Viser innlegg med etiketten NoeHeltAnnet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten NoeHeltAnnet. Vis alle innlegg

søndag 16. juni 2019

Tilfeldige ting fra galleriet...

Noen ganger finner man ting man har mistet - andre ganger ting man har, men ikke kan huske å ha sett en gang tidligere sett bort fra det faktumet at man har dem. Fant det følgende bildet på telefonen min, alt jeg vet er at 20. januar i år syntes jeg det var underfundig nok til å ta et bilde av og ta vare på - vet ikke hvem som skrev det, men jeg er takknemlig for ordene.


Kilt mellom bilder fra to små prosjekter jeg hadde puslet med, det ene å pusse opp en Atari 7800 spillkonsoll og det andre å pusse opp en Sega Master System spillkonsoll. En plass mellom det tekniske kom et stille øyeblikk av refleksjon fulgt av et kameraklikk!

Årstidene forandrer seg også her i nord, for da jeg tok bildet satt jeg sikkert på kontoret med utsikt mot mørketid og med et ønske om bedre tidene. Neste gang man tar en titt er utsikten mot stadig grønnere fjell, barn som hyler av glede på lekeplassen og fjorden som passerer utenfor.

Uten havet er jeg fortapt i en ukjent verden der retningssansen er kun hintet av en hus-flue som tidligere var ansvarlig for å finne hullene i vinduet. Vet ikke engang hvordan man seiler eller navigerer der ute, men jeg vet at det er hjem!

onsdag 14. mars 2018

Den internasjonale Pai-dagen

(Kilde: fryseren)
Dersom man tar seg tiden og velger å bruke den norske måten å definere dato og tidspunkt på, så skal tidspunktet nå være omtrent 14/3 1:59 som når man tar seg litt artistisk frihet så kan man kanskje strekke seg så langt som å trekke referanser til den gode velkjente definisjonen av Pi.

Tallet begynner med 3.14159265359 og vil sikkert fortsette med å få lagt til flere og flere desimaltall etter hvert som den datakraften vi dedikerer til formålet klarer å finne frem til dem. Hva dette har med 14. mars å gjøre har mye større relevans når man ser på hvordan resten av verden skriver tidspunktene sine på; det vil si måned fulgt av dag i måneden. Hiver man årstallet også inn på starten av det hele ender man opp med 2018.03.14, noe man faktisk kan la en datamaskin sortere som ren tekst fremfor å bringe heksekunst inn i det hele.

Fun fact: Jeg skrev opprinnelig dette innlegget 14. mars 2014, jeg bare glemte å legge det inn i publiseringslisten før 6. april 2017. Med andre ord ble det lagt ut flere år for sent.

fredag 2. mai 2014

Jordbær

(Bildekilde: Wikipedia)
Kom over en interessant historie som ble sittende ved meg en stund, ikke det at det i seg selv er en unik ting med tanke på mengden informasjon som omgir oss i dag. Det unike er vel kanskje det at det hele var en urgammel historie som til tross for alderen i realiteten virket å ha mer relevans til livet enn den kollektive forsiden av Dagbladet.no.

Uansett, den omhandler en mann som i et gjensidig møte med en tiger naturlig nok la på sprang i den andre retningen. Tigeren, naturlig nok når konfrontert med noe som løper for livet gjør det en tiger vanligvis gjør; den følger etter.

En tiger er langt i fra noe man kan løpe fra, uansett hvem enn man i så fall måtte være... Ingen av oss er uansett tigre, knapt nok noen igjen av dem heller. Klippekanten lenger bort kunne knapt beskrives som noe mer fristende enn trusselen bakom, men noen ganger må man bare tro på at det neppe vil være verre.

En hengende rot ble redningen fra å falle hele veien ned, for sånn som livet til tider ser ut til å utfolde seg så venter det også en annen sulten tiger nedenfor. To mus, en svart og en hvit, føler for at rot-mos selvsagt var det som skulle friste mest fra dagens à la carte.

Det var da mannen rett foran seg oppdaget et enslig jordbær, den største han noen gang hadde sett og med en rødfarge kun månedsvis med solvarme kan mane frem. Den smakte fantastisk.

Meningen med det hele er vel noe sånt som at vi kommer alltid til å være forfulgt av de tingene som truer med å ta livet av oss, mye til og med uintensjonelt. Likevel, selv om døden venter utrettelig på oss så har vi alltid muligheten til å nyte de gode tingene i livet først... Selv om de måtte skjule seg rett fremfor nesetippen.

Eurospar reklamerer forøvrig med tilbud på jordbær, men det snør fortsatt ute så det er fortsatt en stund igjen...

fredag 14. februar 2014

Valentinsdagen, igjen.

Valentinsdagen er atter en gang over oss alle, og selv om dette egentlig ikke har spesielt mye med oss nordmenn å gjøre så er det definitivt en av dagene handelsstanden ser ut til å være fast bestemt på å tvinge nedover ørene på oss.
For oss menn så kan det være like greit å bare feire at i morgen slipper du eventuelt videre ekstra-ordinært press om å kjøpe bamser og annet crap som uansett bare kommer til å fylle opp en eller annen skuff før den igjen havner i søpla under neste store opprydding, men så går det jo an å velge den praktiske ruten - finnes den?

Kjærlighet i noen som helst form er vel sjelden praktisk, den distraherer oss når vi skal konsentrere oss, motiverer til å bruke hardtjente penger på andre (noen ganger halvparten av alt vi eier i en siste avskjedspresang)

Det nærmeste jeg kan finne av en mannlig tilnærming til saken kommer i form av en liten snutt spoken-word poetry fra Shane Koyczan:

What I didn't get you for Valentine's
Herpes
because you would just give it to someone else
re-gifter.

Er det verdt risikoen, tap av søvn og det meste av konsentrasjon, selv om det enn skulle vise seg å ikke være midlertidig?

Alltid.

fredag 6. desember 2013

Pakke?

Pakke til meg? Alltid hyggelig med en overraskelse i posten, men det er jo hverken bursdagen min og så er det fortsatt noen dager igjen til jul da. Trenger jo ikke det for å kjøpe noe til seg selv, men så fjerner det jo litt av sjarmen med å rive av papiret da.

Hva er det for noe papir du jabber om? Du har jo ikke pakket den inn en gang!

Vel, du vet jo godt selv at du hater å pakke inn pakker! Kantene blir aldri rette nok, papiret folder seg aldri helt sånn som det skal og så er det jo absolutt håpløst å få mønstret til å gå i ett i sømmene. Og da har jeg ikke engang nevnt det helvetes båndet som skal knytes og krølles til en fin sløyfe, eller hva faen du velger å kalle den samlingen med rot du vanligvis ender opp med.

Klapp igjen kjeften du da! Her går vi ut og handler billigvarer til oss selv på Cyber-monday, og så er innpakningen alt du bryr deg om? Du vet jo hva det er!

Du kunne jo prøvd i det minste! Jeg er så glemsk for tiden jeg at det knapt går an.

Glemsk? Du kødder altså? Vi har jo fotografisk hukommelse på så og si alt av relevant informasjon!

Du skal nå plukke på alt altså! Vi kjøpte oss jo nye headphones, akkurat som du ikke husket på akkurat den detaljen. Liksom, du blir jo bare verre og verre!

Nye headphones? My precious!

precious ut av sveiseplasten så vi får headphoneses oss da!
Faen! Faen! Faen!
Plaster!
Fort! Fort! Fort!
Sveiseplast. Garantert å årelate milde til moderate personlighetsforstyrrelser ut av deg, hva ellers trodde du den var der for? Balansert og en ellers sunn psykologisk helse? Vel, da er det bare noe jævla dritt!

onsdag 4. desember 2013

300 innlegg!

300, tegneseriecoveret. Forøvrig liten relevans ellers.
300. Seriøst? 300 altså?

Jepp.

Men du har jo fortsatt til rådighet å skrive noe som helst fornuftig, humoristisk eller i det minste noe som bringer noe nytt til bordet! Det er jo bare en masse prat om deg selv, ditt eget liv og hva enn som rører seg i nabolaget ditt!

Vel, det er sånn det fungerer. De fleste som har forsøkt seg på å skrive noe som helst utover et bursdags-kort i ny og ne vet at før eller siden innser man egentlig at alle historiene vi forteller, så er det alltid vi som forteller vår egen historie til oss selv.

Fordelen med å se livet sitt glippe ut av hendene sine er vel for det første at man plutselig får et tredjepersons perspektiv på det hele, for det andre så er det da at når alt er sagt og gjort så er vi innerst inne alene. Uansett hvor tett man kommer innpå noen vil man aldri ha det samme potensialet for å kjenne noen bedre enn vi er i stand til å kunne kjenne oss selv, selvsagt ikke det at alle egentlig går til det punktet å vurdere noe slikt.

Det eneste vi har å by på her i livet er deler av oss selv, vi kan late alltids late som om vi er noen annen enn de vi er, men hvorfor? For å konformere til andres inntrykk, vår tildelte plass her i livet eller bare fordi det å innerst inne ha en kjerne av noe unikt skremmer vettet av gjennomsnittet? Vi må være oss, det er det eneste vi kan. For ved å søke å kjenne seg selv vil man kanskje til og med til slutt, når alt irrelevant strippes vekk, likevel kunne si at man i det minste kjente ett menneske fullt ut; seg selv.

Noen ganger betyr det å studere litt enkel psykologi for å finne ens styrker og svakheter, prøve seg på nye og spennende ting slik som latinsk dans før man tar en tur opp på en fjelltopp og kommer ned med en litt mer spirituell overbevisning. Blir man lei omgivelsene pakker man sekken, kaster skrivesakene oppå toppen og drar bare drar en eller annen plass så lenge det bare ikke er hjemme.

Blir det noensinne 400 innlegg? Hvem vet, personlig syntes jeg tanken på å skrive rundt 10-15 virket relativt uoppnåelig så man skal aldri si aldri.

mandag 28. oktober 2013

Med helger som disse ...

... trenger man virkelig ukedagene på å komme seg. Noen ganger går ting altfor fort, i alle fall når man ikke er helt vant til det i utgangspunktet og vanligvis føler for å spre ting litt mer utover. Mye nytt, noe gammelt og en heidundrende mengde taktløse bevegelser underveis. For å holde ting kort, for en gangs skyld, får man oppsummere ting i tall istedet:

  • 22 minutter TV-titting
  • 6 timer kurs i Rueda de Casino
  • 6 øl
  • 5 timer fest 
    • 10 minutter Merengue på fest, opplæring: 20 sekunder
    • 20 minutter Bachata på fest, opplæring: 20 sekunder
    • 30 minutter Salsa på fest, opplæring: 20 sekunder
    • 45 minutter Rueda de Casino på fest, opplæring: 6 + 6 timer
  • 4 timer kino
  • 2 timer kafé
  • 2 timer langrenn, mesteparten av tiden benyttet på rygg/mage
  • 2 kg vektnedgang
  • 1,1 mil til fots mellom destinasjoner
  • 1 par tær tråkket på

Tror jeg kommer til å være støl frem til onsdag, med andre ord akkurat tidsnok til neste kurstime i Rueda. Vel. Vel. Får slappe av når det blir ferie!

søndag 20. oktober 2013

Andres sannheter

Har tenkt litt den siste tiden, med andre ord ingenting utenom det vanlige. Konklusjonen jeg i økende grad ser ut til å komme frem til vil bli ansett som uakseptabelt for et sted mellom halvparten eller så mye som to-tredjedeler av verdens befolkning. Spørsmålet jeg har slitt med:
Hvorfor elskes stemningen på den lokale baren etter klokken 02:00, når alt jeg føler meg er utslitt, nedslitt og på søken etter hva som helst annet enn en ekstra halvliter som hovedattraksjon?
Scenen er den samme som alltid, kun de overfladiske detaljene endrer seg. Klokken har passert 02:00 og gruppen har funnet sitt hjem i sine respektive seter på baren eller utestedet en eller annen hadde en affinitet for, samtalen er simpel for ingen hører egentlig noe som helst over hverken støyen eller musikken som stadig stilles høyere for å overdøve alle som er der. Kvelden er over, man ser etter utgangen og takker for seg sånn aller kjappest, men før man får hoppet inn i jakka blir man dratt ned igjen med spørsmål om man ikke bare kunne ta en eneste halvliter til.

Så hvorfor er dette i det hele tatt et spørsmål, hvorfor er jeg den eneste som er villig til å akseptere at  de kommende timene er best brukt på hva som helst annet enn en halvhjertet utsettelse? Andres sannheter, enkelt og greit.
 
Vi er programmert med den sannheten om at det å være ute på byen er morsomt, til den grad at vi egentlig ikke føler på oss hvorvidt det faktisk stemmer. En tur på byen kan vel å merke være morsomt, det er bare ikke alltid det er sånn det er. Å stille spørsmål ved slike sannheter gjør folk en smule defensiv, hvem er liksom denne karen som bare melder seg ut og vil dra herfra når vi har det så morsomt? Ser han ikke at vi koser oss ved å sitte utslitt rundt bordet, drikker halvliter etter halvliter og fra tid til annen gir opp i forsøket på meningsfull kommunikasjon?

Noen som er lei, det er den jeg er. Vi hadde det morsomt underveis, men det er over nå. Stiller bare høyere krav til kvaliteten på sosial interaksjon, det vil si muligheten til å faktisk føre en meningsfylt samtale og få en forbindelse til et annet menneske.
 
Skremmende stereotypisk for en person på den introverte enden av skalaen, men det å rope til hverandre over et horribelt utvalg listepop er kanskje noe "alle" elsker. Jeg derimot, hater det! La oss danse inn i solnedgangen fem timer på etterskudd, søke tilflukt i mer passende omgivelser eller bare aksepter at vi ikke deler deres definisjon av "morsomt". Du må gjerne bli med eller bare slå følge på veien, men jeg blir ikke værende igjen.

mandag 14. oktober 2013

Una cerveza, por favor!

Nidar Julemarsipan (pressefoto)
En sommer går mot slutten, dessverre noe preget av storslåtte fjellvandringer som aldri helt manifesterte seg. En spennende kulturreise gikk samme veien Gallus gallus domesticus sparker. Underveis flyttet man avreise, feriedager og alt som måtte være på plass så nå sitter man her da... fortsatt en sommerferie i manko, men er det vilje så finner man alltids en mulighet.

Jeg gir opp.

Nok er nok.

Gir liten mening å tenke på å planlegge årets sommerferie når den første snøen allerede har falt, tårer er blitt felt over piggene som løsnet ifjor og tro det eller ei, men pepperkakene og marsipanen er allerede strategisk utplassert i flere butikker allerede. Julebordet på jobben er satt opp til å bli arrangert på første arbeidsdag etter ferien, oh goodie!

Holde seg hjemme? Nei, gidder ikke det - nekter å gå frem og tilbake på stuegulvet en hel ferie bare fordi reiseselskapene ikke klarer å skrape sammen nok opplevelseshungrige folk til å fylle et lite reisefølge. Så da blir det å plage slektninger i stedet... Erm! Beære dem med en yderst sjelden visitt var det vel det het. En nevø hvis Lego-talenter må fostres opp, har tross alt noen år med relevant erfaring på området... vel å merke før Bionicle og sånt da, men tror ikke nødvendigvis det er et handikap.

Økonomien derimot er blitt et langt mer dagsaktuelt spørsmål med tanke på borettslagets plutselige behov for å legge på et par tusenlapper i husleie, så her må man spare penger. Norwegian som de snikene de er vet å skyfle folk avgårde på billige billetter for så å innkassere stort på returen tilbake til Tromsø, men fant nok en måte på å spare meg noen hundrelapper; reise via en annen flyplass, Alicante av alle plasser.
Reiserute, nøyaktig inntil 500 mils omkrets.
Vel å merke øker det flytiden fra 2 timer 25 minutter til noe slikt som 10 timer, 8 dager ventetid før overgang til flyet som faktisk går til Tromsø. Oy vey! Hva man ikke gjør for å spare et par hundrelapper?

Får gjøre det beste ut av situasjonen. Slappe av på hotell med egen privat balkong, tre daglige måltider på restaurant og dersom man på et eller annet tidspunkt finner på å kjede seg, vurdere et innføringskurs i Golf eller noe slikt.

Nå sies det jo at de spanske señoritaene er litt mer fyrige enn de gjennomsnittlige norske, så fra et økonomisk standpunkt kan man jo sikkert glede seg over at til sammenligning er det for hver  av halvliterne man får slengt etter seg fortsatt en innspart femtilapp. Definitivt mer moro per krone.

Har til og med lært meg de mest sentrale uttrykkene man skulle få bruk for underveis, kommer seg sikkert langt med det;
Una cerveza, por favor!

Gracias!

mandag 7. oktober 2013

@##$%&$@!!!

Non sequitur.
Så hva skal man si til noe slikt? Enda en ferie ned i dragsuget av manglende etterspørsel, enda flere måneder med planlegging til ingen nytte, en ekstra guidebok man ikke fikk brukt i år. Helvete!

Hva er poenget med å selge reiser uten å arrangere dem?

Økonomi. Bunnlinje. Overskudd.

Høres fornuftig ut, dessverre!

Likevel så må jeg stille spørsmål ved de fremtidige markedsutsiktene, for selv om de kortsiktige innsparingene sikkert merkes lokalt så er det en usikker kostnad knyttet til det å vise bort deler av kundebasen sin. Hvor mange kommer tilbake?

Ingen.

tirsdag 1. oktober 2013

Paco Rabanne Invictus

Så hva skal man si om Invictus, sånn helt egentlig?

Burde sikkert starte med å definere hva i hel***e jeg egentlig snakker om. Er det liksom snakk om filmen Invictus, omhandlende Nelson Mandelas første utfordrende år som president av Sør-Afrika etter å ha sluppet ut av fengslet? Diktet Invictus av William Ernest Henley, forøvrig også et av Mandelas favoritter, omhandlende hans kamp for å klare å overleve tuberkulose?

Neida. Her er det snakk om den rene latinske betydningen av ordet, det vil si ubeseiret, benyttet for å selge parfyme til den typen person som sjekker hårsveisen før trening, muligens også et par dusin ganger under treningsøkten. Derav produktets store slogan:
Our Invictus man has one one goal: Be victorious! No one can compete!
Hva dette har med meg å gjøre? Veldig lite utover at jeg så en lenke på nettstedet www.likenshare.no og tenkte noe sånt som at det hørte da vel ut som free stuff. Noen klikk senere og så hadde man plutselig forpliktet seg til å publisere en omtale av produktet på egen blogg, facebook eller lignende sosiale medie. Så da måtte man vel skrive noen ord da.

Sånn helt på tampen av det hele, hva er en sportsparfyme for noe? Vil det si at den er spesialdesignet for å ikke lukte hest når man blir svett, egnet for å dekke over en uke syrnet svette eventuelt forhåpentligvis mild nok til at man ikke får kjemiske brannsår av å bruke for mye av den over tid? Ser ikke ut til at noen har tatt seg bryet med å beskrive hva de faktisk mener med dette, så la oss bare håpe på at det er snakk om kombinasjoner av alle - har møtt nok av treningsfiffen i køen på butikken til at i alle fall de to første burde gjøre produktet påbudt. Sistnevnte er vel en mer intimt innpå kroppen type sak, så det er vel opp til den enkelte å finne ut av selv om pakningsvedlegget i seg selv ikke akkurat refererer et stort antall ingredienser uten kjemiske navn - fragrance (oversatt: lukt) er en av dem!

Førsteinntrykket er at det hele lukter veldig søtlig, minner meg en del om lukten jeg personlig vil kalle tyggegummi-blondine. Veldig maskulint. Litt grundigere sniff leder meg sjokkerende nok over i den helt nye retningen av at det lukter litt uhm... søtt! Tyggegummi-følelsen har derimot avtatt noe og med en litt krydret baktanke ender man opp med tanker rundt søt malt, slik som i øl. Øl og svette, høres ut som fotball det ja.
Heldigvis har produsenten inkludert forklaringen på hva parfymen egentlig, det vil si sånn helt offisielt sett, lukter som, men sånn med tanke på at målgruppen sikkert vil koble ordet Invictus til en fotball-film med pussig mye utenomsnakk, det vil si ting som ikke har med fotball å gjøre, så vet jeg nok ikke om beskrivelsen "guaisk treverk med en marin tone" sier så fryktelig mye mer.

De kvinnelige sniffe-prøvene ledet ikke til noen innrapporterte klager, men ingen strålende suksess heller så da får man bare anta at denne som alt annet på markedet tross alt bare er en parfyme. Lukt er subjektivt, kombinasjonen relativt uforutsigbar så her er det vel personlig testing som må til for å finne ut om det passer for deg. Personlig liker jeg free stuff, men usikker på om jeg ville lagt en fem hundre-lapper på disken for denne.

mandag 16. september 2013

Til minne

Du kom inn i mitt liv helt plutselig som en og uten forvarsel, og det til tross for at det var forutbestemt at jeg trengte deg og du så etter et hjem som ville sette pris på deg. Du ble ærbødigst båret over dørstokken av vårt første hjem, den samme behandlingen fikk du i et andre og til og med i et tredje hjem opp gjennom årene... noen riper ble det vel etter hvert og sammenlignet med de nyere modellene var du vel egentlig litt feit over ræva som man sier.

Likevel, mot alle odds så holdt vi sammen alle våre utmålte år. Du sovnet stille inn torsdag kveld, sjokket nesten for stort til å bære. Det at undertegnede løp rundt på kjøkkengulvet skrikende ho Bessie har daua sier vel sitt om savnet som var følt, men selv om det ble noen vanskelige dager fremover knapt så var det ingen vei utenom å leve med savnet.

Brus gikk forble lunken, melken bredde seg sakte utover frokostblandingen med et kvalmende splætt og den fancy villsvinpølsa svetter hel-pepper. Så mye man tok for gitt, salat og squash råtnet i alle fall på rot i ditt fravær.

Aah, fuck it! Man er da Norsk med liten til moderat kredittverdighet, så bort med liket og med det ønsker redaksjonen Klara velkommen på sin første dag på jobb!

torsdag 12. september 2013

Dag 3: Hva skjer nå?

Panel fra The Walking Dead (Image Comics).
Hvor mange timer er det i en dag når halvparten av dem ikke brukes til å se på TV? Når var den siste gangen noen av oss EGENTLIG arbeidet for å oppnå noe av det vi ønsket? Hvor lenge er det siden noen av oss egentlig TRENGTE noe av det vi ØNSKET?

Vel, det er vel strengt tatt fortsatt 24 timer i et døgn uavhengig av hvorvidt man bruker dem til noe fornuftig, hvorvidt man arbeider hard eller ikke.

Det at vi bor i et land der ingen egentlig trenger å sulte eller fryse, sett bort fra litt dårlig organiserte systemer (om enn velmenende), stolthet og en gang i blant et underbevisst ønske om å egentlig ikke ville forbedre ens egen situasjon. Vel, la oss se bort fra slike små detaljer og fokusere på noe som faktisk betyr noe i den "store" sammenhengen...

JEG har vært uten Internett og TV i tre sammenhengende dager. Første dagen var preget av sorg, dag to av katatonia og med den tredje dagens sterke anfall av rastløshet så må man nesten spørre seg selv; hva gjør vi nå?

Steg 1 er vel å slutte å snakke om seg selv i flertallsform, deretter bare konstatere at det mesteparten av dette skjedde aldri i det hele tatt. Linjen var selvsagt nede, men i og med at jeg ikke har sett på TV siden en ny dekoder ble montert en gang i juli - dermed var ingenting hverken tapt eller i det hele tatt savnet. Implisitt er det vel lenge siden mistet oversikten over alle de nye norske "kjendisene", ikke det at jeg ville kalt dem det i utgangspunktet siden i alle fall jeg krever personen faktisk må gjøre eller ha en ferdighet først for å kvalifisere. Jeg er rar sånn sett, vet det!

Internett derimot er et langt større tap, det er tross alt min store tilbyder for alt av musikk, dagens TED-foredrag inkludert en og annen relevant smule informasjon om hva venner og bekjente holder på med for tiden.

Tilpasningsdyktig er man uansett, så tre dager etter den store blackout-en venner en seg av med alt sånt. Vender tilbake til en roligere mer avslappet livsstil uten distraksjonene, leser en bok og nyter en kopp te.

Hmm... Internett tilbake igjen?

Byeeeeeeeeeeeeeee!

søndag 8. september 2013

Svarte seil i horisonten

Så da er vi kommet frem til den tiden igjen, tiden når alle forventer at man har gjort opp sin mening om hvilket politisk parti man vil anse ser seg som mest enig med. Valgomatene kan selvsagt gi en pekepinn selv om man aldri skal forveksle sammenfallende bruk av ord som om at man er enig, rett og slett ved at elementer som "vilje", "ærlighet" og "evne" også bør tas hensyn til.

Skal jeg være helt ærlig så har mitt tidligere forhold til politikken vært alt eller ingenting, det vil si at dersom jeg først skulle følge med på de greiene der så skulle det i det minste være kunnskap samlet opp med tanke på bruk. Nå er jeg selvsagt klar over at min nåværende så vel som historiske status som arbeidstaker tilsynelatende diskvalifiserer meg fra en politisk karriere, så da kan vi trygt stue vekk den tanken på en hylle innerst inne i boden.

Jeg er ikke en gang en gjenganger i valgbodene, mest fordi at der den ene sidens hovedsaklige appell er tradisjon uten noen spesiell følelse av at de kan representere mine direkte interesser. Andre siden av mynten er selvsagt den borgerlige koalisjonen, partiene for samfunnets elite samt de som er tilstrekkelig naiv nok til å tro at noen kortsiktige goder på noen måte kan være tegn på ting som kommer.

Nå er jeg redd for at tante Blå ikke blir jekket fullt så langt ned på listene som jeg hadde håpet, men selv om jeg ikke velger å gi en stemme direkte til den andre siden skal jeg i det minste ikke la de nyte godt av min blanke stemme dette valget. Hvorfor?

Fordi det faktisk er ett parti som både sårt trenger og vil kunne gjøre bruk av min stemme, Piratpartiet. I bunn og grunn så er de faktisk noe som i de fleste sammenhenger noe negativt vil bli omtalt som et Nei-parti, det vil si et parti som i mangel av egne ideer generelt sett ikke gjør annet enn å hindre andres ideer fra å bli gjennomført. Vanligvis ville jeg vært tilbøyelig til å si noe slikt som at de som ikke har alternativer å komme med heller burde holde kjeft og unngå å stå i veien for de folk med vilje til å få til noe, men jeg velger å støtte dem fordi vi trenger dem. Hvorfor?

Enkelt og greit fordi at når det kommer til spørsmål rundt teknologi, og tilsynelatende også av en eller annen grunn ting som grunnleggende personvern, så representerer mest trolig ikke de etablerte partiene folkets beste interesse. Grunnen er at der den ene siden ikke tør stå mot internasjonalt press så er den andre posisjonert takket være støttespillere som vil tjene på det ene utfallet utover det andre. Datalagringsdirektivet er et av disse, og i slike tilfeller trenger vi folk på rett plass og til rett tid... Om enn bare for å spørre forsamlingen om en sak plutselig står i fare for å gjennomføres på bakgrunn av inkompetanse, feighet eller rett og slett bare god gammeldags korrupsjon!

Personlig føler jeg nok for at navnet på partiet ikke akkurat gjør dem noen tjenester i forhold til å eventuelt skulle bli tatt alvorlig da assosiasjonene til ulovlig nedlasting av filer og lignende sikkert vil skaffe noen yngre stemmer på bekostning av brorparten av de øvrige velgergruppene. Likevel, tillat meg å presentere følgende scenario:
Press fra plateselskaper og lignende fører til at det innføres filtrering slik at vi Nordmenn ikke lenger kan besøke nettsteder assosiert med ulovlig kopiering av programvare.
Systemet koster noen få milliarder å innføre, men heldig som vi er så er dette hyllevare å regne ettersom disse systemer av denne typen allerede brukes i langt større skala, primært sett i frie og åpne demokratier slik som Kina, Iran og Nord-Korea for å nevne to-tre av dem. I praksis, med mindre man samtidig innfører forbud mot kryptert eller noen som helst form for anonym tilstedeværelse på nettet stoppes ingen av de som i utgangspunktet var datakyndige nok til å holde på med denne typen aktivitet i utgangspunktet, kun oss "vanlige folk".

Den virkelig skremmende tanken kommer når vi ser mulighetene av systemene vi nå har etablert, overvåkning av all trafikk og kommunikasjon over Internett er ikke lenger noe som krever innsats... 5 minutter er nok i massevis, gitt at det da selvsagt ikke allerede var aktivert fordi noen bare hadde glemt å skru det av i utgangspunktet. Hvor mange "5-minuttere" trenger før vi ved hjelp av filtrering har stoppet den vanlige manns tilgang til høyreekstremistisk propaganda, pornografi, instruksjoner for bombebygging før vi for sikkerhetens skyld også fjerner Islam-vennlige nettsider eller bare samtlige steder der sittende regjering omtales i en negativ tone?

Stem inn noen med kompetanse til å stille de rette spørsmålene, stem inn noen med vilje til å se konsekvensene, stem inn en pirat!

fredag 23. august 2013

Tromsø, mitt Tromsø ...

Bjørnesaks, bilde fra Wikipedia.
Da var man så smått kommet seg tilbake til Tromsø igjen etter en snartur til Lofoten, litt nasjonalromantikk må man vel ha med seg på sin vei. Med Lofast på plass går turen kjappere enn man forventer, men der den korter ned reisen så gjør nok Lavangsdalen sitt for å forlenge det hele ved intelligent bruk av midlertidige lyssignaler, køkjøring samt et tilfelle av en midtstripe som uavhengig av veien tok en sving inn i et buskas.

Angående selve turen og opplevelsene underveis så er jeg fristet til å inkludere noe generell  folkeopplysning i innlegget når man først var inne på temaet, og selve meldingen er da som følger:
Dersom noen av dere kjenner eieren av en svart Volvo S60 med Xenon-lykter bosatt i området rundt Skippergata i Tromsø, så vennligst be vedkommende om å  levere inn sertifikatet ved første mulighet. Enhver industriell makuleringsmaskin bør kunne ta i mot og håndtere sertifikatet på passende måte.
Vel hjemme kunne jeg fint konkludere med at alle paranoide antakelser om invasjon av mitt lune rede så langt har vært unødvendig, hverken bjørnesaksen i gangen eller vollgraven foran ytterdøren viste tegn til å ha sluppet noen forbi.

Dersom noen legger merke til det slående fraværet av noe som helst av bilder så hadde ikke ferien en spesielt teknologi-vennlig avslutning. Kamera knust etter et litt uheldig fall fra store høyder, en halv meter eller så. Mobil som etter å ha falt i gulvet viser litt sånn tilfeldig innhold på skjermen fra tid til annen, noe som førte til at musikk-avspilleren ble stående på loop av de samme 20-talls låtene i litt for mange timer. Bilen trengte også litt tid på verksted før avreise, 5000 for å få det ene dekket til å snurre i en hastighet litt mer tilsvarende som det av de resterende 3.

Dersom uken ikke tar seg opp, så kommer jeg nesten til å trenge en ekstra uke bare for å få forbedret forholdet mitt til teknologiske og mekaniske dupeditter. Sånn som det har gått til nå så er jeg nærmest skeptisk i forhold til hva den kommende uken har i vente, men optimistisk nok så har jeg forventninger om at det i det minste blir noe interessant.

lørdag 17. august 2013

Valg og egne valg i 2013

Valget nærmer seg med stormskritt, valgomatene surrer raskere enn aldri før og det som for alvor burde vært et av de største temaene for valget er nok en gang fullstendig oversett.

Valgomatene, hvis man skal driste seg til å starte der fremfor å angripe elefanten i rommet allerede nå, er på sett og vis et greit verktøy å starte med når man skal finne det partiet som tilsynelatende er enig med ens egne standpunkt og overordnede ønsker for fremtiden. Problemet med disse er for det første det at de kun peker ut partiene man kun tilsynelatende enig med, ikke de som faktisk kommer til å arbeide for det samme du tror på.

Den jeg har prøvd ut flest ganger er levert av Amedia og Avisenes Nyhetsbyrå og vil være å finne på størstedelen av landets nettaviser, partiene den peker ut basert på mine svar er naturligvis nok Fremskrittspartiet og Høyre.

Resultatet er forsåvidt lite overraskende gitt min egen yrkesgruppe og utdanningsnivå, noe jeg tror har mer med vinklingen på den typen informasjon vi blir eksponert for enn at vi nødvendigvis på noen måte vet bedre enn de som eksempelvis stemmer ut fra fagforening eller tradisjon. I generiske trekk ser vi en annen gruppe TV-programmer, leser spesifikke aviser og deltar i andre fora, alle disse stiller nok mange av de samme spørsmålene som resten av velgermassen blir eksponert for. Der det skiller seg er at informasjonen gitt som oftest har en annen vinkling og består av et annet utvalg argumenter, likevel har vi det til felles at ingen av oss har tilgang til noe som er tilstrekkelig objektivt uten en egen agenda.

Med andre ord, leser du Dagens Næringsliv vil du få en høyre-orientert vinkling på de fleste problemstillinger med løsninger orientert rundt storbyer og det som eventuelt til og med utelukkende tjener samfunnets økonomiske elite. Litt ironisk er det at en del av leserne faktisk lever av det i alle fall jeg vil betegne som fiktive arbeidsoppgaver. Fiktiv? Vel, kan du med hånden på hjertet og mer enn 10 sekunders tankegang sverge til at en aksjemegler noensinne har produsert noe som helst?

Tilbake til valgomaten og dens spørsmål så er det samtidig også et spørsmål om kontekst og troverdighet i forhold til løsningen, ikke noe så enkelt som ja eller nei. Jeg tror ikke nødvendigvis at Monarkiet er verdt det sett den økonomiske kostnaden og dermed presses resultatet i blå retning, men gransker jeg spørsmålet nærmere så må jeg samtidig vedgå at jeg heller vil beholde sittende konge fremfor å risikere at Carl I. Hagen på sikt ender opp som president.

Spørsmålene rundt skole og helse fører meg samtidig også i den blå retningen ved at dagens organisering på sett og vis er blitt et enormt pengesluk der så og si uansett pengebruk ikke vil gi nevneverdige forbedringer, derimot tror jeg hverken på økt byråkratisering og/eller privatisering som en løsning som vil gi nevneverdige forbedringer om enn noen i det hele tatt. Ja, en privatisering vil kunne komme til å involvere kompetent ledelse med evne til å holde budsjett og fokusere på mål, derimot gir det en modell der resultat ikke involverer andre faktorer enn overskudd. Det jeg tror på er at vi har rett modell, men vi har feil ledelse, et byråkrati for å holde styr på dem kombinert med altfor lang avstand mellom beslutningstaker og utfører.

Så hvor ender jeg da opp i forhold til det kommende valget? Er jeg en blå velger med rød kjerne, en blå velger med tanker i forhold til at det kan være en ide å stemme på noe som tjener det overordnede samfunnet selv om det kanskje på sikt påvirker illusjonen av å kunne forskyve flere av godene over i mine egne hender.

Bruken av ordet "illusjon" hentyder på realisasjonen på at ettersom jeg stiller spørsmål i forhold til om noe tjener noen andre enn meg selv gjør det til en realitet. Det at jeg er komfortabel med å tjene noe større formål enn meg selv vil før eller siden føre til at også jeg vil falle nedenfor grensen for den stadig krympende middelklassen, rett og slett ved at den på sikt vil være så smal at den opphører å være annet enn en strek på kakediagrammet. Mulighetenes land og privatiseringens store mekka er samtidig et av de landene der man er minst sannsynlig å få en bedre økonomi sammenlignet med deres egne foreldre, avhengighetene til de rette kontaktene og de korrekte privatskolene håndhever skillene.

Hvor jeg skal hen med alt dette er kanskje for det første at man må tenke selv, vurdere kildene og til syvende og sist vurdere hvorvidt man ender opp med å bytte kortsiktig gevinst på bekostning av ens egen fremtid. Tror i alle fall ikke vi skal forkaste en fungerende modell til fordel for noe nytt og potensielt mindre egnet, spesielt dersom det vi egentlig trenger er en revidert utgave.

Er dette mitt objektive standpunkt? På ingen måte, jeg er så subjektivt som alle andre i det sekundet jeg uttaler meg om det. Personlig kan jeg ikke stemme hverken Høyre eller FRP, jeg tror ikke på kandidatene eller at jeg ville blitt fornøyd med løsningene selv om vi på et generalisert nivå kanskje er enig med retningen i spørsmålene stilt av valgomaten. Tenk selv, i tvil velg å støtte noen du selv har troen på - det er alt.
Fremskrittspartiets partiprogram og hvordan jeg tolker likhetstrekkene tolket opp mot mine egne meninger

lørdag 10. august 2013

Kvitter

Med en overskrift som "Kvitter" skulle man nesten tro at jeg har falt helt ut på skråplanet og blitt såpass overaktivt sosial at jeg har begynt med ting slik som Twitter, kanskje til og med føyd til noen merkelapper slik som #Foto, #Natur, #Tromsø.

Det har nok ingenting med det å gjøre, dessverre. Ting hadde sikkert vært så mye enklere dersom jeg hadde kunne gått bort fra dette mediet til fordel for noe som aktivt begrenser tekstmengden til 160 tegn, men realiteten er nok den at enkelte ganger så finner man ikke helt ut hvordan man skal få 5 skrevne sider til å passe inn på den måten uten å miste hele essensen... I det minste min egen vri på det hele.

Uansett, der Facebook er de facto til for å legge ut bilder av maten så er Twitter til for å kunngjøre at nå har man spist, hverken mer eller mindre.

Og nå over til noe fullstendig annet, selve poenget - den kvitrende delen. Ser ut til at verandaen min er blitt annektert av en hel flokk småfugler for tiden, det at jeg hadde satt opp et lite hus som automatisk sørger for at det alltid er frø der kan nok ha noe med valget å gjøre... Mest trolig mer enn at jeg virket så hyggelig i deres øyne, de flykter fortsatt i frykt i det sekundet de ser meg lure bak gardinen.

En ting jeg observerte relativt kjapt er at de flykter sjeldent spesielt langt, bare rett utenfor  synsfeltet mitt. Den mer utspekulerte delen av det hele er at en av dem vanligvis blir sittende igjen helt ytterst på verandaen, gjør seg så liten og usynlig som mulig for så å signalisere når jeg har forsvunnet fra vinduet... De liker altså ikke å bli tatt bilde av, det er helt sikkert.
Rotløs ungdom
Hvilken ungdom liker å bli tatt bilde av i dag? Hmm... Tåpelig spørsmål egentlig, sånn med tanke på at det er nærmest et ordtak som kun stemte på 80- og 90-tallet da bilder betydde oppstilling. Nå for tiden så er man vant til at folk bruker timevis foran speilet for å ta bilder av seg selv, samt etter min erfaring med en av byens nye partysvensker også bruke 45-60 minutter av en kinofilm til å studere bilder av seg selv.

Kjernen av problemet har jeg rotet meg bort fra igjen, men det var nå mer noe slikt som i at ja det kan være hyggelig med arrangerte veldedighetskonserter etter at man har matet en hel arme av disse krabatene... Det er vel mer hvorvidt de absolutt må starte oppvarmingen klokken 06 et eller annet?

Altså, aaaargh! Jeg skal fylle på den javla frø-tingen, bare la meg sove litt til! OK?

fredag 2. august 2013

Misnøye på soverommet...

Blacksad, Dark Horse Books
Så hva gjør man når det kommer klager på soverommet? Vel, for å starte med så er vel første skritt å hoppe over det meste av offentlige kunngjørelser i forhold til situasjonen, men tror vi kan gjøre et unntak i denne omgang. Likevel, er man en gentleman av undertegnedes kaliber så gjør man sitt beste for å ordne opp i det hele.

Litt forenklet detektiv-arbeid for å finne ut hvem som fremsatte klagene i utgangspunktet burde sikkert ikke være nødvendig, jeg var tross alt til stede. Prøvde alt jeg kunne for å få pekt ut synderen, men sånn som menneskets anatomi er lagt opp så vil en normalt sett bare finne tre fingre pekende tilbake på seg selv. Så ja, det kan tenkes at jeg har absorbert nok feminine egenskaper til å på egen hånd konkludere med at en kjølig blåfarge ikke helt passet sammen med det nye inventarets mørke antikke stil.

Etter å ha vurdert alternativene i henhold til gjeldende fargeteori, det vil si de greiene om at blå farge på soverommet visstnok fører til søvnløshet fulgt av depresjon mens eksempelvis en grønn tone skal virke avslappende. Valget falt da på en litt avdempet tone på veggene, valmuefrø, samt en pent komplementerende lys farge på lister og andre detaljer, hvit pepper faktisk.

Ooh la la... Snakker om mann som er i kontakt med sine feminine sider her ja, velge ut farger og hele pakka. Vel, nei - kan nok ikke skryte på meg akkurat det. Stjal rett og slett fargekodene fra et av idé-heftene fra Jotun, den med fokus på det de kaller innbydende soverom for "indre ro og avslapning". Hvordan jeg visste hvordan dette kom til å passe sammen med møblementet? Eksemplet var møblert i samme stil så dersom det nå likevel skulle komme noen nye klager i etterkant, fra meg selv eller spesielt inviterte gjester med langt mer peiling på slikt enn det jeg kan skryte på meg så forbeholder jeg meg dermed all rett til å helt og holdent skylde på Jotun!

Underveis måtte det selvsagt et kvinnfolk til for å peke ut at grønnfargen jeg da hadde valgt ut slettes ikke en gang var grønn, den var visst grå. Malingen var allerede blandet sammen og betalt for så da var det ingen utvei annet enn å bare smøre den utover, muligens bør jeg sikkert notere meg for neste gang at farger som høres "plantete" ut ikke nødvendigvis trenger å bety grønn i noen form. Vel, vel.
Utsikt mot soverommets avdeling for avslapning.
Hvorvidt alt ender opp med å være verdt alt arbeidet, inkludert det å sove i nesten to uker på gjesterommet for å unngå å puste inn så altfor mye kjemiske fordampninger vil nok tiden vise - så langt er det vel bare litt friskt med noe nytt i hverdagen.

Kanskje litt i overkant nøye å male absolutt alle flater inne på soverommet da, det må jeg nok innrømme. Strengt tatt er man vel ikke ment å skulle male gulvbelegg, men det var nok mer noe som bare skjedde sånn helt av seg selv underveis. Lærte i det minste en dyrekjøpt lekse at for det første så er det en dårlig idé å hoppe ned fra en stol mens man holder på et brett med maling, for det andre det at man kanskje bør unne seg såpass tid at man tenker over hvor en man i så fall kom til å lande. En liten relevant fun fact relatert til dette er da at mye av dagens maling ikke lenger kommer på de fine metallboksene slik de gjorde før i tiden, du husker de som bare blir bulkete og slikt av litt for hard påkjenning? Vel, de nye er av plast og tåler ikke fullt så mye at en person på rundt 100 kilo lander på dem. *Splorsj*, faen og hvordan i helvete får man en halv liter maling opp av gulvet fortere enn svint?

Likevel så ordner det meste seg for folk som er villig til å investere litt blod, svette og bannskapsord i hverdagen. Ferdig ble man etter hvert uansett, og må nesten si det som så at ja - jeg har nok mine spektakulære øyeblikk jeg også. Så da får man bare satse på at man ikke finner for mange helligdager i taket gjennom en søvnløs sommernatt, de nye persiennene er heldigvis nøye og eksplisitt montert for å minimere mengden lys utenfra så da er i alle fall det et problem mindre... Mens man venter på noen deilige og kalde høst- og vinter-dager (varme verdsettes uansett for det meste kun på ferie, samt selvsagt også helger).
Utsikt mot underholdningsavdelingen, konsollbord faktisk enda uten konsoll.
Så hva har man da lært av alt dette? Hmm... Se før man hopper, kanskje? Samt muligens også det at to uker er absolutt det maksimale jeg klarer å inkludere malingmateriell i livet mitt før jeg er klar for å vurdere profesjonell hjelp, en stakkars perfeksjonist kan ende opp med å bli gal av langt mindre.

NB! Ja, jeg vet at sengetøyet ikke helt passer, harmoniserer eller ser spesielt pent ut. En ting av gangen for svarte svingende, Kid interiør og lignende butikker er for viderekomne.

onsdag 31. juli 2013

Sommartider, hej hej, sommartider!

Som bosatt i Tromsø er det ikke annet å glede seg over annet enn miljøet, folket, naturen og alt det der. Ønsker om spesifikt vær på et gitt tidspunkt er vel nærmest definisjon på håpløst her, med mindre man da egentlig kun foretrekker det vi så smått referer til innevær. Vi er kanskje ikke så hardt rustet i forhold til å tåle det fine været når det kommer, men vi vet i det minste å sette pris på ethvert sekund av det.

Helt til vi blir solbrent, balanserer på kanten av å besvime som følge av blodtap (bzzz bzzz) eller rett og slett finner ut at nå var vi faktisk blitt litt lei halvstekt kjøtt tilberedt under forholdsvis manglende sanitære forhold. Noen av oss er tross alt genetisk tilpasset kulde, snø og lange tider uten sollys, rett og slett alt annet enn fint vær.

Søndagen var det ment at man skulle få fortsatt på noe av de oppussingsarbeidet jeg har styrt med den siste tiden og dermed hoppet over å skrive så spesielt mye, i digitalisert format i alle fall. Alt det gikk ut av vinduet og den reverterte plutselig til å være den store hviledagen igjen, lett servering og bok nytes ute på veranda uten en eneste tanke i forhold til et soverom der det tilsynelatende har gått av en bombe... som på sett å vis hadde demontert det meste av inventaret og spredt alle delene utover hele leiligheten (slikt som skjer).

Mandag kunne ikke bli annet enn en spesiell dag sånn med tanke på at sikten utenfor huset var knapt 20m, om enn lavtliggende med det resultatet at ting som Tromsøbrua sin øverste del ravet ovet tåkedekket. Temperaturen var høy og dagen ble så varm at kortbukse faktisk ble dratt på seg, Telegrafbukta ble invadert og et varierende utvalg forholdsvist lokalt dyreliv endte opp noen få centimeter ovenfor glødende kull.

Til og med Marsmallow ble forsøkt grillet underveis, men i og med at innkjøpsansvarlige hadde falt for fristelsen til å kjøpe de kulere fargesprakende variantene så ble det en litt vel interessant opplevelse. Kunstige smakstilsetninger for å etterligne smaken av det jeg tror skulle være jordbær samt grønne epler føltes litt upassende, smakte i alle fall ikke noe særlig etter å brent noen sekunder.

Litt væromslag møtte vi på underveis, men vi er vant til at det nærmest er automatikk i at sånt skjer i det sekundet man tenner på grillen. Uansett nok til at man ble lettere brent uansett, så da var det kanskje den mengden man tålte i denne omgangen uansett.

Omslaget førte til at man i det minste fikk tatt et litt kult bilde av sollyset på vei ned gjennom skylaget. Husker ikke helt hva man kaller det her i Norge selv om navnet på engelsk visstnok er Crepuscular rays, ikke det at bildet ble tatt i nærheten av hverken soloppgang eller midnatt selv om det er det navnet hentyder på.


Forhåpentligvis får vil litt dårlig vær nå i noen dager så jeg kan få montert sammen sengen min igjen, gjestesengen er helt OK... er bare ikke helt det samme liksom. Man er liksom ikke ment å være gjest i eget hus.

lørdag 20. juli 2013

Vi pusser opp

Litt usikker på hvorfor man egentlig sier "vi" i slike sammenhenger selv om man bor alene eller av andre grunner er den eneste involvert i prosjektet. Man sier liksom bare "vi pusser opp" og sånn er det visstnok med den saken.

I enkelte sammenhenger er det vel kanskje sånn at man ønsker å inkludere noen til tross for at den praktiske delen ikke nødvendigvis er blant deres sterkeste sider, men siden jeg tross alt bor alene, til og med elsker å være konge av egen borg, så må man ty til alternative forklaringer.

Alternativet er at uttalen kommer fra en eldre måte å uttrykke seg på, da ved å unngå de mer personlige pronomene når man adresserer noen man har et upersonlig forhold til. Ofte vil det vel si noe sånt som "se så mye bedre jeg er enn deg", men nå til dags ser man stygt på å si slike ting rett ut så da blir det med små hint man selv ikke lenger vet man gir. På den andre siden, er det ikke det man har skapt Facebook og personlige blogger for om ikke for å underbygge våre egne narsissistiske tendenser?

Nok det og tilbake til temaet, som da selvsagt var den at jeg er fullt opptatt med oppussing og har derfor ikke rukket å skrive så mange innlegg på bloggen her. Ikke det at jeg mangler ideer fordi jeg har fortsatt mange issues med verden forøvrig som jeg føler bør håndteres på en eller annen måte, ikke det at det gjør stort mye forskjell med mindre man er åpen for å se på sitt eget liv i henhold til hva man eventuelt leser og tar til seg av informasjon. Ord blir det likevel nok av på sikt, frykt ikke for det altså!

I denne omgangen så var det deler av stuen som sto øverst på listen i form av en tidligere vannskade som hadde drept tapeten, noe som når kombinert med min fine nye flatskjerm rett og slett ikke ga et inntrykk jeg lenger kunne leve med. Så da ble det to dager med arbeid for å preparere og tapetsere denne veggen. En relevant fun fact i denne sammenhengen er at et varmepistol kun koster 79,- på Jula for tiden, den når en temperatur på i overkant av 395 grader Celsius og selv om jeg fortsatt er noen kilo på plussiden luktet likevel ikke tommelen min av stekt bacon... Nærmere biff, men den fresende lyden var derimot spot-on.

Føler for å sette inn et sitat fra en av mine nye favorittbøker, Walden av Henry D. Thoreau. Boken er tunglest, den er mer eller mindre dagboken til en av tidenes mest anerkjente misantroper - det vil si noen som virkelig la sitt hjerte til sitt syn om at samfunnet generelt sett bare var en litt irriterende ting man kun skulle utstå når det var høyst nødvendig.
Å heve  hverdagens livskvalitet er den største av alle kunster. Det er ethvert menneskes, selv i de små ting, å sørge for at ens livsførsel tåler den selvransakelse man i sin både mest opphøyde og kritiske stund kan komme til å underkaste den.
Selvsagt ville forfatteren selv rotert i graven over at jeg siterte ham i forhold til oppussing av visuelle og i ytterste konsekvens praktisk unødvendige ting, men så er det da tross alt snakk om en mann som følte at alle som leser skjønnlitteratur uten å skjønne det sørger for sitt eget konsekvente mentale forfall. Kanskje like greit han ble begravd for et par hundre år siden da kjennskap til ting slik som kiosklitteratur, Big Brother, rosa-blogger og ikke minst YouTube relativt kjapt ville sendt ham ut på leting etter en ledig grav.

Uansett. Mine lesere er glemt, men ikke... uhm... glemt? Må bare bli ferdig med soverommet først.