Viser innlegg med etiketten Filosofi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Filosofi. Vis alle innlegg

mandag 9. september 2013

Hvordan vinne venner

... er vel tittelen på en av tidenes mest solgte bøker om selvutvikling, noe som i seg selv vil si at boken er fra den tiden man faktisk snakket om å forbedre seg selv fremfor å fremstå som bedre. Nok om 90-tallets finne-seg-selv innflytelse for denne gang, så tilbake til det at jeg faktisk har tatt meg tid til å lese boken. Så hva kan 30-tallets ukronede foredragskonge, Dale Carnegie, lære oss om hvordan man kan oppnå suksess i dagens moderne samfunn?

Alt etter hvorvidt man selv anser seg som en guru innenfor kunsten å bevege seg innenfor samtlige sosiale kretser, så vil jeg faktisk si "overraskende mye". Den mest åpenbare grunnen er selvsagt det at vi som mennesker har tross alt ikke forandret oss nevneverdig mye, på mange måter så har vi bare skaffet oss flere og flere måter vi enten kan unngå å hanskes med hverandre på. Så om noe i det hele tatt, så vil jeg vel heller anta at eventuelle forandringer overordnet sett neppe vil kunne anses som en positiv ting.

Mange bøker er skrevet om hvor mye vi som mennesker potensielt kan oppnå dersom vi ga slipp på bare et par av våre mest negative trekk slik som eksempelvis å tenke utenfor sin egen lommebok. En ny jord skriver om en tilnærmet utopisk verden der man kan leve sammen i fred og idyll ved å fokusere på oss selv som en del av en større helhet kontra sin egen lille boble, men det er tross alt ikke slik den virkelige verden vi lever i akkurat nå fungerer på... og det er her boken Hvordan vinne venner plutselig kommer inn i bildet.

Boken får frem sitt poeng ved at man får referert en god del annenhånds-historier og fortellinger om hvordan personer opp gjennom historien har håndtert ulike situasjoner og på mange måter unngått uheldige konfrontasjoner. Historier om hvordan Abraham Lincoln i siste liten unngikk å støte fra seg en av hans øverste generaler etter at unike muligheter for avslutte krigen gikk tapt etter Gettysburg-slaget, et brev ble aldri postlagt og videre demoralisering på toppen av hva Meade allerede følte ville aldri ført til noe positivt. Hvordan forfatteren Mark Twain mest trolig hadde kommet til å skapt fiender nesten overalt der han gikk som følge av brev der han forklarte nøyaktig hvor lite respekt han hadde for deres mening om ulike saker, alt unngått fordi kona sørget for at nevnte brev aldri nådde frem til postkontoret.

Det harde kjernen boken egentlig koker ned til er den at folk flest ikke bare er fryktelig selv-sentrert, men vi samtidig i bunn og grunn følelsesvesener med lite behov for underbygge holdningene våre med noen form for logikk - ikke før noen stiller spørsmål ved den da selvsagt. Så dersom du skal gjøre det enkelt for deg selv, innse at folk elsker å snakke om seg selv og sjelden eller aldri er anser ny informasjon som noe annet enn et angrep på dem selv så lenge som den er i konflikt med deres egne forehånds-etablerte synspunkter. Stolthet, fordommer og forgjengelighet i en salig blanding.

I profesjonelle sammenhenger, les: selgere, så betyr det at de fleste av oss er relativt enkle å manipulere for å få til et salg. Et triks spesielt ofte benyttet av de som selger lodd og lignende er å få oss til å først gå med på at i den store sammenhengen så er ikke 200 kroner spesielt mye for oss, deretter at det er mye i forhold til hva det betyr når donert til et godt formål. Resultatet er at vi er tilbøyelig til å heller bruke 200 kroner på skrapelodd for et godt formål fremfor å trekke i tvil vår tidligere uttalelse om at pengesummen ikke var så viktig for oss i utgangspunktet.

Et sted jeg føler det hele faller litt fra hverandre er nødvendigvis den delen som tittelen antyder, hvorvidt dette skal ha noe med "venner" eller forsåvidt noe som helst med mennesker i livet vårt utover den gruppen vi tross alt bare gjør vårt beste for å leve med... på en passende avstand.

I forhold til jobb og alt slikt så må man selvsagt tolerere og inntil en viss grad bare tolerere at folk på sine måter både kan være vanskelig å håndtere og at de har varierende grader av det jeg som fra den nordre delen av landet vil kalle å være førrelska i si eiga skjitlukt.

Privat stiller saken seg derimot helt annerledes, og selv om jeg har erfart hva det vil si å måtte håndtere en fryktelig egosentrisk personlighet så er ikke dette man på noen måte ønsker å invitere inn i sitt eget liv. Kanskje de bare ble sånn over tid og man gradvis lærte seg å leve med dem over tid, men stilt ovenfor det samme valget basert på blanke ark så... hell no! Du kan sikkert vinne flere venner, men uansett kun av den typen du i utgangspunktet klarer deg langt bedre uten.

Der boken virkelig skinner og helst burde vært navngitt ut fra er eksemplene i forhold til det å lede og motivere andre mennesker til å opptre og gjøre det man vil. Deriblant gullkorn slik som at fremfor å snakke nedsettende til folk om deres feil, prat heller om de tingene som gikk bra underveis og at det tross alt kunne gått langt verre, men isteden ble reddet som følge av noe de gjorde (løgner teller ikke) - de fleste forholdsvis balanserte av oss mennesker er uansett langt bedre skikket til å kritisere oss selv, så i den negative retningen har du uansett neppe noe som helst nytt å bringe til agendaen.

Alt i alt tror jeg ikke boken kan gi deg noen sosiale kontakter verdt å beholde, men i alle sammenhenger der man er avhengig av å få folk til å oppføre seg slik man ønsker så er den nesten som obligatorisk lesning å regne. Som en samling av små anekdoter der vi følger en hel haug kjente personer gjennom vanskelige situasjoner så er boken høyst interessant - og overraskende nok, også veldig underholdende.

torsdag 15. august 2013

Den blå flamme

Illustrasjon fra nettstedet The Mind Unleashed.
Tenkte her om dagen over en samtale jeg hadde med en psykomotorisk fysioterapaut for å distrahere oss begge fra den biten om at han holdt på å slite av meg hodet, han er den typen fysioterapeut man blir sendt til når man er så stiv at kroppen ikke lenger husker at det er en unormal tilstand. Jobb innenfor IT, opplev interessante problemstillinger var visst det de hadde reklamert med ja.

Den blå flammen handler mer om å gå til kilden av hvor man henter energi her i verden, ikke for å komme nærmere innpå - mer med det formål å se hvordan energien vi blir utsatt for påvirker oss.

Sagt på en bedre måte, også innfelt øverst til høyre, kan man parafrase et utsagn fra William Gibson, det vil si at så lenge man er nedkjørt og nærmest deprimert så kan det være en god ide å rett og slett bare forsikre seg om at man ikke nødvendigvis bare er omgitt av drittsekker.

Realiteten er den at vi tross alt lever i et samfunn der vi ser på det å gjøre noe uten å forvente noe tilbake er mistenksom oppførsel, empati er en svakhet mens psykopatisk oppførsel tilbes som et godt forbilde. Langt unna det idealet Echart Tolle omtaler i boken En ny jord, så alle snev av en eventuell opplyst oppførsel vil definitivt føre til at drittsekkene tar et skritt fremover fra mengden med det formål å introdusere seg med sin nye offisielle tittel.

Nå er det selvsagt ikke alltid mulig å isolere seg selv fra alt og alle som påvirker en negativt, enkelte går tross alt bare gjennom noe og trenger kanskje til og med vår hjelp for å komme seg ut av det. Noen må vi bare tolerere, det hjelper i det minste å vite hvem de er så vi kan minimere eksponeringen. Andre igjen har rett og slett bare bestemt seg for å være miserabel, hva enn vi gjør har vi ikke potensiale for å oppnå noe som helst annet enn å bli sliten - noen ganger er det rette valget å la dem treffe bunnen på egen hånd.

Sistnevnte, hvor enn absurd bare eksistensen av dem ser ut til å høres ut som, er fryktelig enkelt å identifisere når vi ikke kjenner dem, vi nærmest instinktivt unngår dem med mindre man samtidig er på samme nivå selv. De fleste av dem kommer derimot inn i livene våre med positive egenskaper samt også en positiv innflytelse på oss, det er bare at noe skjer underveis mens vi selv står for nært til å se det. Vi ser ikke verden slik den virkelig er, men heller sett gjennom delt historie og erfaringer fremfor det vi faktisk plukker opp og blir påvirket av.

Tenker man på studie av noe slikt som Mindfulness, det vil si det å praktisere kunsten av å se verden slik den faktisk er, merker man raskt hvem som er positive påvirkninger i livet vårt. Noen vil oppfordre og motivere oss mens andre igjen vil påpeke hvor teit det hele egentlig høres ut, gitt at man faktisk ikke gikk rundt og tenkte på noe oppriktig teit i enhvers objektive øyne så ser man raskt hvem som er kilde til positivitet i livet vårt kontra de som bidrar til å dra oss nedover.

Personlig vil jeg nok si at jeg har både mistet og kvittet meg med store kilder til negativitet i livet mitt den siste tiden, noe som kanskje kan være et tegn på at får man plutselig en moderat positiv innstillingen ut fra intet så hender det faktisk at drittsekker på eget initiativ faktisk finner ut at det neste logiske steget er å levere inn oppsigelsen. Helt uten påvirkning fra min side, så da kan det kanskje være noe i det at et ego friker ut når det plutselig møter noe annet.

Langt fra arrogant nok til å i det hele tatt kalle meg selv noe som helst i nærheten av opplyst, det faktum om at jeg feiret en begivenhet som en oppsigelse bør vel kanskje være sterke indisier i forhold til det motsatte. Det å tenke gjennom hva og hvem som påvirker oss i positiv retning er vel sikkert noe alle av oss kan ha godt av.

lørdag 3. august 2013

En ny jord

Muligens litt feil å si at jeg har brukt akkurat den siste tiden på å lese boken En ny jord av Eckhart Tolle, det er tross alt en god stund siden allerede nå. Har bare hatt gjentakende avsporinger i forhold til å få sagt noe om selve boken, oppussing, indre oppvåkning og alt sånt.

Underveis så har jeg jo allerede, nesten som forventet på dette stadiet allerede skrevet en del om tankene som var mest slående mens jeg faktisk holdt på med å lese den, så da er det bare å klikke seg litt bakover i historikken ved å følge lenkene nederst i innlegget.

Hadde du derimot enten hoppet over de forrige innleggene, glemt hele greia eller klart å overse at budskapet blant alt snålt som ser ut til å komme fra meg så handler det altså her i hovedsak om egoet. Kommer selvsagt inn en del andre aspekter underveis, men de er mer bare for å underbygge ideen om at egoet de fleste av oss i varierende grad bærer på til syvende og sist er delaktig i mye av det som er galt med verden i dag.

Nå betyr det selvsagt ikke det at vi personlig er ansvarlig for alt av det som, unnskyld ordspråket - det er lite annet som passer, faenskapen som skjer ute i verden. Kun vår egen lille bit av det hele, så hvorfor ikke starte der?

Yesterday I was clever, so I wanted to change the world. Today I am wise, so I am changing myself.
- Rumi

Nå er jo selvsagt ikke ego utelukkende kun det man har når man kun tenker på seg selv, slik som i det å være egosentrisk eller rett og slett bare selvsentrert. Som jeg var inne på i innlegget, Ego much?, en gang i løpet av juni eller noe slikt så er egoets kjerne mer den samlingen av merkelapper, roller og annet som vi generelt sett følger uten å tenke nevneverdig over hva vi egentlig gjør, eller hvorvidt det egentlig fortsatt gir noen mening for oss dersom vi tar oss tiden til å tenke over det.

Som oftest er selvsikkerheten vår basert på hvorvidt vi har gode eller dårlige assosiasjoner til oss selv som et menneske, både på godt og vondt - ofte uavhengig av hvordan resten av verden eventuelt oppfatter oss. På sett og vis sånn vi er vant til å leve livene våre, men samtidig er det litt synd at man aktivt reduserer seg selv ned til såpass to-dimensjonale versjoner av oss selv. Hvorfor redusere seg selv ned til noe mindre enn det vi er, bare fordi det er enklere å definere oss selv for omverdenen?

Selv om det verste utvilsomt er det vi gjør mot oss selv så er et av hovedtemaene i boken Det er NÅ du lever, denne boken handler mer om hvordan vi selv påvirker den verdenen vi lever i gjennom å være en mer bevisst utgave av oss selv. På samme måte som man slutter å over-simplifisere seg selv på denne måten, er det på mange måter vel så viktig å ikke gjøre dette mot andre rundt oss.

På mange måter så er det å sette merkelapper og katalogisere andre mennesker tilnærmet sett den vestlige verdens favoritthobby, og er det ikke det så veldig mange av oss bruker tiden på hver gang man tar seg en tur på kafé? Personlig tror jeg den indiske filosofen Jiddu Krishnamurti sa det best når han definerte det som så at hver gang man gjør dette mot seg selv, eller mot andre som er mer i tråd med poenget jeg skulle frem til, så begår man en voldelig handling ved at man aktivt setter skiller mellom et menneske og resten av menneskeheten. Fokuset bør alltid ligge på at vi alle er en del av den samme helheten.
En ny morgen, fotografert fra romstasjonen ISS. Publisert av NASA.
Boken En ny jord argumenterer for at vi som menneskeheten kan gå videre som helhet og bli mer enn det vi er i dag, et evolusjonsmessig steg videre. Ikke gjennom de hoppene man ser i forhold til evolusjonsteorien der vi kom fra apene, via urmennesket og frem til det vi er i dag - det er faktisk ikke mulig for oss å utvikle oss mer, i alle fall ikke i positiv retning, på denne måten. Skal ikke gå så langt inn på hvorfor ikke, men den korte forklaringen er helt enkelt at det først krever en mutasjon som per definisjon i utgangspunktet kommer til å være recessivt og dermed kommer til å kreve et fullstendig isolert samfunn for å overleve videre.

Det neste steget som Eckhart Tolle snakker om her er det vi alle allerede har alt i oss for å ta, det neste steget der vi mentalt gir slipp på alle våre måter å skille oss selv eller andre ut fra helheten med det resultat at en ny og rettferdig verden faktisk kan bli en virkelighet. Alt dette starter som allerede nevnt med oss selv, for ved å løse opp våre egne egoer så slutter vi samtidig å være til hinder for verdens muligheter til å klare bevissthetsspranget mot det som så ofte kalles åndelig opplysning.

Som en pessimist så er det vanskelig å lese gjennom denne typen bøker uten å komme ut på andre siden som en litt mer positiv person, for er ikke verden en litt bedre plass om enn vi bare starter med å ta ansvar for oss selv og måten vi påvirker de rundt oss. En god bok for alle som har tenkt tanken om hvorvidt det innerst inne er håp for verden, og innerst inne håper å finne noen som kan overbevise en om at ting kan bli bedre.

lørdag 6. juli 2013

Det "opplyste" ego

Med all den praten som fra tid til annen sirkulerer rundt i forhold til åndelig opplysning legger man kjapt merke til at det er en del selv-utvalgte eksperter på området, eller hvilket som helst område for den saks skyld, som straks stikker hodet frem for å fortelle om sine suksesser på området. Uansett om de kaller seg guruer, life-coaches eller hva nå enn årets nye hippe navn er for noe, så er ikke alle disse bare en annen form for ego?

Mest trolig ja. Dersom man opphever seg selv til noen som vet bedre enn andre så har man allerede definert dette som en del av sitt eget ego, selv om man velger å bruke merkelappen om å være uten ego så er det fullt mulig å ha et ego basert på akkurat denne troen! På en måte spiller de bare i henhold til en allerede definert historie om seg selv, det er bare det at historien kanskje i større grad er basert på seg selv samt at det hele inkluderer en litt mer egosentrisk fokus.

Det verserer en historie om at en gang ble en Zen-buddhist munk spurt om hvilken lærdom han kunne gi etter å ha brukt et par tiår på meditasjon. Etter å fundert på spørsmålet i noen minutter svarte han helt enkelt at det eneste han hadde lært var at han ikke kunne noe. Personlig tror jeg historien bygger på et av utsagnene fra filosofen Sokrates, det vil si noe slikt som Alt jeg vet, er at jeg ikke vet noe

Uansett så tror jeg lærdommen, uansett hvor den opprinnelig måtte komme fra er veldig fin i og med at den på sett og vis samtidig belyser mitt inntrykk om at jo mer folk proklamerer sin ubestridelige mestring av noe, jo mer må jeg nesten vurdere hvorvidt det faktisk heller ikke kun er snakk om noen med et begrenset verdenssyn. Forsåvidt noe som harmoniserer dårlig med vestens tendens til å sette likhetstegn mellom visdom og volum, uavhengig av om det er i antall desibel eller antall ord per minutt.

Betyr ikke det at jeg da samtidig går i den samme fella ved å skrive om det da? Her kommer man over på intensjonen med det man kommuniserer og eventuelt hvorfor. Kan umulig si noe om den resterende verdens intensjon i forhold til noe som helst, det eneste jeg faktisk kan uttale meg om med en viss form for nøyaktighet er min egen intensjon når jeg skriver innlegg som dette. Intensjonen min er rett å slett å forbedre mine egne ferdigheter ved å skrive om de tingene jeg tenker på for tiden, hvorvidt noen leser det er forsåvidt irrelevant.

Tror at uansett hvor enn mye positiv påvirkning en handling tilsynelatende ser ut til å ha, så har jeg problemer med å tro at dersom intensjonen ikke er like ren så vil heller ikke helheten ende opp med å bli til noe positivt. Hvor mange ganger har ikke den norske regjeringen vært involvert i å ettergi fattige nasjoners utenlandsgjeld, men har noen gang noe slikt ført til en forbedring for landet det gjelder? Resultatene tror jeg for det meste har vært begrenset til å nok en gang kunne klappe hverandre på ryggen og skryte av hvor solidariske vi er.

Åndelig opplysning, praktisering av Mindfullness samt eventuelt også meditasjon har blant de med litt mer innsikt jeg har på området fått enkelte likheter med fight club, rett og slett ved at den første regelen om det hele ser ut til å være å ikke snakke om slike ting utenfor eget miljø. Sånn bare for å være på den sikre siden.


fredag 5. juli 2013

Når ego møter ... ?

En ting jeg har stusset over opp gjennom årene er det at folk gjerne vil tillegge deg egenskaper du selv ikke en gang kjenner deg igjen i. Det kan vel å merke være at du selv lever i en tilstand av ubevissthet i forhold til hvem du egentlig er, noe slikt som ditt eget private selvbedrag. Er du derimot rimelig sikker på hvem du er, eller i det minste hva du tenkte i en gitt situasjon så kan det faktisk være noe annet som skjedde.

Et par år tilbake opplevde jeg å bli kalt inn til sjefen min til samtale fordi noen hadde klaget på at jeg var umulig å diskutere noe med, noe som for de som faktisk kjenner meg vil virke relativt fjernt - for de som ikke kjenner meg så er jeg i grunn pragmatisk, og legger ingen prestisje i å være den som presenterer den endelige korrekte løsningen. Kunne egentlig ikke huske å noensinne ha diskutert noe som helst med personen det gjaldt, langt mindre den spesifikke problemstillingen vi måtte komme til en enighet om. WTF?

Hvordan kunne jeg ha vunnet en diskusjon jeg ikke visste om? Muligens hadde jeg hatt den før klokken 9 om morgenen og dermed ikke vært våken nok til å nødvendigvis få med meg alle detaljer, men selv om jeg glemmer et telefonnummer i ny og ne så husker jeg i det minste å ha snakket med noen og om hva. Saken er den at jeg inntil da ikke hadde hatt noe som helst med hendelsen å gjøre, alt hadde foregått i hans egen lille verden.

Litt usikker på om jeg egentlig klarte å fullstendig illustrere poenget jeg ønsket å fremsette, men det jeg hadde håpet å formidle var i alle fall det at det synspunktet andre har av deg kommer ikke alltid til å ha noe som helst med deg selv å gjøre. Noen ganger vil de ha et inntrykk basert på et lite eventuelt ikke-eksisterende grunnlag, andre ganger så har vi rett og slett en tendens til å tillegge andre de svakhetene vi selv sliter med - uavhengig av om de egentlig eksisterer der.

Realiteten er da at uavhengig om hvorvidt du selv vet hvordan du tenker og fungerer til enhver tidspunkt så vil du alltid bli tolket ut fra den andre personens antakelser og inntrykk om deg. Møter du selv situasjonen uten et relevant ego, det vil si at du prøver å være åpen i forhold til å tolke situasjonen slik den faktisk er så kan du faktisk ende opp med å tiltrekke deg mer problemer; rett og slett ved at et ego forventer et annet ego, og det finnes knapt noe mer urovekkende enn noe som plutselig ikke stemmer overens med ens forutinntattheter.

onsdag 19. juni 2013

Jeg MÅ...

Kitten in hamster ball (kilde)
Ordene "jeg må", er så små og tilsynelatende uskyldige som bare de kan prestere å være som en del av vårt dagligdagse språk, men samtidig så er disse to ordene den hovedsaklige grunnen til at de fleste av oss aldri vil finne en form for varig lykke i livene våre. En eventuell grunn nummer to burde  du generelt sett ikke ha noe behov for på dette stadiet av innlegget, men for ordens skyld så var det noe om å faktisk sette pris på det man holder på med.

De nye moderne livene våre handler om å hele tiden skulle være opptatt av noe, de stille øyeblikkene er nærmest per definisjon bortkastet fremfor å være de pusterommene vi faktisk trenger i hverdagen vår. Selv når vi er sammen med andre så er tankene våre alltid allerede opptatt med å tenke på morgendagens aktiviteter, deltar vi i samtalen så er det kun med hensikt for å enten finne det korrekte stedet der vi selv kan prate eller å finne passende argumenter for vårt eget synspunkter - vi er sjelden tilstede. Resultatet er at vi opplever kun det overfladiske i enhver opplevelse, aldri essensen av det vi holder på med. Gjorde du den korte øvelsen i et øyeblikk av mindfulness ser du kanskje samtidig skalaen av hvor mye vi egentlig aldri fanger opp, hver dag og i alt vi gjør.

Starter du med ukentlige øvelser i en sport slik som langrenn, klatring, håndball eventuelt hvilken som helst annen aktivitet der fremgang svært enkelt kan både observeres og måles, hvor lang tid tar det fra følelsen av at dette var "morsomt og jeg vil gjøre dette flere ganger" frem til du ytrer en setning som starter med ordene "jeg må"?

Er du relativt ung som meg selv så skjer dette nesten øyeblikkelig, egoet vårt har allerede integrert aktiviteten som en del av oss selv og det er allerede blitt noe vi knapt selv går gjennom i noe annet enn en halv-våken tilstand. Vi tenker allerede på eventuelle resultater, tiden brukt eller antallet mål vi kan skryte av på facebook.com. Borte er allerede følelsen av å glede seg over noe nytt, dessverre er også gleden over å aktivt følge med på hva vi holder på med fordi du liker aktiviteten, du legger ikke en gang merke til det.

Ordene "jeg må" er egoets fremste mantra i hverdagen, bare bruken av de har allerede redusert alt du gjør ned til et punkt i din digitale kalender inntil du en dag finner ut at det var lenge siden du satte pris på aktiviteten og dermed begynner søket etter noe nytt. For å vri litt på det hele, når var sist gang du gjorde noe du satte pris på til tross for at du hverken var god til det uten noen krav eller reelle håp om å i det hele tatt bli merkeverdig bedre til det, noe du gjorde bare fordi du likte aktiviteten? Dersom du i det hele tatt kan huske å ha deltatt på noe slikt var du sikkert i selskap med et barn, omgitt av Lego, fargestifter og vissheten om at i deres øyne er uansett alt fantastisk og nytt (selvsagt kun dør de blir litt eldre, da er få ting slik lenger).

Den enkle utveien er å følge med på måten du selv omtaler aktivitetene du holder på med i løpet av dagen; frokost, jobb, middag, middagshvil, aktiviteter med eventuelle barn, aktiviteter med eventuelle partnere og til sist gjør du deg klar for å gjenta dette dagen etter igjen. Hver gang du oppdager at du er i ferd med å si ordene "jeg må", så endrer du uttalen din til at "nå velger jeg å".

Bakgrunnen for dette er at vi alle innerst inne vet at alt vi egentlig er tvunget til å gjøre er å puste, sove, spise og drikke. Alt annet er valg, og selv når det kommer til de tre siste av disse har vi til og med valget om å ikke gjøre selv disse i varierende mengder med tid, dersom vi selv finner behov for det.

Sier selvsagt ikke at det ikke vil være konsekvenser for å velge å bli hjemme fremfor å dra på jobb, men ved å si at jeg velger å dra på jobb blir du selv bevisst på at du for det første faktisk har et valg, for det andre så innser du samtidig at du velger noe bort. Den siste kan være noe så leit som å velge en jobb og bedre inntekt fremfor å være hjemmeværende husmor og selv om det nesten kan høres ut som jeg er dømmende i forhold til det valget, så er alt jeg gjør å anerkjenne det at de også hadde et valg og gikk en annen retning enn hva som kanskje er vanligst i Norge idag. På mange måter isolerer vi oss mentalt fra ansvaret for valgene vi ikke tok.

Du vil nødvendigvis ikke ved å endre uttale endre på valgene du ender opp med å ta, men du føler ikke lenger at du sitter fast i og med at du alltid ser alternativet - det viktigste derimot er at du hele tiden kan si til deg selv mens du utfører uansett aktivitet så gjør du det fordi du selv har valgt å gjøre det. Samtidig vil du også sette mer pris på det som skjer underveis og dermed få en rikere opplevelse ut av det. To små ord, en verden av forskjell selv om du tar de samme avgjørelsene.

Lykken kommer av seg selv. Ikke fordi du alltid lykkes med alt du gjør, men fordi du kan finne glede i de tingene du gjør underveis fremfor å satse alt på noen få sekunders lykke ved å nå et mål - et mål som du du noen få sekunder senere finner ut har flyttet seg, og du er igjen langt unna.

Kilde: To Which I Replied...

tirsdag 18. juni 2013

Ego too much?

I gårsdagens innlegg definerte jeg Ego som de merkelappene som blir knyttet til hvem du er, noe som essensielt sett tilnærmet er definisjonen av galskap ved at man essensielt sett definerer den man er ut fra allmennhetens inntrykk av deg. Er ikke denne galskapen bare sunt for mangfoldet i verden da?

Det kommer egentlig an på hvordan man velger å se på verden; ser man den som noe eksternt fra en selv så er det selvsagt ikke noe problem så lenge det ikke negativt påvirker deg selv, men ser man derimot på seg selv om en del av den større helheten må man samtidig anerkjenne at det som skader individet skader egentlig oss alle.

Personlig så tror jeg at jeg gradvis beveger meg mot alternativ 2, og skulle man samtidig trekke på mitt nordnorske ordforråd så er det fristende å si noe slikt som:
Gi blanke faen i å reduser meg til merkelappa din helvetes jævel, se tell faen å våkn opp førr helvete og se ka du gjør med den verdn vi lev i!
Kan du med hånden på hjertet si at det er noe annet enn skadepotensiale som skiller mellom selv-erklærte finansfyrste fra den gjennomsnittlige militante vegetarianeren? Kjemper virkelig feminist-grupper for likestilling, eller ønsker de bare en markant forskyvning i deres egen retning? Tror du virkelig at politikeren som taler "din sak" nødvendigvis har ditt beste som sitt mål?

Kanskje litt poengløst å nevne noe generelt som blogger i denne sammenhengen da det nærmest burde være underforstått, det er derimot en grov generalisering da det finnes mange blogger som ikke faller inn under kategorien rosa, men de fleste blogger som leses gjør nok det. Er det noe større symbol for ens egen selvopptatthet enn å legge ut daglige oppdateringer om utelukkende overfladiske og essensielt poengløse detaljer slik som kombinasjoner av merkekjedenes ulike kolleksjoner?

Noe som selvsagt bringer meg over i den andre fallgruven når det kommer til ego som ikke er like omtalt, nemlig det å snakke nedsettende om rosa-bloggere slik som jeg gjorde i forrige avsnitt. Skal ærlig innrømme at jeg har en tendens til å se på dem litt på samme måten som jeg ser på veskehunder - det vil si at jeg ser det er et liv på sin egen måte. De bidrar til mangefoldet som finnes, men når det blir for mange av dem så får man fra tid til annen bekymringer om at en dag så vil det være alt som finnes... Heldigvis kollapser nok samfunnet lenge før den tid, og kanskje ender vi til og med opp med å gå tilbake til chihuahuaens opprinnelige formål; det vil si grillet, mest trolig servert med grønnsaker og ris.

Definerer vi oss selv ut fra merkelapper så vil vi mest trolig ikke en gang oppdage det desidert mest tragiske med det hele, nemlig det at vi ubevisst kjemper med nebb og klør for å beholde følelsen av oss selv uavhengig av hvilke det i så fall skulle være snakk om.

Har du eksempelvis definert deg selv som en flink pike har du følgende alternativer for å ende opp ulykkelig:
  1. Feile i å oppnå det du ønsker deg, lev ut livet som mislykket.
  2. Oppnå det du ønsker deg bare for å finne ut at målet har flyttet på seg, spar deg selv tid og ta en titt på 1).
Hadde det ikke vært for morbid å si noe sånt, så hadde det vært morsomt å se hvor lang tid det tar før du innser at det er galskap å gjøre det samme hele tiden mens man forventer forskjellig resultat en gang i fremtiden. Stemmer selvsagt overens med begge kjønn - definisjonen is seg selv kommer fra en tid da det var et svakere kjønn, men ikke så mye påtvunget nå lenger. Kunne sikkert skrevet flink gutt for ordens skyld, men det gir nok helt andre assosiasjoner.


Likevel så er flink pike-syndromet i dag noe man gjør mot seg selv, men hva da med sykdommer og eventuelle lidelser som man blir utsatt for da? Det er en del av livets realiteter at de fleste av oss før eller siden vil bli syk, man utvikler lidelser som man må slite med videre i livet, men det er en stor forskjell på å la noe slikt definere den man er fremfor å akseptere den som noe man må ta hensyn til. 

Dersom sykdom underbevisst blir din kilde for oppmerksomhet, uavhengig av om den er positiv eller negativ - gitt at det ikke var kritisk eller livstruende, ville du vært tilbøyelig til å ta kuren eller bortforklart den som for dyr, du hadde ikke hatt tid til å følge opp kuren eventuelt argumentert med at den neppe ville fungert på deg uansett.

Hvorfor opptrer vi da på tross av vårt eget beste, på tross av følelser eller til og med på tross av vår egen mulighet til en bedre helse? Rett og slett fordi vi føler at punkt 1 nevnt ovenfor vil føles som å dø - ikke fysisk selvsagt, men en del av den vi er ender opp med å metaforisk dø. Det er ikke uten grunn til at åndelig opplysning ofte beskrives som å dø, bare at man forhåpentligvis får gjort det en stund før man fysisk dør (ingen garantier gitt for noen av oss, selv ikke barn og unge).

Vi blir det vi tenker om oss selv, underbevisstheten vår sørger for det. Ønsker du at den skal fremstille deg som en samling følelsesløse stereotyper fullt opptatt med å sabotere ditt eget liv, ødelegge den verden du samtidig lever i eller ville du foretrukket å heller være et fullkomment menneske med utgangspunkt i premisser satt av deg selv?

mandag 17. juni 2013

Ego much?

Face of Labels (kilde)
Denne definisjonen kommer neppe til å stemme overens med den offisielle definisjonen innenfor psykologi eller lignende, men dette er Internett og der har man lov til å si hva enn man føler for så lenge man samtidig ikke forteller hvor man bor eller hva man heter. Så hva er da ego for noe, vet du eller er du redd for hva det i så fall vil bety for deg selv?

Ego er på mange måter alle de merkelappene vi setter på oss selv og dermed definerer oss ut fra fremfor å faktisk være oss selv, mange av disse er helt enkelt roller vi spiller ut uten å hverken investere følelser eller noen nevneverdig logikk i det vi gjør. Denne samlingen merkelapper, rollebetegnelser og historier om deg selv er det som kontrollerer deg når du selv ikke er bevisst tilstede i hverdagen, eventuelle konflikter løses mer eller mindre ved bruk av selvbedrag.

Selve ordet, ego, blir nok oftest brukt i relasjon til personer vi liker å omtale som eieren av et stort ego, noe som igjen er en annen måte å si at noen er egosentrisk. På godt norsk, rett og slett selvopptatt og som du allerede er kjent ved så er dette personer som tilsynelatende ikke er i stand til å tolke verden på en måte som ikke setter dem selv i sentrum for alle følelser og tanker.

Føler for det meste at selv om ordet selvopptatt i seg selv som kjent har utelukkende negative assosiasjoner så føler jeg personlig at dersom man skulle skapt en skala der betegnelsen selvopptatt ble plassert i den ene enden av skalaen, så ville den gjennomsnittlige nordmann være plassert nærmere enden enn et tenkt sunt midtpunkt. Hvor mye av våre samtaler kan ikke på et eller annen måte knyttes opp mot vår egen status, i den grad at "sosiale" miljøer slik som eksempelvis Facebook er blitt plassen der man kollektivt konstruerer og applauderer hverandres glansbilder.

Skulle jeg tatt utgangspunkt i meg selv så ville det være nærliggende å peke ut en del slike merkelapper som jeg sikkert også opptil flere ganger har gjort meg skyldig i å ha latt definere meg; mann, nerd, blogger, akademiker, intellektuell, reflektert, åndelig, høyere utdannet, ingeniør, amatørforfatter, amatørastronom, forferdelig dikter, motstander av norsk språkråd samt en som gang etter gang ser ut til å ignorere de fleste konvensjoner for tekstflyt... Merkelappene representerer på sett og hvis både kompetansenivåer og ting jeg holder på, noen av dem kunne til og med benyttes for å tildele meg selv en opplevd høyere verdi enn enkelte av mine medmennesker.

Så langt har jeg kun omtalt selvopptatt, men selv om disse personene sikkert setter pris på å være midtpunktet så er det ikke alle som føler seg som sentrum i verden, man har selvsagt også de etterlatte, ignorerte og rett frem ulykkelige som føler seg utenfor denne verden. Vi som stirrer ned på biltrafikken som passer nedenfor broen vi står på og tenker "what the hell", de av oss som hovedsaklig sitter igjen med merkelapper som mobbet, utskudd, frik, new-age, hippie, offer, syk, verdiløs, alene og ender opp med å se på andre mennesker som en kilde for smerte og ubehag. De svake.

På godt og vondt så er de fleste av oss ikke utelukkende den ene eller den andre av disse to kategoriene, skulle vi redusert oss ned til merkelappene så vil vi forhåpentligvis ende opp en plass i midten med noen fra begge. Problemet med alle disse, utover at man selvsagt har redusert seg selv bort fra å være noen med kapasitet til å være et fullstendig menneske med kapasitet for både følelser OG logisk tankegang er at ved å knytte deg opp mot definisjonen av dem er at den du er hovedsaklig er definert ut fra måten andre personer ser deg.

Kilde: OpenImageBank.com
Uavhengig om du måtte ende opp på den ene eller den andre siden av denne forestilte skalaen så ville du raskt finne ut at fremfor at du er på en skala så er de kun to sider av den samme mynten, men spillet i seg selv ble rigget lenge før du ble født. Er du heldig nok til å havne på den "gode" siden er sjansen liten for at du hverken blir stående der spesielt lenge eller har noe håp om å fortsette å være en "vinner" så lenge du fortsetter å spinne den.

Den eneste måten du kan noensinne ha et håp om å finne en varig følelse av lykke her i livet er å ikke spille. Du vil aldri kunne være en "vinner" i en verden som har mistet all fornuft, men så lenge som du innser at du ikke trenger å la simple merkelapper definere essensen av hvem du er så vil du faktisk ende opp med å være noen, kanskje til og med noen som tenker over hvordan man påvirker verden fremfor å påføre den videre skade ved å etterleve et kunstig bilde.

søndag 16. juni 2013

Gi oss i dag vårt daglige selvbedrag

Praying Kagura pt II (kilde)
Vår hovedsaklige måte å gå gjennom dagen er for det meste blottet for bruk av logikk, vi følger hovedsaklig bare innlærte rutiner uavhengig av om de fortsatt har noen relevans i den verden vi beveger oss rundt i. Rasjonalisering er kun et annet navn på selvbedrag.

Grunnen til vi oppfører oss sånn er at hjernen foretrekker å forholde seg til faste definerte mønstre for å spare energi, dette gjør den ved å unngå mye bruk av de høyere hjernefunksjonene til å hele tiden tenke over det vi gjør, men så lenge som vi ikke gjør noe galt underveis så legger vi heller ikke merke til det. Dersom vi mot formodning skulle oppdage at vi har opptrådt på tvers av den vi anser oss selv for å være så bruker vi rasjonalisering, den har flere likhetstrekk med logikk - det som skiller dem er rett og slett rekkefølgen.

Vi bruker rasjonalisering for å viske ut de resulterende interne konfliktene, noe vi gjør ved å fabrikkere en virkelighetsoppfatning der fakta valgt ut for å stemme overens med den logikken vi føler vi skulle ha brukt, dersom vi da selvsagt hadde vært mentalt tilstede underveis. Et selvbedrag blir vurdert som å foretrekke fremfor å føle seg skyldig, eller å rett og slett ha dårlig samvittighet for ens egne handlinger samt eventuelle resulterende konsekvenser.

Al Capone
Et særdeles relevant eksempel kan hentes ut fra historien om Al Capone, en person anerkjent for å være en av tidenes mest notoriske gangstere. Personlig så hadde han selv et problem med å se sine handlinger som å være i strid mot det om da ble ansett som en god kristelig oppførsel, rett og slett og slett ved at det kunne neppe kunne ses på som syndelige handlinger da alt han hadde gjort var å beskytte sin egen familie ved å sørge for en inntekt. Det å beordre drapene på politifolk, vitner og hvem enn som måtte ende opp med å havne mellom han og sin egen tolkning av det målet, var rett og slett bare en del av jobben.

Nå er kanskje den godeste Al Capone et særdeles ekstremt tilfelle som neppe vil føles relevant for deg som et moderne sivilisert menneske, selv om det på sett og vis kun er en smart-telefon og situasjonen som effektivt skiller herr Capone fra eiendomsmegleren du kjøpte leiligheten din eller huset ditt fra. Han hadde ingen mental defekt, vi er konstruert på akkurat samme måte så legg fra deg din høye hest en gang for alle - er du ikke født til penger har du ikke råd til å holde den med høy i all evighet, og det er ikke akkurat som om vi lenger kan kvitte oss med dem gjennom lasagnen lenger.

Litt nærmere ditt eget hjem så har du kanskje allerede forlatt noen som elsket deg fordi de ikke tjente nok penger, du var lei av dem eller fordi de der og da tjente et annet formål som ikke gjaldt lenger - det du forklarte for deg selv var sikkert noe nærmere opp mot at forholdet var skrantende, de var ikke den ene for deg eller at dere har vokst fra hverandre. Kanskje du til og med var utro, men kun fordi den du var sammen med hadde nektet deg det fysiske nærværet du ønsket deg og det dermed var innenfor din rett å gjøre det. Traff disse tankene i så fall litt nærmere deg selv? Om ingen andre, så vær i det minste ærlig med deg selv!

Et langvarig forhold er ment å være enkelt, er det ikke sånn? Dersom ting er vanskelig så må det være fordi man er sammen med feil partner? Kanskje, men vil heller sette fingeren på at dette er noe vi forteller oss selv for å slippe å ta ansvar for våre egne avgjørelser. Avskrive det hele fordi det var enklere enn å prate sammen om ting som er vanskelig... Heldig for oss, så bor vi i det moderne samfunnet og dermed er skilsmisse enklere for oss enn å nærmest driste seg til å be partneren om å ta ut av oppvaskmaskinen. Langt fra så enkelt er det nok ikke å konfrontere sannheten i det at å leve sammen med noen betyr at man enkelte ganger må sette sine egne interesser til side for forholdet, noen ganger til og med bare fordi man faktisk er glad i en annen person.

Tankegangen er relativt ny, den ble først beskrevet for omtrent 3000 år siden av Buddha i form av det å leve ut livene våre i en tilnærmet ubevisst tilstand, dømt til å  konfrontere det som står igjen først etter at selvbedragene har falt sammen - noe som for de fleste av oss vil si når vi ligger på dødssengen, tidspunktet da vi ikke lenger har energien til å opprettholde dem. Løsningen er enkel å forklare, bare vurder å ta en titt på verden slik den er uten å se den er fremfor illusjonen av en verden som roterer rundt deg selv.

Selvsagt kan du også velge å vedlikeholde illusjonen din av å være et godt menneske, utelukkende basert på troen om at du ikke skiller deg nevneverdig fra normalen uten at disse på noen måte egentlig har noen iboende knytning mellom seg. Er du iherdig nok vil du sikkert finne noen støtte i følgende vers:
Gi oss i dag vårt daglige selvbedrag,
og tilgi oss vår egosentriske fremtreden, slik også vi legger skyld på andre.
Og la meg ikke måtte velge mellom det som er rett og fristelse,
men gi oss alt vi ønsker uten å gjenkjenne det som et onde.
For selvbedraget er mitt og overfladiskhet og arroganse så lenge jeg selv er frisk.
I rasjonalitetens navn, Amen!

torsdag 13. juni 2013

Meningen med livet

The Philosopher av crilleb50
Spøkte litt i gårsdagens innlegg, Hvordan velge bort lidelse, om hvorvidt jeg ikke samtidig kunne komme med løsningen på verdens eldste spørsmål, det vil si hva som er meningen med livet?

Dette er et av menneskehetens viktigste spørsmål, kanskje også i den grad at dersom vi noensinne fikk et fullstendig konsist og brukbart svar alle kunne akseptere så ville vi mest trolig slutte med å være det vi definerer som et menneske. Cogito Ergo Fucked, eller noe lignende i det minste.

Skal likevel gi deg det beste svaret jeg har kommet over så langt, det vil samtidig si at det ikke var jeg som opprinnelig formulerte så kan ikke akkurat ta æren for det selv om jeg heller ikke kan huske nøyaktig hvem det var som opprinnelig sa det. Uansett, her er svaret svaret du har ventet på:

Meningen med livet er å gi det mening.

Frustrerende ikke sant, men når det kommer til dypt filosofiske spørsmål så er det ingen konsise svar, bare en samling ord med mye visdom, noen gange historie og alltid med et krav til en viss mengde egen refleksjon over hvorvidt det gir mening for nøyaktig deg. Andres svar fungerer mest trolig ikke helt direkte for deg, men kanskje er vi nært nok til å dele den samme forståelsen av det ordene peker på.

onsdag 12. juni 2013

Hvordan velge bort lidelse

Balance of Suffering (kilde)
Ville ikke du også foretrukket å leve livet ditt uten noen form for lidelse? Nøyaktig hvordan var en av de små detaljene jeg ser ut til å fint ha hoppet over i gårsdagens innlegg, Et liv uten lidelse.

Det korte svaret som jeg også var innom i gårsdagens innlegg er rett og slett det å velge å ikke lide, noe vi faktisk kan i og med at lidelse kun er en tanke som fremkaller følelser av smerte - lider vi mer fordi lidelsen og smerten ender opp med å forsterke hverandre; da har vi funnet oppskriften på det vi ofte kaller depresjon.

Bare sprøyt er mest trolig din første reaksjon på denne påstanden, og i andre omgang så forventer du halvveis at jeg i morgen nærmest er truende til å fortelle deg hva meningen med livet er! Vel, vi får se...

Den litt lengre og grundigere forklaringen involverer som første steg å innse at tankene som snurrer rundt i hodet ditt ikke er den du i virkeligheten er, ta en titt på innlegget Hvor kom tanken fra? først. Tenk på hjernen din som din egen lille privat eiendom med en vakker bekk gående rett gjennom den, vannet som renner forbi er tankene dine og du er den som står ved siden av elven med valget når og hva du vil plukke opp. Vil du drikke når vannet er grumsete, eller vil du vente noen sekunder på om det igjen blir klart?

Steg to er egentlig valgfritt, men det vil på sikt avgjøre hvor oppmerksom du klarer å være i forhold til hvilke tanker som svirrer gjennom hodet ditt, og jeg tror at det er kun gjennom meditasjon at man klarer å bli nok kjent med hvordan man fungerer at man kan kontrollere hvilke tanker man plukker opp og reagerer på, men selv uten så tror jeg at man uansett kan komme langt.

Det siste og avgjørende steget er at hver gang man føler seg nedstemt, deprimert eller på annen måte føler at man lider, så bør man spørre seg nøyaktig hvordan jeg føler meg akkurat . Personlig så tror jeg at akkurat nå har jeg en begynnende betennelse i den ene skulderen min, men det er bare smerte og den kan jeg leve med inntil det går over. Føl verden og den situasjonen du er i gjennom kroppen din, og du vil kunne finne at anger for fortid og bekymringer over fremtid egentlig ikke eksisterer lenger.

Kan du ikke leve med smerten din akkurat nå, eller føler at den kan bli til noe mer alvorlig; snakk med en lege. Det er faktisk å håndtere problemet, samtidig velger du også bort lidelse ved å gå rundt og bekymre deg over det inntil den blir helt utålelig. Klarer du å leve med den, så aksepterer du den som en del av verden slik den er akkurat nå. Uansett hvor galt det ser ut til å være så vil du alltid finne at dagen blir lettere ved å fokusere på alle de tingene som faktisk fungerer; du puster, hjertet slår og hodet sitter fortsatt relativt godt fast i resten av kroppen... Egentlig så og si alt det essensielle, når man tenker over det.

Dette er hva det vil si å være mindful i forhold til smerte, det vil si ved å ikke la den bli til lidelse. Annen lidelse kan du også samtidig velge bort, dersom du ikke liker den da selvsagt?

tirsdag 11. juni 2013

Et liv uten lidelse

Suffering av inSOLense
Et tema som ofte kommer opp i forhold til mindfulness, i alle fall i og med at det er et sentralt tema i de fleste bøker i tillegg til at det var en av de første spørsmålene jeg selv stilte til tenkemåten er hvordan man kan ønske å være mentalt tilstede hele tiden? Til og med når sorg, smerte og lidelse preger den virkeligheten man lever i, det vil si alt annet enn et perfekt liv?

Det første man er nødt til å akseptere er at smerte kun er en følelse, et signal kroppen forteller deg om at noe er galt. Vår, det vil si de av oss fra oppvokst i den vestlige delen av verden, første reaksjon på all former for smerte er å late som den ikke er der, bedøve den gjennom bruk av medisiner eller rett og slett bare gjøre vårt beste for å distrahere oss fra den. Jeg føler selv at det å bare fokusere på smerten og så akseptere at den er der vanligvis er nok til at kroppen selv klarer å håndtere den videre, beskjed mottatt - greit nok det!

Lidelse er derimot en tanke vi bærer på, en følelse av smerte vi enda ikke har levd gjennom eventuelt også smerte vi allerede har levd gjennom. Problemet med dette er at hjernen vår er ikke i stand til å føle forskjellen på smerte vi tror vi opplever, og reell smerte - resultatet er at vi lever gjennom et fortløpende smertehelvete til tross for at den opprinnelige årsaken ikke nødvendigvis eksisterer lenger.

Med andre ord så kan man si at smerte har sitt formål, på mange måter så er alt som det innebærer å faktisk leve livene våre essensielt sett å utsette seg for smerte - hvem andre enn de vi elsker, har størst potensiale for å påføre oss smerte?

Smerte kan jeg leve med, men vi har et valg hvorvidt en smerte skal manifestere seg hos oss i form av en følelse av lidelse. Lidelse kan som allerede nevnt påføre oss mer og mer smerte, den trenger heller ikke å ha vært forårsaket av smerte - en opplevd konflikt ved å motsette seg verden slik den faktisk er kan være nok. All opplevd lidelse er essensielt sett et valg, bevisst eller ikke.

Så en video fra en undersøkelse utført i USA der de sammenlignet en mann som vant en stor lotto-premien med en som mistet både armer og bein i en bil-ulykke, den kanskje mest sjokkerende med undersøkelsen var at et år etter så ville de rangere seg selv på samme plass i forhold til hvor lykkelig de følte seg i livet sitt. Følelse av lykke i likhet med lidelse er mentalt, det er bare måten vi tolker verden rundt oss.

Velg bort lidelse, ta mot en følelse av lykke når den presenterer seg, men vær åpen for at hva enn som skjer så er livet ditt akkurat når. Livet ditt er ikke fortiden din, og det er i alle fall ikke en plass i en så langt fiktiv fremtid. Det er nå!

Hmm... Lurer på den godeste Eckhart Tolle har ødelagt meg for godt ved å gjøre meg om til en sanntids-optimist? Kanskje bøker slik som Det er NÅ du lever bør komme med en advarsel slik som de vi allerede har på sigarett-pakningene, noe slikt som; kan forårsake optimistiske tanker!

mandag 10. juni 2013

Historien om deg selv

Hva er egentlig historien om deg selv, har du allerede skissert fremtiden eller håndterer du dagene etter hvert som de dukker opp? De fleste av oss identifiserer seg med ulike roller og stereotyper som vi følger uten å tenke over det. Som oftest er vi villig til å forsvare vår rett til å spille dem helt til baren stenger, men er du som person tilstede i din egen tilværelse eventuelt går du på ski om vinteren fordi du føler du er nødt til det som nordmann? Selv om du egentlig hater det?

Forskning har kartlagt ulike områder av hjernen i forhold til hvordan vi opplever verden akkurat her og nå, og det området som er aktivt sier en del om hvor vi har fokus. Det ene området, Eksperimentell Fokus er aktivt når vi forholder oss til de rene opplevelsene av det som foregår rundt oss. Et annet område navngitt Fortellerfokus indikerer når vi kun følger noe som essensielt kan kalles en mental historie - vi følger bare innlærte mønstre mens hjernen er i sin egen lille verden.

Det er selvsagt ikke noe galt med den ene over den andre da begge to er naturlige måter for oss å fungere på, de er verktøy ment for sitt spesifikke bruk og situasjoner der det passer seg. Problemet kommer når fordelingen mellom disse kommer skjevt ut, vanligvis en kraftig forskyvning mot fortellerfokus ved at vi essensielt kan ende opp med å leve hele livet vårt i påvente av at den neste ferien skal komme, at lønningen bare skal komme inn på kontoen eller generelt sett at planetene skal stille seg opp på linje for den saks skyld - da er tiden vi har pekt ut for å komme i gang med å leve kommet over oss.

I mellomtiden gjør vi en masse ting i løpet av dagen, selv når vi skal kose oss eller gjøre noe vi egentlig liker, uten at vi egentlig er mentalt tilstede i det vi gjør. Vi går gjennom våre mønstre og rutiner uten å i det hele tatt kjenne etter hvorvidt vi egentlig liker det vi gjør, en gang gjorde vi sikkert det, men hva med akkurat nå? Setter du pris på det du gjør akkurat nå, eller gjør du det fordi det en gang motiverte deg til å gjøre det en gang til?

For ikke så lenge siden på en liten spasertur ute i naturen tok jeg meg friheten til en fem minutters pause for å studere livet i et lite stillestående, forbipasserende så perplekst på at en voksen person gjør sånt. Det fikk bare undre tenkte jeg bare og fortsatte turen opp mot toppen av Varden og brukte noen minutter til å nyte stillheten, og utsikten for den saks skyld, mens folk kom i full fart og to sekunder senere jogget ned igjen. Spørsmålet jeg satt igjen var hvorfor folk som visstnok elsker fjellturer og natur aldri stopper opp for å nyte den?

Min fremste teori på temaet er at de en gang elsket disse tingene, men med en fokus på historien om at de er personer som liker seg ute i naturen får de ut dit - selv vet de egentlig ikke, de bare følger innlærte rutiner for aktiviteter uten å mentalt være tilstede. Aktiv fokus sørger for den praktiske utførelsen av aktiviteten, men de selv nyter ikke det de holder på med - de er mest trolig ikke en gang mentalt tilstede.

Dette går selvsagt igjen i flere aspekter av livene våre inntil den grad at alle gjør sitt ytterste for å virke perfekt, ha den bilen som passer overens med sin opplevde sosiale status, ha de perfekte 2,5 barna på de rette privatskolene samt et sikte om at hvis man bare fikk den rette jobben... da skulle man endelig oppleve å bli lykkelig i livet sitt.

Kom man i det hele tatt så langt som å oppnå en eller samtlige av disse tingene så ville man kanskje følt noe slikt som 1-2 sekunder av lykke inntil man opplever at de oppnådde målene ble erstattet av enda mer, fordi man må alltid ha mer materialistiske goder og status for å bli lykkelig i 1-2 sekunder en gang i fremtiden også.

En ting jeg så vidt har begynt å innse er at dette kun er starten på en evig sirkel av akkurat det samme, endeløs smerte og slit for noe så absolutt marginalt. Å fortsette med det samme og så forvente et annet resultat er definisjonen på galskap, for ikke å nevne sorg, magesår og endeløse nedbetalinger på diverse lån.

Tror det jeg sier er generelt sett; stopp opp en gang i blant, kjenn etter og vurder hvorvidt det du holder på med faktisk føles rett i forhold til forventningene dine? På tide å bli personen historien din er basert på, ikke bare spille en forutsigbar bifigur fra den samme historien. 

Be mindful!

lørdag 8. juni 2013

Mindfulness

Mindfulness av S-Que
Det har vært veldig mye prat om mindfulness i populær media de siste årene, og selv om jeg nok er den siste til å i det hele tatt bry meg om hva som er det siste eller kuleste på markedet så er nok interessen min langt eldre, da koblet opp mot meditasjon og østlig filosofi.

Selve ordet Mindful kommer egentlig fra en oversettelse av det indiske ordet Sati, noe som i seg selv betyr noe slikt som tilstedeværelse, bevissthet og minne. I praksis så kan man si at det er praktisering av meditasjon for å lære seg selv å forbli oppmerksom fra sitt eget synspunkt fremfor å la sinnet spinne av gårde på egen hånd, noe det faktisk gjør... ofte.

Meditasjon vil kanskje av noen bli sett på som en metodikk som fokuserer veldig mye innad på seg selv og kan kanskje til og med virke som en veldig selv-sentrert aktivitet å holde på med, men i så fall har de neppe oversikten over hvor feil det faktisk går an å ta. Sinnet har en tendens at når det farer av gårde på egen hånd så graviterer det enten mot fortid eller fremtid, det jeg også tidligere har omtalt som psykisk tid, fremfor å være tilstede akkurat her og nå - noen som praktiserer Mindfulness med en viss marginal suksess vil faktisk være mer tilstede i samtaler med en annen person enn så og si alle andre, ikke for å skryte her selvsagt - det ville krevd at jeg først kvalifiserte til betegnelsen marginal suksess når det kom til praktiseringen av det hele.

Mye av det med å være mer tilstede er å lære sitt eget sinn slik at man er klar over hvilke følelser man har samt at man lærer seg å gjenkjenne når man ser verden gjennom en linse farget av våre egen historie og eventuelle ønsker. På noen så kan det kanskje høres litt kaldt ut, men for det meste så vil det si å alltid ha hjertet og bevisstheten sin med i alt man gjør - det japanske tegnet oppe i til høyre er faktisk tegnet på mindfulness, og det er igjen sammensatt av tegnene for bevissthet og hjerte. Mindfulness er bevissthet fra hjertet.

Som jeg også nevnte i innledningen så er ikke Mindfulness den siste mote-tingen som bare plutselig har dukket opp, det er snakk om teknikker som har vært dokumentert praktisert for over 2500 år siden. Grunnen til at vi nå hører om det er at teknikkene er litt og litt kommet inn i det vestlige samfunnets oppmerksomhet etter at teknikkene er blitt dokumentert som ekstremt virkningsfulle når det kommer til håndtering av ting som stress, hindre tilbakefall av depresjon og generelt sett det meste knyttet til mental helse, og dermed implisitt alt av fysiske plager som måtte bli påvirket av dette. Teknikkene stammer fra Buddhisme, som er derfor jeg i utgangspunktet hadde en interesse for det - det vi kjenner som Mindfulness er teknikkene uten ritualene knyttet til religionen i seg selv.

Hva vil det egentlig si å se verden slik som den er? Det er vanskelig å forklare for noen som ikke har erfart det på egen hånd, men såvidt jeg har forstått så er et av eksemplene noe alle foreldre har erfart når de først fikk møte sitt første barn. Et kort øyeblikk av ren bevissthet og tilstedeværelse der man kun er tilstede sammen med barnet der alle bekymringer for fremtiden og eventuelle tanker om fortiden har smeltet bort. Rene inntrykk uten å vurdere, dømme eller å redusere betydningen av noe ved å sette merkelapper på dem.

Får komme tilbake med en kort introduksjon til hvordan man kan få et innblikk i hva dette vil si i praksis, men for nå får det bli med introduksjonen og så tror jeg det er på sin plass å avslutte det hele med et egnet sitat:
“Peace comes from within.  Do not seek it without.”
― Gautama Buddha

fredag 7. juni 2013

Ikke logisk?

Blade Runner (1982)
Så hvis man da så vidt har konkludert med at vi mennesker ikke er nevneverdig styrt av logikk, hva er vi isåfall da?

Egentlig et mektig ledende spørsmål som for det første allerede ble besvart i det forrige innlegget, og for det andre egentlig feil i og med at vi ikke er direkte emosjonelle heller. Saken er den at vi mennesker sjeldent er 100% forutsigbare - hverken i forhold til fokus på logikk eller følelser, bare tenk på hvordan søsken vokst opp med de samme foreldrene innenfor samme hovedsaklige økonomiske forutsetninger og miljø faktisk kan ende opp med å være nesten helt forskjellig fra hverandre.

Grunnen til dette er at sammenlignet med det øvrige dyrerikets arter slik som eksempelvis firfirsler, mer om dem i et tidligere innlegg, så er vi ikke utelukkende styrt av våre mer grunnleggende instinkter på basis av følelsesmessige inntrykk, men vi har samtidig valget om å overstyre dem dersom vi selv ønsker det.

Instinkter er selvsagt en viss form for logikk i seg selv da det tross alt bare er mønstre på oppførsel som aktiveres på bakgrunn av sanseinntrykkene våre, men så vil vi kanskje ikke når observert utenfra bli regnet som fullstendig logisk når vi plutselig bestemmer oss for å gjøre noe helt annet eller når mønstrene rett og slett ikke stemmer overens lenger med den verden vi lever i og det mentale bildet vi har av oss selv.

Fortelles en vits du vanligvis ville ledd av, men du ikke liker personen så vil du nok ende opp med å trekke på smilebåndet før tankene får mint deg på om at du syntes personen var teit og du ikke vil la dem se at du ble underholdt av det. Eventuelt noe så brutalt som å bestemme at man ikke skal være  glad i noen fordi de enten står i veien eller er i stand til å levere ønskede materialistiske gleder, med andre ord det velkjente gullgraver-syndromet.

Sannheten er vel egentlig den at når alt kommer til at så er de fleste av oss knapt til stede i løpet av dagen, vi bruker tiden på å gjenoppleve fortiden eventuelt bekymre oss om fremtiden. Har referert til dette som psykisk tid. En annen modus jeg knapt så langt har omtalt som instinkter er våre innlærte handlingsmønstre som altfor ofte er det som kontrollerer oss når vi ikke selv har kontrollen, med det resultat at når vi for eksempelvis kjører til jobb om morgenen så husker vi ikke engang turen noen minutter etterpå - alt vi vet er som oftest at vi tydeligvis bare har kommet frem. Vi har gått på autopilot.

Det å gå på autopilot er for det meste en av kroppens mekanismer for å spare på ressursene sine ved å skru av de delene som den anser som å være tilnærmet unødvendig, deriblant din egen bevissthet i øyeblikket. Tilbringer man samtidig arbeidsdagen i total automasjon, ettermiddagen foran TV-en mens man venter på neste ferie der alt handler om å drikke mest mulig før man må dra hjem igjen så er det kanskje ikke så rart at årene forsvinner som morgendugg på varme sommerdager.

Mønstrene som programmeres inn i oss vil hjelpe oss å fungere optimalt til enhver tid, men selv om vi alle sikkert hadde hatt et langt mer fullverdig liv med en litt mer mindful livsstil, det vil si å forgå automatisering og heller fokusere på å sette pris på hvert unike øyeblikk for hva det er, det eneste øyeblikket som teller akkurat nå. Er vi i tillegg fullstendig ubevisst i forhold til hva vi er programmert til å gjøre, svare og reagere så kan vi raskt rote oss inn i problemstillinger det kan være vanskelig å forsvare.

Et slikt øyeblikk så og si alle opplever fra tid til annen, men ingen er villig til å innrømme er motviljen til å omgås med de "skumle utlendingene" som for tiden ser ut til å ha "invadert" landet vårt. Beskrivelsen er kodet inn i oss gjennom utallige timer foran dagsrevyen uten å aktivt tenke så nøye over det vi ser, og da kan vi raskt ende opp som ubevisste rasister. Bevisst er vi selvsagt ikke rasister, men ubevisst så hender det kanskje for ofte at vi føler for å plassere en søknad med et utenlands-lydende litt lenger ned i bunken enn den burde når man ser på utdanning og erfaring alene. Når vi ubevisst ser på noe vi ikke kjenner så liker vi det aldri, og er vi derimot foret opp på volds-statistikkene fra Oslo-området, Bergen, Trondheim eller andre litt større steder så ender det selvsagt opp med å tippe skalaen enda lenger mot de andre kandidatene.

For det meste vil jeg si at vi er mer eller mindre styrt i henhold til våre innlærte mønstre der disse aktiveres av de følelsesmessige impulsene vi plukker opp, men ivaretar likevel muligheten til å bevisst overstyre det meste - dersom vi i det hele tatt er interessert i å involvere oss i våre egne liv fullt ut. Logikken kommer inn når vi trenger den, for det meste kun for å rasjonalisere i etterkant at det vi har gjort betyr at vi hverken er gullgravere, roboter eller rasister.

Hyggelig ikke sant?

NB! Dersom du ikke forsto referansen til filmen Blade Runner, så er det helt enkelt det at filmen håndterer tanken på det å sette pris på de unike øyeblikkene [samt når kunstig liv blir ekte nok til å være liv i seg selv]. Ironisk nok ved at den kunstige Roy etter hvert ser ut til å verdsette livet mer enn de fleste menneskene.

mandag 3. juni 2013

Føler vi oss fislete i dag?

Sandfirfisle (kilde: Wikipedia)
Med gårsdagens innlegg om hvorvidt vi i det hele tatt kan regnes som logiske tror jeg konklusjonen ble noe sånn som at vi egentlig har mer til felles med en gjennomsnittlig firfisle enn en den logiske datamaskinen. Så hva skjedde?

Vent nå et lite øyeblikk her... Det sto da vitterlig ingenting om firfisler i gårsdagens innlegg! Joda, bare sjekk på nytt igjen! Fortsatt ingenting der om firfisler! Javel, får gå noen skritt tilbake først da...

Den firfisle-biten kommer inn på den måten at det aldri var sånn at en Tyrannosaurus Rex plutselig en dag la et hønse-egg og så hadde vi plutselig den moderne verpehøna, gitt at vi samtidig klarer å holde alle religiøse teorier rundt alt dette på strak et lite øyeblikk så er det forholdsvist logisk at evolusjonen var litt mer gradvis enn som så. Dersom man samtidig går så langt som å innrømme at alle stadiene ikke ble konstruert fra grunnen av, men var gradvise forbedringer [samt en og annen degradering] av utgangspunktet - med andre ord så kom endringene som oftest i form av tilpasninger i det som allerede var der.

Den mest populistiske måten å illustrere dette på er at hjernen vår hovedsaklig er en firfisle-hjerne som så er blitt utbygd med funksjonalitet til å bli en pattedyrhjerne for så å derfra igjen bli utvidet til å bli dagens menneske-hjerne. Hvorfor man ikke bare gikk hele veien og sammenlignet den første delen med en fisk tror jeg sikkert bare er fordi folk ville bli forvirret ettersom disse hovedsaklig foretrekker å oppholde seg i vann mens vi som kjent, vel... fra tid til annet ser ut til å drukne i badekar, for ikke å nevne litt større ansamlinger av flytende væske.

Firfisle-delen av oss er for det meste opphavet av følelser som sult, aggresjon og generelt alt annet av det jeg vil kalle fislete ting, også kalt basale følelser. Denne delen er der fortsatt og denne delen er generelt sett god til å fortelle hånden din om å plukke opp mer potetgull og stappe det i munnen mens du selv er opptatt med noe helt annet - dette gjør den rett og slett bare fordi at for å overleve i ødemarken så må man ha litt reserver å gå på, nøyaktig hvor mye som er for mye bryr den seg lite om.

Oppgraderingen til pattedyr-hjernen lærte oss at det å spise våre egne barn ikke var akseptabel oppførsel, og med det så var kjærlighet plutselig også en mulighet. Ikke nødvendigvis kjærlighet til så mye mer enn våre egne barn, men det var i alle fall et trekk som dro oss i en retning av noe litt større enn oss selv. Lojalitet med våre egne ga oss muligheten til å legge til sider våre egne interne stridigheter for å banke opp hvem enn som tok et skritt innenfor eiendomsgrensen vår.

Neste oppgradering ga oss igjen muligheten til så mye mer enn det vi tidligere hadde hatt tilgang til. Nå fikk vi muligheten til å konspirere, forråde, myrde og generelt sett veldig mye annet morsomt, rett og slett ved å sette til side enkelte instinkter og generelt sett gjøre akkurat det vi selv ønsker ved å bare rasjonalisere det for oss selv. Riktignok fikk også en avansert sans for logikk, kunst samt evnen til å forutse mulige fremtidige scenarioer.

Firfirslen i oss kan hinte til at man er våryr og hoppe på hva enn som måtte være tilgjengelig, pattedyrhjernen blir dypt skuffet man velger feil person dersom man samtidig er gift og menneskehjernen gjør sitt beste for å rasjonalisere at det hele bare var sånn det burde være: Vi er tross alt ikke annet enn primitive dyr... Sånn sett bort fra at primitive dyr bare er det de er uten å føle et behov for å overbevise seg selv om akkurat det. Vi er i alle fall god til å isolere oss selv fra følelsen av å ha tatt et valg med konsekvenser vi ikke ønsker å ta ansvar for.

Terminator Salvation (2009)
En datamaskin er utelukkende logisk helt ned til det nederste nivået av dem - til og med selv om vi ber en datamaskin om å generere en tilfeldig rekke med tall så er det fortsatt basert på relativt forutsigbar informasjon, men blir heller satt sammen på spesifikke måter slik at det ser tilstrekkelig tilfeldig ut for oss. Vi har enda ikke oppfunnet en maskin som kan føle en følelse - det nærmeste er maskiner som gitt tilstrekkelig informasjon kan statistisk anslå hva den resulterende responsen burde være.

Med andre og med litt mindre antall ord: En datamaskin bruker logikk fordi det er alt den kan mens vi kun bruker logikk når vi absolutt må, eller når alt allerede har gått til helvete; som en måte å rasjonalisere noe vi allerede har gjort, om enn bare for oss selv.

søndag 2. juni 2013

Er vi logiske?

Et spørsmål som har kvernet litt rundt i hodet mitt en stund nå er hvorvidt vi som mennesker egentlig oppfører oss i henhold til den logiske sansen vi er så fryktelig god til å påberope oss?

Nei.

Forventet du et lengre og langt mer begrunnet svar enn dette kanskje? For det meste tror jeg at alle som har tatt seg tiden til å observere verden rundt oss nærmest kan underskrive på at vi hovedsaklig ikke oppfører oss i henhold til logikk, er for det meste bare å ta en titt på dagbladet.no eller vg.no på hvilken som helst dag for å få utlevert det du skulle trenge av relevante eksempler. Hvor mye av det du ser hadde noe opphav i logikk?

Nå skal det riktignok sies at dette er en litt urettferdig sammenligning ettersom tragedier, negativ og rett frem faenskap er det som på generelt grunnlag selger aviser. Dette er nok bare en del av det at vi nesten ser ut til å ha en bi-polart forhold til slike ting, enten elsker vi det eller så gjør vi alt vi menneskelig kan for å unngå å anerkjenne det som en del av livene våre. Ingen av delene gjør problemstillingen noe bedre, og kan vel som sådan ikke regnes som logisk.

Partnerdrap, utroskap og alt slikt kan sikkert både rasjonaliseres og settes inn i et eller annet logisk system uten at det nødvendigvis ville stått opp mot kritisk vurdering fra noen med et litt mer objektivt standpunkt. Man hadde sikkert på et eller annet tidspunkt en tanke om at man sikkert burde begravd en av eksene sine i et nærliggende skogholt, men stilt opp mot et mer objektivt standpunkt der det i alle fall i mitt siste tilfelle generelt sett bare tok noen få timers arbeid å kvitte seg med alle knytninger etter et 10 år langt forhold. Logikken vant kanskje i mitt tilfelle, men den var mest trolig bare en av mange faktorer iberegnet etikk, moral og ikke minst eventuelle andre mer langvarige effekter som rettslig påtvungne opphold på et gjennomsnittlig norsk spa-hotell. Er nok av eksempler der pendelen svinget i en annen retning.

Vi endrer ofte meningene våre om forskjellige ting, ofte bare etter å ha sovet på det som vi sier. Er det logisk at forutsetningene skal ha endret seg morgenen etter, og med mindre det sto noen ny relevant informasjon i morgenavisen så har vi fortsatt det samme beslutningsgrunnlaget. Definisjonen av galskap er gang på gang blitt definert som det å hele tiden gjøre det samme og forvente et annerledes resultat gitt det samme utgangspunktet, og er det ikke slik vi lever mesteparten av livene våre? Vi ser i alle fall ikke ut til å lære nevneverdig av våre feil.

Så hvor mange ganger skal vi ta et skritt tilbake og observere våre følelsesmessige impulser, og heller la logikken vår få lov til å overta? Ingen aning, men selv om en kald logikk i alle sammenhenger definitivt også ville gitt helt unike problemstillinger så er i alle fall dagens modell en øvelse i å se hvorvidt vi kommer til å utslette hverandre eller om vi bare kommer til å utslette oss selv ved å utslette planeten vi bor på.

Gitt regelen om å forvente andre resultater uten å endre på forutsetningene så er vi enten bare gale, eller så er vi muligens emosjonelle skapninger med potensiale for logikk... Dersom vi selv i det hele tatt føler for det.

lørdag 1. juni 2013

Det er NÅ du lever

Har i flere av de siste ukene innlegg droppet små hint og referanser til boken Det er du lever - en veiviser til opplysning, skrevet av Eckhart Tolle (utgave oversatt av Erik Frisch). Tenkte det kanskje kunne være på sin plass å faktisk nevne noen ord om boken i seg selv, så da er det det du får i dagens innlegg.

Når det kommer til bøker, og det meste for den saks skyld innenfor det som blir kalt New Age så har jeg nok en sunn grad av skeptisisme i forhold til alt av frelse som kommer med en påheftet prislapp. Selv om det i denne omgangen begrenset seg til kr 149, på den lokale ARK her i Tromsø i alle fall, så kunne jeg fint bytte inn kostnaden av en kino-tur dersom man i forsøket samtidig risikerte å bli et balansert harmonisk menneske preget av indre fred. Løsningen ble til at det ble både kino og bok, men at en 3-5 middager plutselig ble karbonader og nudler fra Europris... The good life! Sistnevnte kan også ha noe med å gjøre at Europris tydeligvis har det beste utvalget av Haribo.

Legg merke til at jeg derimot skrev at jeg har en sunn grad av skeptisisme, og er dermed ikke en skeptiker - noe som i min bok vil tilsvare noen som fanatisk avviser alt som enda ikke er anerkjent av den moderne vitenskapen, og da tror jeg vi fortsatt har noen hundre år igjen før innholdet kan leses. I praksis vil det si at jeg prøver å ha et åpent sinn, men søker å bruke en form for kritisk tankegang i forhold til det jeg leser og aksepterer sjeldent eller aldri noe bare fordi en eller annen antyder at jeg burde. Jeg danner mine egne meninger om ting. Så da vet du det!

Boken handler generelt sett om å slutte å fokusere på fortid, bekymre seg om fremtiden og heller investere all sin energi der vi faktisk kan påvirke noe som helst, det vil si akkurat . Enkelt sagt så handler det om å finne en indre fred med seg selv ved å begynne å være tilstede i det livet vi lever akkurat nå ved å leve det fullt ut fremfor å la det komme i bakgrunnen for alt annet. Smerten fra å mentalt leve i annen tid eller på et annet sted enn der vi fysisk befinner oss er det Tolle beskriver psykisk tid, noe jeg også har omtalt i en del større detalj gjennom innlegget måtte du leve i psykiske tider.

Et annet utvilsomt sentralt tema gjennom boken er det å slutte å identifisere seg med noe annet enn kjernen av det vi egentlig er, og ikke ut fra tankene vi tenker, gud forby gjennomsnittskarakteren din på deiligst.no eller hvorvidt du midlertidig måtte være eieren av den feteste campingvogna i Caravan-klubben. Tidligere erfaringer, positive så vel som forferdelige er også ting man også må legge fra seg som noe man er og bare la dem være minner. Med andre ord slutte å være det materialistiske bortskjemte egosentrerte svinet de fleste av oss egentlig er mens vi går rundt og venter på at universet skal gi oss en passende stor lotto-premie.
Skal ikke skryte så mye av meg selv, men klarer vanligvis å snekre sammen kmopeltte stenengir uetn så vildeg mange skriveleifer så for meg så er utvilsomt det å legge fra seg tankene sine som noe man er bemerkelsesverdig vanskelig. Jeg håndterer mange tanker i løpet av dagen. Fryktelig mange. Noen tanker om det å drukne i litt for store mengder av av dem er nedfelt i innleggene tankens tyranni, hvor kom tanken fra?, den som tenker, kontroll på kontinentet og helt til sist en oppsummering i form av cogito ergo fucked. Noen ble det nok underveis.

Burde vel kanskje komme litt tilbake på det med selve boken igjen, og da kunne det kanskje være på sin plass å kommentere litt på språket i den. Selve språket er forholdsvist lettforståelig, men det er lett å slite litt da flere av ordene vi nærmest bruker om hverandre i dagligtale nærmest kommer opp på forskjellige ender av skalaen her og da hjelper det lite at såpass mange av dem er snåle konstruerte norske ord  som erstatning for snåle konstruerte engelske ord oversatt fra et tredje språk. Den gode nyheten er at det ikke gjør noe, du får budskapet med deg etter hvert i og med at det blir mye diskusjoner om de samme tingene fra forskjellige vinkler så overlever du de første 20 sidene så kommer du gjennom resten med langt mindre problemer.

Personlig så var jeg litt redd for at boken skulle skjule en hjernevaskende agenda eller rett og slett kreve at man var det i utgangspunktet for å akseptere det som sto i den i utgangspunktet, men jeg var positivt overrasket over at boken fra perm til perm nærmest kan betegnes som en diskusjon mellom en åndelig opplyst person og en skeptisk person. Boken refererer rett og slett til seg selv som en slags veiviser der du gjennom å stille deg selv en serie med kritiske spørsmål blir tvunget til å konfrontere en del aspekter med sin egen virkelighetsoppfatning, og på denne måten finne tilbake til de underliggende sannhetene av den typen man nærmest automatisk gjenkjenner som sannhet i det sekundet man får høre dem. Litt som følelsen av å ha hatt ordene på tungen i veldig lang tid, og så plutselig se dem nedskrevet foran seg på papiret.

Bøker av denne typen har en tendens til å være overfylt av referanser og synspunkter til religion og denne boken er langt fra fri for den typen innhold, men det er fornøyelig å se at disse delene kun benyttes som eksempler underveis ment for å gi en referanse til ting man allerede potensielt sett er kjent med fremfor å være argumenter i seg selv. Det benyttes referanser fra alle verdensreligioner og det gleder meg å se at han har en tilsvarende teori som min egen om at veldig mange av dem er basert rundt de samme underliggende sannhetene, historiene og budskapene - noe som han mesterlig viser gang på gang. Her er det snakk om å finne religionenes positive kjerne fremfor å la seg distrahere av århundrer med målrettet forvridning av ord og budskap for å passe en eller annen persons egen agenda.

Skulle jeg oppsummere på noen måte så måtte det være at denne boken er høyst interessant for alle som har sett på måten vi lever livene våre, hva vi gjør med verden rundt oss og tenkt at det er noe som ikke helt stemmer overens her. Føler at jeg fikk en merkbart større innsikt i verden rundt oss av å lese boken, men selv om jeg inntil en viss grad er i stand til å ta til meg noen av de sannhetene som boken prøver sitt ytterste å avdekke så er alt en løpende prosess. Prosessen kan starte her og forløpe over så lang tid som det tar, men mye avhenger av å være klar til å konfrontere en del sider ved seg selv. Passer for alle med en fascinasjon for de store tankene her i livet.

Som nevnt innledningsvis så er det verste som skjer at du kaster bort prisen av en kino-tur, litte-grann tid du uansett ville kastet bort på Hotell Cæsar eller annet generisk serieprodusert fyllmasse. Er du riktig heldig forbedrer du livet til det bedre eventuelt lærer noe om deg selv underveis mens du leser selve boken. Løp og kjøp!