Viser innlegg med etiketten Atari. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Atari. Vis alle innlegg

mandag 9. april 2018

16-ish farger på Atari 800XL?

Jepp, har allerede kjøpt en Atari 800XL og så langt er jeg ikke spesielt imponert over Commodore sin dyreste konkurrent på 8bit-markedet. Det første problemet jeg måtte håndtere var selvsagt det faktumet at Atari bygde maskinene sine av det billigste mølet man kunne oppdrive av RAM-brikker (MT), allerede feil på en håndfull av dem så var det like greit å bare klippe ut og kvitte seg med resten. Problemet jeg satt igjen med var at fargene var rimelig forskrudd, eller i alle fall samtlige andre detaljer enn konsollens blåfarge - denne fungerer av en eller annen grunn...

... som jeg så langt har slitt med å finne! I utgangspunktet så hadde det vært en fordel hvis jeg hadde hatt en annen fungerende maskin jeg kunne benytte som referanseramme, derfor kjøpte jeg en ekstra Atari 800XL. Hjalp det? Overhodet ikke! Maskinen jeg mottok har de samme markeringene på utsiden, men på innsiden finner man et kraftig revidert hovedkort der man ikke en gang har det samme antallet komponenter, den nye Freddie-brikken håndterer nå adressering for minne samt at den roter til fargene på en helt ny måte. Hva man eventuelt har oppnådd så lang er å sikre seg to maskiner med sine egne grunner for at de ikke (lenger?) er i stand til å vise korrekte farger.

Problemet med Atari-maskinene er de ikke har det aktive miljøet man vil finne rundt maskiner fra eksempelvis Commodore eller Sinclair, så du er etterlatt til å finne ut av og fikle med disse tingene på egen hånd. Ikke det at brukermiljøet ikke finnes, det er bare fokusert rundt bruk og kast fremfor reparering av maskinvaren. Utgangspunktet for denne holdningen kan man bare spekulere i, men tror det kommer fra Atari sin tendens til å hemmelighetsstemple manualer (Service Manual) og eventuelle diagrammer man måtte ha bruk for å vedlikeholde disse maskinene i etterkant. Heldigvis så har disse dukket opp i etterkant så man i det minste har noe å se på underveis. Diagrammet fra den refererte siden anbefaler jeg å skrive ut i A3 format om mulig, hvis du ikke trenger den nå så vil du sikkert trenge det en dag.

Steg 1 er å finne ut hvordan maskinen er ment å skulle vise ting på skjermen, men siden jeg ikke har en fungerende maskin så man finne et kjent utgangspunkt på en annen måte. En av de snålere tingene med Atari-maskinene er at maskinene produserer litt forskjellige farger alt etter hvilken verdensdel den kom fra (PAL/NTSC/SECAM), men kombinert med et passende BASIC-skript og en fungerende emulator i form av Altirra så kan man kjapt få etablert en fungerende baseline.


Dette skriptet genererer først 16 kolonner i svart/hvitt med ulike grader av lys, deretter legges det på 16 rader av ulike farger. Sammenlagt så kan man nå se hvordan maskinen går frem for å vise 256 ulike farger, eventuelt 16 ulike nyanser av 16 farger. Refererer man til beskrivelsen av de ulike integrerte kretsene på hovedkortet så er ANTIC ansvarlig for gråskalaen mens det er GTIA som fargelegger resultatet. Følgende bilder illustrerer først skriptets resultat på emulatoren fulgt av det maskinen genererer.


Jepp, det var jo oppløftende må man si. Maskinen har en variabel resistor - R38 - som visstnok skal kunne benyttes for å justere fargene, men den er ment for å forskyve fargene, ikke trekke dem ut av en hatt og klistre dem på tilfeldige plasser. Økonomisk ufornuftig som jeg var så bestilte jeg en ny GTIA-brikke tilhørende PAL-regionen fra en Ebay-selger som sikkert tok dobbel pris for den, ved mottak så loddet jeg kjapt inn på plass en passende socket og satte på plass den nye brikken. Fikk jeg en fullt fungerende maskin for hundrelappene mine? Overhodet ikke, det samme gamle skrotet.

Hva neste steg skulle komme til å inkludere? Mer eller mindre jeg som bytter ut tilfeldige komponenter i håp om at man skulle få noen reelle endringer, den rette veien forhåpentligvis. Jeg byttet ut alle transistorene jeg kunne finne, kondensatorene forsvant litt senere og helt til sist forsvant signal-diodene (1n4148). Fortsatt ikke noe skrive hjem om. I det minste så vet jeg at man roter på korrekt plass ettersom den slutter å generere farger ved hvert av stegene der jeg midlertidig skapte et større rot enn det jeg hadde startet med. For å holde oversikten over hva jeg har fiklet med så markerte jeg i grønt de delene der jeg hadde byttet ut komponenter, den nedenfor til høyre er opptegning av hvor jeg fant fysisk fant de ulike delene på selve hovedkortet.


Den grønne raden øverst til venstre er GTIA, IC-en ansvarlig for generering av farger - denne forer signalene inn i HEX-bufferet  (CD4050BE)  i form av komponentene øverst til høyre. 4050-brikken byttet jeg ut når jeg først var i gang (etter 14 dagers postgang) i og med at denne er koblet til fargene, men ettersom den kun setter lysstyrken i et svart/hvitt signal så var det et billig forsøk sånn i tilfelle. Under 4050-en finner man et sett med transistorer - disse genererer de tre ulike fargene på toppen av svart/hvitt fra 4050, 

Et par uker senere og et par bortkastede helger med sammenhengende fikling så har jeg enda ikke kommet stort lenger i forsøket på å reparere feilen, men den tingen som jeg er usikker er hvorfor man finner så mye komponenter nedenfor GTIA i den skjematiske tegningen. Gitt at GTIA skal gjøre disse delene selv, hvorfor er klokken koblet inn i denne kretsen og hvorfor er ikke hele kretsen en enkel variabel motstand?

Av hva jeg har lest meg opp på, forstått lite av og vil lene meg på med 100% overbevisning er at den ene delen generer fargefrekvensen mens den andre håndterer forsinkelsen av signalet. Et eller annet om noe man kaller et PAL colorburst-signal, og en fluktuering i signalet innenfor de korrekte tidsrammene skaper fargene. Uansett, dette ga meg noe nytt å fikle med - alt relatert til den allerede sagnomsuste R38!


R38 er i utgangspunktet kun et 500k potentiometer av den gamle typen man ikke lenger får tak i, ikke hadde jeg liggende et potentiometer på 500k heller så ikke mye man kunne gjøre med det. Sånn sett bort fra at man i teorien skulle kunne være i stand til å putte inn et på 1M og bare sørge for å ikke skru det så høyt, så da gjorde jeg det. Snurret som faen på den jeg puttet inn, fortsatt samme feil.

Tryglet Atari-kjennere på AtariAge og Facebook om å i det minste gjøre et forsøk på å hjelpe til med konkrete målinger for å avdekke feil med denne kretsen, ikke et fnugg av respons utover et par likes på spørsmålet mitt! Like hjelpsomt som en sekk katter, så med det bildet i hodet vurderte jeg å kaste maskinen fra Tromsø-brua... om enn bare for å skremme den andre Atari-en min til å fungere.

Uansett, jeg har avdekket alle potensielle kilder bortsett fra min egen tekniske forståelse av hvordan verden forøvrig, og Atari-maskiner en plass inni der, fungerer. For å stjele og fordreie Conan Doyles læresetning så må feilkilden være noe helt annet, uavhengig av hvor enn liten sannsynligheten for disse feilene måtte være. Tegnet opp komponent-kartet allerede vist tidligere for å finne ut hvor alt var, gjorde deretter et forsøk på å nappe ut de jeg vet at jeg kan erstatte.

Uansett, det å måle resistorer med et multimeter burde være den lette delen av oppgaven. Fikler litt rundt i det samme området og får en del spesielle resultater slik at ikke alle deler kan bekreftes, sikkert en naturlig årsak jeg ikke har oversikten over så langt. Klok av tidligere skader så er tiden kommet for å teste delene utenfor kretsene, til slutt sitter jeg igjen med R45 som i henhold til koblingsskjemaet skal ha en verdi på 33K. Multimeteret klarer ikke å finne tegn på at den leder noe som helst, mistenkelig nok så antyder fargekoden at det er en resistor på 270K!

Hvordan gikk dette til? Jeg tror Atari brukte minst mulig på komponenter i håp om at de skulle fungere, deretter slengte de inn noe relativt tilfeldig ettersom den fysisk passet. Har ingenting på 33K så da får 47K være så nært som jeg kommer, i det minste så er det en komponent som er i stand til å lede strøm. Flikker på strømmen, trygler om at Atari ikke hadde rotet til enda flere detaljer med denne maskinen og bruker de minuttene det tar å taste inn det samme BASIC-skriptet igjen.


Endelig kan jeg skryte av å ha en fullt fungerende Atari 800XL i samlingen min, sånn for å ikke ødelegge statistikken så har jeg nå også en annen som ikke fungerer. Skriptet genererer nå de korrekte fargene og Donkey Kong ser ikke lenger ut som om han er radioaktiv, men når man gransker delen jeg erstattet så er det ingen tegn til varmeutvikling - min teori er at dette ikke har oppstått etter at maskinen forlot Atari, så den forrige eieren har mest trolig aldri hatt en fungerende maskiner! Enestående kvalitetskontroll, kvalitetskontroll og en hel haug andre egenskaper man ikke lenger kan assosiere med Atari!

fredag 23. mars 2018

Råtten hukommelse i størrelse XL!

Etter å ha snust på Atari som en alternativ og naturlig fornybar kilde for mine arkaiske spillegleder så gikk det som ting går for meg for tiden, jeg la inn et bud på en altfor fristende ebay-pakke. Etter noen nervepirrende dager så endte jeg opp med en Atari 800XL av den typen som fungerte noen tiår tilbake, dessverre hadde den blitt testet før den ble lagt ut for salg!


Problemet med gamle strømforsyninger er at de, i likhet med de dødsfellene man får kjøpt direkte fra Kina for tiden, mangler alt av antydninger til sikringer. Kondensatorene, spesielt de av lavere kvalitet, som de batteriene de er starter å lekke etter håndfull år. Plutselig og før man vet ordet av det, så har man en strømforsyning som produserer spenning langt over det elektronikken er i stand til å håndtere - skaden skjer raskt, gjerne i løpet av noen få minutter. I tvil; aldri plugg inn aldrende strømforsyninger før man eventuelt har fått vurdert hvorvidt de fortsatt er stabile og innenfor spesifikasjonene!

"Fordelen" med testingen selgeren gjør før salg, om man i så fall kan kalle det en fordel, er at den siste gangen maskinen blir testet gjerne også er siste gangen den fungerte. De skjøreste av komponentene er de som ryker først, ofte så er dette RAM-brikkene og deretter eventuelle spesialbrikker utelukkende produsert for maskinen (mao. av typen vanskelig å få tak i, dyre i innkjøp).


En av de fine tingene med denne Atari-en er at hvis du ser på sammenlignings-reklamen mellom denne og en Commodore 64, se En Porsche snubler frem til målstreken, er at denne maskinen visstnok kommer med en innebygd selvtest (se reklamen ovenfor til venstre). Fornuftig nok så responderer den med en minnetest, da vet man i det minste hvor man skal starte - må visst fjerne noe råtten hukommelse fra maskinen!

Likevel, for å fikse minnefeilene så må man finne veien inn i maskinen først... noe som enklere sagt enn gjort - Atari har gjort en veldig god jobb på få maskinen til å virke solid og ikke en tiendedels-millimeter for mye plass i noen retning. Tastaturet er festet til hovedkortet med mylar, denne fjernes ved å ta et godt tak på begge sider av den og dra den forsiktig ut. Nå over til den lette delen, trodde jeg; hovedkortet er skrudd sammen med RF-skjold på begge sider, disse delene er deretter kilt nedi den nedre delen av kabinettet (i tillegg til to skruer). Kom noen skikkelige gloser utav meg før jeg fikk separert disse delene - hemmeligheten er å løfte den nederste delen av skjoldet litt ut slik at den kommer ovenfor skrufestene, deretter roteres hele sulamitten mot klokken mens man presser mot bakveggen.

Med en absurd mengde skruer fjernet, alle dokumentert med kameraet underveis for å ha noe håp om å kunne sette dem tilbake der de hører hjemme. Ser ut til at hovedkortet i maskinen daterer maskin til 1984, revisjon D, så maskinen var nok en av dem som ville vært tilgjengelig etter priskuttene som kom mot slutten av levetiden til maskinen. Det fins en helt annen utgave av disse maskinene, som oftest er de omtalt som 800XLF for å skille dem fra hverandre selv om kabinettene og merkingene på dem er helt identiske - disse har en helt annen layout på hovedkortet og var på mange måter en tidlig forgjenger for de senere XE-maskinene.

Nå som man det grunnleggende ute av veien, så er tiden kommet for å angripe minneproblemene. Man skulle sikkert tro at minnetesten som utføres automatisk skulle være i stand til å si noe om nøyaktig hva som er problemet, men dessverre så sier det ingenting om hvilken brikke det er - grunnen til dette er at hver brikke er på 64Kb. Den lille "b"-en her betyr at de 8 brikkene er ansvarlig for sin egen enkelte bit av hver eneste byte maskinen har, så dersom en enkelt brikke feiler så er det ingen deler av minnet som fungerer etterpå - noe den innebygde programvaren selvsagt burde vært i stand til å si noe om, men antar de glemte å den funksjonelle delen av programvaren!

Med andre ord så er vi overlatt til noen kalkulerte gjetninger for å finne brikken med feil, som oftest med en antagelse om at kun er en enkelt brikke som har feilet i systemet. Første test er å prøve å sette fingeren på midten av brikke for å vurdere hvorvidt noen av dem er varmere enn de andre, kunne dessverre ikke kjenne noen forskjeller på noen av dem så det hjalp lite i min bok.

Den neste tingen jeg prøvde ut var piggybacking (eksempel nedenfor til venstre), noe som betyr at man plasserer nytt minne oppå brikkene for å se hvorvidt maskinen plutselig gjør noe annet - både godt og dårlig skal visstnok bety at man er i nærheten. Underveis så tar man igjen bilde av hvert steg  og tilsvarende resultat for å holde tellingen.


Hoppet litt over den delen med valg av minne, hele den biten om hvor jeg i så fall fant tilgjengelige brikker av typen MT4264-15. Den korte forklaringen er at det gjør man ikke og hvis man gjør det så er det en grunn til at selgeren prøver å bli kvitt brikkene, minnebrikkene Atari brukte på disse maskinen var av notorisk horribel kvalitet - funksjonene som 4264-brikkene tilbyr over de ordinære 4164-brikker brukes ikke en gang av maskinen så hvorfor gjøre livet vanskelig for seg selv? Referer til listen på MinusZeroDegrees.net, bestill en 10-pakning av hva enn som du får tak i til en pris du kan leve med. Dette er den samme typen benyttes ved reparering av de øvre 32K av minnet på en ZX Spectrum eller på de fleste variantene av Commodore 64 så hvis du har flere maskiner er det like godt å ha liggende 2-3 dusin av dem for fremtidige reparasjoner (kjøp dem med hastighet på 150ns, en ekstra håndfull på 120ns er heller ikke å forakte)!

I utgangspunktet så var jeg litt skeptisk til maskinen ettersom den siste brikken allerede har vært byttet ut, så tok veldig lang tid på å gradvis teste ut hver brikke ved hjelp av prosedyren allerede beskrevet. Tok faktisk så pass lang tid at jeg begynte å tvile på metodene, gikk gjennom alt brikker og det eneste jeg kunne være sikker på var at alle kombinasjoner kun førte til forverringer slik den avbildet ovenfor til høyre eventuelt så fikk jeg kun svart skjerm.

Gitt at hver brikke kun håndterer en enkelt bit og har en enkelt bit innkommende, hvorfor sammenlignet jeg bare ikke disse signalene? Vel, det hadde sikkert vært en god idé dersom jeg hadde hatt tilgang til et oscilloskop med et minimum av to kanaler. Jeg har et oscilloskop av den typen som man lodder sammen selv, et DSO-138 - disse er grei for å se at ting foregår, men hjelper deg lite når det kommer til verifisering av nøyaktig hva som foregår. Tror jeg ønsker meg et oscilloskop, og sikkert også den fysiske plassen man trenger for å eie et av dem.

Til slutt ga jeg egentlig litt troen på nevnte metoder for å finne feilene, mer eller mindre fordi jeg mest trolig har langt mer enn en brikke med feil - med tanke på at de også var av et relativt råttent merke, så var vi egentlig kommet til det punktet der man bare klipper bort en og en av dem for så å teste maskinen innimellom for å se at ting ikke forverrer seg etter å ha montert ny brikke (socket først selvsagt). Uten motorisert tinnsuger, så med mindre man er en verdensmester i bruk av manuell avlodding av komponenter, så vil jeg alltid anbefale å rett og slett klippe bort komponenter som er enkelt og billig å erstatte - langt viktigere å unngå eventuell skada på PCB-en!


Erstatt en og en av brikkene, inntil maskinen magisk nok begynner å fungere - på denne så fikk jeg ikke maskinen til å fungere inntil jeg hadde erstattet hele seks av dem. Statistisk sett så var det sikkert en eller to som ble fjernet uten at de reelt sett hadde en feil på seg, men det betyr likevel at minimum 4 av dem var fullstendig råtne så regner det som en seier i min bok! Anbefaler også å se ut av vinduet relativt jevnlig, naturlig dagslys bakom en PCB fungerer overraskende godt for å se etter eventuelle skader på kortet - sjekk alle kandidater for rot med multimeteret satt til kontinuitet. Etter lodding sjekker du at pin-er som ikke er ment å være koblet sammen ikke er blitt det, dette kan fort bli vanskelig dersom man lodder på mer enn krets mellom kontroll!

Hvordan jeg visste at jeg hadde funnet alle feilene? Vel, maskinen fortalte meg det rimelig enkelt ved å vise meg den vakre blå READY-skjermen avbildet nedenfor! I og med at jeg nå kun satt igjen med 2 MT-brikker igjen, så røsket jeg dem så forsiktig som jeg kunne ut av maskinen når jeg først var i gang. På en Atari så regner man uansett sånt som proaktivt vedlikehold!


Jubler over hele linja, det som i realiteten tok relativt kort tid å beskrive tok meg noe slikt som en ettermiddag, mesteparten av natten og den påfølgende morgenen på å få i stand. Sånn er det første gangen man fikler med noe nytt, premien for alt er uansett en fungerende Atari og en Donkey Kong-cartridge man kan plugge inn i den.

Helt til samboeren min selvsagt påpekte at tittelskjermen var grønn og at Mario, den lille jævelen umulig kunne ha vurdert lilla underbukser på sin første runde over skjermen. Jeg elsker Atari... de lagde tydeligvis den dyreste dritten man overhodet kunne klare å oppdrive den gangen da!

onsdag 21. mars 2018

En porsche snubler frem til startstreken...

Datamaskinen Atari 800XL ble lansert allerede i 1983 og var tiltenkt å ta av som en kule i julen det samme året, men når man rett og slett ikke får maskinene i hyllene tidsnok så blir suksessen målt opp mot hvem som har penger igjen etter jul. Maskinen i seg selv var en kraftig oppgradering fra de tidligere 400/800-modellene og med sine 64K RAM, støtte for 256 farger og en prosessor som var nesten dobbelt så rask som den benyttet av Commodore 64 så ble den regnet som et råskinn!

Hva dette i så fall har med en Porsche å gjøre er vanskelig å si noe om uten å grave i historisk grums, den korte versjonen var at det Commodore-orientere databladet Zzap! en gang i 1985 refererte til Atari-en som en Porsche i og med at den til sammenligning med Commodore 64 var i stand til å kjøre spillet Dropzone i 250% av hastigheten! Selvsagt ble Commodore-maskinen straks referert til som en BMW, sånn for å illustrere at ikke akkurat noen av dem enda var helt for vanlige folk. Mulig den siste var min tolkning.

Selvsagt så var sammenligningen utelukkende basert på rå prosessor-kraft, ikke hva man kom til å se i det gjennomsnittlige spillet. Atari hadde selvsagt sine egne spesialbrikker slik som ANTIC og GTIA for å hovedsaklig bidra i genereringen av henholdsvis grafikk og farger, så var disse hovedsaklig en komprimering av andre logiske komponenter for kostnadsbesparelse fremfor å tilby avansert funksjonalitet sammenlignet med Commodore 64-maskinens VIC-II. På lydsiden hadde Atari-en sin POKEY mot Commodore 64-ens nå legendariske SID (musikk) - de fleste ser ut til å trekke frem POKEY når det kommer til lyder mens SID-en trumfer på alt av musikk.


Annonsen ovenfor er fra det norske databladet Mikrodata fra november 1984 og selv om maskinen opprinnelig hadde en veiledende utsalgspris på 5450 kr, knappe halvåret før, så de hadde tydeligvis fått med seg at den langt mer ettertraktede Commodore 64 i samme periode hadde blitt mer enn halvert i pris. Billigste pris på en Commodore 64 i den samme utgaven oppga en pris på 2750 kr, så noe kreativ hadde i alle fall foregått! Trengte man virkelig å liste opp indikator-lampen som en indikasjon på at maskinen var påslått? Det er fryktelig irriterende at den mangler på en ZX Spectrum, men vi snakker tross alt om en enkeltstående LED-lampe og man burde strengt tatt kunne forvente såpass på en maskin til det trippelte av prisen!

 I andre deler av verden solgte Atari bøtter og spann av spillmaskinene basert på at folk ønsket å se de gode gamle Arkade-spillene på TV-en hjemme, men her i Norge var disse langt mellom så den store gjenkjennelsen tror jeg ikke telte for mye. Det alle derimot her til lands hadde fått med seg var at spillene bokstavelig talt florerte (egentlig ikke bokstavelig) på Commodore-maskinen, men med den reelle prisen tatt i betraktning så kom og forsvant Atari-en i stillhet.

Idiotisk nok fant jeg en annonse for spill fra AtariSoft der man i samme periode reklamerte med flere av stortitlene som Pole Position, Donkey Kong og Pac-Man for Commodore 64, Apple II og IBM PC, mens datamaskinene fra deres egen maskinvare-divisjon ble ikke en gang nevnt! Jeg måtte faktisk bla gjennom gamle blader hele veien fremover til 1985 før jeg fant en annonse der man reklamerte med tilgjengeligheten av spill for plattformen, da selvsagt ved siden av Commodore 64, ZX Spectrum og Dragon 32. Utover de betalte annonsene fra leverandøren selv, så var innlegget nedenfor det lengste jeg kunne finne fra brukermiljøet innad i Norge. Knut Erik fra Lyngdal, jeg prøvde å finne deg på Facebook uten å komme noen vei med det - ville bare forsikre meg om at du omsider fant noen du kunne dele interessene dine med!


Med kalenderen godt over på 1985 så var XL-maskinene var maskinene mer eller mindre lagt døde, det meste av spillutvikling for maskinene stoppet nesten helt opp i påvente av den kommende 16-bit generasjonen - deriblant også Atari ST. Det som sto igjen på lagrene ble dumpet ut på de markedene man tradisjonelt sett ikke at man skulle ta seg råd til å kjøpe maskinene fra den nye generasjonen, en stor del av dem endte opp Øst-Europa. Spesielt Polen skulle vise seg å trykke den til sitt bryst, selv den dag i dag finner man at det kommer en jevn strøm med programvare og maskinvare-forbedringer fra landet.

Min egen maskin ble ikke kjøpt innenfor Norges grenser, den som så mye annet av elektroniske godsaker fra denne tidsperioden ble pakket godt inn og sendt til meg fra Storbritannia. Jeg måtte selvsagt betale for den og med bud-runden som referanse så det en konkurranse der kun den mest finansielt ufornuftige kunne klamre seg helt til topps. Nesten like viktig så kom den med en håndfull spill på Cartridge, deriblant en håndfull klassiske slik som Pac-Man, Star Raiders og Centipede!


Det er likevel noe helt spesielt med gamle maskiner slik som denne og da snakker jeg ikke om grafikken - dagens generasjon vil nok se på maskinen som komisk dårlig sammenlignet med den siste XBOX-en, men hva annet enn gammel og utdatert elektronikk har man å finne i dem? For oss er de er først og fremst minner, minner som man med litt tid og kunnskap  fortsatt kan gjenoppdage den dag i dag! Hun som solgte maskinen fortalte at den hadde blitt kjøpt ny av faren hennes, sammen hadde de tilbrakt mange timer i forsøket på å slå den andres høyeste poengsum. Faren gikk bort for ikke så lenge siden og maskinen ble dermed lagt ut for salg på ebay, men hun var glad for å se den gå til noen som kom til å ta vare på og vedlikeholde den i årene som kommer!

Så hvordan står det så til med maskinen nå som jeg har fått den i hus? Vel, det er definitivt en lengre historie for en annen gang... Likevel, måtte inkludere et skjermbilde for å vise hvordan det står til med Porschen min; så langt så kan det se ut som at den ettertenner, skrangler og lekker olje overalt!


lørdag 9. desember 2017

Vi er lei for det, Apple.

Du er ikke den som frister mest her i gata, for det koster du rett og slett for mye. Likevel, når jeg tenker om så er jeg den eneste med samme etternavn som ikke har en iphone... Med mindre jeg regner med Mini da, men han er hunden til mamma og enn så lenge holder han meg med selskap - om enn i nabofylket og ute av stand til å protestere. Hvis Apple på et tidspunkt lager et halsbånd så sliter jeg med, men inntil videre er jeg trygg.

Fristelser til side, og det samme med tankene om at kapitalismen som konsept snart må kjekke sammen under vekten av vår kollektive grådighet. Hadde bare noen andre klart å snekre sammen noe like brukervennlig som helheten av en iphone, men i 1985 kom i det minste Atari rimelig nært. Den første av annonsene nedenfor sto på trykk i Hjemmedata nummer 8, det var snakk om en ny datamaskin og den skulle gjøre omtrent det samme til en tredjedel av prisen.

Signifikant mindre er alltid et godt utgangspunkt, en tredjedel er hinsidiges alle behov for å vurdere alternativet. Vi snakker forskjellen mellom en OK bruktbil du knapt har råd til, og den du kun har siklet over i blader og magasiner. Ikke vent at den fikk sleng-navnet Jackintosh kastet etter seg, men som den mannen han var endte det bare opp som fryktelig mye gratis reklame for produktet.


I 1986 så var fortsatt Atari ST den ukronede kongen på haugen, Amiga 500 var fortsatt ikke kommet til landet så fokuset var fortsatt på Apple og deres Macintosh. Tonen endret seg underveis, nå gnidde man det så langt inn som man kunne og alle visste 520 ST var der man fant de kuleste og råeste spillene. Det hører selvsagt til historien at Amiga kom inn fra sidelinjen og stjal hele rampelyset noen få måneder senere med sin Amiga 500, de måtte bare kaste noen økonomiske kalkuner ut på markedet først - utvilsomt en taktikk for å få konkurrentene til å undervurdere dem. 

Personlig hadde jeg ikke hørt om Atari ST på den tiden, strengt tatt husker jeg ikke stort mye detaljer fra barnehage-tiden - i alle fall ikke teknologi-diskusjoner. Husker alle hadde Commodore 64 på starten av 90-tallet, noen hadde eldre brødre med Amiga 500 så det var denne vi siklet etter. De som ikke hadde datamaskiner hadde Sega eller Nintendo, hadde aldri en gang sett en Atari ST før jeg kjøpte en av dem noen måneder tilbake.

Uansett, morsomt er det å bla i gamle blader og disse fra annonsene fra bladet Hjemmedata i perioden 1985-1986 var for gode til å ikke drasse opp i dagslyset igjen!


torsdag 26. oktober 2017

Flashing av Gotek

Jeg startet så godt, det skulle bare bli et kort innlegg om flashing av alternativ firmware på en Gotek-diskettstasjon. Som alt annet så endte det opp med et absurd langt innlegg om de ulike alternativene, og jeg kom aldri frem til den praktiske delen. Da er det bare å brette opp armene, lete frem loddebolten og sette i gang.

Nesten - i tillegg til en funksjonbibel loddebolt, noen header pins, litt kabling med hunn-kontakt i begge ender og en seriell adapter så skal alt være krute godt. Det meste her er enkelt, seriell adapteren kan være litt skummelt å finne ut av selv om det kan være det meste så lenge som den ikke kun er 5v av frykt for å svi av noen kretser på diskettstasjonen. Den jeg bruker heter så mye som USB 2.0 to TTL UART 6PIN CP2102 Module Serial Converter T1 og kostet rundt 15 kroner, passende tregt levert fra onkel Kina (jeg var nødt til å manuelt installere drivere for den).

For å programmere Gotek-en må man lodde på en del kontakter, det er disse som er ved siden av den hvite strømkontakten - for å komme noen vei må vi lodde på headere for disse. Når jeg først skulle forsøke meg på dette så ble jeg litt bekymret over at antallet punkter på raden nærmest strømkontakten så ut til å variere alt etter hvilken enhet jeg så på, de jeg har varierer mellom 2 og 4 mens guiden tilhørende firmware fra Cortex har 3!


Når det gjelder kobling av kabler mellom så er bilder vanskelige å finne, men har tatt noen i full fart som jeg har inkludert nedenfor - det meste skulle være overkommelig på dette stadiet, legg merke til at jeg har satt en ekstra jumper på de to pin-ene til venstre i den øverste raden samt at TX/RX er byttet om fra enhet til adapter.


Med det fysiske unna vei så er det bare å koble adapteren til PC-en, det er nå på tide å bruke programvaren Flash Loader Demo - du finner denne på hjemmesiden til produsenten (helt nederst, krever registrering). Ved oppstart vil du få et skjermbilde lik det vist nedenfor til venstre, velg rett Port Name fra listen - nummeret på denne vil variere alt etter hvor mange enheter av denne typen du tidligere har hatt tilkoblet, men på en moderne maskin så er det sannsynligvis kun det ene korrekte valget du sitter igjen med (ved ingen valg, sjekk driver). Klikk neste.


Forhåpentligvis fikk du ingen feilmeldinger, med mindre du regner det vist ovenfor til høyre. Slapp av, det betyr at alt har fungert så langt. Alt denne meldingen betyr er at firmware som er på den fra før av er kryptert og kan ikke kopieres ut, med andre ord ingen vei tilbake - ser heller ingen grunn til å gjøre det heller, så klikk Remove protection og lev lykkelig i alle dine dager!

Klikk next noen ganger til du kommer til dialogen nedenfor til venstre, sørg for at Download to device er valgt og bla deg frem til filen hex-filen du fikk som en del av nedlastingspakken til Flash Floppy, Cortex eventuelt annet du måtte ha snublet over i tiden siden jeg skrev dette innlegget. Det er en håndfull alternativer, men personlig så vil jeg anbefale Flash Floppy for førstegangsreisende, det er også den jeg kommer til å referere til videre i innlegget. Trykk neste, når du har kommet til 100% så vet du hvorvidt det hele gikk bra eller du har fått deg en ny brevvekt (slapp av, krever sikkert bare en reset av enheten)!


Akkurat nå så er jeg usikker på om det er noe mer å si egentlig - annet enn at man nå må huske å fjerne jumper... vel, med mindre man skal bruke Flash Floppy på en Amiga for det er den jeg prøvde på først. For Cortex, så trenger du bare å lese de siste avsnittene på innlegget Gotek-diskettstasjon for Amiga 500 så skiller vi lag her.

Det første du trenger å vite om Flash Floppy, HxC for den saks skyld også siden Flash Floppy kopierer mye av oppførselen  her er at den har ulike moduser. Med en Amiga som utgangspunkt og en vag kjennskap til Gotek, start med autoboot-mode og her kan du følge instruksjonene fra hjemmesiden da de sikkert er mer oppdatert enn mine.

Fortsatt her? Du trenger en USB-minnepenn, selvsagt. Du trenger essensielt sett to filer som må plasseres på roten av denne minnepennen, den ene er konfigurasjonen til Flash Floppy og det andre er et stykke programvare tilhørende maskinen diskettstasjonen skal inn i. Mest trolig vil den be deg om å laste ned filen HXCFEUSB_HFE_beta_firmware.zip, de du må kopiere til roten av minnepennen er følgende:

  1. Next_WIP_Alpha_Firmware_And_Tools\File_Selector\Amiga\AUTOBOOT.HFE
  2. Next_WIP_Alpha_Firmware_And_Tools\HXCSDFE_Config_Files\Autoboot_Fileselector_mode\HXCSDFE.CFG

Monter diskettstasjonen i Amiga-en, sett minnepinnen inn i diskettstasjonen (hvem ville tro det skulle bli en fornuftig ting å si) og skru på maskinen. Gitt at alt fungerer så vil den starte opp en ny programvare automatisk som lar deg velge hvilke ADF-filer som skal tilsvare de ulike numrene på diskettstasjonen.

Finn noe bra og nyt retro-følelsen, helt til du må opp av sofaen igjen for å bytte disketter! I det minste så vet du i det minste nå at alle diskettene til spillet fungerer... ingenting som å oppdage at den tre-hodede apekatten fra Monkey Island er på den manglende disketten, men nå kan du bare kopiere dem inn på plass i en fei.

Alternativ firmware for Gotek

Jeg har kjøpt noen maskiner den siste tiden, alt for mange av dem. Absurde mengder av dem. Langt flere av dem enn jeg har plass til, men i det minste så har jeg hatt det mye morsomt med dem. Skjelve over hvorvidt den kommer til å eksplodere i en storm av elektroner, røyk og andre dommedagsprofetier. For det meste så har alle av dem startet opp på første forsøk, neste steg har da vært programvare på disketter som jeg ikke har.

Den enkleste løsningen på diskett-problematikken er i dag nesten blitt en selvfølge, man må ha en Gotek - den emulerer en ekte diskettstasjon, med ekte hastighet og det hele trygt lagret på en USB-minnepenn. Selvsagt så må den være støttet i maskinen man skal hamre den på plass inn i. Teknisk sett så fungerer sikkert de man kjøper direkte fra Kina fulltstendig optimalt, til hva enn de opprinnelig ble laget for; industrielle symaskiner, spesielle keyboard og alt sånt som jeg kun har hørt om. Sikkert ikke gamle maskiner laget for lek, moro og noen ganger seriøse regneark hvis man var skikkelig heldig. WordPerfect fikk man leke med en gang i tiden, men kun på torsdager. Eller var det X-Files? Alt går litt i surr for tiden!

Uansett, for å støtte de maskinene jeg leker med for tiden, det vil si Amiga, Atari ST og gamle grå PC-er så må man erstatte programvaren i dem med noe annet, heldigvis så er vi nå såpass bortskjemt at vi har flere alternativer å velge mellom:

Original firmware

Fungerer sånn passe til datamaskiner som enten bruker 1.44 MB disketter eller 720 KB disketter, du vil få feil dersom du prøver å bruke et 720 KB image på den laget for 1.44 MB - kan ikke tro noe annet enn at Gotek gjorde dette med vilje for å kunne ta en høyere pris for 720 KB varianten. Når det kommer til gamle PC-er så er 1.44 MB varianten vanligvis veien å gå, men for Amiga og Atari ST så fungerer selvsagt ikke disse.

Har for tiden montert diskettstasjoner med denne firmware i min Copam+ 386SXM/16 og min AST Advantage! 6066d - se tidligere innlegg for hvordan den brukes i praksis!


Cortex Firmware

Dette var programvaren og tilhørende blogg som for alvor sørget for å sette Gotek på kartet, i alle fall for Vintage Computing entusiaster. Den tok utgangspunkt i den billige Gotek-diskettstasjonen, viste hvordan man flashet den om til ny og langt mer brukbar Firmware for bruk sammen med en Amiga.

Problemet med Cortex er at til tross for at den fungerer mer eller mindre perfekt for spill, så ble aldri dette prosjektet fullført og en del mangler kan føre til at skriving til diskettene ikke alltid fungerer slik det skal. Brukes maskinen til spill er det ikke sikkert man noen gang treffer på problemet, men så er det vel ikke mange som fortsatt bruker sin Amiga 500 i det daglige til noe annet.

Se tidligere innlegg for montering av Gotek i en Amiga 500. Programvare flytter selvsagt ikke på skruhullene så det fysiske er alltid likt, men denne hadde i det minste denne firmware installert på seg.


HxC

Ser ut til at de som lager firmware er veldig opptatt av å fortelle hvem som var først, HxC, Gotek, Cortex eller Flash Floppy så hvem vet utover at alle har parallelt laget de samme løsningene omtrent på det samme tidspunktet. Har det noen relevans, sikkert ikke - med mindre du selger dem, noe HxC2001 gjør. De vil selvsagt at man skal kjøpe en diskettstasjon fra dem med langt flere funksjoner enn hva som er mulig med en Gotek, men de koster fem-gangen og jeg har altfor mange mange maskiner til å vurdere det.

Man kan også flashe HxC firmware til en billig Gotek og det er der mange Ebay-selgere finner sitt levebrød, men det koster €10 for hver diskettstasjon - eventuelt hvert forsøk dersom du roter ting til underveis. HxC støtter så og si absolutt alt, så hvis man er så heldig til å ha noe obskurt så er dette veien å gå. Dersom du vil være sikker på at du vet hva du gjør før ting koster penger, prøv Cortex eller Flash Floppy først så vet du at ting fungerer og så flasher du den HxC firmware.

HxC til forskjell fra Cortex eller original firmware støtter en del kule ting slik som montering av ekstra knapp for å løse ut diskett, montering av høytaler for "ekte" lyd som noen kaller det samt bruk av skikkelige skjermer for å vise informasjon om disketten som er i stasjonen (utover tallet man vanligvis får).


Flash Floppy

På den ene siden så var jeg glad for at denne plutselig dukket opp, på den andre siden overrasket over at jeg ikke hadde hørt noe om den og så slapp jeg opp for sider. Den siste skulle være det faktumet over at denne er helt gratis og kan enkelt lastes ned fra Github.

Til dags dato støtter den langt fra like mange systemer slik som HxC, men som allerede sagt så er den fullstendig gratis og støtter allerede de viktigste slik som Atari ST, Amiga og IBM PC i ulike størrelser. Andre formater er forventet å dukke opp fortløpende så jeg vil nok satse på denne fremover for mine prosjekter.

I og med at den er Open Source og tilgjengelig fra Github så er potensialet for modifikasjon uendelig - den støtter selvsagt allerede de samme OLED-skjermene, ekstra knapper og alt annet som en HxC på samme maskinvare.

onsdag 25. oktober 2017

Atari 520STFM

Dette var en av de maskinene jeg strengt tatt ikke hadde hørt om, selv om tegnene selvfølgelig var der. Databladene jeg leste hadde nok et og annet notis om ST-maskinene fra Atari, men jeg i likhet med det meste av Norge på slutten av 80-tallet var fullt opptatt med Commodore 64 mens vi siklet over alt Amiga-relatert. ST-maskinene kommer nok alltid til å bli sammenlignet med Amiga-maskinen, men hvorfor?

For å gjøre en lang historie kort, så startet Jack Tramiel selskapet Commodore for så å bli tvunget ut av bedriften i løpet av 1984. Lettere irritert brukte han formuen opptjent fra suksessen så langt til å kjøpe opp Atari, gitt sjansen til å endelig igjen få fokusere på å videreutvikle teknologi så fulgte flere av de beste ingeniørene med ham - deriblant folk med erfaring fra det som skulle bli Amiga. Knappe året etterpå, seks måneder før Commodore kunne legge ut den første Amiga-en for salg, så ble de første ST-maskinene plassert i butikkhyllene. Konkurransen mellom selskapene var skitten og det hele endte opp i flere rettssaker, med forlik som resultat.

Begge maskinene hadde den samme prosessoren under panseret og den samme minne-teknologien til grunn, men der disse to maskinene fundamentalt skilte lag var valget av de andre komponentene. Der Amiga gikk for spesialutviklede kretser man i dag må saumfare søppeldyngen for å oppdrive, så gikk Atari for lett tilgjengelige komponenter man nærmest kunne kjøpe over disk. En Amiga kostet dermed tilnærmet det dobbelte, det kom til å ta to år før den langt rimeligere Amiga 500 utjevnet markedet for potensielt oppnåelige sikle-objekter. Fant den følgende oversikten på Amiga Graphics Archive.


Hva de opprinnelig kostet i Norge vet jeg ikke, dette var tross alt fortsatt den tiden der man dro til den lokale datasjappa og egentlig fikk anbefalt det de tilfeldigvis hadde stående og støve på bakrommet. Så med mindre noen tok vare på den lokale reklamekatalogen, så må jeg ta til takke med denne hendige annonsen som fra Norsk Data Magasin nummer 11 i herrens år 1990, tilgjengelig i PDF hos Stone Oakvalley Studios. Legger samtidig merke til at prisen her på Amiga 500-maskinen var noe helt annet enn den jeg fant som en del av innlegget Hva kostet en Amiga 500?, så det ville definitivt ha vært seriøse gryn å spare på en ringerunde på den tiden (til tross for tellerskrittene)!


Så med andre ord var prisforskjellene forsvunnet noen få år etter, men så var vel teknologien hele fem år gammel på det tidspunktet. Tilnærmet absurd når man tenker seg om, men så beveget ting seg så raskt at alt handlet om hva man hadde råd til fremfor hva som en Petter Smart i USA eller Japan holdt med på. Uansett, til den samme prisen så skjønner jeg godt hvorfor Atari forsvant stille og rolig uten de største bølgene, i alle fall her i Norge. I begynnelsen så var selvsagt de kuleste spillene på ST først, men etter noen år gikk de største programvarehusene over til å fokusere på Amiga som sin hovedmaskin så da var vel egentlig løpet kjørt!

Over til maskinen, så er dette selvsagt en 520ST i FM-variant, det vil si at den har innebygd diskettstasjon og TV-modulator (for de som er forstyrret nok til å prøve den i disse dager). Inntil videre så har jeg ikke en eneste diskett til maskinen, så det er lite jeg kan få gjort med den annen å koble den opp og se på hva operativsystemet bygd inn i ROM, TOS (The Operating System), har å by på.

Plugget maskinen til strømnettet, sikkert for første gang på 20 år så alltid spennende hvorvidt neste steg er glede eller brannslukking. Fikk bilde på skjermen, så SCART ser i utgangspunktet ut til å levere sakene inntil jeg innser at alt jeg får er den grå skjermen nedenfor til venstre. Rekker å ha panikk, roe meg ned og gjøre et søk på Google før plutselig det irrgrønne skrivebordet nedenfor til høyre dukker opp. Visstnok er det vanlig for maskinen å bruke rundt 20 sekunder før den starter opp fra ROM, så da er visstnok alt slik det skal være.


Vel, da fungerer den i det minste - kunne ønske det var noe mer jeg kunne klikke på her, men ser ut til at det ikke var så veldig mye de fikk plass til på 192 KB. Du kan klikke på disketten for å få feilmeldinger om at diskettene jeg ikke har ikke er satt inn, jeg har heller ingenting å stappe i søppelkurven så det var vel det. Informasjon om systemet viser ikke en gang så mye som et versjonsnummer!

Får avslutt et absurd langt innlegg med noen bilder av maskinen. Jeg vet at det har vært mye gnisninger mellom folk med en forkjærlighet for Atari og enda større ekstremister på Amiga-leiren, men jeg hadde aldri noen av dem. For meg, den dag i dag så ville jeg gjettet på at Atari maskinen hadde vært den mest påkostede av dem, den føles rett og slett gjennomført. Designet er strålende, bare se på grillen og selv om den ikke vises her så er diskettstasjonen noe av det tøffeste fra den tiden. Sett bort fra den teite plasseringen av Joystick-portene på undersiden, de er legendariske den helt feile måten.