Hersketeknikk for begynnere

Året var 1970 eller noe slikt, feministen Berit Ås gikk på scenen for å en gang for alle røske opp i hvordan vi alle menn behandlet kvinner på arbeidsplassen. Systematisk, målrettet og tilnærmet utelukkende dårlig oppførsel i den grad at ordet hersketeknikk plutselig ble dagligdags-tale. Menn lovet både bot og bedring, noen fulgte opp selv om en hel del sikkert bare ble litt mer subtil i sin fremtoning.

Omtrent 30 år senere, Valla-saken eksploderer i media og alle argumenter om at taktikkene kun var forbeholdt gamle gubber i slitne dresser blir en gang for alle lagt dødt. Det kan kanskje tyde på at alt ikke handlet om illustrasjonen på dodøren, men muligens i en retning av at kombinasjonen mellom arroganse og rom for utøvelse.

Tidligere utgivelser med råd om hvordan man skal kjempe mot mennenes overtak må oppdateres i henhold til den nye hverdagen, vel å merke for å fokusere på at dette ikke utelukkende er et "kvinnelig problem" - mer en allmenn realitet.

Forfatterne Hilde Sandvik og Jon Risdal leverer med boken Hersketeknikk en lettlest, underholdende og forholdsvis informativ gjennomgang av de mest kjente teknikkene, noen ukjente samt sikkert noen få som sikkert havner under kategorien "teoretisk" ettersom de først kan virke litt vel bisarr som en intensjonell teknikk... Skal likevel ikke undervurdere menneskers evne til å behandle hverandre dårlig, så man skal aldri utelukke noe som helst.

Helgenen jobber sent og tidlig, er først inn og sist ut. Arbeidskapasiteten sier ikke alltid like mye om effektiviteten, men det er ikke så viktig. Du har kanskje familie og et liv utenfor jobben, men det overser hun glatt. Ofrer du deg ikke som henne, har hun overtaket på deg.

Personlig har jeg det relativt enkelt for å se gjennom de mest grunnleggende teknikkene, mest trolig av at det er helt typisk for min personlighetstype å ikke respektere folk ut fra titlene de gjemmer seg bak, bilen de kjører eller årgangen på Cognac-en de slurper i seg på hytta - vi danner respekt ut fra de handlingene vi ser, ikke illusjonen de prøver å presentere. Likevel, det å bare konstatere at sleiken endelig har vist sitt sanne ansikt er noe helt annet enn å kjempe tilbake, for det kreves det erfaring og da kreves det at man velger de tilsvarende mot-taktikkene for å unngå at man ikke bare har kjøpt seg en nemesis.

Nå er det vel kanskje en forventninger om at det kun er mennesker som selv er forholdsvist upassende skrudd sammen som ender opp med en nemesis, men akkurat det er ikke akkurat et forhold som krever to aktive parter... noen har faktisk galskap nok for flere enn seg selv. Hvorvidt disse da vil se på denne boken som en håndbok for offensivt bruk fremfor forsvar kan nok sikkert i seg selv være et potensielt problem da ikke så mange av dem kommer med noe direkte forsvar utover å bare svelge noen kameler, slenge ut et offerlam ved å "angi" en kollega eller å bare ignorere spillet i seg selv (tar noe lengre tid).

Boken hopper uheldigvis over de psykologiske faktorene som underbygger mye av den oppførselen som etterhvert er blitt generalisert ned til det som essensielt sett er en lett gjenkjennelige samling med teknikker, og leser går dermed glipp av det jeg vil karakterisere som den største lærdommen å trekke ut av det hele. Ikke det at jeg stiller garanti for at hverken forfatterne eller noen andre for den saks skyld vil vært enig med meg, så vil jeg si det så enkelt som at en leder eller medarbeider observert i utøvelsen straks vil bli gjenkjent som en person i forsvars-modus.

Med andre ord, så kan de i alle falle ikke anses som noen som angriper ut fra en fra en posisjon av styrke. Et forbehold som må tas hensyn til er at dette IKKE gjelder når utøveren er en den klassiske psyko/sosio-paten som generelt sett bare bør unngås da personen i og med at der den ene av dem finner direkte glede i "spillet" så forstår den andre ikke situasjonen, heldigvis ser man lett hvem de er. Førstnevnte ved en enorm trang til å baksnakke hvem enn som ikke er tilstede rundt lunsj-bordet, den som følger med vet at før eller siden kommer det et tidspunkt da også de ikke er tilstede rundt bordet (teknisk sett er vel egentlig den psykologiske forklaringen at psykopaten som oftest har kraftig underutviklet evne til selvkontroll, og de klarer dermed ikke unngå aktiviteten). Sistnevnte har heldigvis aldri noen reell støtte fra gruppen mennesker rundt dem, ingen stoler på dem og de fleste vil kaste dem til ulvene det sekundet de presenteres med et alternativ - de er heller sjeldent observert utenfor det offentlige i og med at det er kun der de har muligheten til å feile oppover i hierarkiet.

Boken er underholdende lesning for alle med planer om å ta et dypdykk på den mørke siden av menneskelig moral, eller rett og slett dersom du bare er som meg og ønsker et innblikk i blårussens tankeprosesser... Litt vel generalisert å bare skylde blårussen? Jepp, men så er jeg ingeniør og vi finner glede i det å bygge ting - ikke i å fikle med budsjetter, organisasjonskart og hva enn det måtte være i tryggheten av en glassboks en plass ute på sidelinjen. Helt annen kultur. Når vi derimot må ha noe direkte med dere å gjøre så lønner det seg å ha bladd gjennom den lille svarte.

PS! Dersom jeg i øyeblikkets hast ikke fikk understreket det lille glimtet i øyet underveis, så møter jeg eventuelle militante feminister til diskusjon over en bedre middag. Jeg lager maten, du tar med vinen og et fyrig temperament!

Den blå flamme

Illustrasjon fra nettstedet The Mind Unleashed.

Tenkte her om dagen over en samtale jeg hadde med en psykomotorisk fysioterapaut for å distrahere oss begge fra den biten om at han holdt på å slite av meg hodet, han er den typen fysioterapeut man blir sendt til når man er så stiv at kroppen ikke lenger husker at det er en unormal tilstand. Jobb innenfor IT, opplev interessante problemstillinger var visst det de hadde reklamert med ja.

Den blå flammen handler mer om å gå til kilden av hvor man henter energi her i verden, ikke for å komme nærmere innpå - mer med det formål å se hvordan energien vi blir utsatt for påvirker oss.

Sagt på en bedre måte, også innfelt øverst til høyre, kan man parafrase et utsagn fra William Gibson, det vil si at så lenge man er nedkjørt og nærmest deprimert så kan det være en god ide å rett og slett bare forsikre seg om at man ikke nødvendigvis bare er omgitt av drittsekker.

Realiteten er den at vi tross alt lever i et samfunn der vi ser på det å gjøre noe uten å forvente noe tilbake er mistenksom oppførsel, empati er en svakhet mens psykopatisk oppførsel tilbes som et godt forbilde. Langt unna det idealet Echart Tolle omtaler i boken En ny jord, så alle snev av en eventuell opplyst oppførsel vil definitivt føre til at drittsekkene tar et skritt fremover fra mengden med det formål å introdusere seg med sin nye offisielle tittel.

Nå er det selvsagt ikke alltid mulig å isolere seg selv fra alt og alle som påvirker en negativt, enkelte går tross alt bare gjennom noe og trenger kanskje til og med vår hjelp for å komme seg ut av det. Noen må vi bare tolerere, det hjelper i det minste å vite hvem de er så vi kan minimere eksponeringen. Andre igjen har rett og slett bare bestemt seg for å være miserabel, hva enn vi gjør har vi ikke potensiale for å oppnå noe som helst annet enn å bli sliten - noen ganger er det rette valget å la dem treffe bunnen på egen hånd.

Sistnevnte, hvor enn absurd bare eksistensen av dem ser ut til å høres ut som, er fryktelig enkelt å identifisere når vi ikke kjenner dem, vi nærmest instinktivt unngår dem med mindre man samtidig er på samme nivå selv. De fleste av dem kommer derimot inn i livene våre med positive egenskaper samt også en positiv innflytelse på oss, det er bare at noe skjer underveis mens vi selv står for nært til å se det. Vi ser ikke verden slik den virkelig er, men heller sett gjennom delt historie og erfaringer fremfor det vi faktisk plukker opp og blir påvirket av.

Tenker man på studie av noe slikt som Mindfulness, det vil si det å praktisere kunsten av å se verden slik den faktisk er, merker man raskt hvem som er positive påvirkninger i livet vårt. Noen vil oppfordre og motivere oss mens andre igjen vil påpeke hvor teit det hele egentlig høres ut, gitt at man faktisk ikke gikk rundt og tenkte på noe oppriktig teit i enhvers objektive øyne så ser man raskt hvem som er kilde til positivitet i livet vårt kontra de som bidrar til å dra oss nedover.

Personlig vil jeg nok si at jeg har både mistet og kvittet meg med store kilder til negativitet i livet mitt den siste tiden, noe som kanskje kan være et tegn på at får man plutselig en moderat positiv innstillingen ut fra intet så hender det faktisk at drittsekker på eget initiativ faktisk finner ut at det neste logiske steget er å levere inn oppsigelsen. Helt uten påvirkning fra min side, så da kan det kanskje være noe i det at et ego friker ut når det plutselig møter noe annet.

Langt fra arrogant nok til å i det hele tatt kalle meg selv noe som helst i nærheten av opplyst, det faktum om at jeg feiret en begivenhet som en oppsigelse bør vel kanskje være sterke indisier i forhold til det motsatte. Det å tenke gjennom hva og hvem som påvirker oss i positiv retning er vel sikkert noe alle av oss kan ha godt av.

Det "opplyste" ego

Med all den praten som fra tid til annen sirkulerer rundt i forhold til åndelig opplysning legger man kjapt merke til at det er en del selv-utvalgte eksperter på området, eller hvilket som helst område for den saks skyld, som straks stikker hodet frem for å fortelle om sine suksesser på området. Uansett om de kaller seg guruer, life-coaches eller hva nå enn årets nye hippe navn er for noe, så er ikke alle disse bare en annen form for ego?

Mest trolig ja. Dersom man opphever seg selv til noen som vet bedre enn andre så har man allerede definert dette som en del av sitt eget ego, selv om man velger å bruke merkelappen om å være uten ego så er det fullt mulig å ha et ego basert på akkurat denne troen! På en måte spiller de bare i henhold til en allerede definert historie om seg selv, det er bare det at historien kanskje i større grad er basert på seg selv samt at det hele inkluderer en litt mer egosentrisk fokus.

Det verserer en historie om at en gang ble en Zen-buddhist munk spurt om hvilken lærdom han kunne gi etter å ha brukt et par tiår på meditasjon. Etter å fundert på spørsmålet i noen minutter svarte han helt enkelt at det eneste han hadde lært var at han ikke kunne noe. Personlig tror jeg historien bygger på et av utsagnene fra filosofen Sokrates, det vil si noe slikt som Alt jeg vet, er at jeg ikke vet noe. 

Uansett så tror jeg lærdommen, uansett hvor den opprinnelig måtte komme fra er veldig fin i og med at den på sett og vis samtidig belyser mitt inntrykk om at jo mer folk proklamerer sin ubestridelige mestring av noe, jo mer må jeg nesten vurdere hvorvidt det faktisk heller ikke kun er snakk om noen med et begrenset verdenssyn. Forsåvidt noe som harmoniserer dårlig med vestens tendens til å sette likhetstegn mellom visdom og volum, uavhengig av om det er i antall desibel eller antall ord per minutt.

Betyr ikke det at jeg da samtidig går i den samme fella ved å skrive om det da? Her kommer man over på intensjonen med det man kommuniserer og eventuelt hvorfor. Kan umulig si noe om den resterende verdens intensjon i forhold til noe som helst, det eneste jeg faktisk kan uttale meg om med en viss form for nøyaktighet er min egen intensjon når jeg skriver innlegg som dette. Intensjonen min er rett å slett å forbedre mine egne ferdigheter ved å skrive om de tingene jeg tenker på for tiden, hvorvidt noen leser det er forsåvidt irrelevant.

Tror at uansett hvor enn mye positiv påvirkning en handling tilsynelatende ser ut til å ha, så har jeg problemer med å tro at dersom intensjonen ikke er like ren så vil heller ikke helheten ende opp med å bli til noe positivt. Hvor mange ganger har ikke den norske regjeringen vært involvert i å ettergi fattige nasjoners utenlandsgjeld, men har noen gang noe slikt ført til en forbedring for landet det gjelder? Resultatene tror jeg for det meste har vært begrenset til å nok en gang kunne klappe hverandre på ryggen og skryte av hvor solidariske vi er.

Åndelig opplysning, praktisering av Mindfullness samt eventuelt også meditasjon har blant de med litt mer innsikt jeg har på området fått enkelte likheter med fight club, rett og slett ved at den første regelen om det hele ser ut til å være å ikke snakke om slike ting utenfor eget miljø. Sånn bare for å være på den sikre siden.

<< Når ego møter ... ? | En ny jord >>

Når ego møter ... ?

En ting jeg har stusset over opp gjennom årene er det at folk gjerne vil tillegge deg egenskaper du selv ikke en gang kjenner deg igjen i. Det kan vel å merke være at du selv lever i en tilstand av ubevissthet i forhold til hvem du egentlig er, noe slikt som ditt eget private selvbedrag. Er du derimot rimelig sikker på hvem du er, eller i det minste hva du tenkte i en gitt situasjon så kan det faktisk være noe annet som skjedde.

Et par år tilbake opplevde jeg å bli kalt inn til sjefen min til samtale fordi noen hadde klaget på at jeg var umulig å diskutere noe med, noe som for de som faktisk kjenner meg vil virke relativt fjernt - for de som ikke kjenner meg så er jeg i grunn pragmatisk, og legger ingen prestisje i å være den som presenterer den endelige korrekte løsningen. Kunne egentlig ikke huske å noensinne ha diskutert noe som helst med personen det gjaldt, langt mindre den spesifikke problemstillingen vi måtte komme til en enighet om. WTF?

Hvordan kunne jeg ha vunnet en diskusjon jeg ikke visste om? Muligens hadde jeg hatt den før klokken 9 om morgenen og dermed ikke vært våken nok til å nødvendigvis få med meg alle detaljer, men selv om jeg glemmer et telefonnummer i ny og ne så husker jeg i det minste å ha snakket med noen og om hva. Saken er den at jeg inntil da ikke hadde hatt noe som helst med hendelsen å gjøre, alt hadde foregått i hans egen lille verden.

Litt usikker på om jeg egentlig klarte å fullstendig illustrere poenget jeg ønsket å fremsette, men det jeg hadde håpet å formidle var i alle fall det at det synspunktet andre har av deg kommer ikke alltid til å ha noe som helst med deg selv å gjøre. Noen ganger vil de ha et inntrykk basert på et lite eventuelt ikke-eksisterende grunnlag, andre ganger så har vi rett og slett en tendens til å tillegge andre de svakhetene vi selv sliter med - uavhengig av om de egentlig eksisterer der.

Realiteten er da at uavhengig om hvorvidt du selv vet hvordan du tenker og fungerer til enhver tidspunkt så vil du alltid bli tolket ut fra den andre personens antakelser og inntrykk om deg. Møter du selv situasjonen uten et relevant ego, det vil si at du prøver å være åpen i forhold til å tolke situasjonen slik den faktisk er så kan du faktisk ende opp med å tiltrekke deg mer problemer; rett og slett ved at et ego forventer et annet ego, og det finnes knapt noe mer urovekkende enn noe som plutselig ikke stemmer overens med ens forutinntattheter.

<< Jeg MÅ ... | Det opplyste ego >>

Jeg MÅ...

Kitten in hamster ball (kilde)

Ordene "jeg må", er så små og tilsynelatende uskyldige som bare de kan prestere å være som en del av vårt dagligdagse språk, men samtidig så er disse to ordene den hovedsaklige grunnen til at de fleste av oss aldri vil finne en form for varig lykke i livene våre. En eventuell grunn nummer to burde  du generelt sett ikke ha noe behov for på dette stadiet av innlegget, men for ordens skyld så var det noe om å faktisk sette pris på det man holder på med.

De nye moderne livene våre handler om å hele tiden skulle være opptatt av noe, de stille øyeblikkene er nærmest per definisjon bortkastet fremfor å være de pusterommene vi faktisk trenger i hverdagen vår. Selv når vi er sammen med andre så er tankene våre alltid allerede opptatt med å tenke på morgendagens aktiviteter, deltar vi i samtalen så er det kun med hensikt for å enten finne det korrekte stedet der vi selv kan prate eller å finne passende argumenter for vårt eget synspunkter - vi er sjelden tilstede. Resultatet er at vi opplever kun det overfladiske i enhver opplevelse, aldri essensen av det vi holder på med. Gjorde du den korte øvelsen i et øyeblikk av mindfulness ser du kanskje samtidig skalaen av hvor mye vi egentlig aldri fanger opp, hver dag og i alt vi gjør.

Starter du med ukentlige øvelser i en sport slik som langrenn, klatring, håndball eventuelt hvilken som helst annen aktivitet der fremgang svært enkelt kan både observeres og måles, hvor lang tid tar det fra følelsen av at dette var "morsomt og jeg vil gjøre dette flere ganger" frem til du ytrer en setning som starter med ordene "jeg må"?

Er du relativt ung som meg selv så skjer dette nesten øyeblikkelig, egoet vårt har allerede integrert aktiviteten som en del av oss selv og det er allerede blitt noe vi knapt selv går gjennom i noe annet enn en halv-våken tilstand. Vi tenker allerede på eventuelle resultater, tiden brukt eller antallet mål vi kan skryte av på facebook.com. Borte er allerede følelsen av å glede seg over noe nytt, dessverre er også gleden over å aktivt følge med på hva vi holder på med fordi du liker aktiviteten, du legger ikke en gang merke til det.

Ordene "jeg må" er egoets fremste mantra i hverdagen, bare bruken av de har allerede redusert alt du gjør ned til et punkt i din digitale kalender inntil du en dag finner ut at det var lenge siden du satte pris på aktiviteten og dermed begynner søket etter noe nytt. For å vri litt på det hele, når var sist gang du gjorde noe du satte pris på til tross for at du hverken var god til det uten noen krav eller reelle håp om å i det hele tatt bli merkeverdig bedre til det, noe du gjorde bare fordi du likte aktiviteten? Dersom du i det hele tatt kan huske å ha deltatt på noe slikt var du sikkert i selskap med et barn, omgitt av Lego, fargestifter og vissheten om at i deres øyne er uansett alt fantastisk og nytt (selvsagt kun dør de blir litt eldre, da er få ting slik lenger).

Den enkle utveien er å følge med på måten du selv omtaler aktivitetene du holder på med i løpet av dagen; frokost, jobb, middag, middagshvil, aktiviteter med eventuelle barn, aktiviteter med eventuelle partnere og til sist gjør du deg klar for å gjenta dette dagen etter igjen. Hver gang du oppdager at du er i ferd med å si ordene "jeg må", så endrer du uttalen din til at "nå velger jeg å".

Bakgrunnen for dette er at vi alle innerst inne vet at alt vi egentlig er tvunget til å gjøre er å puste, sove, spise og drikke. Alt annet er valg, og selv når det kommer til de tre siste av disse har vi til og med valget om å ikke gjøre selv disse i varierende mengder med tid, dersom vi selv finner behov for det.

Sier selvsagt ikke at det ikke vil være konsekvenser for å velge å bli hjemme fremfor å dra på jobb, men ved å si at jeg velger å dra på jobb blir du selv bevisst på at du for det første faktisk har et valg, for det andre så innser du samtidig at du velger noe bort. Den siste kan være noe så leit som å velge en jobb og bedre inntekt fremfor å være hjemmeværende husmor og selv om det nesten kan høres ut som jeg er dømmende i forhold til det valget, så er alt jeg gjør å anerkjenne det at de også hadde et valg og gikk en annen retning enn hva som kanskje er vanligst i Norge idag. På mange måter isolerer vi oss mentalt fra ansvaret for valgene vi ikke tok.

Du vil nødvendigvis ikke ved å endre uttale endre på valgene du ender opp med å ta, men du føler ikke lenger at du sitter fast i og med at du alltid ser alternativet - det viktigste derimot er at du hele tiden kan si til deg selv mens du utfører uansett aktivitet så gjør du det fordi du selv har valgt å gjøre det. Samtidig vil du også sette mer pris på det som skjer underveis og dermed få en rikere opplevelse ut av det. To små ord, en verden av forskjell selv om du tar de samme avgjørelsene.

Lykken kommer av seg selv. Ikke fordi du alltid lykkes med alt du gjør, men fordi du kan finne glede i de tingene du gjør underveis fremfor å satse alt på noen få sekunders lykke ved å nå et mål - et mål som du du noen få sekunder senere finner ut har flyttet seg, og du er igjen langt unna.

Kilde: To Which I Replied...

<< Ego too much? | Når ego møter ... ? >>

Ego too much?

I gårsdagens innlegg definerte jeg Ego som de merkelappene som blir knyttet til hvem du er, noe som essensielt sett tilnærmet er definisjonen av galskap ved at man essensielt sett definerer den man er ut fra allmennhetens inntrykk av deg. Er ikke denne galskapen bare sunt for mangfoldet i verden da?

Det kommer egentlig an på hvordan man velger å se på verden; ser man den som noe eksternt fra en selv så er det selvsagt ikke noe problem så lenge det ikke negativt påvirker deg selv, men ser man derimot på seg selv om en del av den større helheten må man samtidig anerkjenne at det som skader individet skader egentlig oss alle.

Personlig så tror jeg at jeg gradvis beveger meg mot alternativ 2, og skulle man samtidig trekke på mitt nordnorske ordforråd så er det fristende å si noe slikt som:

Gi blanke faen i å reduser meg til merkelappa din helvetes jævel, se tell faen å våkn opp førr helvete og se ka du gjør med den verdn vi lev i!

Kan du med hånden på hjertet si at det er noe annet enn skadepotensiale som skiller mellom selv-erklærte finansfyrste fra den gjennomsnittlige militante vegetarianeren? Kjemper virkelig feminist-grupper for likestilling, eller ønsker de bare en markant forskyvning i deres egen retning? Tror du virkelig at politikeren som taler "din sak" nødvendigvis har ditt beste som sitt mål?

Kanskje litt poengløst å nevne noe generelt som blogger i denne sammenhengen da det nærmest burde være underforstått, det er derimot en grov generalisering da det finnes mange blogger som ikke faller inn under kategorien rosa, men de fleste blogger som leses gjør nok det. Er det noe større symbol for ens egen selvopptatthet enn å legge ut daglige oppdateringer om utelukkende overfladiske og essensielt poengløse detaljer slik som kombinasjoner av merkekjedenes ulike kolleksjoner?

Noe som selvsagt bringer meg over i den andre fallgruven når det kommer til ego som ikke er like omtalt, nemlig det å snakke nedsettende om rosa-bloggere slik som jeg gjorde i forrige avsnitt. Skal ærlig innrømme at jeg har en tendens til å se på dem litt på samme måten som jeg ser på veskehunder - det vil si at jeg ser det er et liv på sin egen måte. De bidrar til mangefoldet som finnes, men når det blir for mange av dem så får man fra tid til annen bekymringer om at en dag så vil det være alt som finnes... Heldigvis kollapser nok samfunnet lenge før den tid, og kanskje ender vi til og med opp med å gå tilbake til chihuahuaens opprinnelige formål; det vil si grillet, mest trolig servert med grønnsaker og ris.

Definerer vi oss selv ut fra merkelapper så vil vi mest trolig ikke en gang oppdage det desidert mest tragiske med det hele, nemlig det at vi ubevisst kjemper med nebb og klør for å beholde følelsen av oss selv uavhengig av hvilke det i så fall skulle være snakk om.

Har du eksempelvis definert deg selv som en flink pike har du følgende alternativer for å ende opp ulykkelig:

1. Feile i å oppnå det du ønsker deg, lev ut livet som mislykket.
2. Oppnå det du ønsker deg bare for å finne ut at målet har flyttet på seg, spar deg selv tid og ta en titt på 1).

Hadde det ikke vært for morbid å si noe sånt, så hadde det vært morsomt å se hvor lang tid det tar før du innser at det er galskap å gjøre det samme hele tiden mens man forventer forskjellig resultat en gang i fremtiden. Stemmer selvsagt overens med begge kjønn - definisjonen is seg selv kommer fra en tid da det var et svakere kjønn, men ikke så mye påtvunget nå lenger. Kunne sikkert skrevet flink gutt for ordens skyld, men det gir nok helt andre assosiasjoner.

Likevel så er flink pike-syndromet i dag noe man gjør mot seg selv, men hva da med sykdommer og eventuelle lidelser som man blir utsatt for da? Det er en del av livets realiteter at de fleste av oss før eller siden vil bli syk, man utvikler lidelser som man må slite med videre i livet, men det er en stor forskjell på å la noe slikt definere den man er fremfor å akseptere den som noe man må ta hensyn til. 

Dersom sykdom underbevisst blir din kilde for oppmerksomhet, uavhengig av om den er positiv eller negativ - gitt at det ikke var kritisk eller livstruende, ville du vært tilbøyelig til å ta kuren eller bortforklart den som for dyr, du hadde ikke hatt tid til å følge opp kuren eventuelt argumentert med at den neppe ville fungert på deg uansett.

Hvorfor opptrer vi da på tross av vårt eget beste, på tross av følelser eller til og med på tross av vår egen mulighet til en bedre helse? Rett og slett fordi vi føler at punkt 1 nevnt ovenfor vil føles som å dø - ikke fysisk selvsagt, men en del av den vi er ender opp med å metaforisk dø. Det er ikke uten grunn til at åndelig opplysning ofte beskrives som å dø, bare at man forhåpentligvis får gjort det en stund før man fysisk dør (ingen garantier gitt for noen av oss, selv ikke barn og unge).

Vi blir det vi tenker om oss selv, underbevisstheten vår sørger for det. Ønsker du at den skal fremstille deg som en samling følelsesløse stereotyper fullt opptatt med å sabotere ditt eget liv, ødelegge den verden du samtidig lever i eller ville du foretrukket å heller være et fullkomment menneske med utgangspunkt i premisser satt av deg selv?

<< Ego much? |  Jeg MÅ ... >>

Ego much?

Face of Labels (kilde)

Denne definisjonen kommer neppe til å stemme overens med den offisielle definisjonen innenfor psykologi eller lignende, men dette er Internett og der har man lov til å si hva enn man føler for så lenge man samtidig ikke forteller hvor man bor eller hva man heter. Så hva er da ego for noe, vet du eller er du redd for hva det i så fall vil bety for deg selv?

Ego er på mange måter alle de merkelappene vi setter på oss selv og dermed definerer oss ut fra fremfor å faktisk være oss selv, mange av disse er helt enkelt roller vi spiller ut uten å hverken investere følelser eller noen nevneverdig logikk i det vi gjør. Denne samlingen merkelapper, rollebetegnelser og historier om deg selv er det som kontrollerer deg når du selv ikke er bevisst tilstede i hverdagen, eventuelle konflikter løses mer eller mindre ved bruk av selvbedrag.

Selve ordet, ego, blir nok oftest brukt i relasjon til personer vi liker å omtale som eieren av et stort ego, noe som igjen er en annen måte å si at noen er egosentrisk. På godt norsk, rett og slett selvopptatt og som du allerede er kjent ved så er dette personer som tilsynelatende ikke er i stand til å tolke verden på en måte som ikke setter dem selv i sentrum for alle følelser og tanker.

Føler for det meste at selv om ordet selvopptatt i seg selv som kjent har utelukkende negative assosiasjoner så føler jeg personlig at dersom man skulle skapt en skala der betegnelsen selvopptatt ble plassert i den ene enden av skalaen, så ville den gjennomsnittlige nordmann være plassert nærmere enden enn et tenkt sunt midtpunkt. Hvor mye av våre samtaler kan ikke på et eller annen måte knyttes opp mot vår egen status, i den grad at "sosiale" miljøer slik som eksempelvis Facebook er blitt plassen der man kollektivt konstruerer og applauderer hverandres glansbilder.

Skulle jeg tatt utgangspunkt i meg selv så ville det være nærliggende å peke ut en del slike merkelapper som jeg sikkert også opptil flere ganger har gjort meg skyldig i å ha latt definere meg; mann, nerd, blogger, akademiker, intellektuell, reflektert, åndelig, høyere utdannet, ingeniør, amatørforfatter, amatørastronom, forferdelig dikter, motstander av norsk språkråd samt en som gang etter gang ser ut til å ignorere de fleste konvensjoner for tekstflyt... Merkelappene representerer på sett og hvis både kompetansenivåer og ting jeg holder på, noen av dem kunne til og med benyttes for å tildele meg selv en opplevd høyere verdi enn enkelte av mine medmennesker.

Så langt har jeg kun omtalt selvopptatt, men selv om disse personene sikkert setter pris på å være midtpunktet så er det ikke alle som føler seg som sentrum i verden, man har selvsagt også de etterlatte, ignorerte og rett frem ulykkelige som føler seg utenfor denne verden. Vi som stirrer ned på biltrafikken som passer nedenfor broen vi står på og tenker "what the hell", de av oss som hovedsaklig sitter igjen med merkelapper som mobbet, utskudd, frik, new-age, hippie, offer, syk, verdiløs, alene og ender opp med å se på andre mennesker som en kilde for smerte og ubehag. De svake.

På godt og vondt så er de fleste av oss ikke utelukkende den ene eller den andre av disse to kategoriene, skulle vi redusert oss ned til merkelappene så vil vi forhåpentligvis ende opp en plass i midten med noen fra begge. Problemet med alle disse, utover at man selvsagt har redusert seg selv bort fra å være noen med kapasitet til å være et fullstendig menneske med kapasitet for både følelser OG logisk tankegang er at ved å knytte deg opp mot definisjonen av dem er at den du er hovedsaklig er definert ut fra måten andre personer ser deg.

Kilde: OpenImageBank.com

Uavhengig om du måtte ende opp på den ene eller den andre siden av denne forestilte skalaen så ville du raskt finne ut at fremfor at du er på en skala så er de kun to sider av den samme mynten, men spillet i seg selv ble rigget lenge før du ble født. Er du heldig nok til å havne på den "gode" siden er sjansen liten for at du hverken blir stående der spesielt lenge eller har noe håp om å fortsette å være en "vinner" så lenge du fortsetter å spinne den.

Den eneste måten du kan noensinne ha et håp om å finne en varig følelse av lykke her i livet er å ikke spille. Du vil aldri kunne være en "vinner" i en verden som har mistet all fornuft, men så lenge som du innser at du ikke trenger å la simple merkelapper definere essensen av hvem du er så vil du faktisk ende opp med å være noen, kanskje til og med noen som tenker over hvordan man påvirker verden fremfor å påføre den videre skade ved å etterleve et kunstig bilde.

<< Gi oss i dag vårt daglige selvbedrag | Ego too much? >>

Gi oss i dag vårt daglige selvbedrag

Praying Kagura pt II (kilde)

Vår hovedsaklige måte å gå gjennom dagen er for det meste blottet for bruk av logikk, vi følger hovedsaklig bare innlærte rutiner uavhengig av om de fortsatt har noen relevans i den verden vi beveger oss rundt i. Rasjonalisering er kun et annet navn på selvbedrag.

Grunnen til vi oppfører oss sånn er at hjernen foretrekker å forholde seg til faste definerte mønstre for å spare energi, dette gjør den ved å unngå mye bruk av de høyere hjernefunksjonene til å hele tiden tenke over det vi gjør, men så lenge som vi ikke gjør noe galt underveis så legger vi heller ikke merke til det. Dersom vi mot formodning skulle oppdage at vi har opptrådt på tvers av den vi anser oss selv for å være så bruker vi rasjonalisering, den har flere likhetstrekk med logikk - det som skiller dem er rett og slett rekkefølgen.

Vi bruker rasjonalisering for å viske ut de resulterende interne konfliktene, noe vi gjør ved å fabrikkere en virkelighetsoppfatning der fakta valgt ut for å stemme overens med den logikken vi føler vi skulle ha brukt, dersom vi da selvsagt hadde vært mentalt tilstede underveis. Et selvbedrag blir vurdert som å foretrekke fremfor å føle seg skyldig, eller å rett og slett ha dårlig samvittighet for ens egne handlinger samt eventuelle resulterende konsekvenser.

Al Capone

Et særdeles relevant eksempel kan hentes ut fra historien om Al Capone, en person anerkjent for å være en av tidenes mest notoriske gangstere. Personlig så hadde han selv et problem med å se sine handlinger som å være i strid mot det om da ble ansett som en god kristelig oppførsel, rett og slett og slett ved at det kunne neppe kunne ses på som syndelige handlinger da alt han hadde gjort var å beskytte sin egen familie ved å sørge for en inntekt. Det å beordre drapene på politifolk, vitner og hvem enn som måtte ende opp med å havne mellom han og sin egen tolkning av det målet, var rett og slett bare en del av jobben.

Nå er kanskje den godeste Al Capone et særdeles ekstremt tilfelle som neppe vil føles relevant for deg som et moderne sivilisert menneske, selv om det på sett og vis kun er en smart-telefon og situasjonen som effektivt skiller herr Capone fra eiendomsmegleren du kjøpte leiligheten din eller huset ditt fra. Han hadde ingen mental defekt, vi er konstruert på akkurat samme måte så legg fra deg din høye hest en gang for alle - er du ikke født til penger har du ikke råd til å holde den med høy i all evighet, og det er ikke akkurat som om vi lenger kan kvitte oss med dem gjennom lasagnen lenger.

Litt nærmere ditt eget hjem så har du kanskje allerede forlatt noen som elsket deg fordi de ikke tjente nok penger, du var lei av dem eller fordi de der og da tjente et annet formål som ikke gjaldt lenger - det du forklarte for deg selv var sikkert noe nærmere opp mot at forholdet var skrantende, de var ikke den ene for deg eller at dere har vokst fra hverandre. Kanskje du til og med var utro, men kun fordi den du var sammen med hadde nektet deg det fysiske nærværet du ønsket deg og det dermed var innenfor din rett å gjøre det. Traff disse tankene i så fall litt nærmere deg selv? Om ingen andre, så vær i det minste ærlig med deg selv!

Et langvarig forhold er ment å være enkelt, er det ikke sånn? Dersom ting er vanskelig så må det være fordi man er sammen med feil partner? Kanskje, men vil heller sette fingeren på at dette er noe vi forteller oss selv for å slippe å ta ansvar for våre egne avgjørelser. Avskrive det hele fordi det var enklere enn å prate sammen om ting som er vanskelig... Heldig for oss, så bor vi i det moderne samfunnet og dermed er skilsmisse enklere for oss enn å nærmest driste seg til å be partneren om å ta ut av oppvaskmaskinen. Langt fra så enkelt er det nok ikke å konfrontere sannheten i det at å leve sammen med noen betyr at man enkelte ganger må sette sine egne interesser til side for forholdet, noen ganger til og med bare fordi man faktisk er glad i en annen person.

Tankegangen er relativt ny, den ble først beskrevet for omtrent 3000 år siden av Buddha i form av det å leve ut livene våre i en tilnærmet ubevisst tilstand, dømt til å  konfrontere det som står igjen først etter at selvbedragene har falt sammen - noe som for de fleste av oss vil si når vi ligger på dødssengen, tidspunktet da vi ikke lenger har energien til å opprettholde dem. Løsningen er enkel å forklare, bare vurder å ta en titt på verden slik den er uten å se den er fremfor illusjonen av en verden som roterer rundt deg selv.

Selvsagt kan du også velge å vedlikeholde illusjonen din av å være et godt menneske, utelukkende basert på troen om at du ikke skiller deg nevneverdig fra normalen uten at disse på noen måte egentlig har noen iboende knytning mellom seg. Er du iherdig nok vil du sikkert finne noen støtte i følgende vers:

Gi oss i dag vårt daglige selvbedrag,
og tilgi oss vår egosentriske fremtreden, slik også vi legger skyld på andre.
Og la meg ikke måtte velge mellom det som er rett og fristelse,
men gi oss alt vi ønsker uten å gjenkjenne det som et onde.
For selvbedraget er mitt og overfladiskhet og arroganse så lenge jeg selv er frisk.
I rasjonalitetens navn, Amen!

Ego much? >>

Dritt, og annen godt gjødsel!

Zen Garden av La-Vita-a-Bella

Etter et par dypt mørke og dystre innlegg lovet jeg i gårsdagens tekst, Skyld uten å ha vært skyldig, at jeg skulle skrive noe om det å finne noe positivt til tross for at det neppe ville vært vårt første innfall, men dersom jeg hadde hatt  en ryggmargrefleks i forhold til det å konfrontere alt med godt mot så hadde jeg sikkert ikke vært den jeg er i dag.

I det forrige innlegget skrev jeg en del om å ta på seg skyld fordi det kan være lettere eller mer nærliggende for oss enn det å leve i konflikt med samfunnet, eventuelt verden for å ha inkludert den utstrekningen også - et mønster som når først etablert er fryktelig vanskelig å legge fra seg, men tror at ved en bevisstgjøring i forhold til det at alt som på godt og vondt skjer her i verden kan potensielt skje uten at vi hadde noe ansvar for å unngå det, aksepter kaos som en naturlig del av naturen.

En av mine favorittsitater fra boken Hogfather, skrevet av Terry Pratchet, går ut på at til tross for at vi aldri har vært i stand til å observere ett eneste atom med rettferdighet så er det likevel noe vi setter vår tro til som om det i seg selv var en naturkraft. Rettferdighet er noe som utelukkende eksisterer fordi vi aktivt velger å tro på den eksisterer, men likefullt som den illusjonen den til tider faktisk er så er det på sett og vis en ønsketenkning vi arbeidet oss opp til ved å først lære oss å tro på de små illusjonene slik som julenissen og påskeharen. Vi trenger illusjonene for å fungere i det daglige liv, men konfronter de for hva de er når spørsmålet blir om det er du eller illusjonen som må slå sprekker. Klippet nedenfor viser den relevant biten fra filmatiseringen av det som essensielt også er en av verdens beste julefilmer, men gjør likevel en god jobb på å illustrere poenget jeg ønsket å komme frem til.

Troen på en verden der alt skjer av en grunn krever at noen er ansvarlig for alt som skjer og at rettferdigheten alltid skal seire er gode idealer, men istedenfor å hyle mot vinden for urettferdig behandling så ville det kanskje vært sunnere å akseptere disse tingene som noe vi alle ønsker for oss selv og hverandre fremfor det å akseptere dem som en naturkraft. En slik realisasjon stiller krav til oss selv ved at vi må arbeide for at disse tingene i effekt skal være en del av livene våre, men også samtidig åpner det opp for å akseptere at ikke alle ting er innenfor vårt eget lille nedslagsfelt og dermed bare er ting som skjer under livets gang. Er det noe noen har gjort mot deg så er jeg så langt fra en tilstand som munk at dersom det er snakk om mobbing så har du likevel min anbefaling om å knuse en kneskål eller to fremfor å leve med det i mange år fremover, men for alt annet som du ikke eksplisitt har gått inn for at skulle gå galt så aksepter at årsaken trenger ikke å være en person, samfunnet forøvrig - det kan rett og slett være en av de tingene som bare skjer enten vi vil eller ikke.

Rådet jeg startet med igår var den om at man ikke skulle bære med seg smerte gjennom hele livet ved å nærmest integrere den som en del av sin egen identitet er ett godt råd. Vi har til nå håndtert det med skyld rundt ting vi ikke egentlig hadde vært skyldig i, så da var det kanskje på tide å reelt håndtere spørsmålet om smerte... Aksepterer at enkelte ganger så er det ting som bare skjer, det er en naturlig del av vår kaotiske plass i universet, så kan man kanskje også fokusere lettere på de tingene vi faktisk kan gjøre noe med; fortiden vil for alltid være uforanderlig, men så lenge som det er liv så har fremtiden all det potensiale for endring vi måtte ønske for oss selv og de vi er glad i.

En annen ligning munken Ajahn Brahm pleier å prate om for å illustrere alt dette er vår reaksjon i forhold til det å finne ut at noen har tømt et helt lass med gjødsel fremfor inngangsdøren vår, men vi vet ikke hvem som har gjort det og ingen av naboene var hjemme på tidspunktet og kunne heller ikke peke ut den skyldige. Noen av oss vil leve med et berg av gjødsel i livet vårt fordi vi ikke har noen å rette våre frustrasjoner mot og dermed ender opp med å bære den med seg som en del av livet. Andre vil derimot gjøre noe så helt annerledes å bare akseptere situasjonen og så gjøre det beste utav det, kanskje ved å anlegge en kompostbinge litt lengre unna huset som så etter hvert danner grunnlaget for en bugnende og blomsterfylt hage som til og med kan være til glede for ikke bare seg selv, men også familie og hvem enn andre som går forbi på gaten.

Phoenix Rises av Gabriel Navarro

Det å oppleve smerte i livet handler ikke om å bære den med seg til evig tid eller å bebreide seg selv for at man ble utsatt for noe slikt. Ting skjer uten hensikt og planlegging, og det eneste vi kan gjøre er å hente styrke innenfra og så fokusere på at smerten bare var noe som skjedde deg... Selvsagt har vi alle våre arr å vise frem, men årsaken til dem er ikke noe vi bør tillate å definere hvem vi er - vi finner balanse og en indre ro gjennom det å fokusere på de tingene vi faktisk kunne påvirke utfallet av, det vil si måten vi reiser oss fra asken, stirrer djevelen selv rett i øynene og til sist kommer ut av det hele som en sterkere person.

Neste innlegg om dette temaet er Neste kapittel der jeg oppsummeres og forhåpentligvis etterpå kan for evig la temaet ligge dødt. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet. 

Skyld uten å ha vært skyldig

Guilt av Mare of Night

Etter gårsdagens innlegg har dere sikkert sett frem til et innlegg med en større grad av positivitet enn de jeg har produsert de siste ukene, men hvorav at de fleste har hatt et signifikant element av smerte så representerer de samtidig også resultatet av en prosess der opplevelsene settes i system, prosesseres og etter hvert kan de forhåpentligvis legges bak meg for godt.

Hadde en samtale med en venn angående det å ikke la en smertefull opplevelse bli en del av sin egen identitet og dette er et råd som er hjertefølt som jeg anbefaler alle å ta til seg selv. Det ligger visdom i et slikt utsagn, men dessverre så er det alt for lett for oss mennesker å avfeie de enkle tingene som ukorrekt dersom de ikke har en øyeblikkelig effekt på livet vårt - rådet, i likhet med det litt enklere rådet om å ikke være trist lenger, begynner ikke å virke før man har lagt ned mye arbeid i dem. Steg 1 er å akseptere at dette er en prosess ... steg 2 er å finne ut hva de resterende stegene må være for at du skal være i stand til å akseptere det som har skjedd, bearbeide dem og på den måten være bevisst konsekvensene for så å minutt for minutt lære seg å se stadig lenger fremover. Skyld er dessverre ofte en følelse assosiert med smerte når det ikke finnes en praktisk kilde å rette aggresjonen mot, og ender dette opp med en følelse av skyld i forhold til seg selv når man kommer til kort så er saken straks en del mer komplisert å reparere etter hvert som at tiden går.

Spørsmålet om skyld her i livet er et interessant spørsmål som det kan være verdt å reflektere rundt i noen minutter, og da mer spesifikt hvorfor mange av oss faktisk ender opp med å ta ansvar og skyld for ting om essensielt har skjedd med oss som om vi på noen måte hadde fortjent det? Mitt første innfall er utvilsomt den at motgang der man som barn har opplevd følelsen av det å stå alene mot verden, så var tanken om at det var meg selv det var noe galt med virket langt mer nærliggende enn tanken om at den trygge verden våre foreldre hadde oss for visstnok tok slutt ved postkassen - førstnevnte idé kom forøvrig med lett tilgjengelige profeter, for ikke å nevne alt fra argumenter til fengende slagord.

Så hva er det egentlig med skyld som gjør den så enkelt å plukke opp å bære med seg mens eksempelvis et positivt kompliment i gjennomsnitt må fremføres med en lengde på rundt 15 sekunder før det gjennomsnittlige mennesket er i stand til å registrere det, og da som oftest kun etter å ha analysert all eksisterende potensiale for baktanker? Ser ikke ut som om jeg kommer nærmere noen løsning til mitt opprinnelige spørsmål, selv om bare det å komme frem til de korrekte spørsmålene veldig ofte er en signifikant seier i seg selv. Mitt forsøk på å gi et svar på dette nye spørsmålet vil kanskje av noen kunne betegnes som å grave et enda dypere hull for seg selv, men glem nå det for ett par minutter så skal jeg fortelle deg om det i så korte trekk som jeg bare kan...

Guilt av CarneGriff

Vi har alle et behov for å ikke bare passe inn, men likevel samtidig også det å skille oss ut fra gruppen på vår ved å bruse med fjærene våre og smekke til den nest sterkeste med en veldig stor pinne. Førstnevnte er faktisk den egenskapen som har gjort oss til den dominante arten på jordkloden ved å satse på at samhold ettersom vi isolert sett aldri verken var sterkest, hadde de skarpeste klørne eller det mest motstandsdyktige brystskjoldet. Den delen med pinnen er vår mer primitive dyriske natur og er for det meste fraværet av bevisst tankegang fremfor det å rasjonelt tenke gjennom handlingene sine, og er dessverre noe man må se bort fra i denne sammenhengen da skyld som oftest er forårsaket av en tanke og ikke en følelse i utgangspunktet. Skyld er det moralske kompasset som skal sørge for samhold i samfunnet vårt, og når dette havner i konflikt med det vi oppfatter som sterkere, fysisk eller sosialt, representanter for samfunnet er vår ubevisste respons å ta på oss ansvar og skyld for å reparere illusjonen av rettferdighet.

Det ligger flere hint i forhold til disse tankene i forhold vi velger å uttrykke oss til daglig. Forrige gang du hadde en dårlig opplevelse så startet du sikkert med å tenke gjennom hvorvidt man hadde gjort noe for å fortjene det, og uten et realistisk svar så spøkte du med deg selv om at du sikkert hadde gjort noe galt i et tidligere liv? Ikke det at jeg sier at vi har gjort noe galt i et tidligere liv ettersom det ville krevd at reinkarnasjon var en del av vår egen religion, noe den faktisk ikke er. Det bare illustrerer hvor lett vi har for å lete etter feil hos oss selv fremfor det å bare konstantere at dette enten var noe som skjedde galt, fordi det er sånt som skjer, eller at det er noe galt med samfunnet forøvrig - rett og slett fordi vi enten ikke har energi til å ta ett oppgjør med samfunnet, eller fordi man har behov for å føle at alt gir mening til forskjell fra det å å akseptere kaos som en del av livets grunnsteiner.

En forverring fra det å lete etter feil hos oss selv hver gang ting går til helvete, er utvilsomt det at vi gjerne har en tendens til å se på våre medmenneskers suksess gjennom forenklinger slik som at de alltid oppnådde fordelene sine gjennom flaks; ofte så kan en liten mengde selvtillit og litt arbeid kombineres for å oppnå suksess.

Etter så mye er jeg fortsatt usikker på om vi i det hele tatt kan argumentere for å ha kommet nær en konklusjon, men virker som veldig fryktelig mye resonnement (for ikke å nevne mengden tekst) uten å i det hele tatt forsøke seg på en konklusjon så da får jeg gjøre mitt beste: Det er lettere for oss å ta på oss skyld for våre egne opplevde svakheter fremfor det å leve i en verden der dårlige ting bare skjer uten grunn, men samtidig setter også for mye verdi til samfunnet vi lever i. Vi leter etter feil internt i oss selv, men leter etter opplevde positive egenskaper eksternt fra oss selv (positiv omtale eller å rakke ned på noen som er svakere)... Kanskje vi heller bør akseptere at enkelte ganger skjer det negative ting i livene våre helt uten at det nødvendigvis forelå noen konsis plan eller hensikt bakom dem, og dermed på tross av våre instinkter isteden gå aktivt inn for å bygge opp sin egen verdi fra innsiden og ut.

Neste innlegg om dette temaet er Dritt, og annet godt gjødsel! og handler essensielt sett om å finne om så en liten positiv vri på noe av dette. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.

To skjeve murstein i en mur

For noen dager siden skrev jeg et innlegg navngitt Den kalkulerte verdien av ett menneske med det formålet å belyse hvor fort vi såkalte moderne mennesker avfeier hverandre basert på helt overfladiske, og kanskje fikk det en eller to av mine lesere til å tenke over hvordan man håndterer et møte med en ny og inntil nå ukjent person. Jeg plasserte meg ikke over gjennomsnittet i det å ikke bedømme personer ut fra overfladiske førsteinntrykk, men fokuserte heller på å lære meg selv opp til å gi vedkommende en sjanse til å vise meg andre sider ved seg selv før jeg så tar en avgjørelse hvorvidt det er noen med potensiale for en plass i livet mitt. I innlegget valgte jeg intensjonelt å snu på problemstillingen på en sånn måte at de som i utgangspunktet ville gitt en person et mer positivt førsteinntrykk, så vurderte jeg det heller som som et negativt tegn i forhold til hvorvidt personen innehadde positive egenskaper utover det helt overfladiske, men selv om jeg benyttet det som et virkemiddel blir det likevel feil, om enn en litt mindre tradisjonell vurdering kontra den mer vanlige forskjellsbehandlingen - når du peker på noen, så peker vanligvis tre av dine egne fingre tilbake på deg selv!

Tegnene til svake rynker rundt øynene vil kanskje antyde at jeg har hatt sjansen til å personlig utvikling gjennom de årene man så langt har hatt til rådighet, men om de fysiske tegnene er der som et resultat av tidens tann eller kun som en refleksjon av det livet man har levd så er det uansett vanskelig å peke ut effekten av hver av dem isolert sett. Uansett hvordan man velger å se på det så representerer vi på en måte våre samlede minner, både de gode tidene så vel som de tidene da man tvilte på hensikten med det hele. Jeg er uansett hvordan man vender og vrir på det en forholdsvis passivt kristen mann, men har likevel en interesse og forhåpentligvis toleranse for religioner utover min egen. Når man ser på "alternativene"  fra et mer intellektuelt standpunkt så ser man etter hvert at etter å ha strippet vekk politikk, maktmisbruk og rett frem forvridning av de opprinnelige ordenes intensjon så dukker det opp en positiv kjerne i de fleste av dem. Kanskje vil noen påpeke at holdningen min til dette rett og slett er en forvirret tilnærming til New Age, men uavhengig av hvorvidt man knytter seg opp til de negative assosiasjonene dette gir til kjøpesenter-konstruerte livsfilosofier så er ikke religiøs konvertering ett iboende krav i forhold til det å lære noe underveis.

En av de religionene jeg som oftest kommer tilbake til er Buddhisme og til tross for at denne religionens tilsvarende passivt praktiserende medlemmer neppe følger det underliggende budskapet i stort større utstrekning enn hva vi selv gjør i forhold til vår egen, så tror jeg at religionens tilnærming i forhold til det å leve balanserte liv er noe jeg som vestlig ser på som en lærdom vi kunne ha godt av å plukke opp. Ender jeg opp med å tilfeldigvis finne den perfekte balansen så skal jeg selvsagt sørge for å dele den med dere, men inntil videre får jeg nøye meg med å komme meg tilbake på temaet jeg startet med, og da mer spesifikt i forhold til den ferdigheten vi alle har til å øyeblikkelig se og fokusere på manglene vi ser hos hverandre.

Den Buddhistiske munken Ajahn Brahm har en fin fortelling i forhold som han forteller selv omtrent ti minutter inn i videoen satt inn nedenfor, men er videoen litt lang for lang så er historien som så at han som "fersk i faget" ble satt til å bygge en mur, noe en tidligere karriere som akademiker heller ikke hadde forberedt ham på. Perfeksjonistisk som han var ble hver stein nøye plassert og tilpasset for å oppnå et så godt, men først etter å ha fullført og tatt et skritt tilbake for å betrakte den komplette muren så ble det åpenbart at to av mursteinene hadde forskjøvet seg og ødela med et følelsen av å ha overvunnet utfordringen. De hadde ikke penger til å bygge en helt ny mur, og i tiden som fulgte var de to mursteinene en konstant og tilsynelatende permanent irritasjon. Dette fortsatte inntil noen komplementert den fine muren han hadde bygget, men vel vitende at disse to mursteinene stå så feil som de gjorde så måtte de da være i stand til å se at muren hadde sine åpenbare mangler. Svaret han da fikk tilbake, var da hvorvidt han i det hele tatt så de 998 mursteinene som sto helt perfekt slik de skulle?

Det historien så mesterlig forsøker på å illustrere er utvilsomt det at så lenge som at vi hele tiden kun ser etter feilene hos hverandre, så går vi samtidig glipp av det som faktisk gjør oss til det vi er og det vi velger å stå for. Er du så heldig som å ha noen å dele livet ditt med så må du huske at når glansbildet begynner å slå sprekker så er det viktig å huske på at hadde han eller hun likevel vært så perfekt som du trodde de var, så hadde de i utgangspunktet vært sammen med noen som selv var perfekt.

Neste innlegg om dette temaet er Skyld uten å ha vært skyldig og handler om det å slutte med å lete etter en feil hos oss selv og styrke utenfra når det motsatte er betraktelig mer sunt for oss. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet. 

Den kalkulerte verdien av ett menneske

Kan vi kalkulere verdien av ett menneske, og i så fall hvor mye er det isåfall? En nettside jeg var innom, www.coolquiz.com, har kalkulert materialverdien til de ulike stoffene vi er bygd opp av til å være rundt $4.50, eller rundt 25 norske kroner. Verdien av ett menneske er med andre ord akkurat tilstrekkelig til at du får kjøpt deg en kanelbolle på det lokale bakeriet, men strengt tatt er du samtidig forventet å selge de ulike stoffene i ulike beholdere så det spørs hvorvidt du i det hele tatt kommer så langt.

I vårt rike land så vil nok sikkert de fleste av oss med tilgang til både Internett og opptil flere daglige måltider være enige om at i forhold til hvor mye dette er så er det nesten ingenting, men når man tenker på potensialet for en oppmuntring eller ett velkomment avbrekk i hverdagen som en slik kanelbolle kan gi så bør vi i det minste alle være enige i at litt verdi er det der uansett.

Dersom alle fortsatt er med meg så langt på den guidede turen gjennom mitt og alle andres liv, så la meg så spørre deg hvorfor vi da likevel har det så lett for å behandle hverandre som om vi ikke har noen iboende verdi i det hele tatt? I en tid der alle snakker om å finne seg selv og sin egen unike identitet så ser det ut til at mesteparten av oss er villig til å kravle over lik for å bli en nær perfekt kopi av David Beckham eller Megan Fox, men istedenfor ender opp som en fiktiv pappfigur med de korrekte klærne, mobiltelefonen og hva enn annet crap som forventet å følge med i totalpakken. Vi er omgitt av budskapet om at de materialistiske verdiene er alt vi er så lenge som vi ikke skiller oss ut fra deres virkelighetsoppfatning, men nå skal jeg være så arrogant som å si at dere tar feil.

Vi har uansett alle en verdi, og uavhengig av hvor uenige dere måtte være så står jeg ved dette. Uavhengig om du på overflaten virker to-dimensjonal eller genuint er så heldig/uheldig  nok til å faktisk skille deg ut på noen måte, så må vi heller fokusere på de tingene vi har til felles her i livet. Kanskje når alt kommer til alt så ender det opp med at det eneste vi har til felles er potensialet for det samme antallet tårer, men døm meg som verdiløs basert på litt ekstra vekt eller at jeg ikke går med det korrekte merket sko så skal jeg si deg at det ikke er hos meg problemet ligger.

Verdi må bygges innenfra og kan ikke kjøpes for penger, men til tross for at det er kapital venner og familie kan hjelpe deg å bygge opp så er det likevel ikke noe du kan lagre i verken skap eller sette på en hylle i gangen. Livet har lært meg i perioder at jeg ikke var noen som var verdifull nok til å kunne finne kjærlighet, og selv om jeg likevel har gått ned veldig mye i vekt så kommer jeg aldri til å bli verken pen eller attraktiv i manges øyne, men vet du hva? ... Det eneste dette gjør er å utelukke dem som verdig nok til å motta den kjærlighet og respekt jeg har kapasitet til å tilby, men mest av alt og for min egen del så er dette mennesker jeg slipper å kaste bort tid på.

Selv om pappfigurene også har en verdi i den store sammenhengen så er det dessverre begrenset hvor mange av dem jeg faktisk i praksis ser en bruk for, men er du villig til å se bort fra de tingene som gjør meg litt for spesiell i dagens forbrukersamfunn så skal jeg ta meg tid til å se om jeg finner de egenskapene som faktisk også gir deg en verdi.

Neste innlegg om dette temaet er To skjeve murstein i en mur og handler om det å verdsette imperfeksjonene som det som gjør oss selv og alle andre unik. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.

Du kan, og jeg tror på deg.

Dersom du er innom denne bloggen så gikk du mest trolig feil på leting etter noe helt annet, men dersom du mot formodning kom innom på leting etter noe informasjon om de snåle krumspringene jeg fyller livet mitt med for tiden så har du kommet til rett plass. Jeg skriver mye om slanking samt av en eller annen grunn en god del om forsøket mitt på å få ett par Bonsai-trær til å overleve noen uker lenger enn forventet, men for å lykkes i disse tingene samt livet generelt sett så må man ha troen på at dette er noe man kan klare, og det er generelt sett der min akilleshæl i livet ser ut til å være plassert - troen på sine egne evner.

Det med troen på seg selv eller sin egen verdi er ikke noe som blir bedre helt av seg selv eller utbedres på noen enkel måte, men pass på at du ikke forveksler symptomene på en slik måte at du ender opp med å tro at dette er noe som automatisk bare forbedrer seg bare fordi man mister noen ekstra kilo - overfladiske ting kommer og går, og med mindre du tilbringer alt for mye tid foran ett speil så vil du ikke være den som ser endringene, men vil isteden alltid finne noe annet negativt å fokusere. Det finnes en metode som ser ut til å kunne fungere inntil en viss grad og det er å lese dikt om temaet.

Ja, jeg sa faktisk dikt, og til tross for at analyse av dikt var noe jeg absolutt hatet å gjøre, og til og med protesterte høylytt mot å kaste bort tiden på da jeg gikk på skolen, så ser jeg likevel nytten av å lære seg noen av dem for bruk som egne personlige mantraer. Mantraene kan man gjenta for seg selv ved behov for å samle det man trenger av mot for å angripe en utfordring man står ovenfor... Diktanalysen vil dere nok aldri få se meg skrive da jeg heller vil bli dratt hylende og skrikende av gårde til en skjelvende tannlege enn å tvinge meg gjennom noe slikt flere ganger i livet, men tilbake til det med dikt og motivasjon.

Jeg finner kanskje ikke alltid troen på meg selv i alle sammenhenger, men kom du innom meg for å se etter gode råd og tips om hvordan du skal nå slankemålene dine så skal du vite at jeg i det minste tror på deg og ønsker deg til lykke med dine mål ved å sitere diktet You Can skrevet av Sharon Hendricks.

You Can

You are a hero to me
You are someone I look up to.
You can get through this
There’s nothing you can’t do.
Know that I am beside you
And will do my part.
No one has your strength
And no one has your heart.