1/4 squash, i terninger
  • 1/3 rød paprika, i små biter
  • 1/3 gul løk, finhakkes
  • 1/3 purreløk, skjæres i ringer
  • 1 håndfull skivet Jalapeño
  • Salt/pepper/grillkrydder
Tilberedning
  1. Chorizo stekes i litt smør før selve pølsen tas ut av stekepannen og settes til side (smør og kraft fra pølsen bevares i stekepannen).
  2. Squash, paprika og løk stekes på lav varme inntil løken er blank.
  3. Tilsett purreløk, chorizo og jalapeño samt krydre etter behov med litt salt, mye pepper og et dryss grillkrydder. Rydd plass eller bruk en annen stekepanne for å steke et par speilegg, serveres når eggene er ferdig.
Fullstendig klar over at det hele opphører å være et paleo-måltid i det sekundet man tyr til pølse, men noen offer må man nok ta på veien mot kulinarisk perfeksjon. Får bare håpe man rekker å bli lei før lagret av chorizo tar slutt, men tror dessverre ikke det er realistisk.


onsdag 11. september 2013

Hersketeknikk for begynnere

Året var 1970 eller noe slikt, feministen Berit Ås gikk på scenen for å en gang for alle røske opp i hvordan vi alle menn behandlet kvinner på arbeidsplassen. Systematisk, målrettet og tilnærmet utelukkende dårlig oppførsel i den grad at ordet hersketeknikk plutselig ble dagligdags-tale. Menn lovet både bot og bedring, noen fulgte opp selv om en hel del sikkert bare ble litt mer subtil i sin fremtoning.

Omtrent 30 år senere, Valla-saken eksploderer i media og alle argumenter om at taktikkene kun var forbeholdt gamle gubber i slitne dresser blir en gang for alle lagt dødt. Det kan kanskje tyde på at alt ikke handlet om illustrasjonen på dodøren, men muligens i en retning av at kombinasjonen mellom arroganse og rom for utøvelse.

Tidligere utgivelser med råd om hvordan man skal kjempe mot mennenes overtak må oppdateres i henhold til den nye hverdagen, vel å merke for å fokusere på at dette ikke utelukkende er et "kvinnelig problem" - mer en allmenn realitet.

Forfatterne Hilde Sandvik og Jon Risdal leverer med boken Hersketeknikk en lettlest, underholdende og forholdsvis informativ gjennomgang av de mest kjente teknikkene, noen ukjente samt sikkert noen få som sikkert havner under kategorien "teoretisk" ettersom de først kan virke litt vel bisarr som en intensjonell teknikk... Skal likevel ikke undervurdere menneskers evne til å behandle hverandre dårlig, så man skal aldri utelukke noe som helst.
Helgenen jobber sent og tidlig, er først inn og sist ut. Arbeidskapasiteten sier ikke alltid like mye om effektiviteten, men det er ikke så viktig. Du har kanskje familie og et liv utenfor jobben, men det overser hun glatt. Ofrer du deg ikke som henne, har hun overtaket på deg.
Personlig har jeg det relativt enkelt for å se gjennom de mest grunnleggende teknikkene, mest trolig av at det er helt typisk for min personlighetstype å ikke respektere folk ut fra titlene de gjemmer seg bak, bilen de kjører eller årgangen på Cognac-en de slurper i seg på hytta - vi danner respekt ut fra de handlingene vi ser, ikke illusjonen de prøver å presentere. Likevel, det å bare konstatere at sleiken endelig har vist sitt sanne ansikt er noe helt annet enn å kjempe tilbake, for det kreves det erfaring og da kreves det at man velger de tilsvarende mot-taktikkene for å unngå at man ikke bare har kjøpt seg en nemesis.

Nå er det vel kanskje en forventninger om at det kun er mennesker som selv er forholdsvist upassende skrudd sammen som ender opp med en nemesis, men akkurat det er ikke akkurat et forhold som krever to aktive parter... noen har faktisk galskap nok for flere enn seg selv. Hvorvidt disse da vil se på denne boken som en håndbok for offensivt bruk fremfor forsvar kan nok sikkert i seg selv være et potensielt problem da ikke så mange av dem kommer med noe direkte forsvar utover å bare svelge noen kameler, slenge ut et offerlam ved å "angi" en kollega eller å bare ignorere spillet i seg selv (tar noe lengre tid).

Boken hopper uheldigvis over de psykologiske faktorene som underbygger mye av den oppførselen som etterhvert er blitt generalisert ned til det som essensielt sett er en lett gjenkjennelige samling med teknikker, og leser går dermed glipp av det jeg vil karakterisere som den største lærdommen å trekke ut av det hele. Ikke det at jeg stiller garanti for at hverken forfatterne eller noen andre for den saks skyld vil vært enig med meg, så vil jeg si det så enkelt som at en leder eller medarbeider observert i utøvelsen straks vil bli gjenkjent som en person i forsvars-modus.

Med andre ord, så kan de i alle falle ikke anses som noen som angriper ut fra en fra en posisjon av styrke. Et forbehold som må tas hensyn til er at dette IKKE gjelder når utøveren er en den klassiske psyko/sosio-paten som generelt sett bare bør unngås da personen i og med at der den ene av dem finner direkte glede i "spillet" så forstår den andre ikke situasjonen, heldigvis ser man lett hvem de er. Førstnevnte ved en enorm trang til å baksnakke hvem enn som ikke er tilstede rundt lunsj-bordet, den som følger med vet at før eller siden kommer det et tidspunkt da også de ikke er tilstede rundt bordet (teknisk sett er vel egentlig den psykologiske forklaringen at psykopaten som oftest har kraftig underutviklet evne til selvkontroll, og de klarer dermed ikke unngå aktiviteten). Sistnevnte har heldigvis aldri noen reell støtte fra gruppen mennesker rundt dem, ingen stoler på dem og de fleste vil kaste dem til ulvene det sekundet de presenteres med et alternativ - de er heller sjeldent observert utenfor det offentlige i og med at det er kun der de har muligheten til å feile oppover i hierarkiet.

Boken er underholdende lesning for alle med planer om å ta et dypdykk på den mørke siden av menneskelig moral, eller rett og slett dersom du bare er som meg og ønsker et innblikk i blårussens tankeprosesser... Litt vel generalisert å bare skylde blårussen? Jepp, men så er jeg ingeniør og vi finner glede i det å bygge ting - ikke i å fikle med budsjetter, organisasjonskart og hva enn det måtte være i tryggheten av en glassboks en plass ute på sidelinjen. Helt annen kultur. Når vi derimot må ha noe direkte med dere å gjøre så lønner det seg å ha bladd gjennom den lille svarte.

PS! Dersom jeg i øyeblikkets hast ikke fikk understreket det lille glimtet i øyet underveis, så møter jeg eventuelle militante feminister til diskusjon over en bedre middag. Jeg lager maten, du tar med vinen og et fyrig temperament!

mandag 9. september 2013

Hvordan vinne venner

... er vel tittelen på en av tidenes mest solgte bøker om selvutvikling, noe som i seg selv vil si at boken er fra den tiden man faktisk snakket om å forbedre seg selv fremfor å fremstå som bedre. Nok om 90-tallets finne-seg-selv innflytelse for denne gang, så tilbake til det at jeg faktisk har tatt meg tid til å lese boken. Så hva kan 30-tallets ukronede foredragskonge, Dale Carnegie, lære oss om hvordan man kan oppnå suksess i dagens moderne samfunn?

Alt etter hvorvidt man selv anser seg som en guru innenfor kunsten å bevege seg innenfor samtlige sosiale kretser, så vil jeg faktisk si "overraskende mye". Den mest åpenbare grunnen er selvsagt det at vi som mennesker har tross alt ikke forandret oss nevneverdig mye, på mange måter så har vi bare skaffet oss flere og flere måter vi enten kan unngå å hanskes med hverandre på. Så om noe i det hele tatt, så vil jeg vel heller anta at eventuelle forandringer overordnet sett neppe vil kunne anses som en positiv ting.

Mange bøker er skrevet om hvor mye vi som mennesker potensielt kan oppnå dersom vi ga slipp på bare et par av våre mest negative trekk slik som eksempelvis å tenke utenfor sin egen lommebok. En ny jord skriver om en tilnærmet utopisk verden der man kan leve sammen i fred og idyll ved å fokusere på oss selv som en del av en større helhet kontra sin egen lille boble, men det er tross alt ikke slik den virkelige verden vi lever i akkurat nå fungerer på... og det er her boken Hvordan vinne venner plutselig kommer inn i bildet.

Boken får frem sitt poeng ved at man får referert en god del annenhånds-historier og fortellinger om hvordan personer opp gjennom historien har håndtert ulike situasjoner og på mange måter unngått uheldige konfrontasjoner. Historier om hvordan Abraham Lincoln i siste liten unngikk å støte fra seg en av hans øverste generaler etter at unike muligheter for avslutte krigen gikk tapt etter Gettysburg-slaget, et brev ble aldri postlagt og videre demoralisering på toppen av hva Meade allerede følte ville aldri ført til noe positivt. Hvordan forfatteren Mark Twain mest trolig hadde kommet til å skapt fiender nesten overalt der han gikk som følge av brev der han forklarte nøyaktig hvor lite respekt han hadde for deres mening om ulike saker, alt unngått fordi kona sørget for at nevnte brev aldri nådde frem til postkontoret.

Det harde kjernen boken egentlig koker ned til er den at folk flest ikke bare er fryktelig selv-sentrert, men vi samtidig i bunn og grunn følelsesvesener med lite behov for underbygge holdningene våre med noen form for logikk - ikke før noen stiller spørsmål ved den da selvsagt. Så dersom du skal gjøre det enkelt for deg selv, innse at folk elsker å snakke om seg selv og sjelden eller aldri er anser ny informasjon som noe annet enn et angrep på dem selv så lenge som den er i konflikt med deres egne forehånds-etablerte synspunkter. Stolthet, fordommer og forgjengelighet i en salig blanding.

I profesjonelle sammenhenger, les: selgere, så betyr det at de fleste av oss er relativt enkle å manipulere for å få til et salg. Et triks spesielt ofte benyttet av de som selger lodd og lignende er å få oss til å først gå med på at i den store sammenhengen så er ikke 200 kroner spesielt mye for oss, deretter at det er mye i forhold til hva det betyr når donert til et godt formål. Resultatet er at vi er tilbøyelig til å heller bruke 200 kroner på skrapelodd for et godt formål fremfor å trekke i tvil vår tidligere uttalelse om at pengesummen ikke var så viktig for oss i utgangspunktet.

Et sted jeg føler det hele faller litt fra hverandre er nødvendigvis den delen som tittelen antyder, hvorvidt dette skal ha noe med "venner" eller forsåvidt noe som helst med mennesker i livet vårt utover den gruppen vi tross alt bare gjør vårt beste for å leve med... på en passende avstand.

I forhold til jobb og alt slikt så må man selvsagt tolerere og inntil en viss grad bare tolerere at folk på sine måter både kan være vanskelig å håndtere og at de har varierende grader av det jeg som fra den nordre delen av landet vil kalle å være førrelska i si eiga skjitlukt.

Privat stiller saken seg derimot helt annerledes, og selv om jeg har erfart hva det vil si å måtte håndtere en fryktelig egosentrisk personlighet så er ikke dette man på noen måte ønsker å invitere inn i sitt eget liv. Kanskje de bare ble sånn over tid og man gradvis lærte seg å leve med dem over tid, men stilt ovenfor det samme valget basert på blanke ark så... hell no! Du kan sikkert vinne flere venner, men uansett kun av den typen du i utgangspunktet klarer deg langt bedre uten.

Der boken virkelig skinner og helst burde vært navngitt ut fra er eksemplene i forhold til det å lede og motivere andre mennesker til å opptre og gjøre det man vil. Deriblant gullkorn slik som at fremfor å snakke nedsettende til folk om deres feil, prat heller om de tingene som gikk bra underveis og at det tross alt kunne gått langt verre, men isteden ble reddet som følge av noe de gjorde (løgner teller ikke) - de fleste forholdsvis balanserte av oss mennesker er uansett langt bedre skikket til å kritisere oss selv, så i den negative retningen har du uansett neppe noe som helst nytt å bringe til agendaen.

Alt i alt tror jeg ikke boken kan gi deg noen sosiale kontakter verdt å beholde, men i alle sammenhenger der man er avhengig av å få folk til å oppføre seg slik man ønsker så er den nesten som obligatorisk lesning å regne. Som en samling av små anekdoter der vi følger en hel haug kjente personer gjennom vanskelige situasjoner så er boken høyst interessant - og overraskende nok, også veldig underholdende.