Viser innlegg med etiketten Commodore 64. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Commodore 64. Vis alle innlegg

mandag 6. august 2018

Pi1541 for bruk og misbruk

Pi1541, den tingen jeg har dedikert de siste månedene til - for hvem vil vel ikke ha en moderne løsning for SD-basert lagring på sin Commodore 64? Vel, glem de SD2IEC-sakene - denne fungerer langt bedre og med tanke på at det er en ting man putter på toppen av en Raspberry Pi 3B så er den også enklere å skru sammen selv. Ikke at det er så veldig kult med prototyper etter noen timer med bruk, men har laget meg noen PCB-er som jeg isteden bruker for å gjøre koblingene mellom min Commodore 64 og den allerede så berømte Pi-en.

Jeg vet at det er dårlig stil å beskrive funksjonen til et produkt ved å rakke ned på noe annet, selv om det er den borgerlige måten å gjøre ting på - så da gjør vi det! Den tingen jeg aldri fikk kontroll på ved bruken av SD2IEC-enhetene mine, var hvordan i svarte man skal få til bytte av disketter? Jeg har lest manualen, jeg fikk det til et par ganger og siden har jeg glemt hele greia - ble bare altfor for mye knoting frem og tilbake...

Pi1541 løser dette ved å gi en alt det man trenger av informasjon via andre visninger, enten via HDMI-tilkoblingen fra Raspberry Pi eller via et kompatibelt LDC-display koblet til via I2C slik de jeg har montert på mine (nedenfor til høyre). Ved bruk av flere disketter så legger man dem først til på listen før man går over til emuleringsmodus ved bruk av knappen helt til venstre, man legger til en fil ved bruk av Add-knappen lengst til høyre. Via HDMI ser man listen direkte på skjermen, på LCD-displayet vil man se noe slikt som y> der y er selve diskett-nummeret.


Når man er fornøyd med listen går man over til emuleringsmodusen, fra dette tidspunktet så vil den automatisk presentere den første disketten i listen ut til Commodore 64. Fra dette punktet så kan man bruke knappene for Back og Next for å veksle mellom hvilken diskett som skal være i selve diskettstasjonen. Begge visningene vil indikere hvilken diskett som er valgt, men foretrekker selv det eksterne LCD-panelet siden man slipper å endre input på TV-en. Bruken utover dette er som tidligere nevnt helt identisk fra Commodore 64-siden med den fysiske diskett-stasjonen, men tok noen bilder under innlasting av Test Drive fra Accolade slik at man får et litt bedre inntrykk av løsningen:



Det siste bildet var selvsagt bare for å skryte, er noen år siden jeg klarte å overleve helt frem til bensinstasjon #2 så den måtte bare inn en eller annen plass! Ikke rart det går sakte å skru sammen kortene når man insisterer på en full spille-økt for å teste hver av dem...

søndag 5. august 2018

Pi1541 PCB revisjon B

Har så smått fått skrevet inn noen små snutter om Pi1541, generelt sett en måte der man kan få en Raspberry Pi 3B eller 3B+ til å oppføre seg som om den var en helt ordinær 1541-diskettstasjon for bruk på en Commodore 64/128. Innlegget Pi1541 Emulering av diskettstasjon burde vel egentlig hete Hvetebolle rabler om noe hjemmesnekret elektronikk for å koble en Raspberry Pi til en Commodore 64, men det ble noe i det lengste laget. Resultatet; versjon A av denne PCB-en!

Den korte forklaringen hvorfor jeg rett for sommerferien laget en revisjon B av kortet, noe som tittelen allerede har grundig avslørt omhandlet orienteringen av OLED-panelet - dette ble stående 90 grader i forhold til knappene. Fungerte i praksis overraskende godt siden man da kunne orientere IEC-kablene vekk fra seg, men som den perfeksjonisten jeg er så ville jeg ha muligheten til begge deler. For å styrke opp under panelene på 128x64 så flyttet jeg samtidig 7406 IC-en slik at denne holder oppe den ene enden av skjermen.

Selv om man allerede kunne skule ut fra innlegget Pi1541 Firmware og oppgradering så ser man at den første versjonen av PCB-en ble påbegynt før programvaren støttet eksterne skjermer, derfor tok jeg også utgangspunkt i at en vanlig OLED på 128x32 sikkert skulle passe og PCB-en var lagt opp deretter. Har i mellomtiden samarbeidet med Steve White for å legge til støtten for disse, fra versjon 1.10 så er begge variantene fullt støttet så da passet det seg bra at jeg også fikk inn en ny versjon av PCB-en med støtte for begge.


Har fortsatt noen få av revisjon A liggende som jeg må få overlevert nye eiere før revisjon B loddes ferdig sammen i og med at de på den elektiske siden av ting er tilnærmet identiske, men noen prøveutgaver har det blitt likevel. En del arbeid med slikt, men det er morsom likevel og så får man et innblikk i Commodore 64-miljøet rundt om kring i Norge.

Lurer på om at siden dette er teknisk tegning, vil ikke det da si at resultatet er kunst? Hvis en profesjonell kunstner må ha solgt noe, så må jeg da være litt kunstner? Bittelitt, om man strekker ting heeeeelt ut til kanten, men så blir det mer gøy med bytte enn betaling så hender det at man ender opp med en og annen godbit i retur også. Se finn.no for annonse om du vil sponse en fattig bittelitt-kunstner med moderate håp for innlemmelse i kunstner-lauget. Finnes dem? Sikkert, men tror ikke dem slipper meg inn. Sikkert litt for mye rasjonell ingeniør-hjerne, vanligvis å finne under det jeg har igjen av hår (la oss kalle det en moderat mengde)!

Selvsagt, så innser jeg nå at teksten Pi1541 på undersiden av PCB-en sikkert skulle vært flyttet slik at den var mer synlig. Hadde sikkert sikkert sett heeelt perfekt over URL-ene nederst... må motstå fristelsen for å lage en revisjon C, ville i så fall kun vært for å godgjøre noen stadig voksende tvangstanker!

lørdag 28. juli 2018

Pi1541 Programvare og konfigurasjon

Har brukt de siste månedene, i alle fall litt av den ledige tiden de siste månedene, på å fikle med min Pi1541. Den er en utvidelse som plugges på Raspberry Pi 3B eller 3B+ for å gi den muligheten til å late som om den er en 1541-diskettstasjon sett fra en Commodore 64. Selve maskinvaren har jeg skrevet en del om allerede, selve programvaren har Steve White stått for og til å være så tidlig i utviklingsløpet så har den allerede støtte for det aller meste man kunne komme til å trenge.

For å komme i gang trenger man et SD-kort som skal plugges inn i Raspberry Pi-en, dette må være formatert med filsystemet FAT32 - noe som vil si at så lenge man ikke eksplisitt har gjort noen forsøk på å endre på kortet ut av pakken så skal det fungere helt fint. Størrelsen er opp til en selv, men dette er ikke spesielt kravstore systemer og vil tro det billigste du får fatt i (mest trolig 16 GB) likevel vil kunne holde på så og si alt noensinne produsert for datamaskinen. Deretter følges følgende steg:

  • Last ned siste versjon av firmware til Raspberry Pi fra produsenten, kopier filene bootcode.bin, fixup.dat og start.elf fra boot-katalogen til roten av SD-kortet.
  • Last ned Pi1541.zip fra hjemmesiden, pakk ut alle filene til roten av SD-kortet.
  • Neste steg er selve firmwaren til en 1541-diskettstasjon, den enkleste måten å få tak i en kopi av denne er å gå til nedlastingssiden for Commodore 64-emulatoren VICE, last ned en installerbar kopi eventuelt bare kildekoden øverst på siden (.tar.gz-filer kan enkelt åpnes ved bruk av 7zip). Uansett, kopier filen dos1541 fra katalogen data\DRIVES til roten av SD-kortet.
Alt skal nå være ferdig oppsatt for bruk, stapp det du eventuelt trenger av programvare-filer (d64-format) i katalogen 1541 for å ha disse tilgjengelig under bruk. Likevel så er det mye man kan konfigurere slik at man får oppsettet akkurat slik man ønsker å ha det, disse endrer du ved å redigere på filen options.txt som nå ligger på SD-kortet. Uansett så har du nå oversikten over hvordan man oppgraderer de ulike delene, men husk at det kan være en god ide å lese gjennom konfigurasjonen som følger med de nye versjonene ettersom ting kan ha endret betydning eller format.

Oppsett av display slik de modulene jeg har solgt til en håndfull heldige personer er litt mer komplisert og krever en del teknisk informasjon om selve modulenes adresser - disse står ofte også på selve kortene og i tillegg må man ha oversikt over hvilken kontroller som står på LCD-modulen. Legger ut oppdaterte versjoner av filene jeg bruker på min dropbox, så skal det være enklere å håndtere disse uten å studere alle finurlige detaljer.


Som man kan se av bildene over så har jeg prøvd ut to ulike skjermer, begge er basert kontrolleren SSD1306 og er svært lik utover orienteringen - det som skiller seg er antallet linjer med kun 2 for det minste. I praksis så er det fint med den ekstra oversikten man får ved å bla i lange lister med 4 linjer tilgjengelig, men det minste er langt raskere i bruk siden det er mindre som må tegnes opp. Den første konfigureres som ssd1306_128x64 mens det minste er ssd1306_128x32.

Den detaljen som sikkert kommer til å påvirke en mest under bruk er nok deviceID, som standard benyttes 8 - det er den samme 8 man kjenner igjen fra kommandoen load "$",8. Bruk av noen andre innstillinger var og er kun relevant med de som har mer enn en diskettstasjon, generelt sett fordi så mye av programvare/spill er hardkodet til å se etter filene sine på enhet 8 - med andre ord så vil man sjeldent kunne laste inn noe fra andre enheter!

Det var vel det, ikke så veldig mye om praktisk bruk denne gang - kanskje neste gang jeg får ånden over meg til å feste noe til papiret (skjerm?)...

onsdag 25. juli 2018

Pi1541 Emulering av diskettstasjon

Man har nostalgi for det meste fra barndommen vår, men når man omsider blir gammel så har man ikke lenger hverken tålmodigheten eller tid nok til å laste inn ting fra kassett. Derfor så har utallige frivillige folk med langt mer innsikt i elektronikk enn det jeg kunne håpe på å en gang akkumulere, satt hodene sine sammen for å lage løsninger som laster inn alt fra SD-kort (eller tilsvarende) på noen få øyeblikk.

Commodore 64/128 fikk dermed sin SD2IEC etter noen år, denne er ment å emulere en 1541-diskettstasjon og kombinert med enten JiffyDOS eller noe slikt som Final Cartridge 3 så er innlastingstiden håndterbar. Bakdelen er at den ikke fungerer, i alle fall på alt for mye det jeg prøvde å laste inn via den - hvorfor? Årsaken ligger i at den originale diskettstasjonen er en tilnærmet komplett Commodore 64 i seg selv, mange spill og programmer laster opp egen programvare som skal kjøre på den og en SD2IEC er ikke stand til å gjøre noe med den koden - den gjør bare de grunnleggende tingene, resten forstår den seg enten ikke på eller så gjetter den bare på hva datamaskinen vil at den skal gjøre!

Løsningen på dette er en enhet som er i stand til å emulere diskettstasjonen i seg selv, den første av disse er den FPGA-baserte 1541 Ultimate II som med en med en ventetid på rundt 6 måneder og en prislapp på rundt 2500 kr etter import ble uaktuelt for min del. Kanskje hvis jeg kun fokuserte på Commodore-maskiner, men som du kan se av oversikten så har jeg ikke helt klart å begrense med til en produsent. Den andre løsningen er programvare som kjører på en Raspberry Pi 3B eller 3B+, Pi1541 av Steven White og det eneste man trenger i tillegg er en måte å få koblet til kablene.

Option B, fra https://cbm-pi1541.firebaseapp.com/

I utgangspunktet så lister nedsiden opp to alternative modeller, A og B, som rimelig enkelt kan snekres sammen på kjøkkenbenken med et lite utvalg komponenter av typen. A er det første utkastet som ble lagt ut, men denne har en del elektriske forenklinger som gjør at denne ikke er i stand til å fungere sammen med en annen fysisk diskettstasjon. Hvorfor det da? Fordi dette er 5v TTL-basert logikk og under bruk så er det mye strøm som passerer mellom dem, den vil fungere en stund og så kommer noen av komponentene på Pi-siden av ting til å begynne å smelte. B-modellen, den jeg dermed vurderte som det eneste fornuftige alternativet løser dette ved å bruke en 7406 chip - denne har som hensikt å tåle denne belastningen, selve designet skal være hentet rett ut av skjemategningen til den originale diskettstasjonen.

Personlig så liker jeg ikke å lodde sammen ting på perf-board, kretskort for prototyping, når jeg ser for meg bruk av det man skal lage i etterkant så ender de opp med å bli litt for skjøre i bruk så da foretrekker jeg heller å bare tegne dem opp i KiCad eller annen egnet programvare og så ta tingene derfra. Se til høyre for den elektriske skjemategningen jeg endte opp med, for det meste identisk med B-modellen bare at jeg la til en ekstra DIN-kontakt for å kunne koble på flere enheter på IEC-bussen uten bruk av splitter-kabel. Vel, det og så tenkte jeg at før eller siden så måtte noen finne på å legge til et LCD-display så da designet jeg inn denne tilkoblet I2C-bussen på Pi-en.

Uansett, med litt ukonsentrert tegning, form og farge så fikk jeg til slutt det som skulle kunne bli til et kretskort. Tok noen snarveier underveis ved å ta utgangspunkt i en mal for Raspberry Pi-moduler, såkalte Pi-hats, så da slapp jeg å selv fundere ut plasseringen av skruhullene og matche pluggene opp mot selve Raspberry Pi 3B-kortet. Kretskort først som sist med andre ord! Ja, man må til Kina for å få disse tingene gjort innenfor private budsjetter og så må man bare smøre seg med tålmodighet!



I skrivende øyeblikk så er det nå et par måneder siden bestilling, mesteparten av tiden brukt på å skru sammen kortene og leke seg med dem. Kun avbrutt av et par uker ferie i syden, sånn som må til for å overleve vinter/sommer her nord! Tilbake til dagens tema, kortene endte opp med å se ganske bra ut og i mellomtiden har den programvaren også fått lagt til støtte for I2C display basert på SSD1306-kontrolleren - den typen jeg allerede har liggende en liten haug av, awesome!

Strengt tatt så la jeg inn plass på kretskortet for varianten av størrelsen 128x32 mens den som til nå støttes er 128x64, så ikke full klaff på første forsøk - likevel så er sikkert støtten rett rundt hjørnet, i mellomtiden så fant jeg ut at den litt større varianten også fungerer fint selv om orienteringen ikke stemmer helt overens med knappene - måtte bare droppe DIP-socketen for 7406 chippen og legge inn ekstra avstand på pinnene til displayet for å gå klar av brikken.

Siden jeg endte opp med langt flere moduler enn jeg selv skal kunne makte å bruke på et og samme tidspunkt og allerede har en bøtte med reservedeler, så tenkte jeg at resten fint kunne selges via finn.no slik at andre også kunne få ta del i det siste og råeste innenfor Commodore-teknologi! Ikke alle som trenger display eller to IEC-utganger så endte opp med å lage en begrenset utgave og en komplett utgave av kortet slik at det ble en litt billigere variant å velge mellom. Ser ut til at alle jeg har solgt er av den komplette varianten, men sikkert fint å ha noe å velge mellom.


En ting jeg ikke hadde kalkulert med når jeg vurderte å legge noen av disse ut for salg var kvaliteten på delene som man får tak i, det er ingen problemer når man skal lage en av noe ettersom man alltid får langt mer enn man trenger - prøver man derimot å lage 10 av dem siden det var den mengden kort jeg har, så vil man finne feil.

I2C level converteren jeg brukte var den samme som på hjemmesiden, men fant ut at et par av dem hadde svakheter og måtte byttes ut med mye banning til grunn - kunne greit nok testes først ved å sette multimeteret på 200k Ohm og så sjekke at man fikk rundt 136K mellom hver av de fire kanalene. 7406-modulen var litt verre siden komponent-testeren jeg har ikke har hørt om denne brikken, bakdelen med å holde på med 40 år gammel teknologi - denne måtte testes på et av kortene og de som ikke fungerte enten førte til at Commodore-maskinen låste seg ved lesing eller så rapporterte den Device not present. Kastet rundt 8 av 10 brikker av varianten SN7406N, men av de dyrere jeg fikk fatt på stemplet 7406PC så fungerte alle av dem uten problemer - enten så var det første settet av dem grillet under transport (ingen anti-statisk pose, noe som er vanlig fra ebay dessverre) eller så var de bare langt skjørere og rett og slett ikke håndterer den rå kraften som er å finne i C64-maskinen!

Nok om maskinvare-siden av ting, det er programvaren som er den spennende delen av alt dette...

lørdag 3. februar 2018

Attpåtil en konge...

Kongen av datamaskiner på 80-tallet var utvilsomt Commodore 64, jeg mener i alle fall å huske at den var helt konge... for å bruke et skikkelig Stamsund-uttrykk, ikke det at de oppfant uttrykket i sin tid - de var bare de siste til å oppdage det! OK, så er jeg fra en plass i nærheten og dermed knapt nok objektiv, men sånn er det bare - man husker vanligvis kun de beste, de verste og de mest irriterende av de man møter i løpet av et langt liv!

Det var vel egentlig det meste av genuin visdom jeg har plukket opp underveis, men så var det vel noe om at man aldri bør håpe på å leve i interessante tider. Jeg husker nyhetssendingene på 80-tallet, de var drit-skumle; virket som om det knapt gikk en måned uten fulle russere med tilgang på atomvåpen, smeltende atomkraftverk og en Gulfkrig der tilsynelatende mesteparten av verden gikk fullstendig bananas! Vel, i det minste så hadde vi Commodore-maskinen, Miami Vice og Indiana Jones å glede oss over. I dag så kan det virke som om at alle har blitt enige om å overlate makten til en håndfull av de klassiske Bond-skurkene.

I det minste så har jeg fortsatt min Commodore 64C, min Commodore 64G og etter en serie Twitter-meldinger fra verdens største 3-åring så endte jeg opp med å kjøpe enda en. Trengte jeg den? Ikke i det hele tatt, men jeg ville ha esken. Helt til jeg oppdaget at alle esker er nummerert, så da kunne jeg ikke akkurat putte min egen maskin oppi så da måtte jeg nesten beholde den også.

I tillegg til å være i perfekt stand, pent plassert oppi sin egen nummererte eske så var det en annen egenskap jeg fant fryktelig fascinerende, hvor enn absurd den måtte være for alle andre enn meg selv; den kom sammen med den originale kvitteringen fra DataTronic.


Hva som er så morsomt med dette? Vel, som man kan se av kvitteringen så ble maskinen kjøpt inn som en del av et pakketilbud 21. januar 1990, inkludert en Joystick av typen QuickShot II Turbo med autofire så endte hele sulamitten opp med en samlet pris på 2510,52 kroner inkludert merverdiavgiften. Produktkatalogen for  DataTronic fra 1990-1991 er tilgjengelig på nett, relevante utsnitt fra katalogen er som følger:


Tilsynelatende så er ikke prisene de samme, men når man korrigerer for at prisene i katalogen er oppgitt inkludert merverdiavgiften (20% i 1990) så ender man opp med de eksakt samme prisene som er oppgitt på de ulike varelinjene på kvittering. Morsomt, ikke sant? Muligens detaljer som kun kan underholde en økonom, men for de maskinene man ender opp med så er det noe i det å vite nøyaktig hvor de kom fra.

Selvsagt, med en ny maskin så er det ikke nok med å bare montere opp hele pakka foran TV-en i stua, man må selvsagt starte opp noen gamle klassikere... Du vet, bare en liten 2 timers økt for å verifisere at alt fungerer slik det skal. På en av de gamle diskettene fant jeg den gamle kopien min av The Great Giana Sisters, så da ble jeg sittende og spille hele veien gjennom selv det siste nivået. High Score ser ut til å være urørt fra hvor enn jeg opprinnelig fikk denne disketten fra, ikke mye jeg kjenner igjen derfra så enten var jeg fullstendig håpløs eller så hadde det aldri falt meg inn å lete frem en Engelsk-Norsk ordbok for å finne ut hva som står nederst på skjermen. Sikkert det siste.


En toer til besvær!

Jeg har fått sendt opp min kjære C64C, eller det vil si jeg var på juleferie og pakket den pent inn og kastet den oppi bagasjen på hjemreisen. "Kastet" er selvsagt en overdrivelse, jeg er alltid forsiktig med lekene mine så det faktumet at den mangler en av tastene på tastaturet etter et uautorisert utlån er en enorm kilde til forargelse. Det er ikke det at jeg ikke vil dele, det er bare det at ingen andre lever opp til forventningene mine for hvordan man skal håndtere tingene mine. Så det så!

Heldigvis så har jeg fortsatt selve tasten, det som mangler er plungeren, det vil si stammen, av selve tasten samt fjæren som må være der for å hindre tasten i å være permanent nedtrykt. Hadde vært fint hvis vi også kunne fikse følelsen av nedtrykt-het med en ny fjær, men kan vel ikke akkurat skade å få fikset opp tastaturet mitt. Så vidt jeg vet så finnes det en hel haug med ulike tastaturer for Commodore 64, alt etter alderen av maskinen - personlig så endte jeg opp med å flakse på den eneste typen de hadde inne på nettbutikken RetroSpares, den som er beskrevet som å ha 3.5mm kryssformet tupp. Ser ut til at de til stadighet får inn nye varer og med lavere priser enn det man vanligvis finner på ebay, så er det en butikk som kan anbefales.

Demontering av maskinen er omtrent den samme prosessen som jeg brukte ved rengjøring av min Commodore 64G, den eneste forskjellen er at C64C-varianten kun er  klipset sammen tre plasser foran - ingen skruer så her må man passe på at ikke noe knekkes som følge av å presse dem lenger enn nødvendig. Som man kan se av bildet nedenfor til venstre så har denne varianten også kun klips for festing av tastaturet til kabinettet, som man kan se av støvkaninen så er det en velbrukt maskin som har vært med meg i mer enn 30 år nå. Pappen er noe deformert og rett og slett avskyelig å håndtere, i og med at papp ikke akkurat kan vaskes så går den rett i søpla.


Knappene på selve tastaturet kan enkelt fjernes så lenge som de dras rett ut - man kan sikkert komme seg unna med et flatjern eller lignende, men uten å ha dyptgående erfaring med metoden så kommer man til å knekke et par av dem. Med andre ord - bruk skikkelig verktøy, en såkalt keycap-puller slik den man ser i bildet ovenfor til venstre koster under tieren levert fra Kina via AliExpress eller lignende så  prislappen er ingen unnskyldning for å ødelegge et tastatur! Den eneste tasten man må passe spesielt på er Space-tasten, denne har en metall-sak under for å sørge for at tasten ikke blir skjev i tillegg til at fjæren er kraftigere enn de andre på tastaturet (legg denne til side). Ta gode bilder av mekanismen under demontering så er den enkelt å få på plass igjen. Pass for guds skyld på fjærene, disse fyker raskt veggimellom hvis man ikke følger med!

Med alle knappene pent dandert i en passende haug, så kan det være en ide å kaste disse oppi oppvaskkummen med litt varmt vann og Zalo for å få fjernet det meste av griseriet som har bygd seg opp gjennom årene. Teknisk sett så er vel dette tastaturet mer 7-år gamle jeg enn det jeg er på dette tidspunktet - definitivt en morbid tanke, så da får vi heller ta et minutts stillhet for hunden våres!


Selve PCB-en er festet til sorte plastikk-rammen ved bruk av hva jeg tror var 23 små skruer som må fjernes, gjorde bare et lite snitt i tapen som holder kabelen på plass for å få ut de som var under. Legg merke til at for å få løsnet PCB-en helt så må man bruke loddebolten for å løsne Shift-Lock, det vil si den hvite firkanten som vises gjennom kortet. Med kontaktpunktene fjernet så kan denne dyttes ut, det vil si ved å press fra undersiden slik at den kommer ut på toppen på tastaturet (se nedenfor til venstre). Med oversiden løs så kan stammene fjernes fra tastaturet ved å holde det opp ned og prøve å få med seg hvor alt havner, men legge merke til at stammene til tastene har en skjør del på undersiden bestående av gummi. Gummien tåler ikke røff behandling og i alle fall ikke bruken av noen form for kjemikalier, så for selv de verste tilfellene er det best å holde seg til en lett fuktet tøyfille.

Oversiden av PCB-en han så forsiktig rengjøres ved bruk av sprit og Q-tips eller hva en man måtte ha for hånden - pass på at selve kontaktpunktene er dekket i karbon og dette skal ikke skrubbes vekk med mindre man ser noe som åpenbart ikke hører hjemme der.


Å skru sammen tastaturet igjen er for det meste en lek, om enn en prosess som virkerlig tar sin tid. Legg stammene tilbake i den sorte rammen og legg PCB-en tilbake over der du fant det - den sorte delen har en del pinner som stikker gjennom, så man trenger ikke å bekymre seg stort over å få ting på rett plass igjen. Dersom den ikke passert helt den ene veien, så er den på feil vei - vold ikke nødvendig! Etter det så er det kun snakk om å finne frem til et godt oversiktsbilde over hvor alt skal være og så forsiktig presse på plass hver keycap med en av fjærene i mellom. Pass på at du ikke uheldigvis ikke bruker to fjærer på en tast, eventuelt bruker fjæren til Space-tasten på feil plass - rimelig enkelt å finne dem igjen ved at denne tasten vil ha langt mer motstand enn de andre... allerede gjort den feilen en gang i dag!

Når jeg likevel hadde maskinen oppe og i deler, så kunne jeg samtidig få montert en pakke kjøleribber på maskinen - dette er gammelt og relativt sensitive komponenter, så en hundrelapp på disse inkludert kjølepasta er en billig forsikring med tanke på at eksempelvis SID-brikken fort kan koste deg 400 kroner å erstatte. Settet jeg kjøpte hadde 4 av dem, så jeg klistret dem på plass over SID, CPU, PLA og VIC II-brikkene.


Resultatet tror jeg ble rimelig bra, den fungerer like godt som da den var ny - toeren er på plass, og jeg trenger ikke lenger putte fingeren min inn i "såret" for å laste inn innhold fra diskettstasjonen min. Om jeg husket på å lodde på plass ledningene Shift-Lock? Nope, tilbake om fem minutter ...

fredag 26. januar 2018

O C64C med din glede (og barnlige lyst)

Som de fleste av oss som er bortskjemt nok til å kunne feire julen i sitt barndomshjem, det magiske stedet der gavene sitter løst og pinnekjøttet alltid er helt perfekt, så er julen tidspunktet for stille refleksjon over hvor heldig man har vært. Ikke det at man gjorde sånt før man ble litt i overkant, men i og med at jeg hverken har råd til eller fysisk passer inn i små røde sportsbiler så må man isteden se etter barnlige gleder. I skapet hjemme fant jeg maskinen vist til høyre!

Ikke så enkelt å se på en såpass actionfylt vinkel, men dette er min Commodore 64C. Det er mange Commodore-maskiner av denne typen, men denne er min og kun min. Strengt tatt så er også de to Commodore 64-maskinene nedenfor også mine, men det snakker vi ikke høyt om i tilfelle samboeren min får noen ideer om at at det er overdrevent med å eie mer enn én...


Vel, den første er en 64G-variant som ikke er å finne i så mange utgaver i Norge, mest fordi de utelukkende ble solgt i Tyskland så de som bodde nært Kiel-fergen hadde sikkert en slik - teknisk sett den samme 64-maskinen, bare med en annen tysker-vennlig innpakning. Den andre 64C-maskinen, avbildet i original eske posert ved siden av mitt eget søte barnebilde, den snakker vi ikke om! Kanskje bare litt siden jeg allerede har dratt den inn i alt dette, den er uansett resultatet man får av å snuble over en maskin i litt bedre stand og i den originale esken. Selvsagt ikke noe den kvinnelige delen av befolkningen vil akseptere som et gyldig svar, men nå til dags har vi altså fått noe som heter likestilling - det betyr at dersom du får lov til å ha 10-20 plagg i marginalt forskjellige former og fargenyanser, som jeg uansett ikke ser forskjell på så må da må dette kunne regnes for å være innenfor reglementet! Ikke sant?

Den første maskinen kan jeg definitivt aldri selge. Hvorfor? Vel, den korte forklaringen er at denne var en gave til både meg og broren min så den er strengt tatt ikke 100% min. Likevel, så har jeg en gang hørt noe om at det å være i besittelse av noe er 7/10 deler av loven for et eller annet land. Den delen pluss det faktumet at jeg har tatt godt vare på den i nesten 30 år bør mer enn kompensere for den andre halvdelen (den manglende knappen var dessverre resultatet av et uautorisert utlån). Ikke sant?

Når det gjelder denne spesifikke modellen så ble disse først tilgjengelig på markedet i Norge i 1987, det vil med andre ord det året jeg fylte 6 år. Jeg kan huske jukselappen min som om jeg sist så den i går, med andre ord litt uklart i og med at hukommelsen min ikke lenger er på sitt beste. En gang hadde jeg fotografisk hukommelse, men tror at på et tidspunkt ble det fult - siden har alt av populærvitenskap om musikk, sport og nynorsk falt helt ut. Gitt jeg hadde hatt noe å glemme innenfor sistnevnte kategorier i det hele tatt. Uansett, jeg var seks år og bokstavene var fortsatt noe mystiske, langt mindre betydningen av engelske ord skrevet på selve tastaturet, så denne lappen ble derfor nøye tegnet opp av min eldre bror (fint med slike en gang i blant). Kunne like godt vært hieroglyfer for alt jeg forsto av det den første tiden.

I utgangspunktet så visste jeg selvsagt ikke hva en datamaskin var for noe, alt jeg visste om dem saken var at broren min hadde lyst på én og at det var verdens kuleste greie! I alle fall noe som vi sikkert ikke hadde råd til, alle mine inntekter kom fra ting som gressklipping og bor man så nært den arktiske tundraen så begrenser det seg rimelig fort! Historien pappa gjerne forteller er at tanten min bodde under samme tak da, hun jobbet sikkert mange lange timer som hushjelp, barnepasser og hva enn som var mulig siden jeg ikke en gang kan huske at hun bodde sammen med oss. Velsignet var vi likevel, det bodde noen eldre unger i et av husene der hun hjalp til og de hadde en maskin de hadde fått i gave og sikkert ikke forsto så veldig mye av siden de var villige til å selge den. Hadde sikkert selv fått maskinen i gave uten å helt ha klart å fundert ut hvordan man fikk de kule tingene til å skje på den, så maskinen den ble etterhvert solgt. Inkludert alt av kabler, kassettspiller, joystick og en solid bunke spill så var prislappen på hele 1500 kroner - siste modell, den som var så kul at folk ville oppgradere den selv (annonse til høyre)!

Alle planetene må nok ha vært på rett plass det året, for de som kjøpte den var foreldrene mine og det ble en kombinert julegave til oss begge det året. Jeg, jeg var ekstatisk i en årrekke, broderen takk og lov lenge nok til at vi en stund senere også klarte å overbevise dem om at vi måtte ha en 1541-II diskettstasjon!

I dag høres sikkert ikke 1500 ut som veldig mye, det er det man med et uhell kan ende opp med å legge igjen på en handletur - på den tiden, derimot så var dette kronasjer i den dimensjonen at man måtte spare i noen måneder først, sikkert også gå uten en del luksus i mellomtiden. Diskettstasjonen kostet sikkert enda mer da den kom inn i huset, av grunner det skulle ta meg 30 år og en ingeniørutdannelse innenfor datateknikk for å forstå meg på!

Var en Commodore 64 verdens kuleste greie? For å si det sånn så kan jeg ikke huske noe som helst annet fra den tiden som lot deg fyke gjennom stuen i mer enn 240 kilometer i timen, helt uten setebelter og vett! Test drive fantes sikkert på en hel haug andre maskiner også, men hadde man fått den ene maskinen i hus så var det den maskinen man hadde! Alt annet kunne like gjerne ikke ha eksistert, sånn var det bare...

Vrom, vrom på begge sider av midtstripa og sikkert tusenvis av ganger i grøfta! Definitivt verdens kuleste greie, uansett hva kalenderen i så fall måtte føle om saken!


lørdag 9. desember 2017

Alle gode ting er 3x!

Vel, strengt tatt så er vel tre-gangen for mye av det meste. Altfor store t-skjorter som likevel ikke passer spesielt godt, den tredje overraskelsen i Kinder-egg er fortsatt ulovlig i USA og i 1985 satset Commodore på at det å satse på tre systemer i en datamaskin var en god ide. Brukerne ville ha noe nytt og fancy, Commodore 64 var allerede mange år gammel og til tross for et programvarebibliotek andre kunne drømme om, så virket det som at verden så på operativsystemet CP/M som den tingen alle bare måtte ha. Tilgjengelig for alle de små hjemmemaskinene som ville litt mer, så lenge den hadde en z80-prosessor under panseret.

Så hva gjorde de med den problemstillingen? De tenkte hardt en håndfull måneder, deretter ignorerte de teknikernes anbefalinger om å sende en knapt fungerende prototype ut i full produksjon av frykt for at brukerne skulle oppgradere til noe annet i mellomtiden. Den fungerte, bare ikke optimalt; Z80-prosessoren stiftet fast i maskinvaren, men kjørte knapt med halve hastigheten av konkurrerende systemer. Knappe året etter falt avtalen mellom IBM og Digital Research (utvikler av CP/M) i vasken, tilnærmet over natten flyttet hele markedet bort fra CP/M og over til en tilnærmet skamløs CP/M klone som over tid fikk navnet DOS fra Microsoft.

Datamaskinen jeg endelig har fått er selvsagt en Commodore 128, strengt tatt i bytte mot altfor store kalde kronasjer - måtte gjennom en budrunde der den utvilsomt mest økonomiske uansvarlige av oss vant! Som bildene viser, og det faktumet at jeg skryter av min uansvarlighet til stadighet så var det jeg som kom seirende ut denne gangen. Det er tross alt snakk om tre systemer i ett, bare se på den attraktive listen over ting den kan gjøre:


Det er en CP/M Plus versjon 3.0 kompatibel maskin, men ikke nok med det - på kjøpet får du også en komplett og helt ny opplevelse av å kjøre en Commodore 128 med dobbelt opp av minne rett ut av esken. Som om ikke det var nok, så har de inkludert - ja, du så rett der ja - en helt komplett fungerende Commodore 64 så du kan fortsette med å kjøre mesteparten av biblioteket ditt av programvare tilnærmet uten problemer. Den eneste måten å gjøre dette enklere for deg måtte være å drite i hele greia og bare kjøpe den langt billigere Commodore 64-maskinen!


Sett bort fra det faktumet at CP/M var dødsdømt i 1986 da denne annonsen var på trykk så var det en real maskin, i alle fall i forhold til hva som man hadde på markedet den gang da. Til en grei pris også, må nevnes selv om de sikkert ble dumpet ut på markedet for å bli kvitt dem på dette tidspunktet. Grunnen til at de ikke fløy ned av hyllene var at folk hadde ikke gått og ventet på den, de visste ikke en gang at den kom. De mest fargerike av annonsene i bladene fra lanseringsperioden til floppen var et faktum, var dominert av den kommende Atari ST-maskinen som på sin side virket til å være Science Fiction sammenlignet med denne så folk ventet litt lenger. Når de var ferdig å vente på Atari ST så visste de at Commodore Amiga 500 var rett rundt hjørnet så hvorfor satse pengene nå?

Vel, jeg ville alltid ha en. Ikke fordi jeg visste hva det var for noe, men fordi 128 hørtes ut som langt mer enn 64. Litt simplistisk logikk der ja, men til gjengjeld så var det så avansert som det ble når man tar inn i betraktningen at førskolen jeg gikk på da hovedsaklig fokuserte på å telle fra 1-10 samt å kunne skrive sitt eget navn. Så nå har jeg en, hovedsaklig fordi jeg en gang ville ha en. Så da har jeg den. Helt til noen en vakker dag drar den ut av mine kalde livløse hender, forhåpentligvis ikke før om 50 år eller noe slikt. Med mindre Zombier skjer først, i så fall setter jeg en hundrelapp på at det på en eller måte var Donald Drumpf sin feil!

På 80-tallet så var 80 kolonner samtidig på skjermen mer eller mindre den hellige gralen alle prøvde seg på, Commodore 128 kom med dette innebygd. Man skulle tro de brukte noe som skulle være velkjent i dag som tilkobling, men utover å ha hørt om CGA så har jeg aldri eid en av dem og har heller ikke tro på at posten skal kunne overlevere noe slikt i funksjonibel stand - dessuten, ikke akkurat som om man kan lagre en CRT-skjerm under sengen! Ebay viser et tonn med listinger for løsninger, alle av dem dyr og ingen som fungerer alene (Gonbes støtter analog RGB, ikke RGBi som disse bruker). De pengene brukte jeg uansett nettopp på å kjøpe maskinen, så da blir heller ikke 2017 året da jeg skulle få noe slik til å fungere. 40 kolonner får være nok, ser uansett helt rått ut på min aldrende 1080p TV (4k er for folk med penger på bok).


Commodore Basic 7.0 snurrer bra på maskinen og vi har hele 122KB minne vi kan leke med, ikke så mye programvare eller spill som støtter den dessverre så da må man over i Commodore 64-modus først. Du kommer dit enten ved å skrive GO 64 på tastaturet, eventuelt ved å holde inne Commodore-tasten når man skrur på maskinen. Mesteparten av minnet forsvant på veien, men i det minste så vet du nå hvordan man kan bruke maskinen til noe!

Tror dette er den nye favoritt-maskinen min - den gjør kanskje ikke så mye mer enn min Commodore 64, men den gjør det med stil! Nå må jeg bare få gjort noe med det faktum at jeg er blitt vant med JiffyDOS på min Commodore 64G, så opplevelsen av en 128 i sin opprinnelige konfigurasjon blir kanskje i tregeste laget.

onsdag 29. november 2017

Get Jiffy with it...

Enda kulere, JiffyDOS for Commodore 64 altså. Ikke det musikalske beviset for at Will Smith bør holde seg unna musikken og konsentrere seg om skuespillerkarrièren, men etter superkalkunen After Earth så er jeg ikke lenger helt sikker på hvilke av prestasjonene som var mest smertefull å observere [fra trygg avstand].

Commodore må vel kunne sies å være et av de mest sjokkerende konkursene innenfor datamaskinens historie, skulle man oppsummere og generalisere årsaken så må det være inkompetent ledelse. Hvem kunne tro at det å drive den tekniske utviklingssiden av en teknologigigant basert på flaskepanten fra ledersamlingene var en god ide? Ikke helt korrekt selvsagt, men illustrasjonen er nærliggende. I alle fall i tiden etter Jack Tramiel.

Under Tramiel sin tid fikk vi den fantastiske Commodore 64, men der arvtakeren til tronen fjernet budsjettene så var Tramiel bare en ekstrem gjerrigknark. Han godkjente det som trengtes så lenge det kunne argumenteres for at det var absolutt nødvendig, men takket være noen fryktelig gode teknikere og denne kombinasjonen så fikk vi etter hvert en maskin som folk flest kunne få råd til, om enn kun etter de første solide priskuttene i årene som fulgte. Tramiel var ikke en mann som hadde råd eller tid til finpuss så de første maskinene ble solgt i kabinettene til de tidligere VIC20-maskinene, programvaren i ROM var funksjonell om enn fryktelig treg. De endte opp med å designe et nytt kabinett noen år senere, men programvaren ble det ikke gjort noe med - ingen grunn til å bruke penger på noe som fungerte selv om lesing og skriving av data var pinlig tregt.

Hastigheten kunne man etter hvert løse på flere måter, man kunne eksempelvis bruke en FastLoader i form av en cartridge eventuelt bytte ut programvaren på maskinen med JiffyDOS. Sistnevnte har jeg nå installert på min Commodore 64G, monteringen av denne involverer å lodde ut IC U4 fra hovedkortet (det vil si Commodore ROM) og så erstatte denne med en ny ROM som inkluderer den nye programvaren.


Jeg startet med godt mot og en av de billige løsningene for å lodde ut komponenter (ovenfor til venstre), og investerte noen timers svette og tårer i forsøket på ROM-brikken - lengst til høyre i bildet ovenfor. Verktøyet fungerte sånn passelig for å fjerne en og annen komponent, men min erfaring er at de fungerer greit når man skal redde komponenten det er snakk om uten spesielt omtanke for PCB-en. Til slutt ga jeg opp og konkluderte med at jeg var nødt til å ødelegge en av delene, så gitt tilgjengeligheten på ROM-brikker så var det denne som tapte i håp om at jeg skulle klare å redde selve maskinen fra mine egne pølsefingre.


64G-maskinen jeg har er strengt tatt en 64C i et annet kabinett, men dersom man har en av de opprinnelige maskinene så må man ha et helt annet JiffyDOS kit for maskinen og monteringen herfra vil skille seg fra det jeg gjengir her. Varianten jeg bruker er en såkalt switch-less variant, strengt tatt fordi jeg har fryktelig lite lyst til å borre hull eller på annen måte ødelegge deler av kabinettet - dette løses ved at man lodder en kabel fra ROM til RESTORE-linjen på hovedkortet. Denne linjen styres av RESTORE-knappen på tastaturet, så ved å holde inne knappen når man slår på maskinen så vil man få standard C64 ROM istedenfor JiffyDOS (så da har man alternativet hvis ikke alt viser seg å være helt kompatibelt).

Modulen leveres med clips, men fikk ikke disse til å fungere ettersom det var lite eksponert metall på komponentene jeg prøvde å koble dem til på - derfor klipte jeg dem av og loddet dem istedenfor. Den røde gikk til R17 nærmest kapasitatoren C59 nedenfor JiffyDOS ROM på bildet. Den resterende ledningen kobles på kapasitator C90 nærmest User Port.


Fungerer den? Skulle til å si nei bare for å ha en sjokkerende slutt, men heldigvis så gjorde den det. Litt usikker på nøyaktig hvor mye endringer som er inkludert i JiffyDOS, men jeg monterte den for å kunne laste inn spill og programvare ekstremt mye raskere. Hastigheten man vil oppleve vil variere alt etter maskinvare, du vil kunne se en 3-4 dobling av hastigheten på lesning fra diskettstasjon uten JiffyDOS montert i denne og opptil en 10 dobling der denne er montert (en typisk SD2IEC har disse allerede bygd inn).

For å ta en helt uvitenskapelig test av hastigheten så startet jeg opp spillet Abyss fra min SD2IEC, jeg telte rundt 50 sekunder på innlasting på opprinnelig ROM. Ved bruk av JiffyDOS så snurret spillet etter bare 15 sekunder. Ikke dårlig! Hvorfor dette var nødvendig på en maskin inne i sin 5. eller 6. revisjon er bare tragiske greier.