Søndagens lille kulinariske hemmelighet

Det er søndag og tilsynelatende varmt i sola, ser man nøye etter vil selv den mest garvede pessimist se kunne innse at hvis du bare finner det lille hullet i skydekket så vil det også være en plass ikke fullt så langt unna der det varmer litt ekstra. Snødekte fjell så langt horisonten rekker betyr lite når man vet at mellom to snøskavler her borti borettslaget kan man allerede lukte på årets mangefargede tulipaner, eller hva enn det er jeg tror er tulipaner... Mulig det bare er ordet "tulipan" jeg har plukket opp en plass uten å egentlig vite helt hvordan de ser ut, i alle fall noe grønt med hvitt, rødt og noe blått i toppen.

Tilbake til den delen overskriften allerede har solgt inn så mange forventninger om, de kulinariske hemmelighetene. Ikke for å skryte så har spesialrettene mine allerede høstet flere positive vendinger fra både venner og familie, de fleste av dem regnes fortsatt innenfor samme kategori etter første servering. Så hva lager så den stolte eieren av 13 kokebøker, en av dem fortsatt en plass i postsystemet, på en søndag med alt for mye tid til rådighet?

Noen snarveier må man ta!

Vel, med så mye kulinarisk vitenskap til rådighet mellom flere permer så virket det rett og slett ut til å være litt for mye slit å plukke ut noe man ville investere tiden sin i så ble det sånn *host* *host* gryterett. Lot latskapen gå litt for langt en tid tilbake og prøvde meg på en sånn Spaghetti a la Capri, bedre kjent som tomat-gele og pølserester på boks, så da gjør man definitivt aldri den feilen igjen - når verden etterhvert bestemmer seg for å gå helt av skaftet så tror jeg heller at jeg hamstrer hundemat, gitt alternativet (ingen hund involvert i regnestykket). Det ble en sånn Toro italiensk gryterett bare for å si det sånn.

Tilberedningen involverer mesteparten av stegene listet opp på baksiden av pakken, men som den garvede hobbykokken jeg har fått stemplet på meg for å være så må man nesten legge til sine egne personlige preg på retten.

Start med å skippe den biten om å brune kjøttdeig, det tar altfor lang tid når man tross alt bare har hele dagen til rådighet for å gjøre absolutt ingenting. Pølser fungerer like greit, bare å redusere vannmengden littegranne under koking... koker de ikke lenge nok så er vi tross alt nordmenn, hvis barneskolen har lært oss en ting så er det at halvvarme pølser er alt man får på skoleutflukter (mulig latskapen slo rot tidlig i oppveksten min).

Koketiden på pakken er rett frem løgn, spaghettien de skryter av å ha inkludert i pakken er litt vel al dente selv etter en ekstra fem-minutt på kokeplaten. Den offisielle måten å teste dette på skal visstnok være å flikke litt av den oppover veggen for å se om den blir hengende fast, men velger for det meste å bare meg på magefølelsen og bare erklære den ferdig etter å ha brent den fast i bunnen av kasserollen en 2-3 ganger mens man surfer youtube. Sett Epic Rap Battles of History enda?

Serveres med et godt dag-gammelt kneip-brød, eller hva nå enn de hadde igjen på butikken når du kom dit. For å skikkelig slå på stortromma, server med et lett dryss av den parmesanen du glemte å kjøpe når du var ute og handlet.

Bon appétit!

Jordbær

(Bildekilde: Wikipedia)

Kom over en interessant historie som ble sittende ved meg en stund, ikke det at det i seg selv er en unik ting med tanke på mengden informasjon som omgir oss i dag. Det unike er vel kanskje det at det hele var en urgammel historie som til tross for alderen i realiteten virket å ha mer relevans til livet enn den kollektive forsiden av Dagbladet.no.

Uansett, den omhandler en mann som i et gjensidig møte med en tiger naturlig nok la på sprang i den andre retningen. Tigeren, naturlig nok når konfrontert med noe som løper for livet gjør det en tiger vanligvis gjør; den følger etter.

En tiger er langt i fra noe man kan løpe fra, uansett hvem enn man i så fall måtte være... Ingen av oss er uansett tigre, knapt nok noen igjen av dem heller. Klippekanten lenger bort kunne knapt beskrives som noe mer fristende enn trusselen bakom, men noen ganger må man bare tro på at det neppe vil være verre.

En hengende rot ble redningen fra å falle hele veien ned, for sånn som livet til tider ser ut til å utfolde seg så venter det også en annen sulten tiger nedenfor. To mus, en svart og en hvit, føler for at rot-mos selvsagt var det som skulle friste mest fra dagens à la carte.

Det var da mannen rett foran seg oppdaget et enslig jordbær, den største han noen gang hadde sett og med en rødfarge kun månedsvis med solvarme kan mane frem. Den smakte fantastisk.

Meningen med det hele er vel noe sånt som at vi kommer alltid til å være forfulgt av de tingene som truer med å ta livet av oss, mye til og med uintensjonelt. Likevel, selv om døden venter utrettelig på oss så har vi alltid muligheten til å nyte de gode tingene i livet først... Selv om de måtte skjule seg rett fremfor nesetippen.

Eurospar reklamerer forøvrig med tilbud på jordbær, men det snør fortsatt ute så det er fortsatt en stund igjen...

Krutt-i-panne

En to-tre måneder gikk jeg til innkjøp av boken Helt Naturlig Mat, en kokebok med fokus på paleo-kosthold. Mange oppskrifter ble prøvd, noe akseptabelt, noe fantastisk samt en en del ting man inntil nå hadde hoppet over... Deriblant en av mine favoritter, pytt-i-panne. 

Foretrekker derimot litt mer spark i maten så da må man nesten modifisere litt på utgangspunktet for å se om man ikke klarer å reparere på den, så da ble det krutt-i-panne; alternativet for ekte menn.

Ingredienser

• 2 egg
• 50-70 gram sterk chorizo, i terninger
• 1/4 squash, i terninger
• 1/3 rød paprika, i små biter
• 1/3 gul løk, finhakkes
• 1/3 purreløk, skjæres i ringer
• 1 håndfull skivet Jalapeño
• Salt/pepper/grillkrydder

Tilberedning

1. Chorizo stekes i litt smør før selve pølsen tas ut av stekepannen og settes til side (smør og kraft fra pølsen bevares i stekepannen).
2. Squash, paprika og løk stekes på lav varme inntil løken er blank.
3. Tilsett purreløk, chorizo og jalapeño samt krydre etter behov med litt salt, mye pepper og et dryss grillkrydder. Rydd plass eller bruk en annen stekepanne for å steke et par speilegg, serveres når eggene er ferdig.

Fullstendig klar over at det hele opphører å være et paleo-måltid i det sekundet man tyr til pølse, men noen offer må man nok ta på veien mot kulinarisk perfeksjon. Får bare håpe man rekker å bli lei før lagret av chorizo tar slutt, men tror dessverre ikke det er realistisk.

Helt Naturlig Mat

Her om dagen var jeg innom bokhandelen Ark i sentrum, noe som faktisk ser ut til å skje stadig oftere. Mulig det har noe med at det er en av de få stedene i sentrum der det er stille, bråkete småbarn foretrekker å være en helt annen plass og nær sagt alle som kommer innom vet å verdsette et stille øyeblikk.

En annen grunn var at jeg etter å ha laget fylt paprika så hadde jeg nesten en hel Squash liggende i kjøleskapet, så da kunne jeg like godt se om jeg ikke kunne få brukt den til noe. Nærmest snublet over boken Helt Naturlig Mat av René Zografos, hvis faglige grunnlag for å skrive boken visstnok ser ut til å være det at han er sønnen til en kjent kokk. Ved å følge den logikken så burde jeg uten problemer være i stand til å tegne og bygge et hus, men på den andre siden så betyr det at jeg sikkert skulle klart å sette opp en lettvegg uten at den nødvendigvis fikk fullt så mange flere hjørner enn forventet - så noe er det kanskje.

Forsiden lovet i det minste at man skulle kunne spise seg sunn, det vil si økt energi, ned i vekt og ikke minst en frisk kropp. Uten å sulte. Fristende lovnader.

Etter å ha bladd i boken så må jeg nesten konstatere at det må være en fordel for oss at han ikke selv er utdannet kokk, dette rett og slett fordi alle ingrediensene ser ut til å være ting man finner på den lokale butikken. Skulle nesten til å si nærbutikken, men tror det fortsatt gir assosiasjoner til en type butikker som forsvant for 15-20 år siden. Jeg som mann klarte samtidig å finne alt, det vil si at jeg ikke engang trengte å bruke google.no for å finne ut hvordan en eller annen obskur frukt eller grønnsak så ut og hvor man eventuelt skulle klare å grave opp noe slikt. Som singel er det også hyggelig at oppskriftene gjerne er for 1 til 2 personer, der de er større enn dette så står det samtidig at de skal være frysevennlig. Praktisk, og du må ikke komme her og si at den godeste Eyvind Helstrøm ikke hadde fått et lettere infarkt bare av tanken på noe slikt.

Squashmedaljonger med eggerøre og vårløk

Vurderte å bare ta et kjapt bilde av de spesifikke sidene ved bruk av mobilen, men for det første så var det veldig mye der som så håndterbart ut sett fra mitt beskjedne kjøleskap samt at det hele tiden så ut til å være for mange andre i nærheten. Kan ikke ha noe av at noen angir meg eller noe slikt, så da ble det til at jeg kjøpte boken for den nette summen av 261,-. Fikk flørtet meg ned fra butikkprisen slik at jeg fikk nettprisen, score 1 point for the not-so-big-anymore-guy. Så får vi heller prøve å feie under teppet den detaljen om at jeg brukte 261 kroner for å slippe å kaste omtrent 10 kroner verdt av grønnsaker, men på den andre siden så kan det være greit å ha en oppskriftsbok om ikke nødvendigvis omhandler kaker eller andre desserter. De går aldri egentlig ut på dato heller.

Det som er ment å gjøre oppskriftene sunt er at det hele er basert på et paleo-kosthold, eller med andre ord steinalderkosthold slik det urmennesket Grok i sin tid ville inntatt. Vel å merke dersom steinaldermennesket hadde hatt Prix i nærheten, men på disse oppskriftene slipper du i det minste unna snåle frø, grønnsaker og røtter du nærmest må importere selv.

Tacobites

Den første oppskriften jeg prøvde meg på var faktisk bokens utgave av en asiatisk fiskesuppe lagd på kokosmelk, fersk seifilet samt squash og en liten dæsj chili-paste. Hadde et par kompiser på besøk, hvorav den ene kun kom innom gitt lovnader om at det ikke skulle være mat i kategorien Raw Food, og vil tro den ble godt mottatt da det hele var oppspist lenge før jeg i det hele tatt fikk tenkt tanken om å i det hele tatt ta et bilde.

Jeg lagte en meksikansk marinert kylling som ble såpass god at hele kyllingen ble prøvesmakt helt til den fullstendig oppspist før tilbehøret ble ferdig. Ikke noe bilde av den heller, men lover at jeg ikke bruker ordet scrumptious spesielt ofte uten at det er berettiget.

Alt i alt, en fantastisk kokebok for single med behov for å lage mat enten det er utelukkende til seg selv, eller dersom man skulle få gjester. Uansett, dersom man klarer å lage en Toro-rett uten å brenne ned kjøkkenet så skal disse oppskriftene være innenfor kulinarisk rekkevidde. Ta det fra en som faktisk klarte akkurat det innen det første året av å ha flyttet hjemmefra, heldigvis ingenting som vistes såpass godt at det endte opp med å bli trukket fra på depositumet.

¡Ay Gazpacho!

Speedy Gonzales (Warner Brothers)

Trodde liksom at jeg liksom skulle ha lært det jeg trengte å vite om Raw Food til nå, i alle fall det at jeg egentlig er den typen person som får maten på bordet og to sekunder etterpå kontemplerer hvorvidt dette egentlig ikke hadde smakt bedre om det hadde vært varmt, eventuelt til og med blitt servert sammen med litt stekt bacon. Helt rått, var vel likevel litt av poenget...

Vel, denne gangen var jeg kommet frem til å teste ut Gazpacho, en tomat-basert grønnsakssuppe som faktisk er ment å skulle serveres kald. Har heller ikke smakt en skikkelig utgave av suppen tidligere så heller ikke denne gangen har jeg det helt store sammenligningsgrunnlaget å lene meg på utover en forholdsvis objektiv evne til å vurdere den sånn helt direkte.

Selve oppskriften var noe heftig når det kom til mengde så måtte vel å merke modifisere den litt for å få den tilpasset hva enn jeg selv var forventet til å kunne presse ned av suppe, så da ble den endelige modifiserte oppskriften noe slik som gjengitt nedenfor.

Ingredienser

• 3 tomater
• 1/4 agurk
• 1/4 paprika
• 1/2 fedd hvitløk
• 1/4 kopp basilikumblader (tettpakket)
• 1/8 kopp eplecider-eddik
• 1 ss olivenolje
• 1/2 ts kajennepepper
• 1/4 ts salt
• 1/4 ts pepper

Tilberedning

1. Tomater kuttes opp i båter, agurk skrelles, paprika renskes og hvitløk grovhakkes.
2. Ha alt det flytende oppi en blender, tilsett så resten mens den kjører.
3. Kjør blenderen inntil alt har fått ønsket konsistens og fylde, tilsett vann ved ønske om en mer flytende konsistens.

Suppen skal riktignok ikke serveres med kokte egg, men tror jeg må påberope meg retten til å hevde at det står nedskrevet i bæretillatelsen for kokkekniven at det må være kokte egg til tomatsuppe. Personlig så vil jeg nok ønske å gi det hele et kjapt oppkok før suppen ble servert, men i og med at det ikke er lov og jeg allerede hadde brutt en av hovedbudene så var jeg for lat til å bryte det andre samtidig. Likevel så er suppen relativt grei med en god smak av kajenne samt en litt spiss undertone fra eddiken, men skulle jeg lagd mer av denne så ville jeg nok for min del ha redusert mengden eddik.

Vet ikke om det kan kalles en glødende anbefaling av denne suppen, men den var i det minste spiselig. Litt koking, noen kokte egg og kanskje litt revet parmesanost så kunne vi kanskje pratet om noe viktig her.

<< Bare barnemat?

Bare barnemat?

Søtpotet (Uffus Poteticus Søtus)

Med suksessen jeg gjorde med den fylte paprikaen, det vil si å ha unngått å måtte lage en middag til den dagen, så var det all den motivasjonen man trengte for å gi Raw Food enda et forsøk på å mette en relativt lat kropp.

Retten som ble valgt ut fra kokeboken, se Helt rått?, var noe jeg riktignok aldri hadde smakt før, nemlig søtpotet-puré. Søtpoteten i seg selv er en rot-grønnsak fra Sør-Amerika og som navnet tilsier så smaker den relativt søtt til å vokse under bakken, men utover utseendet så har den lite til felles med den poteten vi kjenner - i konsistens og smak synes jeg den minner mest om en litt søtere utgave av kålrabi, ikke et dårlig utgangspunkt.

Ingredienser

• 1 søtpotet
• 1/2 eple
• 1/2 appelsin (saften)
• 1/2 avokado
• 1 ss honning
• 1 ts kanel

Tilberedning

1. Tilsett saften av appelsinen først i blenderen fulgt av honning og kanel, dette ettersom de fleste billigere blendere ikke er i stand til å mikse sammen ingredienser som ikke er flytende - når man begrenser seg til 200 kr på Jula så snakker man ikke om helt fantastisk kvalitet, men funker til mitt heller kortvarige eksperiment.
2. Resten kuttes opp i passe håndterbare biter før ingrediensene hives oppi blenderen. Burde nærmest ikke være nødvendig å nevne det, men eplekjerner samt at skall og stein tilhørende avokadoen skal ikke være med.
3. Blend til passe konsistens, det vil si at den har en fløyelsmyk konsistens - tilsett mer appelsinsaft ved behov.

Retten serveres mens den fortsatt er temperert, ikke at den noen gang kommer til å være noe annet i og med at dette da selvsagt er raw food - med andre ord ikke noe stress her i gården, ferdig når du har tid til å spise, diverse uhell underveis er tørket av kjøkkenskapene samt at du eventuelt har rukket å bli tilstrekkelig sulten nok til å vurdere å smake på resultatet.

Det hele lukter søtt og har nå fått en litt sykelig oransje farge, litt usikker på hvorvidt det riktignok er en forbedring fra den rosa søtpoteten så det får være opp til deg selv å vurdere. For å være helt ærlig så gir det hele meg en del flashbacks til å ha fått stappet i meg barnemat som så omtrent slik ut i løpet av mine første leveår - nå vet jeg selvsagt at jeg egentlig ikke har disse minnene, så det er sikkert noe jeg kobler opp mot diverse andre siklende babyer jeg har kommet over på diverse kjøpesenter-kafeer. Selvsagt hadde babyene den tvilsomme fordelen av noen som kunne lage fly-lyder under håndtering av skjeen mens jeg er pent nødt til å klare meg på egen hånd uten den slags distraherende inspirasjoner.

Smaken av det hele er litt som å spise rømmegrøt bare at smaken er helt feil, den er ikke ment å skulle smake av appelsin og kanel samtidig. Amerikanerne oppfant riktignok hamburgeren så det har riktignok kommet en del spiselige retter derfra, men dette er ikke en av dem. Vel å merke så kan det hende at den manglende kokingen samt mangelen av marshmallow hadde kunne gjort en forskjell... Har derimot mine tvil, og vil håpe på det sterkeste at jeg har klart å vokse tilstrekkelig nok til å aldri igjen utsette meg for noe som best kan beskrives som barnemat. Blech!

<< Fylt paprika | ¡Ay Gazpacho! >>

Fylt paprika

Med å ha skrytt på meg det å ha kjøpt en bok om slanking, kosthold og ikke minst tilhørende matlaging så har jeg tydeligvis malt meg inn i et hjørne der jeg nesten er nødt til å prøve meg på å lage middag basert på raw food. Helt rått? Jepp. Spiselig? Vi får se.

Den første tingen i boken der jeg faktisk gjenkjente samtlige av ingrediensene, nesten i det minste var en heller uskyldig utseende oppskrift på fylt paprika. En rett jeg tidligere har smakt uten å nødvendigvis ha elsket den, men på den andre siden så er det vel forsåvidt noe jeg i det minste hadde en ide om hvordan det var ment å skulle bli. Ikke alltid en fordel med sånne helsekost-folk, men for min del gjør det i det minste ting enklere når man egentlig ikke har de nødvendige godkjenningene for å håndtere mitt heller luksuriøse utvalg av kjøkkenkniver. Skal ikke kimse av noe sånt som to hele 50-lapper lagt igjen på Jula, oppvaskmaskinen er like flink til å drepe dyre så vel som billige kniver - på denne måten sparer jeg i det minste penger.

Ingredienser

• Paprika
• 2 stykk, rød eller grønn.
• Fyll
• 1 kopp mandler
• 1/2 kopp valnøtter
• 1 kopp soltørkede tomater
• 1/2 kopp zucchini eller squash
• 1 gulrot
• 1/4 gul løk
• 1 fedd hvitløk
• 1/2 ts salt
• 1/4 ts pepper
• 1/2 ts spisskummen
• 1/4 ts rosmarin

Tilberedning

1. Mandler og valnøtter legges i vann natten over for å myke dem opp tilstrekkelig for bruk i retten. Skylles godt før bruk.
2. De soltørkede tomatene må mykes litt opp før de kan brukes, dette kan gjøres ved å legge dem i varmt, ikke kokende, vann i omtrent 20 minutter.
3. Alt annet, unntatt paprikaen selvsagt, kuttes i små biter og males så opp til en passe grov masse i en blender eller annen egnet kjøkkenmaskin. Den skal ha litt tyggemotstand, omtrent som kjøttdeig og ikke være helt flytende.
4. Massen fylles oppi paprikaene og serveres til ventende gjester, dersom du måtte ha noen er eksperimentell nok til å være villig til å prøve.

Denne oppskriften er nok til fire porsjoner, og avbildet er det faktisk to hele middagsporsjoner som er lagt opp på tallerkenen. Virker litt lite, men tro meg - det skal noe til å presse ned stort mer enn en porsjon av dette. Ikke nødvendigvis på grunn av smaken som forsåvidt er overraskende god, men mer fordi den vil virke veldig fyllende på grunn av mengden fiber og sunt fett.

En advarsel på tampen er riktignok at ettersom ingenting stekes eller kokes så gir krydderiene veldig mye smak til retten så det kan være en god ide å motstå fristelsen til å krydre så veldig mye mer enn det som står oppført.

<< Helt rått? | Bare barnemat? >>

Helt rått?

Her om dagen begynte jeg å lese om noe slankegreier kalt Fat Loss Factor, veldig amerikansk, veldig reklamert for og veldig rosenrødt kan det nesten se ut som. Vel å merke så var grunnen til at jeg så på den i og med at det inkluderes en del tips for å øke den naturlige forbrenningen ved å spise korrekt, hva man skal unngå og alt slikt. Skal ikke akkurat påstå at lovnaden om at det var helt greit å spise sjokolade en dag i uken ikke var en viktig faktor, nok om det.

Et av stegene inkluderer visstnok det de kaller raw food, det vil si mat som er tilberedt uten hverken koking eller steking. Naturlig nok var jeg en smule skeptisk til det hele, men når man er uansett nødt til å lage middag så er det verre måter å kutte tiden på kjøkkenet enn å gå for rene råvarer uten så mye av det som mor, det vil egentlig si farmor, alltid har kalt groks - mat som ikke er skikkelig. Vet ikke hva hun ville sagt om disse rettene? Neppe noe spesielt hyggelig vil jeg tro, men i det minste så er det ikke snakk om enda en Grandiosa!

Teorien er i det minste at mat som er kokt eller stekt har mistet veldig mye av sine naturlige vitaminer, enzymer og ikke minst fiber. Ved å hoppe over dette steget unngår man da dette og skal visstnok ende opp med mat som skal være langt mer sunnere og bedre for oss, i alle fall så lenge som at man spiser ren og økologisk mat - alt som kommer på boks eller flaske er visst en big no-no på grunn av farlige tilsetningsstoffer og alt slikt.

Nå er vel ikke raw food noe som er fullt så nytt eller noe denne boken i utgangspunktet har funnet på, men tenkte som så at når jeg først har kommet over en matoppskrift der jeg i utgangspunktet faktisk allerede hadde hørt om mesteparten av ingrediensene så kunne jeg like godt gi det hele et forsøk. Har sikkert både lagd og ikke minst fått servert langt verre ting, er bare å prøve spesialitetene på en hotell-restaurant langt unna andre spisesteder så utvikler nok også du særdeles kjapt en litt annen skala for slike ting.

Panel fra tegneserien Chew (Image Comics)

Bodde en gang på et hotell i Oslo-området som presterte å servere meg en hamburger jeg knapt klarte å innta selv etter å ha skrapt ut det meste av hva enn de hadde stappet inn i den. De må ha en så inspirert kokk som de bare ønsker, men når man bestiller hamburger så ønsker man ukomplisert og lett gjenkjennelig mat; det vil si at jeg ønsker hverken surkål, Boston agurk-salat eller gud forby noe som jeg kun vil beskrive som most sjalott-løk (du vet den vasstrukne og halvveis gjennomsiktige løk-lignende saken som gjerne kommer på glass eller boks). Needless to say, den påfølgende dagen spurte jeg servitøren så hyggelig som jeg bare kunne hvilke deler av menyen kokken deres hadde hatt minst innflytelse på. Nok om det tilnærmelig ubeskrivelige kulinariske marerittet...

Den store tommelfingerregelen som nevnes, sett bort fra den delen med varmebehandling da, ser i det minste ut til å alltid spørre seg selv om hvem som i så fall laget det vi spiser. Ble det laget av et menneske eller en maskin? Ekte raw food fantaster tror jeg i så fall ville fått et infarkt av å se inni kjøleskapet mitt, så da er det kanskje greit jeg inntil videre sitter her med en bok.

Fylt paprika >>

Antioksidanter som dreper

Egentlig en gammel nyheter som nå er kommet opp igjen i form av en artikkel jeg leste i Scientific American, men det er nok en av nyhetene som ikke helt noensinne fikk den store mediedekningen sammenlignet med den som i utgangspunktet etablerte sannheten om at tilskuddene i seg selv var sunne å innta på vanlig basis. I dag er det fortsatt mange som daglig tar slike tilskudd i håp om forbedret helse, men dersom man ikke er forsiktig så kan dette faktisk ende opp med å skade oss i lengden.

Bruken var i utgangspunktet anbefalt fordi at den gjeldende teorien var at de såkalte frie radikalene i kroppen forårsaket skader i arvematerialet vårt og dermed fremskyndet blant annet aldringsprosessene i kroppen, og svaret var da at man burde spise antioksidanter for å motvirke de frie radikalenes effekt på kroppen. Forskning utført den siste tiden har vist som tidligere at de frie radikalene forårsaker en nedbrytende effekt på arvematerialet, men det som er nytt er at tilstedeværelsen av disse i en moderat mengde sørger for å stimulere kroppens eget forsvar mot denne typen skade. Vet å kansellere denne effekten risikerer man å deaktivere våre egne forsvar mot enkelte problemer, og resultatet kan potensielt sett ende opp med å være at et kunstig inntak av antioksidanter øker sjansen for alvorlige lungesykdommer hos personer med historikk for tung tobakksbruk og/eller eksponering for asbest.

Anbefalingen som nå er blitt gjeldende er å hoppe over de kunstige tilskuddene, men heller la kroppen ta opp de stoffene, deriblant antioksidanter, den selv trenger fra naturlige kilder slik som frukt og bær. Tankemåten i forhold til det å oppnå en frisk og solid kropp ved å nærmest selektivt plukke ut stoffer fra den periodiske tabellen er for alvor i ferd med å slå sprekker, så da er det bare å innse en gang for alle at man må heller isteden må flytte fokus over på det å bare spise balansert fremfor å kunstig dekke over manglene.

Test av "Allévo Dark Chocolate"

Allévo er definitivt blitt en gjenganger på siden, men selv om dette gjerne har noe med at produktene de jeg har testet så langt faktisk har vært spiselige og hatt en god smak så er det også et stort utvalg å velge mellom. Denne gangen står man ovenfor smaken Dark Chocolate, det vil si mørk sjokolade. 210 kcal, og det er vel omtrent det jeg har av energi nok til å bruke av tid på innledningen.

Sjokoladen lukter slik den skal ved at aromaen direkte avslører at det her er snakk om mørk sjokolade, så navnet er i det minste så langt fullstendig dekkende. Burde kanskje være unødvendig å nevne slike selvfølgeligheter, men av alt hva jeg har prøvd innenfor kategorien av slankeprodukter så ser det ikke ut til at alt i det hele tatt er i nærheten av hva enn de har følt for å skrive på innpakningen. Noen produsenter burde vært tvunget til å prøvesmake sine egne produkter før de ble sendt ut til butikkene, men heldigvis så ser det i det minste her ser ut til å ha vært en balanse mellom grådighet og produktutvikling.

Den umiskjennelige seige konsistensen som ser ut til å være en gjenkjennende faktor for produkttypen gjør igjen sin retur, men det ytre sjokoladetrekket har svettet noe og dermed har fått ett hvitt belegg som i utgangspunktet ikke kan regnes som et spesielt appetittlig inntrykk. Smaken er som forventet og for alle som er redd for at den skal smake like bittert som de 70% kakao-baserte sjokoladene som er så populære blant lavkarbo-folkene for tiden så er det bare å ta det helt rolig, men jevnt over vil jeg si at inkludert konsistens og smak så virker det hele som en seig sjokoladekake-røre med litt ekstra kakao.

Vurdering:
8/10

Flatbiff med Pak Choi

I går var jeg på noe så sjeldent som et asiatisk kokkekurs for nybegynnere, og selv om jeg vel og merke må tilstå at en av neglene tok av en kraftig støyt for det som potensielt kunne ha ledet til et par manglende fingertupper så tror jeg nok det hele jevnt over kunne regnes som en suksess. Brannalarmen gikk vel å merke av i løpet av kurset, men det var heldigvis ikke min skyld...

Hadde noen kulinariske uenigheter med den undervisende kokken underveis, men kom straks til en enighet etter at jeg innså at man diskuterer ikke hvordan man tilbereder fornorskede utgaver av koreanske retter med kokker opplært i det koreanske kjøkkenet - dessuten hadde hun både en større kniv samt opplæring i hvordan man raskt skiller kjøtt og bein uten at kniven blir sløv. Sistnevnte er faktisk enda mer skremmende når man da inkluderer små faktabiter som at kurset ble holdt i heimkunnskap-kjøkkenet til den lokale skolen så man vet at knivene neppe i utgangspunktet var av høyeste kvalitet samt mest mulig hadde hatt en historikk som boksåpner uten å ha sett noe som helst action fra hva enn den korrekte faglige terminologien er for dingsen man kvesser knivene på nå om dagene, så la oss bare kalle det en knivsliper-dingseboms.

Pak Choi (Kilde: Wikipedia)

Av de andre som var på kurset så var det da underviseren, åtte kvinner i overgangsalderen med frykt for andre krydder enn salt, et par menn som var så pisket at de knapt turte se på meg og selvsagt meg da. Den gode nyheten derimot er vel at jeg utvilsomt er en stor suksess blant kvinner i 50-årsalderen etter å ha disket opp på kjøkkenet, men er litt usikker hvorvidt mine evner til å strimle Pak Choi uten å kutte av meg noen kroppsdeler, som de la merke til i det minste, samt å håndtere vaskekosten uten å gråte - hvis man bare kunne omsette dette til noe nærmere min egen aldersgruppe hadde det vært utmerket, men spørs om de ville blitt like sjarmert av de samme egenskapene (note to self: må gjøre flere detaljundersøkelser angående min forståelse av kvinner)?

Retten vår gruppe ble satt til å lage det som interessant nok hadde et så fancy navn som Flatbiff med Pak Choi, som egentlig da vil si biff med en snål kinesisk kål. Kålen er ofte også kalt Bok Choy, men dersom du ikke finner den så bruk den lettere tilgjengelige Romano-salaten. Noen småting må nok kjøpes på ditt lokale internasjonale matmarked, og vil ikke være å finne på de vanlige nærbutikkene så da er det på tide å komme over frykten for hele hyller der alle matvarene har navn skrevet med bokstaver og tegn man aldri har sett før.

Ingredienser

•  Selve retten
• Flatbiff
• Pak Choi
• En håndfull vanlig champignon samt, dersom av interesse og tilgjengelighet, også noen aromasopper
• Bønnespirer
• Chili
• Hvitløk, puré eller fersk
• Fersk ingefær
• Sesam-olje
• Soya-saus
• Tilbehør
• Kimchi, syltet og lettere gjæret kål i lake av chili og annet krydder - for folk med en passerende interesse kjøpes disse på boks
• Stekte saltede sjøgress-flak.
• Egg-nudler

Tilberedning

1. Kjøttet skjæres enten i tynne skiver eller terninger, og stekes så på høy varme i sesamolje - det er viktig at kjøttet skal frese skikkelig i pannen og ikke ende opp med å bli kokt - krydre med salt og pepper underveis. Kjøttet settes til side.
2. Grønnsakene, sopp, spirer og Bok Choy, kuttes i skiver/strimles og stekes hver for seg for så å settes til siden.Viktig å få med seg at grønnsakene skal bare freses litt - de skal heller ikke kokes, og spesielt kålen skal fortsatt ha litt crunch i seg når de er ferdige.
3. Visstnok i det koreanske kjøkkenet er det ikke vanlig å hive alt oppi en gryte til slutt, men heller å servere alle tingene i separate skåler - i vesten er det derimot mest vanlig, så la oss bare gjøre det denne gangen også. Ha alt i en stor kasserolle eller Wok-gryte med høy varme og smak til den resulterende kraften med Soya-saus inntil passe salt, og smak så til med oppkuttet chili, hvitløk og raspet ingefær til passende mengde (smak mellom hvert steg). Maisenna brukes for å gi kraften en litt mer saus-aktig konsistens (tenk vilt-saus, og ikke bearnaise).
4. Egg kastes oppi kokende vann og las koke i litt over et minutt før de hentes opp igjen, og skylles i lunkent vann.
5. Retten serveres med kjøtt og grønnsaker i sin egen skål mens Kimchi (brukes omtrent som krydder), sjøgress (benyttes slik vi benytter flatbrød til lapskaus) og nudlene også får sin egne separate skåler.

Ser at det har noe for seg å tilberede hver ting separat ved at alt beholder mye av sin egen-smak til forskjell fra at alle deler av retten setter mye smak til hverandre, men for oss late single med begrenset antallet skåler og manglende lyst til å vaske den gode stekepannen ørten ganger for å lage en enkel middag så tror jeg man fint kan starte med å steke alt i god norsk stil, det vil si å slenge alt oppi wok-pannen og bare la ting frese der mens man fikser en og en ingrediens - spiselig blir det uansett nesten alltid.

Meksikansk Ris med kylling

En av fordelene med å være singel er det at man kan bestemme selv hva man skal ha til middag, men bakdelen er selvsagt den at man må finne ut hvordan man best kan tilberede ting uten å direkte sette fyr på kjøkken-inventaret. En av de første matrettene jeg hadde satt meg som mål å erobre en gang for alle er kunsten å koke ris, vel ris med andre ting i den i det minste da. Matprat, som forøvrig er en god side for slikt, har en rimelig god oppskrift, men den virket noe tam så måtte modifisere den en smule for å gi den et lite kick samt noen bønner for substans.

Selve risen kan serveres til det meste av tilberedt kjøtt inkludert en god svinebiff, men for de av oss som ikke har noen særskilte interesser på kjøkkenfronten så er definitivt kylling-lår å foretrekke ettersom den lager seg selv i stekeovnen mens man gjør viktigere ting.

Ingredienser

• Meksikansk ris
• 2 dl basmatiris
• 1 stk gul løk
• 2 stk chili
• 3 fedd hvitløk
• 1 boks hakkede tomater
• 1 pakke kidneybønner
• 2 stk chili
• grønnsaksbuljong
• salt og pepper
• Kylling
• Kyllinglår, naturell
• Heinz chili-saus

Tilberedning

1. Sett ovnen på 200 grader. Pensle kyllingen med chili-sausen, og når ovnen er varm steker du dem i 40 minutter i en ildfast form.
2. Løk, chili og hvitløk hakkes opp og stekes i en litt god olje (bruk en litt stor stekepanne)
3. Tilsett ris og gi den noen minutter til å trekke til seg oljen og smak fra de andre tingene. Imens ting freser videre i pannen koker du opp 5 dl vann og løser så opp en terning grønnsaksbuljong i det kokende vannet. Tomater og ferdig buljong helles over i stekepannen, og blandes godt.
4. Krydre godt med litt salt og pepper - tilsett gjerne mer tørket chili og lignende krydder dersom ønskelig.
5. La blandingen stå på platen og koke inntil risen er ferdig, og alt etter type ris og varme så burde dette ta alt fra 20-30 minutter. Når det gjenstår omtrent 5 minutter så skylles kidneybønnene i kaldt rennende vann for å bli kvitt laken, og røres så inn i risen (skal bare varmes).

Selve risen går til det meste av kjøtt, men jeg finner at den passer godt til kylling i ulike varianter. Holder til 3 små porsjoner, ok kan fint fryses og så varmes opp igjen på et senere tidspunkt. Synes til og med presentasjonen ble sånn passelig selv om jeg hadde elementer av forkulling inne i bildet, men skinnet er ikke ment å skulle spises uansett.

Test av "Atkins Advantage Chocolate Brownie"

Etter en heller dårlig erfaring med det forrige produktet jeg testet innenfor Atkins Advantage-serien så drister jeg meg faktisk, mer av dårlig hukommelse enn noe annet, til å teste enda et av disse - produktet jeg testet da var Chocolate Caramel Crunch, se test, og smaken som skal testes denne gangen er Chocolate Brownie. Innholdet av kalorier er en liten prosent høyere enn denne, 218 kcal, så har håp om at dette er en god ting for smaken sin del.

Vi åpner pakningen og tar et mistenksomt sniff for å detektere hvorvidt denne har noen av de samme bakdelene med seg som den forrige jeg testet, og snyteskaftet ser ut til å avsløre noe som lukter som fett og mørk kokesjokolade. Sistnevnte mer av den normale typen, noe som innholdsfortegnelsen bekrefter, og ikke den langt mer bitre 70%-varianten som lavkarbo-gjengen ser ut til å saumfare butikkene på leting etter tilstrekkelig nok kvanta. Av utseende så ser den delikat ut med litt crisp i sjokoladekake-massen samt et tynt lag av noe mykt som ser ut til å være karamell.

Alle fordommer fra tidligere er allerede glemt og vi tar en bit av sjokoladen som faktisk har en helt perfekt konsistens med en god crunch innimellom. Førsteinntrykket i forhold til smaken er at jeg var litt usikker i forhold til om den faktisk hadde en, men etter en stund finner man et lite hint av mørk sjokolade der inne. Etter å ha spist omtrent halvveis innser jeg at grunnen til at jeg ikke kjenner så mye av smaken er at det føles som om hele munnen er dekket i ett fettlag som isolerer meg fra det meste av smaksinntrykk, så med overbevisningen om at den var for dyr til å kaste så spiser man likevel resten for å unngå å måtte lage noe annet til frokost.

Etter ett par timer har jeg fortsatt belegget i munnen og det begynner å utvikle seg til en aldri så liten uggen opplevelse, så vi saumfarer kjøkkenet på leting etter hva enn som kan få smaken ut av munnen. Etter å ha prøvd nesten alt så står man der og kikker på Zalo-flasken mens man undrer seg hvorvidt den kan løse problemet uten å være fullt så farlig for fordøyelsen, men innen noen sekunder kom jeg på at jeg hadde en boks pepperkaker stående igjen etter jul så disse fikk tjene til formålet isteden - fungerte ikke fullt så godt det heller, men er sikkert bedre det enn å finne ut hvem man skal snakke med angående potensielle selv-påførte forgiftninger.

Konklusjonen er at denne kan ikke anbefales med mindre mat er ansatt av Atkins for å selge produktet, men mulig at etter lengre tid på lavkarbo eller noe slikt så får man høyere toleranse for fett i munnen enn det jeg har. Bruk av kunstige søtningsstoffer synes jeg også er helt unødvendig da de fleste andre produsenter ser ut til å klare seg uten.

Vurdering:
2/10

Test av "Allévo Ginger Caramel"

Dette produktet virker generelt sett som en litt endret versjon av Allévo Red Berries som jeg testet tidligere, se Test av "Allévo Red Berries" for selve testen. Samme innhold av kalorier, det vil si 210 kcal, bare at her er baren isteden halvveis dekket av melkesjokolade samt at bær-innholdet er erstattet av ingefær.

Produktet lukter ganske greit med en god søtlig lukt fra sjokoladen, men det er også en tilstedeværelse av ingefæren som produktet tydeligvis reklamerer med. Smaksmessig så må jeg nok melde meg som inhabil ettersom Ginger-biten (som når oversatt fra engelsk selvsagt vil si ingefær) av navnet mens jeg hastet gjennom butikken, mer eller mindre fordi jeg hater shopping og benytter så lite tid på dette som menneskelig mulig når selskapet mitt ikke er spesifikt ønsket. Grunnen, for å være helt ærlig er at det er få ting jeg avskyr mer enn smaken av ingefær, men når kjøleskapet likevel var skrapet så var det enten å prøve seg på denne eller å dra på butikken - den kunne umulig være så ille når det står karamell på den?

Jeg hadde problemer å skille ut smaken av karamell da ingefæren var for overdøvende forferdelig, men det er selvsagt mulig jeg hadde funnet den om jeg hadde klart å kjenne hardt nok etter. Samme fornøyelige sprø konsistens som den med bær så dersom du liker ingefær så tror jeg ikke det skulle være spesielt mye å utsette på det.

Konklusjonen er nok den at jeg fortsatt hater smaken av ingefær, og bør generelt sett holde meg langt unna alt som reklamerer med dette som smakstilsetning. Ingen peiling på karakter da jeg utvilsomt fant den forferdelig, men liker du ingefær så får du sette en karakter selv.

Vurdering:

?/10

Test av "Noka Banana Confect Bar"

Nok ett produkt fra Noka, også denne gangen en Confect Bar slik som karamell-varianten jeg testet på tirsdag, se Test av "Nola Caramel Confect Bar", med ett begrenset spektakulært resultat. Med sine 211 kcal og med en reklamert smak av banan så bør det da være duket for en smakfull affære med referanse til banosen man vokste opp med samt også banansjokolade fra et utall produsenter opp gjennom årene.

Konsistensen er myk og som sådan omtrent som forventet. Ved åpning av emballasjen blir man møtt av en god duft som med en gang gir assosiasjoner til sjokoladebananer slik som posene laget av Minde så forventningene går øyeblikket i taket, men som hør og bør man vente med å gi en dom før man har tatt den første biten.

Den første biten fortæres, og må nok formidle den skuffende rapporten om at den ikke sto i forhold til forventningene. Smaken var noe melete med et svakt hint av banan, omtrent som en 5 minutter gammel bugg. Ettersmaken føltes noe kunstig, og må si at etterhvert som jeg spiste mer av den så føltes det som om at den bygde seg opp i munnen inntil det hele endte opp som en rimelig kvalmende affære. Personlig så tror jeg det er en grunn til at de fleste godteri-kombinasjonene involverende banan som smak er dekket i et tykt lag mørk sjokolade, og det at den bitre smaken av kakao balanserer ut den lett kvalmende følelsen av banan-essensen, eller hva enn man skal kalle den kjemiske blandingen de har tilsatt.

Konklusjonen fra min pseudo-vitenskapelige test uten noen form for statistisk grunnforståelse er at det utvalgte panelet, det vil vel egentlig si kun meg selv, fant produktet spiselig om enn faretruende kvalmende.Kanskje kunne den fungert som avveksling når man ble lei av alt annet, men inntil da så er det greit å gå for noe annet.

Vurdering:
4/10

Test av "Noka Caramel Confect Bar"

Har tidligere testet flere produkter i serien fra Noka og selv om dette er en måltidserstatter og en såkalt slankebar så er Confect Bar-serien mer lik de vanlige sjokoladelignende produktene fra Allévo og Nutrilett enn den tidligere testede Noka Choco Crisp Bar. Med sine 216 kcal så er den midt på treet, men i forhold til det viktigste elementet, hvorvidt den faktisk metter, så er den hverken bedre eller dårligere enn alternativene.

Produktets konsistens er myk og en del seig så referansene til karamell er definitivt til stede  på en god måte, men føler samtidig at den kan virke litt tørr og i overkant for melete i forhold til min smak. Når man likevel var innom temaet med smak så er ikke akkurat følelsen av å spise karameller spesielt tilstedeværende her, i hvert alle fall ikke ved første første inntrykk. Smaken av karamell gjør seg nok gjeldende etter hvert, men da mer som en ettersmak enn noe annet.

Dersom man skulle konkludere med noe så er det at produktet i seg selv er greit nok uten at det i henhold til konkurrerende produkter kan nevnes som noe annet enn gjennomsnittlig - ingenting galt med det, men ingenting å skryte av heller. Fikk ikke helt med meg den nøyaktige prisen jeg betalte, men husker at jeg reagerte litt på at den var noe høyere enn hva jeg vanligvis ville forventet.

Vurdering:
6/10

Test av "Extend Crisps - Italiensk krydder"

Ser ut til at apotek-kjedene her i byen har begynt å selge produktene fra produsenten Extend som ett alternativ til eksempelvis produktserien fra Allévo, som inntil nå har stått relativt alene i hyllene. Det som er interessant her er at Extend ikke bare leverer måltiderstatninger og mellommåltider, men også snacks slik som denne - ting som er ment å skulle spises for kosen sin skyld, men at man likevel ikke skal trenge å ha fullt så dårlig samvittighet som den assosiert med vanlig potetgull, eller gud forby at man skulle unne seg litt sjokolade. Dette produktet er visstnok det de har kalt Crisps, noe som forsåvidt også er et vanlig britisk dialekt-ord for potetgull så her har de med andre satt listen ganske høyt oppe og det gjenstår da bare å få undersøkt hvorvidt forsøket lyktes eller om dette er en fallhøyde de burde ha unngått i utgangspunktet.

Selve posens innhold er kun oppgitt til å ha en vekt på kun 32 gram så hadde det ikke vært for lyden som høres når man rister på den så ville man nesten kunne trodd at man hadde kjøpt en tom potetgull-pose, men spent som man er så åpner man likevel posen og tar ett forsiktig sniff for å vurdere hvorvidt dette er noe man ville være villig til å putte i munnen. Lukten av italienske krydder er definitivt tilstede, men om mulig så lukter det litt vel kraftig sammenlignet med hva man vanligvis ville forventet av eksempelvis av en pose potetgull - den beste sammenligningen jeg kan komme opp med er å sniffe på en Toro-pose med Pizza-saus, og gitt at valget av krydder er mye av det samme så er ikke det nødvendigvis en dårlig ting. Utseendet av selve produktet fremstår som bittesmå ris-kaker, men i forsøket på å få dem inn i munnen endte jeg opp med å drysse krydder og en melete masse overalt så i forhold til det øyeblikkelige behovet for å støvsuge så er produktet i samme kategori som eksempelvis Maarud Taffel Sticks, men den melete følelsen er en uheldig kvalitet å være alene om.

Gjør mitt beste for å se bort fra dryssingen på veien, men klarer likevel å få den første biten til å gå ned på høykant. Selv om smaken er god med ett sterkt hint av krydder så er konsistensen absolutt forferdelig - disse ser ikke ut til å knase når man tygger i dem, og føler heller at beskrivelsen om at de bare går i fullstendig oppløsning er en god del mer dekkende. Nesten som å ha inntatt en spiseskje mel og en teskje med en mild krydderblanding. Prøver en bit til, men denne går ikke fullt så lett ned uten å nødvendigvis skylle den ned med noe å drikke - til tross for at hele posen utgjør kun 120 kcal, så er ikke dette ett godt utgangspunkt for noe som skal spises for kosens skyld.

Dersom man skulle konkludere med noe så må det være at den smaker greit av krydder, og skal visstnok være et noe sunnere alternativ for snacks sammenlignet med tradisjonelt godteri. Likevel, når man føler for å spise godterier og andre ting som ikke nødvendigvis godt for oss, eller magemålet for den saks skyld, så bør det i det minste være noe bedre enn dette. Mamma var på besøk når jeg testet denne og til tross for at innholdet i posen neppe var i nærheten av å fylle selv den minste skålen min, og til tross for at vi var to personer så ble likevel mesteparten kastet. Når det kommer til det fysiske volumet ris-kjeksene utgjør så vil den lille skålen disse kjeksene fyller kalori-messig være omtrent det samme dersom du fyller den samme skålen med Maarud Superchips, så gå heller for alternativet.

Vurdering:
2/10

Test av "Nutrilett Hunger Control Dark Chocolate"

Nutrilett i likhet med Allévo ser ut til å ha levert gode produkter innenfor måltiderstatninger for personer med enten for lite tid til å velge noe annet enn hurtige måltider, eller rett og slett prioritere et måltid i det hele tatt. Ser samtidig at reklamene for Nutrilett nå snurrer over tv-skjermene, og det de omtaler som deres mestselgende produkt er nettopp Nutrilett Hunger Control Dark Chocolate så da må man nesten teste disse for å se hvorvidt smaken skaper gjenkjøp eller hvorvidt det kun er snakk om at det er den mest gjenkjennelige smakskombinasjonen.

Med sitt innhold på kun 216 kcal er dette et produkt som ligger omtrent midt på treet, men som nevnt i tidligere innlegg så kan det være en idé å tenke over at to brødskiver med magert pålegg er omtrent like mye - å bytte ut en lett frokost med disse, eller hvilket som helst lignende produkt for den saks skyld, kan dermed ende opp med å ikke gi spesielt mye nedgang på vekten.

Smaken er svært god og mine mistanker om at den mørke sjokoladen ville gi den en bitter ettersmak ble raskt avfeid som ukorrekt, og sammensetningen er faktisk veldig god - langt fra den bitre følelsen av 70 % kakao-sjokoladen som lavkarbo-leiren messer så mye om for tiden. Overraskende nok har den også en smak av kaffe, visstnok i form av det innholdsbetegnelsen omtaler som Cappucino-crisps, i og med at navnet på esken kun tilsier mørk sjokolade - faktisk såpass at jeg var nødt til å ta en ekstra titt på innholdsbetegnelsen for å sjekke at den ikke hadde vært pakket i feil emballasje. 

Sammensetningen av mørk sjokolade for ikke å nevne kaffe-smaken som kom ut av intet vil muligens ikke falle i smak hos alle, men gitt at jeg er en person som setter pris på de fleste ting med innhold av kaffe, vel annet enn faktiske kopper med kaffe da, så må jeg si at dette er den beste smakskombinasjonen jeg har kommet over blant disse produktene. Løp og kjøp.

Vurdering:
10/10

Test av "Atkins Advantage Chocolate Caramel Crunch"

Advantage-serien av produkter fra Atkins er ment som en måltidserstatning til forskjell fra det tidligere testede mellommåltidet Atkins Endulge Crispy Milk Chocolate. Med ett innhold på kun 215 kcal har den samme mengden kalorier som det meste annet jeg har testet, men det er likevel smaken som teller mest i forhold til hva man ender opp med å velge i lengden - noe slikt som i at har man hadde ett eneste uhell med peppermynte-schnapps en gang så er det mulig du blir dårlig bare ved tanken, og når det kommer til måltiderstatninger ser det ut til at man er lite tjent med å kjøpe mer enn en av gangen inntil du faktisk har fått smakt på den. Med andre ord så smaker jeg på djevelskapen slik at du slipper.

Atkins Advantage Chocolate Caramel Crunch er definitivt ett produktnavn det både tar mye tid å uttale samt å skrive inn i bloggen da produsenten tydeligvis liker my detaljer i navnet, men heldigvis tok det kortere tid å gjøre seg opp en mening rundt det. Ser ut som en solid bar med små puffede riskorn inni samt et mørkere lag sjokolade på utsiden, men jeg har mine anelser da sjokoladen ikke lukter helt rett.

Smaken avslører det hele som en eller annen mandel-smakssatt protein-blanding (antar det er det varedeklarasjonen omtaler som soya-crisp). Fryktelig kvalmende med en smak av dårlig sjokolade, omtrent som en 10-kroners adventskalender en gang uti april. Bruken av kunstige søtningsstoffer trekker også ned da det må være grenser for hvor mye uhumskheter man skal få i seg på et måltid, og skal det være e-stoffer involvert så synes jeg det i det minste det burde smake skikkelig - uansett så er bruken rart da de fleste andre alternativer smaker langt bedre og klarer seg uten slike tilsetninger. Ettersmaken kan definitivt beskrives som noe uggen og det føles som om man har ett fettbelegg i munnen, og det virket ikke til å gå helt bort  selv ved å skylle ned med vann.

Denne er spiselig, men ville neppe vurdert å kjøpe en til da det er mye på markedet å velge mellom og dette er en av de verre jeg har smakt.

Vurdering:
3/10

Test av "AKCD Easy Diet Tomato Soup"

For de av dere som har fulgt med i timen så husker dere sikkert (red: mest trolig ikke) at jeg for en god stund tilbake plukket opp en håndfull suppeposer merket AKCD Easy Diet, og da mer enn noe annet for det formålet å ha noen enkle tilgjengelige middagsalternativer som kunne inntas på dager der middagen må nytes alene uten at dette nødvendigvis måtte være Stabburets Grandiosa eller gud forby, takeout fra Dolly Dimples eller lignende overvekts-aksellerasjonsprodukter. Dette resulterte i en test av suppeposen merket AKCD Easy Diet TexMex der høydepunktene inkluderte fysisk og psykisk ubehag som følge av å tvinge suppen ned samt det påfølgende strevet med å holde den nede, men dette kan dere sikkert lese mer om i den originale bloggposten navngitt Test av "AKCD Easy Diet TexMex" da fokusen denne gangen er å se hvorvidt den samme produsentens tomatsuppe muligens kan overgå de allerede etablerte forventningene jeg har den.

Suppens tilberedning foregår på samme måte som den tidligere testede suppen så det hopper jeg glatt over, og velger heller på å fokusere på det som skiller mellom disse - nemlig smakstilsetningene. Innholdsfortegnelsen er ikke så veldig forskjellig fra den gjengitt på TexMex-suppen selv om det er noen forskjeller, men må si at jeg vet ikke hvorvidt det er kromkloriden (tilfeldig ingrediens fra innholdsfortegnelsen) som er den mest definerende for smaken, men det smaker iallefall ikke noe jeg ville sammenlignet med tomatsuppe. Lukten og fargen hinter litt om tomat, men også denne gangen minte smaken om en kombinasjon mellom proteinpulver og ettersmaken fra en natt med overdrevent missbruk av alkohol.

Kanskje ikke en helt vitenskapelig test av produktet, men bildet viser faktisk suppetallerkenen etter at jeg har inntatt så mye som jeg var i stand til så kan ikke si annet enn at jeg var glad jeg hadde unnet meg en god mengde godt brød slik at det i det minste ble inntatt noe som kunne gi kroppen næring inntil jeg får samlet nok energi til å lage en ny middag. Karaktervurderingen er relativt grei å sette da TexMex-grytens vurdering til karakteren 2 av 10 gir rom for at denne faktisk kan plasseres på hakket nedenfor - hadde jeg ikke gjort det så hadde jeg vært tvunget til å sette TexMex-gryta opp en karakter, og det ville vært fullstendig ufortjent. Anbefaler at alle holder seg langt unna dette produktet og eventuelle personer som måtte påstå noe annet da det utvilsomt må være snakk om folk med nedsatt vurderingsevne og/eller smaksregister.

Vurdering:
1/10