Viser innlegg med etiketten Mobbing. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Mobbing. Vis alle innlegg

tirsdag 9. april 2013

Sinne!

Anger av Chelseam2
Markeringen av den mer moderne påsken var over for litt over en uke siden, og gjennom noen av innleggene knyttet til de spesifikke dagenes betydning har man samtidig hatt tid til å reflektere rundt hva påsken egentlig betyr for oss. Med oss menes da alle kristne uavhengig om graden av dedikasjon kan best beskrives som passivt troende eller man om så måtte være på fornavns-basis med prestens kone så representerer tiden utvilsomt et velkomment pust i bakken og et befriende avbrekk fra hverdagen.

Hva innleggets tittel i det hele tatt skulle ha med påskens tema kan vel nærmest regnes som et poeng i seg selv da markeringens kjerne som kjent starter med en essens av alvorlighet, bot og faste og går så over i en ren oppløftende stemning i forhold til at det på en måte likevel gikk bra til slutt - vi fikk en oppstandelse, og til forskjell fra de reaksjonene som man forventet ut fra det gamle testamentet i form av lyn, brann og gresshopper (?) så fikk man i stedet en essens preget av nestekjærlighet. Ikke det at religionens opprinnelse utbredelse til våre egne kystlinjer var preget av så forferdelig mye nestekjærlighet - det å skrike "konverter eller dø" til sine egne landsmenn for så å slakte ned alle som stilte var vel kanskje ikke det mest overbevisende eksemplet på denne kapasiteten. Kanskje enkelte ganger er det ufiltrerte budskapet bedre enn når man samtidig får med forvridningene signert de som eventuelt måtte føle for å håndtere det som et lett anvendelig og tilgjengelig våpen.

Har brukt noe tid på det å reflektere over det å føle sinne, og selv om jeg som regel sier at jeg ikke har noen kapasitet til sinne så er det med all sannsynlighet en sannhet med modifikasjoner. Kanskje mangler bare et sunt utløp for dette sinnet, og fremfor å bare knuse en del av inventaret og så være ferdig med hele greia slår det bare heller innover som en stille brumlende forakt for alt som måtte finne på å stå i veien, men som for alle med en viss mengde selvinnsikt så slipper omverdenen altfor lett unna ved at de fleste konsekvensene ser ut til å lede tilbake på seg selv i en eller annen sammenheng - til og med når den logiske konklusjonen er at det hele var en vurderingsfeil der tillit ble gitt noen som ikke kunne møte forventningene, men det å være glad i noen er utvilsomt det samme som å åpne seg opp for smerte, og dermed må man risikere den ene for å kunne motta den andre.

Jeg har hatt grunner til å være sint. Mobbing la et fryktelig unødvendig preg på en barndom som ellers ikke ville vært mulig å beskrive uten bruk av ordet "perfekt". Senere i livet var man til og med forlovet med ønsker og drømmer knyttet hus, hund og barn, men livet har sin egen kapasitet til å introdusere overraskende elementer ved å generelt sett forløpe uavhengig av våre beste ønsker, og i en periode der man trengte noen å støtte ble jeg heller ble etterlatt i ruinene. Den første hendelsen kunne kanskje vært behørig løst med litt målrettet anvendelse av noe tyngre, eksempelvis en slegge. Den ofte foreslåtte responsen for den andre involverte å drasse alt som ikke direkte tilhørte meg selv ut på gårdsplassen, og så kombinere det hele med bensin og fyrstikker om så bare for å få gleden av å se hele greia gå til himmels i det flammehavet man selv følte man sto oppi. Realiteten er uansett hvordan man vender og vrir på det at jeg helt ærlig talt ikke har evnen i meg til å gjøre noe slikt, i alle fall ikke uten å miste den delen som gjør at jeg faktisk er meg selv. Ville kanskje vært sunnere i noen sammenhenger, men det å gå mot alt man vanligvis står for fristet ikke helt - heller ikke den implisitte invitasjonen til onkel Politi om å komme innom gården for en en hyggelig samtale, og selv om den påfølgende ferien man senere ville mottatt så ville det sikkert ikke vært verdt det i lengden.

Sinne som følelse ligger svært dypt i den måten vi fungerer på, og for alle de som har opplevd et snev av ukontrollert sinne, uavhengig om det måtte begrense seg til et verbalt utbrudd eller en knust skapdør, så ligger den faktisk såpass dypt at den blokkerer ut tilgang på mentalt høyereliggende funksjoner slik som eksempelvis rasjonell tankegang. Det å gi slippe kontrollen og gi etter for sinne er en ren forsvars-funksjon som i dagens moderne samfunnet for det meste kun har potensiale for å grave seg selv et stadig dypere hull - med mindre man da ikke tar et skritt tilbake, venter til impulsene avtar og først da konfronterer situasjonen etter å ha tenkt over alternativene tilgjengelig for deg. Internaliseres sinnet ender man som regel opp med å reflekterer mer over de handlingene man har utført, konsekvenser og erfaringer, men har selvsagt den uheldige tendensen for at alt lagres opp inntil den sakte spiser deg opp fra innsiden og ut.

På tross av alt så kan faktisk sinne også være en god ting, i alle fall dersom man benytter den til noe mer velegnet slik som eksempelvis energi til forandring, men som med alt annet er det vel noe med balanse her. Kanskje er det å tillate seg å ha følelser det samme som å åpne seg opp for de negative konsekvensene ved å agere direkte ut fra dem uten å ta seg tid til å rasjonelt tenke over dem, men tommelfinger-regelen blir vel utvilsomt noe slikt som å ta ett skritt tilbake før man i det hele tatt vurderer å storme fremover inn i mørket.

Sinne assosieres sjeldent med noe positivt, og selv om potensialet for også det er tilstede så er det sjeldent resultatet i de fleste situasjoner.  Slår sinne utover og får deg til å skade noen andre så trenger man utvilsomt hjelp, men hva skjer når den man går til angrep på er deg selv?

Hva oppnår man gjennom å bære på en følelse som kun vil ha en negativ påvirkning på seg selv? Helt enkelt fordi den kan isolere oss fra smerte vi ikke enda er i stand til å prosessere på noen fornuftig måte, men før eller siden vil den bare være i veien for å håndtere det som nå er skjøvet inn i bagasjehyllen. Gi slipp på å la sinne være noe du bærer med deg ved å bare akseptere verden som den naturlig kilden til både smerte og glede, men sett pris på det du har uten å la tidligere smerte forringe den gleden du fortsatt har potensiale til å oppleve. La sinne og smerte være noe som ligger igjen i den historien de tilhører, og gå videre med blanke ark.

fredag 15. mars 2013

Neste kapittel

Skilt fra blondebirdie.com
Naturen er vidunderlig på alle sine måter, og den mest fascinerende tingene av alle må utvilsomt være den morbide logikken i at en løvetann alltid ser ut til å overleve til tross for selv de giftigste angrep vitenskapen er i stand til å produsere, men en plante omgitt av alt det jeg har omtanke likevel dør. Deler av livet mitt burde kanskje lært meg en ting eller to om definisjonen av naturlig utvelgelse, men  i krig og kjærlighet så kan man i det minste håpe å overleve dem begge i ren trass.

Smerte er en del av livet, men internalisert smerte blir en del av deg helt frem til den dagen demningen begynner å slå sprekker. Den siste tiden har jeg skrevet mye om smerte, og selv om en del av den sikkert aldri helt vil forsvinne så er det i det minste en oppmuntrende tanke å ha plassert dem en plass der de i etterkant enkelt kan slettes - uansett så er det tanker som nå er satt inn i et betraktelig mer konsist og oversiktlig system enn tidligere.

Gjennom de ulike innleggene jeg har lagt inn i bloggen så er det mange ganger der jeg rett og slett har vært nødt til å låne ordene fra folk som er langt mer kompetent enn meg selv, men for at ingen noensinne skal kunne påstå at jeg ikke har prøvd så har jeg i det minste denne gangen prøvd meg på å skrive samtlige på egen hånd.

Just deal with it...
I was the little boy that the world broke
I never felt worthy of love, and for that reason had no hope
I was the man you had taught, that life was about more than having to cope

You left me, and this time it was my soul that broke
You were everything I loved, but atleast I was left with hope
You taught me that love has an end, and forevermore I will just have to cope
The world told me to just deal with it, but maybe that's why I'm a misanthrope

Livet går uansett videre. Uavhengig av alt som måtte ha foregått og tingene jeg den siste tiden har valgt å skrive om så er det vanskelig å konkludere med at smerte, og arrene som etterlates, er en del av livet, men fremfor å la oss selv bli definert av at noe utenfor vår kontroll skjedde så la oss oss heller bære med oss den vissheten om at også dette var noe vi overlevde. Med disse avsluttende ordene ferdig formulert så er det på tide å bla over til neste side i min hemmelige offentlige dagbok, og så starte på et helt nytt kapittel.

Dette innlegget avslutter en lengre serie innlegg orientert rundt temaet mobbing, og hadde sin oppstart med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.  

torsdag 14. mars 2013

Dritt, og annen godt gjødsel!

Zen Garden av La-Vita-a-Bella
Etter et par dypt mørke og dystre innlegg lovet jeg i gårsdagens tekst, Skyld uten å ha vært skyldig, at jeg skulle skrive noe om det å finne noe positivt til tross for at det neppe ville vært vårt første innfall, men dersom jeg hadde hatt  en ryggmargrefleks i forhold til det å konfrontere alt med godt mot så hadde jeg sikkert ikke vært den jeg er i dag.

I det forrige innlegget skrev jeg en del om å ta på seg skyld fordi det kan være lettere eller mer nærliggende for oss enn det å leve i konflikt med samfunnet, eventuelt verden for å ha inkludert den utstrekningen også - et mønster som når først etablert er fryktelig vanskelig å legge fra seg, men tror at ved en bevisstgjøring i forhold til det at alt som på godt og vondt skjer her i verden kan potensielt skje uten at vi hadde noe ansvar for å unngå det, aksepter kaos som en naturlig del av naturen.

En av mine favorittsitater fra boken Hogfather, skrevet av Terry Pratchet, går ut på at til tross for at vi aldri har vært i stand til å observere ett eneste atom med rettferdighet så er det likevel noe vi setter vår tro til som om det i seg selv var en naturkraft. Rettferdighet er noe som utelukkende eksisterer fordi vi aktivt velger å tro på den eksisterer, men likefullt som den illusjonen den til tider faktisk er så er det på sett og vis en ønsketenkning vi arbeidet oss opp til ved å først lære oss å tro på de små illusjonene slik som julenissen og påskeharen. Vi trenger illusjonene for å fungere i det daglige liv, men konfronter de for hva de er når spørsmålet blir om det er du eller illusjonen som må slå sprekker. Klippet nedenfor viser den relevant biten fra filmatiseringen av det som essensielt også er en av verdens beste julefilmer, men gjør likevel en god jobb på å illustrere poenget jeg ønsket å komme frem til.


Troen på en verden der alt skjer av en grunn krever at noen er ansvarlig for alt som skjer og at rettferdigheten alltid skal seire er gode idealer, men istedenfor å hyle mot vinden for urettferdig behandling så ville det kanskje vært sunnere å akseptere disse tingene som noe vi alle ønsker for oss selv og hverandre fremfor det å akseptere dem som en naturkraft. En slik realisasjon stiller krav til oss selv ved at vi må arbeide for at disse tingene i effekt skal være en del av livene våre, men også samtidig åpner det opp for å akseptere at ikke alle ting er innenfor vårt eget lille nedslagsfelt og dermed bare er ting som skjer under livets gang. Er det noe noen har gjort mot deg så er jeg så langt fra en tilstand som munk at dersom det er snakk om mobbing så har du likevel min anbefaling om å knuse en kneskål eller to fremfor å leve med det i mange år fremover, men for alt annet som du ikke eksplisitt har gått inn for at skulle gå galt så aksepter at årsaken trenger ikke å være en person, samfunnet forøvrig - det kan rett og slett være en av de tingene som bare skjer enten vi vil eller ikke.

Rådet jeg startet med igår var den om at man ikke skulle bære med seg smerte gjennom hele livet ved å nærmest integrere den som en del av sin egen identitet er ett godt råd. Vi har til nå håndtert det med skyld rundt ting vi ikke egentlig hadde vært skyldig i, så da var det kanskje på tide å reelt håndtere spørsmålet om smerte... Aksepterer at enkelte ganger så er det ting som bare skjer, det er en naturlig del av vår kaotiske plass i universet, så kan man kanskje også fokusere lettere på de tingene vi faktisk kan gjøre noe med; fortiden vil for alltid være uforanderlig, men så lenge som det er liv så har fremtiden all det potensiale for endring vi måtte ønske for oss selv og de vi er glad i.

En annen ligning munken Ajahn Brahm pleier å prate om for å illustrere alt dette er vår reaksjon i forhold til det å finne ut at noen har tømt et helt lass med gjødsel fremfor inngangsdøren vår, men vi vet ikke hvem som har gjort det og ingen av naboene var hjemme på tidspunktet og kunne heller ikke peke ut den skyldige. Noen av oss vil leve med et berg av gjødsel i livet vårt fordi vi ikke har noen å rette våre frustrasjoner mot og dermed ender opp med å bære den med seg som en del av livet. Andre vil derimot gjøre noe så helt annerledes å bare akseptere situasjonen og så gjøre det beste utav det, kanskje ved å anlegge en kompostbinge litt lengre unna huset som så etter hvert danner grunnlaget for en bugnende og blomsterfylt hage som til og med kan være til glede for ikke bare seg selv, men også familie og hvem enn andre som går forbi på gaten.


Phoenix Rises av Gabriel Navarro

Det å oppleve smerte i livet handler ikke om å bære den med seg til evig tid eller å bebreide seg selv for at man ble utsatt for noe slikt. Ting skjer uten hensikt og planlegging, og det eneste vi kan gjøre er å hente styrke innenfra og så fokusere på at smerten bare var noe som skjedde deg... Selvsagt har vi alle våre arr å vise frem, men årsaken til dem er ikke noe vi bør tillate å definere hvem vi er - vi finner balanse og en indre ro gjennom det å fokusere på de tingene vi faktisk kunne påvirke utfallet av, det vil si måten vi reiser oss fra asken, stirrer djevelen selv rett i øynene og til sist kommer ut av det hele som en sterkere person.

Neste innlegg om dette temaet er Neste kapittel der jeg oppsummeres og forhåpentligvis etterpå kan for evig la temaet ligge dødt. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet

onsdag 13. mars 2013

Skyld uten å ha vært skyldig

Guilt av Mare of Night
Etter gårsdagens innlegg har dere sikkert sett frem til et innlegg med en større grad av positivitet enn de jeg har produsert de siste ukene, men hvorav at de fleste har hatt et signifikant element av smerte så representerer de samtidig også resultatet av en prosess der opplevelsene settes i system, prosesseres og etter hvert kan de forhåpentligvis legges bak meg for godt.

Hadde en samtale med en venn angående det å ikke la en smertefull opplevelse bli en del av sin egen identitet og dette er et råd som er hjertefølt som jeg anbefaler alle å ta til seg selv. Det ligger visdom i et slikt utsagn, men dessverre så er det alt for lett for oss mennesker å avfeie de enkle tingene som ukorrekt dersom de ikke har en øyeblikkelig effekt på livet vårt - rådet, i likhet med det litt enklere rådet om å ikke være trist lenger, begynner ikke å virke før man har lagt ned mye arbeid i dem. Steg 1 er å akseptere at dette er en prosess ... steg 2 er å finne ut hva de resterende stegene må være for at du skal være i stand til å akseptere det som har skjedd, bearbeide dem og på den måten være bevisst konsekvensene for så å minutt for minutt lære seg å se stadig lenger fremover. Skyld er dessverre ofte en følelse assosiert med smerte når det ikke finnes en praktisk kilde å rette aggresjonen mot, og ender dette opp med en følelse av skyld i forhold til seg selv når man kommer til kort så er saken straks en del mer komplisert å reparere etter hvert som at tiden går.

Spørsmålet om skyld her i livet er et interessant spørsmål som det kan være verdt å reflektere rundt i noen minutter, og da mer spesifikt hvorfor mange av oss faktisk ender opp med å ta ansvar og skyld for ting om essensielt har skjedd med oss som om vi på noen måte hadde fortjent det? Mitt første innfall er utvilsomt den at motgang der man som barn har opplevd følelsen av det å stå alene mot verden, så var tanken om at det var meg selv det var noe galt med virket langt mer nærliggende enn tanken om at den trygge verden våre foreldre hadde oss for visstnok tok slutt ved postkassen - førstnevnte idé kom forøvrig med lett tilgjengelige profeter, for ikke å nevne alt fra argumenter til fengende slagord.

Så hva er det egentlig med skyld som gjør den så enkelt å plukke opp å bære med seg mens eksempelvis et positivt kompliment i gjennomsnitt må fremføres med en lengde på rundt 15 sekunder før det gjennomsnittlige mennesket er i stand til å registrere det, og da som oftest kun etter å ha analysert all eksisterende potensiale for baktanker? Ser ikke ut som om jeg kommer nærmere noen løsning til mitt opprinnelige spørsmål, selv om bare det å komme frem til de korrekte spørsmålene veldig ofte er en signifikant seier i seg selv. Mitt forsøk på å gi et svar på dette nye spørsmålet vil kanskje av noen kunne betegnes som å grave et enda dypere hull for seg selv, men glem nå det for ett par minutter så skal jeg fortelle deg om det i så korte trekk som jeg bare kan...

Guilt av CarneGriff
Vi har alle et behov for å ikke bare passe inn, men likevel samtidig også det å skille oss ut fra gruppen på vår ved å bruse med fjærene våre og smekke til den nest sterkeste med en veldig stor pinne. Førstnevnte er faktisk den egenskapen som har gjort oss til den dominante arten på jordkloden ved å satse på at samhold ettersom vi isolert sett aldri verken var sterkest, hadde de skarpeste klørne eller det mest motstandsdyktige brystskjoldet. Den delen med pinnen er vår mer primitive dyriske natur og er for det meste fraværet av bevisst tankegang fremfor det å rasjonelt tenke gjennom handlingene sine, og er dessverre noe man må se bort fra i denne sammenhengen da skyld som oftest er forårsaket av en tanke og ikke en følelse i utgangspunktet. Skyld er det moralske kompasset som skal sørge for samhold i samfunnet vårt, og når dette havner i konflikt med det vi oppfatter som sterkere, fysisk eller sosialt, representanter for samfunnet er vår ubevisste respons å ta på oss ansvar og skyld for å reparere illusjonen av rettferdighet.

Det ligger flere hint i forhold til disse tankene i forhold vi velger å uttrykke oss til daglig. Forrige gang du hadde en dårlig opplevelse så startet du sikkert med å tenke gjennom hvorvidt man hadde gjort noe for å fortjene det, og uten et realistisk svar så spøkte du med deg selv om at du sikkert hadde gjort noe galt i et tidligere liv? Ikke det at jeg sier at vi har gjort noe galt i et tidligere liv ettersom det ville krevd at reinkarnasjon var en del av vår egen religion, noe den faktisk ikke er. Det bare illustrerer hvor lett vi har for å lete etter feil hos oss selv fremfor det å bare konstantere at dette enten var noe som skjedde galt, fordi det er sånt som skjer, eller at det er noe galt med samfunnet forøvrig - rett og slett fordi vi enten ikke har energi til å ta ett oppgjør med samfunnet, eller fordi man har behov for å føle at alt gir mening til forskjell fra det å å akseptere kaos som en del av livets grunnsteiner.

En forverring fra det å lete etter feil hos oss selv hver gang ting går til helvete, er utvilsomt det at vi gjerne har en tendens til å se på våre medmenneskers suksess gjennom forenklinger slik som at de alltid oppnådde fordelene sine gjennom flaks; ofte så kan en liten mengde selvtillit og litt arbeid kombineres for å oppnå suksess.

Etter så mye er jeg fortsatt usikker på om vi i det hele tatt kan argumentere for å ha kommet nær en konklusjon, men virker som veldig fryktelig mye resonnement (for ikke å nevne mengden tekst) uten å i det hele tatt forsøke seg på en konklusjon så da får jeg gjøre mitt beste: Det er lettere for oss å ta på oss skyld for våre egne opplevde svakheter fremfor det å leve i en verden der dårlige ting bare skjer uten grunn, men samtidig setter også for mye verdi til samfunnet vi lever i. Vi leter etter feil internt i oss selv, men leter etter opplevde positive egenskaper eksternt fra oss selv (positiv omtale eller å rakke ned på noen som er svakere)... Kanskje vi heller bør akseptere at enkelte ganger skjer det negative ting i livene våre helt uten at det nødvendigvis forelå noen konsis plan eller hensikt bakom dem, og dermed på tross av våre instinkter isteden gå aktivt inn for å bygge opp sin egen verdi fra innsiden og ut.

Neste innlegg om dette temaet er Dritt, og annet godt gjødsel! og handler essensielt sett om å finne om så en liten positiv vri på noe av dette. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.

tirsdag 12. mars 2013

To skjeve murstein i en mur

For noen dager siden skrev jeg et innlegg navngitt Den kalkulerte verdien av ett menneske med det formålet å belyse hvor fort vi såkalte moderne mennesker avfeier hverandre basert på helt overfladiske, og kanskje fikk det en eller to av mine lesere til å tenke over hvordan man håndterer et møte med en ny og inntil nå ukjent person. Jeg plasserte meg ikke over gjennomsnittet i det å ikke bedømme personer ut fra overfladiske førsteinntrykk, men fokuserte heller på å lære meg selv opp til å gi vedkommende en sjanse til å vise meg andre sider ved seg selv før jeg så tar en avgjørelse hvorvidt det er noen med potensiale for en plass i livet mitt. I innlegget valgte jeg intensjonelt å snu på problemstillingen på en sånn måte at de som i utgangspunktet ville gitt en person et mer positivt førsteinntrykk, så vurderte jeg det heller som som et negativt tegn i forhold til hvorvidt personen innehadde positive egenskaper utover det helt overfladiske, men selv om jeg benyttet det som et virkemiddel blir det likevel feil, om enn en litt mindre tradisjonell vurdering kontra den mer vanlige forskjellsbehandlingen - når du peker på noen, så peker vanligvis tre av dine egne fingre tilbake på deg selv!

Tegnene til svake rynker rundt øynene vil kanskje antyde at jeg har hatt sjansen til å personlig utvikling gjennom de årene man så langt har hatt til rådighet, men om de fysiske tegnene er der som et resultat av tidens tann eller kun som en refleksjon av det livet man har levd så er det uansett vanskelig å peke ut effekten av hver av dem isolert sett. Uansett hvordan man velger å se på det så representerer vi på en måte våre samlede minner, både de gode tidene så vel som de tidene da man tvilte på hensikten med det hele. Jeg er uansett hvordan man vender og vrir på det en forholdsvis passivt kristen mann, men har likevel en interesse og forhåpentligvis toleranse for religioner utover min egen. Når man ser på "alternativene"  fra et mer intellektuelt standpunkt så ser man etter hvert at etter å ha strippet vekk politikk, maktmisbruk og rett frem forvridning av de opprinnelige ordenes intensjon så dukker det opp en positiv kjerne i de fleste av dem. Kanskje vil noen påpeke at holdningen min til dette rett og slett er en forvirret tilnærming til New Age, men uavhengig av hvorvidt man knytter seg opp til de negative assosiasjonene dette gir til kjøpesenter-konstruerte livsfilosofier så er ikke religiøs konvertering ett iboende krav i forhold til det å lære noe underveis.

En av de religionene jeg som oftest kommer tilbake til er Buddhisme og til tross for at denne religionens tilsvarende passivt praktiserende medlemmer neppe følger det underliggende budskapet i stort større utstrekning enn hva vi selv gjør i forhold til vår egen, så tror jeg at religionens tilnærming i forhold til det å leve balanserte liv er noe jeg som vestlig ser på som en lærdom vi kunne ha godt av å plukke opp. Ender jeg opp med å tilfeldigvis finne den perfekte balansen så skal jeg selvsagt sørge for å dele den med dere, men inntil videre får jeg nøye meg med å komme meg tilbake på temaet jeg startet med, og da mer spesifikt i forhold til den ferdigheten vi alle har til å øyeblikkelig se og fokusere på manglene vi ser hos hverandre.

Den Buddhistiske munken Ajahn Brahm har en fin fortelling i forhold som han forteller selv omtrent ti minutter inn i videoen satt inn nedenfor, men er videoen litt lang for lang så er historien som så at han som "fersk i faget" ble satt til å bygge en mur, noe en tidligere karriere som akademiker heller ikke hadde forberedt ham på. Perfeksjonistisk som han var ble hver stein nøye plassert og tilpasset for å oppnå et så godt, men først etter å ha fullført og tatt et skritt tilbake for å betrakte den komplette muren så ble det åpenbart at to av mursteinene hadde forskjøvet seg og ødela med et følelsen av å ha overvunnet utfordringen. De hadde ikke penger til å bygge en helt ny mur, og i tiden som fulgte var de to mursteinene en konstant og tilsynelatende permanent irritasjon. Dette fortsatte inntil noen komplementert den fine muren han hadde bygget, men vel vitende at disse to mursteinene stå så feil som de gjorde så måtte de da være i stand til å se at muren hadde sine åpenbare mangler. Svaret han da fikk tilbake, var da hvorvidt han i det hele tatt så de 998 mursteinene som sto helt perfekt slik de skulle?


Det historien så mesterlig forsøker på å illustrere er utvilsomt det at så lenge som at vi hele tiden kun ser etter feilene hos hverandre, så går vi samtidig glipp av det som faktisk gjør oss til det vi er og det vi velger å stå for. Er du så heldig som å ha noen å dele livet ditt med så må du huske at når glansbildet begynner å slå sprekker så er det viktig å huske på at hadde han eller hun likevel vært så perfekt som du trodde de var, så hadde de i utgangspunktet vært sammen med noen som selv var perfekt.

Neste innlegg om dette temaet er Skyld uten å ha vært skyldig og handler om det å slutte med å lete etter en feil hos oss selv og styrke utenfra når det motsatte er betraktelig mer sunt for oss. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet

mandag 11. mars 2013

Den kalkulerte verdien av ett menneske

Kan vi kalkulere verdien av ett menneske, og i så fall hvor mye er det isåfall? En nettside jeg var innom, www.coolquiz.com, har kalkulert materialverdien til de ulike stoffene vi er bygd opp av til å være rundt $4.50, eller rundt 25 norske kroner. Verdien av ett menneske er med andre ord akkurat tilstrekkelig til at du får kjøpt deg en kanelbolle på det lokale bakeriet, men strengt tatt er du samtidig forventet å selge de ulike stoffene i ulike beholdere så det spørs hvorvidt du i det hele tatt kommer så langt.

I vårt rike land så vil nok sikkert de fleste av oss med tilgang til både Internett og opptil flere daglige måltider være enige om at i forhold til hvor mye dette er så er det nesten ingenting, men når man tenker på potensialet for en oppmuntring eller ett velkomment avbrekk i hverdagen som en slik kanelbolle kan gi så bør vi i det minste alle være enige i at litt verdi er det der uansett.

Dersom alle fortsatt er med meg så langt på den guidede turen gjennom mitt og alle andres liv, så la meg så spørre deg hvorfor vi da likevel har det så lett for å behandle hverandre som om vi ikke har noen iboende verdi i det hele tatt? I en tid der alle snakker om å finne seg selv og sin egen unike identitet så ser det ut til at mesteparten av oss er villig til å kravle over lik for å bli en nær perfekt kopi av David Beckham eller Megan Fox, men istedenfor ender opp som en fiktiv pappfigur med de korrekte klærne, mobiltelefonen og hva enn annet crap som forventet å følge med i totalpakken. Vi er omgitt av budskapet om at de materialistiske verdiene er alt vi er så lenge som vi ikke skiller oss ut fra deres virkelighetsoppfatning, men nå skal jeg være så arrogant som å si at dere tar feil.

Vi har uansett alle en verdi, og uavhengig av hvor uenige dere måtte være så står jeg ved dette. Uavhengig om du på overflaten virker to-dimensjonal eller genuint er så heldig/uheldig  nok til å faktisk skille deg ut på noen måte, så må vi heller fokusere på de tingene vi har til felles her i livet. Kanskje når alt kommer til alt så ender det opp med at det eneste vi har til felles er potensialet for det samme antallet tårer, men døm meg som verdiløs basert på litt ekstra vekt eller at jeg ikke går med det korrekte merket sko så skal jeg si deg at det ikke er hos meg problemet ligger.



Verdi må bygges innenfra og kan ikke kjøpes for penger, men til tross for at det er kapital venner og familie kan hjelpe deg å bygge opp så er det likevel ikke noe du kan lagre i verken skap eller sette på en hylle i gangen. Livet har lært meg i perioder at jeg ikke var noen som var verdifull nok til å kunne finne kjærlighet, og selv om jeg likevel har gått ned veldig mye i vekt så kommer jeg aldri til å bli verken pen eller attraktiv i manges øyne, men vet du hva? ... Det eneste dette gjør er å utelukke dem som verdig nok til å motta den kjærlighet og respekt jeg har kapasitet til å tilby, men mest av alt og for min egen del så er dette mennesker jeg slipper å kaste bort tid på.

Selv om pappfigurene også har en verdi i den store sammenhengen så er det dessverre begrenset hvor mange av dem jeg faktisk i praksis ser en bruk for, men er du villig til å se bort fra de tingene som gjør meg litt for spesiell i dagens forbrukersamfunn så skal jeg ta meg tid til å se om jeg finner de egenskapene som faktisk også gir deg en verdi.

Neste innlegg om dette temaet er To skjeve murstein i en mur og handler om det å verdsette imperfeksjonene som det som gjør oss selv og alle andre unik. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.

lørdag 9. mars 2013

Ikke alle sår vises på utsiden

Tears of sadness
Jeg har aldri vært flink når det kommer til å formulere meg, hverken muntlig eller i skriftlig form. De fleste tenker ikke på meg som en emosjonell eller i det hele tatt som følelsesmessig åpen person, men innerst inne så er jeg det - livserfaringen har bare gang etter gang vist meg at det hos det motsatte kjønn er dette en uattraktiv egenskap, og hos mine likemenn så er det en svakhet som skal slås ned på. Vi er alle ett resultat av det livet vi har levd samt en mengde genetikk, men hvorav den siste er vanskelig for oss selv å påvirke så er den første på godt og vondt noe vi er blitt utsatt for. Den naturlige konklusjonen ble dermed at alle følelser skaper problemer i en eller annen grad, og for en periode i det minste så har kroppen innebygde forsvarsverk som sørger for at man fortsetter uten å ha dem.

Min familie ga til meg nesten alle de positive egenskapene jeg eier, mens andre igjen ønsker jeg selv å ta æren for helt på egen hånd selv om grensene for alltid vil være noe uklare. Problemer med hvordan jeg ser ut, tvil om mine egne evner og menneskelige verdi var noe jeg fikk utdelt gjennom mange produktive år innenfor i det norske skolevesenet, og selv om det aldri var en fullstendig mangel av folk med gode intensjoner som var villig til å gjøre ett forsøk på å hjelpe meg underveis så lærte jeg at man rett og slett var ment å stå alene mot mange - alt annet var noe man fikk kraftig svi for i lengden. Jeg hadde mange navn underveis, og til tross for at de fleste sårene riktignok forsvant etter litt tid så tror jeg ikke en gang de som sto på den andre siden i skolegården i det hele tatt husker meg. De tenker nok tilbake til tiden som morsomme dager i skolegården og har neppe noen anger for noe som for dem var en lek, men er likevel som så at følelser er noe man har - de trenger verken en allment akseptert grunn, at de som forårsaket dem husker det den i dag eller at noen i det hele tatt aksepterer at de er tilstede.

Noen former for smerte i denne verden går aldri helt over, og noen ganger virker det til og med  som at den bare tiltar inntil den endelig avtar tilbake til ett håndterbart nivå, men selv om ikke alle arrene vises på utsiden så er de like fullt tilstede inntil de igjen kan få sjansen til å slå ut i form av blødende sår. I den store sammenhengen var jeg aldri utsatt for de verste tingene jeg har hørt om, men det var nok til at jeg i dag sikkert er en helt annen person enn det jeg hadde potensialet for å være. Sårene er ikke hvem vi er, men de påvirker like fullt hvordan vi forholder oss til verden.

Jeg var en lubben gutt som ble til en overvektig mann fordi jeg hadde lært at jeg uansett ikke hadde noen verdi hos folk flest, så hvorfor bry seg.

Jeg var en intelligent gutt, og ettersom det også var en ting som gjorde meg annerledes så jeg lærte å ikke dele av de tingene som jeg fant en interesserte for.

Jeg verken stoler på eller har noe spesielt til over for folk flest inntil de har vist for meg at de er bedre enn de som lærte meg å ikke dele av seg selv.

Jeg blir ikke sint - jeg har kun en ulmende følelse i magen som aldri ser ut til å forsvinne, men noen ganger i kontakt med mennesker som jeg bryr meg om så forsvinner den for en periode i bakgrunnsstøyen.

Jeg er omtenksom og ønsker alltid å sørge for at alle rundt meg har det bra, og selv om dette er en svakhet i dagens samfunn så er dette noe jeg er. Uansett hvor omtenksom jeg så er mot alle jeg møter, så vet jeg at dersom jeg hadde møtt en av mine overgripere på en mørk landevei uten vitner så hadde jeg sikkert brukt noen sekunder for lenge til å tenke over hvorvidt jeg har utstyr og kunnskapen jeg trenger til å rette ut et bulkete panser, men så lenge ikke noen utfordrer meg på dette så kan jeg fortsette i troen på at dette ikke er noe jeg er i stand til i praksis. Noen ganger tenker jeg at verden disse personene skapte er den verden barna deres nå må vokse opp, men det hjelper ikke meg samt at dårlige holdninger sjeldent forbedres nevneverdig gjennom arv.

Uansett hvilke sår jeg fortsatt må slite med og måten dette påvirket meg så knekte de meg ikke, og jeg er meg selv til tross for dem. Kanskje en gang vil noen lese dette og enten tenke bedre om sin egen skjebne, eller til og med kanskje tenke over ting to ganger før de plager noen andre. Dersom dette ikke gir mening for deg så vil kanskje denne fantastiske videoen med Shane Koyczan være mer forståelig for deg, men hva enn grunn til at du leser innlegget mitt eller om du forsto budskapet så anbefaler jeg likevel at alle ser den.



Neste innlegg om dette temaet er Den kalkulerte verdien av ett menneske og stiller spørsmål ved måten vi forholder oss til hverandre på basis av utseende til tross for at vi til stadighet bedyrer det motsatte. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.

fredag 8. mars 2013

Mobbing, folkets nye favorittaktivitet

Kilde: Wikipedia
Var her om dagen innom Tromsø Filmklubbs visning av filmen Ricky Gervais Live IV - Science utgitt for allmenn distribusjon i 2010, og selv om jeg aldri tidligere har tenkt nøye nok over hvorfor jeg ikke har noe til overs for han som komiker så var det noe jeg definitivt kom til bunns i underveis. Det er ikke det at han er frittalende og generelt sett føler at han kan si hva som enn gir mening for han under skriving av selve manuset, det er faktisk det at han gjennom regelrett mobbing av alle som ikke passer inn i hans mal for hvordan dagens ideal-menneske skal se ut og oppføre seg.

Realiteten er at mobbing og forskjellsbehandling ikke er noe som holdes skjult lenger, men heller er blitt ett innøvd tankemønster i forhold til hvordan vi behandler hverandre. Gervais er ikke forskjellig fra resten av oss på dette området, men der han bevisst gjør dette for å tjene penger og hva enn annen sosial kapital vi som samfunnet gir mannen som takk for denne oppførselen så er i det minste de fleste av oss ikke oppmerksom på at vi selv gjør dette, og det er en enorm forskjell.

Jeg generaliserer kanskje i brede strøk nå, og kanskje finnes det faktisk noen mennesker der ute som ikke på en eller annen måte tildeler andre mennesker en verdi basert på overfladiske verdier første gang de møtes. Jeg gjør det hele tiden, men jeg er fullstendig klar over at jeg gjør det, og som en konsekvens velger jeg bevisst å kompensere ved å likevel prøve å se etter de gode sidene som sikkert finnes hos de fleste av oss - jeg gjør et bevisst valg å gi alle en sjanse istedenfor å bevisst bruke denne egenskapen til å se etter svakhetene som jeg kan utnytte for å sette meg selv i en posisjon over andre i samfunnet.

Filmens første halvdel er generelt sett mobbing av overvektige personer med utgangspunkt i at vitenskap per definisjon er verken god eller ond, den kun er, og dermed begrunner han sin rett til å gjøre dette ved bruk av den enkle definisjonen av at det å spise mer enn man forbrenner fører til overvekt. For å referere en tradisjonell simile, det vil si en sammenligning, så bør man uansett aldri tillate kunnskap å stå i veien for sannhet, og den han presenterer for oss er at overvektige i utgangspunktet er blitt overvektige fordi vi ikke er smarte nok, kompetente nok eller tilstedeværende nok til å forstå ett så pinlig enkelt konsept som forholdet mellom kalorier inn og kalorier ut.

Illustrasjon lånt fra Eva`s lille hjørne
Kan neppe liste opp alle mulige veier som potensielt sett kan føre til overvekt, men kan si som så at jeg aldri har vært borte i noen som gjennom et bevisst valg har sett på listen over mulige måter man kan leve livet sitt på og så valgt det å være overvektig. Hvilket vel bevart individ vil frivillig velge mobbing, sosialt ubehag, ekskludering, latterliggjøring, nedverdigelse, et større knippe eventuelle mentale problemer for ikke å nevne alle direkte fysiske helseproblemer som gjerne også før eller siden dukker opp?

Dette var ikke et valg jeg tok fordi jeg ønsket meg et liv fylt med disse problemene. Kanskje var jeg for glad i mat, kanskje hadde jeg en genetisk tilbøyelighet for å lett bli overvektig eller kanskje var bare kroppen tilpasset en høyde som den ikke ennå hadde nådd? Mest av alt så tror jeg at jeg fikk høre altfor mange ganger gjennom barndommen at jeg var feit og etter hvert trodde på dem, så når jeg da begynte å legge på mye vekt så endte jeg opp på den vekten jeg hele tiden allerede trodde jeg hadde hatt. Kanskje var det rett og slett slik at jeg satte for mye pris på sjokolade og brus, og dermed fortjente å ende opp med enda større problemer enn det å måtte være omgitt av slike folk i utgangspunktet?

Hvem vet om tankene jeg nå har skrevet ned i det hele tatt henger sammen, men vi mennesker er ikke alltid rasjonelle i måten vi oppfører oss på og det er heller ikke alltid slik at vi fortjener de negative konsekvensene av alle de små ubevisste valgene. Jeg velger i det minste aktivt å ikke være en drittsekk som gjør narr av folk mens jeg selv gjemmer meg bak tynne argumenter, og mer enn noe annet så tar jeg avstand fra at vi som samfunn skal akseptere at denne oppførselen skal være en naturlig del  av vår kulturarv.

Vil nok tro Ricky Gervais ikke bryr seg om at jeg i det hele tatt har skrevet dette, og hadde han det så ville han nok tatt det som ett kompliment fordi omtale betyr mer penger i lommen slik at han kan reise med privatfly og dermed slippe å sitte ved siden av en av oss overvektige i et ordinært flysete. Skulle han mot formodning komme over denne, og ikke har tilgang til noen som kan oversette det for han å vil jeg at han i det minste skal få med seg følgende hjertefølte utsagn:
Ricky Gervais. At your best you're a condescending asshole, and at your worst you get paid to be one of our foremost examples for some of the worst qualities in our society today.

Neste innlegg om dette temaet er Ikke alle sår vises på utsiden og tar for seg mine egne opplevelser med mobbing. Noe fokus på eventuell lærdom man måtte få ut av det å bli utsatt for noe slikt, om noe i det hele tatt.