Forbanna late jævla nordmenn!

Vel, det måtte sies... Nøyaktig hvorfor, er det egentlig litt vanskelig å forklare uten å først inkludere en liten pause for sang og det jeg, mest trolig som eneste menneske her på jorden, vil referere til som dansing. Neppe så ille tenker du forhåpentligvis. Vel, jeg så opptaket fra et kurs i Line-dancing jeg deltok i - så ut som en full albatross, muligens inni en sentrifugerende vaskemaskin på vei tvers over gulvet.

Musikalske innslag fullstendig blottet for mål, mening eller et fnugg av mental helse - er ikke det uansett normen Tv-programmer slik som Glee, So you think you can dance og annet crap, det vil si innhold laget for en målgruppe annen enn den jeg tilhører, prøver å etablere. Så hvorfor ikke...

Yesterday, all my troubles seemed so far away
Now it looks as though they're here to stay
Oh, I believe in yesterday

Må bare passe på å ikke synge for rent, eller spesielt mye mer enn det jeg allerede har satt inn ovenfor... Man må passe seg så ikke Tono hopper ut av et buskas for å rane meg neste gang jeg forlater huset for å dra på arbeid. Rane? ... Beklager, jeg mente selvsagt sørge for at artistene får inn sine 0,0001 prosent av plateinntektene de mener at de har rett til i det sekundet jeg bare tenkte på en Beatles låt. Så får det bare være at jeg ikke sa noe som helst om de 99,9999% som skal fordeles mellom plateselskap, advokat-firma og sikkert også Mephistopheles for alt jeg vet.

Hva dette har med late jævla nordmenn å gjøre? Svært lite utover at det har vært noen deprimerende dager for lommeboken; fikse bil, kjøpe enda et kamera og en mobiltelefon som til tider ser ut til å ha tatt LSD, vel å merke når den ikke prøver å innbille meg at jeg ser dobbelt eller speilvendt. Fortsatt ingenting om late nordmenn så langt, men vi er inne på en begynnende irritasjon nå ja.

Vel det ser ut til at hele den greia om at jeg skal på ferie, gikk litt til helvete. For få påmeldte, noe som da betyr at det var for få nordmenn som var villig til å spenne på seg fjellsko og slappe av på det eksotiske skotske høylandet. Derav late forbanna jævler!

Jeg som hadde planlagt en hel haug med aktiviteter for å bli klar til det hele, i Loch One kjøpte jeg kamera for vakre naturfotografier. Loch Two var ment å dokumentere mine innkjøp av dyrt utstyr slik som soft-shell jakke, dagstursekk i spesielle lettvekts-materialer samt en heidundrende mengde uteklær. Det hele skulle selvsagt avsluttes med Loched and Loaded, innlegget der jeg konstaterer med at alt nå var klart for avreise, men for å gi det hele et humoristisk innslag også inkluderer foto av meg selv iført en kilt laget av kopphånddukene mine.

Så... Utgifter, kraftig irritert og nå ikke en gang ferie?

Aah... Til helvete med hele greia, jeg gir opp. Får heller satse på å finne tilbake til mitt naturlige optimistiske selv, men med en indre opplyst tone... India here I come!

Loch One

Det begynner å nærme seg tidspunktet der fakturaen foran årets ferietur skal være betalt, og for de som ikke allerede har fått med seg at jeg skal på ferie til Skottland så er det altså dit turen går denne gang.

Skal man først dra må man i det minste sørge for at man kan komme tilbake derifra med noen skikkelige bilder i det minste, vel i alle fall sørge for at det ikke nødvendigvis kameraet som har skylden.

Hmm... En distinkt følelse av déjà vu her i gården, ikke eier jeg hverken en svart katt som liker å krysse veier eller en oppmålt gravflekk noen kan danse på så må nesten ta følelsen alvorlig. Må nesten lete litt i historikken min her.

Søke. Søke. Søke... 2 resultater funnet:

1. Loch One
2. Nakken, mosen og regningen

Med andre ord har jeg altså gjort dette en gang før, til og med samme merke, modell og farge så da var jeg vel fornøyd med det forrige kameraet da. Til og med relativt mykt å lande på som jeg fant ut en plass oppover mot Nakken, men alt i alt så har jeg vel da gleden av å ha et ekstra batteri.

Fant i det minste en sjappe som kunne selge meg det for 400 kroner mindre, så det var i det minste bra. Idiotforsikring, nope. Hva er uansett sjansen for at jeg detter ned fra et fjell en liten moseglatt stein to ganger i løpet av et år?

Tromsø, mitt Tromsø ...

Bjørnesaks, bilde fra Wikipedia.

Da var man så smått kommet seg tilbake til Tromsø igjen etter en snartur til Lofoten, litt nasjonalromantikk må man vel ha med seg på sin vei. Med Lofast på plass går turen kjappere enn man forventer, men der den korter ned reisen så gjør nok Lavangsdalen sitt for å forlenge det hele ved intelligent bruk av midlertidige lyssignaler, køkjøring samt et tilfelle av en midtstripe som uavhengig av veien tok en sving inn i et buskas.

Angående selve turen og opplevelsene underveis så er jeg fristet til å inkludere noe generell  folkeopplysning i innlegget når man først var inne på temaet, og selve meldingen er da som følger:

Dersom noen av dere kjenner eieren av en svart Volvo S60 med Xenon-lykter bosatt i området rundt Skippergata i Tromsø, så vennligst be vedkommende om å  levere inn sertifikatet ved første mulighet. Enhver industriell makuleringsmaskin bør kunne ta i mot og håndtere sertifikatet på passende måte.

Vel hjemme kunne jeg fint konkludere med at alle paranoide antakelser om invasjon av mitt lune rede så langt har vært unødvendig, hverken bjørnesaksen i gangen eller vollgraven foran ytterdøren viste tegn til å ha sluppet noen forbi.

Dersom noen legger merke til det slående fraværet av noe som helst av bilder så hadde ikke ferien en spesielt teknologi-vennlig avslutning. Kamera knust etter et litt uheldig fall fra store høyder, en halv meter eller så. Mobil som etter å ha falt i gulvet viser litt sånn tilfeldig innhold på skjermen fra tid til annen, noe som førte til at musikk-avspilleren ble stående på loop av de samme 20-talls låtene i litt for mange timer. Bilen trengte også litt tid på verksted før avreise, 5000 for å få det ene dekket til å snurre i en hastighet litt mer tilsvarende som det av de resterende 3.

Dersom uken ikke tar seg opp, så kommer jeg nesten til å trenge en ekstra uke bare for å få forbedret forholdet mitt til teknologiske og mekaniske dupeditter. Sånn som det har gått til nå så er jeg nærmest skeptisk i forhold til hva den kommende uken har i vente, men optimistisk nok så har jeg forventninger om at det i det minste blir noe interessant.

Nakken, mosen og regningen

Søndagens trimtur opp til Nakken var nok en god ide som ikke fungerte fullt så bra som man hadde forventet, noen tiår med ukontrollert vokst av gran hadde satt opp mer enn et forholdsvist naturlig hinder for oss.

Armer inn, jakken igjen og så litt lettere press for å bane seg en vei oppover. Det hele så ut til å gå bra inntil man satte foten ned på litt våt mose, sklei og dermed datt ned fra fjellet steinen jeg sto på. Skulle tatt seg ut dersom man hadde knekt nakken på veien opp til Nakken, hadde ikke akkurat vært den beste avslutningen på ferien. 

Heldigvis så tok jo kameraet av for den verste delen av smellet, dermed var det bare snakk om strek i regningen, men så var det jo nøyaktig derfor jeg aldri kjøpte noe dyrt heller. Samtlige bilder er derfor ikke tatt av meg, så eventuelle gratulasjoner om å endelig ha klart å ta et brukbart bilde kan du nok hoppe over inntil jeg selv når akkurat den milepælen.

Nakken i seg selv er ikke spesielt høyt, men har gjennom mange generasjoner vært en yndet lekeplass med muligheter for både borg, krig og alt hva man måtte finne på som barn. Det pleide også være en strålende plass for å beskue Fygle fra Luften, men som bildene tyder på så kan man se at det blir stadig vanskeligere i og med at skogen ikke akkurat har blitt noe kortere.

Sorte får

Så hva er det da med Lofoten som får så mange til å trekke hit mens de sorte fårene fryder seg som aldri før? Strengt tatt så har det vel noe med miljøet å gjøre samt at en del av dem selvsagt i utgangspunktet er herifra, noe som er aldri så tydelig på vei utover Holsøya.

Her ute finner man spor etter en type sort får som fikk mesteparten av landområdene rundt oss til å skjelve var ved synet av langskipene våre, og reise det gjorde dem til gangs som man sier her.

Noe av rikdommen ble nok begravd sammen med de som fikk sin evige hvile her ute, men det er kanskje ikke alltid så lurt for ettertiden å havne i de tydeligste markerte gravene man nå har kjennskap til ettersom de har vært plyndret opp gjennom de oppimot 1500 årene siden da. Derfor har nok de heftigste funnene vært av en moderat type, småting som knapt gir et inntrykk av velstanden de i utgangspunktet fikk med seg. Noen av funnene tyder jo selvsagt også at de holdt på med handel, jordbruk og fiske selv om det ikke nødvendigvis er aktiviteter vi snakker høyt om.

Vel, man vet jo at man er fra et land der folk plukker multe-kart for å forsikre seg at det er akkurat de som stikker av med godsakene fremfor at noen andre potensielt sett skulle kunne nyte modne bær, så da var det vel bare et spørsmål om tid før noen undret seg hvorvidt gravene ikke skulle holde på noe gull og edelsteiner.

Uansett et fint landskap å ta en spasertur i på en forholdsvis solfylt og forhåpentligvis relativt vindstille dag, på veien spaserer man mellom gravstøtter og tuftene som er igjen etter at et av Norges lengste langskip en gang var stasjonert ut der. På lørdagen når jeg var her ute så var det til og med fortsatt seil å se ute i havna, men til nå har man også lært seg å akseptere fremmede seil. Selv om det tilhører Franskmenn... Så lenge de holder seg på avstand, samt har betalt en passende avgift.

Selv den dag i dag er Holsøya preget av sorte får, men i og med at tiden går videre så er det nå kun snakk om får av en betraktelig mer medgjørlig type! Personlig kunne jeg nok ønsket at området ble skjermet for jordbruk, satt i stand og faktisk lagt frem som det verdifulle kulturlandskapet det faktisk er, men inntil videre så er det nok en bondes inntekt involvert i det hele og da vet man at det blir både krangling og trusler involvert i det hele. Er tross alt snakk om en yrkesgruppe som ikke tenker seg om to ganger før de gasser ned et boligfelt på en solfylt da, de selv foretrekker vel sikkert å referere til aktiviteten som gjødsling.

Valg og egne valg i 2013

Valget nærmer seg med stormskritt, valgomatene surrer raskere enn aldri før og det som for alvor burde vært et av de største temaene for valget er nok en gang fullstendig oversett.

Valgomatene, hvis man skal driste seg til å starte der fremfor å angripe elefanten i rommet allerede nå, er på sett og vis et greit verktøy å starte med når man skal finne det partiet som tilsynelatende er enig med ens egne standpunkt og overordnede ønsker for fremtiden. Problemet med disse er for det første det at de kun peker ut partiene man kun tilsynelatende enig med, ikke de som faktisk kommer til å arbeide for det samme du tror på.

Den jeg har prøvd ut flest ganger er levert av Amedia og Avisenes Nyhetsbyrå og vil være å finne på størstedelen av landets nettaviser, partiene den peker ut basert på mine svar er naturligvis nok Fremskrittspartiet og Høyre.

Resultatet er forsåvidt lite overraskende gitt min egen yrkesgruppe og utdanningsnivå, noe jeg tror har mer med vinklingen på den typen informasjon vi blir eksponert for enn at vi nødvendigvis på noen måte vet bedre enn de som eksempelvis stemmer ut fra fagforening eller tradisjon. I generiske trekk ser vi en annen gruppe TV-programmer, leser spesifikke aviser og deltar i andre fora, alle disse stiller nok mange av de samme spørsmålene som resten av velgermassen blir eksponert for. Der det skiller seg er at informasjonen gitt som oftest har en annen vinkling og består av et annet utvalg argumenter, likevel har vi det til felles at ingen av oss har tilgang til noe som er tilstrekkelig objektivt uten en egen agenda.

Med andre ord, leser du Dagens Næringsliv vil du få en høyre-orientert vinkling på de fleste problemstillinger med løsninger orientert rundt storbyer og det som eventuelt til og med utelukkende tjener samfunnets økonomiske elite. Litt ironisk er det at en del av leserne faktisk lever av det i alle fall jeg vil betegne som fiktive arbeidsoppgaver. Fiktiv? Vel, kan du med hånden på hjertet og mer enn 10 sekunders tankegang sverge til at en aksjemegler noensinne har produsert noe som helst?

Tilbake til valgomaten og dens spørsmål så er det samtidig også et spørsmål om kontekst og troverdighet i forhold til løsningen, ikke noe så enkelt som ja eller nei. Jeg tror ikke nødvendigvis at Monarkiet er verdt det sett den økonomiske kostnaden og dermed presses resultatet i blå retning, men gransker jeg spørsmålet nærmere så må jeg samtidig vedgå at jeg heller vil beholde sittende konge fremfor å risikere at Carl I. Hagen på sikt ender opp som president.

Spørsmålene rundt skole og helse fører meg samtidig også i den blå retningen ved at dagens organisering på sett og vis er blitt et enormt pengesluk der så og si uansett pengebruk ikke vil gi nevneverdige forbedringer, derimot tror jeg hverken på økt byråkratisering og/eller privatisering som en løsning som vil gi nevneverdige forbedringer om enn noen i det hele tatt. Ja, en privatisering vil kunne komme til å involvere kompetent ledelse med evne til å holde budsjett og fokusere på mål, derimot gir det en modell der resultat ikke involverer andre faktorer enn overskudd. Det jeg tror på er at vi har rett modell, men vi har feil ledelse, et byråkrati for å holde styr på dem kombinert med altfor lang avstand mellom beslutningstaker og utfører.

Så hvor ender jeg da opp i forhold til det kommende valget? Er jeg en blå velger med rød kjerne, en blå velger med tanker i forhold til at det kan være en ide å stemme på noe som tjener det overordnede samfunnet selv om det kanskje på sikt påvirker illusjonen av å kunne forskyve flere av godene over i mine egne hender.

Bruken av ordet "illusjon" hentyder på realisasjonen på at ettersom jeg stiller spørsmål i forhold til om noe tjener noen andre enn meg selv gjør det til en realitet. Det at jeg er komfortabel med å tjene noe større formål enn meg selv vil før eller siden føre til at også jeg vil falle nedenfor grensen for den stadig krympende middelklassen, rett og slett ved at den på sikt vil være så smal at den opphører å være annet enn en strek på kakediagrammet. Mulighetenes land og privatiseringens store mekka er samtidig et av de landene der man er minst sannsynlig å få en bedre økonomi sammenlignet med deres egne foreldre, avhengighetene til de rette kontaktene og de korrekte privatskolene håndhever skillene.

Hvor jeg skal hen med alt dette er kanskje for det første at man må tenke selv, vurdere kildene og til syvende og sist vurdere hvorvidt man ender opp med å bytte kortsiktig gevinst på bekostning av ens egen fremtid. Tror i alle fall ikke vi skal forkaste en fungerende modell til fordel for noe nytt og potensielt mindre egnet, spesielt dersom det vi egentlig trenger er en revidert utgave.

Er dette mitt objektive standpunkt? På ingen måte, jeg er så subjektivt som alle andre i det sekundet jeg uttaler meg om det. Personlig kan jeg ikke stemme hverken Høyre eller FRP, jeg tror ikke på kandidatene eller at jeg ville blitt fornøyd med løsningene selv om vi på et generalisert nivå kanskje er enig med retningen i spørsmålene stilt av valgomaten. Tenk selv, i tvil velg å støtte noen du selv har troen på - det er alt.

Fremskrittspartiets partiprogram og hvordan jeg tolker likhetstrekkene tolket opp mot mine egne meninger

Vandrer med kyllinger

Vet ikke hvorvidt det faktisk har vært noen kyllinger i dalen oppmed fjellene bakom Ballstad skole, men jeg så ihvertfall ingen av dem til tross for at den tross alt er navngitt "Kyllingdalen". Tradisjon tro så er det vel en særnorsk ting at alle trimturer skal være oppover fjell og annet stein, humper samt eventuelle hauger, så da burde jeg kanskje heller bare beskrevet den som en fjelltopp med benevnelsen Kyllingdalen (5 m.o.h.). Close enough? All trim teller, til og med på en torsdag.

Vet ikke helt hvordan man skal beskrive turen utover at det strengt tatt hviler noe svensk over den, det vil si skyggelagte stier under granskogen og mye surrende insekter sånn rundt om kring. Nå er heldigvis ikke Lofoten i nærheten av noen norske storbyer, så eventuelle påfølgende besøk på kafe eller restaurant ville nok ikke blitt ekspedert av en svenske, men det er vel bare å vente en stund før de også her står klar for å overta tips-skålen.

Ruten tyder på at den lokale gårdsdriften mest trolig har blitt noe sentralisert de siste årene, den lokale fjøsen bærer nok en del preg av manglende vedlikehold. Enkelte deler ser ut til å mangle, så uten nærmere undersøkelser kan man nesten undres hvorvidt denne delen av bygget hørte sammen med grunnmuren 50 meter tidligere i løypen... Slikt som skjer tilnærmet årlig i Lofoten det.

Et tegn til at man kanskje burde ha kommet seg ut av huset litt fortere enn man gjorde er utvilsomt detaljer slik som at knapt øverste delen av fjellet fortsatt er i direkte sollys, men er det arbeid som må gjøres på hjemgården så blir målet plutselig å unngå midnatts-tur (de er ikke fullt så pene på skyggesiden av fjellkjeden).

Kan derimot konstatere med at endene her i Lofoten, eller i det minste de på Ballstad, ser ut til å være noe mindre vant til mennesker enn de vi har i Tromsø. Her setter de kursen vekk fra folk, mens hjemme har de mer en tendens til å fotfølge deg i håp om at man har edlere bakevarer i sekken.

Noen generelle landskapsbilder ble det vel uansett, så da er det vel bare å sette dem inn. Båndbredde er vel tilnærmet gratis når det kommer til spredning av naturfoto, selv om tålmodigheten har rast tilsvarende i landsdelen i takt med oppgraderingen til Fiber og "ekte" bredbånd. Litt offtopic så er utsiktene langs fibertråden urettferdig gode sammenlignet med de mer markspiste linjene jeg selv har innlagt.

Uansett så er turen innover mot Kyllingdalen ganske fin til tross for det kjølige været, men med tanke på det strålende arbeidet utført av den lokale vedlikeholdgruppen for området så skulle det ikke forundret meg dersom det plutselig sto oppført varmelamper langs stien innen noen få år. Pent er det nesten uansett vær samt at til og med Tyttebær har begynt å dukke opp bakom diverse lyng og krøkebær, skulle kanskje sagt noe om at bæra "dessverre" kun var moden på den ene siden, men setter ikke pris på smaken uansett.

Den blå flamme

Illustrasjon fra nettstedet The Mind Unleashed.

Tenkte her om dagen over en samtale jeg hadde med en psykomotorisk fysioterapaut for å distrahere oss begge fra den biten om at han holdt på å slite av meg hodet, han er den typen fysioterapeut man blir sendt til når man er så stiv at kroppen ikke lenger husker at det er en unormal tilstand. Jobb innenfor IT, opplev interessante problemstillinger var visst det de hadde reklamert med ja.

Den blå flammen handler mer om å gå til kilden av hvor man henter energi her i verden, ikke for å komme nærmere innpå - mer med det formål å se hvordan energien vi blir utsatt for påvirker oss.

Sagt på en bedre måte, også innfelt øverst til høyre, kan man parafrase et utsagn fra William Gibson, det vil si at så lenge man er nedkjørt og nærmest deprimert så kan det være en god ide å rett og slett bare forsikre seg om at man ikke nødvendigvis bare er omgitt av drittsekker.

Realiteten er den at vi tross alt lever i et samfunn der vi ser på det å gjøre noe uten å forvente noe tilbake er mistenksom oppførsel, empati er en svakhet mens psykopatisk oppførsel tilbes som et godt forbilde. Langt unna det idealet Echart Tolle omtaler i boken En ny jord, så alle snev av en eventuell opplyst oppførsel vil definitivt føre til at drittsekkene tar et skritt fremover fra mengden med det formål å introdusere seg med sin nye offisielle tittel.

Nå er det selvsagt ikke alltid mulig å isolere seg selv fra alt og alle som påvirker en negativt, enkelte går tross alt bare gjennom noe og trenger kanskje til og med vår hjelp for å komme seg ut av det. Noen må vi bare tolerere, det hjelper i det minste å vite hvem de er så vi kan minimere eksponeringen. Andre igjen har rett og slett bare bestemt seg for å være miserabel, hva enn vi gjør har vi ikke potensiale for å oppnå noe som helst annet enn å bli sliten - noen ganger er det rette valget å la dem treffe bunnen på egen hånd.

Sistnevnte, hvor enn absurd bare eksistensen av dem ser ut til å høres ut som, er fryktelig enkelt å identifisere når vi ikke kjenner dem, vi nærmest instinktivt unngår dem med mindre man samtidig er på samme nivå selv. De fleste av dem kommer derimot inn i livene våre med positive egenskaper samt også en positiv innflytelse på oss, det er bare at noe skjer underveis mens vi selv står for nært til å se det. Vi ser ikke verden slik den virkelig er, men heller sett gjennom delt historie og erfaringer fremfor det vi faktisk plukker opp og blir påvirket av.

Tenker man på studie av noe slikt som Mindfulness, det vil si det å praktisere kunsten av å se verden slik den faktisk er, merker man raskt hvem som er positive påvirkninger i livet vårt. Noen vil oppfordre og motivere oss mens andre igjen vil påpeke hvor teit det hele egentlig høres ut, gitt at man faktisk ikke gikk rundt og tenkte på noe oppriktig teit i enhvers objektive øyne så ser man raskt hvem som er kilde til positivitet i livet vårt kontra de som bidrar til å dra oss nedover.

Personlig vil jeg nok si at jeg har både mistet og kvittet meg med store kilder til negativitet i livet mitt den siste tiden, noe som kanskje kan være et tegn på at får man plutselig en moderat positiv innstillingen ut fra intet så hender det faktisk at drittsekker på eget initiativ faktisk finner ut at det neste logiske steget er å levere inn oppsigelsen. Helt uten påvirkning fra min side, så da kan det kanskje være noe i det at et ego friker ut når det plutselig møter noe annet.

Langt fra arrogant nok til å i det hele tatt kalle meg selv noe som helst i nærheten av opplyst, det faktum om at jeg feiret en begivenhet som en oppsigelse bør vel kanskje være sterke indisier i forhold til det motsatte. Det å tenke gjennom hva og hvem som påvirker oss i positiv retning er vel sikkert noe alle av oss kan ha godt av.

Manglende haill

Når man er i Lofoten så er det vel en del ting man er nødt til å gjøre, den første er en fjelltur, den andre er å male ett eller annet samt at den siste naturligvis nok er en tur ut på havet.

Vel, i går var jeg først en tur på Smørdalskammen så da fikk man den delen, om ikke en ut av systemet, av listen sjekket ut. Fordi ting som oftest må skje når det er vær til det og ikke i henhold til noen spesifikke planer, så bar det ut på havet i letingen etter fersk sei til middag.

Det at selve innlegget kommer akkurat nå, nesten et døgn etter har litt med den malingen jeg nevnte å gjøre [samt en del ferie-latskap å gjøre, men det hopper vi fint over å nevne i denne sammenhengen]).

Yr.no meldte om ikke strålende vær, så i alle fall et trivelig vær utover ettermiddagen så da dro vi til havs i en såpass hastighet at man mistet helt oversikten over hvilke fjell man hadde passert underveis, kan også ha noe med det at jeg er mer vant til å navigere ved bruk av GPS og nøyaktige kart enn å legge merke til spesifikke fjell, holmer og staker... Noe med å ikke se fjellet for bare fjell, muligens en nødvendig egenskap som hoppet over min generasjon.

Været så bra ut i starten, men begynte straks å bli noe utfordrende for landkrabber som meg, om man enn så mye måtte være oppvokst knapt et steinkast fra havet... Ser ut til at også sjøbeina forsvant samme veien som navigeringssansen.

Stanga var i bruk, sluken gikk til bunns og til tross for at ekkoloddet holdt på med et realt pipeorkester så var det absolutt ingenting som følte for å gjøre noe annet enn å sniffe på agnet, men for å være helt ærlig så skjønner jeg dem godt. "Urolig" sjø øker ikke akkurat min matlyst heller ikke, men det er mulig vi burde prøvd med Fruktnøtt på kroken da i alle fall ikke jeg var såpass påvirket av de fryktinngytende 10-15 cm bølgene som hamret innover oss.

Skotnestinden ser ut til å trives i været, noe jeg da har fått med meg etter å ha fått den ettertrykkelig utpekt for meg, med andre ord ikke foruteksisterende kjennskap. Må si meg enig i at Vågans egen Vågakaill ikke en gang er i nærheten av å ligne såpass mye som en kaill som denne.

Etter å ha prøvd ut alle de beste fiskeområdene, blant annet et område med det høyst oppmuntrende navnet "Tremannsskallen". Uten et eneste napp så kan man i det minste glede alle ekstremistiske naturvernere om at det eneste dyret vi såret underveis var en mink, men det var mer av den følelsesmessige smerten i og med at vi ikke kom med noe som helst den kunne stikke av med.

Likevel dro man ikke hjem fullstendig tomhendt, det ble noen fine bilder utav det hele (selv om en naturfotograf sikkert ville henvise til at jeg bruker ordet "fine" uten tilstrekkelig grunnlag for det). Dessuten ble det åtte Grandiosa og en boks nøtter, derimot måtte vi betale for dem samt at Rema 1000 ikke helt setter pris på at man slenger en sluk inn døren i håp om å treffe frysedisken.

Smørdalskammen

Sennesvik

Med gode dager foran seg er det vel nesten en skam å sitte inne hele tiden fremfor å nyte naturen, kan også tolkes som å unngå å henge rundt hjemgården i tilfelle noen finner ut at jeg ser ut til å ha ledig tid.

Dagens vær er offisielt sett vekslende, det vil i god gammel Lofoten-stil si at i skyggen bruker man votter mens når utsatt for direkte sol må man vrenge av seg plagg for plagg på veien oppover.

Heldigvis har jeg selvrespekt nok til at det ikke blir noen naking-bilder fra toppen, eller hva nå enn det er de kule kaller blottingen nå for tiden, så da slipper du å vaske nettleseren-loggen på min vegne. Du må derimot regne med en kraftig vask av eventuelle joggesko i og med at det er mye myr og rennende vann underveis, så fjellsko er en fin ting.

Selve turen fra Hagskaret og bortover til Smørdalskammen (427 m.o.h.) er vel på knappe 6 kilometer alt etter hvor mye man svirrer rundt underveis på leting etter de gode bildene. Eventuell manglende teknikk på bildefronten får i så fall komme i etterkant når jeg har funnet nok interesse til å fikle med de delene av kameraet, men i og med at det fortsatt er snakk om et rimelig kompakt-kamera så hjelper det nok å ha realistiske forventninger.

Gravdal

Steine

Home, Sweet 8374!

Med drøye 50 eller så mil tilbakelagt, noen politifolk ristet av underveis og en hel haug lettere tvilsomme øst-europeere i hælene var jeg plutselig kommet hjem.

På reisen merker man fort fordelene av Lofast-forbindelsen som kom for ikke fullt så mange år siden, blant annet en tunnel på litt over 6 kilometer som det faktisk er svært vanskelig å følge fartsgrensen i. Skulle nesten til å si noe slikt som "i 100 langs Lofast", men det ville selvsagt vært en del for fort og jeg er selvsagt like lovlydig som folk flest... Kanskje litt mer i og med at jeg aldri en gang har tatt svart betaling for noe som helst, ever!

Klarte såvidt å snike meg inn i landsdelen mellom de ulike etappene i Arctic Race, noen skremmende skilter om stengte veier til tross - satte bare gassen i bånn, så langt den vel å merke går med en 1,6 liter under pansret, og tok sikte på at hvem enn som måtte stille seg i veien, sykkel eller ei, selv måtte ta ansvaret for sitt eget velbefinnende. Heldigvis for oss begge var det bare restene fra løpet igjen når dagens etappe-mål ble passert i marginalt høyere hastighet enn tohjulingene tidligere hadde hatt.

Lofoten forøvrig er nå vel ett av landets peneste distanser, noe en nylig spørreundersøkelse i alle fall for meg gjorde en god jobb i å understreke... Ikke fordi jeg hadde tilgang til resultatene vel å merke, mer det at å bruke penger på å besøke de resterende alternativene for det meste ble besvart med alternativet meh. Noe som oversatt fra moderne Norsk vil si; dersom det ikke koster meg noe, og det er ikke noe mer interessant som foregår akkurat da. Bryggene i Bergen er sikkert pene, men tar det dersom jeg får en kursmulighet der - på privat ferie er jeg fortsatt ikke lei eksempelvis Italia, billigere er det sikkert også.

Noen pene bilder ble det faktisk tid til underveis, men etter å tidligere ha vært utsatt for det man i ferietider vil referere til som en stoppeklokke-Nazist så har man ikke helt inne ryggmargrefleksen i forhold til unødvendige stopp underveis. Problemet er at i 90 ser det ut til at tiden mellom rasteplass-skiltet og avkjørselen fortsatt er kortere enn tiden det tar å foreta en kontrollert nedbremsing. Skremte i alle fall en Litauer med å komme susende inn på en rasteplass uten tilstrekkelig nedbremsing.

Vel hjemme så er det bare å nyte tilværelsen i gode omgivelser, godt selskap og håpe at solen stikker innom litt mer enn statistikken vanligvis antyder for årstiden, men kan ikke få alt. Uansett så er vel ferie hva man gjør det til, uansett så handler det om å få restituert og få gjort noe annet før man igjen sitter i bilen med snuten pekt i den andre retningen.

En plass i Troms, hverken i nærheten av hav eller Lofoten!

Kvitter

Med en overskrift som "Kvitter" skulle man nesten tro at jeg har falt helt ut på skråplanet og blitt såpass overaktivt sosial at jeg har begynt med ting slik som Twitter, kanskje til og med føyd til noen merkelapper slik som #Foto, #Natur, #Tromsø.

Det har nok ingenting med det å gjøre, dessverre. Ting hadde sikkert vært så mye enklere dersom jeg hadde kunne gått bort fra dette mediet til fordel for noe som aktivt begrenser tekstmengden til 160 tegn, men realiteten er nok den at enkelte ganger så finner man ikke helt ut hvordan man skal få 5 skrevne sider til å passe inn på den måten uten å miste hele essensen... I det minste min egen vri på det hele.

Uansett, der Facebook er de facto til for å legge ut bilder av maten så er Twitter til for å kunngjøre at nå har man spist, hverken mer eller mindre.

Og nå over til noe fullstendig annet, selve poenget - den kvitrende delen. Ser ut til at verandaen min er blitt annektert av en hel flokk småfugler for tiden, det at jeg hadde satt opp et lite hus som automatisk sørger for at det alltid er frø der kan nok ha noe med valget å gjøre... Mest trolig mer enn at jeg virket så hyggelig i deres øyne, de flykter fortsatt i frykt i det sekundet de ser meg lure bak gardinen.

En ting jeg observerte relativt kjapt er at de flykter sjeldent spesielt langt, bare rett utenfor  synsfeltet mitt. Den mer utspekulerte delen av det hele er at en av dem vanligvis blir sittende igjen helt ytterst på verandaen, gjør seg så liten og usynlig som mulig for så å signalisere når jeg har forsvunnet fra vinduet... De liker altså ikke å bli tatt bilde av, det er helt sikkert.

Rotløs ungdom

Hvilken ungdom liker å bli tatt bilde av i dag? Hmm... Tåpelig spørsmål egentlig, sånn med tanke på at det er nærmest et ordtak som kun stemte på 80- og 90-tallet da bilder betydde oppstilling. Nå for tiden så er man vant til at folk bruker timevis foran speilet for å ta bilder av seg selv, samt etter min erfaring med en av byens nye partysvensker også bruke 45-60 minutter av en kinofilm til å studere bilder av seg selv.

Kjernen av problemet har jeg rotet meg bort fra igjen, men det var nå mer noe slikt som i at ja det kan være hyggelig med arrangerte veldedighetskonserter etter at man har matet en hel arme av disse krabatene... Det er vel mer hvorvidt de absolutt må starte oppvarmingen klokken 06 et eller annet?

Altså, aaaargh! Jeg skal fylle på den javla frø-tingen, bare la meg sove litt til! OK?

Paparazzo

Ruggedly handsome, strangely also in focus

Vel, når man først har gått til innkjøp av et kamera, se Loch One, så må man nesten bruke littegranne tid for å sørge for at man er i stand til å ta et bilde uten å kaste bort for mye tid til å fikle med innstillinger og slikt mens objektet flyr sin vei.

Nå har jeg tydeligvis kjøpt et kamera med relativt mye smart-funksjoner ment for å skjule det meste av innstillingene noen som meg mer eller mindre med uhell hadde kommet til å ødelegge bildene med, så da tror jeg at jeg holder meg til de grunnleggende tingene for nå og så eventuelt lærer meg å skru av/på blitz samt moduser for makro/natt og annet relevant som jeg ikke vet det fagtekniske navnet på heller.

Vet ikke helt om jeg kan regnes som en paparazzo, den originale ikke-fornorskede stavelsen av ordet, sånn helt egentlig, men så er de i det minste publisert mer eller mindre uten objektenes eksplisitte skriftlige tillatelse. Noen av situasjonene ville muligens kunne regnes som private situasjoner, alt er relativt sånn sett.

Oi Wot U Lookin At? Bitch Jus' Be Cleanin'!

Solbading ved vannet, snikfotografert med Zoom.

Pollinering pågår!

Utvilsomt sjokkerende materiale dette ja, og det verste er at alt dette foregår uten noen som helst tanke på at nabolagets barn blir eksponert for slike scener. Alt dette ble samlet inn på en ettermiddagstur opp til den nærliggende Ti på Topp-toppen, Varden.

Det verste eksemplet ble selvsagt spart til sist, må jo ha litt avsluttende spenning for alle mine mer voyeristiske lesere. Vend blikket til høyre, dersom du tør og vet at du tåler seksuelt ladede scener!

Loch One

Det begynner å nærme seg tidspunktet der fakturaen foran årets ferietur skal være betalt, og for de som ikke allerede har fått med seg at jeg skal på ferie til Skottland så er det altså dit turen går denne gang. Har fått med meg såpass mye av reiseruten at jeg vel å merke kommer til å på det nærmeste være omtrent to timer i bil unna Loch Lomond, men passer likevel bra med å inkludere det som så og si er deres nasjonalvise, The Bonnie Banks o'Loch Lomond.

Uansett så er det mye som må gjøres før man kommer seg avgårde til kiltens hjemland for en liten vandring, opp et fjell, ned et fjell og så videre. Vel, fakturaen er nå betalt så da vil det være direkte uansvarlig av meg å feige ut nå så da må jeg nesten dra uansett jeg har lyst det eller ikke.

Hmm... Hva er det jeg sier? Selvsagt har man lyst til å reise avgårde, det er tross alt det skotske høylandet - en plass jeg har hatt lyst til å besøke helt siden jeg begynte å lese Donald Duck-blader som barn, det var tross alt der Skrue McDuck kom fra!

Steg 1, eller Loch One som man nesten kan kalle det, er selvsagt den verste delen av forberedelsene. Når jeg tenker etter så er faktisk denne delen enda verre enn å betale regningen. Hva jeg snakker om? SHOPPING!

Vel, skal ikke bite over for mye i første omgang - er fortsatt god tid igjen, så da er det bare å brette opp ermene og trå til verket. Som enhver amatørmessig fjellmann som meg vet så er forberedelse viktig i så og si alle potensielt faretruende sammenhenger, så da er det først ruteplanlegging via Internett før man forlater huset. Man må også porsjonere ut anstrengelsene i håndterbare biter for å unngå å miste motivasjon på et kritisk tidspunkt, så i dagens tålmodighetsanstrengelse så var det om å gjøre å skaffe et skikkelig kamera (mobilkamera funker til mye, bare ikke ordentlig foto).

Gidder ikke bære rundt på noen monstrositet så for min del så er det kompaktkamera som gjelder for alle pengene. Som den, i bunn og grunn, late personen jeg er så er det en fordel å slippe for mye dilldall med å få bildene ut av det når jeg skal ha dem til noe, for eksempelvis til denne bloggen.

Fant ut at en del kameraer nå til dags faktisk kommer med støtte for trådløse overføring av bilder så man faktisk slipper kabling og sånt. Følelsene balanserte seg ut til fordel for Samsung EC-WB32F, et kamera som støttet dette i tillegg til at det har en litt større optisk linse enn de andre kameraene i samme prisklasse. Det vil si prisklassen for folk som vil ha et kamera uten å være redd for å rote seg bort i fancy innstillinger samt eventuelt også foretrekker å kunne erstatte det senere uten å måtte ta opp lån, for hvor mange kameraer ligger strengt talt ikke strødd utover den Norske villmarken siden Ti på Topp for alvor tok av her til lands, ikke det at jeg tror fjellredningstjenesten setter pris på akkurat det da.

Prøvebilde fra verandaen, med zoom.

Loch Two >>

En ny jord

Muligens litt feil å si at jeg har brukt akkurat den siste tiden på å lese boken En ny jord av Eckhart Tolle, det er tross alt en god stund siden allerede nå. Har bare hatt gjentakende avsporinger i forhold til å få sagt noe om selve boken, oppussing, indre oppvåkning og alt sånt.

Underveis så har jeg jo allerede, nesten som forventet på dette stadiet allerede skrevet en del om tankene som var mest slående mens jeg faktisk holdt på med å lese den, så da er det bare å klikke seg litt bakover i historikken ved å følge lenkene nederst i innlegget.

Hadde du derimot enten hoppet over de forrige innleggene, glemt hele greia eller klart å overse at budskapet blant alt snålt som ser ut til å komme fra meg så handler det altså her i hovedsak om egoet. Kommer selvsagt inn en del andre aspekter underveis, men de er mer bare for å underbygge ideen om at egoet de fleste av oss i varierende grad bærer på til syvende og sist er delaktig i mye av det som er galt med verden i dag.

Nå betyr det selvsagt ikke det at vi personlig er ansvarlig for alt av det som, unnskyld ordspråket - det er lite annet som passer, faenskapen som skjer ute i verden. Kun vår egen lille bit av det hele, så hvorfor ikke starte der?

Yesterday I was clever, so I wanted to change the world. Today I am wise, so I am changing myself.
- Rumi

Nå er jo selvsagt ikke ego utelukkende kun det man har når man kun tenker på seg selv, slik som i det å være egosentrisk eller rett og slett bare selvsentrert. Som jeg var inne på i innlegget, Ego much?, en gang i løpet av juni eller noe slikt så er egoets kjerne mer den samlingen av merkelapper, roller og annet som vi generelt sett følger uten å tenke nevneverdig over hva vi egentlig gjør, eller hvorvidt det egentlig fortsatt gir noen mening for oss dersom vi tar oss tiden til å tenke over det.

Som oftest er selvsikkerheten vår basert på hvorvidt vi har gode eller dårlige assosiasjoner til oss selv som et menneske, både på godt og vondt - ofte uavhengig av hvordan resten av verden eventuelt oppfatter oss. På sett og vis sånn vi er vant til å leve livene våre, men samtidig er det litt synd at man aktivt reduserer seg selv ned til såpass to-dimensjonale versjoner av oss selv. Hvorfor redusere seg selv ned til noe mindre enn det vi er, bare fordi det er enklere å definere oss selv for omverdenen?

Selv om det verste utvilsomt er det vi gjør mot oss selv så er et av hovedtemaene i boken Det er NÅ du lever, denne boken handler mer om hvordan vi selv påvirker den verdenen vi lever i gjennom å være en mer bevisst utgave av oss selv. På samme måte som man slutter å over-simplifisere seg selv på denne måten, er det på mange måter vel så viktig å ikke gjøre dette mot andre rundt oss.

På mange måter så er det å sette merkelapper og katalogisere andre mennesker tilnærmet sett den vestlige verdens favoritthobby, og er det ikke det så veldig mange av oss bruker tiden på hver gang man tar seg en tur på kafé? Personlig tror jeg den indiske filosofen Jiddu Krishnamurti sa det best når han definerte det som så at hver gang man gjør dette mot seg selv, eller mot andre som er mer i tråd med poenget jeg skulle frem til, så begår man en voldelig handling ved at man aktivt setter skiller mellom et menneske og resten av menneskeheten. Fokuset bør alltid ligge på at vi alle er en del av den samme helheten.

En ny morgen, fotografert fra romstasjonen ISS. Publisert av NASA.

Boken En ny jord argumenterer for at vi som menneskeheten kan gå videre som helhet og bli mer enn det vi er i dag, et evolusjonsmessig steg videre. Ikke gjennom de hoppene man ser i forhold til evolusjonsteorien der vi kom fra apene, via urmennesket og frem til det vi er i dag - det er faktisk ikke mulig for oss å utvikle oss mer, i alle fall ikke i positiv retning, på denne måten. Skal ikke gå så langt inn på hvorfor ikke, men den korte forklaringen er helt enkelt at det først krever en mutasjon som per definisjon i utgangspunktet kommer til å være recessivt og dermed kommer til å kreve et fullstendig isolert samfunn for å overleve videre.

Det neste steget som Eckhart Tolle snakker om her er det vi alle allerede har alt i oss for å ta, det neste steget der vi mentalt gir slipp på alle våre måter å skille oss selv eller andre ut fra helheten med det resultat at en ny og rettferdig verden faktisk kan bli en virkelighet. Alt dette starter som allerede nevnt med oss selv, for ved å løse opp våre egne egoer så slutter vi samtidig å være til hinder for verdens muligheter til å klare bevissthetsspranget mot det som så ofte kalles åndelig opplysning.

Som en pessimist så er det vanskelig å lese gjennom denne typen bøker uten å komme ut på andre siden som en litt mer positiv person, for er ikke verden en litt bedre plass om enn vi bare starter med å ta ansvar for oss selv og måten vi påvirker de rundt oss. En god bok for alle som har tenkt tanken om hvorvidt det innerst inne er håp for verden, og innerst inne håper å finne noen som kan overbevise en om at ting kan bli bedre.

<< Det opplyste ego

Misnøye på soverommet...

Blacksad, Dark Horse Books

Så hva gjør man når det kommer klager på soverommet? Vel, for å starte med så er vel første skritt å hoppe over det meste av offentlige kunngjørelser i forhold til situasjonen, men tror vi kan gjøre et unntak i denne omgang. Likevel, er man en gentleman av undertegnedes kaliber så gjør man sitt beste for å ordne opp i det hele.

Litt forenklet detektiv-arbeid for å finne ut hvem som fremsatte klagene i utgangspunktet burde sikkert ikke være nødvendig, jeg var tross alt til stede. Prøvde alt jeg kunne for å få pekt ut synderen, men sånn som menneskets anatomi er lagt opp så vil en normalt sett bare finne tre fingre pekende tilbake på seg selv. Så ja, det kan tenkes at jeg har absorbert nok feminine egenskaper til å på egen hånd konkludere med at en kjølig blåfarge ikke helt passet sammen med det nye inventarets mørke antikke stil.

Etter å ha vurdert alternativene i henhold til gjeldende fargeteori, det vil si de greiene om at blå farge på soverommet visstnok fører til søvnløshet fulgt av depresjon mens eksempelvis en grønn tone skal virke avslappende. Valget falt da på en litt avdempet tone på veggene, valmuefrø, samt en pent komplementerende lys farge på lister og andre detaljer, hvit pepper faktisk.

Ooh la la... Snakker om mann som er i kontakt med sine feminine sider her ja, velge ut farger og hele pakka. Vel, nei - kan nok ikke skryte på meg akkurat det. Stjal rett og slett fargekodene fra et av idé-heftene fra Jotun, den med fokus på det de kaller innbydende soverom for "indre ro og avslapning". Hvordan jeg visste hvordan dette kom til å passe sammen med møblementet? Eksemplet var møblert i samme stil så dersom det nå likevel skulle komme noen nye klager i etterkant, fra meg selv eller spesielt inviterte gjester med langt mer peiling på slikt enn det jeg kan skryte på meg så forbeholder jeg meg dermed all rett til å helt og holdent skylde på Jotun!

Underveis måtte det selvsagt et kvinnfolk til for å peke ut at grønnfargen jeg da hadde valgt ut slettes ikke en gang var grønn, den var visst grå. Malingen var allerede blandet sammen og betalt for så da var det ingen utvei annet enn å bare smøre den utover, muligens bør jeg sikkert notere meg for neste gang at farger som høres "plantete" ut ikke nødvendigvis trenger å bety grønn i noen form. Vel, vel.

Utsikt mot soverommets avdeling for avslapning.

Hvorvidt alt ender opp med å være verdt alt arbeidet, inkludert det å sove i nesten to uker på gjesterommet for å unngå å puste inn så altfor mye kjemiske fordampninger vil nok tiden vise - så langt er det vel bare litt friskt med noe nytt i hverdagen.

Kanskje litt i overkant nøye å male absolutt alle flater inne på soverommet da, det må jeg nok innrømme. Strengt tatt er man vel ikke ment å skulle male gulvbelegg, men det var nok mer noe som bare skjedde sånn helt av seg selv underveis. Lærte i det minste en dyrekjøpt lekse at for det første så er det en dårlig idé å hoppe ned fra en stol mens man holder på et brett med maling, for det andre det at man kanskje bør unne seg såpass tid at man tenker over hvor en man i så fall kom til å lande. En liten relevant fun fact relatert til dette er da at mye av dagens maling ikke lenger kommer på de fine metallboksene slik de gjorde før i tiden, du husker de som bare blir bulkete og slikt av litt for hard påkjenning? Vel, de nye er av plast og tåler ikke fullt så mye at en person på rundt 100 kilo lander på dem. *Splorsj*, faen og hvordan i helvete får man en halv liter maling opp av gulvet fortere enn svint?

Likevel så ordner det meste seg for folk som er villig til å investere litt blod, svette og bannskapsord i hverdagen. Ferdig ble man etter hvert uansett, og må nesten si det som så at ja - jeg har nok mine spektakulære øyeblikk jeg også. Så da får man bare satse på at man ikke finner for mange helligdager i taket gjennom en søvnløs sommernatt, de nye persiennene er heldigvis nøye og eksplisitt montert for å minimere mengden lys utenfra så da er i alle fall det et problem mindre... Mens man venter på noen deilige og kalde høst- og vinter-dager (varme verdsettes uansett for det meste kun på ferie, samt selvsagt også helger).

Utsikt mot underholdningsavdelingen, konsollbord faktisk enda uten konsoll.

Så hva har man da lært av alt dette? Hmm... Se før man hopper, kanskje? Samt muligens også det at to uker er absolutt det maksimale jeg klarer å inkludere malingmateriell i livet mitt før jeg er klar for å vurdere profesjonell hjelp, en stakkars perfeksjonist kan ende opp med å bli gal av langt mindre.

NB! Ja, jeg vet at sengetøyet ikke helt passer, harmoniserer eller ser spesielt pent ut. En ting av gangen for svarte svingende, Kid interiør og lignende butikker er for viderekomne.