onsdag 31. juli 2013

Sommartider, hej hej, sommartider!

Som bosatt i Tromsø er det ikke annet å glede seg over annet enn miljøet, folket, naturen og alt det der. Ønsker om spesifikt vær på et gitt tidspunkt er vel nærmest definisjon på håpløst her, med mindre man da egentlig kun foretrekker det vi så smått referer til innevær. Vi er kanskje ikke så hardt rustet i forhold til å tåle det fine været når det kommer, men vi vet i det minste å sette pris på ethvert sekund av det.

Helt til vi blir solbrent, balanserer på kanten av å besvime som følge av blodtap (bzzz bzzz) eller rett og slett finner ut at nå var vi faktisk blitt litt lei halvstekt kjøtt tilberedt under forholdsvis manglende sanitære forhold. Noen av oss er tross alt genetisk tilpasset kulde, snø og lange tider uten sollys, rett og slett alt annet enn fint vær.

Søndagen var det ment at man skulle få fortsatt på noe av de oppussingsarbeidet jeg har styrt med den siste tiden og dermed hoppet over å skrive så spesielt mye, i digitalisert format i alle fall. Alt det gikk ut av vinduet og den reverterte plutselig til å være den store hviledagen igjen, lett servering og bok nytes ute på veranda uten en eneste tanke i forhold til et soverom der det tilsynelatende har gått av en bombe... som på sett å vis hadde demontert det meste av inventaret og spredt alle delene utover hele leiligheten (slikt som skjer).

Mandag kunne ikke bli annet enn en spesiell dag sånn med tanke på at sikten utenfor huset var knapt 20m, om enn lavtliggende med det resultatet at ting som Tromsøbrua sin øverste del ravet ovet tåkedekket. Temperaturen var høy og dagen ble så varm at kortbukse faktisk ble dratt på seg, Telegrafbukta ble invadert og et varierende utvalg forholdsvist lokalt dyreliv endte opp noen få centimeter ovenfor glødende kull.

Til og med Marsmallow ble forsøkt grillet underveis, men i og med at innkjøpsansvarlige hadde falt for fristelsen til å kjøpe de kulere fargesprakende variantene så ble det en litt vel interessant opplevelse. Kunstige smakstilsetninger for å etterligne smaken av det jeg tror skulle være jordbær samt grønne epler føltes litt upassende, smakte i alle fall ikke noe særlig etter å brent noen sekunder.

Litt væromslag møtte vi på underveis, men vi er vant til at det nærmest er automatikk i at sånt skjer i det sekundet man tenner på grillen. Uansett nok til at man ble lettere brent uansett, så da var det kanskje den mengden man tålte i denne omgangen uansett.

Omslaget førte til at man i det minste fikk tatt et litt kult bilde av sollyset på vei ned gjennom skylaget. Husker ikke helt hva man kaller det her i Norge selv om navnet på engelsk visstnok er Crepuscular rays, ikke det at bildet ble tatt i nærheten av hverken soloppgang eller midnatt selv om det er det navnet hentyder på.


Forhåpentligvis får vil litt dårlig vær nå i noen dager så jeg kan få montert sammen sengen min igjen, gjestesengen er helt OK... er bare ikke helt det samme liksom. Man er liksom ikke ment å være gjest i eget hus.

lørdag 20. juli 2013

Vi pusser opp

Litt usikker på hvorfor man egentlig sier "vi" i slike sammenhenger selv om man bor alene eller av andre grunner er den eneste involvert i prosjektet. Man sier liksom bare "vi pusser opp" og sånn er det visstnok med den saken.

I enkelte sammenhenger er det vel kanskje sånn at man ønsker å inkludere noen til tross for at den praktiske delen ikke nødvendigvis er blant deres sterkeste sider, men siden jeg tross alt bor alene, til og med elsker å være konge av egen borg, så må man ty til alternative forklaringer.

Alternativet er at uttalen kommer fra en eldre måte å uttrykke seg på, da ved å unngå de mer personlige pronomene når man adresserer noen man har et upersonlig forhold til. Ofte vil det vel si noe sånt som "se så mye bedre jeg er enn deg", men nå til dags ser man stygt på å si slike ting rett ut så da blir det med små hint man selv ikke lenger vet man gir. På den andre siden, er det ikke det man har skapt Facebook og personlige blogger for om ikke for å underbygge våre egne narsissistiske tendenser?

Nok det og tilbake til temaet, som da selvsagt var den at jeg er fullt opptatt med oppussing og har derfor ikke rukket å skrive så mange innlegg på bloggen her. Ikke det at jeg mangler ideer fordi jeg har fortsatt mange issues med verden forøvrig som jeg føler bør håndteres på en eller annen måte, ikke det at det gjør stort mye forskjell med mindre man er åpen for å se på sitt eget liv i henhold til hva man eventuelt leser og tar til seg av informasjon. Ord blir det likevel nok av på sikt, frykt ikke for det altså!

I denne omgangen så var det deler av stuen som sto øverst på listen i form av en tidligere vannskade som hadde drept tapeten, noe som når kombinert med min fine nye flatskjerm rett og slett ikke ga et inntrykk jeg lenger kunne leve med. Så da ble det to dager med arbeid for å preparere og tapetsere denne veggen. En relevant fun fact i denne sammenhengen er at et varmepistol kun koster 79,- på Jula for tiden, den når en temperatur på i overkant av 395 grader Celsius og selv om jeg fortsatt er noen kilo på plussiden luktet likevel ikke tommelen min av stekt bacon... Nærmere biff, men den fresende lyden var derimot spot-on.

Føler for å sette inn et sitat fra en av mine nye favorittbøker, Walden av Henry D. Thoreau. Boken er tunglest, den er mer eller mindre dagboken til en av tidenes mest anerkjente misantroper - det vil si noen som virkelig la sitt hjerte til sitt syn om at samfunnet generelt sett bare var en litt irriterende ting man kun skulle utstå når det var høyst nødvendig.
Å heve  hverdagens livskvalitet er den største av alle kunster. Det er ethvert menneskes, selv i de små ting, å sørge for at ens livsførsel tåler den selvransakelse man i sin både mest opphøyde og kritiske stund kan komme til å underkaste den.
Selvsagt ville forfatteren selv rotert i graven over at jeg siterte ham i forhold til oppussing av visuelle og i ytterste konsekvens praktisk unødvendige ting, men så er det da tross alt snakk om en mann som følte at alle som leser skjønnlitteratur uten å skjønne det sørger for sitt eget konsekvente mentale forfall. Kanskje like greit han ble begravd for et par hundre år siden da kjennskap til ting slik som kiosklitteratur, Big Brother, rosa-blogger og ikke minst YouTube relativt kjapt ville sendt ham ut på leting etter en ledig grav.

Uansett. Mine lesere er glemt, men ikke... uhm... glemt? Må bare bli ferdig med soverommet først.

lørdag 6. juli 2013

Det "opplyste" ego

Med all den praten som fra tid til annen sirkulerer rundt i forhold til åndelig opplysning legger man kjapt merke til at det er en del selv-utvalgte eksperter på området, eller hvilket som helst område for den saks skyld, som straks stikker hodet frem for å fortelle om sine suksesser på området. Uansett om de kaller seg guruer, life-coaches eller hva nå enn årets nye hippe navn er for noe, så er ikke alle disse bare en annen form for ego?

Mest trolig ja. Dersom man opphever seg selv til noen som vet bedre enn andre så har man allerede definert dette som en del av sitt eget ego, selv om man velger å bruke merkelappen om å være uten ego så er det fullt mulig å ha et ego basert på akkurat denne troen! På en måte spiller de bare i henhold til en allerede definert historie om seg selv, det er bare det at historien kanskje i større grad er basert på seg selv samt at det hele inkluderer en litt mer egosentrisk fokus.

Det verserer en historie om at en gang ble en Zen-buddhist munk spurt om hvilken lærdom han kunne gi etter å ha brukt et par tiår på meditasjon. Etter å fundert på spørsmålet i noen minutter svarte han helt enkelt at det eneste han hadde lært var at han ikke kunne noe. Personlig tror jeg historien bygger på et av utsagnene fra filosofen Sokrates, det vil si noe slikt som Alt jeg vet, er at jeg ikke vet noe

Uansett så tror jeg lærdommen, uansett hvor den opprinnelig måtte komme fra er veldig fin i og med at den på sett og vis samtidig belyser mitt inntrykk om at jo mer folk proklamerer sin ubestridelige mestring av noe, jo mer må jeg nesten vurdere hvorvidt det faktisk heller ikke kun er snakk om noen med et begrenset verdenssyn. Forsåvidt noe som harmoniserer dårlig med vestens tendens til å sette likhetstegn mellom visdom og volum, uavhengig av om det er i antall desibel eller antall ord per minutt.

Betyr ikke det at jeg da samtidig går i den samme fella ved å skrive om det da? Her kommer man over på intensjonen med det man kommuniserer og eventuelt hvorfor. Kan umulig si noe om den resterende verdens intensjon i forhold til noe som helst, det eneste jeg faktisk kan uttale meg om med en viss form for nøyaktighet er min egen intensjon når jeg skriver innlegg som dette. Intensjonen min er rett å slett å forbedre mine egne ferdigheter ved å skrive om de tingene jeg tenker på for tiden, hvorvidt noen leser det er forsåvidt irrelevant.

Tror at uansett hvor enn mye positiv påvirkning en handling tilsynelatende ser ut til å ha, så har jeg problemer med å tro at dersom intensjonen ikke er like ren så vil heller ikke helheten ende opp med å bli til noe positivt. Hvor mange ganger har ikke den norske regjeringen vært involvert i å ettergi fattige nasjoners utenlandsgjeld, men har noen gang noe slikt ført til en forbedring for landet det gjelder? Resultatene tror jeg for det meste har vært begrenset til å nok en gang kunne klappe hverandre på ryggen og skryte av hvor solidariske vi er.

Åndelig opplysning, praktisering av Mindfullness samt eventuelt også meditasjon har blant de med litt mer innsikt jeg har på området fått enkelte likheter med fight club, rett og slett ved at den første regelen om det hele ser ut til å være å ikke snakke om slike ting utenfor eget miljø. Sånn bare for å være på den sikre siden.


fredag 5. juli 2013

Når ego møter ... ?

En ting jeg har stusset over opp gjennom årene er det at folk gjerne vil tillegge deg egenskaper du selv ikke en gang kjenner deg igjen i. Det kan vel å merke være at du selv lever i en tilstand av ubevissthet i forhold til hvem du egentlig er, noe slikt som ditt eget private selvbedrag. Er du derimot rimelig sikker på hvem du er, eller i det minste hva du tenkte i en gitt situasjon så kan det faktisk være noe annet som skjedde.

Et par år tilbake opplevde jeg å bli kalt inn til sjefen min til samtale fordi noen hadde klaget på at jeg var umulig å diskutere noe med, noe som for de som faktisk kjenner meg vil virke relativt fjernt - for de som ikke kjenner meg så er jeg i grunn pragmatisk, og legger ingen prestisje i å være den som presenterer den endelige korrekte løsningen. Kunne egentlig ikke huske å noensinne ha diskutert noe som helst med personen det gjaldt, langt mindre den spesifikke problemstillingen vi måtte komme til en enighet om. WTF?

Hvordan kunne jeg ha vunnet en diskusjon jeg ikke visste om? Muligens hadde jeg hatt den før klokken 9 om morgenen og dermed ikke vært våken nok til å nødvendigvis få med meg alle detaljer, men selv om jeg glemmer et telefonnummer i ny og ne så husker jeg i det minste å ha snakket med noen og om hva. Saken er den at jeg inntil da ikke hadde hatt noe som helst med hendelsen å gjøre, alt hadde foregått i hans egen lille verden.

Litt usikker på om jeg egentlig klarte å fullstendig illustrere poenget jeg ønsket å fremsette, men det jeg hadde håpet å formidle var i alle fall det at det synspunktet andre har av deg kommer ikke alltid til å ha noe som helst med deg selv å gjøre. Noen ganger vil de ha et inntrykk basert på et lite eventuelt ikke-eksisterende grunnlag, andre ganger så har vi rett og slett en tendens til å tillegge andre de svakhetene vi selv sliter med - uavhengig av om de egentlig eksisterer der.

Realiteten er da at uavhengig om hvorvidt du selv vet hvordan du tenker og fungerer til enhver tidspunkt så vil du alltid bli tolket ut fra den andre personens antakelser og inntrykk om deg. Møter du selv situasjonen uten et relevant ego, det vil si at du prøver å være åpen i forhold til å tolke situasjonen slik den faktisk er så kan du faktisk ende opp med å tiltrekke deg mer problemer; rett og slett ved at et ego forventer et annet ego, og det finnes knapt noe mer urovekkende enn noe som plutselig ikke stemmer overens med ens forutinntattheter.

torsdag 4. juli 2013

Helt Naturlig Mat

Her om dagen var jeg innom bokhandelen Ark i sentrum, noe som faktisk ser ut til å skje stadig oftere. Mulig det har noe med at det er en av de få stedene i sentrum der det er stille, bråkete småbarn foretrekker å være en helt annen plass og nær sagt alle som kommer innom vet å verdsette et stille øyeblikk.

En annen grunn var at jeg etter å ha laget fylt paprika så hadde jeg nesten en hel Squash liggende i kjøleskapet, så da kunne jeg like godt se om jeg ikke kunne få brukt den til noe. Nærmest snublet over boken Helt Naturlig Mat av René Zografos, hvis faglige grunnlag for å skrive boken visstnok ser ut til å være det at han er sønnen til en kjent kokk. Ved å følge den logikken så burde jeg uten problemer være i stand til å tegne og bygge et hus, men på den andre siden så betyr det at jeg sikkert skulle klart å sette opp en lettvegg uten at den nødvendigvis fikk fullt så mange flere hjørner enn forventet - så noe er det kanskje.

Forsiden lovet i det minste at man skulle kunne spise seg sunn, det vil si økt energi, ned i vekt og ikke minst en frisk kropp. Uten å sulte. Fristende lovnader.

Etter å ha bladd i boken så må jeg nesten konstatere at det må være en fordel for oss at han ikke selv er utdannet kokk, dette rett og slett fordi alle ingrediensene ser ut til å være ting man finner på den lokale butikken. Skulle nesten til å si nærbutikken, men tror det fortsatt gir assosiasjoner til en type butikker som forsvant for 15-20 år siden. Jeg som mann klarte samtidig å finne alt, det vil si at jeg ikke engang trengte å bruke google.no for å finne ut hvordan en eller annen obskur frukt eller grønnsak så ut og hvor man eventuelt skulle klare å grave opp noe slikt. Som singel er det også hyggelig at oppskriftene gjerne er for 1 til 2 personer, der de er større enn dette så står det samtidig at de skal være frysevennlig. Praktisk, og du må ikke komme her og si at den godeste Eyvind Helstrøm ikke hadde fått et lettere infarkt bare av tanken på noe slikt.

Squashmedaljonger med eggerøre og vårløk

Vurderte å bare ta et kjapt bilde av de spesifikke sidene ved bruk av mobilen, men for det første så var det veldig mye der som så håndterbart ut sett fra mitt beskjedne kjøleskap samt at det hele tiden så ut til å være for mange andre i nærheten. Kan ikke ha noe av at noen angir meg eller noe slikt, så da ble det til at jeg kjøpte boken for den nette summen av 261,-. Fikk flørtet meg ned fra butikkprisen slik at jeg fikk nettprisen, score 1 point for the not-so-big-anymore-guy. Så får vi heller prøve å feie under teppet den detaljen om at jeg brukte 261 kroner for å slippe å kaste omtrent 10 kroner verdt av grønnsaker, men på den andre siden så kan det være greit å ha en oppskriftsbok om ikke nødvendigvis omhandler kaker eller andre desserter. De går aldri egentlig ut på dato heller.

Det som er ment å gjøre oppskriftene sunt er at det hele er basert på et paleo-kosthold, eller med andre ord steinalderkosthold slik det urmennesket Grok i sin tid ville inntatt. Vel å merke dersom steinaldermennesket hadde hatt Prix i nærheten, men på disse oppskriftene slipper du i det minste unna snåle frø, grønnsaker og røtter du nærmest må importere selv.

Tacobites

Den første oppskriften jeg prøvde meg på var faktisk bokens utgave av en asiatisk fiskesuppe lagd på kokosmelk, fersk seifilet samt squash og en liten dæsj chili-paste. Hadde et par kompiser på besøk, hvorav den ene kun kom innom gitt lovnader om at det ikke skulle være mat i kategorien Raw Food, og vil tro den ble godt mottatt da det hele var oppspist lenge før jeg i det hele tatt fikk tenkt tanken om å i det hele tatt ta et bilde.

Jeg lagte en meksikansk marinert kylling som ble såpass god at hele kyllingen ble prøvesmakt helt til den fullstendig oppspist før tilbehøret ble ferdig. Ikke noe bilde av den heller, men lover at jeg ikke bruker ordet scrumptious spesielt ofte uten at det er berettiget.

Alt i alt, en fantastisk kokebok for single med behov for å lage mat enten det er utelukkende til seg selv, eller dersom man skulle få gjester. Uansett, dersom man klarer å lage en Toro-rett uten å brenne ned kjøkkenet så skal disse oppskriftene være innenfor kulinarisk rekkevidde. Ta det fra en som faktisk klarte akkurat det innen det første året av å ha flyttet hjemmefra, heldigvis ingenting som vistes såpass godt at det endte opp med å bli trukket fra på depositumet.

onsdag 3. juli 2013

¡Ay Gazpacho!

Speedy Gonzales (Warner Brothers)
Trodde liksom at jeg liksom skulle ha lært det jeg trengte å vite om Raw Food til nå, i alle fall det at jeg egentlig er den typen person som får maten på bordet og to sekunder etterpå kontemplerer hvorvidt dette egentlig ikke hadde smakt bedre om det hadde vært varmt, eventuelt til og med blitt servert sammen med litt stekt bacon. Helt rått, var vel likevel litt av poenget...

Vel, denne gangen var jeg kommet frem til å teste ut Gazpacho, en tomat-basert grønnsakssuppe som faktisk er ment å skulle serveres kald. Har heller ikke smakt en skikkelig utgave av suppen tidligere så heller ikke denne gangen har jeg det helt store sammenligningsgrunnlaget å lene meg på utover en forholdsvis objektiv evne til å vurdere den sånn helt direkte.

Selve oppskriften var noe heftig når det kom til mengde så måtte vel å merke modifisere den litt for å få den tilpasset hva enn jeg selv var forventet til å kunne presse ned av suppe, så da ble den endelige modifiserte oppskriften noe slik som gjengitt nedenfor.

Ingredienser
  • 3 tomater
  • 1/4 agurk
  • 1/4 paprika
  • 1/2 fedd hvitløk
  • 1/4 kopp basilikumblader (tettpakket)
  • 1/8 kopp eplecider-eddik
  • 1 ss olivenolje
  • 1/2 ts kajennepepper
  • 1/4 ts salt
  • 1/4 ts pepper
Tilberedning
  1. Tomater kuttes opp i båter, agurk skrelles, paprika renskes og hvitløk grovhakkes.
  2. Ha alt det flytende oppi en blender, tilsett så resten mens den kjører.
  3. Kjør blenderen inntil alt har fått ønsket konsistens og fylde, tilsett vann ved ønske om en mer flytende konsistens.


Suppen skal riktignok ikke serveres med kokte egg, men tror jeg må påberope meg retten til å hevde at det står nedskrevet i bæretillatelsen for kokkekniven at det må være kokte egg til tomatsuppe. Personlig så vil jeg nok ønske å gi det hele et kjapt oppkok før suppen ble servert, men i og med at det ikke er lov og jeg allerede hadde brutt en av hovedbudene så var jeg for lat til å bryte det andre samtidig. Likevel så er suppen relativt grei med en god smak av kajenne samt en litt spiss undertone fra eddiken, men skulle jeg lagd mer av denne så ville jeg nok for min del ha redusert mengden eddik.

Vet ikke om det kan kalles en glødende anbefaling av denne suppen, men den var i det minste spiselig. Litt koking, noen kokte egg og kanskje litt revet parmesanost så kunne vi kanskje pratet om noe viktig her.

tirsdag 2. juli 2013

Bare barnemat?

Søtpotet (Uffus Poteticus Søtus)
Med suksessen jeg gjorde med den fylte paprikaen, det vil si å ha unngått å måtte lage en middag til den dagen, så var det all den motivasjonen man trengte for å gi Raw Food enda et forsøk på å mette en relativt lat kropp.

Retten som ble valgt ut fra kokeboken, se Helt rått?, var noe jeg riktignok aldri hadde smakt før, nemlig søtpotet-puré. Søtpoteten i seg selv er en rot-grønnsak fra Sør-Amerika og som navnet tilsier så smaker den relativt søtt til å vokse under bakken, men utover utseendet så har den lite til felles med den poteten vi kjenner - i konsistens og smak synes jeg den minner mest om en litt søtere utgave av kålrabi, ikke et dårlig utgangspunkt.

Ingredienser
  • 1 søtpotet
  • 1/2 eple
  • 1/2 appelsin (saften)
  • 1/2 avokado
  • 1 ss honning
  • 1 ts kanel
Tilberedning
  1. Tilsett saften av appelsinen først i blenderen fulgt av honning og kanel, dette ettersom de fleste billigere blendere ikke er i stand til å mikse sammen ingredienser som ikke er flytende - når man begrenser seg til 200 kr på Jula så snakker man ikke om helt fantastisk kvalitet, men funker til mitt heller kortvarige eksperiment.
  2. Resten kuttes opp i passe håndterbare biter før ingrediensene hives oppi blenderen. Burde nærmest ikke være nødvendig å nevne det, men eplekjerner samt at skall og stein tilhørende avokadoen skal ikke være med.
  3. Blend til passe konsistens, det vil si at den har en fløyelsmyk konsistens - tilsett mer appelsinsaft ved behov.


Retten serveres mens den fortsatt er temperert, ikke at den noen gang kommer til å være noe annet i og med at dette da selvsagt er raw food - med andre ord ikke noe stress her i gården, ferdig når du har tid til å spise, diverse uhell underveis er tørket av kjøkkenskapene samt at du eventuelt har rukket å bli tilstrekkelig sulten nok til å vurdere å smake på resultatet.

Det hele lukter søtt og har nå fått en litt sykelig oransje farge, litt usikker på hvorvidt det riktignok er en forbedring fra den rosa søtpoteten så det får være opp til deg selv å vurdere. For å være helt ærlig så gir det hele meg en del flashbacks til å ha fått stappet i meg barnemat som så omtrent slik ut i løpet av mine første leveår - nå vet jeg selvsagt at jeg egentlig ikke har disse minnene, så det er sikkert noe jeg kobler opp mot diverse andre siklende babyer jeg har kommet over på diverse kjøpesenter-kafeer. Selvsagt hadde babyene den tvilsomme fordelen av noen som kunne lage fly-lyder under håndtering av skjeen mens jeg er pent nødt til å klare meg på egen hånd uten den slags distraherende inspirasjoner.

Smaken av det hele er litt som å spise rømmegrøt bare at smaken er helt feil, den er ikke ment å skulle smake av appelsin og kanel samtidig. Amerikanerne oppfant riktignok hamburgeren så det har riktignok kommet en del spiselige retter derfra, men dette er ikke en av dem. Vel å merke så kan det hende at den manglende kokingen samt mangelen av marshmallow hadde kunne gjort en forskjell... Har derimot mine tvil, og vil håpe på det sterkeste at jeg har klart å vokse tilstrekkelig nok til å aldri igjen utsette meg for noe som best kan beskrives som barnemat. Blech!