Viser innlegg med etiketten Eckhart Tolle. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Eckhart Tolle. Vis alle innlegg

lørdag 3. august 2013

En ny jord

Muligens litt feil å si at jeg har brukt akkurat den siste tiden på å lese boken En ny jord av Eckhart Tolle, det er tross alt en god stund siden allerede nå. Har bare hatt gjentakende avsporinger i forhold til å få sagt noe om selve boken, oppussing, indre oppvåkning og alt sånt.

Underveis så har jeg jo allerede, nesten som forventet på dette stadiet allerede skrevet en del om tankene som var mest slående mens jeg faktisk holdt på med å lese den, så da er det bare å klikke seg litt bakover i historikken ved å følge lenkene nederst i innlegget.

Hadde du derimot enten hoppet over de forrige innleggene, glemt hele greia eller klart å overse at budskapet blant alt snålt som ser ut til å komme fra meg så handler det altså her i hovedsak om egoet. Kommer selvsagt inn en del andre aspekter underveis, men de er mer bare for å underbygge ideen om at egoet de fleste av oss i varierende grad bærer på til syvende og sist er delaktig i mye av det som er galt med verden i dag.

Nå betyr det selvsagt ikke det at vi personlig er ansvarlig for alt av det som, unnskyld ordspråket - det er lite annet som passer, faenskapen som skjer ute i verden. Kun vår egen lille bit av det hele, så hvorfor ikke starte der?

Yesterday I was clever, so I wanted to change the world. Today I am wise, so I am changing myself.
- Rumi

Nå er jo selvsagt ikke ego utelukkende kun det man har når man kun tenker på seg selv, slik som i det å være egosentrisk eller rett og slett bare selvsentrert. Som jeg var inne på i innlegget, Ego much?, en gang i løpet av juni eller noe slikt så er egoets kjerne mer den samlingen av merkelapper, roller og annet som vi generelt sett følger uten å tenke nevneverdig over hva vi egentlig gjør, eller hvorvidt det egentlig fortsatt gir noen mening for oss dersom vi tar oss tiden til å tenke over det.

Som oftest er selvsikkerheten vår basert på hvorvidt vi har gode eller dårlige assosiasjoner til oss selv som et menneske, både på godt og vondt - ofte uavhengig av hvordan resten av verden eventuelt oppfatter oss. På sett og vis sånn vi er vant til å leve livene våre, men samtidig er det litt synd at man aktivt reduserer seg selv ned til såpass to-dimensjonale versjoner av oss selv. Hvorfor redusere seg selv ned til noe mindre enn det vi er, bare fordi det er enklere å definere oss selv for omverdenen?

Selv om det verste utvilsomt er det vi gjør mot oss selv så er et av hovedtemaene i boken Det er NÅ du lever, denne boken handler mer om hvordan vi selv påvirker den verdenen vi lever i gjennom å være en mer bevisst utgave av oss selv. På samme måte som man slutter å over-simplifisere seg selv på denne måten, er det på mange måter vel så viktig å ikke gjøre dette mot andre rundt oss.

På mange måter så er det å sette merkelapper og katalogisere andre mennesker tilnærmet sett den vestlige verdens favoritthobby, og er det ikke det så veldig mange av oss bruker tiden på hver gang man tar seg en tur på kafé? Personlig tror jeg den indiske filosofen Jiddu Krishnamurti sa det best når han definerte det som så at hver gang man gjør dette mot seg selv, eller mot andre som er mer i tråd med poenget jeg skulle frem til, så begår man en voldelig handling ved at man aktivt setter skiller mellom et menneske og resten av menneskeheten. Fokuset bør alltid ligge på at vi alle er en del av den samme helheten.
En ny morgen, fotografert fra romstasjonen ISS. Publisert av NASA.
Boken En ny jord argumenterer for at vi som menneskeheten kan gå videre som helhet og bli mer enn det vi er i dag, et evolusjonsmessig steg videre. Ikke gjennom de hoppene man ser i forhold til evolusjonsteorien der vi kom fra apene, via urmennesket og frem til det vi er i dag - det er faktisk ikke mulig for oss å utvikle oss mer, i alle fall ikke i positiv retning, på denne måten. Skal ikke gå så langt inn på hvorfor ikke, men den korte forklaringen er helt enkelt at det først krever en mutasjon som per definisjon i utgangspunktet kommer til å være recessivt og dermed kommer til å kreve et fullstendig isolert samfunn for å overleve videre.

Det neste steget som Eckhart Tolle snakker om her er det vi alle allerede har alt i oss for å ta, det neste steget der vi mentalt gir slipp på alle våre måter å skille oss selv eller andre ut fra helheten med det resultat at en ny og rettferdig verden faktisk kan bli en virkelighet. Alt dette starter som allerede nevnt med oss selv, for ved å løse opp våre egne egoer så slutter vi samtidig å være til hinder for verdens muligheter til å klare bevissthetsspranget mot det som så ofte kalles åndelig opplysning.

Som en pessimist så er det vanskelig å lese gjennom denne typen bøker uten å komme ut på andre siden som en litt mer positiv person, for er ikke verden en litt bedre plass om enn vi bare starter med å ta ansvar for oss selv og måten vi påvirker de rundt oss. En god bok for alle som har tenkt tanken om hvorvidt det innerst inne er håp for verden, og innerst inne håper å finne noen som kan overbevise en om at ting kan bli bedre.

tirsdag 11. juni 2013

Et liv uten lidelse

Suffering av inSOLense
Et tema som ofte kommer opp i forhold til mindfulness, i alle fall i og med at det er et sentralt tema i de fleste bøker i tillegg til at det var en av de første spørsmålene jeg selv stilte til tenkemåten er hvordan man kan ønske å være mentalt tilstede hele tiden? Til og med når sorg, smerte og lidelse preger den virkeligheten man lever i, det vil si alt annet enn et perfekt liv?

Det første man er nødt til å akseptere er at smerte kun er en følelse, et signal kroppen forteller deg om at noe er galt. Vår, det vil si de av oss fra oppvokst i den vestlige delen av verden, første reaksjon på all former for smerte er å late som den ikke er der, bedøve den gjennom bruk av medisiner eller rett og slett bare gjøre vårt beste for å distrahere oss fra den. Jeg føler selv at det å bare fokusere på smerten og så akseptere at den er der vanligvis er nok til at kroppen selv klarer å håndtere den videre, beskjed mottatt - greit nok det!

Lidelse er derimot en tanke vi bærer på, en følelse av smerte vi enda ikke har levd gjennom eventuelt også smerte vi allerede har levd gjennom. Problemet med dette er at hjernen vår er ikke i stand til å føle forskjellen på smerte vi tror vi opplever, og reell smerte - resultatet er at vi lever gjennom et fortløpende smertehelvete til tross for at den opprinnelige årsaken ikke nødvendigvis eksisterer lenger.

Med andre ord så kan man si at smerte har sitt formål, på mange måter så er alt som det innebærer å faktisk leve livene våre essensielt sett å utsette seg for smerte - hvem andre enn de vi elsker, har størst potensiale for å påføre oss smerte?

Smerte kan jeg leve med, men vi har et valg hvorvidt en smerte skal manifestere seg hos oss i form av en følelse av lidelse. Lidelse kan som allerede nevnt påføre oss mer og mer smerte, den trenger heller ikke å ha vært forårsaket av smerte - en opplevd konflikt ved å motsette seg verden slik den faktisk er kan være nok. All opplevd lidelse er essensielt sett et valg, bevisst eller ikke.

Så en video fra en undersøkelse utført i USA der de sammenlignet en mann som vant en stor lotto-premien med en som mistet både armer og bein i en bil-ulykke, den kanskje mest sjokkerende med undersøkelsen var at et år etter så ville de rangere seg selv på samme plass i forhold til hvor lykkelig de følte seg i livet sitt. Følelse av lykke i likhet med lidelse er mentalt, det er bare måten vi tolker verden rundt oss.

Velg bort lidelse, ta mot en følelse av lykke når den presenterer seg, men vær åpen for at hva enn som skjer så er livet ditt akkurat når. Livet ditt er ikke fortiden din, og det er i alle fall ikke en plass i en så langt fiktiv fremtid. Det er nå!

Hmm... Lurer på den godeste Eckhart Tolle har ødelagt meg for godt ved å gjøre meg om til en sanntids-optimist? Kanskje bøker slik som Det er NÅ du lever bør komme med en advarsel slik som de vi allerede har på sigarett-pakningene, noe slikt som; kan forårsake optimistiske tanker!

lørdag 1. juni 2013

Det er NÅ du lever

Har i flere av de siste ukene innlegg droppet små hint og referanser til boken Det er du lever - en veiviser til opplysning, skrevet av Eckhart Tolle (utgave oversatt av Erik Frisch). Tenkte det kanskje kunne være på sin plass å faktisk nevne noen ord om boken i seg selv, så da er det det du får i dagens innlegg.

Når det kommer til bøker, og det meste for den saks skyld innenfor det som blir kalt New Age så har jeg nok en sunn grad av skeptisisme i forhold til alt av frelse som kommer med en påheftet prislapp. Selv om det i denne omgangen begrenset seg til kr 149, på den lokale ARK her i Tromsø i alle fall, så kunne jeg fint bytte inn kostnaden av en kino-tur dersom man i forsøket samtidig risikerte å bli et balansert harmonisk menneske preget av indre fred. Løsningen ble til at det ble både kino og bok, men at en 3-5 middager plutselig ble karbonader og nudler fra Europris... The good life! Sistnevnte kan også ha noe med å gjøre at Europris tydeligvis har det beste utvalget av Haribo.

Legg merke til at jeg derimot skrev at jeg har en sunn grad av skeptisisme, og er dermed ikke en skeptiker - noe som i min bok vil tilsvare noen som fanatisk avviser alt som enda ikke er anerkjent av den moderne vitenskapen, og da tror jeg vi fortsatt har noen hundre år igjen før innholdet kan leses. I praksis vil det si at jeg prøver å ha et åpent sinn, men søker å bruke en form for kritisk tankegang i forhold til det jeg leser og aksepterer sjeldent eller aldri noe bare fordi en eller annen antyder at jeg burde. Jeg danner mine egne meninger om ting. Så da vet du det!

Boken handler generelt sett om å slutte å fokusere på fortid, bekymre seg om fremtiden og heller investere all sin energi der vi faktisk kan påvirke noe som helst, det vil si akkurat . Enkelt sagt så handler det om å finne en indre fred med seg selv ved å begynne å være tilstede i det livet vi lever akkurat nå ved å leve det fullt ut fremfor å la det komme i bakgrunnen for alt annet. Smerten fra å mentalt leve i annen tid eller på et annet sted enn der vi fysisk befinner oss er det Tolle beskriver psykisk tid, noe jeg også har omtalt i en del større detalj gjennom innlegget måtte du leve i psykiske tider.

Et annet utvilsomt sentralt tema gjennom boken er det å slutte å identifisere seg med noe annet enn kjernen av det vi egentlig er, og ikke ut fra tankene vi tenker, gud forby gjennomsnittskarakteren din på deiligst.no eller hvorvidt du midlertidig måtte være eieren av den feteste campingvogna i Caravan-klubben. Tidligere erfaringer, positive så vel som forferdelige er også ting man også må legge fra seg som noe man er og bare la dem være minner. Med andre ord slutte å være det materialistiske bortskjemte egosentrerte svinet de fleste av oss egentlig er mens vi går rundt og venter på at universet skal gi oss en passende stor lotto-premie.
Skal ikke skryte så mye av meg selv, men klarer vanligvis å snekre sammen kmopeltte stenengir uetn så vildeg mange skriveleifer så for meg så er utvilsomt det å legge fra seg tankene sine som noe man er bemerkelsesverdig vanskelig. Jeg håndterer mange tanker i løpet av dagen. Fryktelig mange. Noen tanker om det å drukne i litt for store mengder av av dem er nedfelt i innleggene tankens tyranni, hvor kom tanken fra?, den som tenker, kontroll på kontinentet og helt til sist en oppsummering i form av cogito ergo fucked. Noen ble det nok underveis.

Burde vel kanskje komme litt tilbake på det med selve boken igjen, og da kunne det kanskje være på sin plass å kommentere litt på språket i den. Selve språket er forholdsvist lettforståelig, men det er lett å slite litt da flere av ordene vi nærmest bruker om hverandre i dagligtale nærmest kommer opp på forskjellige ender av skalaen her og da hjelper det lite at såpass mange av dem er snåle konstruerte norske ord  som erstatning for snåle konstruerte engelske ord oversatt fra et tredje språk. Den gode nyheten er at det ikke gjør noe, du får budskapet med deg etter hvert i og med at det blir mye diskusjoner om de samme tingene fra forskjellige vinkler så overlever du de første 20 sidene så kommer du gjennom resten med langt mindre problemer.

Personlig så var jeg litt redd for at boken skulle skjule en hjernevaskende agenda eller rett og slett kreve at man var det i utgangspunktet for å akseptere det som sto i den i utgangspunktet, men jeg var positivt overrasket over at boken fra perm til perm nærmest kan betegnes som en diskusjon mellom en åndelig opplyst person og en skeptisk person. Boken refererer rett og slett til seg selv som en slags veiviser der du gjennom å stille deg selv en serie med kritiske spørsmål blir tvunget til å konfrontere en del aspekter med sin egen virkelighetsoppfatning, og på denne måten finne tilbake til de underliggende sannhetene av den typen man nærmest automatisk gjenkjenner som sannhet i det sekundet man får høre dem. Litt som følelsen av å ha hatt ordene på tungen i veldig lang tid, og så plutselig se dem nedskrevet foran seg på papiret.

Bøker av denne typen har en tendens til å være overfylt av referanser og synspunkter til religion og denne boken er langt fra fri for den typen innhold, men det er fornøyelig å se at disse delene kun benyttes som eksempler underveis ment for å gi en referanse til ting man allerede potensielt sett er kjent med fremfor å være argumenter i seg selv. Det benyttes referanser fra alle verdensreligioner og det gleder meg å se at han har en tilsvarende teori som min egen om at veldig mange av dem er basert rundt de samme underliggende sannhetene, historiene og budskapene - noe som han mesterlig viser gang på gang. Her er det snakk om å finne religionenes positive kjerne fremfor å la seg distrahere av århundrer med målrettet forvridning av ord og budskap for å passe en eller annen persons egen agenda.

Skulle jeg oppsummere på noen måte så måtte det være at denne boken er høyst interessant for alle som har sett på måten vi lever livene våre, hva vi gjør med verden rundt oss og tenkt at det er noe som ikke helt stemmer overens her. Føler at jeg fikk en merkbart større innsikt i verden rundt oss av å lese boken, men selv om jeg inntil en viss grad er i stand til å ta til meg noen av de sannhetene som boken prøver sitt ytterste å avdekke så er alt en løpende prosess. Prosessen kan starte her og forløpe over så lang tid som det tar, men mye avhenger av å være klar til å konfrontere en del sider ved seg selv. Passer for alle med en fascinasjon for de store tankene her i livet.

Som nevnt innledningsvis så er det verste som skjer at du kaster bort prisen av en kino-tur, litte-grann tid du uansett ville kastet bort på Hotell Cæsar eller annet generisk serieprodusert fyllmasse. Er du riktig heldig forbedrer du livet til det bedre eventuelt lærer noe om deg selv underveis mens du leser selve boken. Løp og kjøp!

fredag 31. mai 2013

Cogito Ergo Fucked?

The Thinker, bilde tatt av Utopos
Vi prøver oss på en oppsummering av alt som kom før, og forsåvidt så ville det jo stemme da alt i utgangspunktet var tanker det også. Skulle man derimot grave seg litt ut av den generelle hengemyra så handler det mer spesifikt om den siste tidens tirader om det å innse at man må slutte med å identifisere seg med sine egne tanker.

Der jeg i tankens tyranni dekte en del av uforutsigbarhetene i ens egne tankemønstre, prøvde å formidle en pekepinn til sannheten om hvor tanken kom fra samt helt til sist en liten lystig fortelling kalt kontroll på kontinentet om hvor kort kontrollen vår over dem egentlig strekker.

Noe som gjør ting betraktelig vanskeligere for oss selv å innse disse tingene er at dette er en av de mange missforståelsene som gjennom så mange kilder er blitt regelrett imprintet i oss - faktisk i den grad at til tross for at et fåtall har vært utsatt for studier av latinsk så har de fleste likevel hørt setningen Cogito Ergo Sum. Utvilsomt samtidig også noe som i noen århundrer allerede har irriterert vettet av utallige franskmenn da setningen opprinnelig ble formulert av René Descarte på fransk, og så deretter oversatt til latin. Atter en gang oversatt til vårt eget, samt også litt mindre froske-orienterte, språk så betyr det noe slikt som Jeg tenker, derfor er jeg.

Er det noe rart at man trekker likhetstrekk mellom tanker og den man er når slike ting er blitt stående så dypt fundamentert i samfunnet vårt, men skal egentlig ikke gå så langt som å påstå at det foregår så overveldende mye bevisst tankegang i dagens samfunn - det derimot er nok en diskusjon for en helt annen gang, og muligens også en annen sinnsinnstilling.

Noen århundrer senere, mer spesifikt det samme århundret som samtlige stemmeberettigede nordmenn også ble født, satt en kar med navn Jean-Paul Sartre og funderte over setningen som til da hadde blitt allment akseptert som en grunnleggende sannhet. Det han derimot kom frem til var noe så grensebrytende som å innse at den som står bak jeg-ene i setningen ikke er den samme som tenker tanken i seg selv. Descarte hadde definert egoet, den delen av oss som bestreber å skille oss ut fra alle andre ved å finne passende merkelapper mens tanken bare er.

I det sekundet du observerer tanken slutter du å være den, og plutselig så er du kommet ned til kjernen i den du er; bevisstheten som observerer den.

Cogito Ergo Fucked!

onsdag 22. mai 2013

Hvor kom tanken fra?

Ser ut til at gårsdagens innlegg sporet helt av på veien mot noe som kanskje kunne endt opp med å bli et høyst relevant poeng, og da sikter jeg selvsagt ikke til den biten om at jeg ble eldre - derimot var det innlegget om tankenes tyranni jeg siktet til. Spørsmålet var hvordan jeg tenker, og svaret får du her!

Etter å ha tenkt på meg en kraftig hodepine samt lest om det hele i diverse mer og sikkert en god del langt mindre relevant litteratur så har jeg kommet frem til et enkelt og konsist svar:

Jeg tenker ikke, og den jeg
er er ikke en gang i stand til å kontrollere hvilke tanker jeg får.


Før du derimot hiver deg på telefonen for å ringe opp folk i hvite drakter med store sommerfugl-nett, så synes jeg du bør gi meg muligheten til å bortforklare det hele eller i det minste få gjort et forsøk på å skylde på noen andre! Riktignok så inkluderer ikke det å bare skylde på andre en del av hvem jeg er, så da får jeg heller starte med historikken i stedet.

Er fristet til å starte historien med noe om at hun tross alt var pen, men når det kommer til faktisk relevans så var det mer det at hun kom med en del interessante observasjoner rundt hvordan verden fungerer og er skrudd sammen. Som den evige studenten jeg er innenfor alt av interessant vitenskap så vet jeg at når det kommer til det større bildet så vet jeg allerede nok om grenseskillene der det hele essensielt går fra å snakke om fakta og til det som i inntil videre er vill spekulasjon så da kan man like godt lese en og annen bok om åndelig opplysning også. Boken hun anbefalte for meg var Det er du lever originalt skrevet av forfatteren Eckhart Tolle. Så da leste jeg den da.

Selve boken kom med lovnader om å være en veiviser frem mot åndelig opplysning, og selv om det fortsatt er noen steg til at man kan karakterisere seg selv som åndelig opplyst så er håper jeg i det minste de små stegene underveis likevel teller. Det første steget for meg har de mer årvåkne av dere allerede trukket knytninger mot allerede, og for resten av dere så kan det være en tanke å ta en titt på innlegget Måtte du leve i psykiske tider.

I følge boken så handler det hele om å dø før man faktisk dør, men akkurat nå høres det fortsatt litt for urovekkende så da får man heller konsentrere seg om det lille ekstra steget inntil videre. Dette steget hadde med å innse en del ting om de tankene man har og deres opprinnelse. Det var med andre ord sånn jeg kom frem til et såpass konsist svar som det du fikk.

Straight Jacket Lying (kilde)
Med historikken på plass så var vi tilbake med truslene om menn med store sommerfugl-nett. Retrospektivt så tror jeg at jeg nettopp skyldte på en bok som opphav til mine tilsynelatende vrangforestillinger, men i og med at mitt naturlige publikum mest trolig har et noe begrenset oppmerksomhets-spenn så får nok selve forklaringen vente helt til i morgen.

OBS! Dersom morgendagens innlegg mot formodning ikke skulle dukke opp til vanlig tid så er det mulig at jeg faktisk er blitt innhentet av mitt mest nærliggende senter for behandling av psykologiske lidelser, Åsgård. I så tilfelle så vil jeg sette pris på at du ringer dem og eventuelt melder deg selv som karaktervitne. Latskap kan også inntreffe, så kan sikkert være på sin plass å eventuelt la meg nyte farmakologiens vidundre i et par dager først.

tirsdag 14. mai 2013

Måtte du leve i psykiske tider

Realize Deeply, av Bella-Elizabetta
Teknisk sett er vel egentlig den gamle kinesiske forbannelsen den om at man måtte være tvunget til å leve i interessante tider, men det gjør vi nå vel egentlig alle som en - vi er bare for opptatt med rosabloggene våre, cupcakes og kjefting rundt hvem som egentlig burde vunnet årets idol. Nok om det, over til selve temaet: Psykisk tid!

Så hva i all verden er psykisk tid da, tid benyttet i polstrede rom iført svært begrensende kosedresser? Ikke helt, men ikke så langt unna det normale vestlige livet vi til enhver tidspunkt ser ut til å leve marginalt ut til det ytterste om mot grensen til sånn passe.

Kom over konseptet med psykisk tid i en noe litt for direkte oversatt kopi av boken Det er du lever originalt skrevet av forfatteren Eckhart Tolle. Den har til og med en undertittel som sier noe som så at det er en veiviser til åndelig opplysning, en heller kraftig lovnad å skulle leve opp til samt at man klok av skade allerede har litt sunn skepsis til den typen materiale Skepsisen kommer inn i og med at litt for mye av bøker og materialet innenfor samme geografiske plassering på bokhandelen ofte lover gull og grønne skoger så lenge man ofrer en ku, konverterer til kabbala eller bare blir med i din lokale favorittkult, men denne boken omgår dette faktisk svært så elegant. Det meste gås gjennom på en veldig fornuftig og strukturert måte der eventuelle religions-referanser hovedsaklig kun benyttes som sammenligningsgrunnlag uten å blande ritualer og trosgrunnlag inn i bildet som et krav for å kunne få noe ut av materialet.

Psykisk tid defineres som all tid der sinnet vårt hovedsaklig er dypt forplantet enten i fortid eller fremtid uten at det har noe som helst grunnlag for å komme opp med noe som helst hjelpsomt. For å nevne noen konkrete eksempler kan man nevne gjentakende kverning i forhold til hva man sa i en tidligere samtale uten at man i det hele tatt vil være i stand til å noensinne endret det faktumet at sagt er sagt eventuelt tid benyttet til å bekymre seg over et fremtidig møte. Selve bekymringene vil ofte fortsette å koste oss i energi inntil vi er så utslitt når vi kommer oss frem til møtet at vi faktisk er langt dårligere skikket til det, og det selv om man til og med var ferdig med alle mulige forberedelser som kunne gjøres i forkant - sinnet bare fortsatte å kverne i det samme sporet. All tid benyttet med tankene enten frem eller tilbake i tid uten at vi hverken kan endre eller bli ferdig med ting før man kommer så langt, løsningen derimot er skremmende enkel: konsentrere seg om akkurat fordi det er det eneste vi kan påvirke og arbeide med akkurat .

Høres skremmende enkelt ut i forhold til å skulle løse alle mine bekymringer om fremtiden, fjerne alle sår fra tidligere hendelser og så gi meg muligheten til en indre fred og lykke som er fundamentert sterkere enn alt hva vår materialisme-orienterte samfunn er i stand til å levere. Høres helt tåpelig ut når man sier det på den måten, ikke sant? Likevel så ser det ut til å være noe i det likevel - spesielt når jeg får tenkt meg litt om.

En av mine egne opplevelser som ser ut til å harmonisere med dette konseptet er mitt eget forhold til det å ta fly for å reise noen plass, og for alle som har tatt fly sammen med meg så vet de nok at dersom jeg hadde hatt et annet alternativ som ikke tok fullt så mye tid så hadde jeg nok heller gjort det; jeg kan fysikken rundt det som får flyet til å lette og holde seg i luften, men utover det at jeg har sett det så mange ganger så er det fortsatt noe litt utrolig over det at differansen i lufthastighet over og under vingene skal suge opp noe som er så tungt! Dessuten er jeg en smule paranoid til tider, og selv om jeg vanligvis ikke har så mye som et snev rasisme i meg så får jeg nok et lite midlertidig anfall når noen prater oppgitt i mobiltelefoner på arabisk foran meg i køen. Noe med språket som alltid høres litt aggressivt uansett hva de snakker om, egentlig litt som tysk og russisk når jeg tenker etter.

Tilbake til temaet det hele egentlig skulle handle om så er det da at dersom jeg skal på ferie så er vanligvis alt en opplevelse i det sekundet man har låst ytterdøra hjemme og så fått sjekket inn bagasjen for første del av reisen. Slapper av på kafeen med et glass brus og et stykke kake der ingen av delene er spesielt gode til tross for at de koster over det dobbelte av hva man skulle tro, men likevel så er det nesten ingenting som påvirker den indre roen om å være kommet avgårde. Skulle det eventuelt ringe noen i forhold til jobben, så er man enten allerede i utlandet eller på vei dit uten så mye som en laptop. Aaaaaah!

Derimot når jeg skal ut på en reise i forhold til jobben så er jeg gretten hele veien, bjeffer til flyvertinnene som du hører stille spørsmålet om "kaffe eller te" ørten ganger før de kommer frem til deg samt at man gjerne er to sekunder unna å fyke opp av setet for å kaldkvele foreldrene til den jævla ADHD-ungen som de sikkert hadde stappet full av sjokolade og brus før de i det hele tatt tenkte på å ordne innsjekkingen mens de står i baggage-drop køen. Aaaargh!

Sannheten er at flyturene forløper seg vanligvis helt identisk med de samme trege køene, flyvertinnene og vanligvis det samme antallet hylende unger som sparker baki setet mitt - forskjellen er meg selv. På tur på ferie så er jeg fullstendig avslappet og bare nyter livet akkurat i nået mens jeg derimot på vei til et møte raskt blir irritabel av den minste ting fordi hodet er opptatt med å kverne på scenarioer i forhold til møtet jeg måtte reise for å delta i. Noe av tiden kunne kanskje regnes som mentale forberedelser, men man kommer raskt til et punkt der man kverner rundt på de samme tingene uten potensiale for tilført verdi; psykisk tid.

Hvorvidt man kan klarer å holde seg i nået hele tiden og så kun ta korte svippturer inn i fortid og fremtid ved behov er nok mere spørsmålet i forhold til praktiseringen av lærdommen, men alt som skal til er visstnok kun hardt, langvarig og konsekvent arbeid. Ikke mer med andre ord, puh!

Friendly Cow, av papilio
Må likevel innrømme at den delen med kua hørtes ut langt enklere og håndterbart ut, men har absolutt ingen intensjon om å slakte forsvarsløse dyr uten at man nødvendigvis trenger å gjøre det for å brødfø seg selv eller familien sin, bare så det er sagt. Kombinerer man det med en aversjon mot å spise ting du kjenner navnet til så hadde jeg nok blitt vegetarianer det sekundet biff-pakningen hadde fått en merkelapp som spesifiserte noe slikt som 155 gram Dagros, livsglad ku på 3 år som døde brutalt på grunn av din trang til å spise hamburgere - det å måtte skrubbe blodet ut av baderoms-flisene ville nok også telt i negativ retning i forhold til denne planen, ja!

Hardt arbeid over lengre tid for å oppnå varig indre fred ved å lære seg til å konsentrere seg om nået. Høres ut som noe som er verdt å undersøke videre i praksis, eller i det minste lese ferdig boken da dette generelt sett kun var den samlede lærdommen fra det første kapitlet - undres nesten hvilke andre gullkorn som måtte komme videre utover i boken.