Viser innlegg med etiketten Jenter/Kvinner. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Jenter/Kvinner. Vis alle innlegg

onsdag 17. april 2013

Fant man kjærlighet via 1-2-3?

Finding, av Aegis Strife
De siste dagene har jeg publisert en god del innlegg om det å lete etter kjærlighet ute i den vide verden, og som den informasjons-søkende mannen jeg er så tok det ikke spesielt lang tid før man gikk til det steget å lete etter det man hadde funnet manglende på alle de gale stedene... Ikke akkurat de tingene du tenker på akkurat nå selvsagt, men heller den manglende troen på sin egen evne til å manøvrere i landskapet med basis i ens egne antakelser om det å finne noen som frivillig kan gå med på å bli utsatt for mine tanker og filosofering rundt de små og store spørsmålene her i livet.

Har du ikke allerede lest de relevante innleggene, så er det isåfall disse det er snakk om:
Konklusjonen man egentlig kunne trekke fra alt dette er nok noe så enkelt som at en bok, eller to for den saks skyld, vil mest trolig ikke gjøre stort for å gjøre deg lykkelig, men er man heldig så snubler man over en del ting som kanskje kan hjelpe til ved å oppnå lykke gjennom det å åpent akseptere seg selv og den personen man er, både styrker og svakheter. Samtidig som at jeg utvilsomt har de samme naturlige begrensninger som alle andre her i livet, men paradoksalt nok så er det kanskje mine egne sosiale styrker som har blitt best skjult for alle andre enn mine absolutt nærmeste.

Nøkkelen ofte referert gjennom Inner Game i forhold til det å finne kjærligheten starter alltid med å finne ut hvem man er, hvem man ser etter og så helt til sist å eksponere den man er for å tiltrekke den man ikke nødvendigvis trenger, men heller den som er åpen for å dele de samme opplevelsene, både sorg og glede. Har en følelse av at det vil ta en del tid før man i det hele tatt får arbeidet seg gjennom det første spørsmålet i noen form som jeg selv kan betegne som komplett, men selv om man allerede nå ser at bare det å stille spørsmålet endrer svaret så er det ikke noe som hindrer meg fra å gjøre mitt beste.

tirsdag 16. april 2013

Refleksjoner over samspill

Phantom of the Opera (2004)
Enkelte ganger så kan det være morsomt å lese litteratur ting som i seg selv regnes å være av en direkte kontroversiell natur, noe som da kan si alt fra Bibelen, noe småtteri om politisk idé-historie eller noe så sjokkerende som bøker om dating. I de siste dagenes innlegg har dere fått innsikt i noen av de inntrykk jeg har høstet ved å lett gløtte innom bøker knyttet til både The Game samt det naturlige motstykket i form av Inner Game, og selv om førsteinntrykket utvilsomt er at man nærmest ikke kan unngå å føle seg hakket sleipere bare ved å ha håndtert dem så var potensialet for et underholdende prosjekt litt i overkant vanskelig å overse. Det mest relevante spørsmålet i forhold til at dette er likevel hvorvidt jeg faktisk fant noe av verdi mellom de ulike bøkenes introduksjon og oppsummering?

Av de gjennomgående trekkene man finner i begge disse to kildene til en veldig forskjellig forståelse av det mykere kjønnet så vil man finne enkle hjelpsomme triks som at kvinnfolk sjeldent på egen hånd banker på ytterdøren for å spørre om man vil være med ut for å leke i snøen, og da enda sjeldnere etter å ha fullført barneskolen. Mer sentralt er tanken om at dersom man enda ikke oppnår det man måtte ønske seg her i livet så er det trolig noe man gjør feil, men de lærde strides mellom seg i forhold til detaljene om hva man skal gjøre annerledes utover det å paradoksalt vise at man egentlig ikke har bruk for en kvinne for å leve livet på egne premisser!

Der The Game lærer deg opp til å til enhver tid late som om man er en helt annen person enn den man egentlig er, og som en følge skjule alt det som ikke passer inn i den karakteren du tror kvinnen egentlig ønsker å se. Det underliggende menneskesynet i forhold til å bedra den andre personen for å oppnå det man selv ønsker føles utvilsomt noe sleipt og utnyttende, men på en personlig basis så skjønner jeg kanskje en del mer av den iskalde kynismen man har blitt møtt av som en uvitende mann, og nå ser man mer av hvorfor den oppstår. De fleste antar kort og godt at vi menn kun har en enkelt underliggende årsak til å i det hele tatt ta seg tid til å prate med en kvinne, og inntil en viss grad har de nok rett – forskjellen ligger vanligvis i forhold til tidsperspektivet, og dermed hvorvidt vi har et ønske om å tilbringe en enkelt natt eller resten av livet sammen med dem?

Svaret varierer nok sterkt alt etter hvem det er snakk om, og selv om det for min egen del vil si å slippe noen såpass langt innpå min egen intim-sone at det er noe jeg vanskelig kan vurdere uten i det minste et håp om noe mer signifikant. Likevel så forstår man gjennom materialet at den opplevde kynismen tilsynelatende er den del av et full-automatisert forsvarsverk for å unngå uønskede forespørsler av denne typen, og personlig så kan det nærmest virke som at i alle fall jeg har en tendens til å svare feil på disse, men kanskje litt for ofte av mine egne grunnene.

Skal man tro materialet så vil en kvinne påpeke at hun har en kjæreste for å unngå samtaler med menn som er ute etter lavt-hengende frukt, men selv om generelt sjeldent er tilbøyelig til å de helt store sammenfallende trekkene med denne gruppen slår jeg vanligvis følge – ikke fordi jeg manglet interesse, men mer fordi utroskap som potensiell egenskap i seg selv gjerne vil havne inn under kategorien frastøtende. Jeg er vanligvis for snill ved å legge til rette for at folk kan gjøre de tingene de selv ønsker, men der dette sikkert har en tendens til å missforstås som et sykelig ønske om å alltid være medgjørlig så ligger sannheten nærmere opp mot det at jeg inntil visse grenser har lyst til å prøve det meste, og så lenge jeg lærer noe nytt så kan jeg trives med det meste. Der andre unngår å tilbringe tid sammen med mennesker de ikke i utgangspunktet forstår, så har jeg kanskje en tendens til å angripe det hele som en sosial-antropologisk studie med potensiale for å lære noe nytt.

Jeg har ingen tilbøyning i forhold til å endre på meg selv for å hverken skjule deler av meg selv eller å tilbringe tid på å late som jeg er noen som helst andre enn den jeg faktisk er. Endring for noe annet formål eller hensikt annen enn et genuint ønske om å forbedre seg selv er faktisk fullstendig uaktuelt, og selv om forslaget skulle komme fra noen jeg stoler på og er glad i så vil det like fullt kun være ett innspill åpent for vurdering. Viser alternativet likevel å være det å leve ut livet alene så må det tross alt være bedre enn å uheldigvis lykkes for så å tilbringe sine siste år ved å leve på andres premisser. The Game snakker om å internalisere kunnskap og den antatte identiteten som sin egen, men lener heller mot betegnelsen schizofren-personlighetsforstyrrelse.

Finding Peace in Solitude, av Si2

Inner Game kommer opp som motstykket til hele manipulasjonspillet, og fokuserer på å fullt og holdent være den man egentlig er – fungerer ikke det så prater man enten med feil jente, eller så var det noe ved samtalen som ikke føltes helt rett. Ligger feilen hos deg selv så er dette et punkt som man må arbeide med for å enten finne ut en måte man kan arbeide seg enten gjennom eller rundt problemet. Den slående distinksjonen er at istedet for å late som om man er bedre enn den man tror at man er, så er hensikten heller den å være den å bli den beste versjonen av seg.

En ting jeg likte veldig godt med denne metoden, selv om man sikkert heller kan kalle det et rammeverk for åpenhet og tilstrekkelighet ærlighet, er at alle de spesielle interessene og hobbyene man måtte holde på med i livet ikke nødvendigvis er noe skal skjules. Alt man er entusiastisk over og liker å holde på med er uansett noe som er viktig for deg, og selv om disse tingene ikke nødvendigvis passer inn i gjennomsnittets gråtone-orienterte virkelighetsoppfatning så er det strengt tatt irrelevant. Jeg kan hente inspirasjon fra en entusiastisk og hjertefølt fortelling fra en bok som til og med kunne være fra Twilight-serien, men så lenge jeg slipper å hverken lese boken eller se filmen så kan jeg uansett sette pris på at du at du likte den.

Hvordan skulle man egentlige konkludere med bakgrunn i noe slikt, og da spesielt med tanke på at de to metodene for det meste vil befinne seg på motsatte ender av den samme skalaen? Der den ene anbefaler å late som om man er den perfekte personen og fokuserer utelukkende på å midlertidig kapre de mest estetisk tiltalende kvinnene så handler den andre om å være den beste man kan være, og så filtrere ut alle som ikke i utgangspunktet er helt perfekt på alle måter. Man har lært noe i forhold til psykologien som ligger bak metodene, men vil ikke påstå at noen av disse er perfekt og bør benyttes som en mal for hvordan man skal leve livet sitt – les, prosesser og forkast alt som ikke har en relevans for deg, og da spesielt alt som skurrer i forhold til ditt eget moralske kompass.

En bekymring på tampen i forhold til slike bøker er at de alltid ser ut til å fokusere å finne den personen som for deg virker perfekt, utelukkende estetisk eller kanskje også inkludert indre egenskaper, så tror jeg man raskt vil finne ut at antallet kandidater er nærmere 0, og ikke 1. Finner man den perfekte jenten vil oppfatningen av henne som utelukkende perfekt før eller siden begynne å slå sprekker, og selv om man da sikkert ville hentet frem noen visdomsord om at dersom hun i utgangspunktet hadde vært perfekt så hadde hun sikkert også valgt noen var perfekt – det betyr ikke at det ikke finnes jenter som vil være god nok, men heller det å etterlate en margin for at hun kan være unik på sine helt egne måter.

mandag 15. april 2013

Inner Game

Gjennom innlegget Lær meg, Sensei! gikk jeg helt kort inn på den tilgjengelige litteraturens deling i forhold til det å plukke opp kvinner, og der vi igår tok et blikk på The Game så er vi i dagens innlegg på det som essensielt er den rake motsetningen, Inner Game

Det er utvilsomt en dårlig forfatterpraksis å definere noe gjennom å formidle en definisjon av noe i form av utsagn i forhold til hva det ikke er, men ved sannheter som nærmest er innprentet i oss gjennom ett utall filmer og magasiner så er det likevel måten man må starte på, og da hovedsaklig ved å definere Inner Game som den naturlige motreaksjonen til The Game. Hovedessensen er den som jeg under introduksjonen til hovedkategoriene, Lær meg, Sensei!, definerte som en fokus på det å ikke nødvendigvis og på død og liv kapre dama, men heller det å fokusere på hvorvidt hun i det hele tatt har de egenskapene du ønsker og eventuelt kanskje til og med vil sette som krav for å kunne innlede et forhold med et modikum av respekt for en selv, og jenta for den saks skyld.

Teorien er som så at dersom du benytter all din energi til å prosessere og evaluere alt hun foretar og signaliserer med det formål å hele tiden velge ut de rette motreaksjonene, den korrekte morsomme historien samt også å eventuelt til og med sjonglere hvilken "unike" identitet som har mest sannsynlighet for å komme lengst i "konkurransen", så hører man faktisk ikke etter på hva hun egentlig sier – ved å slappe av og la automatikken i det hele ta over så vil man komme nærmere inntil den man egentlig er, og så gradvis og over tid eksponere stadig mer av sin egen personlighet.

I grunn så er jeg en akademiker som generelt sett ser på alt som ikke fungerer, analyserer hvorfor og så kommer opp med løsninger for å utbedre problemet – alt har vanligvis en logisk løsning, men som jeg var tidligere innom i forhold til kvinnens logikk så er sjeldent følelser og logikk sammenfallende i hverken tid eller rom. Måten jeg tenker over verdens finurligheter at dersom dette ikke gjøres aktivt ved å rasjonelt tenke over hvordan man oppfører seg, så har man effektivt sett overlatt livet til autopiloten og dens iboende tendens til å grave seg et fint lite hull. Før eller siden våkner opp med den distinkte følelsen av at omgivelsene merkelig nok vil minne om et hull i bakken, og da er logikkens naturlige bruksområde svært begrenset utover de mest sentrale valgene, som for det meste vil begrense seg til å enten forklare hvorfor det egentlig er ganske trivelig nede i hullet eller noe så blatant enkelt som å peke ut nødutgangene (den vanligste er utvilsomt det å reise seg opp, og så ta minst ett skritt i vilkårlig retning). Hva jeg skulle frem til med alt dette var rett og slett å påpeke at dette går på tvers av hele min egen ryggmargrefleks til det å håndtere livet, men så er det nå en gang sånn at det ikke handler om å sammenligne karakterbøker – for å la noen bli kjent med den jeg faktisk er så må man nesten tillate seg å eksponere essensen av den man er, og ikke det som muligens kan omtales som sitt offentlige jeg.

knowyourmeme.com
Hva gjør man dersom man i utgangspunktet er en akademiker med fascinasjon for litt større filosofiske spørsmål, astronomi eller, grøss og gru, amerikanske tegneserier? Absolutt ingenting. Det er ingenting galt med det å være i stand til å sette pris på aktiviteter og ting som havner utenfor gjennomsnittets til tider tyranniske overformynderi – så lenge aktiviteten hverken er til skade for deg selv eller andre så ethvert individ verdt din tid sette pris på at du er deg selv og faktisk har en genuin interesse for noe, og teller det i noen som helst annen retning enn opp så er det deres og ikke ditt problem. Er det likevel sånn at du liker å se på voksne menn som bruker 90 minutter på å løpe etter en ball, så vil jeg uansett sette pris på at du har noe du er entusiastisk over selv om de relaterte historiene neppe kommer til å være underholdende i seg selv.

Blir du avvist fordi du veier 5 kilo for mye, og kanskje til og med får et inntrykk av at du er en person ikke helt har sett poenget med å handle på de rette butikkene? Den analytiske delen av meg tilsier at dette betyr at du må bruke litt mer tid på trening samt utvide antallet butikker du er villig til å tilbringe tid på, men i og med at innlegget for det meste har tatt vendingen om å være direkte i forhold til hvem man er, mitt svar i henhold til det relevante kildematerialet er å istedet finne ut hvorvidt en gullgraver virkelig være verdt investeringen?

Det å vise hvem du er tillater deg til å spille med åpne kort for å la henne se hvorvidt hun kan tenke seg å tilbringe noe tid sammen med deg, men det er ikke en faktor som er verdt å tenke spesielt mye over ettersom det å ikke passe inn i hennes virkelighetsoppfatning sjeldent vil være en refleksjon på deg selv. Din eneste oppgave, eller taktikk om det egentlig i det hele tatt er et tilstrekkelig beskrivende ord, er hovedsaklig det å benytte tiden til å vurdere hvorvidt hun faktisk har de egenskapene du krever for å tillate henne å inneha en plass i livet ditt. En tyggegummi-blondine kan kanskje være underholdende på kort sikt, men krever man et snev av intellektuell stimulans så kan det kanskje være nødvendig å aktivt se etter en eller flere egenskaper som ikke nødvendigvis blir å falme i løpet av de neste 2-3 årene - hun har garantert andre egenskaper, men spørsmålet er da om ikke hun hadde vært bedre tjent med noen som istedet så dem i utgangspunktet.

whatismotivation.org
Inner Game satt på spissen er ikke å late som du er noe annet enn deg selv, men heller det å finne den beste versjonen av deg selv, og så la andre se og bli kjent ved denne siden av deg selv. Mye av materialet handler om å finne ut hvem man er, identifisere de problemene man sliter med og så arbeide seg gjennom eller rundt dem - forbedring for sin egen skyld, og ikke noen som helst annen grunn. Eller som min far alltid har sagt; vær deg selv!

Alt i alt ligger utfordringen i det å tillate seg å være seg selv, og kanskje til og med relatere til andre mennesker ved bruk av den følelsen og det inntrykket man får av dem uten at det hele er et spill med både vinnere og tapere, men heller den å finne noen man kan se for seg en fremtid sammen med – passer man ikke sammen så er det bedre å bruke tiden på å lete etter noen som faktisk passer, og i mellomtiden så kan det være like greit å nyte livet uten de ekstra komplikasjonene.

søndag 14. april 2013

The Game

Boken The Game (Amazon)
Gjennom innlegget Lær meg, Sensei! gikk jeg helt kort inn på den tilgjengelige litteraturens deling i forhold til det å plukke opp kvinner på byen, supermarkedet eller hvor enn de måtte oppholde seg, og gjennom dette innlegget ser vi litt nærmere på The Game.

Den første metoden, eller kanskje er det mer korrekt å terminologien angrepsmetode i denne sammenhengen, tar utgangspunktet i det rene statistiske grunnlaget ved at man før eller siden i løpet av kvelden vil komme over en eller flere kvinner som er tilbøyelige for å falle for en eller flere innlærte rutiner – fungerer ikke metoden går man videre, og etterhvert som man blir bedre vil man enklere kunne tilpasse settene i forhold til hva man anser vil fungere best i den gitte situasjonen.

Mye av dette vil kanskje høres rett frem manipulerende, men det er kanskje derfor de fleste forfatterne av slike bøker allerede i introduksjonen skynder seg til å omdefinere det hele ved å isteden kalle det hele en måte å influere kvinnene til å oppføre seg i henhold til hvordan vi ønsker – høres overhodet ikke ut som manipulasjon når man skriver det på denne måten, eller hva?

Noe helt urelatert (Amazon)
Måten man da videre skal manipulere, unnskyld – mente selvsagt influere, kvinnene for å oppnå det vi ønsker å få dem til å gjøre er ved å slutte å se på dem som mennesker, men heller som enklere biologiske datamaskiner som opererer i henhold til svært simplifiserte mønstre med det mål å formere seg med de mennene som hele tiden er antatt å gi hennes barn de beste oppvekstmulighetene, det vil si som oftest si den av oss som til ethvert tidspunkt er ansett å ha den høyeste oppnåelige sosiale verdien. De fleste av oss har generelt sett vært borti definisjonen om at en kvinne vanligvis benytter tre sekunder for å avgjøre hvorvidt en mann er verdt å bruke tid på, og for de av oss med en fokus på det å være hyggelig samt uheldigvis har en tendens til å være enten snill eller respektfull så er dette en realitet som er definitivt er uhyggelig ettersom disse egenskapene da går ut av vinduet i forhold til det å være et pluss – mange vil aldri revurdere den utdelte verdien med mindre man generelt sett gjør noe grensesprengende ved å gjøre noe som generelt sett går tilstrekkelig på tvers av stereotypen de har plassert deg i. Så hva er da metodikkens løsning dersom man stiller med et slikt handikapp?

Løsningene som presenteres baserer seg på å arbeide seg rundt denne regelen ved å enten presentere en annen fiktiv personlighet som går gjennom filteret i de fleste sammenhenger, eller det å med vilje bryte regelen ved bruk av en av en spesifikk personlighet for så å bryte mønstret du så langt har etablert ved så å deretter følge opp brytningen ved å presentere et helt annet sett med mønstre. I praksis så orienterer det hele seg rundt en eller annen variant av det å tildele alle en verdi, som oftest i form av et tall, og så deretter velge seg ut en eller flere innlærte metoder for å tilstrekkelig modifisere denne differansen inntil man selv blir stående med den høyeste verdien.

Metodene som benyttes går ut på alt fra å fremstå som den viktigste i rommet til det å isteden redusere hennes egen tiltro til sin egen sosiale verdi. Av de mer fantasifulle "knepene" så kan man nevne det å gå opp til den peneste kvinnen i rommet og så spørre henne ut om venninnen hennes, inkludere svakt nedsettende kommentarer underveis i samtalene med henne og kommer man så langt som å sette av en date så skal visstnok det å enten ikke møte opp eller avlyse det hele en time før man skal møtes en god måte å garantere at man får det man ønsker ved neste møte.

Hva skal man da egentlig da gjøre hvis man er snill og omtenksom da? Den tilbakevendende løsningen på dette er da å gjøre hva enn som skal til for å legge fra seg denne uvanen, og så heller investere store mengder tid på det å tilstrekkelig leve inn i den personligheten man har designet for seg selv – de første hundre ganger vil det virke som en løgn, men etter en stund skal det hele visstnok være tilstrekkelig internalisert til å genuint fremstå som denne designede personen. Spesielle interesser og hater ubehagelige designerklær? Ikke nå lenger, og isåfall aldri i det offentlige rom så lenge man er involvert i det store spillet.

Fra det mannlige perspektivet så høres det utvilsomt til tider morsomt ut, og så lenge som man kun er ute etter en 9-er eller en 10-er så er budskapet uansett fokusert rundt det å håndtere dem som lite gjenbrukbare forbruksvarer der hver av dem isolert sett anses for å være ofre av sin egen enklere natur. Likevel så bør man sikkert legge merke til at forsidene av disse bøkene som oftest antyder at det ultimate målet er å få en 10-er til sengs, og da med den iboende begrensningen om at man ikke er ment å beholde dem lenger enn maksimalt noen få dager inntil det er på tide å bytte dem ut igjen til fordel for den neste utfordringen. Utfordringene ligger i det at man hele tiden må tilbake til tegnebrettet for å internalisere nye svar hver gang man treffer på noen som ikke passer inn i de allerede innlærte rutinene, og på denne måten igjen søke å ytterligere forbedre statistikkene.

Skjuler du den du er? (DC Wikia)
Mitt eget inntrykk av det hele er nok at til tross for at denne ser ut til å underbygge inntrykket i forhold til at du ikke kan møte mennesker som er drevet på basis følelsesmessige impulser med logiske salgsargumenter ved å fremstå som hverken snill eller omtenksom, så virker det hele kaldt og manipulerende i den grad at det hele impliserer et menneskesyn som jeg rett og slett ikke kan stå inne for. Uansett hvordan man vender og vrir på det så kan man ikke bygge et verdifullt forhold med basis i en fiktiv identitet, og uten superkrefter er livet uansett for kort til å forbruke det på å behandle den du egentlig er som om det skulle din hemmelige identitet – har også alt det jeg noensinne kunne trenge av pyntegjenstander, og uten en personlighet så forsvinner samtidig mye av grunnlaget for attraksjonen.

lørdag 13. april 2013

Lær meg, Sensei!

Kvinner er for det meste overalt der det finnes folk, og er man til og med tøff nok til å bare slå av en prat med en av dem kan man til og med ende opp med å havne i noe så skremmende som en samtale, eller muligens pepperspray dersom åpninglinjen i tillegg endte opp med å være tilstrekkelig upassende. Finner man noen som faktisk er åpen nok til å utveksle en setning eller to med seg, vel da må man nesten vite hvordan man skal gå frem for å ikke skremme henne vekk igjen.

Den generelle litteraturen, for ikke å nevne alt det man kan finne av ressurser på Internett er sjeldent spesielt måteholden i forhold til sine egne lovnader om hvor gode de er som et utgangspunkt for å få kvinnene til å bare falle inn i armene mine, og gjør de ikke det så har man bare rett og slett ikke trent nok. Fremgangsmåtene som beskrives ser hovedsaklig ut til å dele seg inn i to ulike leire, der hver av disse har sine egne definerte metoder og teknikker for hvordan man skal få det man ønsker seg ut av en helt enkel samtale.

Den mest eldste og mest velkjente metoden går hovedsaklig ut på å manipulere kvinner til å gi oss det vi måtte ønske av dem. Dette er metoden som tilsynelatende vil virke som den mest statistisk suksessfulle metoden ved å raskt eliminere et stort antall kandidater inntil man treffer på en tilstrekkelig estetisk tiltalende kvinne som samtidig vil vise seg å være mottakelig for de innlærte rutinene. Ved å essensielt fjerne seg fra den enkelte kvinnes indre kvaliteter, og heller tenke på henne som tyggeleken i enden av sin egen interne konkurranse å komme stadig lengre i samtalen ved å spille ut de korrekte kortene og vendingene så har denne fremgangsmåten fått navnet The Game for å speile for å speile spillverdenens egenskaper der det å feile egentlig ikke er noe annet enn tap av noen minutter av sin tid. Enhver havarert samtale er kun inspirasjon til videre bearbeidelse av materialet, og så konstruere nye motsvar og teknikker som kan testes ut neste gang for å løse det identifiserte problemet. Ett annet navn ofte benyttet med relasjon til dette er The Seduction Community.

Det mindre kjente motstykket til The Game har mer eller mindre oppstått som en motreaksjon til det iboende og strengt tatt nedlatende kvinnesynet som metoden ofte understøtter, og denne andre fremgangsmåten blir dermed som oftest referert til som Inner Game. Essensen her er å lære seg til å kommunisere med på en slik måte at man oppnår å sortere dem ut i forhold til de kvalitetene man ønsker seg, og så forkaste de som ikke kvalifiserer eller rett og slett ikke er i stand til å tilby det man ønsker ut av et potensielt forhold med dem, og da mener jeg ikke seksuelle tjenester selv om det til tider ser ut til å være den eneste tanken vi krediteres med. I praksis så si vil dette si at dersom man krever at en potensiell partner er i stand til å være omtenksom og samtidig i stand til å føre en intelligent samtale, så er det opp til deg å finne ut om hun besitter disse egenskapene og det gjør man sjeldent ved å stirre måpende på baken hennes. Poenget er ikke å vinne dama, men heller det å sortere ut hvorvidt hun har de kvalitetene som skal til for å kunne ha et dypere forhold. Fokuserer veldig mye på etablering av selvtillit og reflektering rundt hvem man er og hva man ønsker fra livet.

Dark Secret (kilde)
Personlig så må jeg si at den ene metodens lovnader om uttelling på kort sikt ved bruk av ting slik som pick-up lines og veldefinerte rutiner definitivt har sin øyeblikkelige sjarm da det hele tilsynelatende kan virke litt for simpelt til å fungere i praksis, men alt av etikk og moral man enn måtte være i besittelse av strider nok mot det å nærmest nedgradere en persons verdi til det å bli en ren forbruksvare. Jeg er forholdsvis ærlig i forhold til hvem jeg er, og selv om man ikke i utgangspunktet utbroderer alle sine mørkeste hemmeligheter til alle og enhver man møter, så vil jeg nok utvilsomt lene mer mot den alternative metodens fokus på å se etter potensialet for et mer meningsfylt forhold.

Uansett utgangspunkt og tilbøyelighet til å la moral og etikk spille inn i måten man forholder seg til andre mennesker, så kan det fra et rent akademisk perspektiv være underholdende å se litt nærmere på fremgangsmåtene, om enn bare for å få ett innblikk i de underliggende psykologiske prosessene som legges til grunn for dem.

fredag 12. april 2013

Hva vi ser etter?

Red Wine av Insid
Med flausen fra forrige forsøk på å kommunisere med en tilfeldig kvinne ferskt i minnet, se Noen kunst i det å møte kvinner? og WTF?, så vil det muligens være nødvendig å gjøre noen refleksjoner rundt det å egentlig tenke over de kriteriene man faktisk legger vekt på når man velger ut en potensiell partner, da også uavhengig av hvorvidt man er bevisst på dem eller ikke.

Husker fra da jeg gikk på skolen at jentene ofte holdt på med den leken der de konstruerte den perfekte mannen ut fra ideen om at ansiktet til Johnny Depp kombinert med overkroppen til David Duchovny eller noe slikt visstnok skulle utgjøre den perfekte kombinasjonen, men hva vet jeg i og med at jeg tross alt for det meste trente meg opp til å ikke høre etter slikt tullprat - i min verden så ville en slik fremgangsmåte kun føre til en masse sying, og jeg var absolutt ikke spesielt interessert i håndarbeid av denne typen, for ikke å nevne at man da selvsagt også ville ende opp med en stor samling reservedeler som sikkert måtte begraves et eller annet sted der ingen ville finne på å lete etter dem. Vi menn er på generell basis sikkert noe enklere ettersom de fleste av oss sikkert ville pekt ut en spesifikk kvinne slik som eksempelvis Jessica Alba eller Megan Fox, og da med forbehold om at vi sikkert også vil være komfortabel med tanken på at det sikkert må utføres litt vedlikeholdsarbeid underveis for å ivareta standarden over de kommende årene.

Et forsøk på refleksjon uten basis i mine minner egne minner fra tenåringstiden samt potensialet for en økt forståelse av hvordan vi mennesker faktisk fungerer vil kanskje avsløre litt dypere innsikt i det hele, men for å gjøre det hele til et marginalt kortere innlegg i forhold til dette temaet så vil jeg starte med å definere det slik at til tross for at vi ser på en person vi ikke kjenner spesielt godt så vil vi inntil en viss grad være i stand til å plukke ut trekk som vi kjenner igjen fra andre personer som tidligere har gjort et stort inntrykk på livene våre, både på godt og vondt.

Magefølelsen jeg skrev om i slutten av det forrige innlegget, WTF?, vil når benyttet korrekt kunne være en god indikator på at underbevisstheten har avdekket potensialet for tilstedeværelsen av en del ønskelige karaktertrekk, rett og slett ved å hinte til et tap dersom man ikke spiller kortene rett. Det er en god ide å også tenke over de tingene man bevisst ser etter, deriblant et felles utgangspunkt og hvorvidt det faktisk er noen man kan slappe av sammen med – samt muligens også, og muligens mest for min egen del, sjekke hvorvidt man er i stand til å tilbringe noen minutter sammen i stillhet uten at den andre personen får en ukontrollerbar trang for å fylle åpenrommet med lyd.

Uansett når man enn vender og vrir på ting så er det sikkert en god ide å praktisere et åpent sinn ettersom førsteinntrykkene knapt er mer enn en rekke antakelser, og dermed sjeldent gir et helt korrekt bilde av hvem en person egentlig er, og hva de i realiteten står for. Pass derimot på å legge større vekt på handlinger fremfor ord, ikke nødvendigvis på grunn av uærlighet, men rett og slett fordi vi ikke alltid er reflektert nok til å det selv til å se at ordene som regel er det de kommuniserer minst med  den store sammenhengen. En jente kan forsåvidt være høy, slank og blond uten at man nødvendigvis må trå til med en hjelpende hånd dersom sko med snøring skulle komme tilbake inn i motebildet!

Som jeg har påpekt en del ganger tidligere så har vi, paradoksalt som det enn måtte høres ut, i dagens samfunn en enorm fokus på det å finne sin egen identitet gjennom å tankeløst prøve å bli fotokopier av de antatte korrekte forbildene så tror jeg likevel at det er veldig få som er så gjennomsnittlig at de ikke en gang gjennom sine egne personlige erfaringer utarter seg nok til å være unik på sin helt egen måte. Statistikken tilsier at jeg ved å være en mann med noen kilo for mye tilsynelatende vil ha en tilbøyelighet for å være mer snill og omtenksom, men selv om de to tingene er trekk som faktisk kan benyttes for å beskrive meg som person så er førstnevnte et valg man tar om å inntil visse grenser fremstå som imøtekommende i forhold til verden mens det andre er en personlig egenskap. Likevel har jeg kjennskap til langt mer enn et tilfelle der noen plutselige ekstrakilo ikke nevneverdig har hatt noen påvirkning i forhold til at det fortsatt vil være langt mer nærliggende for meg å fortsatt bare beskrive dem som drittsekker!

Cave Man Valentine av StressedJenny
De kjønnsmessigste trekkene som ligger direkte i de ulike kjønnene vil kanskje ved første øyekast virke som at kvinnen ønsker noe eller noen de kan vise omsorg for mens mannen generelt sett ønsker å ha noen de kan benytte, men realiteten er nok så enkelt som at dette rett og slett er underliggende instinkter ment for å finne den beste kombinerte familie-enheten man kunne finne for å klare utfordringene som lå i det å overleve datidens langt mer primitive verden. Den positive lærdommen vi kan ta ut fra dette er utvilsomt den at begge kjønnene generelt sett vil ha noen som tilsynelatende er i stand til å spille sin definerte rolle, men på den andre siden så går det kanskje en lang vei i det å beskrive hvorfor det at en mann oppleves som snill fortsatt regnes som et lite attraktivt trekk fremfor det å vinne et gateslagsmål man selv hadde startet gjennom ren og skjær idioti. Overlatt til våre mer ubevisste prosesser ser vi etter fremtidige gode mødre mens jentene ser etter mannen som figurativt grynter høyest, og ikke nødvendigvis i henhold til de egenskapene som faktisk kreves for å lykkes i det post-industrielle samfunnet.

Så hvis man nå forhåpentligvis har klart å gjort seg opp noen tanker i forhold til de trekkene som er nødvendig i forhold til å avdekke hvorvidt man potensielt kan se for seg en fremtid sammen med en person, og så i tillegg har lært litt om vår egen langt fra så velutviklede natur så kan det strengt tatt være høyst underholdende å bruke noe tid på litteratur skrevet av og for menn om det å tiltrekke seg noen myke godsaker.

torsdag 11. april 2013

WTF?

Kilde Wikipedia
Innlegget i går, Noen kunst i det å møte kvinner?, indikerte noe så enkelt som en samtale jeg var marginalt involvert i en stund tilbake, men til tross for at utfallet ikke var av det mest motiverende så må man kanskje ta til seg at slike ting kan være et potensielt, eller til og med et sannsynlig utfall alt etter hvordan man ser situasjonen an.

Jeg ser ikke akkurat ut som Johnny Depp, men har da mine sterke sider i tillegg til at jeg alltid er relativt pent kledd så lenge som jeg er utenfor husets fire vegger. Med andre ord så burde i det minste den delen av diskusjonen være avgjort innenfor fornuftighetens grenser - for jenter som av en eller grunn skulle ønske seg en mann bare for å flette hverandres hår og slikt så må jeg dessverre være så ærlig som å innrømme at jeg sjeldent bruker mer enn et hår-produkt av gangen, og da har jeg strengt talt også telt med sjampo som ett av dem.

Kanskje var det da noe så enkelt som at jeg feilet totalt når det kom til bruken av kroppsspråket mens jeg fremførte det magiske ordet, det vil si "Hei" for de som ikke fikk med seg det forrige innlegget? Det er vanskelig å være helt klar over kroppsspråket sitt hele tiden da den gjennomsnittlige menneskehjernen underbevisst er i stand til å fange opp og reagere på selv de korteste signalene som gis, de korteste kalles mikro-uttrykk og dersom jeg ikke husker fullstendig feil så kan de gjerne ha en varighet rundt 1/25 sekunder. Det kjipe med disse er nok det at med mindre man er trent nok til å kunne lyve seg gjennom en løgndetektor-test så har man generelt sett liten sjanse til å komme seg unna med stort mye annet enn sannheten – nervøs urolighet.

Så hva er denne nervøse uroligheten man får når man ser på en kvinne, eller jente som flere av dem foretrekker å kalle seg inntil de bestemmer seg for at det på tide å legge fra seg de korteste skjørtene, og hvordan blir man kvitt den? Det er vanskelig å si, eller det vil si at det har i alle fall ikke jeg funnet på noen spesifikk løsning på utover litt eksperimentell utforskende kirurgi for å kutte et tilfeldig antall nervetråder inntil at man ser at det begynner å ta effekt, men så spørs det egentlig om den ikke er der av en grunn.

Mountain Retreat, av iona-s
På den ene siden, og spesielt dersom man har hatt flere negative opplevelser, så er denne nervøsiteten hjernen som forsøker å matche situasjonen opp mot tidligere situasjoner man har vært i og dermed samtidig graver opp igjen følelsene fra alle tidligere avvisninger med det formål å spare oss for flere slike opplevelser, men dersom man ender opp med å leve ut livet alene på en fjelltopp da? Dersom alternativet er å leve livet helt ut på en fjelltopp, bare sammen med en kvinne som ikke har noen annen hobby enn å gjøre livet ditt miserabelt så vet jeg ikke hvorvidt det å bare nyte stillheten og sitt eget selskap i det hele tatt kan regnes som et dårligere alternativ.

På den andre siden så kan man heller lære seg å stole på at denne følelsen også kan være kroppens måte å fortelle deg om at det er en person man har et ønske om å bli bedre kjent med, men da må man sette til side alle negative opplevelser knyttet til det å prate til kvinner man ikke allerede kjenner. Til tider vil det sikkert virke svært fristende å bo alene på en fjelltopp, men som de sosiale skapningene vi mennesker innerst inne faktisk er så kan det være greit å definere den som plan B i den marginalt større sammenhengen av ting. Uansett; den som intet våger intet vinner noe som helst, og får man kjeft så er det i det minste en kvinne man kan stryke av listen som en potensiell samtalepartner, fredagsunderholdning, venn, samlivspartner eller hva enn potensialet for møtet hadde. Likevel så har jeg følelsen av å ha glattet over det største problemet her, og det er utvilsomt hvordan i helvete man skal klare å ignorere hva enn ukvemsord og spektakulære avvisninger man enn kan ende opp med å bli utsatt for?

Den korte forklaringen er rett og slett å bare ignorere alle faktorer som du rett og slett ikke hadde noen innvirkning på, og det vil si at så lenge som man var relativt greit kledd og opptrådte på en høflig måte så har man generelt sett gjort de tingene man selv er i stand til å gjøre – alt annet er faktorer som er eksternt fra deg selv, og er ikke noe man hverken skal ta seg nær av eller tolke som en refleksjon på egne mangler. Det er mange forklaringer på slik oppførsel hos en kvinne, og jeg nevner derfor i fleng:
  • Det er den tiden i måneden og bare tanken på det å måtte oppføre seg på en sivilisert måte i seg selv regnes som en god nok grunn til å verbalt angripe hvem enn som måtte våge seg å komme i nærheten.
  • En krangel med en kjæreste eller vennine har nå resultert i at krangelen slår ut og over på en tilfeldig person som da av en eller annen grunn, og til og med på eget initiativ, har beveget seg innenfor skudd-rekkevidde.
  • Hun har spist et stykke ostekake istedenfor en fornuftig sunn lunsj, og føler seg for feit og uattraktiv til å ville ha kontakt med noen som allerede ved å snakke med henne har vist dårlig vurderingsevne. Sa ikke jeg noe tidligere om at kvinner ikke alltid følger den samme logikken som oss? Se innlegget Kvinnens logikk ... for noen ledende teorier om dette.
  • Særskilt fysisk attraktive kvinner har oppdaget det at de uansett får den oppmerksomheten de ønsker  uten å nødvendigvis være i besittelse av de sosiale egenskapene som kreves for å behandle sine medmennesker med et modikum av respekt, men selv om vi menn uansett inntil en viss grad er villig til å akseptere slik oppførsel for en kortere periode så er det uansett ikke en person man til syvende og sist vil ha i nærheten når det igjen er blitt morgen. Dette fenomenet er selvsagt ikke begrenset til kun direkte fysisk attraktive kvinner, men før eller siden finner de noe kjappere ut at grunnleggende sosiale egenskaper er nødvendig dersom man trenger noen kan åpne de vanskelige syltetøy-glassene.
  • Hun har allerede tilbrakt for mye tid denne kvelden på å snakke med menn som ikke hadde noen annen interesse enn å finne ut hvorvidt undertøyet hennes vil stå i stil til soverom-gulvet sitt, og du dukket uheldigvis bare opp som siste dråpe i begeret.
  • Skjorten du har på deg var fjorårets modell og buksen din er påstemplet logoen McGordon fremfor Diesel, og da må jeg ærlig kunne si at dersom dette ikke plaget deg tidligere så er det virkelig ikke en person som du ville orket å ha i nærheten i noen annen funksjon enn som personlig stylist, men til tross for at yrket gjerne er assosiert med femininitet vet jeg ikke hvorvidt det faktisk er så mange kvinner der. Likevel, så for å være helt ærlig så måtte jeg egentlig være fryktelig rik før jeg i det hele tatt hadde tenkt tanken på å bruke penger på noe slikt - subtile og gradvise endringer som følge av feminin påvirkning får så være, men da skal det være en ring eller et huslån inne i bildet først!
  • Du minner henne for mye på om Norsk-læreren som i videregående skole hele tiden nektet å gi henne topp-karakterer på stilene hennes, men man kan umulig benytte seg av logiske argumenter i slike sammenhenger - se innlegget Kvinnens logikk ... for mer utdypende informasjon angående dette fenomenet.
Det eneste vi kan gjøre er å faktisk gjøre det beste vi kan med det vi har til rådighet, men som du kan se av denne langt fra derifra komplette listen så er det veldig mye mellom himmel og jord som kan påvirke utfallet av det å bare si "Hei!" til en kvinne uten at det nødvendigvis har noe som helst med oss selv å gjøre – faktorene er eksterne og utenfor din kontroll. Ikke lytt til magefølelsen når den forteller deg hvor vondt det gjorde forrige gang du ble skutt ned i forsøket, men gjør det likevel og forhåpentligvis etter hvert vil heller kriblingen være en indikator på at man underbevisst har identifisert personen som noen man kan ha potensialet til å like, og ender man likevel eventuelt opp med å bli skutt ned igjen så bare snakk om et ekstra navn som kan strykes fra listen.

Så er jeg spesielt god når det kommer til å praktisere disse tingene selv da? Ikke i det hele tatt, men all logisk sans tilsier at man uansett ikke reelt sett kommer til å oppleve en total avvisning før man eventuelt har prøvd å få stotret ut et ørlite og knapt hørbart "Hei!". Inntil dette punktet så har man faktisk enda ikke tatt initiativet til noe så enkelt som en samtale, og enda så mye som magefølelsen måtte klage så har hun faktisk ikke gjort noe som helst for å skape noe ubehag for deg – ville jo vært noe synd å ha tapt sin egen interne maktkamp før hun har i det minste har fått muligheten til å komme med noe originalt - plan B vil jo uansett alltid være der.

onsdag 10. april 2013

Noen kunst i det å møte kvinner?

Ha! I wish...
Dette var generelt sett et spørsmål som jeg ikke hadde benyttet så mye tid, eller noe i det hele tatt når jeg egentlig tenker tilbake til tiden innenfor mitt forrige forhold. Jeg setter pris på stillhet samt rom for å bare sette pris på sitt eget selskap, og når man da kunne kombinere det med samvær innenfor disse rammene så var det vanskelig å være annet enn fornøyd. En konsekvens av det hele er vel da at man nå er nødt til å kartlegge eventuelle endringer som måtte ha skjedd siden sist i forhold til både å møte samt kanskje til og med slå av en prat med kvinner.

Heldigvis for meg ser kvinner ut til å være overalt ettersom at jeg tross alt bor i en universitetsby, og noen fordeler må man da vel kunne trekke ut av det at gutter på generell basis ser ut til å gjøre det stadig dårligere i alt av akademisk rettede fag. Omsatt til den situasjonen jeg er i nå, det vil si singel, så burde det da være gode muligheter å møte noen med lignende interesser, eller i det minste en kvinne som inkluderer et snev av toleranse for at jeg har et knippe sære hobbyer som jeg liker å bruke tid på, deriblant denne lille bloggen. Bakdelen med å sette pris på andre egenskaper enn selve innpakningspapiret, så og si, er at da må man selvfølgelig prate med dem først for å se hvorvidt man kan finne en grobunn for noe av konsekvens.

Standard prosedyre i og med at de ikke akkurat tar initiativet til det selv er å se hvorvidt man kan se noen som kunne være hyggelig å slå av en prat med, og er det ikke noen i nærheten som kan foreta selve introduksjonen for meg så da må man nesten gjøre også dette selv. Mitt første forsøk for å se hvorvidt litt sjarm og et varmt smil kan kompensere for det som naturlig nok inkluderer ett kraftig steg utenfor min normale komfortsone:
Hei! 
Hei døh! Hva faen ga deg det inntrykket at du bare kan prate til meg sånn helt uten videre? 
Erm...
Kunne ønske jeg kunne på at denne samtalen var fullstendig oppspinn, men det er faktisk en sann og ikke minst opplevd historie – de som kjenner meg kan sikkert også undertegne på at hadde opprinnelig kommet ordene kommet fra meg så ville i det minste språket vært en smule penere, for ikke å nevne et lite hint mer respektfullt. Likevel så er dette generelt sett en del av sjarmen med det å bo i Nord-Norge, men i alle fall i dette tilfellet må jeg nok sikkert gå så langt som å rett og slett bare anta at alle tolkningsmuligheter for kjærlighet ved første blikk i alle fall gikk rett ut av vinduet.

Kan vel ikke gjøre noe annet enn å konkludere med at man muligens har gått glipp av noen ørsmå detaljer underveis, og må sikkert gjøre noe mer research på området før jeg kan få avfeid alle mulige feil i forhold til hvorvidt jeg hadde formulert meg på en upassende måte, men på den andre siden så er det ikke mange gale måter å si det enkle ordet hei på - kanskje neste gang burde man prøve seg på ett hei, eller hei eller på sikt noe så fjernt som heheeey! Med litt vilje så overlever man det meste, men man må i det minste se lyst på det hele i forhold til at det å faktisk bli truffet av en reell buss sikkert også ville medført noen fysiske arr i tillegg, så det kan i det minste sies å være noe...

torsdag 21. mars 2013

Kvinnens logikk ...

... er en selvmotsigelse i seg selv. Der har jeg endelig fått det sagt høyt og med den stemmen et slikt utsagn fortjener, men uansett hvordan man enn vender og vrir på saken så er det tilsynelatende sant. En presentasjon med et glimt i øyet og et hint av humor i stemmen krever likevel at man er årvåken i forhold til flyvende kasteroller, stekepanner og lignende så la oss bare legge diskusjonens hovedtyngde på at det ser ut til å være en grunnleggende forskjell i forhold til måten vi angriper livets store spørsmål.

Tidligere innlegg har angrepet den tidlige vitenskapens forsøk på å granske forskjellene mellom oss uten å finne ut hvorvidt vi hadde noen tegn til å ha opprinnelse fra helt vidt forskjellige planeter, men bevismaterialet så definitivt ut til å argumentere for at vi likevel skulle være fra samme plassen (se innlegget Menn er fra Mars, kvinner ...). Religion, som vi glattet fort over i innlegget Kvinnens opprinnelse ..., så heller ikke ut til å forklare kvinnen på noen måte som i det hele tatt kan forklare de tingene vi menn til daglig observerer - de fleste av dem ser ut til å fokusere på kontroll, men for alle som har møtt en tilstedeværende moderne kvinne i den formen jeg har ettertraktet så tror jeg det ville vært enklere å satse på det å lære bort synkronsvømming til nabolagets katter. Ikke det at jeg kan garantere å så langt har vært innom alle mulige alternativer for å forklare, men som Arthur Conan Doyle sin ikoniske skikkelse, Sherlock Holmes, en gang velartikulert uttalte så må den gjenstående løsningen, uavhengig av sannsynlighet, uansett være den korrekte. Det siste alternativet, og sikkert den jeg uansett burde startet med i utgangspunktet, er at forskjellen ligger i miljøet under oppdragelsen.

For å reformulere alternativet i henhold til min egen fag-retorikk, som den dataingeniøren jeg er, så er vi til tross for enkelte ytre forskjeller i maskinvaren rett og slett bare programmert forskjellig. Nå mener jeg ikke at det var noen USB-minnepinner involvert i barndommen min, de ble først oppfunnet et tiår senere, så her er nok betydningen litt mer metaforisk i forhold til at jenter og gutter ofte ubevisst blir oppdratt forskjellig, og vi ender ofte opp med å identifisere oss med enten det maskuline eller det feminine i vårt eget nærmiljø, mor eller far. Generalisert i ekstremt brede trekk så er gutter forventet å være store, sterke menn som til tross for, og uansett størrelse på, skrubbsåret ikke har lov til å gråte, mens jenter skal være pene, yndige og prate om følelsene sine.

Total bullshit, ikke sant? Mest trolig er det nok et dårlig utgangspunkt for en singel mann å filosofere rundt måten kvinner tankemessig fungerer på, men tenker på det som så at når en av våre mest kjente filosofer, Jean-Jacques Rousseau, har skrevet bøker om barneoppdragelse uten å ha vært involvert i oppdragelsen av ett eneste barn så må man da vel få lov til å uttale seg om kvinner. Ender sikkert opp med å bli banket opp i storgata, men prøver å tenke så positivt som jeg bare kan... medlemmer av kvinnegruppa Ottar er utvilsomt slagkraftige, men kanskje er noen av dem single og har en villighet til å investere tiden det vil ta å fikse meg?

Når jeg da forhåpentligvis har gjort jeg kan i forhold til å unngå målrettet blind vold, og et mulig sykehusopphold jeg ikke har råd til, så tror jeg likevel vi begynner å nærme oss en mulig forklaring på hvorfor kvinnens logikk til tider virker totalt tilfeldig. De som har studert nevromedisin og dermed kan dette stoffet langt bedre enn jeg, som en gang leste på baksiden av en bok tilhørende studiet, vil forhåpentligvis være enig i den fryktelig over-generaliserte definisjonen om at vi som en følge av oppdragelsen har store variasjoner i forhold til hvor mye vekt vi legger på bruken av de to ulike hjernehalvdelene. Der vi, og de akademisk-orienterte av oss i en enda større grad, benytter oss av utstrakt bruk av den venstre halvdelens logiske og informasjonanalyserende kapasitet så vil kvinnen heller legge større vekt på den høyre halvdelens fokus på følelser.

Merchedes-Benz reklame som samtidig illustrerer forskjellen

Så det jeg nå da har kommet frem til er altså det kvinner ikke bare er tilbøyelig for, men til og med styrt av tilfeldige emosjonelle utbrudd? Det tør jeg absolutt ikke å påstå med tanke på min egen helse, for ikke å nevne respekt for min egen mor. Det jeg prøver å si er at der dere brukte barndommen på å snakke med venninnene deres om følelser og alt slikt endte opp med å i større grad trene dere selv opp til å stole på det den høyre hjernehalvdelen forteller dere av informasjon, kroppsspråk og andre tegn vi ikke er  stand til å oppfatte før det allerede er for sent, så studerte i alle fall jeg de strukturelle egenskapene til den siste Lego-kreasjonen min - logikk og slikt. Uansett, før høygaflene plukkes opp igjen, så må jeg skynde meg til å skyte inn at dere likevel fortsatt har den venstre halvdelens logikk tilgjengelig - dere er bare velsignet med muligheten til å ignorere den, og dermed for oss med en tilnærmet ensidig bruk av den venstre halvdelen så virker det hele bare totalt uforståelig i og med at alle innlærte mønstre og fakta aldri vil kunne forutse utfallet av beslutninger som for oss vil se ut til å være basert på fullstendig tilfeldige emosjonelle inntrykk.

For å avslutte denne serien innlegg mens jeg fortsatt kan passere drømmekvinnen på gaten uten frykt for å få bank så må jeg avslutte med å si at kvinnen er en fantastisk skapning med et uant potensiale for både undring og frustrasjon, men det er nok også derfor at livet uten dere virker så grått og livløst... Nevnte jeg forresten at Facebook-statusen min øyeblikket for øyeblikket er satt til singel, og er du myk, uforutsigbar og har en toleranse ovenfor dårlig humor så kan du referere til stillingsannonsen jeg la ut på søndag, se Passende pålegg ønsket! for mer informasjon.

onsdag 20. mars 2013

Kvinnens opprinnelse ...

... er et spørsmål som gjerne kommer opp når man likevel har vært nødt til å akseptere at vi tross alt likevel er fra samme planet, for den fulle argumentasjonen for denne påstanden må du nesten lese innlegget mitt navngitt Menn er fra mars, kvinner ... som ble publisert så sent som i går.

En av våre fremste tenkere, artister og oppfinnere i våre historiske rekker, mer spesifikt Leonardo Da Vinci, brukte veldig lang tid på å studere menneskekroppen gjennom en signifikant tilgang til velvillige, og for deres del (u)heldigvis også døde, emner for studie av forskjellene mellom mann og kvinne så fikk vi en god del informasjon om det som skjulte seg på undersiden, men det å dobbeltsjekke hans resultater er noe jeg holder meg langt unna. Blir direkte svimmel bare av tanken på blod utenfor sitt naturlige miljø, og så har jeg allerede et tilstrekkelig dårlig rykte enn at man skal introdusere plutselige blodtrykksfall i regnestykket, så da er tilgjengelige anatomi-skisser veien å gå i forhold til de mer åpenbare tingene.

Fokusbildet oppe til høyre viser forskjellen mellom oss uten de myke bitene, og helt direkte så er det lett å observere at mens den ene har anlegg for en betraktelig mer snerten bakside (og annet) så er den andre åpenbart designet med tanke på å lettere kunne åpne selv de mest motstridigste av syltetøy-glass. En ting man derimot raskt legger merke til er at begge ser ut til å ha det samme antallet ribbein så her er det mulig at den gode boken enten pratet i metaforer, eller så er det noen detaljer og tradisjoner rundt bryllupsreisen som så langt har gått meg hus forbi. En ting jeg husker godt fra skoletimene i kristendoms-lære så var det at video fikk alt til å gå så mye fortere, men gitt at faget nå er omdøpt til religions-lære så må vi velge noe litt mer religions-agnostisk, og følgende musikkvideo ser i det minste ut til å sause sammen ting fra de fleste religioner og trosretninger på en minneverdig måte.


Initielle vitenskapelige forsøk viste ikke noen åpenbare forskjeller i konstruksjonen av mann og kvinne når de mykere bitene har blitt fjernet, men der vitenskapen kommer til kort så må utvilsomt religionene våre kunne fylle inn tomrommene med store gjennomtenkte avsløringer... ikke helt, og nå er jeg bare mer forvirret enn noensinne!

tirsdag 19. mars 2013

Menn er fra mars, kvinner ...

... har jeg ikke den svarteste anelse om hvor de hverken kommer fra eller hva de egentlig ønsker av oss. Dette er et spørsmål som har både forundret og frustrert menn helt siden det sluttet å være en akseptabel handling å bare røve til seg en av naboens døtre, men selv i dette øyeblikket er alle våre skarpeste sinn opptatt med saken - hvorfor tror dere ellers vi sendte en radiostyrt bil med det beste vi kunne produsere av tekniske duppeditter og optikk til planeten Mars av alle steder, om ikke enn for å se om noen hadde lagt igjen forståelig manual der? Og joda, det er kvinner involvert i prosjektet, men er kun informert i forhold til vår offisielle dekkhistorie som da utvilsomt er å dekke vår utrolige fascinasjon for stein samt det å se etter tegn til tidligere LIV!

For de som måtte bli støtt av at jeg nettopp avslørte en av våre best bevarte hemmeligheter så kan jeg ikke si annet enn at det forhåpentligvis fungerte i forhold til å vekke oppmerksomhet i en litt mer geografisk håndterbar avstand fra hulen min, og hvilken mann ville ikke før eller siden ha forsøkt på det samme dersom han fikk snitt til å motta oppmerksomhet i denne skalaen? Like fullt så er det mulig at det å lete etter meningen med livet, kjærligheten og alt sånt på Mars kanskje er en lite fruktbar måte å gå frem på, så da er det bare å konkludere med at så langt og innenfor mitt begrensede forskningsbudsjett så er nok utforskning av fremmede planeter uaktuelt - spesielt med tanke på dagens drivstoffpriser og det at vi er fortsatt omtrent 12 lysår unna nærmeste mulige beboelige planet, så forsikringspremien for den avstanden alene ville vært horribelt høy basert på min nåværende bonus.

En annen ting er utvilsomt det, at langt mer troverdig og ikke minst grafisk informasjon tyder på at kvinner kommer fra den samme plassen som oss - dette til tross for eventuelle åpenbare logiske forskjeller mellom oss så lever vi i et moderne samfunn med stor tilgang til informasjon. Internett har lært de fleste av oss om alt som sikkert ikke en gang har en naturlig plass i unnfangelse-prosessen mens kanal Fem til stadighet ser ut til å konstant vise opptak av selve fødselen, men som en singel mann uten den emosjonelle knytningen til det som foregår i sistnevnte opptakene så er det nok en del detaljer man for alltid vil febrilsk prøve å glemme at man har sett... så la oss bare konstatere at dere også hører til her, og selv om vi nesten aldri vet hvorfor så er vi utvilsomt grenseløst glad for at dere er akkurat her - noe annet ville utvilsomt vært fryktelig kjedelig.

Jeg la ut en oppfordringene i søndagens innlegg, Passende pålegg ønsket!, for å finne ut om damene var tilstrekkelig praktisk innstilt nok til å bare møte opp på eget initiativ, men det har nå gått noen dager og jeg begynner å innse at de ikke akkurat krangler om å komme fremst i køen så da må jeg nærmest fortsette på å samle inn tilstrekkelig informasjon om temaet... ikke det at min erfaring tilsier at kvinner på noen som helst måte mangler evnen til å være praktiske når det kommer til stykket - langt derifra, men det er en egenskap som kun ser ut til å manifestere seg selv når dere føler for å ha den. De fleste jentene jeg har møtt klarer helt fint å skru sammen flatpakkede møbler, men blant jenter i et forhold har jeg aldri sett det bli gjort i noe annet enn ren trass.


Hva vi i så fall har lært så langt at er kvinner hverken dukker opp på døra, eller har en unik opprinnelse utenfor vår nåværende planet så da må man nesten bare fortsette vår reise mot en høyere forståelse av livets sprudlende og livsglade innslag (vanligvis i alle fall 3 av 4 uker i løpet av måneden). Eventuelle konklusjoner får i så fall vente til man har kommet frem til noe mer håndfast enn denne magre starten.

søndag 17. mars 2013

Passende pålegg ønsket!

Jeg har funnet ut at det er på høy tid at vår egen helt spesielle hvetebolle i lengden ser ut til å være noe enkelt uten ett passende pålegg å kombinere den med. Pålegget kan gjerne være fyldig med en deilig duft av friske bær, men oppleves kombinasjonen samtidig som ett sprudlende og sprekt valg så vil du garantert bli tatt imot med åpne armer. Gitt den svakt eksperimentelle og tradisjonelle utformingen vår hvetebolle enn måtte ha så mottas alle forslag med min ytterste takknemlighet - bruk kommentarfeltet nedenfor for å sende inn dit forslag. Bemerk at alle forslag vil bli vurdert til den ytterste grad av nøyaktighet, men ender det opp med at din foreslåtte kombinasjon ender opp med å bli den aller beste så er det kanskje en mulighet for at vi begge to har lært noe på reisen mot kulinarisk perfeksjon. Høy grad av syrlighet eventuelt giftig innhold fører til automatisk diskvalifikasjon.

Innenfor fornuftige begrensninger vil alltid en viss mengde kliss være å forvente, så det er nok ingen hindring. Laminatgulvet i stuen kan vaskes og tåler det meste fra rips til rødvin, og jeg har lært meg flere av de mer subtile kunstene innen moderne renhold (se innlegget Husvask er god trim for mer utfyllende teknisk informasjon angående metoder og teknikker) - vurderes faren for klissete sofaer til noe mer enn moderat ved konsumering så er det mulig at vi må diskutere hvorvidt aktiviteten hovedsaklig må foregå på dertil mer egnede deler av leiligheten, slik som eksempelvis kjøkkenet.

For de av dere som måtte ha ett inntrykk av en hvetebolle som en litt kjedelig sak, så har du ikke smakt bloggens egen hvetebolle. For referanse er den utvilsomt deilig myk, svakt krydret og alt etter hva du måtte ha av ønsker så kan den glede deg med alt fra rosiner til melkesjokolade.

Advarsel!
Erfaring viser at økt eksponering kan føre til økt inntak av kalorier over tid, og dersom det viser seg at dette påvirker ditt eget selvbilde så anbefales økt fysisk aktivitet for å kompensere for dette, men en generell økning i velvære og glede er vanligvis nok på egen hånd.

Likevel, så lenge som at pålegget er i stand til å tåle en svak bris, så er det strengt tatt ingen som har sagt at en hvetebolle ikke kan nytes til det fulle fra toppen av en svakt luftig fjelltopp?