fredag 31. mai 2013

Cogito Ergo Fucked?

The Thinker, bilde tatt av Utopos
Vi prøver oss på en oppsummering av alt som kom før, og forsåvidt så ville det jo stemme da alt i utgangspunktet var tanker det også. Skulle man derimot grave seg litt ut av den generelle hengemyra så handler det mer spesifikt om den siste tidens tirader om det å innse at man må slutte med å identifisere seg med sine egne tanker.

Der jeg i tankens tyranni dekte en del av uforutsigbarhetene i ens egne tankemønstre, prøvde å formidle en pekepinn til sannheten om hvor tanken kom fra samt helt til sist en liten lystig fortelling kalt kontroll på kontinentet om hvor kort kontrollen vår over dem egentlig strekker.

Noe som gjør ting betraktelig vanskeligere for oss selv å innse disse tingene er at dette er en av de mange missforståelsene som gjennom så mange kilder er blitt regelrett imprintet i oss - faktisk i den grad at til tross for at et fåtall har vært utsatt for studier av latinsk så har de fleste likevel hørt setningen Cogito Ergo Sum. Utvilsomt samtidig også noe som i noen århundrer allerede har irriterert vettet av utallige franskmenn da setningen opprinnelig ble formulert av René Descarte på fransk, og så deretter oversatt til latin. Atter en gang oversatt til vårt eget, samt også litt mindre froske-orienterte, språk så betyr det noe slikt som Jeg tenker, derfor er jeg.

Er det noe rart at man trekker likhetstrekk mellom tanker og den man er når slike ting er blitt stående så dypt fundamentert i samfunnet vårt, men skal egentlig ikke gå så langt som å påstå at det foregår så overveldende mye bevisst tankegang i dagens samfunn - det derimot er nok en diskusjon for en helt annen gang, og muligens også en annen sinnsinnstilling.

Noen århundrer senere, mer spesifikt det samme århundret som samtlige stemmeberettigede nordmenn også ble født, satt en kar med navn Jean-Paul Sartre og funderte over setningen som til da hadde blitt allment akseptert som en grunnleggende sannhet. Det han derimot kom frem til var noe så grensebrytende som å innse at den som står bak jeg-ene i setningen ikke er den samme som tenker tanken i seg selv. Descarte hadde definert egoet, den delen av oss som bestreber å skille oss ut fra alle andre ved å finne passende merkelapper mens tanken bare er.

I det sekundet du observerer tanken slutter du å være den, og plutselig så er du kommet ned til kjernen i den du er; bevisstheten som observerer den.

Cogito Ergo Fucked!

torsdag 30. mai 2013

Kontroll på kontinentet!

Meditation av bmadran
Mens jeg skrev innlegget Den som tenker kom jeg på en Zen-historie jeg hørte en eller annen plass, men i og med at selv ikke google.com ser ut til å kunne vise veien tilbake til den opprinnelige historien så må jeg heller nesten bare formidle det jeg selv husker av den. Historien handler ikke akkurat om kontinenter som tittelen skulle antyde, men skulle man i så fall finne en referanse så måtte det være hva enn som foregår under den kontinentaldriften menn av litt høyere alder enn meg selv er altfor kjent med... Aaaah, så mye fint å se frem til!

Selve historien starter med en student som mot alle odds får oppfylt sitt største ønske om å studere under en av de mest respekterte Zen-lærerne ved den lokale skolen. Nå var det selvsagt sånn at lærere av dette kalibret sjeldent hadde opptak for nye studenter, eller i det hele tatt så fikk man muligheten så måtte man gjøre langt mer enn sitt beste.

Hans første oppgave var å gå til toppen av et av de nærliggende fjellene, og like ved toppen skulle han finne en hule der han skal tilbringe morgendagen fra soloppgang og helt til solnedgang. Mens han er der skal han ikke tenke en eneste tanke.
Morgenen etter fant eleven den spesifikke hulen uten problemer, og han var fornøyd med å få komme i gang med studiene. Han satte seg til rette, renset hodet for eventuelle tanker og begynte å meditere.

Timene gikk, men langt om lenge begynte han å lure på hvorvidt det var lenge igjen før dagen var over - dette skulle han tross alt klare. Rundt middagstid begynte magen å rumle så mye at ekkoet fra huleveggene rundt ham begynte å nærme seg øredøvende. Han gjengkjente dette som tanker og gjorde alt hva han tidligere hadde lært for å tvinge dem til stillhet, og kjempet seg gang etter gang tilbake til et rent sinn. Han fokuserte på pusten, han fokuserte på tomrommet mellom huleveggene, han prøvde til og med å fokusere på stillheten mellom sine egne individuelle hjerteslag. Senere prøvde han til og med å fysisk riste hodet tomt for tanker.

Ingenting fungerte spesielt lenge og før han visste ordet av det dukket enda flere tanker opp - alle som en uten å være bedt, og han hadde ikke en gang lov til å ha hatt en eneste av dem. Da solen begynte på sin ferd nedenfor kanten av horisonten pakket han slukøret sammen tingene sine og begynte på den lange turen hjem igjen. Ved bunnen av fjellet ventet læreren på han, som forventet ville han vite hvordan det hele hadde gått.

Vel, lærer, jeg kan ikke lyve til deg, og kan ikke si annet enn at jeg har feilet i oppgaven du ga meg. Jeg prøvde så godt jeg kunne, men etter noen timer kunne jeg ikke klare å holde unna alle tankene. Ikke så lenge etterpå kom tankene igjen på rekke og rad. Tilgi meg lærer, for jeg har vanæret meg selv ved å ikke klare oppgaven du har gitt meg.

Du skal prøve en gang til, men denne gangen så skal du bruke hele dagen på å tenke tanker - hele tiden uten stopp. Eleven takket for en ny uforventet mulighet, og lovte å gjøre sitt beste for å klare oppgaven denne gangen. Vel vitende om at om enn noe så hadde i hvertfall gårsdagens erfaring vist en gang for alle at det å få tanker ikke var til å unngå.

Neste morgen smilte eleven bredt for seg selv på vei opp stien mot hulen, og vel fremme satte han seg ned og satte i gang med oppgaven. Han tenkte at i morgen så skulle han få startet opplæringen sin, han tenkte på blomstene han hadde sett på veien opp til hulen og etterhvert også på familien hjemme som kom til å bli så stolt over han.

Rundt lunsjtider begynte han å merke at det var nesten begynt å bli et merkbart mellomrom mellom alle tankene, men han var fortsatt fast bestemt på at dette var noe han skulle han klare. Litt senere ble mellomrommene straks mer merkbare og han fant at han nå tenkte tanker om naboene, om en stein han hadde sett på veien opp til hulen og etterhvert også hensikten med øvelsene han måtte slite seg gjennom. Magen rumlet protesterende om at det nå var blitt middagstid, men det var nå såvidt at han klarte å tenke på middag i det hele tatt. Noen få timer senere var det såvidt han klarte å finne på noe som helst nytt å tenke på. Et forsøk på å stå på hodet for å få fortgang i prosessen ga nok et forholdsvist nytt perspektiv på hulen der han satt, men selv det endte kun opp som en midlertidig løsning. Han hadde feilet igjen.

På turen ned fra fjellet  møtte han nok en gang læreren som også denne gangen ville vite hvordan det hadde gått. Nok en gang måtte han beklage seg for å ha feilet. Nok en gang hadde han vanæret både seg selv, læreren og skolen ved å feile.

Springtime by the river, av kaborge

Min student. Du har ikke feilet, men heller suksessfullt lært deg hvordan tankene våre ikke fungerer! Til tross for at vi er i stand til å utøve en viss form for midlertidig kontroll over tankene våre, så vil vi uansett alltid finne at tankene er noe som er. Tankene våre er som en elv, alt du kan gjøre er å velge hvorvidt du vil følge dens voldelige kast eller bare observere dem fra elvebredden mens de passerer.

lørdag 25. mai 2013

Jeg ser grønt!

Sentrum på passe avstand
Den siste tiden har brukt en del tid på meditasjon, mer spesifikt med elementer som veldig mange vil trekke knytninger til det mye omtalte konseptet mindfulness. For de som allerede ikke har hørt om dette fra før av eller har funnet ut hva poenget så kan jeg oppsummere det noe så forenklet som mental trening med det formål å klare å holde oppmerksomheten festet på det man til enhver tid holder på med, sett fra innsiden av din egen kropp her og nå uten å hverken dømme eller vurdere opplevelsen.

Skal ikke akkurat skryte på meg noe så fullstendig amatørmessig som å påstå å ha mestret noe som helst, men jeg tror jeg har kommet tilstrekkelig langt nok til at jeg fra tid til annen ser små glimt av hva det vil si å være mindful; det vil si å se verden som den faktisk er fremfor å se den versjonen de fleste av oss vanligvis ser, den som essensielt er blitt farget av våre egne forventninger og til og med tidligere erfaringer.

Hva har i så fall dette med fargen grønn, og kanskje enda mer relevant; hvorfor babler du plutselig om mindfulness sånn helt plutselig og uten forvarsel? Først av alt så kommer alt i den tiden det kommer, og det er når jeg føler for det og inntil nå har jeg ikke følt for å omtale konseptet da bøkene jeg har lest om temaet ikke har kvernet lenge nok samt at her snakker man tross alt om teknikker som tar lang tid å lære; i praksis vil målbare resultater ofte kreve mange måneder med daglig trening, og det er anbefalt å holde det gående i minst et halvt år før man gjør noen form for evaluering av eventuell nytte. For det andre så er det vår og da er takknemlig nok plutselig en del grønt rundt oss.

Grønt igjen, men vinteren er fortsatt ikke helt glemt

Med andre ord så oppsøkte jeg miljøet anbefalt av Buddha selv, og det jeg fant var en fin trestubbe å sitte på mens man tok noen minutter til å bare være den man er. Opptrening av oppmerksomheten kan gi deg fokus nok til å stenge ute de støyende tankene man vanligvis drar med seg overalt, til og med ut i naturen der våre bekymringer og frykt definitivt ikke hører hjemme - disse tingene er lidelse forårsaket av å ikke være tilstede der man er ment å være akkurat nå, og ikke mentalt på et annet sted og/eller tid. Omgitt av planter og dyr som dersom de i det hele tatt hadde kunnet prate så vil de sikkert undret seg hva denne tid vi mennesker prater så mye om egentlig er for noe, fordi for dem så vil det alltid være uansett formulering.

Omgitt av natur og en fokus på å bare være, bare observere verden fremfor å se etter noe og høre uten å lytte. Se verden slik den er uten å vurdere hva som er relevant og ikke, og det du ser er plutselig noe langt mer enn man først ville ha forventet - rett og slett fordi det er alltid er en del overraskelser som venter på deg hver eneste gang man tar på seg fjellskoene, spenner på seg vannflaske-holderen og setter tur-hatten på hodet.

På dagens tur ble jeg først slått av at trærne som såvidt noen dager siden hadde fått tydelige knopper nå plutselig var dekket med løv, eller noe midt mellom i skygge-områdene. Luften er fortsatt frisk i og med at mengden is fortsatt holder temperaturen relativt lavt, men der er likevel et tilstedeværende hint av lyng.

Uten musikk på ørene får man også med seg det yrende dyrelivet man vanligvis ikke legger merke til, og blant dem et lite vann der jeg la merke til en litt merkelig grov malende lyd som jeg ikke tidligere hadde hørt i området. Ved nærmere undersøkelse ser jeg at vannet som jeg tidligere sikkert hadde passert mange titalls ganger og bare avskrevet som livløst myr-vann huset en relativt stor familie av frosker. Deler av vannet er fortsatt badet i kveldssol og i vannflaten ser jeg en ansamling av dem der de forsøker å samle inn det siste av dagens direkte solvarme mens de veksler på å synge for hverandre.

Noen minutter senere er jeg et brunt benebbet ansikt som stirrer på meg blant lyngen, en rype med brun fjærdrakt og en stolt rød kam. Den ser noe skeptisk og etter et uheldig feiltråkk knekkes en grein en plass i underlaget, og den og maken som lå gjemt en halvmeter unna tar til himmelen lenge før man i det hele tatt får vurdert tanken på å fiske opp mobilkameraet - langt mindre å faktisk få det til å fokusere på noe om ikke ønsker å bli sett!

Selvportrett

Angående kameraet så skulle jeg nesten ønsket jeg hadde et fancy kamera med gode linser for å kunne feste slike ting til et minnekort, men akkurat nå så er jeg fornøyd med å bare være der jeg er. Har heller ikke spesielt lyst å drasse på slike ting heller, så det måtte isåfall involvere en sherpa. Tror ikke det er spesielt mange slike her i området, men kanskje en dag drar jeg en dag til et område der de er straks mer tilgjengelig. Akkurat her og nå får du heller bare nyte hva enn mobilen min var i stand til å fange opp av inntrykk.

Biofili og deg

Klem et tre, du vet du vil!
En liten visualiseringsøvelse til å starte med; forestill deg at du etter noen harde uker på jobben har fått noen dager fri og muligheten til å reise hvor enn du ønsket for å lade batteriene i ro og fred, det vil si uten maset fra å måtte omgås andre mennesker samt eventuelle andre digitale oppmerksomhets-tyver. Du setter deg ned for å nyte den rolige og behagelige tilværelsen der du er, og noen senere lukker du øynene for å gi dem noen sekunders hvile. Noen deilige energi-givende øyeblikk senere åpner du sakte øynene igjen. Hvor er du?

Dersom svaret ditt inneholder elementer av varme, grønt gress og trær som svaier i en mild bris så er du ikke alene. Faktisk såpass mange vil komme frem til det samme bildet at det en gang på 60-tallet ble fremsatt en teori om at denne tilbøyeligheten er en del av vår genetiske oppbygning. Biofili defineres som et ønske til å føle en kobling til alt levende rundt oss, inkludert vær, trær, planter og dyr - fortrinnsvis i deres naturlige omgivelser.

Mesteparten av oss har nok flyttet såpass langt utenfor våre opprinnelige hjem på Afrikas savanner at ved en sammenligning med våre nye hjem heller vil ha mer til felles med en ørken bestående av asfalt, betong og stål. Selvsagt er noen heldigere enn andre, men også det er nok en del av livene vi har valgt å bli værende i. Selve behovet ligger derimot fortsatt igjen i oss, men som så mye her i livet så merker vi det ikke før vi plutselig står ute på en av årets første vårdager, og bare kjenner på følelsen av sol på ansiktet akkompagnert av den noen ganger så altfor subtile duften av gress.

Man skulle kanskje tro at effekten ikke var spesielt merkbar, men all forskning gjort opp gjennom tidene viser faktisk til at selv begrensede opphold i ren natur kan utgjøre en enorm forskjell på vår egen mentale helse. I tillegg vil vi finne at på dager der vi føler oss fullstendig utslitt så vil vi paradoksalt nok komme tilbake fra en gåtur ute i naturen med mer energi enn når vi startet.

Kroppen din er sjeldent i stand til å uttrykke behovene den har som du ikke dekker, og når den gjør det så er det som regel i form av økt irritabilitet eventuelt en følelse av å være litt nedstemt. Så for din egen, og da spesielt for kroppen din sin del; legg inn en fem minutts pause i grønne omgivelser. Klem et tre, og jeg lover at verden straks ser litt lysere ut. Du vet at du vil!

torsdag 23. mai 2013

Den som tenker

The Simpsons (Fox)
Mulig at jeg i gårsdagens innlegg, Hvor kom tanken fra?, kom med noen lovnader om å avsløre den store hemmeligheten, men sannheten bak både dem og hvordan jeg, og mest sannsynligvis du også, tenker på er en du innerst inne allerede vet - du er bare ikke bevisst i forhold til at du selv kjenner til den.

Hva dette i så fall har med uttalelsene mine fra i går så er det i forhold til den biten om at "jeg tenker ikke" så er dette noe som i utgangspunktet virker veldig sært da alle tanker vitterlig ser ut til å oppstå i mitt eget hode, og sannelig gjør de selvsagt det - det er bare det at den jeg er har ikke produsert selve tankene.

Jeg gikk i fellen nesten alle har gått i, og det er å identifisere meg med tankene som oppstår i løpet av dagen ved å anse dem som en del av den jeg er. Den underliggende sannheten som i alle fall for meg fikk alle brikkene til å falle på plass igjen var den at den jeg faktisk kun er er den som observerer tankene. Sagt på en annen måte så kan ørene mine fange opp verdens minste lyd så lenge som den er tilstrekkelig irriterende eller skjærende nok så produserte de ikke selve lyden, de var bare en kilde til informasjon som jeg kan velge å ta hensyn til - tankene er heller ikke noe produsert av meg, og det er opp til meg å avgjøre hvorvidt de kommer med noe nyttig informasjon.

Føler nesten som jeg allerede går i ring her. Så hvis de tankene jeg tenker ikke er en del av meg selv, hvor kom de i så fall fra?

Ingen vet helt eksakt, men til tross for at kondisjoneringen av evnen til å tenke er noe du kan påvirke så er det i alle fall ikke den du innerst inne er. Skulle jeg sette en finger på det så ville jeg ikke gitt svaret sånn helt direkte, men heller spurt deg hvem det er som puster for deg når du selv har glemt å fokusere på akkurat dette?

Tenk på hvordan vi opp gjennom historien har illustrert gode og onde tanker, og da tenker jeg spesielt på det velkjente bildet av en engel og en demon på hver skulder som forteller deg om det som foregår - du selv står i midten og må være den som tar avgjørelsen.

Fortsatt ikke helt overbevist over at du ikke har kontroll over hvordan tankene oppstår i hodet ditt? Tillat meg å la deg bevise det for deg selv ved å gi deg en helt enkel oppgave; lukk øynene dine og tenk på en av tingene du vanligvis bærer med deg i jakkelommen eller vesken din. Konsentrer deg om denne tingen i omtrent et halvt minutt, men for at eksperimentet skal fungere så er det svært viktig at du IKKE tenker på en isbjørn.

Hva tenker du på nå?

onsdag 22. mai 2013

Hvor kom tanken fra?

Ser ut til at gårsdagens innlegg sporet helt av på veien mot noe som kanskje kunne endt opp med å bli et høyst relevant poeng, og da sikter jeg selvsagt ikke til den biten om at jeg ble eldre - derimot var det innlegget om tankenes tyranni jeg siktet til. Spørsmålet var hvordan jeg tenker, og svaret får du her!

Etter å ha tenkt på meg en kraftig hodepine samt lest om det hele i diverse mer og sikkert en god del langt mindre relevant litteratur så har jeg kommet frem til et enkelt og konsist svar:

Jeg tenker ikke, og den jeg
er er ikke en gang i stand til å kontrollere hvilke tanker jeg får.


Før du derimot hiver deg på telefonen for å ringe opp folk i hvite drakter med store sommerfugl-nett, så synes jeg du bør gi meg muligheten til å bortforklare det hele eller i det minste få gjort et forsøk på å skylde på noen andre! Riktignok så inkluderer ikke det å bare skylde på andre en del av hvem jeg er, så da får jeg heller starte med historikken i stedet.

Er fristet til å starte historien med noe om at hun tross alt var pen, men når det kommer til faktisk relevans så var det mer det at hun kom med en del interessante observasjoner rundt hvordan verden fungerer og er skrudd sammen. Som den evige studenten jeg er innenfor alt av interessant vitenskap så vet jeg at når det kommer til det større bildet så vet jeg allerede nok om grenseskillene der det hele essensielt går fra å snakke om fakta og til det som i inntil videre er vill spekulasjon så da kan man like godt lese en og annen bok om åndelig opplysning også. Boken hun anbefalte for meg var Det er du lever originalt skrevet av forfatteren Eckhart Tolle. Så da leste jeg den da.

Selve boken kom med lovnader om å være en veiviser frem mot åndelig opplysning, og selv om det fortsatt er noen steg til at man kan karakterisere seg selv som åndelig opplyst så er håper jeg i det minste de små stegene underveis likevel teller. Det første steget for meg har de mer årvåkne av dere allerede trukket knytninger mot allerede, og for resten av dere så kan det være en tanke å ta en titt på innlegget Måtte du leve i psykiske tider.

I følge boken så handler det hele om å dø før man faktisk dør, men akkurat nå høres det fortsatt litt for urovekkende så da får man heller konsentrere seg om det lille ekstra steget inntil videre. Dette steget hadde med å innse en del ting om de tankene man har og deres opprinnelse. Det var med andre ord sånn jeg kom frem til et såpass konsist svar som det du fikk.

Straight Jacket Lying (kilde)
Med historikken på plass så var vi tilbake med truslene om menn med store sommerfugl-nett. Retrospektivt så tror jeg at jeg nettopp skyldte på en bok som opphav til mine tilsynelatende vrangforestillinger, men i og med at mitt naturlige publikum mest trolig har et noe begrenset oppmerksomhets-spenn så får nok selve forklaringen vente helt til i morgen.

OBS! Dersom morgendagens innlegg mot formodning ikke skulle dukke opp til vanlig tid så er det mulig at jeg faktisk er blitt innhentet av mitt mest nærliggende senter for behandling av psykologiske lidelser, Åsgård. I så tilfelle så vil jeg sette pris på at du ringer dem og eventuelt melder deg selv som karaktervitne. Latskap kan også inntreffe, så kan sikkert være på sin plass å eventuelt la meg nyte farmakologiens vidundre i et par dager først.

tirsdag 21. mai 2013

Tankens tyranni

Tyranny, av elgama
Tittelen sier vel egentlig alt det som skulle sies så da er det kanskje best å avslutte innlegget før man roter seg inn i teorier rundt definisjonen av de ulike ordene sett ut fra relevante kontekster, men i denne omgangen så skal jeg holde meg til meta-tenkning.

Fortsatt ikke helt klart for deg hva jeg snakker om? Kanskje ikke så rart når ikke jeg egentlig er fullstendig ved mine fulle fem akkurat nå, men en deilig kald sommerpils på verandaen går fort over og gjør knapt annet enn å dempe støyen som omgir oss alle til ethvert tidspunkt. Tanker om alt fra jordens indre og til universets ytre samt muligens enda lengre uten at vi egentlig har et ord for det. 

Min første tanke når jeg skrev det forgående avsnittet var i utgangspunktet hva det i det hele tatt er ordtaket sikter til da jeg for det meste antar at tallet fem refererer til de fem ordinære sansene, og såvidt jeg vet så har ingen av sansene noe med mental helse å gjøre selv om den plutselige mangelen av en eller flere sikkert ville vært noe urovekkende for å si det mildt.

Tilbake til det horrible ordet jeg begynte med, meta-tenkning, så vil det si noe så enkelt som kunnskapen om måten man tenker, eller sagt på en annen måte så vil det si tanker om det å tenke. Det andre spørsmålet som dukket opp, og egentlig da bedre kan regnes som det første spørsmålet av relevans var riktignok hvorvidt jeg i det hele tatt vet hvordan jeg tenker.

Det første spørsmålet som jeg hoppet over, men som du antakeligvis lurer veldig fælt på hva var for noe dukket opp fordi jeg er en mann med en overaktiv hjerne. Omhandlet i generelle trekk spørsmål hvorvidt dette årets bikini-moter var noe mindre enn fjorårets mote, og som en følge av dette hvorvidt det nærmer seg den tiden av året der man bruker tid på å legge merke til alt annet enn selve plagget.

Mann, ja. Har dette påvirket min evne til å telle? Tydeligvis da det første relevante spørsmålet dermed faktisk var det tredje spørsmålet som dukket opp under formuleringen av ett og det samme avsnittet.

Svaret på selve spørsmålet rundt hvordan jeg faktisk tenker skulle man kanskje kommet frem til før dagens innlegg tok slutt, men det gjorde jeg dessverre ikke. For håpe på litt mer fokus bakom morgendagens innlegg fordi at akkurat nå så har all tenkning rundt hvordan jeg tenker gitt meg en ørliten hodepine, men så er det nok en begrensningene med å gjøre dette internt i sitt eget hode... Ikke akkurat som jeg egentlig har noe reelle valg da!

Eldre. Nå igjen?

Birthday Yoda, av SoupAndButter
Hadde ikke tenkt å si noe som helst om temaet i det hele tatt - i alle fall ikke på sparket sånn som dette, men fant bildet til høyre og det er tross alt bare en gang i året at man får muligheten til å bruke det.

Skulle kanskje sagt noen ord om det å bli enda eldre, men sånn som saken ligger an akkurat for øyeblikket så er jeg strengt talt i min beste alder - visdommen til å velge slagene med omhu, penger til å gjennomføre det man ønsker og ungdommeligheten til å gjøre hva enn som skulle falle meg inn.

Sånn sett er det sikkert greit at jeg er en mann - litt mindre psykologiske utfordringer i alderen fra 7 opp til noe sånt som 39,99 år. Etter det så kan det hende at jeg kjøper meg en ny sportsbil, "adopterer" en blond bimbo og/eller blir hippie for et par måneder inntil man angrer seg og går tilbake til sitt sedvanlige liv. Fortsatt en del år igjen på å planlegge noe passende for anledningen.

Btw... Dersom du leter etter en passende gave så har jeg allerede det meste jeg kunne finne en bruk for, og det resterende er sikkert bare forsinket gjennom tollen eventuelt inntil videre stablet i kjelleren til den lokale postmannen. Skulle du derimot ha noe som det avbildet nedenfor liggende å slenge uten noe spesielt mål og mening så kan jeg eventuelt friste med kjeks (sånn i tilfelle du lurte så er både bevissthet og puls et krav for mottak av eventuelle karma-poeng). I might quite possibly be evil, but then again I've got cookies!

Table for one, av 620brown

mandag 20. mai 2013

Uke 21

Du. Ehm... Jeg har tenkt litt på forholdet vårt og sånn, og det jeg har kommet frem til er at det sikkert er best om vi er venner. Vet nok at dette vil føles som et enormt sjokk, men så er det nok sånn at det er bare sånn det var ment å skulle gjøres. Dersom det ikke føles som minste motstands vei så kan det umulig være verdt å beholde som en del av livet sitt. Beklager.

Meeen, hvorfor *hulk* gjør du dette mot meg da? Og så nå som vi har nesten tilbakelagt et halvt år sammen?

Vel, mitt kjære vektklubb-abonnement, det har seg alltids sånn at du er en konstant løpende kostnad som jeg akkurat nå ikke orker å finansiere bare fordi leserne mine forventer en oppdatert versjon av grafene dine på ukentlig basis. Annet enn det så har jeg vokst fra deg, og jeg er generelt sett dritt lei masingen din om ditt og datt. Farvel for nå, men hvem vet - kanskje vi møtes en gang senere på et rundere tidspunkt. Sommeren er lang og utepilsene kalde.

Med dette har vi tatt farvel til grafene som inntil nå har stått nederst på disse oppdateringene.

Når det gjelder selve uken som gikk skal jeg ikke skryte på meg så veldig mye utover at uken har vært en fantastisk opptur med mye godt vær som kunne benyttes til alt fra gåturer til enda flere gåturer i meget pent vær avbrutt av korte stopp underveis for å lukte på blomstene som på tvers av naturen har dukket opp på få dager.

For de av dere som fikk med seg mine kommentarer i forrige statusmelding så kan jeg stolt melde at grillen kom ut av boden, den ble skuret og rakk til og med å grille de edleste delene av en lokal gris før gassflasken tok slutt. Mais, hvitløk-marinerte cherry-tomater og paprika var også blant godsakene som denne gangen fant veien ut på verandaen for litt lett forkulling. Med god mat og enda bedre gjester så virker det til å bli en god sommer, vår, høst og mest trolig litt sommer igjen før det til sist blir høst og vinter på ordentlig her nord.


fredag 17. mai 2013

Varierende idyll

Vet egentlig ikke hva annet man nå enn skulle finne på å kalle dagens vær da ingenting egentlig ser ut til å gi mening - tykke lag med is er liksom ikke ment å skulle stå side om side med blomstrende idyll, trær med knopper osv. I alle fall et landskap preget av variasjon denne lille øya vi bor på, men så lenge man ikke går opp på et isfjell bare for å dette ned så skal man bare se lyst på det.

I går var som alle fikk med seg, nasjonaldagen vår og det ser ut til at værgudene for en gangs skyld var enige i at det var ment å skulle være en god dag; graderstokken indikerte faktisk rundt 20-tallet, og det er sjelden man kan stå opp før 9 og likevel kose seg med en god frokost på verandaen uten å slite på seg en lungebetennelse i forsøket. Ikke verst bare det!

Til og med gressløken i hjørnet koste seg
I dag derimot så var været litt mer grått, men det ble likevel vær til en rask spasertur ute i nærmiljøet for å få med eventuelle relevante vårtegn. Konklusjonen er nok at inntil videre så ligger det verste islaget igjen mens den råtne snøen er forsvunnet, og da kan man med andre kose seg så lenge man har dertil egnet fottøy.



Blod, hvitvin og blåmerker

Kalenderen viser igjen 17. mai, og for alle de som enten ikke har fulgt tilstrekkelig med på hvor vi bor eventuelt har aktivt unngått å følge med så er nasjonaldagen atter en gang kommet. For noen så er dette dagen der man får pølser og is uavhengig av hvilken ukedag det er snakk om, men for andre så er det dagen da vi feirer vår versjon av ukritisk nasjonalisme.

Vi trekker til gatene for å feire hvor fantastisk vi er, hvor inkluderende vi er og ikke minst hvor mye vi faktisk gir til de som er svakere enn oss selv, enten de måtte befinne seg innenfor våre egne landegrenser som de vi har valgt å holde på utsiden.

Likevel så må vi ikke alle glemme at alt det vi har er ting som vi har fortjent gjennom langt og hardt arbeid. Ting vi har forsvart med våre liv for å beholde. Tingene som definerer de vi er. Så hvor fikk vi så disse tingene fra da?

Skal ikke gå så langt tilbake i tid som tilbake til vår egen uavhengighet, en kamp for å beskytte det som var vår egen særegne kultur ved å representere oss selv fremfor å bli stående under svenskekongen. Kampen ble ikke vunnet fordi vi kjempet til siste mann, men fordi en liten håndfull menn stilte seg opp på riksgrensen med våpen og var overbevisende nok til at datidens konge ikke anså det som økonomisk å kaste bort ressurser på å gjøre et forsøk på å beholde oss. Vi vant vår uavhengighet ved å ikke være verdt det irritasjonsmomentet vi var blitt. Flaks for oss.

Idag er vi et av verdens rikeste land og nær alle som en av oss lever gode liv uten de fleste bekymringene verden sliter med, og da mener jeg ikke forbrytelsene med at våre eldre på gamlehjem ikke får tilstrekkelig med desserter. Vi ble rik fordi vi vant det store oljelotteriet ved at vi tilfeldigvis var plassert på den korrekte geografiske forfrosne plassen i verden, ikke for mye og ikke for lite. En mulighet vi heldigvis ikke rotet til, men strengt tatt så er vi nå samtidig også en del av  maskineriet som kveler den kloden vi lever på. Flaks for oss.

Er det dette flagget vårt står for eller står det for noe langt større enn den materielle formuen vi essensielt har snublet over? Er det dette vårt røde, hvite og blå skal stå og bli husket for?

Blodet som fokuseres på gjennom de utallige knivstikkingene som har foregått den siste tiden. Handlinger for å beskytte vår egen stolthet, våre egne eiendeler eller rett og slett bare fordi vi anser oss selv som viktigere enn hvem enn andre som måtte være i veien for oss.

Hvitvinen vi nipper til på uteserveringen mens vi klager på at røykerne føler seg forfulgt og uthengt. Vinen russejentene våre drikker på litervis slik at man skulle ha det morsomt på en ekte Norsk måte som de ekte Nordmennene vi er. Jentene som blir voldtatt for å være på feil sted til feil tid, beruset, alene og for dårlig kledd.

Blåmerkene oppover armene til den lille gutten som sitter stille i sin egen verden, for redd til å tiltrekke seg oppmerksomheten til en voksen person - fordi han vet hva som skjer når han blir lagt merke til. Kvinnen som ble slått bevisstløs på gangbroen ved Oslo S, kanskje fordi rullestolen hennes tok opp for stor plass. Heller ikke gjerningsmannen visste hvorfor.

Dette er fargene som utgjør vår nasjonale stolthet, og dette er det vi for ofte legger i den. Det skulle ikke være slik, og det eneste som skal til for å la fargene stå for noe positivt er at vi alle gjør vår lille bit for å ta avstand fra denne typen oppførsel. For hver gang vi tar et standpunkt og sier "Nei, dette er ikke hvem vi er!" så kommer vi et steg videre, og dette er et ansvar vi alle kan leve opp til.

Vi er et land som har vært svært heldig, og vi trenger hele det mangefoldet vi er i besittelse av nå og kommer til å være i besittelse av i fremtiden. Se på folkene rundt deg i 17. mai togene og innse at vi er ikke så mye bedre eller så mye verre for den saks skyld - vi er bare forskjellige. Vift med det røde, hvite og det blå fordi vi er heldige og setter pris på alt vi har fått gratis, men likevel setter pris på.

Feil lukt og feil farge?
Ser du et flagg med noen andre farger eller annet design så riv det ikke ned, men takk dem for at de tar seg tiden til å ta med seg sin kulturelle unikhet og styrke til vårt land for å la oss også ta del i disse styrkene. La de vite at vi er stolt over at også de vil feire dagen sammen med oss, dagen der vi feirer de godene vi har. Verdsett mangefoldet fordi det kommer til å bli en del av vår fremtidig styrke, en styrke som kommer til å hjelpe oss å steg for steg opprettholde og videreutvikle det landet vi er så stolte av.

Feir dagen fordi vi alle setter pris på det vi har, kjemper for å beholde og for at vi likevel alle sammen har våre håndterbare småting vi kan hjelpe til med for å gjøre landet enda bedre for oss selv og alle vi berører. Vær forandringen du ønsker å se i samfunnet!

torsdag 16. mai 2013

Redrum

Jack Torrance RedRum No 217
Ser ut til å være en av de dagene igjen, og med det mener jeg da dager der man uten anger og åpenbar vurderingsevne ødelegger klassiske linjer skrevet av langt mer kompetente diktere. Middelmådighet, kom til meg fordi her vil du en av dine artsfrender utvilsomt finne!
All work and no play makes Hvetebolle a dull boy.
All play and no work makes Hvetebolle a poor boy.
As with all things, balance is key!
Hva synes du om det, fantastisk eller direkte til publisering via et anerkjent forlag? Ikke slutte i den jobben jeg har nå for å fortsette en karriere innenfor denne typen tekster? Jupp... en fullstendig forståelig og ikke minst logisk konklusjon!

onsdag 15. mai 2013

Slutt å klage - begynn å leve ...

Kursets hjemmeside
... er i alle fall tittelen på annonsene som ble rykket inn i diverse aviser for å få nå ut til folk med en interesse for alternative behandlingsmetoder, eller rett og slett bare har kommet til et punkt i livet der man er villig til å prøve hva enn annet man ikke allerede har prøvd. Hadde fått en direkte anbefaling til at kurset kunne være en god måte å komme i gang i og med at jeg allerede hadde en interesse for meditasjon og/eller konsepter rundt mindfulness.

Uansett fant jeg ut at et gratis foredrag ikke var det verste man kunne finne på å gjøre på en tirsdags ettermiddag, og med potensialet for økt innsikt rundt alternative metoder for å ta i bruk hele det mentale potensialet vi har alt etter når vi trenger de ulike delene uten å havne i feil modus på feil tidspunkt. Så avgårde til St. Elisabeth Hotell og Helsehus for å få et innblikk i hva det hele dreier seg om.

Først bør man kanskje gå tilbake til det jeg nevnte om moduser, og selv om foreleseren sikkert brukte litt mer velvalgte ord i forhold til det så må jeg tross alt ta meg den frihet å bruke mine egne. Med modus siktet jeg da til hvordan vi kan underbevisst reagere med litt svak nervøsitet som sikkert kan føre til en spisset evne mens man holder et foredrag, men det hele faller raskt fra hverandre dersom man istedet går over i et fullstendig nervøst sammenbrudd. Foredraget prater veldig mye om hvordan man kan finne den rett modusen for hjernen å fungere på slik at vi oppnår det korrekte resultatet, enten det er snakk om kreative evner, mental tilstedeværelse samt rett og slett en enorm indre ro.

My Brain Waves, av knowyourrights
Rundt selve modusene er det mye snakk om hjernesvingninger, det vil si frekvensen på de elektriske impulsene hjernen opererer på, da ofte målt via et EEG-apparat. Selv om relevansen høres veldig pseudo-vitenskapelig så er det ikke så fjernt likevel. Personlig mener at det er det korrekte fokuset som definerer frekvensen og ikke frekvensene i seg selv, men om vi måler på et følgeresultat eller ser på den som utløsende effekten i seg selv så kan vel kanskje det være litt irrelevant dersom det faktisk viser seg at de mentale øvelsene i seg selv fungerer i praksis.

Man får selvsagt ikke de teknikkene man trenger for å utløse sitt indre potensiale via et gratis foredrag, og hadde jeg fått dem utdelt så spørs det likevel hvorvidt de hadde ført til noe som helst. Ikke det at jeg ikke tror på metodene de benytter - mer det at jeg tror metodene i seg selv går såpass langt innpå tradisjonelle teknikker slik som eksempelvis varianter av meditasjon og visualiseringer at selve tiden satt av og benyttet på selve kurset utgjør en signifikant del av resultatet.

En annen måte å si dette på er at jeg er kommet langt nok i forhold til meditasjonsøvelsene mine til at jeg ser positive resultater av det, men betyr det at jeg klarer å få satt av nok til til øvelsene? Langt derifra. Derimot mulig jeg hadde kommet nærmere ved å prøve et helgekurs til rundt 3900,- for den ekstra dytten i forhold til å ikke ville ha kastet bort potensialet, tiden OG pengene mine på noe jeg ikke fulgte opp tilstrekkelig.

Blir jeg så å delta på det betalte kurset da? Har ikke helt bestemt meg, men mye av dette er såpass tett opptil å være en praktisk øvelse i kontrollere hvordan man reagerer på fly sammen med andres hylende spedbarn, se gårsdagens innlegg, at jeg vurderer sterkt å ta kurset bare sånn i tilfelle det skulle ende opp med å fungere i praksis. Mulig jeg har fått et sjokk mot systemet den siste tiden, men vil heller ønske å oppnå en evig indre fred samtidig som man tolererer litt pseudo-vitenskapelig materiale underveis fremfor å gå glipp av hele greia. Ville nok sikkert bli mobbet av mine kollegaer for å være litt rar, men for det første så er A3 sjeldent en god profil samt at for det andre så tror jeg nok at det skipet allerede har seilt, og det sikkert for en god stund siden.

På den andre siden så er 3900,- ikke så fryktelig mye heller i den store sammenhengen dersom det fungerer, og fungerer det ikke så har man benyttet en helg sammen med en masse folk man ikke kjente fra før av - kan være positivt å møte andre litt rare folk. Kunne sikkert brukt pengene på en helgetur til eksempelvis Harstad, men tror nok de er feil type rare folk... og så skulle man sikkert hatt noe å prate om enn nødvendigvis hva i h*lvete man gjorde der i utgangspunktet.

Må sove litt på det, noe som visstnok er noe man kan lære å gjøre i våken tilstand ved å ta kursene, men uten kursbeviset på plass så må nok denne karen ta det på den gode gamle måten. Inntil videre i det minste, vet aldri hva som skjer i praksis da snålere ting har skjedd.

tirsdag 14. mai 2013

Life is awesome!

When pigs fly
Det kommer dager der man tviler på hvordan man i utgangspunktet ble så retningsforvirret at man i utgangspunktet havnet i Tromsø, enda flere der man undrer seg hvorfor man i det hele tatt skulle tolerere frostskader til langt utpå årstiden som i resten av landet ville bli karakterisert som sommer mens vi fortsatt biter negler i påvente av våren. Lurte litt på om jeg utfordret skjebnen med å nevne værutsiktene i gårsdagens innlegg, men ser ut til at det var fullstendig ubegrunnet.

Dette er derimot ikke en av de dagene, og kan ikke tro noe annet enn at et på eller annet sted i fylket så er det en grisebonde som plutselig har mistet grisene sine til en fornøyelig mild bris så i forhold til meg selv så er allerede vinterens forbrytelser tilgitt. Har ikke orket å se på selve ute-temperaturen, bare konstatert at det var en fantastisk dag som fortjente en kortere spasertur gjennom sentrum for å nyte formiddagen før man eventuelt vurderer å dra hjem for å nyte en times tid i ro og fred på verandaen.

Varmende sol, en nesten fullstendig fraværende bris og en sol som bader seg i sjøen og knapt noen få myke bomullsdotter å se, sånn bare for å bryte opp monotonien i den strålende blå himmelen. Tok noen bilder med mobilen som mest trolig ikke er av verdens høyeste kvalitet, men så er det en sånn ting som er ment å oppleves fremfor å beskues via en dataskjerm.

 

 





Måtte du leve i psykiske tider

Realize Deeply, av Bella-Elizabetta
Teknisk sett er vel egentlig den gamle kinesiske forbannelsen den om at man måtte være tvunget til å leve i interessante tider, men det gjør vi nå vel egentlig alle som en - vi er bare for opptatt med rosabloggene våre, cupcakes og kjefting rundt hvem som egentlig burde vunnet årets idol. Nok om det, over til selve temaet: Psykisk tid!

Så hva i all verden er psykisk tid da, tid benyttet i polstrede rom iført svært begrensende kosedresser? Ikke helt, men ikke så langt unna det normale vestlige livet vi til enhver tidspunkt ser ut til å leve marginalt ut til det ytterste om mot grensen til sånn passe.

Kom over konseptet med psykisk tid i en noe litt for direkte oversatt kopi av boken Det er du lever originalt skrevet av forfatteren Eckhart Tolle. Den har til og med en undertittel som sier noe som så at det er en veiviser til åndelig opplysning, en heller kraftig lovnad å skulle leve opp til samt at man klok av skade allerede har litt sunn skepsis til den typen materiale Skepsisen kommer inn i og med at litt for mye av bøker og materialet innenfor samme geografiske plassering på bokhandelen ofte lover gull og grønne skoger så lenge man ofrer en ku, konverterer til kabbala eller bare blir med i din lokale favorittkult, men denne boken omgår dette faktisk svært så elegant. Det meste gås gjennom på en veldig fornuftig og strukturert måte der eventuelle religions-referanser hovedsaklig kun benyttes som sammenligningsgrunnlag uten å blande ritualer og trosgrunnlag inn i bildet som et krav for å kunne få noe ut av materialet.

Psykisk tid defineres som all tid der sinnet vårt hovedsaklig er dypt forplantet enten i fortid eller fremtid uten at det har noe som helst grunnlag for å komme opp med noe som helst hjelpsomt. For å nevne noen konkrete eksempler kan man nevne gjentakende kverning i forhold til hva man sa i en tidligere samtale uten at man i det hele tatt vil være i stand til å noensinne endret det faktumet at sagt er sagt eventuelt tid benyttet til å bekymre seg over et fremtidig møte. Selve bekymringene vil ofte fortsette å koste oss i energi inntil vi er så utslitt når vi kommer oss frem til møtet at vi faktisk er langt dårligere skikket til det, og det selv om man til og med var ferdig med alle mulige forberedelser som kunne gjøres i forkant - sinnet bare fortsatte å kverne i det samme sporet. All tid benyttet med tankene enten frem eller tilbake i tid uten at vi hverken kan endre eller bli ferdig med ting før man kommer så langt, løsningen derimot er skremmende enkel: konsentrere seg om akkurat fordi det er det eneste vi kan påvirke og arbeide med akkurat .

Høres skremmende enkelt ut i forhold til å skulle løse alle mine bekymringer om fremtiden, fjerne alle sår fra tidligere hendelser og så gi meg muligheten til en indre fred og lykke som er fundamentert sterkere enn alt hva vår materialisme-orienterte samfunn er i stand til å levere. Høres helt tåpelig ut når man sier det på den måten, ikke sant? Likevel så ser det ut til å være noe i det likevel - spesielt når jeg får tenkt meg litt om.

En av mine egne opplevelser som ser ut til å harmonisere med dette konseptet er mitt eget forhold til det å ta fly for å reise noen plass, og for alle som har tatt fly sammen med meg så vet de nok at dersom jeg hadde hatt et annet alternativ som ikke tok fullt så mye tid så hadde jeg nok heller gjort det; jeg kan fysikken rundt det som får flyet til å lette og holde seg i luften, men utover det at jeg har sett det så mange ganger så er det fortsatt noe litt utrolig over det at differansen i lufthastighet over og under vingene skal suge opp noe som er så tungt! Dessuten er jeg en smule paranoid til tider, og selv om jeg vanligvis ikke har så mye som et snev rasisme i meg så får jeg nok et lite midlertidig anfall når noen prater oppgitt i mobiltelefoner på arabisk foran meg i køen. Noe med språket som alltid høres litt aggressivt uansett hva de snakker om, egentlig litt som tysk og russisk når jeg tenker etter.

Tilbake til temaet det hele egentlig skulle handle om så er det da at dersom jeg skal på ferie så er vanligvis alt en opplevelse i det sekundet man har låst ytterdøra hjemme og så fått sjekket inn bagasjen for første del av reisen. Slapper av på kafeen med et glass brus og et stykke kake der ingen av delene er spesielt gode til tross for at de koster over det dobbelte av hva man skulle tro, men likevel så er det nesten ingenting som påvirker den indre roen om å være kommet avgårde. Skulle det eventuelt ringe noen i forhold til jobben, så er man enten allerede i utlandet eller på vei dit uten så mye som en laptop. Aaaaaah!

Derimot når jeg skal ut på en reise i forhold til jobben så er jeg gretten hele veien, bjeffer til flyvertinnene som du hører stille spørsmålet om "kaffe eller te" ørten ganger før de kommer frem til deg samt at man gjerne er to sekunder unna å fyke opp av setet for å kaldkvele foreldrene til den jævla ADHD-ungen som de sikkert hadde stappet full av sjokolade og brus før de i det hele tatt tenkte på å ordne innsjekkingen mens de står i baggage-drop køen. Aaaargh!

Sannheten er at flyturene forløper seg vanligvis helt identisk med de samme trege køene, flyvertinnene og vanligvis det samme antallet hylende unger som sparker baki setet mitt - forskjellen er meg selv. På tur på ferie så er jeg fullstendig avslappet og bare nyter livet akkurat i nået mens jeg derimot på vei til et møte raskt blir irritabel av den minste ting fordi hodet er opptatt med å kverne på scenarioer i forhold til møtet jeg måtte reise for å delta i. Noe av tiden kunne kanskje regnes som mentale forberedelser, men man kommer raskt til et punkt der man kverner rundt på de samme tingene uten potensiale for tilført verdi; psykisk tid.

Hvorvidt man kan klarer å holde seg i nået hele tiden og så kun ta korte svippturer inn i fortid og fremtid ved behov er nok mere spørsmålet i forhold til praktiseringen av lærdommen, men alt som skal til er visstnok kun hardt, langvarig og konsekvent arbeid. Ikke mer med andre ord, puh!

Friendly Cow, av papilio
Må likevel innrømme at den delen med kua hørtes ut langt enklere og håndterbart ut, men har absolutt ingen intensjon om å slakte forsvarsløse dyr uten at man nødvendigvis trenger å gjøre det for å brødfø seg selv eller familien sin, bare så det er sagt. Kombinerer man det med en aversjon mot å spise ting du kjenner navnet til så hadde jeg nok blitt vegetarianer det sekundet biff-pakningen hadde fått en merkelapp som spesifiserte noe slikt som 155 gram Dagros, livsglad ku på 3 år som døde brutalt på grunn av din trang til å spise hamburgere - det å måtte skrubbe blodet ut av baderoms-flisene ville nok også telt i negativ retning i forhold til denne planen, ja!

Hardt arbeid over lengre tid for å oppnå varig indre fred ved å lære seg til å konsentrere seg om nået. Høres ut som noe som er verdt å undersøke videre i praksis, eller i det minste lese ferdig boken da dette generelt sett kun var den samlede lærdommen fra det første kapitlet - undres nesten hvilke andre gullkorn som måtte komme videre utover i boken.

mandag 13. mai 2013

Uke 20

Live long and prosper
Helsen er fortsatt ikke helt på topp etter forrige ukes mishandling, med alle gode intensjoner og håp om mindre smerte på sikt så ser det likevel ut til at det var verdt det.

Ellers er jeg usikker på hva som var ukens desidert største høydepunkt da valgene står mellom å ha fått med seg den nyeste kinofilmen satt i Star Trek universet, eller hvorvidt det endelig var blitt godt nok føre til å ta seg en skikkelig tur opp til Varden?

Helt objektivt så må jeg nok si at slike filmer generelt sett kun kommer annenhvert år mens naturen er der hele tiden, men det ville riktignok være lite verdsettende i forhold til det å endelig komme seg ut en tur i naturen. Riktignok så var det en rute preget av mye sørpe og is, og når jeg da tok en annen rute til toppen senere i uken ble jeg oppskrapt hele veien opp til knærne ved å hele tiden falle gjennom skaren.

Juryen, bestående utelukkende av meg selvsagt, kom tilbake med en enstemmig avgjørelse om at filmen vant - natur får heller bli feiret når fargen "grønn" igjen blir til et dominerende trekk fremfor å kun være en avveksling. Har derimot fått båret ut hagemøblene, forhåpentligvis skrudd sommerdekkene fast i bilen og med mindre meteorologen hadde et lettere hjerneslag tidligere idag så er det faktisk mulig at kvikksølvet stiger over 20-tallet mot slutten av uke 21. Vi venter alle i spenning, men orker ikke bære opp grillen før jeg ser det!

Forfatterutvikling: Demoner

Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset jeg tidligere meldte meg på. Gjennom teksten så var det meningen at det skulle være en referanse til noe som hadde med oppgaven jeg var ment å arbeide med, men resultatet endte opp som en grei tekst på egen hånd til tross for at jeg da må gjøre oppgaven på nytt igjen.

Demoner

Inner Demons, av Mocha-Lightmoon
Så aldri hensikten med tatoveringer, for å være helt ærlig så var det liksom ikke helt min greie. Noe utelukkende forfengelig over nesten samtlige av dem. Som et smykke uten en unnskyldning for noe man hadde gjort galt. Som en ring uten et livslangt løfte om at også du hadde noen i verden som uansett ville være der for deg. Poengløst så vidt jeg kunne se.

Inntil den dagen livet redefinerer seg selv ved at man plutselig kommer ansikt til ansikt med et budskap man gjennom år med smerte, usikkerhet og tvil plutselig gjenkjenner det som noe man hele tiden hadde lett etter uten å vite det selv. Lenge har selve ordene vært en kløende følelse ytterst på tungen, så lenge at når de først løsner så føles de heller som en sannhet som alltid har vært en del av meg. Bare like bortenfor min egen fatte-evne.

Min egen sannhet, en refleksjon av et ønske om å passe inn i en verden som for ofte virker ulogisk, men kanskje fremfor alt; for ofte blottet for meningsfull substans!

Tar jeg feil i å se etter logikk i en verden så variert som denne, eller prøver jeg kun å finne et mønster i et system bestående utelukkende av tilfeldighet?

Min egen barndoms tro forteller meg at jeg bør stole på at det er en plan, en underliggende logikk å finne blant alt som skjer i verden - den er bare bortenfor min egen forståelse og evne til å observere skalaen av den ut fra mitt eget begrensede utsiktspunkt til verden.

Barndommen er noe jeg alltid vil være med meg på min vei gjennom livet - nesten utelukkende en god ting, men samtidig også litt vondt. En av livets realiteter er at vi som mennesker sjeldent lærer oss å verdsette lysets livgivende kraft uten kjennskap til mørket. Vi blir ikke alle gitt muligheten til å bli gammel, og på samme måten er det ikke alle som blir gitt valget om å bli voksen - for noen er det noe som skjer, og for andre igjen er det en tanke man alltid utsetter til i morgen..

Som barn husker jeg følelsen av å leke i stuen på en solfylt dag, den varmende følelsen av sol gjennom de store vinduene mot hagen. Sitter på gulvet med hva jeg antar var Lego-klossene mine foran meg, og stirrer plutselig opp mot taket. De små individuelle støvkornene glinser i lyset fra vinduene mens de sakte og grasiøst danser rundt hverandre.

Pappa hadde lært meg alt jeg visste om planetene, solsystemet og generelt sett det universet vi alle var en del av. Med et barns forundring spurte jeg han hvorvidt det var noen muligheter for at alt vi er og kjenner kunne være som et ett av de flytende støvkornene jeg så, en del av noe enda større enn oss selv. Muligheten for at hvert støvkorn samtidig kunne være som en hel verden i seg selv?

Han tenkte seg lenge om før han svarte på en måte som et barn sikkert kunne forstå, det vil si at; nei - et støvkorn var forsvinnende lite og kunne ikke være det. Pappaer vet alltid slike ting, i alle fall min, og jeg la spørsmålet tilbake på hyllen. Vel vitende om at støvet kun var støv, og ikke noe mer enn det.

Når jeg ble eldre lærte jeg at ofte er det å stille spørsmålene i seg selv er langt viktigere enn eventuelle svar, og paradoksalt nok så var dette noe vi som barn var veldig god til å gjøre på et tidspunkt da vi ikke kunne forstå svarene. Etterhvert som vi blir eldre avtar denne evnen - ikke fordi vi ikke lenger trenger spørsmålene eller svarene for den saks skyld, men heller at den at verden ser ut til å innta en rigid fastsatt form foran vitenskapens alter. En verden der ingenting har lov til eksistere utenfor vår egen evne til å oppfatte dem, et verdensbilde tegnet i sort-hvitt basert på konturene av noe som på en god dag vil minne om sand. Sand som uansett hvor hardt vi prøver å holde fast i den likevel ender opp med å unnslippe mellom fingrene, og da til og med i en enda større grad enn om vi hadde brukt en mykere fremgangsmåte.

Men jeg mistet likevel ikke hele min evne til å stille spørsmål, og nå som jeg er blitt voksen søker jeg heller å bringe sammen den verden jeg såvidt enser rundt meg med den av verdens beste tenkere, vitenskapsmenn, visjonærer og til og med de mentalt forstyrrede, for hvem andre har utvilsomt et helt annet syn på virkeligheten enn resten av oss..

I dag gjenkjenner jeg det mentale bildet av de små verdenene som danser lett rundt hverandre i solen som egne komplette univers for seg selv, en av tolkningene rundt dagens strengteori. Parallelle univers, en uendelig mulighet rundt oss i all sin utstrekning. Likevel kun en omdiskutert teori og ikke kalde harde vitenskapelige fakta, men uansett et interessant spørsmål med uendelig potensiale for vidundre.

Spørsmål som disse hindrer meg i å tro på en eksistens skapt på seks hendelsefulle dager med en ekstra dag for hvile og eventuell refleksjon, men er selvsagt mulig at den siste der kun er et element av meg selv som smitter inn i bildet likevel. Jeg tror likevel på at det må være en kraft større enn meg selv fordi at på den samme måten som at jeg som barn studerte en fjærdrevet vekkerklokke tvilte jeg aldri på at den hadde hatt en designer. Det bakerste dekslet kan riktignok alltid fjernes og vi kan plukke den i fra hverandre i stadig mindre biter, men til stadighet finner vi at det nesten alltid er en enda mindre del både i oss selv og alt rundt rundt oss som vi fortsatt ikke forstår.

Riktignok så er vi ikke simple mekaniske konstruksjoner, men heller noe langt mer komplekst med muligheten til å endre oss selv, forbedre oss selv og til og med stille spørsmål rundt vår egen eksistens. Vi er ikke statisk, men er heller nærmere det motsatte av statisk selv om vi på våre senere år likevel kan bli satt i våre veier. Kanskje vil vi likevel en dag komme så langt at vi står ansikt til ansikt med vår egen opprinnelse, et noe som vi aldri vil være i stand til å forstå. Essensielt sett et vitenskapelig verdiløst svar.

Derimot representerer spørsmålet reisen til opplysning og er som sådan det som likevel er med å gi verden vår substans, paradoksalt nok ved å være udefinert nok til å tvinge oss til å ta det første steget fra opprinnelsen vår mot noe mer enn det vi er nå.

For mye av mitt liv er brukt på å lete etter svar utenfor meg selv når jeg allerede hadde de spørsmålene jeg trengte. Jeg har min mammas mot til å se etter i meg selv etter dem, og selv om jeg så mange ganger kunne ønske at jeg hadde hatt min brors evne til å le i ansiktet til de demonene man risikerte å finne der så gikk jeg likevel videre.

Demonene har sine egne ansikter. Det har vært mange dager der man kjente deres ansikter bedre enn mitt eget, rett og slett fordi de neste alltid har vært der mens mitt eget har forandret seg fra det av et barns, en ungdoms og nå til det av en mann. Sannhetene de formidler til meg er den om at jeg fortsatt er svak, fortsatt ikke verdig å bli elsket av en kvinne og langt fra smart nok til å håndtere omfanget av mine egne problemer. Issues som det så fint kalles idag - i realiteten kun tyngden av å ha levd noen år i den moderne verden.

På den samme måten som historien om djevelens største bedrag, så var det også demonenes største bedrag. Hadde de stoppet der ville jeg kanskje vurdert hvorvidt dette hadde vært historiens originale opprinnelse, men de gjorde ikke det.

Knyttet opp det jeg anså som mine egne tanker identifiserte jeg snart meg med dem. Cogito ergo sum, jeg tenker og derfor er. Som en junkie passert sin forventede levealder, flere år på overtid kunne jeg ikke stoppe tankene fra å ta overhånd og deretter tære meg ned. Fysisk smerte ved overanstrengelse eller overarbeidelse holdt tankene på avstand og ga noen få dyrebare øyeblikks stillhet, et regnvær til forskjell fra en orkan. Kunne man etter hvert kunne komme til å vurdere det å ikke lenger eksistere som et svar på fravær av støy, for ville man i det hele tatt kunne eksistere uten ens egne tanker?

Et øyeblikks tilfeldighet, et vitenskapelig mirakel i form av foreslåtte videoer på Youtube pekte meg mot en fremføring av det dikt. Fullstendig idiotisk og langt fra det jeg hadde hatt noen interesse i, men jeg så den likevel og som en følge løsnet noe et sted inni meg. Ikke nødvendigvis fordi alle ordene harmoniserte full ut med den jeg opplevde meg selv å være - mer som om jeg hadde gjenfunnet en indre sannhet jeg egentlig alltid hadde hatt, men som likevel hadde forsvunnet.

Salte tårer svir et hardt ansikt, ikke i sorg - av lettelse over å finne budskapet man hadde mistet, et budskap bestående av den sannheten man hadde mistet. Når demonene enten holdt kjeft eller om de hylte av ubehag så var jeg fortsatt til stede. Jeg er ikke den "sannheten" de søker å formidle. Jeg er heller ikke demonen mine, og på samme måten så er det heller ikke de som utgjør den jeg er.

Abby fra Machester sørger for at jeg ikke lenger kommer til å glemme. Hun desinfiserer huden før tegnene overføres, og snart er nålen i gang med å igjen gjøre budskapet til en selvsagt del av meg. Et tykt lag blekk, permanente spor som aldri igjen kan glemmes eller overses. Følelsen er som en ukvass kniv som millimeter for millimeter skjærer og river i hver eneste nervetråd på sin vei, noen få øyeblikks smerte for å kvitte seg med en som ville vært langt mer varig og ødeleggende.

Den egentlige jeg er tilstede under det håndfulle antallet minutter det hele tok. Kun enkelte avbrudd fra en eller annen demon jeg ikke lenger ønsker å lytte til nå som jeg vet sannheten bak alle gangene jeg lyttet til dem fremfor å følge min egen intuisjon.

Demonene er ikke annet enn en enkel representasjon av min fortid og pessimistiske syn på fremtiden, de er kun simple verktøy uten evnen til å eksistere her og nå - ingenting mer, det vet jeg nå. For hver eneste gang de lurer meg til å glemme sannheten om dem, og for hver gang de influerer meg til å handle på tross av mine egne ønsker og aspirasjoner så trenger jeg nå kun se ned. Bare et lite øyeblikk, og så kan jeg igjen med trygghet både heve blikket og møte verden.

Basert på en sann historie.

søndag 12. mai 2013

Uke 19

Ser ut som vår!
Det er ingenting som absolutt siste liten da oppdateringen for uke 20 etter vanlig skjema egentlig bør komme i løpet av morgendagen, så da kan du ikke si at den ikke kom til slutt. Er vanskelig å huske på hva jeg egentlig holdt på med, langt mindre spiste og alt sånt nesten to uker etterpå når jeg knapt husker hva jeg spiste til frokost uten å sjekke flekkene på tallerkenen som står i oppvaskmaskinen - ikke det at det i det hele tatt ville være av interesse for noen som helst å vite det heller, men vet aldri.

Når det kommer til trening og slikt har jeg tatt det svært med ro ettersom jeg var innom en fysioterapeut som insisterte på at ribbein var ment å bevege seg fritt i kroppen mens i alle fall ett av mine satt fast. For å gjøre en kort historie enda lengre så fikset han problemet, men underveis var det først noen helt syke knase-lyder, mye kvalme og så en del dager med spenningshodepiner. Ser visstnok ut til at senene i begge armene er for korte og dette fører til at en del nervetråder blir klemt over dersom jeg hever armene og slipper dem ned helt løst, også dette skulle kunne fikses på en helt enkel måte; et par snitt med skalpell for komme inntil senene, og så litt brutal hakking her og der for å gjøre dem mer strekkbar. Drar ikke tilbake dit mer, basta!

Fikk derimot sett noen fine tegnefilmer via filmklubben her i Tromsø, møtt noen nye folk samt skrevet en hel del om feiringen av 1. mai samt påbegynt en lengre serie innlegg om personligheten.


Psykometriske realiteter

Illustrasjon lånt fra 23rdlife.blogspot.no
Mange av de tingene jeg har vært innom den siste tiden har vært knyttet på en eller annen måte til teoriene til den sveitsiske psykologen Carl Jung og hans måte å definere personligheten, og etterhvert de mer praktiske metodene for å måle og kategorisere den ved bruk av tester.

Testene slik som den MBTI-saken jeg pratet om her om dagen er i realiteten det som kalles en psykometriske test. Og, nei - hadde heller ingen anelse på hva ordet betydde før jeg sjekket det opp på Wikipedia, noe som forsåvidt bare betyr at dersom definisjonen er langt unna en korrekte faglige definisjonen så er vi i det minste flere som missbruker ordet på samme måte. Ikke at det teller, men greit å ha noen å skylde på uansett... Er muligens bare at jeg er skrudd sammen på en slik måte at jeg føler for å påpeke det uten å egentlig selv ha troen på at det gjør noen forskjell i forhold til om det er korrekt eller ikke, er vel bare sånn jeg fungerer.

Betyr sjeldent noe hvorvidt man egentlig har noen faktiske lesere, et vanlig personlighetstrekk så vidt jeg forstår, så må man kanskje først som sist innse noen realiteter slik som at lesere av blogger sjeldent klarer å følge en rød tråd over flere dager så da må man nesten inkludere litt enklere oversikter over hvordan ting henger sammen. Ikke venn deg til slik luksus da det neppe blir å gjenta seg for ofte, men her er den:

Lærdom er en ting, men det er kanskje den innsikten man kan få inn i måten man selv fungerer som er det viktigste man kan trekke ut av slike tester. Likevel så er det forskjellige grunner til hvorfor noen tiltrekkes av dem, enten for å bekrefte eller avkrefte det de tror om seg selv. Andre igjen vil være livredd fordi testene ved siden av de sterke sidene også lister opp de svake, men dessverre så er det sikkert også en eller annen som vil benytte den for å fraskrive seg ansvar for sine egne handlinger.

Personlig tilstreber jeg å ha et åpent sinn for det meste med et snev av enten fornuft og godtar sjeldent ting utelukkende på hvem som sa det, men veier det heller opp mot mine egne kunnskaper og erfaringer for å se hvorvidt det gir noen mening for meg. Likevel så er det godt å se at flere av tingene jeg har følt at skiller meg ut i litt for mange sammenhenger likevel regnes som relativt vanlig.

Økt tiltro til mine egne styrker og kursene de hjelper meg til å stake ut for meg selv er en ting, men en økt bevissthet rundt ens egne svakheter mener jeg at alltid vil kunne føre med seg potensialet for å forbedre seg selv enten det er snakk om å arbeide rundt dem eller legge forholdene til rette for at skalaen nullstilles.

Veldig karakteristisk for en introvert person er den at jeg ikke blir spesielt skremt av tanken på å utforske mitt eget sinn, det er tross alt der jeg tilbringer veldig mye av kvalitets-tiden min. Jeg er unikt meg selv; en samling av styrker, svakheter, minner, kunnskap og en håndfull arr. Innsikt hjelper meg uansett å være den beste versjonen av meg som jeg overhodet er i stand til å være, hverken mer og forhåpentligvis bare vekselvis mindre.