Viser innlegg med etiketten Vinter. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Vinter. Vis alle innlegg

fredag 2. mai 2014

Jordbær

(Bildekilde: Wikipedia)
Kom over en interessant historie som ble sittende ved meg en stund, ikke det at det i seg selv er en unik ting med tanke på mengden informasjon som omgir oss i dag. Det unike er vel kanskje det at det hele var en urgammel historie som til tross for alderen i realiteten virket å ha mer relevans til livet enn den kollektive forsiden av Dagbladet.no.

Uansett, den omhandler en mann som i et gjensidig møte med en tiger naturlig nok la på sprang i den andre retningen. Tigeren, naturlig nok når konfrontert med noe som løper for livet gjør det en tiger vanligvis gjør; den følger etter.

En tiger er langt i fra noe man kan løpe fra, uansett hvem enn man i så fall måtte være... Ingen av oss er uansett tigre, knapt nok noen igjen av dem heller. Klippekanten lenger bort kunne knapt beskrives som noe mer fristende enn trusselen bakom, men noen ganger må man bare tro på at det neppe vil være verre.

En hengende rot ble redningen fra å falle hele veien ned, for sånn som livet til tider ser ut til å utfolde seg så venter det også en annen sulten tiger nedenfor. To mus, en svart og en hvit, føler for at rot-mos selvsagt var det som skulle friste mest fra dagens à la carte.

Det var da mannen rett foran seg oppdaget et enslig jordbær, den største han noen gang hadde sett og med en rødfarge kun månedsvis med solvarme kan mane frem. Den smakte fantastisk.

Meningen med det hele er vel noe sånt som at vi kommer alltid til å være forfulgt av de tingene som truer med å ta livet av oss, mye til og med uintensjonelt. Likevel, selv om døden venter utrettelig på oss så har vi alltid muligheten til å nyte de gode tingene i livet først... Selv om de måtte skjule seg rett fremfor nesetippen.

Eurospar reklamerer forøvrig med tilbud på jordbær, men det snør fortsatt ute så det er fortsatt en stund igjen...

lørdag 26. oktober 2013

Frickin' AU!

Ser ut til at man så smått ble anklaget for å være søring her i dag, sånt som skjer når man gjør halvveis teite ting som å plutselig gå til innkjøp av langrennsski.

For de uinnvidde så er referansen her den tradisjonelle BI-sveisens forsøk på å kuppe lønnsforhandlingene ved å presentere resultatene fra Birken, noe som generelt sett får de fleste nordlendinger til å korse seg og så sakte sige i retning av nærmeste nødutgang. Sånn for å være sikker, i tilfelle hva enn mental lidelse det skulle være snakk om måtte være smittsom.

Noensinne hørt meg skryte uhemmet av meg selv? Noensinne hørt meg skryte av meg selv i det hele tatt?

Neppe.

Dessuten tror jeg ikke at jeg skal skryte så veldig mye av ferdighetene mine så langt. Det er noe med det å lære seg å gå på ski, ett triks er åpenbart ikke å prøve seg 3-4 ganger i løpet barneskolen og så ta en pause på 20 år eller noe slikt.

Et pluss er selvsagt at man er blitt omtrent en meter høyere siden sist. Sikkert ikke et reelt pluss når man legger til logikk, virkelighetsoppfatning og kjennskap til grunnleggende fysikk. Resultatet er selvsagt at jeg bokstavelig talt slo snørra ut av meg selv i forsøket. Første smell intet mindre enn 10 minutter inn i skituren, noe som blir enda mer spektakulært når man tar i betraktning at jeg brukte i underkant av 10 minutter på å fundere ut hvordan i helvete bindingene var ment å fungere.

Så, bitteliten bakke. Weeeee! Hvordan faen styrer man denne greia? OK, faen var det ikke ment at disse greiene skulle slakke ned når man pekte dem mot hverandre og i alle fall ikke skli sidelengs over kanten til en bratt som faen type bakke?

Fan! Fan! Faaaaaaaan!

AU!

Kommer til å måtte knerte en tube med Voltarol Forte i kveld ja! Tror jeg må vurdere å lære meg den biten med å faktisk stå på skiene på en dag der bakken er hakket mykere enn den er for tiden, lettere isbelagt er ikke et godt utgangspunkt selv for folk som vet hva faen de holder på med.

Vel vel, akkurat "nå" er vel tiden for å prøve seg på noe nytt så da er det vel bare å slenge på litt skryt om seg selv så her er det;
Jeg overlevde!

lørdag 19. oktober 2013

Plutselig ble det vinter

Tok en av mine utvidede spaserturer i formiddag i retning byen, hele veien selv om det egentlig ikke hadde noe med saken å gjøre i denne omgang. Mer noe sånt som at nærmest føler meg snytt for en årstid, pleier tross alt å elske høstens sprakende fargespill for å ikke nevne gleden over mørke regntunge kvelder.

Måtte nesten sjekke datostemplingen på noen av bildene jeg tok, men ser ut til at vi tok en langt fra gradvis overgang fra grønne enger og over til forfriskende vinterlandskap. Dagens bilde ser noe annerledes fra det jeg tok for knappe tre uker siden.
19. oktober 2013
28. september 2013
Ser ut til at det er på høy tid å grave i det man mottar av tilbuds-aviser for å se om man ikke kan finne seg en ski-pakke tilpasset folk som hverken liker skiturgåere generelt eller sporten for den saks skyld, men drit i det... betyr vel bare at man kommer seg unna med et rimeligere alternativ.

onsdag 3. april 2013

Den ikke fullt så lange reisen hjem...

Dash 8 på Leknes (Arkivbilde)
Helt plutselig og uten forvarsel tok påsken dessverre slutt også denne gangen, men i det minste kan man se tilbake på flere fine dager preget av alt fra regn, snø, storm og til og med noen fantastiske solgløtt fra tid til annen - alt hva en lys-sensitiv nerd kunne håpe på, og selv om sollyset i teorien var et velkomment syn så man i det minste sette pris på at alle andre liker det.

Det har vært noen fine dager på stedene der blant annet mine egne første skritt ble tatt, og selv om jeg ikke har noe gjenværende minne av hendelsen i seg selv så har det vært mange viktige opplevelser gjennom årene som fulgte. 

Noen av minnene inkluderer hendelser der min storebror bygde en rampe slik at man kunne hoppe langt på ski, men i og med at han var redd for eventuelle skader så var det nok en bedre idé å overtale lille-broren, også kjent som meg, til å ikke være en pyse av typen som ville nekte å hoppe først. Det var en alder da man trodde man kunne overleve alt livet måtte finne på å kaste etter deg, men må nok si at grunnet noen små feilvurderinger i vinkelen på hoppet gikk heller nesten rett opp i luften, foretok en halvveis salto og det som hendte på veien ned må nok beskrives i forhold til at luen min definitivt ikke var i nærheten av å være en egnet erstatning for airbag. Gitt en litt høyere alder så måtte vi nok ha diskutert en mulig whiplash-skade, men noen sekunders bevisstløshet i snøen ordnet sikkert det meste av hevelser inntil man våknet opp alene i skibakken. Tror storebror rett og slett hadde konstatert at jeg hadde strøket med i forsøket, og det ikke var annet å gjøre enn å sørge for at mine dårlige skiferdigheter ikke direkte påvirket ham. Litt morsomt minne idag som har med snøen å gjøre, men for referanse så, i de fleste andre sammenhenger enn denne, var broren min en som gjorde så og si alt han kunne for å beskytte meg fra hva enn som måtte prøve seg.

En stor del av barndommen min ble benyttet i fjæra ved den private camping-plassen der vi i flere år hadde camping-vogna vår stående, og det sosiale miljøet rundt plassen var svært viktig ved alle sentrale hendelser, det vil si alt fra sankthans til påske, fylt med kaffeslabberas, bingo og moro for barna. Gjennom årets besøk på samme plass har man konstatert at selv etter snart 20 år er plassen fortsatt omtrent den samme, og flere av barna som den gang var der kommer fortsatt den dag i dag - litt eldre, men gleden er den samme og nå får også deres barn denne muligheten. Utsikten er det heller ikke mulig å klage på.


Fordelen med å være singel og uten ansvar, er at man da er tilgjengelig for rekruttering til arbeidsgjengen som ble pekt ut for å få i stand påskens aktiviteter så da fikk man utført sin lille gjerning underveis også, men må si at som tidligere vaffel-misbruker så var det ikke spesielt lurt å sette meg til å steke vaflene for det ble nok litt svinn underveis. Salg av kaker, brus og årer, en type lodd med flere nummer, førte til litt svinn i lommeboken, men i alle fall årene førte nok til at man tok inn noen småting underveis. Faktisk vant man såpass mye på årene at man nesten etter hvert ikke turte signalisere at man i det hele tatt hadde vunnet igjen, men 7 premier til tross så var det ingen grunn til å mistenke at organisatoren av trekningen hadde hatt urent mel i posen underveis, for jeg vet at min mor ikke er noen som ville jukset.


Påskegodteriet overlevde nok ikke så lenge som til slutten av kvelden, men alt annet endte opp med å få et hjem som vil sette pris på dem - alt som ikke direkte har et påskemotiv kan uansett leveres inn som premier til lotteriet for høstfesten.

Har ikke akkurat undersøkt hverken værmeldingene eller sjekket partikkel-signaturen, men det er mulig at snøen som falt i fjor fortsatt var tilstede på turen hjem fra Camping-plassen, og selv om alt som falt i løpet av feriedagene nok var av mest signifikans så teller alt. Er man en erfaren (eks)bygde-mann så vet man å ta hensyn til naturen og heller vente til veiene åpner før man begir seg hjem, og litt snø var det nok å snakke om.


Heldigvis for meg, og ikke fullt så heldig for hurtigruten, så var returen tilbake til Tromsø noe rimeligere ved bruk av kjappeste fremgangsmåte, det vil si fly, istedenfor måten man opprinnelig hadde ankommet øya (se Den store båtreisen). Underveis så hadde man også muligheten til å slå av en prat med flere hyggelige damer om sine ønsker og preferanser for ens mer øyeblikkelige fremtiden, men måtte nok si fra meg et par overflødige tilbud ettersom at der og da føltes hverken kaffe eller te som et bredt nok valg.

torsdag 21. mars 2013

Måneklart

Månen (Wikipedia)
Har lenge hatt planer om å få ryddet vekk nok tid til å få prøvd ut det nye månefilteret jeg kjøpte til teleskopet mitt, men det har latt vente på seg. Lengre periode med mye forstyrrelser i atmosfæren har hindret god nok sikt, men så har det også vært en del kvelder da man rett og slett var for trøtt til å gjøre noe annet enn å ligge på sofaen og se på Netflix - sistnevnte kan også i et begrenset antall sammenhenger også ha vært en konsekvens av det å sykle på en Ergometer-sykkel, og deretter ende opp med å bare skulle se ferdig resten av episoden.

I kveld var det riktignok perioder da det var stille nok til at man ikke fikk for mye uklarheter på grunn av bevegelse i luftlagene så da var det å finne frem fin-optikken, stille inn finderen og justere ting inn i synsfeltet. Førsteinntrykket av filteret er at effekten kan regnes som noe mer subtilt enn noe annet, men så skal man ikke forvente så veldig mye fra et stykke farget glass og da spesielt når man tester under dårlige omstendigheter (også kjent som fortsatt i byen med mye lysforurensning rundt meg) - ser likevel at den økte kontrasten fargefilteret legger på gjør det litt enklere å plukke ut detaljene i månelandskapet.

Før man går videre må man kanskje ta med noen enkle observasjonstips det mest sentrale er å fokusere observasjonen i området rundt terminatoren, det vil si området mellom overgangen mellom skyggesiden og den opplyste delen av månen, ettersom kontrasten her blir best. Er fortsatt litt geografisk forvirret når det kommer til det å relatere kart til det man ser ute i landskapet, men dersom jeg ikke er helt på villspor så ser det ut til at man i kveld fikk til et godt blikk på kratrene Manilius og Menelaus (to lysere rundinger i første kvadrant, også kjent som oppe til høyre, av det innfelte bildet).

For de som har lyst og interesse i forhold til observasjon av månen så anbefaler jeg å ta en titt på programvaren Google Earth som til tross for navnet også inneholder detaljer og kart over Månen samt også planeten Mars. Et skikkelig kart med korrekte navn på de tingene man ser på blir det også lettere å "lete" seg frem til plassene der blant annet Apollo-oppdragene foregikk.

søndag 3. februar 2013

Veni, Vidi, Redeo

Det er søndag og dersom det stemmer at ryktene om oss nordmenn stemmer så er det dagen da vi alle som en skal ut av vårt varme hi for å gå oss en turer over skog og hei. Etter år 1000 og opptil omtrent 1960 inneholdt nok den setningen en definisjon om at turen gikk til nærmeste kirke, og som det var så vanlig i de gode gamle dager da man visste hvordan man holdt en skikkelig krangel mellom bygdene gående uten spesielt mye koordinert innsats så ble kirkene plassert mellom bygdene kirkesognet skulle dekke - dermed måtte alle gå like langt. En interessant bit informasjon der som jeg fabrikkerte helt og holdent selv uten å sjekke en eneste faktakilde, men ville forklart hvor trangen til å gå tur på søndager kommer fra.

Uansett gikk dagens tur til skihytta her i Tromsø og selv om været var noe friskt med et hint av jeg fryser nesa av meg-tendenser så var det en fin tur. Ettersom at blitzen på mobiltelefonen nekter å fungere når det er kaldt ute måtte jeg foreta min egen lyssetting for å klare å ta noen bilder i det hele tatt, men selv om inntrykket av store mengder snøkrystaller som glinser mot deg så ble det likevel ett ganske så interessant bilde uansett. En potensiell morsom detalj er at da jeg skulle ta fokusbildet av skiltet ovenfor så hadde jeg lommelykten i munnen, men fiklet for lenge med fokuset på kameraet og måtte skyndte meg å ta lykta ut av munnen i og med at den var begynt å fryse fast i leppene mine.


Etter å ha tatt en rute som ikke akkurat kan kalles direkte endte jeg opp ved målet mitt for kvelden, og hele turen tok med andre ord rundt 45 minutter hver vei inkludert fotografering av diverse skilt og frosne trær så det hele var en grei tur. Prøvde å ta ett bilde av hytta for å dokumentere turen, men klok av skade hoppet jeg over trikset med lommelykten denne gangen så det ble et heller mørkt bilde.


Selve hytten var forlatt til tross for at klokken ikke en gang var åtte, men selv om skifolkene kan være noen arrogante drittsekker som alltid tror at de har en større rett til bruk av frilufts-løypene enn resten av oss så er de i det minste konsistente - kan kun konkludere med at det mest trolig er noen som står på ski på en av de riksdekkende TV-kanalene, eller gud forby at noen har gitt Petter Northug flere muligheter til å fremstå som ett godt forbilde for hvordan våre kommende generasjoner av sportsfanatikere skal oppføre seg i det offentlige rom.

Jeg hadde kommet frem, jeg hadde sett hytta og så dro jeg hjem igjen - eller som en person i en av verdens tidligste avanserte kulturer ville sagt det:

Veni, Vidi, Redeo

lørdag 2. februar 2013

Alene i mørket

Hva gjør man på en fredag når skittentøys-kurven er full, alle tallerkener er skitne og stua ser fullstendig bombet ut? I og med at jeg plutselig mot min vilje er tvunget ut i livet som ungkar igjen så er svaret absolutt ingenting, og så utsettes det problemet til i morgen - har uansett ingen planer om å mase spesielt mye på meg selv over dette så da er det ikke noe å klage på. Valget faller da på å finne nærmeste fjelltopp for å sitte der og fundere over vendingene livet tok, men for ikke å virke som en ensom person sittende alene i mørket tok jeg med meg stjernekikkerten.

Kvelden er forholdsvis stjerneklar og med litt rask gange når jeg toppen av Varden, og der satt jeg og kontemplert meningen med universet, livet og det hele. Under den mørke stjernehimmelen er man uansett liten og da virker samtidig problemene enda mindre, og takket være at jeg kledde meg godt og tok med meg min håndholdte stjernekikkert fikk man et forholdsvist tydelig syn av Orion-tåken før noen litt mer jordnære skyer satt en stopper for moroa. Bildet til høyre er selvsagt skamløst stjålet fra Wikipedia da kameraet på mobilen er omtrent 100-ganger for lite lyssensitiv til å i det hele tatt plukke opp en eneste stjerne, men for interesserte er selve tåken den runde ballen nedenfor de tre stjerne i beltet av stjernebildet Orion.

Til tross for at ruten er ofte benyttet blant trimmere var det sent på kvelden og temperaturen var noe lav, til Tromsø å være i det minste, og jeg var alende på toppen - noe som forsåvidt kan være greit da ikke alle er like god til å håndtere sjokket over å plutselig snuble over en person liggende i snøen. Uansett en fin tur og så fikk man kombinert to fritidsaktiviteter på en gang.

onsdag 30. januar 2013

Mørketidstur

I går kveld var jeg med på det den lokale velferdsforeningen hadde kalt en rolig mørketidstur, og må si at turen hadde et helt annet tempo enn det først hadde fryktet. Mine opprinnelige bekymringer for at turen skulle bli preget av det å unngå at de gamle damene sklidde på isen viste seg å være langt fra korrekt, og selv om jeg nok var den eneste mannen tilstede samt at jeg ikke hadde så veldig mye tips og erfaringer rundt det å være pensjonert, eller på vei til å bli det, så var det en hyggelig tur.

Angående hastighet på disse damene så var den absolutt noe som kan omtales som helt ekstrem og selv om jeg har gått veldig mye det siste og nå går raskere enn gjennomsnittet på min egen alder så hadde jeg problemer med å holde følge med dem. Halvveis uti turen stoppet dem opp og ventet på gruppen med oss litt yngre, under 60, slik at man fikk igjen pusten tilstrekkelig for å prøve seg på enkle samtaler før tempoet tok seg opp igjen.

søndag 20. januar 2013

Det går mot lysere tider

Dersom jeg hadde hatt ett speilreflekskamera så kunne jeg sikkert tatt ett enda mer motiverende bilde enn dette, men da måtte jeg sikkert omdisponert noen midler som i dag går til andre fritidsaktiviteter og annet tull (sikter da spesielt på NRK-skatten som nettopp dumpet ned i postkassen til alles glede og fryd).


Bildet over viser mobilkameraets sterkeste forsøk på å gjengi dagslyset som i disse tider sakte, men sikkert beveger seg gradvis nordover mot vår forfrosne utpost - er sikkert verre i Finnmark, men de fleste med vettet i behold har uansett allerede flyttet hit til Tromsø. Som dere ser holder fortsatt borettslaget på oppussing av takene og med den siste tidens fremgang på den fronten så er sikkert ikke dette arbeidet fremme før neste vinters snø også faller.

søndag 13. januar 2013

Jeg ser rødt!

Som en beboer i det forblåste nord, også kjent som den glemte halvdelen av Norge (kjør mot Trondheim og fortsett derifra mens kompasset står i nærheten av "N" dersom du trenger beviser for dets eksistens), er vi så langt uti året fortsatt ikke utsatt for den helt store mengden naturlig lys - det er mørkt ute både på vei ut om morgenen og det er blitt mørkt igjen før man kommer hjem igjen. Dette gir med andre ord noen utfordringer i forhold til navigasjon og ikke minst sikker ferdsel utenfor definerte løyper, og da jeg nylig tok meg en tur opp til Varden ble det straks åpenbart at man måtte belage seg på å ta med egen belysning.

For å ha hendene fri for å dempe ett eventuelt fall utenfor eventuelle klippekanter som måtte snike seg innpå meg spente jeg på meg hodelykten og satte avgårde oppover i løypen, og det ble da straks klart at det ikke alle som har forstått hvorfor slike lykter kommer med mer enn en innstilling. Det fornuftige alternativet for ett snøkledd og ulendt terreng er bruk av rødt lys da dette gjør det lettere å se konturene på bakken samt at du ikke ødelegger ditt eget nattsyn og dermed unngår problemer som måtte befinne seg utenfor den begrensede kjeglen fra det tradisjonelle blå/hvite lyset.


Som tittelen også gjerne antyder så er jeg ikke spesielt glad i at XXL og lignende kjeder har solgt kraftige hodelykter til alle og enhver uten å gi dem ett fnugg av opplæring i bruken, ikke det at målgruppen er blant de mest mottaksvillige i forhold til slikt da alt som gjerne teller er lysstyrke og at den overgår kompisens tidligere innkjøp. Det dette betyr for meg på min ferd gjennom trafikkerte stier er at jeg får ørten slike lys i øynene og det som skulle vært en forfriskende kveldstur resulterer kun i en hodepine av annet opphav, men setter min lit til at vinden forsvinner snart slik at jeg igjen kan gå med en stilfull (red: forfatterens egen stil, og representerer nødvendigvis ikke synet til noen av leserne) og ikke minst lys-blokkerende hatt. Får håpe at innlegget fungerer i positiv retning da alt annet er en stemme for alternativ 2 på vindfulle dager, og det er rett og slett å ha den aller kraftigste lykten i løypen for gjengjeldelsens skyld.

tirsdag 13. november 2012

Bedre vær eller bare bedre klær

Etter noen dager med ekstremvarsler på værkartet ser det endelig lysere ut her i Tromsø, og det er på tide å komme seg ut i det fine været for litt rolig trim langs lysløypen. Løypen er forøvrig ett veldig godt bidrag til friluftslivet på de fleste større tettsteder/byer med rom for litt grønnere, kanskje ikke fullt så grønt nå om vinteren, lommer som alle kan benytte seg av.

Har handlet inn en billig kjeledress fra Jula for bruk på de kaldeste dagene, se til høyre, samt noen flishansker - alt til under 500 kroner så sammenlignet med en enkelt treningsbukse fra selv Stormberg, som er ganske billig, så fikk man mye for pengene. Med noen gode vintersko og en hatt for å holde ute den lave ettermiddagssolen har man alt det man skulle trenge for å håndtere det meste det nordlige klimaet kunne finne på å kaste etter meg.

Ser at skisesongen er i gang for fullt og da er det viktig å legge merke til hvilke løyper som er tilgjengelig for vanlige fotgjengere da spesielt de mer sportslig orienterte skiløperne generelt sett er ganske ufine i oppførselen dersom man velger en løype der de har eneretten. Har vært borti at skiløpere har slått etter fotgjengere med skistavene og da dette er fullstendig uholdbart kan det være greit å holde seg unna for sikkerhetens skyld. Så lenge de ikke prøver seg på noe slikt i løypene åpen for alminnelig ferdsel så slipper de å finne ut nøyaktig hvor skistaven kommer til å havne to minutter etterpå, og gitt min sunnere og sterkere fysisk helse så skal jeg nok få gitt proktologen noe interessant å studere.

fredag 2. november 2012

Ett siste blad

Vinteren er definitivt kommet for å bli og det eneste som nå minner om den sommeren som var er ett enslig blad som klamret seg fast for harde livet, men det er nok for sent å kjøpe inn store mengder hårspray for å forlenge de varme periodene. Våren kommer nok igjen en gang til neste år.


torsdag 1. november 2012

Fjelltur i mørket

Jeg er en person som merkelig nok foretrekker vinter og mørketiden da naturen er på sitt vakreste her nord (gitt snø og lave temperaturer). Som en del av mitt mer aktive liv brukte jeg den daglige gåturen til å besøke det øverste punktet av Tromsø-øya, det som kalles Varden (159 m). Dette er en Ti på Topp-tur så løypene er opptråkket og jeg kjenner ruten godt, derfor er det heller ingen problemer med å gå den i mørket selv om jeg alltid har med en lommelykt for de mørkeste partiene. Fin utsikt over de ulike delene av Tromsø-by, og underveis er hele 400 kalorier forbrent.

Har ikke kamera som er i stand til å fange opp det vakre nordlyset, men knipset bildet nedenfor fra toppen i retning mot Kvaløya.


onsdag 24. oktober 2012

Brodder

Det er blitt vinter, iallefall for de av oss som er forvirret nok til å gang på gang ignorere eksistensen av tilgjengelige transportmidler med snuten pekt sørover - gitt at det er en kone og eventuelt ett huslån inne i bildet så er det vanskelig å gjøre noe med disse tingene. Det enkleste er da kanskje å prøve å leve med disse realitetene.

En av de første tingene i forhold til vinter er at de pene hvite vinterdagene for det meste er på film, og virkeligheten beveger seg som oftest mer mellom slaps (våt snø), eller i kombinasjon med, og is. Måten en overlever den daglige spaserturen uten knust hofte, knekte ribbein eller akutt smerte i bakhodet er å gå til innkjøp av ett godt par brodder. Og jeg vet hva du tenker nå, og NEI; brodder er ikke kun for gamle damer... de selges faktisk på sportslig orienterte butikker og en får brodder slik dem vist til høyre på XXL. Ikke la is være i veien for at du kommer deg ut og får deg litt frisk luft samt tjene opp litt overskuddskalorier til kaffekake. Viderekomne, det vil si folk som kan løpe mer enn tre meter av gangen, bør vurdere jogging med spisse gåstaver.

Ett tips som derimot ikke kan nevnes for ofte er at en bør passe på å ha tilgjengelig lufttett pose for oppbevaring av broddene slik at en ikke direkte må gå rundt med dem i lomma (butikkeiere og busssjåfører ser strengt på deg dersom du går rundt med disse i nærheten av arbeidsplassen deres - forøvrig sitter de fantastisk godt på linoleum). En annen god grunn er det at den svarte biten av broddene vanligvis er laget av en type gummi som plukker opp en del fra underlaget samt at de har en tendens til å lukte våt hund etter bruk.