Viser innlegg med etiketten Aktuelt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Aktuelt. Vis alle innlegg

søndag 8. september 2013

Svarte seil i horisonten

Så da er vi kommet frem til den tiden igjen, tiden når alle forventer at man har gjort opp sin mening om hvilket politisk parti man vil anse ser seg som mest enig med. Valgomatene kan selvsagt gi en pekepinn selv om man aldri skal forveksle sammenfallende bruk av ord som om at man er enig, rett og slett ved at elementer som "vilje", "ærlighet" og "evne" også bør tas hensyn til.

Skal jeg være helt ærlig så har mitt tidligere forhold til politikken vært alt eller ingenting, det vil si at dersom jeg først skulle følge med på de greiene der så skulle det i det minste være kunnskap samlet opp med tanke på bruk. Nå er jeg selvsagt klar over at min nåværende så vel som historiske status som arbeidstaker tilsynelatende diskvalifiserer meg fra en politisk karriere, så da kan vi trygt stue vekk den tanken på en hylle innerst inne i boden.

Jeg er ikke en gang en gjenganger i valgbodene, mest fordi at der den ene sidens hovedsaklige appell er tradisjon uten noen spesiell følelse av at de kan representere mine direkte interesser. Andre siden av mynten er selvsagt den borgerlige koalisjonen, partiene for samfunnets elite samt de som er tilstrekkelig naiv nok til å tro at noen kortsiktige goder på noen måte kan være tegn på ting som kommer.

Nå er jeg redd for at tante Blå ikke blir jekket fullt så langt ned på listene som jeg hadde håpet, men selv om jeg ikke velger å gi en stemme direkte til den andre siden skal jeg i det minste ikke la de nyte godt av min blanke stemme dette valget. Hvorfor?

Fordi det faktisk er ett parti som både sårt trenger og vil kunne gjøre bruk av min stemme, Piratpartiet. I bunn og grunn så er de faktisk noe som i de fleste sammenhenger noe negativt vil bli omtalt som et Nei-parti, det vil si et parti som i mangel av egne ideer generelt sett ikke gjør annet enn å hindre andres ideer fra å bli gjennomført. Vanligvis ville jeg vært tilbøyelig til å si noe slikt som at de som ikke har alternativer å komme med heller burde holde kjeft og unngå å stå i veien for de folk med vilje til å få til noe, men jeg velger å støtte dem fordi vi trenger dem. Hvorfor?

Enkelt og greit fordi at når det kommer til spørsmål rundt teknologi, og tilsynelatende også av en eller annen grunn ting som grunnleggende personvern, så representerer mest trolig ikke de etablerte partiene folkets beste interesse. Grunnen er at der den ene siden ikke tør stå mot internasjonalt press så er den andre posisjonert takket være støttespillere som vil tjene på det ene utfallet utover det andre. Datalagringsdirektivet er et av disse, og i slike tilfeller trenger vi folk på rett plass og til rett tid... Om enn bare for å spørre forsamlingen om en sak plutselig står i fare for å gjennomføres på bakgrunn av inkompetanse, feighet eller rett og slett bare god gammeldags korrupsjon!

Personlig føler jeg nok for at navnet på partiet ikke akkurat gjør dem noen tjenester i forhold til å eventuelt skulle bli tatt alvorlig da assosiasjonene til ulovlig nedlasting av filer og lignende sikkert vil skaffe noen yngre stemmer på bekostning av brorparten av de øvrige velgergruppene. Likevel, tillat meg å presentere følgende scenario:
Press fra plateselskaper og lignende fører til at det innføres filtrering slik at vi Nordmenn ikke lenger kan besøke nettsteder assosiert med ulovlig kopiering av programvare.
Systemet koster noen få milliarder å innføre, men heldig som vi er så er dette hyllevare å regne ettersom disse systemer av denne typen allerede brukes i langt større skala, primært sett i frie og åpne demokratier slik som Kina, Iran og Nord-Korea for å nevne to-tre av dem. I praksis, med mindre man samtidig innfører forbud mot kryptert eller noen som helst form for anonym tilstedeværelse på nettet stoppes ingen av de som i utgangspunktet var datakyndige nok til å holde på med denne typen aktivitet i utgangspunktet, kun oss "vanlige folk".

Den virkelig skremmende tanken kommer når vi ser mulighetene av systemene vi nå har etablert, overvåkning av all trafikk og kommunikasjon over Internett er ikke lenger noe som krever innsats... 5 minutter er nok i massevis, gitt at det da selvsagt ikke allerede var aktivert fordi noen bare hadde glemt å skru det av i utgangspunktet. Hvor mange "5-minuttere" trenger før vi ved hjelp av filtrering har stoppet den vanlige manns tilgang til høyreekstremistisk propaganda, pornografi, instruksjoner for bombebygging før vi for sikkerhetens skyld også fjerner Islam-vennlige nettsider eller bare samtlige steder der sittende regjering omtales i en negativ tone?

Stem inn noen med kompetanse til å stille de rette spørsmålene, stem inn noen med vilje til å se konsekvensene, stem inn en pirat!

lørdag 17. august 2013

Valg og egne valg i 2013

Valget nærmer seg med stormskritt, valgomatene surrer raskere enn aldri før og det som for alvor burde vært et av de største temaene for valget er nok en gang fullstendig oversett.

Valgomatene, hvis man skal driste seg til å starte der fremfor å angripe elefanten i rommet allerede nå, er på sett og vis et greit verktøy å starte med når man skal finne det partiet som tilsynelatende er enig med ens egne standpunkt og overordnede ønsker for fremtiden. Problemet med disse er for det første det at de kun peker ut partiene man kun tilsynelatende enig med, ikke de som faktisk kommer til å arbeide for det samme du tror på.

Den jeg har prøvd ut flest ganger er levert av Amedia og Avisenes Nyhetsbyrå og vil være å finne på størstedelen av landets nettaviser, partiene den peker ut basert på mine svar er naturligvis nok Fremskrittspartiet og Høyre.

Resultatet er forsåvidt lite overraskende gitt min egen yrkesgruppe og utdanningsnivå, noe jeg tror har mer med vinklingen på den typen informasjon vi blir eksponert for enn at vi nødvendigvis på noen måte vet bedre enn de som eksempelvis stemmer ut fra fagforening eller tradisjon. I generiske trekk ser vi en annen gruppe TV-programmer, leser spesifikke aviser og deltar i andre fora, alle disse stiller nok mange av de samme spørsmålene som resten av velgermassen blir eksponert for. Der det skiller seg er at informasjonen gitt som oftest har en annen vinkling og består av et annet utvalg argumenter, likevel har vi det til felles at ingen av oss har tilgang til noe som er tilstrekkelig objektivt uten en egen agenda.

Med andre ord, leser du Dagens Næringsliv vil du få en høyre-orientert vinkling på de fleste problemstillinger med løsninger orientert rundt storbyer og det som eventuelt til og med utelukkende tjener samfunnets økonomiske elite. Litt ironisk er det at en del av leserne faktisk lever av det i alle fall jeg vil betegne som fiktive arbeidsoppgaver. Fiktiv? Vel, kan du med hånden på hjertet og mer enn 10 sekunders tankegang sverge til at en aksjemegler noensinne har produsert noe som helst?

Tilbake til valgomaten og dens spørsmål så er det samtidig også et spørsmål om kontekst og troverdighet i forhold til løsningen, ikke noe så enkelt som ja eller nei. Jeg tror ikke nødvendigvis at Monarkiet er verdt det sett den økonomiske kostnaden og dermed presses resultatet i blå retning, men gransker jeg spørsmålet nærmere så må jeg samtidig vedgå at jeg heller vil beholde sittende konge fremfor å risikere at Carl I. Hagen på sikt ender opp som president.

Spørsmålene rundt skole og helse fører meg samtidig også i den blå retningen ved at dagens organisering på sett og vis er blitt et enormt pengesluk der så og si uansett pengebruk ikke vil gi nevneverdige forbedringer, derimot tror jeg hverken på økt byråkratisering og/eller privatisering som en løsning som vil gi nevneverdige forbedringer om enn noen i det hele tatt. Ja, en privatisering vil kunne komme til å involvere kompetent ledelse med evne til å holde budsjett og fokusere på mål, derimot gir det en modell der resultat ikke involverer andre faktorer enn overskudd. Det jeg tror på er at vi har rett modell, men vi har feil ledelse, et byråkrati for å holde styr på dem kombinert med altfor lang avstand mellom beslutningstaker og utfører.

Så hvor ender jeg da opp i forhold til det kommende valget? Er jeg en blå velger med rød kjerne, en blå velger med tanker i forhold til at det kan være en ide å stemme på noe som tjener det overordnede samfunnet selv om det kanskje på sikt påvirker illusjonen av å kunne forskyve flere av godene over i mine egne hender.

Bruken av ordet "illusjon" hentyder på realisasjonen på at ettersom jeg stiller spørsmål i forhold til om noe tjener noen andre enn meg selv gjør det til en realitet. Det at jeg er komfortabel med å tjene noe større formål enn meg selv vil før eller siden føre til at også jeg vil falle nedenfor grensen for den stadig krympende middelklassen, rett og slett ved at den på sikt vil være så smal at den opphører å være annet enn en strek på kakediagrammet. Mulighetenes land og privatiseringens store mekka er samtidig et av de landene der man er minst sannsynlig å få en bedre økonomi sammenlignet med deres egne foreldre, avhengighetene til de rette kontaktene og de korrekte privatskolene håndhever skillene.

Hvor jeg skal hen med alt dette er kanskje for det første at man må tenke selv, vurdere kildene og til syvende og sist vurdere hvorvidt man ender opp med å bytte kortsiktig gevinst på bekostning av ens egen fremtid. Tror i alle fall ikke vi skal forkaste en fungerende modell til fordel for noe nytt og potensielt mindre egnet, spesielt dersom det vi egentlig trenger er en revidert utgave.

Er dette mitt objektive standpunkt? På ingen måte, jeg er så subjektivt som alle andre i det sekundet jeg uttaler meg om det. Personlig kan jeg ikke stemme hverken Høyre eller FRP, jeg tror ikke på kandidatene eller at jeg ville blitt fornøyd med løsningene selv om vi på et generalisert nivå kanskje er enig med retningen i spørsmålene stilt av valgomaten. Tenk selv, i tvil velg å støtte noen du selv har troen på - det er alt.
Fremskrittspartiets partiprogram og hvordan jeg tolker likhetstrekkene tolket opp mot mine egne meninger

mandag 24. juni 2013

Skattepenger!

Da ser det ut til at skatteoppgjøret faktisk er klart, skulle kanskje bare mangle i og med at oppgjøret mitt er så enkelt som de kommer - vanlig kjedelig gjeld til banker, det vil si ingenting lånt fra italienske mafiabosser eller noe slikt. Ikke at jeg tror skjemaene har en kode for slikt, men med tanke på hvor tungvint hele greia føltes underveis så ville det ikke forundret meg om det var en kode for det en eller annen plass.

I og med at oppgjøret tyder på at jeg faktisk får litt penger til overs så er det faktisk mulig at jeg blir å vurdere en ferie i år, kanskje til en eller annen eksotisk plass... Må bare eventuelt finne ut hvor folk på min egen alder reiser for tiden, eller turister generelt for den saks skyld, og så stryke disse stedene fra listen. Ingenting vondt ment med det, men jeg må håndtere dere resten av året så nå trenger jeg en pause.

Ahem... Litt overdrivelse der ja, men må sikkert finne en eller annen plass der man kan reise som singel uten at det nødvendigvis blir en kjedelig opplevelse. Ikke det at jeg egentlig har evnen til å kjede meg, altfor mye å gjøre og tenke på til å komme så langt.

Tillat meg å feire min kortvarige rikdom med pengedansen for ifølge oppgjøret så har jeg tydeligvis råd til... buss til sentrum og en krone-is, men må muligens gå hjem igjen. Ferie er vel det man legger i det, med andre ord en mental tilstand. Dem har jeg derimot brukt en del tid på å få en del kontroll over.

Likevel så har jeg en ferie å planlegge...

fredag 17. mai 2013

Blod, hvitvin og blåmerker

Kalenderen viser igjen 17. mai, og for alle de som enten ikke har fulgt tilstrekkelig med på hvor vi bor eventuelt har aktivt unngått å følge med så er nasjonaldagen atter en gang kommet. For noen så er dette dagen der man får pølser og is uavhengig av hvilken ukedag det er snakk om, men for andre så er det dagen da vi feirer vår versjon av ukritisk nasjonalisme.

Vi trekker til gatene for å feire hvor fantastisk vi er, hvor inkluderende vi er og ikke minst hvor mye vi faktisk gir til de som er svakere enn oss selv, enten de måtte befinne seg innenfor våre egne landegrenser som de vi har valgt å holde på utsiden.

Likevel så må vi ikke alle glemme at alt det vi har er ting som vi har fortjent gjennom langt og hardt arbeid. Ting vi har forsvart med våre liv for å beholde. Tingene som definerer de vi er. Så hvor fikk vi så disse tingene fra da?

Skal ikke gå så langt tilbake i tid som tilbake til vår egen uavhengighet, en kamp for å beskytte det som var vår egen særegne kultur ved å representere oss selv fremfor å bli stående under svenskekongen. Kampen ble ikke vunnet fordi vi kjempet til siste mann, men fordi en liten håndfull menn stilte seg opp på riksgrensen med våpen og var overbevisende nok til at datidens konge ikke anså det som økonomisk å kaste bort ressurser på å gjøre et forsøk på å beholde oss. Vi vant vår uavhengighet ved å ikke være verdt det irritasjonsmomentet vi var blitt. Flaks for oss.

Idag er vi et av verdens rikeste land og nær alle som en av oss lever gode liv uten de fleste bekymringene verden sliter med, og da mener jeg ikke forbrytelsene med at våre eldre på gamlehjem ikke får tilstrekkelig med desserter. Vi ble rik fordi vi vant det store oljelotteriet ved at vi tilfeldigvis var plassert på den korrekte geografiske forfrosne plassen i verden, ikke for mye og ikke for lite. En mulighet vi heldigvis ikke rotet til, men strengt tatt så er vi nå samtidig også en del av  maskineriet som kveler den kloden vi lever på. Flaks for oss.

Er det dette flagget vårt står for eller står det for noe langt større enn den materielle formuen vi essensielt har snublet over? Er det dette vårt røde, hvite og blå skal stå og bli husket for?

Blodet som fokuseres på gjennom de utallige knivstikkingene som har foregått den siste tiden. Handlinger for å beskytte vår egen stolthet, våre egne eiendeler eller rett og slett bare fordi vi anser oss selv som viktigere enn hvem enn andre som måtte være i veien for oss.

Hvitvinen vi nipper til på uteserveringen mens vi klager på at røykerne føler seg forfulgt og uthengt. Vinen russejentene våre drikker på litervis slik at man skulle ha det morsomt på en ekte Norsk måte som de ekte Nordmennene vi er. Jentene som blir voldtatt for å være på feil sted til feil tid, beruset, alene og for dårlig kledd.

Blåmerkene oppover armene til den lille gutten som sitter stille i sin egen verden, for redd til å tiltrekke seg oppmerksomheten til en voksen person - fordi han vet hva som skjer når han blir lagt merke til. Kvinnen som ble slått bevisstløs på gangbroen ved Oslo S, kanskje fordi rullestolen hennes tok opp for stor plass. Heller ikke gjerningsmannen visste hvorfor.

Dette er fargene som utgjør vår nasjonale stolthet, og dette er det vi for ofte legger i den. Det skulle ikke være slik, og det eneste som skal til for å la fargene stå for noe positivt er at vi alle gjør vår lille bit for å ta avstand fra denne typen oppførsel. For hver gang vi tar et standpunkt og sier "Nei, dette er ikke hvem vi er!" så kommer vi et steg videre, og dette er et ansvar vi alle kan leve opp til.

Vi er et land som har vært svært heldig, og vi trenger hele det mangefoldet vi er i besittelse av nå og kommer til å være i besittelse av i fremtiden. Se på folkene rundt deg i 17. mai togene og innse at vi er ikke så mye bedre eller så mye verre for den saks skyld - vi er bare forskjellige. Vift med det røde, hvite og det blå fordi vi er heldige og setter pris på alt vi har fått gratis, men likevel setter pris på.

Feil lukt og feil farge?
Ser du et flagg med noen andre farger eller annet design så riv det ikke ned, men takk dem for at de tar seg tiden til å ta med seg sin kulturelle unikhet og styrke til vårt land for å la oss også ta del i disse styrkene. La de vite at vi er stolt over at også de vil feire dagen sammen med oss, dagen der vi feirer de godene vi har. Verdsett mangefoldet fordi det kommer til å bli en del av vår fremtidig styrke, en styrke som kommer til å hjelpe oss å steg for steg opprettholde og videreutvikle det landet vi er så stolte av.

Feir dagen fordi vi alle setter pris på det vi har, kjemper for å beholde og for at vi likevel alle sammen har våre håndterbare småting vi kan hjelpe til med for å gjøre landet enda bedre for oss selv og alle vi berører. Vær forandringen du ønsker å se i samfunnet!

onsdag 1. mai 2013

Arbeidernes Internasjonale Kampdag

Det har såvidt vært påske og sesongens siste snø har forhåpentligvis falt, men som så mye ved det store kaotiske rotet jeg for tiden referer til som livet mitt så er overraskelser vanligvis rett rundt hjørnet. Gårsdagens store overraskelse var at det i dag var en fridag som jeg ikke hadde forberedt meg på.

Vanskelig å vurdere hvorvidt det finnes noe mer deilig enn å stå opp på en vanlig hverdag og bare gjøre hva enn man føler for fremfor å tenke på arbeid, møter og ikke minst kø-kjøring til og fra jobb. Sistnevnte er vel maksimalt 5-10 minutter så knapt nok en lidelse med mindre radiokanalen insisterer på Justin Bieber eller noe sånt, og mener dette på den mest positive måten - crap! Den tette ansamlingen av hvite store snøfiller som virvlet rundt utenfor stuevinduene gjorde ikke annet enn å sementere følelsen av å verdsette pleddet mitt.

I den større sammenhengen representerer 1. mai arbeidernes internasjonale kampdag, dagen der arbeiderklassen kommer sammen for å vise sin makt i samfunnet gjennom tog, faner og musikalsk fest. I Norge har vi generelt sett fått omtrent det man kunne ønske seg av realistiske goder og nesten uten unntak handler nå enhver konflikt så og si om størrelsen på lønnsslippen fremfor eksempelvis et trygt arbeidsmiljø. Dagen tas for gitt og dersom den markeres på noen måte så er det ved å febrilsk prøve seg på å spyle vekk restene av forrige kvelds russefeiring. Ingenting som stadfester arbeiderens rettigheter som knuste ølflasker og oppkast i gågata!

Noen år tilbake dro jeg på ferie til Cuba og selv om det er et land som på mange måter utvilsomt har sin egen andel med problemer, men om man skulle få formidle en enkelt ting i forhold til stemningen der på denne dagen av året så er det at de vet hvordan dagen skal feires.

Hasta la victorie siempre
Før man sier stort mer om selve dagen så er det noe bakgrunn som jeg nesten føler må på plass i forhold til landet og den første delen er at vi som vestlig hovedsaklig er blitt presentert med et svært svartmalt bilde av landet som et fryktelig militærdiktatur der dissidenter forsvinner sporløst. Skal ikke akkurat påstå at alt dette er feil, men med tanke på måten vi selv foretok opprydningen etter andre verdenskrig, behandlingen av urbefolkningen vår så kan det være greit å tenke seg om to ganger før man kaster den første steinen. Kan likevel kun referere til mine egne opplevelser fra landet og jeg vet nok at i et skummelt militærdiktatur så er det ingenting mer skremmende enn å tiltrekke seg politiets oppmerksomhet - det politiet jeg så i gatene var respektert, hyggelig og åpenbart verdsatt som en viktig del av samfunnet. Mer enn en gang kom man over biler som til førerens fortvilelse hadde fått motorstopp, og hva gjorde politimannen for å løse problemet? Ikke kjefting. Ikke bot. Ingen truende adferdsel. Med et vennlig smil brettet han opp ermene på uniformen, åpnet panseret og til det beste av sin evne rotet rundt i motorrommet for å se hvorvidt han kunne få bilen på veien igjen.

Arbeiderens 1. mai starter svært tidlig om morgenen, og første steg innebærer som regel ett oppmøte på arbeidsplassen for å organisere seg. Der ordnes matpakker til alle, faner klargjøres samt at de ansatte ofte også ikler seg t-skjorter sponset av arbeidsgiveren for å vise hvor de arbeider. Ikke av tvang, men fordi de er stolt av det arbeidet de gjør og vil vise at de er en del av samfunnet. Deretter går toget til revolusjonplassen for å lytte til presidentens tale om året som har gått og kampen videre for å beskytte det de sammen har bygd opp. Etter talen tømmes gatene på ett blunk.

Sosialisme er uavhengighet og suverenitet

Du tror vel sikkert på dette stadiet at gatene er tømt fordi alle nå hadde utført sin plikt som undersåtter i et diktatur, men det ville være svært langt fra sannheten som er at siste del av dagen benyttes til å tilbringe tid sammen med familien og da gjerne kombinert med god mat og sikkert noe vitamin R. De eneste som står igjen er vi turister, etterlatt i tilsynelatende tom by der så og si alt er stengt for dagen.

Med denne reiseskildringen fra det forferdelige Cubanske militærdiktaturet Cuba der folk tilsynelatende ser ut til å ta livet med et smil, hardt arbeid og en nasjonal stolthet vi i dag bare kan drømme om så kan man ikke annet enn å tenke over hvor mye vi bare tar for gitt fremfor å feire det vi har. Skulle gjerne vist den samme innstillingen, men den godeste Jens Stoltenberg er langt fra like karismatisk, jeg forsov meg med vilje og bare så det er sagt så oppfordret snøfillene meg til å heller nyte tilværelsen innendørs.

torsdag 25. april 2013

Vårtegn

Det ser ut til at det går mot vår, også her i Tromsø. Tegnene er kanskje litt mer subtile enn våre sørlige landsmenn nok ville vært komfortabel med, men for alle som tar seg tiden til å se bortenfor de meterhøye snø-deponiene som fortsatt preger landskapet så er de definitivt til stede.

Vet ikke hva det er som gjør sitt ytterste for å få vist seg frem før blomsterbedet mitt blir fullstendig overgrodd av ugress igjen, men grønt er det og akkurat nå så er det likevel nok for meg. Stikker man nesen utenfor husets ytterveggen mens solen er på sitt sterkeste kan man til og med få med seg lukten av vår. Selvsagt en viss fare for at nesen allerede er tettet igjen av veistøv dersom man ikke passer på vindretningen - likevel et problem som kommer til å forsvinne som morgenduggen på nevnte planters kronblader, bare man gir kommunen litt tid til å få kostet veiene etter vinteren.

På veien fra parkeringsplassen og opp til leiligheten min traff jeg på et yngre ektepar som lurte på hvordan det ble med serveringen denne sesongen, og jeg kunne trygt hilse dem om at det alltids ville være noen rester som kunne avses til de som selv manglet midlene. Derimot var de litt skeptisk i forhold til om jeg ble å følge opp på lovnadene mitt, men lovet å gjøre mitt beste - som dere kan se på bildet nedenfor så er det fortsatt noe overbevisning som skal til.

Please, sir, can we have some of your kanelbolle?

onsdag 17. april 2013

Eksploderende trykk-kokere

Foto: Photo.sight Fredslilje
Holder meg som regel langt utenfor kategorien Aktuelt da det for ofte sjeldent utenom tragedier, og da er det ikke mye å si utover at man er lei seg over verden er slik den er, men i forhold til Boston-bombingen så føler jeg at jeg nesten må si noen ord om det som har foregått de siste dagene. Det er høyst mulig at jeg er over middels opptatt av verdens tilstand ved å i det minste prøve å få med meg nyhetene en gang om dagen, men jeg kan umulig være den eneste som reagerer på at selv i lys av en slik tragedie så er dekningen av de siste dagenes hendelser hovedsaklig orientert rundt Justin Bieber, danserne hans og en hel haug småjenter som tilsynelatende konkurrerer om hvem som kan gråte mest foran kameraet?

Det er ikke det at jeg mener vi alltid bør utelukkende fokusere tragedier og dermed unngå alt annet som foregår rundt i vår stadig mindre verden, men det er heller den at vi som samfunn ser ut til å gradvis isolere oss fra å tenke over de tragiske hendelsene som foregår rundt oss, og heller går for å grave oss ned i artikler om Justin Biebers hotell-rom, den korrekte måten å åpne en banan på (!) samt ett utall blogger der jenter ned i 12-årsalderen konkurrerer om hvem som har klart å bruke mest penger på klær og annet dill-dall. Avisene har for lengst innsett at det er langt billigere å bare republisere Twitter-strømmer enn å utføre gravende journalistikk på egen hånd, og når det da plutselig står noe annet på forsiden så er det det vanlige oppgulpet av skremmende helse-fakta for å få oss til å kjøpe dem i utgangspunktet. Jeg er kanskje altfor kravstor, men skulle ikke media generelt sett holde seg selv til en høyere standard enn som så?

Har fullstendig forståelse at at samfunnet slik det er idag kun selger aviser ved å enten skremme oss ved bruk av helse-informasjon eller lokke oss til dem ved å hinte til at de vet hva Biebern spiste til lunsj, men blir det sånn at alt av en reell informasjonsverdi blir skviset ut så kan man ikke akkurat forvente å skape flere konsumenter av denne typen informasjon.

Da bomben eksploderte i Oslo en tid tilbake så var selvsagt min første tanke hvorvidt en av mine var blitt berørt av dette, og når alle var bekreftet uskadd så gikk tankene til en heller mørk plass i forhold til mine egne landsmenn. Tanken jeg hadde var rett og slett et håp, om man enn skal kunne kalle det noe slikt, om at hvem enn som skulle ha stått bak så ville det være best for Norge dersom det viste seg å være en hvit Nordmann. Tanken er spesielt grusom i etterkant nå som vi vet hva som faktisk foregikk i tiden etter eksplosjonen, men bakgrunnen for den var rett og slett den at til tross for alle ord vi liker å fortelle hverandre om hvor lite fremmed-frykt vi bærer på så tror jeg at denne tynne fasaden raskt hadde forsvunnet dersom gjerningsmannen ikke hadde hatt norske besteforeldre. Hadde gjerningsmannen vært av Pakistansk opprinnelse hadde vi hatt politi-sperrer rundt enkelte deler av Oslo, og ikke rose-tog.

Boston opplevde for noen dager tilbake en ny terror-handling av den svært så feige varianten, men for alt det er verdt så kan man ikke kjempe mot terrorisme på deres egne utvalgte fronter - man vinner kampen mot terrorisme ved spredning av informasjon, ikke klasebomber. Ord for dagen:

The weak seek revenge.
The strong offer forgiveness.
The intelligent refuse to escalate.
Rant over.

fredag 8. mars 2013

Mobbing, folkets nye favorittaktivitet

Kilde: Wikipedia
Var her om dagen innom Tromsø Filmklubbs visning av filmen Ricky Gervais Live IV - Science utgitt for allmenn distribusjon i 2010, og selv om jeg aldri tidligere har tenkt nøye nok over hvorfor jeg ikke har noe til overs for han som komiker så var det noe jeg definitivt kom til bunns i underveis. Det er ikke det at han er frittalende og generelt sett føler at han kan si hva som enn gir mening for han under skriving av selve manuset, det er faktisk det at han gjennom regelrett mobbing av alle som ikke passer inn i hans mal for hvordan dagens ideal-menneske skal se ut og oppføre seg.

Realiteten er at mobbing og forskjellsbehandling ikke er noe som holdes skjult lenger, men heller er blitt ett innøvd tankemønster i forhold til hvordan vi behandler hverandre. Gervais er ikke forskjellig fra resten av oss på dette området, men der han bevisst gjør dette for å tjene penger og hva enn annen sosial kapital vi som samfunnet gir mannen som takk for denne oppførselen så er i det minste de fleste av oss ikke oppmerksom på at vi selv gjør dette, og det er en enorm forskjell.

Jeg generaliserer kanskje i brede strøk nå, og kanskje finnes det faktisk noen mennesker der ute som ikke på en eller annen måte tildeler andre mennesker en verdi basert på overfladiske verdier første gang de møtes. Jeg gjør det hele tiden, men jeg er fullstendig klar over at jeg gjør det, og som en konsekvens velger jeg bevisst å kompensere ved å likevel prøve å se etter de gode sidene som sikkert finnes hos de fleste av oss - jeg gjør et bevisst valg å gi alle en sjanse istedenfor å bevisst bruke denne egenskapen til å se etter svakhetene som jeg kan utnytte for å sette meg selv i en posisjon over andre i samfunnet.

Filmens første halvdel er generelt sett mobbing av overvektige personer med utgangspunkt i at vitenskap per definisjon er verken god eller ond, den kun er, og dermed begrunner han sin rett til å gjøre dette ved bruk av den enkle definisjonen av at det å spise mer enn man forbrenner fører til overvekt. For å referere en tradisjonell simile, det vil si en sammenligning, så bør man uansett aldri tillate kunnskap å stå i veien for sannhet, og den han presenterer for oss er at overvektige i utgangspunktet er blitt overvektige fordi vi ikke er smarte nok, kompetente nok eller tilstedeværende nok til å forstå ett så pinlig enkelt konsept som forholdet mellom kalorier inn og kalorier ut.

Illustrasjon lånt fra Eva`s lille hjørne
Kan neppe liste opp alle mulige veier som potensielt sett kan føre til overvekt, men kan si som så at jeg aldri har vært borte i noen som gjennom et bevisst valg har sett på listen over mulige måter man kan leve livet sitt på og så valgt det å være overvektig. Hvilket vel bevart individ vil frivillig velge mobbing, sosialt ubehag, ekskludering, latterliggjøring, nedverdigelse, et større knippe eventuelle mentale problemer for ikke å nevne alle direkte fysiske helseproblemer som gjerne også før eller siden dukker opp?

Dette var ikke et valg jeg tok fordi jeg ønsket meg et liv fylt med disse problemene. Kanskje var jeg for glad i mat, kanskje hadde jeg en genetisk tilbøyelighet for å lett bli overvektig eller kanskje var bare kroppen tilpasset en høyde som den ikke ennå hadde nådd? Mest av alt så tror jeg at jeg fikk høre altfor mange ganger gjennom barndommen at jeg var feit og etter hvert trodde på dem, så når jeg da begynte å legge på mye vekt så endte jeg opp på den vekten jeg hele tiden allerede trodde jeg hadde hatt. Kanskje var det rett og slett slik at jeg satte for mye pris på sjokolade og brus, og dermed fortjente å ende opp med enda større problemer enn det å måtte være omgitt av slike folk i utgangspunktet?

Hvem vet om tankene jeg nå har skrevet ned i det hele tatt henger sammen, men vi mennesker er ikke alltid rasjonelle i måten vi oppfører oss på og det er heller ikke alltid slik at vi fortjener de negative konsekvensene av alle de små ubevisste valgene. Jeg velger i det minste aktivt å ikke være en drittsekk som gjør narr av folk mens jeg selv gjemmer meg bak tynne argumenter, og mer enn noe annet så tar jeg avstand fra at vi som samfunn skal akseptere at denne oppførselen skal være en naturlig del  av vår kulturarv.

Vil nok tro Ricky Gervais ikke bryr seg om at jeg i det hele tatt har skrevet dette, og hadde han det så ville han nok tatt det som ett kompliment fordi omtale betyr mer penger i lommen slik at han kan reise med privatfly og dermed slippe å sitte ved siden av en av oss overvektige i et ordinært flysete. Skulle han mot formodning komme over denne, og ikke har tilgang til noen som kan oversette det for han å vil jeg at han i det minste skal få med seg følgende hjertefølte utsagn:
Ricky Gervais. At your best you're a condescending asshole, and at your worst you get paid to be one of our foremost examples for some of the worst qualities in our society today.

Neste innlegg om dette temaet er Ikke alle sår vises på utsiden og tar for seg mine egne opplevelser med mobbing. Noe fokus på eventuell lærdom man måtte få ut av det å bli utsatt for noe slikt, om noe i det hele tatt.