Viser innlegg med etiketten Motivasjon. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Motivasjon. Vis alle innlegg

lørdag 25. mai 2013

Biofili og deg

Klem et tre, du vet du vil!
En liten visualiseringsøvelse til å starte med; forestill deg at du etter noen harde uker på jobben har fått noen dager fri og muligheten til å reise hvor enn du ønsket for å lade batteriene i ro og fred, det vil si uten maset fra å måtte omgås andre mennesker samt eventuelle andre digitale oppmerksomhets-tyver. Du setter deg ned for å nyte den rolige og behagelige tilværelsen der du er, og noen senere lukker du øynene for å gi dem noen sekunders hvile. Noen deilige energi-givende øyeblikk senere åpner du sakte øynene igjen. Hvor er du?

Dersom svaret ditt inneholder elementer av varme, grønt gress og trær som svaier i en mild bris så er du ikke alene. Faktisk såpass mange vil komme frem til det samme bildet at det en gang på 60-tallet ble fremsatt en teori om at denne tilbøyeligheten er en del av vår genetiske oppbygning. Biofili defineres som et ønske til å føle en kobling til alt levende rundt oss, inkludert vær, trær, planter og dyr - fortrinnsvis i deres naturlige omgivelser.

Mesteparten av oss har nok flyttet såpass langt utenfor våre opprinnelige hjem på Afrikas savanner at ved en sammenligning med våre nye hjem heller vil ha mer til felles med en ørken bestående av asfalt, betong og stål. Selvsagt er noen heldigere enn andre, men også det er nok en del av livene vi har valgt å bli værende i. Selve behovet ligger derimot fortsatt igjen i oss, men som så mye her i livet så merker vi det ikke før vi plutselig står ute på en av årets første vårdager, og bare kjenner på følelsen av sol på ansiktet akkompagnert av den noen ganger så altfor subtile duften av gress.

Man skulle kanskje tro at effekten ikke var spesielt merkbar, men all forskning gjort opp gjennom tidene viser faktisk til at selv begrensede opphold i ren natur kan utgjøre en enorm forskjell på vår egen mentale helse. I tillegg vil vi finne at på dager der vi føler oss fullstendig utslitt så vil vi paradoksalt nok komme tilbake fra en gåtur ute i naturen med mer energi enn når vi startet.

Kroppen din er sjeldent i stand til å uttrykke behovene den har som du ikke dekker, og når den gjør det så er det som regel i form av økt irritabilitet eventuelt en følelse av å være litt nedstemt. Så for din egen, og da spesielt for kroppen din sin del; legg inn en fem minutts pause i grønne omgivelser. Klem et tre, og jeg lover at verden straks ser litt lysere ut. Du vet at du vil!

torsdag 25. april 2013

Vårtegn

Det ser ut til at det går mot vår, også her i Tromsø. Tegnene er kanskje litt mer subtile enn våre sørlige landsmenn nok ville vært komfortabel med, men for alle som tar seg tiden til å se bortenfor de meterhøye snø-deponiene som fortsatt preger landskapet så er de definitivt til stede.

Vet ikke hva det er som gjør sitt ytterste for å få vist seg frem før blomsterbedet mitt blir fullstendig overgrodd av ugress igjen, men grønt er det og akkurat nå så er det likevel nok for meg. Stikker man nesen utenfor husets ytterveggen mens solen er på sitt sterkeste kan man til og med få med seg lukten av vår. Selvsagt en viss fare for at nesen allerede er tettet igjen av veistøv dersom man ikke passer på vindretningen - likevel et problem som kommer til å forsvinne som morgenduggen på nevnte planters kronblader, bare man gir kommunen litt tid til å få kostet veiene etter vinteren.

På veien fra parkeringsplassen og opp til leiligheten min traff jeg på et yngre ektepar som lurte på hvordan det ble med serveringen denne sesongen, og jeg kunne trygt hilse dem om at det alltids ville være noen rester som kunne avses til de som selv manglet midlene. Derimot var de litt skeptisk i forhold til om jeg ble å følge opp på lovnadene mitt, men lovet å gjøre mitt beste - som dere kan se på bildet nedenfor så er det fortsatt noe overbevisning som skal til.

Please, sir, can we have some of your kanelbolle?

søndag 21. april 2013

Jeg og meg på vei mot samme mål

Hypnosis, av slowriot
Med innlegget, Mental seier er 99% av veien, presenterte jeg synspunktet der det å tro at man oppnå det man ønsker så og si alt som skal til, og den foreslåtte løsningen der var å ansette en intern advokat med hovedansvar for å demontere og avvise eventuelle argumenter fra den lille djevelen på skulderen din. Denne nevnte djevelen når den fungerer optimalt er en god ting ved at den hele tiden sørger for å holde deg i det sporet du allerede er i, og vil med andre ord hele tiden sørge for å opprettholde Status Quo.

Mannen som ikke lenger har noe ønske om å bli omtalt som hypnotisør, uten å fortelle meg hva annet jeg er ment å kalle ham så da blir det bare Paul McKenna,. Han benytter seg av en visualiseringteknikk  som i enkle trekk, og med litt hjelp, vil si å følge disse enkle instruksjonene så ofte som nødvendig:
  1. Lukk øynene
  2. Hold ut begge hendene med åpen hånd, forestill deg at du i den venstre holder den delen av deg som holder ønsket ditt om endring og i den høyre holder du ditt emosjonelle kompass, det som forsøker å holde deg på den samme kursen du er vant med
  3. Fokuser tankene dine på innholdet i din venstre hånd, og visualiser ønsket ditt og hvor mye du ønsker å oppnå dette målet. Tenk på alle fordelene du vil få ved å oppnå målet ditt, bedre helse, økt fysisk komfort og lignende.
  4. Fokuser så tankene dine på din høyre hånd, og undersøk bakgrunnen for hvordan den ønsker å holde deg der du er idag. Hvilken funksjon har den, og selv om den vanligvis tjener til din fordel så er det ikke nødvendigvis det du trenger selv om det er den situasjonen du er mest vant med.
  5. Reflekter over tankene om at begge disse delene er en del av deg, og du trenger begge disse delene av deg selv for å fungere - det du trenger er å få løst konflikten mellom dem slik at de kan tjene ditt formål på hver sin måte.
  6. Bring hendene sammen, og se på ønsket som kraften til den forandringen du ønsker, og kompasset som den mekanismen som vil hjelpe deg å beholde kurset når du har oppnådd den endringen du ønsker for deg selv.
  7. Se for deg betydningen og følelsen av å kjenne begge deler av deg selv arbeide sammen med deg på hver sin måte, men uten konflikt. Endring skjer ikke med en gang, og ved å tenke på det hele som en gradvis prosess vil begge deler hjelpe deg på din vei.
  8. Fokuser på gleden du ser for deg når du gjennom hardt arbeid har nådd dine mål. Se for deg ansiktsuttrykket ditt når du er kommet deg dit, følelsen av det hele og den indre sikkerheten du bygd opp for deg selv. Disse tingene ligger nå samlet mellom de to hendene dine, og alt som gjenstår nå er å ta denne energien inn i deg ved å flytte hendene over hjertet og kjenne energien bli en del av deg.
  9. Åpne øynene, og gå videre med en nyvunnet energi og den innstillingen som skal til for å klare de små stegene som ligger foran deg på veien fremover.
Litt usikker på hvorvidt dette fungerer i praksis, men som vi diskuterte i det forrige innlegget så er sjansen til å få begge delene av deg selv til å samarbeide mot ett felles mål for fristende til å la en enkelt stein ligge urørt. Målet med øvelsen er uansett å programmere inn ønsket du prøver å oppnå på en slik måte at også det underbevisste kan arbeide på lag med deg mot det samme målet uten at disse to delene er i konflikt med hverandre, og gjennom alt dette så kan man bare håpe at jeg, meg selv og eventuelle andre stemmer som måtte dukke opp i det minste er enige om hva de vil ha meg til å gjøre.

lørdag 20. april 2013

Mental seier er 99% av veien

I'm a coward too, av repent-harlequin
En soldat har blitt sagt å kun dø en eneste gang i kamp, mens noen uten motet til å utsette seg for kuleregnet er dømt til å dø tusen ganger. Ikke fordi dette er måten vi som et samfunn velger å håndtere de som knekker under presset, men heller den følelsen man sitter igjen med etter å ha tapt sin egen interne kamp for å gjøre det vi selv opplever som det man var ment å gjøre i utgangspunktet - vi er dømt til å konfrontere vår egen brist gang etter gang, og for hver gang kommer vi ut av det i en redusert form. Likevel så er man fortsatt i live, Shakespeare derimot slipper heldigvis sjokket av måten jeg nettopp oversatte og bastardiserte livsverket hans, og heldigvis for oss så kan vi prise oss lykkelig over at våre daglige kamper sjeldent inkluderer døden som ett naturlig utfall av å gjøre jobben vår, men den mentale slitasjen kan like fullt ende opp med å være tilstrekkelig høy nok til at det utgjør et problem for oss i lengden.

Hvordan dette påvirker oss i praksis varierer fra individ til individ, men dersom effekten av å tape disse interne kampene er at vi ikke oppnår de tingene vi inderlig ønsker for oss selv så kan dette være nærmest traumatiserende i lengden. Løsningen finnes tilgjengelig for oss gjennom vår egen overlegne kraft til å faktisk tilegne oss nye egenskaper, kunnskaper og tilpasse oss til ny virkeligheter så lenge vi finner den motivasjonen vi trenger til å utfordre oss selv bare en enkelt gang til. Diktet Tao is Tao skrevet av Jos Slobbert har et interessant vers som lyder som følger:

The ignorant are trapped
by their thinking.
The realization of this
is the key
to enlightenment.


Meningen med verset er sikkert åpent for diskusjon og det er sikkert noen som vil føle at jeg vrir betydningen for å illustrere mitt eget mål med innlegget, og det er rett og slett den at vi som mennesker gjerne nærmest er fastlåst som følge av vår egen tankegang og først når vi innser dette kan vi lete etter løsningen til vårt underliggende problem.

Den interne kampen har mye større påvirkningskraft på de resultatene våre enn vi faktisk innser, og jeg vil si at det å vinne denne kampen er 99% av slaget - den resterende prosenten er de fysiske utfordringene ved det hele, men uansett om utfordringen er vektnedgang, slutte å røyke eller noe annet man sliter med så er det likevel marginalt dersom den mest signifikante delen av kampen er tapt før man i det hele tatt starter med den siste prosenten. I innlegget Hva jeg har lært om slanking skriver jeg litt om bruken av produkter som praktisk talt kan regnes som ett placebo, eventuelt nocebo, og hva er grunnen til at disse fungerer så godt som de gjør, om ikke av ren mental kraft?

En tanke jeg tidligere har vært innom gjennom innlegget Mobbing, folkets nye favorittaktivitet er den enkle sannheten om at en overvektig person aldri befant seg i en situasjon der man skulle tenke over hvordan man ønsket at deres fremtidige liv skulle se ut, og så krysset av i boksen merket overvektig kontra tynn. Røykere derimot, og spesielt de som startet med dette de siste 30 årene har nok rotet dere inn i denne problemstillingen på egen hånd, men den gode nyheten er likevel at løsningen har en relevans uansett. Løsningen er innsikt.

Compass, av WaitingForTheWorms
Hva hjelper innsikt når man knapt henger fast i livet grunnet en dyp ulykkelig natur, og den er noe innebærer innsikten i at selv hos den mest fortvilte overvektige tenåringen som enda ikke har truffet veggen så har vi likevel en indre kraft som prøver å motvirke forandring. Ofte så blir den referert til som djevelen på skulderen, og andre ganger igjen som vår egen samvittighet - den kan nærmest regnes som et emosjonelt kompass, og har som hensikt å sørge for at vi holder en stø kurs gjennom den kaotiske opplevelsen vi kaller et liv. Det den forteller oss har vi alle hørt tidligere, og konsentrerer vi oss klarer vi å lytte til budskapet som formidles til oss hele tiden uavhengig om det kun er underbevisstheten vår som hører etter.

Argumentasjonen er enkel og starter som regel med den om at så lenge man ikke starter på noe, og i alle fall ikke forteller noen om det så slipper vi å oppleve nederlaget av å feile i forsøket. Resultatet er selvsagt den at vi opplever tusenvis av nederlag i tillegg til hva enn verden forøvrig måtte føle for dirigere i vår retning, uavhengig av om det måtte vær i form av diskriminering, latterliggjøring eller rett og slett det med å kun være egnet som en venn, og ikke en egnet romantisk kontakt. Bestemmer vi oss for at vi ikke lenger aksepterer dette som begrensende faktor hvisker stemmen videre om at det er bedre å hoppe over å prøve fordi da har man alltid det som et håp ved å heller prøve en gang i fremtiden fremfor det å potensielt nå målet bare for å oppdage at man fortsatt ikke ble lykkelig, men bare har sluppet opp for ting man klarer å endre på.

Kompasset er ikke alltid i samsvar med de til tider overbevisende logisk argumentene vi selv helt enkelt klarer å komme frem til for å gjennomføre endringen, det peker bare ut den kursen vi er på og ikke den vi er bør være på. Vi opplever en indre konflikt mellom den logiske og den emosjonelle delen av vårt eget sinn, og kun ved å forene disse to kan vi oppnå målene våre - mange av oss havner i en indre krise som er dyp nok til å blankt avfeie kursen som åpenbart feil, men kanskje ved å lytte til argumentene som forteller oss så kan vi en etter en demontere og fullstendig senke dem gang etter gang ved å ikke bare ansette, men også til og med omfavne vår egen jurist med den dedikerte oppgaven å rett og slett forsvare innstillingen vår mot gjentatt og etter hvert fullstendig ubegrunnet drittkasting fra den lille djevelen som inntil nå har fått fortsatte uten utfordring.

Ved tro på deg selv så har du oppnådd en varig seier som vil telle 99% av den avgjørende kampen, og den resterende delen er nærmest en avrundingsfeil som vil korrigere seg selv over tid. Det er kun fysisk og repetitivt arbeid som skal til, hverken mer eller mindre. Verdivurderingen jeg la til grunn for innlegget Overvektig av natur? er fortsatt høyst relevant, men nå som du faktisk kan tro på at den fremtidige verdien er reell vil du samtidig vurdere den som langt mer verdifull.

fredag 15. mars 2013

Neste kapittel

Skilt fra blondebirdie.com
Naturen er vidunderlig på alle sine måter, og den mest fascinerende tingene av alle må utvilsomt være den morbide logikken i at en løvetann alltid ser ut til å overleve til tross for selv de giftigste angrep vitenskapen er i stand til å produsere, men en plante omgitt av alt det jeg har omtanke likevel dør. Deler av livet mitt burde kanskje lært meg en ting eller to om definisjonen av naturlig utvelgelse, men  i krig og kjærlighet så kan man i det minste håpe å overleve dem begge i ren trass.

Smerte er en del av livet, men internalisert smerte blir en del av deg helt frem til den dagen demningen begynner å slå sprekker. Den siste tiden har jeg skrevet mye om smerte, og selv om en del av den sikkert aldri helt vil forsvinne så er det i det minste en oppmuntrende tanke å ha plassert dem en plass der de i etterkant enkelt kan slettes - uansett så er det tanker som nå er satt inn i et betraktelig mer konsist og oversiktlig system enn tidligere.

Gjennom de ulike innleggene jeg har lagt inn i bloggen så er det mange ganger der jeg rett og slett har vært nødt til å låne ordene fra folk som er langt mer kompetent enn meg selv, men for at ingen noensinne skal kunne påstå at jeg ikke har prøvd så har jeg i det minste denne gangen prøvd meg på å skrive samtlige på egen hånd.

Just deal with it...
I was the little boy that the world broke
I never felt worthy of love, and for that reason had no hope
I was the man you had taught, that life was about more than having to cope

You left me, and this time it was my soul that broke
You were everything I loved, but atleast I was left with hope
You taught me that love has an end, and forevermore I will just have to cope
The world told me to just deal with it, but maybe that's why I'm a misanthrope

Livet går uansett videre. Uavhengig av alt som måtte ha foregått og tingene jeg den siste tiden har valgt å skrive om så er det vanskelig å konkludere med at smerte, og arrene som etterlates, er en del av livet, men fremfor å la oss selv bli definert av at noe utenfor vår kontroll skjedde så la oss oss heller bære med oss den vissheten om at også dette var noe vi overlevde. Med disse avsluttende ordene ferdig formulert så er det på tide å bla over til neste side i min hemmelige offentlige dagbok, og så starte på et helt nytt kapittel.

Dette innlegget avslutter en lengre serie innlegg orientert rundt temaet mobbing, og hadde sin oppstart med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.  

torsdag 14. mars 2013

Dritt, og annen godt gjødsel!

Zen Garden av La-Vita-a-Bella
Etter et par dypt mørke og dystre innlegg lovet jeg i gårsdagens tekst, Skyld uten å ha vært skyldig, at jeg skulle skrive noe om det å finne noe positivt til tross for at det neppe ville vært vårt første innfall, men dersom jeg hadde hatt  en ryggmargrefleks i forhold til det å konfrontere alt med godt mot så hadde jeg sikkert ikke vært den jeg er i dag.

I det forrige innlegget skrev jeg en del om å ta på seg skyld fordi det kan være lettere eller mer nærliggende for oss enn det å leve i konflikt med samfunnet, eventuelt verden for å ha inkludert den utstrekningen også - et mønster som når først etablert er fryktelig vanskelig å legge fra seg, men tror at ved en bevisstgjøring i forhold til det at alt som på godt og vondt skjer her i verden kan potensielt skje uten at vi hadde noe ansvar for å unngå det, aksepter kaos som en naturlig del av naturen.

En av mine favorittsitater fra boken Hogfather, skrevet av Terry Pratchet, går ut på at til tross for at vi aldri har vært i stand til å observere ett eneste atom med rettferdighet så er det likevel noe vi setter vår tro til som om det i seg selv var en naturkraft. Rettferdighet er noe som utelukkende eksisterer fordi vi aktivt velger å tro på den eksisterer, men likefullt som den illusjonen den til tider faktisk er så er det på sett og vis en ønsketenkning vi arbeidet oss opp til ved å først lære oss å tro på de små illusjonene slik som julenissen og påskeharen. Vi trenger illusjonene for å fungere i det daglige liv, men konfronter de for hva de er når spørsmålet blir om det er du eller illusjonen som må slå sprekker. Klippet nedenfor viser den relevant biten fra filmatiseringen av det som essensielt også er en av verdens beste julefilmer, men gjør likevel en god jobb på å illustrere poenget jeg ønsket å komme frem til.


Troen på en verden der alt skjer av en grunn krever at noen er ansvarlig for alt som skjer og at rettferdigheten alltid skal seire er gode idealer, men istedenfor å hyle mot vinden for urettferdig behandling så ville det kanskje vært sunnere å akseptere disse tingene som noe vi alle ønsker for oss selv og hverandre fremfor det å akseptere dem som en naturkraft. En slik realisasjon stiller krav til oss selv ved at vi må arbeide for at disse tingene i effekt skal være en del av livene våre, men også samtidig åpner det opp for å akseptere at ikke alle ting er innenfor vårt eget lille nedslagsfelt og dermed bare er ting som skjer under livets gang. Er det noe noen har gjort mot deg så er jeg så langt fra en tilstand som munk at dersom det er snakk om mobbing så har du likevel min anbefaling om å knuse en kneskål eller to fremfor å leve med det i mange år fremover, men for alt annet som du ikke eksplisitt har gått inn for at skulle gå galt så aksepter at årsaken trenger ikke å være en person, samfunnet forøvrig - det kan rett og slett være en av de tingene som bare skjer enten vi vil eller ikke.

Rådet jeg startet med igår var den om at man ikke skulle bære med seg smerte gjennom hele livet ved å nærmest integrere den som en del av sin egen identitet er ett godt råd. Vi har til nå håndtert det med skyld rundt ting vi ikke egentlig hadde vært skyldig i, så da var det kanskje på tide å reelt håndtere spørsmålet om smerte... Aksepterer at enkelte ganger så er det ting som bare skjer, det er en naturlig del av vår kaotiske plass i universet, så kan man kanskje også fokusere lettere på de tingene vi faktisk kan gjøre noe med; fortiden vil for alltid være uforanderlig, men så lenge som det er liv så har fremtiden all det potensiale for endring vi måtte ønske for oss selv og de vi er glad i.

En annen ligning munken Ajahn Brahm pleier å prate om for å illustrere alt dette er vår reaksjon i forhold til det å finne ut at noen har tømt et helt lass med gjødsel fremfor inngangsdøren vår, men vi vet ikke hvem som har gjort det og ingen av naboene var hjemme på tidspunktet og kunne heller ikke peke ut den skyldige. Noen av oss vil leve med et berg av gjødsel i livet vårt fordi vi ikke har noen å rette våre frustrasjoner mot og dermed ender opp med å bære den med seg som en del av livet. Andre vil derimot gjøre noe så helt annerledes å bare akseptere situasjonen og så gjøre det beste utav det, kanskje ved å anlegge en kompostbinge litt lengre unna huset som så etter hvert danner grunnlaget for en bugnende og blomsterfylt hage som til og med kan være til glede for ikke bare seg selv, men også familie og hvem enn andre som går forbi på gaten.


Phoenix Rises av Gabriel Navarro

Det å oppleve smerte i livet handler ikke om å bære den med seg til evig tid eller å bebreide seg selv for at man ble utsatt for noe slikt. Ting skjer uten hensikt og planlegging, og det eneste vi kan gjøre er å hente styrke innenfra og så fokusere på at smerten bare var noe som skjedde deg... Selvsagt har vi alle våre arr å vise frem, men årsaken til dem er ikke noe vi bør tillate å definere hvem vi er - vi finner balanse og en indre ro gjennom det å fokusere på de tingene vi faktisk kunne påvirke utfallet av, det vil si måten vi reiser oss fra asken, stirrer djevelen selv rett i øynene og til sist kommer ut av det hele som en sterkere person.

Neste innlegg om dette temaet er Neste kapittel der jeg oppsummeres og forhåpentligvis etterpå kan for evig la temaet ligge dødt. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet

onsdag 13. mars 2013

Skyld uten å ha vært skyldig

Guilt av Mare of Night
Etter gårsdagens innlegg har dere sikkert sett frem til et innlegg med en større grad av positivitet enn de jeg har produsert de siste ukene, men hvorav at de fleste har hatt et signifikant element av smerte så representerer de samtidig også resultatet av en prosess der opplevelsene settes i system, prosesseres og etter hvert kan de forhåpentligvis legges bak meg for godt.

Hadde en samtale med en venn angående det å ikke la en smertefull opplevelse bli en del av sin egen identitet og dette er et råd som er hjertefølt som jeg anbefaler alle å ta til seg selv. Det ligger visdom i et slikt utsagn, men dessverre så er det alt for lett for oss mennesker å avfeie de enkle tingene som ukorrekt dersom de ikke har en øyeblikkelig effekt på livet vårt - rådet, i likhet med det litt enklere rådet om å ikke være trist lenger, begynner ikke å virke før man har lagt ned mye arbeid i dem. Steg 1 er å akseptere at dette er en prosess ... steg 2 er å finne ut hva de resterende stegene må være for at du skal være i stand til å akseptere det som har skjedd, bearbeide dem og på den måten være bevisst konsekvensene for så å minutt for minutt lære seg å se stadig lenger fremover. Skyld er dessverre ofte en følelse assosiert med smerte når det ikke finnes en praktisk kilde å rette aggresjonen mot, og ender dette opp med en følelse av skyld i forhold til seg selv når man kommer til kort så er saken straks en del mer komplisert å reparere etter hvert som at tiden går.

Spørsmålet om skyld her i livet er et interessant spørsmål som det kan være verdt å reflektere rundt i noen minutter, og da mer spesifikt hvorfor mange av oss faktisk ender opp med å ta ansvar og skyld for ting om essensielt har skjedd med oss som om vi på noen måte hadde fortjent det? Mitt første innfall er utvilsomt den at motgang der man som barn har opplevd følelsen av det å stå alene mot verden, så var tanken om at det var meg selv det var noe galt med virket langt mer nærliggende enn tanken om at den trygge verden våre foreldre hadde oss for visstnok tok slutt ved postkassen - førstnevnte idé kom forøvrig med lett tilgjengelige profeter, for ikke å nevne alt fra argumenter til fengende slagord.

Så hva er det egentlig med skyld som gjør den så enkelt å plukke opp å bære med seg mens eksempelvis et positivt kompliment i gjennomsnitt må fremføres med en lengde på rundt 15 sekunder før det gjennomsnittlige mennesket er i stand til å registrere det, og da som oftest kun etter å ha analysert all eksisterende potensiale for baktanker? Ser ikke ut som om jeg kommer nærmere noen løsning til mitt opprinnelige spørsmål, selv om bare det å komme frem til de korrekte spørsmålene veldig ofte er en signifikant seier i seg selv. Mitt forsøk på å gi et svar på dette nye spørsmålet vil kanskje av noen kunne betegnes som å grave et enda dypere hull for seg selv, men glem nå det for ett par minutter så skal jeg fortelle deg om det i så korte trekk som jeg bare kan...

Guilt av CarneGriff
Vi har alle et behov for å ikke bare passe inn, men likevel samtidig også det å skille oss ut fra gruppen på vår ved å bruse med fjærene våre og smekke til den nest sterkeste med en veldig stor pinne. Førstnevnte er faktisk den egenskapen som har gjort oss til den dominante arten på jordkloden ved å satse på at samhold ettersom vi isolert sett aldri verken var sterkest, hadde de skarpeste klørne eller det mest motstandsdyktige brystskjoldet. Den delen med pinnen er vår mer primitive dyriske natur og er for det meste fraværet av bevisst tankegang fremfor det å rasjonelt tenke gjennom handlingene sine, og er dessverre noe man må se bort fra i denne sammenhengen da skyld som oftest er forårsaket av en tanke og ikke en følelse i utgangspunktet. Skyld er det moralske kompasset som skal sørge for samhold i samfunnet vårt, og når dette havner i konflikt med det vi oppfatter som sterkere, fysisk eller sosialt, representanter for samfunnet er vår ubevisste respons å ta på oss ansvar og skyld for å reparere illusjonen av rettferdighet.

Det ligger flere hint i forhold til disse tankene i forhold vi velger å uttrykke oss til daglig. Forrige gang du hadde en dårlig opplevelse så startet du sikkert med å tenke gjennom hvorvidt man hadde gjort noe for å fortjene det, og uten et realistisk svar så spøkte du med deg selv om at du sikkert hadde gjort noe galt i et tidligere liv? Ikke det at jeg sier at vi har gjort noe galt i et tidligere liv ettersom det ville krevd at reinkarnasjon var en del av vår egen religion, noe den faktisk ikke er. Det bare illustrerer hvor lett vi har for å lete etter feil hos oss selv fremfor det å bare konstantere at dette enten var noe som skjedde galt, fordi det er sånt som skjer, eller at det er noe galt med samfunnet forøvrig - rett og slett fordi vi enten ikke har energi til å ta ett oppgjør med samfunnet, eller fordi man har behov for å føle at alt gir mening til forskjell fra det å å akseptere kaos som en del av livets grunnsteiner.

En forverring fra det å lete etter feil hos oss selv hver gang ting går til helvete, er utvilsomt det at vi gjerne har en tendens til å se på våre medmenneskers suksess gjennom forenklinger slik som at de alltid oppnådde fordelene sine gjennom flaks; ofte så kan en liten mengde selvtillit og litt arbeid kombineres for å oppnå suksess.

Etter så mye er jeg fortsatt usikker på om vi i det hele tatt kan argumentere for å ha kommet nær en konklusjon, men virker som veldig fryktelig mye resonnement (for ikke å nevne mengden tekst) uten å i det hele tatt forsøke seg på en konklusjon så da får jeg gjøre mitt beste: Det er lettere for oss å ta på oss skyld for våre egne opplevde svakheter fremfor det å leve i en verden der dårlige ting bare skjer uten grunn, men samtidig setter også for mye verdi til samfunnet vi lever i. Vi leter etter feil internt i oss selv, men leter etter opplevde positive egenskaper eksternt fra oss selv (positiv omtale eller å rakke ned på noen som er svakere)... Kanskje vi heller bør akseptere at enkelte ganger skjer det negative ting i livene våre helt uten at det nødvendigvis forelå noen konsis plan eller hensikt bakom dem, og dermed på tross av våre instinkter isteden gå aktivt inn for å bygge opp sin egen verdi fra innsiden og ut.

Neste innlegg om dette temaet er Dritt, og annet godt gjødsel! og handler essensielt sett om å finne om så en liten positiv vri på noe av dette. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.

tirsdag 12. mars 2013

To skjeve murstein i en mur

For noen dager siden skrev jeg et innlegg navngitt Den kalkulerte verdien av ett menneske med det formålet å belyse hvor fort vi såkalte moderne mennesker avfeier hverandre basert på helt overfladiske, og kanskje fikk det en eller to av mine lesere til å tenke over hvordan man håndterer et møte med en ny og inntil nå ukjent person. Jeg plasserte meg ikke over gjennomsnittet i det å ikke bedømme personer ut fra overfladiske førsteinntrykk, men fokuserte heller på å lære meg selv opp til å gi vedkommende en sjanse til å vise meg andre sider ved seg selv før jeg så tar en avgjørelse hvorvidt det er noen med potensiale for en plass i livet mitt. I innlegget valgte jeg intensjonelt å snu på problemstillingen på en sånn måte at de som i utgangspunktet ville gitt en person et mer positivt førsteinntrykk, så vurderte jeg det heller som som et negativt tegn i forhold til hvorvidt personen innehadde positive egenskaper utover det helt overfladiske, men selv om jeg benyttet det som et virkemiddel blir det likevel feil, om enn en litt mindre tradisjonell vurdering kontra den mer vanlige forskjellsbehandlingen - når du peker på noen, så peker vanligvis tre av dine egne fingre tilbake på deg selv!

Tegnene til svake rynker rundt øynene vil kanskje antyde at jeg har hatt sjansen til å personlig utvikling gjennom de årene man så langt har hatt til rådighet, men om de fysiske tegnene er der som et resultat av tidens tann eller kun som en refleksjon av det livet man har levd så er det uansett vanskelig å peke ut effekten av hver av dem isolert sett. Uansett hvordan man velger å se på det så representerer vi på en måte våre samlede minner, både de gode tidene så vel som de tidene da man tvilte på hensikten med det hele. Jeg er uansett hvordan man vender og vrir på det en forholdsvis passivt kristen mann, men har likevel en interesse og forhåpentligvis toleranse for religioner utover min egen. Når man ser på "alternativene"  fra et mer intellektuelt standpunkt så ser man etter hvert at etter å ha strippet vekk politikk, maktmisbruk og rett frem forvridning av de opprinnelige ordenes intensjon så dukker det opp en positiv kjerne i de fleste av dem. Kanskje vil noen påpeke at holdningen min til dette rett og slett er en forvirret tilnærming til New Age, men uavhengig av hvorvidt man knytter seg opp til de negative assosiasjonene dette gir til kjøpesenter-konstruerte livsfilosofier så er ikke religiøs konvertering ett iboende krav i forhold til det å lære noe underveis.

En av de religionene jeg som oftest kommer tilbake til er Buddhisme og til tross for at denne religionens tilsvarende passivt praktiserende medlemmer neppe følger det underliggende budskapet i stort større utstrekning enn hva vi selv gjør i forhold til vår egen, så tror jeg at religionens tilnærming i forhold til det å leve balanserte liv er noe jeg som vestlig ser på som en lærdom vi kunne ha godt av å plukke opp. Ender jeg opp med å tilfeldigvis finne den perfekte balansen så skal jeg selvsagt sørge for å dele den med dere, men inntil videre får jeg nøye meg med å komme meg tilbake på temaet jeg startet med, og da mer spesifikt i forhold til den ferdigheten vi alle har til å øyeblikkelig se og fokusere på manglene vi ser hos hverandre.

Den Buddhistiske munken Ajahn Brahm har en fin fortelling i forhold som han forteller selv omtrent ti minutter inn i videoen satt inn nedenfor, men er videoen litt lang for lang så er historien som så at han som "fersk i faget" ble satt til å bygge en mur, noe en tidligere karriere som akademiker heller ikke hadde forberedt ham på. Perfeksjonistisk som han var ble hver stein nøye plassert og tilpasset for å oppnå et så godt, men først etter å ha fullført og tatt et skritt tilbake for å betrakte den komplette muren så ble det åpenbart at to av mursteinene hadde forskjøvet seg og ødela med et følelsen av å ha overvunnet utfordringen. De hadde ikke penger til å bygge en helt ny mur, og i tiden som fulgte var de to mursteinene en konstant og tilsynelatende permanent irritasjon. Dette fortsatte inntil noen komplementert den fine muren han hadde bygget, men vel vitende at disse to mursteinene stå så feil som de gjorde så måtte de da være i stand til å se at muren hadde sine åpenbare mangler. Svaret han da fikk tilbake, var da hvorvidt han i det hele tatt så de 998 mursteinene som sto helt perfekt slik de skulle?


Det historien så mesterlig forsøker på å illustrere er utvilsomt det at så lenge som at vi hele tiden kun ser etter feilene hos hverandre, så går vi samtidig glipp av det som faktisk gjør oss til det vi er og det vi velger å stå for. Er du så heldig som å ha noen å dele livet ditt med så må du huske at når glansbildet begynner å slå sprekker så er det viktig å huske på at hadde han eller hun likevel vært så perfekt som du trodde de var, så hadde de i utgangspunktet vært sammen med noen som selv var perfekt.

Neste innlegg om dette temaet er Skyld uten å ha vært skyldig og handler om det å slutte med å lete etter en feil hos oss selv og styrke utenfra når det motsatte er betraktelig mer sunt for oss. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet

mandag 11. mars 2013

Den kalkulerte verdien av ett menneske

Kan vi kalkulere verdien av ett menneske, og i så fall hvor mye er det isåfall? En nettside jeg var innom, www.coolquiz.com, har kalkulert materialverdien til de ulike stoffene vi er bygd opp av til å være rundt $4.50, eller rundt 25 norske kroner. Verdien av ett menneske er med andre ord akkurat tilstrekkelig til at du får kjøpt deg en kanelbolle på det lokale bakeriet, men strengt tatt er du samtidig forventet å selge de ulike stoffene i ulike beholdere så det spørs hvorvidt du i det hele tatt kommer så langt.

I vårt rike land så vil nok sikkert de fleste av oss med tilgang til både Internett og opptil flere daglige måltider være enige om at i forhold til hvor mye dette er så er det nesten ingenting, men når man tenker på potensialet for en oppmuntring eller ett velkomment avbrekk i hverdagen som en slik kanelbolle kan gi så bør vi i det minste alle være enige i at litt verdi er det der uansett.

Dersom alle fortsatt er med meg så langt på den guidede turen gjennom mitt og alle andres liv, så la meg så spørre deg hvorfor vi da likevel har det så lett for å behandle hverandre som om vi ikke har noen iboende verdi i det hele tatt? I en tid der alle snakker om å finne seg selv og sin egen unike identitet så ser det ut til at mesteparten av oss er villig til å kravle over lik for å bli en nær perfekt kopi av David Beckham eller Megan Fox, men istedenfor ender opp som en fiktiv pappfigur med de korrekte klærne, mobiltelefonen og hva enn annet crap som forventet å følge med i totalpakken. Vi er omgitt av budskapet om at de materialistiske verdiene er alt vi er så lenge som vi ikke skiller oss ut fra deres virkelighetsoppfatning, men nå skal jeg være så arrogant som å si at dere tar feil.

Vi har uansett alle en verdi, og uavhengig av hvor uenige dere måtte være så står jeg ved dette. Uavhengig om du på overflaten virker to-dimensjonal eller genuint er så heldig/uheldig  nok til å faktisk skille deg ut på noen måte, så må vi heller fokusere på de tingene vi har til felles her i livet. Kanskje når alt kommer til alt så ender det opp med at det eneste vi har til felles er potensialet for det samme antallet tårer, men døm meg som verdiløs basert på litt ekstra vekt eller at jeg ikke går med det korrekte merket sko så skal jeg si deg at det ikke er hos meg problemet ligger.



Verdi må bygges innenfra og kan ikke kjøpes for penger, men til tross for at det er kapital venner og familie kan hjelpe deg å bygge opp så er det likevel ikke noe du kan lagre i verken skap eller sette på en hylle i gangen. Livet har lært meg i perioder at jeg ikke var noen som var verdifull nok til å kunne finne kjærlighet, og selv om jeg likevel har gått ned veldig mye i vekt så kommer jeg aldri til å bli verken pen eller attraktiv i manges øyne, men vet du hva? ... Det eneste dette gjør er å utelukke dem som verdig nok til å motta den kjærlighet og respekt jeg har kapasitet til å tilby, men mest av alt og for min egen del så er dette mennesker jeg slipper å kaste bort tid på.

Selv om pappfigurene også har en verdi i den store sammenhengen så er det dessverre begrenset hvor mange av dem jeg faktisk i praksis ser en bruk for, men er du villig til å se bort fra de tingene som gjør meg litt for spesiell i dagens forbrukersamfunn så skal jeg ta meg tid til å se om jeg finner de egenskapene som faktisk også gir deg en verdi.

Neste innlegg om dette temaet er To skjeve murstein i en mur og handler om det å verdsette imperfeksjonene som det som gjør oss selv og alle andre unik. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.

lørdag 9. mars 2013

Ikke alle sår vises på utsiden

Tears of sadness
Jeg har aldri vært flink når det kommer til å formulere meg, hverken muntlig eller i skriftlig form. De fleste tenker ikke på meg som en emosjonell eller i det hele tatt som følelsesmessig åpen person, men innerst inne så er jeg det - livserfaringen har bare gang etter gang vist meg at det hos det motsatte kjønn er dette en uattraktiv egenskap, og hos mine likemenn så er det en svakhet som skal slås ned på. Vi er alle ett resultat av det livet vi har levd samt en mengde genetikk, men hvorav den siste er vanskelig for oss selv å påvirke så er den første på godt og vondt noe vi er blitt utsatt for. Den naturlige konklusjonen ble dermed at alle følelser skaper problemer i en eller annen grad, og for en periode i det minste så har kroppen innebygde forsvarsverk som sørger for at man fortsetter uten å ha dem.

Min familie ga til meg nesten alle de positive egenskapene jeg eier, mens andre igjen ønsker jeg selv å ta æren for helt på egen hånd selv om grensene for alltid vil være noe uklare. Problemer med hvordan jeg ser ut, tvil om mine egne evner og menneskelige verdi var noe jeg fikk utdelt gjennom mange produktive år innenfor i det norske skolevesenet, og selv om det aldri var en fullstendig mangel av folk med gode intensjoner som var villig til å gjøre ett forsøk på å hjelpe meg underveis så lærte jeg at man rett og slett var ment å stå alene mot mange - alt annet var noe man fikk kraftig svi for i lengden. Jeg hadde mange navn underveis, og til tross for at de fleste sårene riktignok forsvant etter litt tid så tror jeg ikke en gang de som sto på den andre siden i skolegården i det hele tatt husker meg. De tenker nok tilbake til tiden som morsomme dager i skolegården og har neppe noen anger for noe som for dem var en lek, men er likevel som så at følelser er noe man har - de trenger verken en allment akseptert grunn, at de som forårsaket dem husker det den i dag eller at noen i det hele tatt aksepterer at de er tilstede.

Noen former for smerte i denne verden går aldri helt over, og noen ganger virker det til og med  som at den bare tiltar inntil den endelig avtar tilbake til ett håndterbart nivå, men selv om ikke alle arrene vises på utsiden så er de like fullt tilstede inntil de igjen kan få sjansen til å slå ut i form av blødende sår. I den store sammenhengen var jeg aldri utsatt for de verste tingene jeg har hørt om, men det var nok til at jeg i dag sikkert er en helt annen person enn det jeg hadde potensialet for å være. Sårene er ikke hvem vi er, men de påvirker like fullt hvordan vi forholder oss til verden.

Jeg var en lubben gutt som ble til en overvektig mann fordi jeg hadde lært at jeg uansett ikke hadde noen verdi hos folk flest, så hvorfor bry seg.

Jeg var en intelligent gutt, og ettersom det også var en ting som gjorde meg annerledes så jeg lærte å ikke dele av de tingene som jeg fant en interesserte for.

Jeg verken stoler på eller har noe spesielt til over for folk flest inntil de har vist for meg at de er bedre enn de som lærte meg å ikke dele av seg selv.

Jeg blir ikke sint - jeg har kun en ulmende følelse i magen som aldri ser ut til å forsvinne, men noen ganger i kontakt med mennesker som jeg bryr meg om så forsvinner den for en periode i bakgrunnsstøyen.

Jeg er omtenksom og ønsker alltid å sørge for at alle rundt meg har det bra, og selv om dette er en svakhet i dagens samfunn så er dette noe jeg er. Uansett hvor omtenksom jeg så er mot alle jeg møter, så vet jeg at dersom jeg hadde møtt en av mine overgripere på en mørk landevei uten vitner så hadde jeg sikkert brukt noen sekunder for lenge til å tenke over hvorvidt jeg har utstyr og kunnskapen jeg trenger til å rette ut et bulkete panser, men så lenge ikke noen utfordrer meg på dette så kan jeg fortsette i troen på at dette ikke er noe jeg er i stand til i praksis. Noen ganger tenker jeg at verden disse personene skapte er den verden barna deres nå må vokse opp, men det hjelper ikke meg samt at dårlige holdninger sjeldent forbedres nevneverdig gjennom arv.

Uansett hvilke sår jeg fortsatt må slite med og måten dette påvirket meg så knekte de meg ikke, og jeg er meg selv til tross for dem. Kanskje en gang vil noen lese dette og enten tenke bedre om sin egen skjebne, eller til og med kanskje tenke over ting to ganger før de plager noen andre. Dersom dette ikke gir mening for deg så vil kanskje denne fantastiske videoen med Shane Koyczan være mer forståelig for deg, men hva enn grunn til at du leser innlegget mitt eller om du forsto budskapet så anbefaler jeg likevel at alle ser den.



Neste innlegg om dette temaet er Den kalkulerte verdien av ett menneske og stiller spørsmål ved måten vi forholder oss til hverandre på basis av utseende til tross for at vi til stadighet bedyrer det motsatte. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.

fredag 8. mars 2013

Mobbing, folkets nye favorittaktivitet

Kilde: Wikipedia
Var her om dagen innom Tromsø Filmklubbs visning av filmen Ricky Gervais Live IV - Science utgitt for allmenn distribusjon i 2010, og selv om jeg aldri tidligere har tenkt nøye nok over hvorfor jeg ikke har noe til overs for han som komiker så var det noe jeg definitivt kom til bunns i underveis. Det er ikke det at han er frittalende og generelt sett føler at han kan si hva som enn gir mening for han under skriving av selve manuset, det er faktisk det at han gjennom regelrett mobbing av alle som ikke passer inn i hans mal for hvordan dagens ideal-menneske skal se ut og oppføre seg.

Realiteten er at mobbing og forskjellsbehandling ikke er noe som holdes skjult lenger, men heller er blitt ett innøvd tankemønster i forhold til hvordan vi behandler hverandre. Gervais er ikke forskjellig fra resten av oss på dette området, men der han bevisst gjør dette for å tjene penger og hva enn annen sosial kapital vi som samfunnet gir mannen som takk for denne oppførselen så er i det minste de fleste av oss ikke oppmerksom på at vi selv gjør dette, og det er en enorm forskjell.

Jeg generaliserer kanskje i brede strøk nå, og kanskje finnes det faktisk noen mennesker der ute som ikke på en eller annen måte tildeler andre mennesker en verdi basert på overfladiske verdier første gang de møtes. Jeg gjør det hele tiden, men jeg er fullstendig klar over at jeg gjør det, og som en konsekvens velger jeg bevisst å kompensere ved å likevel prøve å se etter de gode sidene som sikkert finnes hos de fleste av oss - jeg gjør et bevisst valg å gi alle en sjanse istedenfor å bevisst bruke denne egenskapen til å se etter svakhetene som jeg kan utnytte for å sette meg selv i en posisjon over andre i samfunnet.

Filmens første halvdel er generelt sett mobbing av overvektige personer med utgangspunkt i at vitenskap per definisjon er verken god eller ond, den kun er, og dermed begrunner han sin rett til å gjøre dette ved bruk av den enkle definisjonen av at det å spise mer enn man forbrenner fører til overvekt. For å referere en tradisjonell simile, det vil si en sammenligning, så bør man uansett aldri tillate kunnskap å stå i veien for sannhet, og den han presenterer for oss er at overvektige i utgangspunktet er blitt overvektige fordi vi ikke er smarte nok, kompetente nok eller tilstedeværende nok til å forstå ett så pinlig enkelt konsept som forholdet mellom kalorier inn og kalorier ut.

Illustrasjon lånt fra Eva`s lille hjørne
Kan neppe liste opp alle mulige veier som potensielt sett kan føre til overvekt, men kan si som så at jeg aldri har vært borte i noen som gjennom et bevisst valg har sett på listen over mulige måter man kan leve livet sitt på og så valgt det å være overvektig. Hvilket vel bevart individ vil frivillig velge mobbing, sosialt ubehag, ekskludering, latterliggjøring, nedverdigelse, et større knippe eventuelle mentale problemer for ikke å nevne alle direkte fysiske helseproblemer som gjerne også før eller siden dukker opp?

Dette var ikke et valg jeg tok fordi jeg ønsket meg et liv fylt med disse problemene. Kanskje var jeg for glad i mat, kanskje hadde jeg en genetisk tilbøyelighet for å lett bli overvektig eller kanskje var bare kroppen tilpasset en høyde som den ikke ennå hadde nådd? Mest av alt så tror jeg at jeg fikk høre altfor mange ganger gjennom barndommen at jeg var feit og etter hvert trodde på dem, så når jeg da begynte å legge på mye vekt så endte jeg opp på den vekten jeg hele tiden allerede trodde jeg hadde hatt. Kanskje var det rett og slett slik at jeg satte for mye pris på sjokolade og brus, og dermed fortjente å ende opp med enda større problemer enn det å måtte være omgitt av slike folk i utgangspunktet?

Hvem vet om tankene jeg nå har skrevet ned i det hele tatt henger sammen, men vi mennesker er ikke alltid rasjonelle i måten vi oppfører oss på og det er heller ikke alltid slik at vi fortjener de negative konsekvensene av alle de små ubevisste valgene. Jeg velger i det minste aktivt å ikke være en drittsekk som gjør narr av folk mens jeg selv gjemmer meg bak tynne argumenter, og mer enn noe annet så tar jeg avstand fra at vi som samfunn skal akseptere at denne oppførselen skal være en naturlig del  av vår kulturarv.

Vil nok tro Ricky Gervais ikke bryr seg om at jeg i det hele tatt har skrevet dette, og hadde han det så ville han nok tatt det som ett kompliment fordi omtale betyr mer penger i lommen slik at han kan reise med privatfly og dermed slippe å sitte ved siden av en av oss overvektige i et ordinært flysete. Skulle han mot formodning komme over denne, og ikke har tilgang til noen som kan oversette det for han å vil jeg at han i det minste skal få med seg følgende hjertefølte utsagn:
Ricky Gervais. At your best you're a condescending asshole, and at your worst you get paid to be one of our foremost examples for some of the worst qualities in our society today.

Neste innlegg om dette temaet er Ikke alle sår vises på utsiden og tar for seg mine egne opplevelser med mobbing. Noe fokus på eventuell lærdom man måtte få ut av det å bli utsatt for noe slikt, om noe i det hele tatt.

søndag 3. mars 2013

Du kan, og jeg tror på deg.

Dersom du er innom denne bloggen så gikk du mest trolig feil på leting etter noe helt annet, men dersom du mot formodning kom innom på leting etter noe informasjon om de snåle krumspringene jeg fyller livet mitt med for tiden så har du kommet til rett plass. Jeg skriver mye om slanking samt av en eller annen grunn en god del om forsøket mitt på å få ett par Bonsai-trær til å overleve noen uker lenger enn forventet, men for å lykkes i disse tingene samt livet generelt sett så må man ha troen på at dette er noe man kan klare, og det er generelt sett der min akilleshæl i livet ser ut til å være plassert - troen på sine egne evner.

Det med troen på seg selv eller sin egen verdi er ikke noe som blir bedre helt av seg selv eller utbedres på noen enkel måte, men pass på at du ikke forveksler symptomene på en slik måte at du ender opp med å tro at dette er noe som automatisk bare forbedrer seg bare fordi man mister noen ekstra kilo - overfladiske ting kommer og går, og med mindre du tilbringer alt for mye tid foran ett speil så vil du ikke være den som ser endringene, men vil isteden alltid finne noe annet negativt å fokusere. Det finnes en metode som ser ut til å kunne fungere inntil en viss grad og det er å lese dikt om temaet.

Ja, jeg sa faktisk dikt, og til tross for at analyse av dikt var noe jeg absolutt hatet å gjøre, og til og med protesterte høylytt mot å kaste bort tiden på da jeg gikk på skolen, så ser jeg likevel nytten av å lære seg noen av dem for bruk som egne personlige mantraer. Mantraene kan man gjenta for seg selv ved behov for å samle det man trenger av mot for å angripe en utfordring man står ovenfor... Diktanalysen vil dere nok aldri få se meg skrive da jeg heller vil bli dratt hylende og skrikende av gårde til en skjelvende tannlege enn å tvinge meg gjennom noe slikt flere ganger i livet, men tilbake til det med dikt og motivasjon.

Jeg finner kanskje ikke alltid troen på meg selv i alle sammenhenger, men kom du innom meg for å se etter gode råd og tips om hvordan du skal nå slankemålene dine så skal du vite at jeg i det minste tror på deg og ønsker deg til lykke med dine mål ved å sitere diktet You Can skrevet av Sharon Hendricks.

You Can

You are a hero to me
You are someone I look up to.
You can get through this
There’s nothing you can’t do.
Know that I am beside you
And will do my part.
No one has your strength
And no one has your heart.

fredag 1. mars 2013

Den andre veien...

Noen ganger i livet blir man utsatt for konsekvenser av valg der man selv ikke hadde noen innvirkning på, men som oftest kan man sikkert i større eller mindre grad spore resultatet tilbake en avgjørelse man selv foretok uten å se de problemene valget ville få i det lange løp. Livet er uansett det som skjer mens man planlegger den fremtiden man hadde ett ønske om, men uavhengig om man hadde luksusen av ett valg vil man uansett alltid ha valget om å reise seg fra støvet, og så gå videre med livet sitt - en erfaring rike.
The Road Not Taken,
Robert Frost
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim
Because it was grassy and wanted wear,
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I marked the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I,
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.
Vær bevisst på de valgene man tar i  hverdagen, hver eneste da, og til tross for at det er mange valg som foretas uten at man føler at det eksisterer noen andre reelle alternativer enn det valget man endte opp med så betyr det sjelden at man kun hadde ett eneste alternativ - det er få ting her i livet man er nødt til, og det er generelt sett behovet for å spise, sove samt muligens en tilbøyelighet for å ta vare på våre barn. Tar man seg tiden til å revurdere de valgene man hele tiden har avfeid så kan det hende at man finner ut at argumentene for å avfeie dem ikke lenger kan regnes som gyldige.

Som i diktet hender det at man velger en enkelt vei gjennom livet, men bevisst på alternativet så kan man, dersom man skulle ha behov for det, på et senere tidspunkt fortsatt komme tilbake til det samme veikrysset og så velge den andre veien. Det er få sannheter her i livet som er så dypt hamret inn i stein som man gjerne skal ha dem til å være, og selv da har man dedikerte verktøy for å arbeide med det også - Europris kan selge deg en forholdsvis brukbar slagbor til en pris tilsvarende to halvlitere på den lokale puben, så prislappen trenger heller ikke å bli så uhåndterlig som man hele tiden var redd for at den skulle bli. Kanskje vil du finne at den andre veien fortsatt er der, og kanskje til tross for blod, tårer og slit kan ende opp med å være den rette på sikt.

søndag 17. februar 2013

Den enkle utveien

Hadde egentlig ikke tenkt å si noe som helst om den enkle utveien når det kommer til overvekt samt eventuelle følgeproblemer slik som type 2 diabetes, men kom til å tenke på at veien ikke tatt ofte også kan være et interessant tema å fundere over, og det ligger faktisk en del tankegang bakom det hele så her er mine tanker rundt det jeg gjerne kaller den enkleste veien..

Den enkle og raskeste utveien er i dag det som kalle en fedme-operasjon, mer teknisk kalt en gastrisk bypassoperasjon der magen kobles om slik at enkelte deler av tarmene ikke lenger benyttes og dermed begrenses den næringen kroppen er i stand til å ta opp fra den maten, og alt annet, som inntas. Operasjonen får du tilgang til ved å vise til en BMI på over 40, men også i tilfeller der du kan dokumentere en BMI på minst 35 samt en eller flere problemer knyttet til overvekten slik som problemer med hofter og knær eller diabetes. Kan du dokumentere disse tingene så er det litt over seks måneders venteliste før du får dette utført eller ved å betale for dette selv, i underkant av 100 000 kr, kan du få dette utført innenfor måneden på et europeisk sykehus.

Så hvorfor i guds navn gjorde du ikke dette da det må da være så mye enklere enn det du har utsatt deg selv for det siste halve året da? Den delen av meg som lener mot selvpining forteller meg at jeg ikke er den typen som velger den enkle utveien fra noe som helst, og så er det da den intelligente delen av meg som har vært utsatt for litt for mange artikler og tv-programmer angående temaet til å i det hele tatt tro at dette kan være noe lurt å utsette seg for med mindre det absolutt ikke er nødvendig. Den kjærligheten jeg går glipp av på grunn av noen ekstra kilo kan jeg fint være spart for da den objektivt sett da neppe kunne være noe å samle på, og for å være helt ærlig så stoler jeg ikke nok på folk i hvite frakker med skalpeller til å la dem prøve - de springer kanskje fortere enn meg, men jeg har ingen planer om å la det bli en fair fight uten biting og lyskespark. Uansett startet jeg opp hele dette prosjektet for å unngå å utvikle sykdommer som følge av overvekt, og selv om jeg hadde plukket opp én siden oppstarten passerte jeg minimumsgrensen for operasjonen før jul, se status Uke 50.

Så hva kan du egentlig si som skulle endre min mening om at dette ville være så mye bedre og enklere for meg da? Egentlig ingen ting som du ikke allerede bør ha blitt fortalt, men jeg synes det første du bør tenke over er hvorvidt legen og kirurgen for den saks skyld i det hele tatt er en person med nok innsikt i ditt liv til å si stopp dersom dette ikke er det rette for deg. Legestanden er litt generalisert en gruppe mennesker som gjennom hele livet har vært de beste i klassen og de har lært seg alt det som kan læres fra en bok om kroppen, men intelligens, en dose arroganse og en stor bokhylle er langt fra det samme som å vite alt som skulle være relevant. Visste du for eksempel at den operasjonen som benyttes i dag kun ble tatt i bruk for 10 år siden, og dette betyr med andre ord at dette heller grove inngrepet i måten fordøyelsessystemet ikke er blitt brukt lenge nok til at vi vet hvordan dette vil påvirke kroppen på lengre sikt - er du ung og i 30-årene så skal du tross alt leve nesten 40 år til, eller enda lengre. Når det gjelder type 2 diabetes så er operasjonen kjent som en kur, men forskning på området har enda ikke vært i stand til å forklare hvorfor dette skjer - en beroligende tanke i forhold til å legge seg under kniven, og de fremste på området arbeider nå under hypotesen at dette har med en endring i enzymproduksjonen og dermed håper at innen noen år skal de kunne gjenskape effekten ved bruk av en tablett. Alle fokuserer på at alt skal bli så mye bedre så lenge som du mister den ekstra vekten, men vet du at for å i det hele tatt overleve etter operasjonen må du spise tabletter resten av livet samt at veldig mange utvikler andre sykdommer og lidelser som en direkte følge av den.

Jeg tilhører en generasjon som fikk alt vi ønsket oss innenfor rimelige grenser, og selv om det er med litt skam jeg sier det så gjorde det at vi kanskje aldri lærte oss at vi enkelte ganger må arbeide for å oppnå det som skal til for å gjøre oss lykkelig - med tanke på at verden går i en retning der mesteparten av oss neppe kommer til å leve like gode liv eller like lenge som våre foreldre gjør så harmoniserer dette dårlig med utgangspunktet. Likevel så er du ikke en statistikk og ved å arbeide for det du ønsker å oppnå så har vi det alle i oss å oppnå disse tingene, ofte har vi bare blitt fortalt så mange ganger at det ikke er mulig at vi ikke bare begynte å tro på det selv, men også forteller det til oss selv. Er du ulykkelig med måten du ser ut så ta gjerne kontakt med meg da jeg er god til å se det beste i alle andre enn meg selv, og kanskje kunne vi da hjelpe hverandre - min tidligere samboer kunne ikke se seg selv i speilet uten å ville gråte, men jeg så alltid det vakre i henne selv om hun pakket kofferten og forlot meg alene.

Med innleggets melankolske sidesteg på plass tar vi en helomvending tilbake til temaet og det jeg egentlig ønsket å komme frem til, som etter å ha sådd tvil om bruken av skalpell for å reparere livet vårt er redusert til ett spørsmål om den psykologiske helsen din. Tar du den kirurgiske utveien for å reparere ditt eget selvbilde vil du garantert få et løft den første tiden før du mest trolig begynner å fokusere på overflødig hud, arrvev og hele listen av ting du gjerne kommer til å se når du titter i speilet. Gi deg selv den tiden du trenger til å bearbeide de problemene du sliter med ved å fokusere på et sunnere og mer harmonisk liv, og ved å gjenvinne den kjærligheten du har mistet for deg selv åpner du samtidig opp for å motta mer kjærlighet fra omverdenen. Gi deg selv mulighetene til å bearbeide hele deg selv, kropp og sjel, på reisen til et bedre liv gjennom å gradvis venne deg til en bedre måte å leve på - velg ett bedre liv gjennom endring av livsstil, men vær ærlig med deg selv om hva du ønsker å endre og hvorvidt du er i stand til å ta vare på og sette pris på resultatet dersom du ikke måtte legge ned arbeidet for å oppnå det.

Jeg valgte å leve livet mitt på en litt sunnere måte og se etter måter å reparere mitt eget selvbilde, og til tross for at andre sikkert synes det hele kan være ett tegn på at jeg sidestiller endring med smerte så er kanskje en operasjon det enkleste, men for meg ville det kun være et midlertidig selvbedrag, med gode muligheter for langsiktige komplikasjoner, og i enden ville det ikke ha utført noe for å reparere mitt underliggende problem.

Hvilket valg ville du tatt?

fredag 15. februar 2013

Skal gjøre det snart

Har du fortsatt ikke kommet i gang med å gjøre de endringene du lovte deg selv du skulle gjøre i det nye året, selv etter at jeg kjeftet opp både meg selv og hvem enn som måtte ha følt seg truffet for fjorten dager siden (se bloggpost På tide å komme i gang)? Skulle ikke du trene mer, slutte å røyke eller ta en pause fra publisering av store mengder kattebilder på Facebook? Jeg satte opp mine mål for året i bloggposten Godt nyttår! og forhåpentligvis klarer jeg å følge opp noen av dem, men man kan ikke holde på å utsette ting i evigheten så se til å få ut fingeren og kom i gang med eller fullføre de livsstilsendringene du lenge har lovet deg selv. Kanskje er du blitt en prokrastinerer på dine eldre dager?

"Prokrastinerer", hva vil nå det si da? Den korte forklaringen, og den som selvsagt gir like lite motivasjon er at du kan ha blitt en person trent i den moderne kunsten å prokrastinere over ting, eller på godt norsk:

jævlig god til å utsette ting til i morra.

Men gitt at det eksisterer et reelt ønske om endringer i livet sitt, er dette ikke bare en fancy måte å si at man er for lat til å komme i gang med ting? Neppe, og for å unngå mulighetene for feiltolkninger så skal jeg si det med den samme forståelige norsken som ovenfor:

du er ikke lat.

Føler du deg kanskje litt bedre nå, håper det. Det var i alle fall min intensjon å få deg til å føle deg litt bedre med deg selv til tross for at ting ikke helt har gått som planlagt. Hvordan skal man da bli bedre spør du sikkert (hvis du i det hele tatt kom frem til dette avsnittet før Facebook distraherte deg igjen), og det skal jeg prøve meg på å si noen ord om selv om ting nødvendigvis er langt vanskeligere i praksis enn det er å skrive og forkynne dem til massene.


Det første steget du skal gjøre er å slutte å rakke ned på deg selv for dette i og med at det tross alt ikke er latskap som er årsaken til hengemyren, for du har jo ett indre ønske om endring. Pass selvsagt på at du ikke forveksler dette med mangel på reell vilje slik som eksempelvis i tilfeller der fruen maser om ting, og du sier ja bare for å få fortsette med hva enn du opprinnelig holdt på med - for disse tingene må du fortelle henne hvor skapet skal stå eventuelt for å unngå plutselig bare eie ett halvt skap så kan det være greit å legge fra deg fjernkontrollen og bare gjøre ting for hennes del. Uansett, tilbake til det med reell prokrastinering og det neste steget videre.

Steg to handler om selvransakelse, ved at du må arbeide deg frem til bunnen av problemet for hvorfor du ikke kommer i gang med ting. Folk som er tilbøyelig for prokrastinasjon har som oftest koblet måten de ser sin egen identitet og selvbilde opp mot suksessen og/eller perfeksjon ved utførelse av noe. Dersom du allerede leser denne bloggen så har du enten en interesse av treningstips for sofagriser eventuelt er i slekt med meg, men vi fokuserer selvsagt på den første her og nå. Tankegangen hos vi som sliter med dette, om enn vi selv er bevisst på det eller ikke kan uansett på godt norsk beskrives som følger:

Hvis jeg aldri fullfører, så kan jeg fortsette å tro at jeg er bedre enn det jeg egentlig er

Absolutt ikke en hyggelig ting å verken tenke eller føle om seg selv, men det verste med det hele er at det nesten alltid er ukorrekt og vanligvis et godt stykke fra det andre faktisk tenker om deg - jeg er sikker på at du har den kunnskapen og viljestyrken som skal til, og alt dette er kun det psykiske forsvaret ditt som arbeider overtid for å beskytte deg mot litt smerte ved å feile en gang kontra en livstid med smerte ved det å aldri komme i gang.

Jeg var et rundt barn, etter noen år ble jeg til en rund tenåring og på dette tidspunktet kan jeg sikkert omtales som en forholdsvis rotund voksen mann (noen vil sikkert kommentere på den delen med voksen i forholdet til mengden leketøy jeg har, men det tier vi stille om nå) - den reelle kroppsformen gjennom de ulike årene har ikke nødvendigvis alltid stemt helt opp mot denne generaliseringen, men måten jeg ser meg selv på har stemt med dette. Selv om jeg liker å fortelle meg selv fra tid til annen at jeg ikke bryr meg om hva annet synes om meg så er uansett selvbildet mitt det følelsene og frykten min tror at andre tenker om meg, og er det negativt så er det klart at det får følger. Leser du blogger eller artikler om slanking så er dette deg, og du tenker sikkert mye på hvordan folk tenker om deg og utseendet ditt. Prokrastinerer du har du sikkert har du sikkert trøstet deg selv med en av disse unnskyldningene med de reelle oversettelsene:
  1. Jeg prøvde ikke, men det kan hende at jeg har egenskapene som skal til for å lykkes.
    •  Så lenge som jeg ikke gir alt jeg kan av innsats så har jeg i det minste ikke bevist for meg selv at de egenskapene jeg så sårt har bruk for mangler.
  2. Det gjør ingen forskjell om jeg prøver, jeg kan ikke klare det uansett.
    • Jeg vil ikke gi folk ett negativt inntrykk av at jeg ikke kan lykkes med det jeg ønsker å endre så derfor foretrekker jeg heller å enten utsette det, eventuelt bare la folk tro at jeg er lat.
Tenk deg god gjennom hvorvidt de tingene jeg har nevnt stemmer overens med deg selv, og hvorvidt du selv har brukt noen av unnskyldningene og dermed gått glipp av noe du ønsket for deg selv. Innsikt er viktig, men så lenge som at den ikke er til å stole på så kan det være en virkelighetssjekk å spørre noen du stoler på hvordan de faktisk oppfatter deg istedenfor å anta hvordan de tenker - bruk så dette som ett utgangspunkt for å lære opp deg selv til å tenke som dem. Når det indre kompasset peker i alle retninger må du se etter andre referansepunkter.

Del opp store oppgaver i små håndterbare deler og unn deg en belønning for å ha klart dem - hvis du kom deg opp av sofaen og kom deg ut på en liten gåtur så er det lov å unne seg en Kvikk Lunsj som premie for at du klarte det, det gjør det lettere å komme i gang neste gang. Kari Jaquesson hadde sikkert fått hvetegress-juicen i vranghalsen om hun leste at jeg anbefalte sjokolade som premie for litt enkel trim, men hun har aldri vært feit i sitt liv og vet ikke hvordan vi fungerer og hvor vanskelig selv de letteste tingene kan være i starten, mest av alt dørstokkmila - alle prater om hvor usunt det er å unne seg noe selv når du har fortjent dem, men etter en stund trenger du ikke premieringen lenger og uansett hvordan du vender og vrir på det så vil det alltid være mer usunt å tilbring resten av livet sittende i godstolen.

torsdag 14. februar 2013

Alle hjerters dag

I dag er det alle hjerters dag med alt som det enn måtte innebære over hele det langstrakte land, men sikkert enda mer for de som faktisk vet hva det er jeg i det hele tatt prater om. Det egentlige navnet er valentinsdagen, men høres litt for dystert ut når man vet at St. Valentin var en som ble steinet til døde for å i sin tid nekte å konvertere til Kristendommen - tradisjonen med å sende brev eller kort kommer av at han sendte et brev til kona der han uttrykte sin kjærlighet for henne samt ba henne om å ikke gjøre det han hadde gjort, det vil si å forsøke seg på å ignorere aktivt kristne med tilgang på stein.

Statistisk sett så er dette dagen 30% av menn vet om, og når denne dagen er mens 70% av alle kvinner sikkert enten har ett aktivt eller undertrykt ønske om en gave eller påskjønnelse, så det vil med andre ord si dagen der muligens noe slikt som 40% av menn ender opp med skuffede, gretne eller rett og slett sinte kvinner som så sender enkelte av tidligere nevnte menn for å sove på sofaen. Litt usikker på om matematikken min holder her, men jeg er nok fornøyd med meg selv til å ignorere en eventuell regnefeil når alternativet er å grave fram en gammel matte-bok for formålet - der går altså grensen for hva jeg er villig til å gjøre for bloggingen min.

I år hadde jeg faktisk en plan som innebar røde roser og besøk på restaurant, men i og med at man ikke alltid får det man ønsker så får man i det minste håpe på at man på sikt vil være i stand til å ta imot det man trenger. Kanskje til neste gang kan jeg vurdere å blåse litt støv av planen, men bør kanskje vurdere en stillingsannonse i avisen om noen måneder for å se hvorvidt dette ender opp med å være gjennomførbart i praksis. Hmm... ensom ung mann søker kvinnemenneske i uansett utforming og farge som inspirasjon til eventuelle videre innlegg angående livet med en representant fra det mykere kjønn ved sin side, og hvor enn ellers hun måtte føle for å være. La oss plukke opp den tråden om noen måneder, forhåpentligvis med litt større grad av emosjonell balanse og en mer kritisk tilnærming til det hele.

For det å spise sunnere ute på restaurant, se det tidligere innlegget mitt Byturer og det å spise sunt for tips om hvordan man kan smartere håndtere bestillings-prosessen. Annet enn det så er røde roser helt kalorifrie og kan potensielt lede til energiforbrennende aktiviteter, men pass på at slikt er alltid en bonus - det å forvente noe slikt kommer til å lede til en smekk over ansiktet fra de fleste med en eller flere røde sokker langt baki skapet. Konfektesken kan du eventuelt smake på, men husk på at den var til henne og alt av sjokolade som du håndforer henne vil virke romantisk uten at du legger på deg ett eneste gram.

mandag 11. februar 2013

Halvveis ut i siste halvdel!

Med den siste tidens hendelser har det vært vanskelig å holde motivasjonen oppe, og om det var noe tidspunkt for å markere de positive milepælene man måtte klare å skrape ut av situasjonen så måtte det være nå. Passerte milepælen for å ha kommet halvveis, se tidligere innlegg, 27. november 2012, en nedgang på 20 kilo siden 23. august 2012, og definerte den siste halvdelen av prosjektet som de resterende 20 kilo som man måtte kvitte seg med, men om enn man bare griper etter halmstrå så markerer jeg herved en nedgang på 30 kilo efv (etter første veiing, 23. august 2012).

Du lurer kanskje på hva bildet oppe i hjørnet har med alt dette å gjøre, og sannheten er at det har absolutt ingenting med saken å gjøre utover at tastaturet på den bærbare maskinen jeg har er begynt å irritere meg og det så ut til å være en grei maskin. Dersom man skulle snike inn en eller annen relevans så vil det kanskje være at vekttapet siden første veiing tilsvarer 12 slike maskiner av typen HP Pavillion G6.

Etter den siste tidens erfaring og hvor mye lenger tid det tok å miste de siste 10 kiloene sammenlignet med de første 20 så er det godt mulig at neste markering da bli ved dokumentert nedgang på 5 kilo til, men med tanke på splitting av midler og nesten en tredobling av faste utgifter i hjemmet så er prisen på sukker for høy til at godterier i det hele tatt kan prioriteres så det er lov å håpe at det trekker i en positiv retning.