Viser innlegg med etiketten Dikt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Dikt. Vis alle innlegg

lørdag 3. juni 2017

Til minne ...

Du gikk i klassen vår på barneskolen, så alt for lenge siden. Siden skilte lag - vi holdt ikke kontakten, til tross for intensjonene om at vår klasse var den beste av de alle og vi måtte jo det. Veien vi kom til å gå var tross alt den samme; vi skulle bli voksen, få jobb, barn og alt det livet hadde å  by på underveis.

Skal jeg være helt ærlig så var vi ikke venner, tror ikke en gang vi forsto hverandre selv om du lærte meg en del ting jeg først forsto flere tiår etterpå. Jeg så på følelser som noe som skulle presses nedi en liten boks innerst inne for å forhåpentligvis aldri bli sett igjen, du skrev dem i pannen din slik at alle skulle se.

Du hylte til alle om at alle ting var så mye bedre der du kom fra, en plass kalt Honningsvåg - vet ikke engang hvilken, ung som jeg var tenkte jeg at livet hadde en iboende logikk som gjorde det unødvendig for meg å i det hele tatt tenke tanken på at det kunne være flere av dem. Du hadde en litt rar dialekt, så  jeg tenkte nok at det var en plass langt langt borte som måtte være helt fantastisk siden der vi var - var en straff å måtte være.

"Eg ska drep mæ" ropte du til læreren, som måtte selvsagt måtte ta en alvorsprat om det hele ute på gangen. Da friminuttet var over så lå du stille der i hjørnet av klasserommet, med barne-saksen plassert over over halsen og noen røde tusje-streker for effekt!

"Hvem er det du lurer?" Tenkte jeg bare, uten å si noe som helst den ene veien eller den andre. Slike sakser kunne knapt nok i stand til å håndtere de få arkene vi hadde til rådighet, men så ville du jo selvsagt ikke dø heller. Døden var ikke noe noen av oss forsto hva var, heller ikke nå, du ville jo bare leve som du var. Omgitt av et indre stormfullt hav, med et stort håp om mer nøyaktige værmeldinger.

(Kilde: Et av Marianns bilder, for vakkert til å ikke deles)

Senere forsto jeg de tingene du forsto allerede da - for følelser er ikke en vond ting, selv om de er vonde og du visste hvor terapeutisk det er å hyle dem ut i verden! Alt av det vakre vi omgir oss av springer ut av følelser, det er de som på magisk vis forvandler havet fra så mye saltvann til den vakre utsikten vi vokste opp omgitt av. De som har flest av oss gjør dem til kunst, så mange år uten at våre veier har krysset så var det selvsagt at du ble kunstner og musiker. Jeg håper du også du ville likt disse ordene fra Shayne Koyczan, som langt bedre setter ord på ting enn hva jeg er i stand til:
you were honest
despite your instinct to say
"it's alright I'm okay"
you said how you felt
without fear or guilt
without remorse or complexity
lucid in your explanation
sterling in your repose
if you thought for a second that no one knew
what you've been going through
I hope you realized the fact that you were wrong
that the long drawn and heavy breaths of despair
have at times been felt by everyone
that pain was and is part of the human condition
and that alone
made you legion
Så hva er egentlig et minneord? Det virker alltid som om at vi kommer tilbake til oss, og så føler vi oss skyldige i å få alt til å handle om oss selv - selv når noen er gått bort! Jeg tror egentlig alle minneord til sist handler om oss selv, for de som allerede har gått bort er dette det siste kapitlet mens vi må finne en måte å plukke opp de restene vi kan og gå videre. Tankene er mine, det er ikke sikkert du ville kjent deg igjen i dem, men det er de vi sitter igjen med.

Et siste ord til deg, Mariann... Jeg kjente deg ikke da og enda mindre nå, men jeg kjente deg godt nok til å vite at du er savnet av de som var deg nær.

Hvil i fred.

fredag 14. februar 2014

Valentinsdagen, igjen.

Valentinsdagen er atter en gang over oss alle, og selv om dette egentlig ikke har spesielt mye med oss nordmenn å gjøre så er det definitivt en av dagene handelsstanden ser ut til å være fast bestemt på å tvinge nedover ørene på oss.
For oss menn så kan det være like greit å bare feire at i morgen slipper du eventuelt videre ekstra-ordinært press om å kjøpe bamser og annet crap som uansett bare kommer til å fylle opp en eller annen skuff før den igjen havner i søpla under neste store opprydding, men så går det jo an å velge den praktiske ruten - finnes den?

Kjærlighet i noen som helst form er vel sjelden praktisk, den distraherer oss når vi skal konsentrere oss, motiverer til å bruke hardtjente penger på andre (noen ganger halvparten av alt vi eier i en siste avskjedspresang)

Det nærmeste jeg kan finne av en mannlig tilnærming til saken kommer i form av en liten snutt spoken-word poetry fra Shane Koyczan:

What I didn't get you for Valentine's
Herpes
because you would just give it to someone else
re-gifter.

Er det verdt risikoen, tap av søvn og det meste av konsentrasjon, selv om det enn skulle vise seg å ikke være midlertidig?

Alltid.

tirsdag 4. juni 2013

Gjestehuset

Et dikt som ofte kommer opp i forhold til meditasjon og ikke minst Mindfulness er The Guest House, eller det vil da si Gjestehuset dersom man skulle videre oversatt det til norsk. Fant en utgave som også er blitt oversatt til norsk dersom det ville være enklere å forstå da ordene i diktning som oftest ikke er av de mest brukt dagligdagse alternativene, men personlig så foretrekker jeg flyten i den "originale" engelske oversatte versjonen.

Errante Guest House i Chile (Kilde: Beauty addict)

Selve diktet i seg selv ble skrevet av en dikter og teolog født i det som i dag er Afganistan, men levde ut livet sitt i det området vi i dag kjenner som Tyrkia. Med andre ord diktning forfattet i det gamle Persia for omtrent 800 år siden.

The Guest House
Jelaluddin Rumi, translation by Coleman Barks
This being human is a guest house.
Every morning a new arrival.

A joy, a depression, a meanness,
some momentary awareness comes
as an unexpected visitor.

Welcome and entertain them all!
Even if they are a crowd of sorrows,
who violently sweep your house
empty of its furniture,
still, treat each guest honorably.
He may be clearing you out
for some new delight.

The dark thought, the shame, the malice.
meet them at the door laughing and invite them in.

Be grateful for whatever comes.
because each has been sent
as a guide from beyond.

Essensen her er generelt det at man skal være åpen og aksepterende i forhold til de følelsene man har, de gode som de dårlige fremfor å ignorere eller generelt sett behandle dem dårlig. Hver av dem bærer et budskap og selv om man en gang i blant får gjester man føler for å sette mindre pris på, så kan det hende de kun er innom for å i lengden forberede deg til et bedre liv.

torsdag 16. mai 2013

Redrum

Jack Torrance RedRum No 217
Ser ut til å være en av de dagene igjen, og med det mener jeg da dager der man uten anger og åpenbar vurderingsevne ødelegger klassiske linjer skrevet av langt mer kompetente diktere. Middelmådighet, kom til meg fordi her vil du en av dine artsfrender utvilsomt finne!
All work and no play makes Hvetebolle a dull boy.
All play and no work makes Hvetebolle a poor boy.
As with all things, balance is key!
Hva synes du om det, fantastisk eller direkte til publisering via et anerkjent forlag? Ikke slutte i den jobben jeg har nå for å fortsette en karriere innenfor denne typen tekster? Jupp... en fullstendig forståelig og ikke minst logisk konklusjon!

fredag 15. mars 2013

Neste kapittel

Skilt fra blondebirdie.com
Naturen er vidunderlig på alle sine måter, og den mest fascinerende tingene av alle må utvilsomt være den morbide logikken i at en løvetann alltid ser ut til å overleve til tross for selv de giftigste angrep vitenskapen er i stand til å produsere, men en plante omgitt av alt det jeg har omtanke likevel dør. Deler av livet mitt burde kanskje lært meg en ting eller to om definisjonen av naturlig utvelgelse, men  i krig og kjærlighet så kan man i det minste håpe å overleve dem begge i ren trass.

Smerte er en del av livet, men internalisert smerte blir en del av deg helt frem til den dagen demningen begynner å slå sprekker. Den siste tiden har jeg skrevet mye om smerte, og selv om en del av den sikkert aldri helt vil forsvinne så er det i det minste en oppmuntrende tanke å ha plassert dem en plass der de i etterkant enkelt kan slettes - uansett så er det tanker som nå er satt inn i et betraktelig mer konsist og oversiktlig system enn tidligere.

Gjennom de ulike innleggene jeg har lagt inn i bloggen så er det mange ganger der jeg rett og slett har vært nødt til å låne ordene fra folk som er langt mer kompetent enn meg selv, men for at ingen noensinne skal kunne påstå at jeg ikke har prøvd så har jeg i det minste denne gangen prøvd meg på å skrive samtlige på egen hånd.

Just deal with it...
I was the little boy that the world broke
I never felt worthy of love, and for that reason had no hope
I was the man you had taught, that life was about more than having to cope

You left me, and this time it was my soul that broke
You were everything I loved, but atleast I was left with hope
You taught me that love has an end, and forevermore I will just have to cope
The world told me to just deal with it, but maybe that's why I'm a misanthrope

Livet går uansett videre. Uavhengig av alt som måtte ha foregått og tingene jeg den siste tiden har valgt å skrive om så er det vanskelig å konkludere med at smerte, og arrene som etterlates, er en del av livet, men fremfor å la oss selv bli definert av at noe utenfor vår kontroll skjedde så la oss oss heller bære med oss den vissheten om at også dette var noe vi overlevde. Med disse avsluttende ordene ferdig formulert så er det på tide å bla over til neste side i min hemmelige offentlige dagbok, og så starte på et helt nytt kapittel.

Dette innlegget avslutter en lengre serie innlegg orientert rundt temaet mobbing, og hadde sin oppstart med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.  

fredag 1. mars 2013

Den andre veien...

Noen ganger i livet blir man utsatt for konsekvenser av valg der man selv ikke hadde noen innvirkning på, men som oftest kan man sikkert i større eller mindre grad spore resultatet tilbake en avgjørelse man selv foretok uten å se de problemene valget ville få i det lange løp. Livet er uansett det som skjer mens man planlegger den fremtiden man hadde ett ønske om, men uavhengig om man hadde luksusen av ett valg vil man uansett alltid ha valget om å reise seg fra støvet, og så gå videre med livet sitt - en erfaring rike.
The Road Not Taken,
Robert Frost
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim
Because it was grassy and wanted wear,
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I marked the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I,
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.
Vær bevisst på de valgene man tar i  hverdagen, hver eneste da, og til tross for at det er mange valg som foretas uten at man føler at det eksisterer noen andre reelle alternativer enn det valget man endte opp med så betyr det sjelden at man kun hadde ett eneste alternativ - det er få ting her i livet man er nødt til, og det er generelt sett behovet for å spise, sove samt muligens en tilbøyelighet for å ta vare på våre barn. Tar man seg tiden til å revurdere de valgene man hele tiden har avfeid så kan det hende at man finner ut at argumentene for å avfeie dem ikke lenger kan regnes som gyldige.

Som i diktet hender det at man velger en enkelt vei gjennom livet, men bevisst på alternativet så kan man, dersom man skulle ha behov for det, på et senere tidspunkt fortsatt komme tilbake til det samme veikrysset og så velge den andre veien. Det er få sannheter her i livet som er så dypt hamret inn i stein som man gjerne skal ha dem til å være, og selv da har man dedikerte verktøy for å arbeide med det også - Europris kan selge deg en forholdsvis brukbar slagbor til en pris tilsvarende to halvlitere på den lokale puben, så prislappen trenger heller ikke å bli så uhåndterlig som man hele tiden var redd for at den skulle bli. Kanskje vil du finne at den andre veien fortsatt er der, og kanskje til tross for blod, tårer og slit kan ende opp med å være den rette på sikt.