Viser innlegg med etiketten Natur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Natur. Vis alle innlegg

lørdag 19. oktober 2013

Plutselig ble det vinter

Tok en av mine utvidede spaserturer i formiddag i retning byen, hele veien selv om det egentlig ikke hadde noe med saken å gjøre i denne omgang. Mer noe sånt som at nærmest føler meg snytt for en årstid, pleier tross alt å elske høstens sprakende fargespill for å ikke nevne gleden over mørke regntunge kvelder.

Måtte nesten sjekke datostemplingen på noen av bildene jeg tok, men ser ut til at vi tok en langt fra gradvis overgang fra grønne enger og over til forfriskende vinterlandskap. Dagens bilde ser noe annerledes fra det jeg tok for knappe tre uker siden.
19. oktober 2013
28. september 2013
Ser ut til at det er på høy tid å grave i det man mottar av tilbuds-aviser for å se om man ikke kan finne seg en ski-pakke tilpasset folk som hverken liker skiturgåere generelt eller sporten for den saks skyld, men drit i det... betyr vel bare at man kommer seg unna med et rimeligere alternativ.

søndag 1. september 2013

Krokvatnet

Det er lørdag, vel det var i det minste en lørdag når jeg faktisk klarte å slite meg tilstrekkelig løs fra sofaen til å starte letingen etter frisk luft. Teknisk sett så er ikke frisk luft vanskelig å finne i Tromsø da vi strengt tatt ikke har slike storby-problemer utenfor overgangen til/fra piggdekk-sesongen, men er selvsagt den saken om å forlate huset da.

Uansett, etter å ha forspist seg på europeiske spesialiteter fra det omreisende mat-markedet som plutselig hadde dukket opp her i Tromsø så måtte noe gjøres... sånn for helsen sin skyld. Da kan det være greit å plukke ut en tur fra den lokale Ti på Topp-katalogen, men med tanke på at jeg var for kjip til å betale for den så måtte jeg nesten velge en destinasjon jeg kunne finne på et kart.

Tenkte meg en tur opp til det jeg inntil lørdagen trodde het "Krokenvannet", noe som forklarte hvorfor ingen sider så seg villig til å forklare hvordan man finner det... kanskje har det bare mer med det å gjøre at de fleste som legger ut slike ting ikke er gammel nok til å kjøre dit i et motorisert kjøretøy, vel sånn er det med bloggere flest ser det ut til. Anyways, snublet over noe fungerende via nettstedet ut.no, en kilde som trygt kan anbefales alle andre som måtte være like kjip som meg selv i forhold til å bruke penger på en guidebok... Blant forslagene, Krokvatnet. Plott Jadeveien inn på GPS-en og parker når veien opphører å stemme overens med eventuelle realistiske forventninger en måtte ha til en kommunale veier.

En fin tur for alle som klarer å løfte beina høyt nok til å tre på seg et par fjellsko, timer man turen korrekt, det vil si ettermiddag på slutten av sesongen, er man også tilnærmet garantert å unngå eventuelle møter med andre fjellfolk.

Hvilke normale mennesker ville uansett ikke omfavnet muligheten til å slippe potensielt møter med en av de syke jævlene som av uforståelige grunner interesserer seg for motbakke-løp, en aktivitet som kan være litt i overkant demotiverende å observere for alle som vet å verdsette fritiden sin.

Så, praktiser sikker fjellbruk. Post på Facebook hvor man drar samt regelmessig ta et blikk over skuldrene for å følge med på at ikke noe kommer pesende ut av blind-sonen. Har man musikk på ørene er det tross alt et potensiale for sanseløs blind vold, har man da ikke med seg en liten sammenleggbar spade så mister man fort den beste delen av ettermiddagen.

For ikke å nevne lyset, du vet den glødende kula som forsvant bak fjellene for en time siden... Også det du trenger for å få gode bilder, spesielt også dersom du hverken gidder bruke penger på dyre kameraet eller, også mest relevant, å drasse det med deg oppover en fjellside. Resultatet, åpenbart preget nybegynnerfeil fikses enkelt ved å påkalle seg argumentet om at nevnte feil ble intensjonelt lagt inn for å oppnå interessante effekter. Så det så...

Krokvatnet
Småvatnan

tirsdag 20. august 2013

Nakken, mosen og regningen

Søndagens trimtur opp til Nakken var nok en god ide som ikke fungerte fullt så bra som man hadde forventet, noen tiår med ukontrollert vokst av gran hadde satt opp mer enn et forholdsvist naturlig hinder for oss.

Armer inn, jakken igjen og så litt lettere press for å bane seg en vei oppover. Det hele så ut til å gå bra inntil man satte foten ned på litt våt mose, sklei og dermed datt ned fra fjellet steinen jeg sto på. Skulle tatt seg ut dersom man hadde knekt nakken på veien opp til Nakken, hadde ikke akkurat vært den beste avslutningen på ferien. 

Heldigvis så tok jo kameraet av for den verste delen av smellet, dermed var det bare snakk om strek i regningen, men så var det jo nøyaktig derfor jeg aldri kjøpte noe dyrt heller. Samtlige bilder er derfor ikke tatt av meg, så eventuelle gratulasjoner om å endelig ha klart å ta et brukbart bilde kan du nok hoppe over inntil jeg selv når akkurat den milepælen.

Nakken i seg selv er ikke spesielt høyt, men har gjennom mange generasjoner vært en yndet lekeplass med muligheter for både borg, krig og alt hva man måtte finne på som barn. Det pleide også være en strålende plass for å beskue Fygle fra Luften, men som bildene tyder på så kan man se at det blir stadig vanskeligere i og med at skogen ikke akkurat har blitt noe kortere.



Sorte får

Så hva er det da med Lofoten som får så mange til å trekke hit mens de sorte fårene fryder seg som aldri før? Strengt tatt så har det vel noe med miljøet å gjøre samt at en del av dem selvsagt i utgangspunktet er herifra, noe som er aldri så tydelig på vei utover Holsøya.

Her ute finner man spor etter en type sort får som fikk mesteparten av landområdene rundt oss til å skjelve var ved synet av langskipene våre, og reise det gjorde dem til gangs som man sier her.

Noe av rikdommen ble nok begravd sammen med de som fikk sin evige hvile her ute, men det er kanskje ikke alltid så lurt for ettertiden å havne i de tydeligste markerte gravene man nå har kjennskap til ettersom de har vært plyndret opp gjennom de oppimot 1500 årene siden da. Derfor har nok de heftigste funnene vært av en moderat type, småting som knapt gir et inntrykk av velstanden de i utgangspunktet fikk med seg. Noen av funnene tyder jo selvsagt også at de holdt på med handel, jordbruk og fiske selv om det ikke nødvendigvis er aktiviteter vi snakker høyt om.

Vel, man vet jo at man er fra et land der folk plukker multe-kart for å forsikre seg at det er akkurat de som stikker av med godsakene fremfor at noen andre potensielt sett skulle kunne nyte modne bær, så da var det vel bare et spørsmål om tid før noen undret seg hvorvidt gravene ikke skulle holde på noe gull og edelsteiner.

Uansett et fint landskap å ta en spasertur i på en forholdsvis solfylt og forhåpentligvis relativt vindstille dag, på veien spaserer man mellom gravstøtter og tuftene som er igjen etter at et av Norges lengste langskip en gang var stasjonert ut der. På lørdagen når jeg var her ute så var det til og med fortsatt seil å se ute i havna, men til nå har man også lært seg å akseptere fremmede seil. Selv om det tilhører Franskmenn... Så lenge de holder seg på avstand, samt har betalt en passende avgift.

Selv den dag i dag er Holsøya preget av sorte får, men i og med at tiden går videre så er det nå kun snakk om får av en betraktelig mer medgjørlig type! Personlig kunne jeg nok ønsket at området ble skjermet for jordbruk, satt i stand og faktisk lagt frem som det verdifulle kulturlandskapet det faktisk er, men inntil videre så er det nok en bondes inntekt involvert i det hele og da vet man at det blir både krangling og trusler involvert i det hele. Er tross alt snakk om en yrkesgruppe som ikke tenker seg om to ganger før de gasser ned et boligfelt på en solfylt da, de selv foretrekker vel sikkert å referere til aktiviteten som gjødsling.


fredag 16. august 2013

Vandrer med kyllinger

Vet ikke hvorvidt det faktisk har vært noen kyllinger i dalen oppmed fjellene bakom Ballstad skole, men jeg så ihvertfall ingen av dem til tross for at den tross alt er navngitt "Kyllingdalen". Tradisjon tro så er det vel en særnorsk ting at alle trimturer skal være oppover fjell og annet stein, humper samt eventuelle hauger, så da burde jeg kanskje heller bare beskrevet den som en fjelltopp med benevnelsen Kyllingdalen (5 m.o.h.). Close enough? All trim teller, til og med på en torsdag.

Vet ikke helt hvordan man skal beskrive turen utover at det strengt tatt hviler noe svensk over den, det vil si skyggelagte stier under granskogen og mye surrende insekter sånn rundt om kring. Nå er heldigvis ikke Lofoten i nærheten av noen norske storbyer, så eventuelle påfølgende besøk på kafe eller restaurant ville nok ikke blitt ekspedert av en svenske, men det er vel bare å vente en stund før de også her står klar for å overta tips-skålen.

Ruten tyder på at den lokale gårdsdriften mest trolig har blitt noe sentralisert de siste årene, den lokale fjøsen bærer nok en del preg av manglende vedlikehold. Enkelte deler ser ut til å mangle, så uten nærmere undersøkelser kan man nesten undres hvorvidt denne delen av bygget hørte sammen med grunnmuren 50 meter tidligere i løypen... Slikt som skjer tilnærmet årlig i Lofoten det.


Et tegn til at man kanskje burde ha kommet seg ut av huset litt fortere enn man gjorde er utvilsomt detaljer slik som at knapt øverste delen av fjellet fortsatt er i direkte sollys, men er det arbeid som må gjøres på hjemgården så blir målet plutselig å unngå midnatts-tur (de er ikke fullt så pene på skyggesiden av fjellkjeden).

Kan derimot konstatere med at endene her i Lofoten, eller i det minste de på Ballstad, ser ut til å være noe mindre vant til mennesker enn de vi har i Tromsø. Her setter de kursen vekk fra folk, mens hjemme har de mer en tendens til å fotfølge deg i håp om at man har edlere bakevarer i sekken.


Noen generelle landskapsbilder ble det vel uansett, så da er det vel bare å sette dem inn. Båndbredde er vel tilnærmet gratis når det kommer til spredning av naturfoto, selv om tålmodigheten har rast tilsvarende i landsdelen i takt med oppgraderingen til Fiber og "ekte" bredbånd. Litt offtopic så er utsiktene langs fibertråden urettferdig gode sammenlignet med de mer markspiste linjene jeg selv har innlagt.
Uansett så er turen innover mot Kyllingdalen ganske fin til tross for det kjølige været, men med tanke på det strålende arbeidet utført av den lokale vedlikeholdgruppen for området så skulle det ikke forundret meg dersom det plutselig sto oppført varmelamper langs stien innen noen få år. Pent er det nesten uansett vær samt at til og med Tyttebær har begynt å dukke opp bakom diverse lyng og krøkebær, skulle kanskje sagt noe om at bæra "dessverre" kun var moden på den ene siden, men setter ikke pris på smaken uansett.

onsdag 14. august 2013

Manglende haill

Når man er i Lofoten så er det vel en del ting man er nødt til å gjøre, den første er en fjelltur, den andre er å male ett eller annet samt at den siste naturligvis nok er en tur ut på havet.

Vel, i går var jeg først en tur på Smørdalskammen så da fikk man den delen, om ikke en ut av systemet, av listen sjekket ut. Fordi ting som oftest må skje når det er vær til det og ikke i henhold til noen spesifikke planer, så bar det ut på havet i letingen etter fersk sei til middag.

Det at selve innlegget kommer akkurat nå, nesten et døgn etter har litt med den malingen jeg nevnte å gjøre [samt en del ferie-latskap å gjøre, men det hopper vi fint over å nevne i denne sammenhengen]).

Yr.no meldte om ikke strålende vær, så i alle fall et trivelig vær utover ettermiddagen så da dro vi til havs i en såpass hastighet at man mistet helt oversikten over hvilke fjell man hadde passert underveis, kan også ha noe med det at jeg er mer vant til å navigere ved bruk av GPS og nøyaktige kart enn å legge merke til spesifikke fjell, holmer og staker... Noe med å ikke se fjellet for bare fjell, muligens en nødvendig egenskap som hoppet over min generasjon.
Været så bra ut i starten, men begynte straks å bli noe utfordrende for landkrabber som meg, om man enn så mye måtte være oppvokst knapt et steinkast fra havet... Ser ut til at også sjøbeina forsvant samme veien som navigeringssansen.
Stanga var i bruk, sluken gikk til bunns og til tross for at ekkoloddet holdt på med et realt pipeorkester så var det absolutt ingenting som følte for å gjøre noe annet enn å sniffe på agnet, men for å være helt ærlig så skjønner jeg dem godt. "Urolig" sjø øker ikke akkurat min matlyst heller ikke, men det er mulig vi burde prøvd med Fruktnøtt på kroken da i alle fall ikke jeg var såpass påvirket av de fryktinngytende 10-15 cm bølgene som hamret innover oss.
Skotnestinden ser ut til å trives i været, noe jeg da har fått med meg etter å ha fått den ettertrykkelig utpekt for meg, med andre ord ikke foruteksisterende kjennskap. Må si meg enig i at Vågans egen Vågakaill ikke en gang er i nærheten av å ligne såpass mye som en kaill som denne.
Etter å ha prøvd ut alle de beste fiskeområdene, blant annet et område med det høyst oppmuntrende navnet "Tremannsskallen". Uten et eneste napp så kan man i det minste glede alle ekstremistiske naturvernere om at det eneste dyret vi såret underveis var en mink, men det var mer av den følelsesmessige smerten i og med at vi ikke kom med noe som helst den kunne stikke av med.

Likevel dro man ikke hjem fullstendig tomhendt, det ble noen fine bilder utav det hele (selv om en naturfotograf sikkert ville henvise til at jeg bruker ordet "fine" uten tilstrekkelig grunnlag for det). Dessuten ble det åtte Grandiosa og en boks nøtter, derimot måtte vi betale for dem samt at Rema 1000 ikke helt setter pris på at man slenger en sluk inn døren i håp om å treffe frysedisken.

tirsdag 13. august 2013

Smørdalskammen

Sennesvik
Med gode dager foran seg er det vel nesten en skam å sitte inne hele tiden fremfor å nyte naturen, kan også tolkes som å unngå å henge rundt hjemgården i tilfelle noen finner ut at jeg ser ut til å ha ledig tid.

Dagens vær er offisielt sett vekslende, det vil i god gammel Lofoten-stil si at i skyggen bruker man votter mens når utsatt for direkte sol må man vrenge av seg plagg for plagg på veien oppover.

Heldigvis har jeg selvrespekt nok til at det ikke blir noen naking-bilder fra toppen, eller hva nå enn det er de kule kaller blottingen nå for tiden, så da slipper du å vaske nettleseren-loggen på min vegne. Du må derimot regne med en kraftig vask av eventuelle joggesko i og med at det er mye myr og rennende vann underveis, så fjellsko er en fin ting.

Selve turen fra Hagskaret og bortover til Smørdalskammen (427 m.o.h.) er vel på knappe 6 kilometer alt etter hvor mye man svirrer rundt underveis på leting etter de gode bildene. Eventuell manglende teknikk på bildefronten får i så fall komme i etterkant når jeg har funnet nok interesse til å fikle med de delene av kameraet, men i og med at det fortsatt er snakk om et rimelig kompakt-kamera så hjelper det nok å ha realistiske forventninger.

Gravdal
Steine

lørdag 10. august 2013

Kvitter

Med en overskrift som "Kvitter" skulle man nesten tro at jeg har falt helt ut på skråplanet og blitt såpass overaktivt sosial at jeg har begynt med ting slik som Twitter, kanskje til og med føyd til noen merkelapper slik som #Foto, #Natur, #Tromsø.

Det har nok ingenting med det å gjøre, dessverre. Ting hadde sikkert vært så mye enklere dersom jeg hadde kunne gått bort fra dette mediet til fordel for noe som aktivt begrenser tekstmengden til 160 tegn, men realiteten er nok den at enkelte ganger så finner man ikke helt ut hvordan man skal få 5 skrevne sider til å passe inn på den måten uten å miste hele essensen... I det minste min egen vri på det hele.

Uansett, der Facebook er de facto til for å legge ut bilder av maten så er Twitter til for å kunngjøre at nå har man spist, hverken mer eller mindre.

Og nå over til noe fullstendig annet, selve poenget - den kvitrende delen. Ser ut til at verandaen min er blitt annektert av en hel flokk småfugler for tiden, det at jeg hadde satt opp et lite hus som automatisk sørger for at det alltid er frø der kan nok ha noe med valget å gjøre... Mest trolig mer enn at jeg virket så hyggelig i deres øyne, de flykter fortsatt i frykt i det sekundet de ser meg lure bak gardinen.

En ting jeg observerte relativt kjapt er at de flykter sjeldent spesielt langt, bare rett utenfor  synsfeltet mitt. Den mer utspekulerte delen av det hele er at en av dem vanligvis blir sittende igjen helt ytterst på verandaen, gjør seg så liten og usynlig som mulig for så å signalisere når jeg har forsvunnet fra vinduet... De liker altså ikke å bli tatt bilde av, det er helt sikkert.
Rotløs ungdom
Hvilken ungdom liker å bli tatt bilde av i dag? Hmm... Tåpelig spørsmål egentlig, sånn med tanke på at det er nærmest et ordtak som kun stemte på 80- og 90-tallet da bilder betydde oppstilling. Nå for tiden så er man vant til at folk bruker timevis foran speilet for å ta bilder av seg selv, samt etter min erfaring med en av byens nye partysvensker også bruke 45-60 minutter av en kinofilm til å studere bilder av seg selv.

Kjernen av problemet har jeg rotet meg bort fra igjen, men det var nå mer noe slikt som i at ja det kan være hyggelig med arrangerte veldedighetskonserter etter at man har matet en hel arme av disse krabatene... Det er vel mer hvorvidt de absolutt må starte oppvarmingen klokken 06 et eller annet?

Altså, aaaargh! Jeg skal fylle på den javla frø-tingen, bare la meg sove litt til! OK?

lørdag 3. august 2013

Paparazzo

Ruggedly handsome, strangely also in focus
Vel, når man først har gått til innkjøp av et kamera, se Loch One, så må man nesten bruke littegranne tid for å sørge for at man er i stand til å ta et bilde uten å kaste bort for mye tid til å fikle med innstillinger og slikt mens objektet flyr sin vei.

Nå har jeg tydeligvis kjøpt et kamera med relativt mye smart-funksjoner ment for å skjule det meste av innstillingene noen som meg mer eller mindre med uhell hadde kommet til å ødelegge bildene med, så da tror jeg at jeg holder meg til de grunnleggende tingene for nå og så eventuelt lærer meg å skru av/på blitz samt moduser for makro/natt og annet relevant som jeg ikke vet det fagtekniske navnet på heller.

Vet ikke helt om jeg kan regnes som en paparazzo, den originale ikke-fornorskede stavelsen av ordet, sånn helt egentlig, men så er de i det minste publisert mer eller mindre uten objektenes eksplisitte skriftlige tillatelse. Noen av situasjonene ville muligens kunne regnes som private situasjoner, alt er relativt sånn sett.
Oi Wot U Lookin At? Bitch Jus' Be Cleanin'!
Solbading ved vannet, snikfotografert med Zoom.

Pollinering pågår!
Utvilsomt sjokkerende materiale dette ja, og det verste er at alt dette foregår uten noen som helst tanke på at nabolagets barn blir eksponert for slike scener. Alt dette ble samlet inn på en ettermiddagstur opp til den nærliggende Ti på Topp-toppen, Varden.

Det verste eksemplet ble selvsagt spart til sist, må jo ha litt avsluttende spenning for alle mine mer voyeristiske lesere. Vend blikket til høyre, dersom du tør og vet at du tåler seksuelt ladede scener!

lørdag 25. mai 2013

Jeg ser grønt!

Sentrum på passe avstand
Den siste tiden har brukt en del tid på meditasjon, mer spesifikt med elementer som veldig mange vil trekke knytninger til det mye omtalte konseptet mindfulness. For de som allerede ikke har hørt om dette fra før av eller har funnet ut hva poenget så kan jeg oppsummere det noe så forenklet som mental trening med det formål å klare å holde oppmerksomheten festet på det man til enhver tid holder på med, sett fra innsiden av din egen kropp her og nå uten å hverken dømme eller vurdere opplevelsen.

Skal ikke akkurat skryte på meg noe så fullstendig amatørmessig som å påstå å ha mestret noe som helst, men jeg tror jeg har kommet tilstrekkelig langt nok til at jeg fra tid til annen ser små glimt av hva det vil si å være mindful; det vil si å se verden som den faktisk er fremfor å se den versjonen de fleste av oss vanligvis ser, den som essensielt er blitt farget av våre egne forventninger og til og med tidligere erfaringer.

Hva har i så fall dette med fargen grønn, og kanskje enda mer relevant; hvorfor babler du plutselig om mindfulness sånn helt plutselig og uten forvarsel? Først av alt så kommer alt i den tiden det kommer, og det er når jeg føler for det og inntil nå har jeg ikke følt for å omtale konseptet da bøkene jeg har lest om temaet ikke har kvernet lenge nok samt at her snakker man tross alt om teknikker som tar lang tid å lære; i praksis vil målbare resultater ofte kreve mange måneder med daglig trening, og det er anbefalt å holde det gående i minst et halvt år før man gjør noen form for evaluering av eventuell nytte. For det andre så er det vår og da er takknemlig nok plutselig en del grønt rundt oss.

Grønt igjen, men vinteren er fortsatt ikke helt glemt

Med andre ord så oppsøkte jeg miljøet anbefalt av Buddha selv, og det jeg fant var en fin trestubbe å sitte på mens man tok noen minutter til å bare være den man er. Opptrening av oppmerksomheten kan gi deg fokus nok til å stenge ute de støyende tankene man vanligvis drar med seg overalt, til og med ut i naturen der våre bekymringer og frykt definitivt ikke hører hjemme - disse tingene er lidelse forårsaket av å ikke være tilstede der man er ment å være akkurat nå, og ikke mentalt på et annet sted og/eller tid. Omgitt av planter og dyr som dersom de i det hele tatt hadde kunnet prate så vil de sikkert undret seg hva denne tid vi mennesker prater så mye om egentlig er for noe, fordi for dem så vil det alltid være uansett formulering.

Omgitt av natur og en fokus på å bare være, bare observere verden fremfor å se etter noe og høre uten å lytte. Se verden slik den er uten å vurdere hva som er relevant og ikke, og det du ser er plutselig noe langt mer enn man først ville ha forventet - rett og slett fordi det er alltid er en del overraskelser som venter på deg hver eneste gang man tar på seg fjellskoene, spenner på seg vannflaske-holderen og setter tur-hatten på hodet.

På dagens tur ble jeg først slått av at trærne som såvidt noen dager siden hadde fått tydelige knopper nå plutselig var dekket med løv, eller noe midt mellom i skygge-områdene. Luften er fortsatt frisk i og med at mengden is fortsatt holder temperaturen relativt lavt, men der er likevel et tilstedeværende hint av lyng.

Uten musikk på ørene får man også med seg det yrende dyrelivet man vanligvis ikke legger merke til, og blant dem et lite vann der jeg la merke til en litt merkelig grov malende lyd som jeg ikke tidligere hadde hørt i området. Ved nærmere undersøkelse ser jeg at vannet som jeg tidligere sikkert hadde passert mange titalls ganger og bare avskrevet som livløst myr-vann huset en relativt stor familie av frosker. Deler av vannet er fortsatt badet i kveldssol og i vannflaten ser jeg en ansamling av dem der de forsøker å samle inn det siste av dagens direkte solvarme mens de veksler på å synge for hverandre.

Noen minutter senere er jeg et brunt benebbet ansikt som stirrer på meg blant lyngen, en rype med brun fjærdrakt og en stolt rød kam. Den ser noe skeptisk og etter et uheldig feiltråkk knekkes en grein en plass i underlaget, og den og maken som lå gjemt en halvmeter unna tar til himmelen lenge før man i det hele tatt får vurdert tanken på å fiske opp mobilkameraet - langt mindre å faktisk få det til å fokusere på noe om ikke ønsker å bli sett!

Selvportrett

Angående kameraet så skulle jeg nesten ønsket jeg hadde et fancy kamera med gode linser for å kunne feste slike ting til et minnekort, men akkurat nå så er jeg fornøyd med å bare være der jeg er. Har heller ikke spesielt lyst å drasse på slike ting heller, så det måtte isåfall involvere en sherpa. Tror ikke det er spesielt mange slike her i området, men kanskje en dag drar jeg en dag til et område der de er straks mer tilgjengelig. Akkurat her og nå får du heller bare nyte hva enn mobilen min var i stand til å fange opp av inntrykk.

Biofili og deg

Klem et tre, du vet du vil!
En liten visualiseringsøvelse til å starte med; forestill deg at du etter noen harde uker på jobben har fått noen dager fri og muligheten til å reise hvor enn du ønsket for å lade batteriene i ro og fred, det vil si uten maset fra å måtte omgås andre mennesker samt eventuelle andre digitale oppmerksomhets-tyver. Du setter deg ned for å nyte den rolige og behagelige tilværelsen der du er, og noen senere lukker du øynene for å gi dem noen sekunders hvile. Noen deilige energi-givende øyeblikk senere åpner du sakte øynene igjen. Hvor er du?

Dersom svaret ditt inneholder elementer av varme, grønt gress og trær som svaier i en mild bris så er du ikke alene. Faktisk såpass mange vil komme frem til det samme bildet at det en gang på 60-tallet ble fremsatt en teori om at denne tilbøyeligheten er en del av vår genetiske oppbygning. Biofili defineres som et ønske til å føle en kobling til alt levende rundt oss, inkludert vær, trær, planter og dyr - fortrinnsvis i deres naturlige omgivelser.

Mesteparten av oss har nok flyttet såpass langt utenfor våre opprinnelige hjem på Afrikas savanner at ved en sammenligning med våre nye hjem heller vil ha mer til felles med en ørken bestående av asfalt, betong og stål. Selvsagt er noen heldigere enn andre, men også det er nok en del av livene vi har valgt å bli værende i. Selve behovet ligger derimot fortsatt igjen i oss, men som så mye her i livet så merker vi det ikke før vi plutselig står ute på en av årets første vårdager, og bare kjenner på følelsen av sol på ansiktet akkompagnert av den noen ganger så altfor subtile duften av gress.

Man skulle kanskje tro at effekten ikke var spesielt merkbar, men all forskning gjort opp gjennom tidene viser faktisk til at selv begrensede opphold i ren natur kan utgjøre en enorm forskjell på vår egen mentale helse. I tillegg vil vi finne at på dager der vi føler oss fullstendig utslitt så vil vi paradoksalt nok komme tilbake fra en gåtur ute i naturen med mer energi enn når vi startet.

Kroppen din er sjeldent i stand til å uttrykke behovene den har som du ikke dekker, og når den gjør det så er det som regel i form av økt irritabilitet eventuelt en følelse av å være litt nedstemt. Så for din egen, og da spesielt for kroppen din sin del; legg inn en fem minutts pause i grønne omgivelser. Klem et tre, og jeg lover at verden straks ser litt lysere ut. Du vet at du vil!

fredag 17. mai 2013

Varierende idyll

Vet egentlig ikke hva annet man nå enn skulle finne på å kalle dagens vær da ingenting egentlig ser ut til å gi mening - tykke lag med is er liksom ikke ment å skulle stå side om side med blomstrende idyll, trær med knopper osv. I alle fall et landskap preget av variasjon denne lille øya vi bor på, men så lenge man ikke går opp på et isfjell bare for å dette ned så skal man bare se lyst på det.

I går var som alle fikk med seg, nasjonaldagen vår og det ser ut til at værgudene for en gangs skyld var enige i at det var ment å skulle være en god dag; graderstokken indikerte faktisk rundt 20-tallet, og det er sjelden man kan stå opp før 9 og likevel kose seg med en god frokost på verandaen uten å slite på seg en lungebetennelse i forsøket. Ikke verst bare det!

Til og med gressløken i hjørnet koste seg
I dag derimot så var været litt mer grått, men det ble likevel vær til en rask spasertur ute i nærmiljøet for å få med eventuelle relevante vårtegn. Konklusjonen er nok at inntil videre så ligger det verste islaget igjen mens den råtne snøen er forsvunnet, og da kan man med andre kose seg så lenge man har dertil egnet fottøy.



tirsdag 14. mai 2013

Life is awesome!

When pigs fly
Det kommer dager der man tviler på hvordan man i utgangspunktet ble så retningsforvirret at man i utgangspunktet havnet i Tromsø, enda flere der man undrer seg hvorfor man i det hele tatt skulle tolerere frostskader til langt utpå årstiden som i resten av landet ville bli karakterisert som sommer mens vi fortsatt biter negler i påvente av våren. Lurte litt på om jeg utfordret skjebnen med å nevne værutsiktene i gårsdagens innlegg, men ser ut til at det var fullstendig ubegrunnet.

Dette er derimot ikke en av de dagene, og kan ikke tro noe annet enn at et på eller annet sted i fylket så er det en grisebonde som plutselig har mistet grisene sine til en fornøyelig mild bris så i forhold til meg selv så er allerede vinterens forbrytelser tilgitt. Har ikke orket å se på selve ute-temperaturen, bare konstatert at det var en fantastisk dag som fortjente en kortere spasertur gjennom sentrum for å nyte formiddagen før man eventuelt vurderer å dra hjem for å nyte en times tid i ro og fred på verandaen.

Varmende sol, en nesten fullstendig fraværende bris og en sol som bader seg i sjøen og knapt noen få myke bomullsdotter å se, sånn bare for å bryte opp monotonien i den strålende blå himmelen. Tok noen bilder med mobilen som mest trolig ikke er av verdens høyeste kvalitet, men så er det en sånn ting som er ment å oppleves fremfor å beskues via en dataskjerm.