tirsdag 30. april 2013

Uke 18

EuuuuuroPriiiiis! Hmm... Tror ikke jeg helt fikk formidlet trykket på den uttalelsen i den utstrekningen jeg ønsket, men vi kan dessverre ikke alle være like gode skuespillere som den godeste William Shatner. I og med at jeg sikkert er litt vekselvis gjerrig så nekter jeg å betale han for å spille inn denne scenen på nytt, så da får dere heller ta til takke med den opprinnelige scenen istedet.


Så hva har dette stykket med ubestridt filmatisk historie med EuroPris å gjøre? Det har noe så enkelt som å gjøre at da jeg var innom for å kapre noe billig skyllemiddel, ja er litt femi sånnsett, så snublet jeg over at de hadde skumbananer med banansmak! Ja, gjorde nok det. Innrømmer det til og med åpenlyst; gikk mildt sagt bananas uten å i det hele tatt eie en pyjamas!

Nei. Har nok vært for opptatt den siste tiden til å kunne kombinere det med tilstrekkelig nok viljestyrke til det å sulte seg selv, eller hva nå enn som er den tilsvarende norske definisjon av det å ikke fråtse i alt mellom himmel og jord. Nå som man er begynt å få oppmerksomhet fra en og annen skjønnhet så bør man kanskje finne en balanse i hverdagen. Får være et problem for fremtidens jeg, men inntil videre så satser jeg bare på en stabil profil.


mandag 29. april 2013

Jeg er fortsatt meg selv

Med den siste tidens innlegg har jeg satt fokus på introspeksjon, det vil si å se inn i seg selv, for å lettere få en konsis oversikt over et av de mer sentrale spørsmålene i mitt liv, det vil si spørsmålet Hvem er jeg?. Det opprinnelige innlegget stilte spørsmålet om hvorvidt man fortsatt kan være den samme personen etter besvarelsen som den var før spørsmålet ble stilt, så da må man neste forsøke seg på å konkludere med et eller annet.

Konklusjonen jeg kom frem til er at jeg er den samme personen jeg har vært hele tiden, og selv om tittelen på dagens innlegg sikkert utleverte resultatet før du rakk å bygge opp noen spesifikk spenning knyttet til spørsmålet i det hele tatt så var heller ikke dette hensikten.

En ting jeg la merke til når konturene for alvor begynte å falle på plass var at jeg allerede holder på med en heidundrende mengde med ting på egen hånd, og når jeg tenker over minnene mine bakover så tror jeg nok det stemmer. Fikk inntrykket av at jeg nærmest var nødt til å hoppe over veldig mange ting jeg liker å holde med på bare for å komme i mål med innleggene som oppsummerte dem, og til tross for bruk av veldig stor mengde ord og nærmest en aversjon mot bruk av ett punktum så ble det hele veldig massivt til tross for at det likevel føltes så lite og begrenset.

Så ved å fortsatt ha beholdt mine verdier gjennom denne prosessen, og ikke nødvendigvis ha vært tvunget til å forkaste så mange av sine egne kjerneverdier utover at man kanskje ikke vil virke som verdens mest spennende person sett fra utsiden, men det er bare fordi du ikke kjenner meg slik jeg gjør. Interesser og hobbyer som eventuelt ikke fikk den plassen de fortjente i denne omgang får heller få sine egne innlegg på sikt, og da har man til og med noe man kan skrive om på et senere tidspunkt også.

søndag 28. april 2013

Jeg er hva jeg interesserer meg for

Foreløpig siste segmentet av innlegg der jeg gjennomgår en del av de vanligste påstandene brukt når man beskriver hvem man er, og for de av dere som mistet starten så gikk startskuddet i innlegget Hvem er jeg? så start gjerne der først.

Der de tidligere påstandene for det meste enten har vært bundet opp i historikk, personlige styrker eller til og med bare vært en total skivebom så ser det ut til at vi endelig begynner å komme en vei her. Dagens innlegg omhandler ens egne interesser og jeg tror det vi bruker fritiden vår på sier gjerne veldig mye om hvem en person egentlig er. Selvsagt så er det en god del interesser som har flere avhengigheter knyttet opp til seg slik som eksempel vær, penger eller rett og slett nok energi som da gjerne kan hindre oss fra å gjøre det som står øverst på listen, og vil da herved få informert alle kvinnfolk som måtte påpeke lite brukte hobby-gjenstander stuet bort i skuffer og skap om at veldig ofte så er tanken på å gjøre noe like viktig som det å faktisk gjøre den - hold opp med å kaste leketøyene våre! Vi trenger dem.

Med det unna vei så var det kanskje på tide å si noe om mine egne hobbyer, men føler at en del av det blir vanskelig å definere ettersom at flere av dem tilsynelatende vil overlappe enten i form av tema eller utforming. Likevel så får man trå til verket med fast mot og bare starte en plass, og så heller komme tilbake til ting i større detalj ved en senere anledning.

En av mine ferskeste hobbyer er nok det som muligens noe ukorrekt kan beskrives som blogging, men tror jeg heller bare ville kalle det skriving ettersom at jeg ikke gjør for noen spesielt annen grunn enn å utfordre meg selv til å bli bedre. Uavhengig av om jeg faktisk har en håndfull lesere eller ikke så er det i grunnen litt irrelevant da den viktigste kritikeren likevel er meg selv.  Den allerede nevnte kritikeren har allerede tvunget meg til å ta et kurs i forfatterutvikling, så vi får se hvordan det forløper seg.

Skriver om ideer og ting jeg tenker på fra tid til annen, og til tross for at jeg er glad i kaker og sikkert har omtalt kaker fra tid til annen kommer jeg nok aldri til å skrive noen serie innlegg om cupcakes heller. Er heller hverken 15 eller en jente så innlegg om dagens outfit må nok utgå - ikke det at jeg går naken ut av døra om morgenen, men heller den at få sekunder påkledning så er det særdeles sjeldent at jeg kan beskrive hva jeg har på meg uten å se ned først. Store ord om livet, i bøtter og spann. Rosa, ikke i det hele tatt.

Astronomi har jeg lenge hatt en stor fascinasjon for, men nå er jeg kommet såpass langt at jeg faktisk har et teleskop og noen bøker om temaet. Fullstendig ubrukelig når det gjelder å finne frem i nattehimmelen og da selv med bruk av kart, omtrent som på jorden også med andre ord. Det er mange interessante fenomener og utvilsomt spektakulære ting som kan utforskes fra sin egen gårdsplass i løpet av vinternatten, men tror likevel det som trekker meg til temaet i utgangspunktet er mer det at alt man ser i seg selv representerer potensialet for helt utrolige undere og syn vi knapt kan drømme om.

Psykologi er noe som har interessert meg lenger enn jeg egentlig har vært kjent med navnet i seg selv. På mange måter har jeg alltid vært veldig selvstendig og har kanskje i flere sammenhenger blitt den som ble stående utenfor mange av de tradisjonelle etablerte miljøene. Dette har da gjerne reist en del spørsmål i forhold til hvorfor vi, og da mener jeg selvsagt mennesker generelt, i flere tilfeller både fungerer og tenker på veldig forskjellige måter.

Film kan være så mangt og jeg bruker sikkert mer enn min normale andel tid på å se ulike filmer og har da gjerne et vidt spekter av filmer man liker å se, alt etter humor og tid på året når jeg tenker etter. Filmer kan også ha en ren underholdningsverdi og jeg ser nok sikkert ganske mange av dem, men dersom jeg skulle peke ut et område der jeg har sterkest fokus så er det utvilsomt filmer med potensialet for å stille interessante spørsmål uten å nødvendigvis stave alt ut for oss i detalj. Liker filmer rett og slett fordi de tar kortere tid enn å lese en bok, og det er uansett den gode historien jeg i bunn og grunn er ute etter. De siste ti årene har dessverre sett en kraftig stilistisk og uttrykksmessig utvasking av film som medium og har etter hvert begynt å lese en del tegneserier i og med at disse gjerne publiseres i en betraktelig mer rå form, og dermed er mer i henhold til forfatterens, og tegnerens for den saks skyld, visjoner i forhold til historien fremfor at alt skal være skreddersydd et kraftig generalisert marked.

Kategorien Science Fiction vil nok sikkert alltid stå høyest på listen hos meg, og da mest trolig av den enkle grunnen at de mange av de beste filmene, bøkene og tegneseriene som oftest i en eller annen form et tøff nok til å stille utfordrende spørsmål samt at de ofte også trekker inn elementer fra flere av mine andre interesseområder, deriblant astronomi og psykologi.

Spiller en del spill både på konsoll og datamaskin samt et og annet fysisk brettspill. Der mange av konsoll-spillene brukes når man vil koble ut ved å holde hjernen aktivt opptatt med det som skjer så er det et utvalg gode historier og egne verdener man kan leve seg inn i. Brettspillene kommer hovedsaklig inn i forhold til min interesse for programmering ved å studere hvordan slike spill fungerer, balansegangen i dem samt også hvordan det menneskelig elementet spiller inn.

En interesse som sikkert kan komme overraskene på mange er nok det at jeg har en interesse for å tilbringe en del tid ute i naturen, rett og slett bare tilbringe tid der og kjenne tilknytningen til den. Foretrekker vel å merke å legge igjen naturen når jeg er kommet inn i hus til kvelden, men når man er der så er det noe befriende over det hele - litt Zen?

Har så vidt skrapet overflaten av de tingene jeg liker å holde på med, og for å være helt ærlig så har jeg egentlig kun nevnt en brøkdel av de tingene jeg holder på med så her er det nok mye å ta av dersom man skulle gjøre en større innsats på dette området. Alle disse er ting jeg gjør og på sine egne måter definerer de også deler av hvem jeg er, men tidene forandrer seg kjapt og det er vanlig at det blir forskyvninger i tidsbruk samt at det sikkert er flere nye ting jeg enda ikke har prøvd.

lørdag 27. april 2013

Jeg er den jeg er som person

Bilde fra Freud-Sigmund.com
Jeg fortsetter på serien av innlegg angående kanskje det største av alle navlebeskuende spørsmål, nemlig Hvem jeg er jeg?. Påstanden vi nå er kommet frem til er den om at Jeg er den jeg er som person.

Har aldri likt denne påstanden som utgangspunkt for å beskrive den man er ettersom det på en måte bare er en omformulering av det som essensielt sett er det samme spørsmålet, i verste fall kan man si at sammenhengen med dem er syklisk - med andre ord så ville de direkte svarene, hadde jeg i det hele tatt hatt dem, i så fall pekt på det andre svaret som begrunnelse i stedet for å stå på sine egne ben.

Skulle man likevel gjøre det beste ut av situasjonen, og heller se på påstanden som en ytterligere spesifisering av spørsmålet ned til mine indre kvaliteter og egenskaper kontra de andres mer eksterne fokus så er det kanskje noe å starte med likevel.

Nesten fristet til å ta en personlighetstest og heller publisere resultatene her fremfor å spekulere åpenlyst om ens egne kvaliteter her, men så er det en gang at disse gjerne vil ha en overfokusering på andre faktorer enn de vi eksempelvis selv ville ønske vektlagt. Personlig så er ikke dette av noe ønske om å skjule spesifikke faktorer - det er heller rett og slett det at ved bruk av ens egne ord lar man samtidig betydningen bli farget av de ønskene man legger til egenskapene, og noen ganger sier det til og med langt mer om hvem man egentlig er.

Med så mye tid benyttet på å bortforklare temaet i det store og det hele så var det fristende å også hoppe over de faktiske personlige detaljene om meg selv, men det ville nok samtidig betydd at denne øvelsen i seg allerede ville hatt en redusert verdi. Da er det bare å brette opp armene og se hvilke punkter som åpenbarer seg:
  • Jeg er tilbøyelig til å tenke de store tankene, og nærmest som en konsekvens av det nesten alltid over-kompliserer ting som sikkert burde være enkelt isolert sett.
  • Jeg er en person som elsker å lese og sette meg inn i alt som foregår mellom himmel og jord, men at den hovedsaklige lærdommen jeg har tatt fra denne egenskapen er at jo mer jeg leser og forstår, jo mer ser jeg at jeg ikke vet eventuelt forstår.
  • Jeg er sjelden den mykeste eller i det hele tatt typen til å dele av mitt indre personlige liv - dette kan få meg til å fremstå som arrogant eller upersonlig til tross for at sannheten er at jeg alltid har et ønske og en intensjon om at alle rundt meg både har det bra og trives.
  • Jeg foretrekker å lytte. All kommunikasjon er muligheter for å lære noe nytt, men bidrar gjerne så lenge som jeg har et innspill som enten dekker saken fra en ny side eller representerer supplerende informasjon av relevans. Mener bestemt at et blindt standpunkt i forhold til det å alltid skulle ha den korrekte løsningen sjeldent gjennomfører annet enn å utelukke egen læring.
  • Jeg har lett for å se feil i andre mennesker, men til tross for at formuleringen ofte vil tilsi en negativ vridning så søker jeg heller å tolke det dithen at det er dette som gjør alle unik på sin egen måte. Mine egne arr og andre åpenbare lyter er en del av de hendelsene som har formet den jeg er - det å fornekte dem vil samtidig fornekte de positive egenskapene jeg har utviklet som et resultat.
  • Jeg er en perfeksjonist, men håper å innføre mer rot i livet mitt og så lære seg til å leve med det. Bakdelen som blogger er selvsagt den at selv de små over-kompliserte tankene likevel trenger MANGE ord for å tilstrekkelig formidle de tingene jeg vil si, noe annet ville vært en forenkling.
  • Jeg er en bekymret problemløser. Bekymrer meg over de tingene jeg ikke kan gjøre noe med, men prøver å slutte med det og heller fokusere på å bare løse de problemene jeg har en påvirkningskraft i forhold til.
Vet ikke hvorvidt dette danner et sterkere bilde i forhold til hvem jeg er som person, hverken for meg selv eller en eventuell leser som måtte ha forvirret seg inn på dette innlegget. Uansett så er en start nettopp det - en start. Flere detaljer om personlighet ved bruk av mer standardiserte metoder er i etterkant lagt til i form av en hel serie innlegg, se innlegget Personlighet for starten på denne serien.

fredag 26. april 2013

Jeg er hvordan jeg kler meg

Gjennom innlegget Hvem er jeg? startet jeg opp en ny serie innlegg der fokus blir satt på introspeksjon, og jeg har innlegg for innlegg kommentert flere av de vanlige påstandene fremsatt der. Denne gangen omhandler det hvorvidt Jeg hvordan jeg kler meg.

Mitt første innfall i forhold til denne påstanden er hovedsaklig å avvise den helt blankt som lite annet enn et overfladisk standpunkt i forhold til vurderingen av et annet menneske, men realiteten er nok den at jeg er mer tilbøyelig for å frykte at påstanden litt for ofte benyttes av personer som ikke er i stand til å se under overflaten.

Det å hele tiden fokusere på de eksterne faktorene, mer eller mindre den moderne verden i dag, føler jeg reduserer oss alle sammen til utstillingsdukker - i praksis er det vanskeligere å endre måten man tenker på kontra det å bare innse at man gjør det i utgangspunktet, men når man tenker etter så er nok sistnevnte i realiteten forutsetningen for den første. Noen av den siste tidens oppslag om å kun vaske klærne sine en gang i måneden er derimot noe jeg føler er en ekstrem pervertering av det å velge utseende foran absolutt alle andre alternativer, og for å være helt ærlig så vil dette være et punkt som burde legges inn på de ulike dating-sidene som filtreringsalternativ!

Nok om den generelle innstillingen. Skulle jeg likevel vurdere min egen klesstil så vil nok punktene være positivt vridd siden det hele er fra mitt eget personlige standpunkt, men her er i det minste punktene jeg selv ville satt opp:
  • Praktisk
  • Personlig stil
  • Respektabelt kledd
Når det er sagt så vil jeg få det sagt en gang for alle at selv om jeg sikkert kan regnes som hva enn som finnes på andre siden av skalaen i forhold til forfengelig. Ønsker å se ordentlig ut når man beveger seg blant folk flest, men hverken i forhold til meg selv eller andre så er ikke klesstilen en faktor i forhold til verdigrunnlaget. Kommer det til jenter er jeg ganske så tradisjonell ved at jeg foretrekker at du ikke har på deg noe som direkte ser ut som et dødt dyr, fornuftig påkledd når man omgås andre og minst mulig i det private. Har derimot aldri sett en attraktiv kvinne i en kosedress, men tror kanskje mer det har noe med at jeg ikke helt klarer å forestille meg en teletubby som en erotisk skapning - kombiner med en iPhone eller lignende telefon så er bildet komplett.

torsdag 25. april 2013

Vårtegn

Det ser ut til at det går mot vår, også her i Tromsø. Tegnene er kanskje litt mer subtile enn våre sørlige landsmenn nok ville vært komfortabel med, men for alle som tar seg tiden til å se bortenfor de meterhøye snø-deponiene som fortsatt preger landskapet så er de definitivt til stede.

Vet ikke hva det er som gjør sitt ytterste for å få vist seg frem før blomsterbedet mitt blir fullstendig overgrodd av ugress igjen, men grønt er det og akkurat nå så er det likevel nok for meg. Stikker man nesen utenfor husets ytterveggen mens solen er på sitt sterkeste kan man til og med få med seg lukten av vår. Selvsagt en viss fare for at nesen allerede er tettet igjen av veistøv dersom man ikke passer på vindretningen - likevel et problem som kommer til å forsvinne som morgenduggen på nevnte planters kronblader, bare man gir kommunen litt tid til å få kostet veiene etter vinteren.

På veien fra parkeringsplassen og opp til leiligheten min traff jeg på et yngre ektepar som lurte på hvordan det ble med serveringen denne sesongen, og jeg kunne trygt hilse dem om at det alltids ville være noen rester som kunne avses til de som selv manglet midlene. Derimot var de litt skeptisk i forhold til om jeg ble å følge opp på lovnadene mitt, men lovet å gjøre mitt beste - som dere kan se på bildet nedenfor så er det fortsatt noe overbevisning som skal til.

Please, sir, can we have some of your kanelbolle?

Jeg er hva jeg ønsker

Wish, av radittz
Gjennom innlegget Hvem er jeg? startet jeg opp en ny serie innlegg der fokus blir satt på introspeksjon, og satte der opp en del tradisjonelle påstander som jeg har søkt å vurdere i forhold til meg selv. Denne gangen omhandler det hvorvidt Jeg er hva jeg ønsker.

Ønsker er makt, og de har en utstrekning som ikke bare er begrenset til deg selv ettersom at ved å bare prate om dem så vil de spre seg - rett og slett ved å spre fascinasjon, og ikke minst en følelse man måtte ha i forhold til noe eller noen. Skribenten Shane Koyczan definerte nylig konseptet av hva et ønske egentlig er for noe på en langt mer slagferdig måte:

A wish is sincerity in its most aggressive form.

En direkte oversettelse til vårt eget morsmål ville utvilsomt ført til at noe av innholdet ville gått tapt på veien, men kjernen i betydningen er den at et ønske representerer ærlighet i sin mest aggressive form ved at det direkte sier noe om hvem vi er som person. På godt og vondt.

Før jeg sier noe om mine direkte ønsker så burde jeg kanskje si at jeg ikke inkluderer de basale behovene vi alle mennesker har. I korte trekk så er det implisitt at vi alle ønsker oss helse for oss selv og våre i tillegg til mat, bolig og ikke minst den grunnleggende følelsen av å ha en plass i samfunnet vårt. Dette er rett og slett de tingene vi trenger for å overleve. Skulle jeg likevel fokusere på de ønskene som direkte eller til og med i noen tilfeller utelukkende vil være et positivt innslag i mitt liv så ville jeg trekke frem følgende unummererte og mest trolig ukomplette liste:
  • Jeg ønsker å bli bedre til å akseptere verden slik den er. Ikke fordi den mangler potensiale for positiv og ikke minst varig endring, men fordi jeg tror det er det første essensielle steget av det å gjenkjenne de tingene man faktisk kan endre.
  • Jeg ønsker å utvikle en bedre harmoni med verden for øvrig. Leve for idag, ønske for morgendagen og la fortiden være historie.
  • Jeg ønsker å gå på en walkabout, på tvers av The Appalachian Trail, det skotske høylandet, Tibet eller den opprinnelige australske versjonen.
  • Jeg ønsker å bli en bedre forfatter, og dermed kanskje til tross for mine tendenser til bruk av en uhyggelig stor mengde ord likevel fenge minst en leser fra start til slutt, om enn kun den mest kritiske av dem - meg selv.
  • Jeg ønsker å finne noen som finner glede i å lytte til og eventuelt diskutere mine tanker angående livet, universet og alt som er å finne mellom dem.
  • Jeg ønsker å stifte min egen familie, men da med forutsetning om et stabilt og sunt forhold.
Det er blitt sagt at det å befeste sin egen tro starter med å først innse at man har dem, kommunisere dem til verden og så arbeide for å virkeliggjøre dem. Flere av disse har jeg nok sikkert arbeidet lenge med - det er likevel noe mer håndfast å se dem konkretisert og i listeform, og jeg tror at bare ved å lese dem vil folk muligens kunne få en dypere forståelse av hvem jeg faktisk er.

Hva er dine ønsker?

onsdag 24. april 2013

Jeg er hva jeg eier

Jeg fortsetter arbeidet med å svare på flere av de tradisjonelle påstandene fremsatt via innlegget Hvem er jeg?, og denne gangen er turen kommet til synspunktet i forhold til at man er det man eier.

I forhold til det å definere seg ut fra det man eier så vil jeg heller lene mot den østlige filosofiens standpunkt om at dersom man eier mer enn 7 ting så er det tingene som eier deg, men selv om jeg nødvendigvis er et godt stykke fra å ta det så langt så anser jeg ting som nettopp ting, og vil ikke definere meg selv ut fra dem. Ting i livet mitt vil kun ha verdi så lenge som de faller innenfor kategoriene praktisk nytte, sentimental eller til og med er av en ren estetisk verdi.

Jeg har en leilighet med flekkvis dårlig tapet, en bil med enkelte rustflekker og langt fra den flateste flatskjermen som er på markedet, men de er mer enn gode nok til mitt formål. Det at de oppfyller sitt formål er det som gir dem en verdi i livet mitt. Isolert sett fester jeg heller ingen respekt til det å eie fysiske gjenstander. På samme måte forventer jeg heller ingen respekt i retur.

Du må gjerne ha en annen innstilling enn meg og i så fall skal jeg gjøre mitt beste for å respektere den, men DET er faktisk noe jeg forventer i retur.

tirsdag 23. april 2013

Jeg er hva jeg gjør

Gjennom innlegget Hvem er jeg? startet jeg opp en ny serie innlegg der fokus blir satt på introspeksjon, det vil si å ta ett nøye blikk på seg selv og den man er. Konseptet vil kanskje virke skremmende på en del, men personligheten er kanskje litt som ute-boden - en gang i blant bør man kanskje ta en nøye kikk på det man tar med seg videre i livet, og så vurdere hvorvidt det er noe man fortsatt har bruk for og dermed har en videre praktisk verdi.

Det første punktet på en litt tilfeldig usortert liste fokuserer på hva jeg gjør. Ettersom interesser har fått sitt eget dedikerte punkt så hopper vi fint over disse delene i denne omgangen, og isteden utelukkende konsentrerer meg på den vanligste betydningen av spørsmålet; hva mitt utvalgte yrke er.

Selv om historien om mitt liv og veien frem til det yrket jeg er i nå ikke nødvendigvis representerer en konsistent rød tråd så er vel poenget med innlegget det å se tilbake på seg selv, og det gjør man sjelden ved å hoppe over tilsynelatende urelaterte ting som likevel har formet den man er.

Fra jeg var liten har jeg hatt et særskilt øye for detaljer, en egenskap som kanskje er vanskelig å vurdere i forhold til om den er en bi-effekt av eller direkte på grunn av en underliggende sterk interesse for å vite hvordan ting fungerer. Pappa inkluderte meg også i mye av det arbeidet som foregikk i og rundt huset - hadde eget snekkerforkle og hammer, og jeg kunne bruke dem til flere ting enn ugagn. Brukte spikerpistol mens jeg gikk på barneskolen og selv om det kanskje høres farlig ut så var det alltid under tett overvåkning samt at jeg selvsagt var lett tilgjengelig arbeidskraft når den store mengden panel i husets underetasje skulle monteres. Kanskje ikke rart at jeg raskt utviklet egenskaper i forhold til det å praktisk kunne arbeide med hendene.

Jeg hadde mye Lego som barn og for de som husker tilbake til den tiden så var det for det meste generelle Lego-biter i den tiden, i alle fall de jeg hadde, og som dermed aldri hadde en forhåndsdefinert måte de var ment å skulle settes sammen. Gårsdagens lasteskip ble med litt fantasi bygd om til dagens slott - en viss sjanse for at slottet ble blått med en rød stripe, men det var de delene man hadde tilgjengelig. Etter få år fikk jeg mitt første sett av teknikk-Lego og på en tid da mange av mine jevnaldrende slet med å sette hjul på vanlige Lego bygde jeg biler med fungerende ratt og etterhvert anleggs-kjøretøy med pneumatiske detaljer, for ikke å nevne batteridrevne motorer. Vel å merke var disse sette ekstremt dyre for tiden og jeg hadde ikke så veldig mange av dem, men kommer alltid til å være evig takknemlig for at jeg fikk dem - noen ekstra deler ble til og med bestilt direkte på postordre fra Lego for å supplere manglende deler og utslitte tannhjul, og kan kun tenke meg at de som åpnet brevene hos Lego syntes det hele bare var morsomt i og med at delene dukket opp uten at jeg kan huske at det var noen regninger inne i bildet (derimot mulig jeg blir stoppet og innkrevd dersom jeg noensinne ender opp med å besøk Lego-land).

Husker at når jeg var veldig liten så hadde min bror vært borti at noen av vennene hans hadde tilgang til en spillmaskin i form av en Commodore 64 og klarte så etter hvert å overtale meg om at dette var noe vi ønsket oss i julegave det året - vet ikke hva maskinen kostet, men vi fikk den til tross for at den var en god del dyrere enn det vi egentlig hadde råd. Mulig mamma og pappa hadde blitt overbevist av argumentene om at dette var en fullt brukbar personlig datamaskin og dermed også kunne brukes til mer seriøse ting enn kun spill - eller om sjansen for å få litt stillhet i huset rett og slett ville være verdt forsøket. Min bror mistet kjapt tålmodigheten og den ble raskt i sin helhet overlatt til lillebror som til tross for at det var vanskelig å forstå alle kommandoene som måtte skrives inn for å starte spillene så fikk jeg det til etter hvert - husker ikke nøyaktig når dette var, men vet at det var litt problematisk i og med at jeg enda ikke hadde startet på førskolen, og dermed trengte en jukselapp der alle knappene var tegnet inn slik at jeg skulle finne dem igjen på maskinen!

Noen år inn i barneskolen hadde allerede pappa holdt på med teknisk tegning komplett med store ark, linjaler og det hele og han vurderte å bytte om til digitale CAD-tegninger på datamaskin, og innenfor kort tid ble det tatt opp lån for å kjøpe vår første datamaskin. En 386 dx med 40 mb harddisk, DOS 5.0 og MS Windows 3.0 samt selvsagt en tidlig utgave av AutoCAD, det var en tid da tegningen ble tegnet i grønne streker på svart bakgrunn. En av eksempeltegningene som fulgte med programvare var av romfergen Columbia og tror ikke det var en enkeltstående foreteelse at jeg var innom kontoret for å studere detaljene og diskutere de ulike elementene ved den, det var tross alt et fly som kunne reise ut i verdensrommet.

Det tok nok ikke lange tiden før jeg tok til meg også denne maskinen - Commodore 64 hadde riktignok en uhorvelig mengde morsomme spill, men de som kom til denne maskinen var langt mer avansert og hadde til og med historier som man bare måtte komme til slutten av. Civilization lærte meg hvordan man gjennom å spille taktisk og ikke minst målrettet kan legge verden under sine føtter og bøye den til etter min egen vilje, men selv om det nok var en artig øvelse. Det mest lærerike jeg tok meg med videre i forhold til arbeid med datamaskiner generelt var at til tross for at alt fungerte både logisk og konsistent så var det alltid en eller flere utfordringer som like fullt i de fleste sammenhenger kunne overvinne.

Vi hadde ikke Internett i de dagene så hadde man ikke noen i nærheten som kunne hjelpe med det spesifikke problemet så måtte man nærmest grave seg ned i manualer og lignende for å finne ut av det selv. En av de beste kildene til informasjon var de engelske databladene som var å få kjøpt på Narvesen - problemet var kanskje mest det at nivået av undervisningen på de skoletrinnene kun hadde forberedt meg på var å introdusere meg selv samt fortelle detaljer om at eplet ligger på bordet og så videre, men med mye innsats, lange kvelder og en engelsk/norsk-ordbok så kom man likevel utrolig langt. Innen kort tid sluttet jeg å lese på gloseprøvene mine i Engelsk, og satset heller på at en av de to-tre synonymene jeg oppgav var ett av de man var ment å oppgi.

Illustrasjon, James Croft
Setter man sammen alt dette så får man et kanskje et treningsprogram i det å trene opp praktiske evner i forhold til det å sette sammen ting som er ment å fungere sammen i litt mer omfattende sammenhenger, kombiner så dette med datamaskiner og en god evne til å lære seg nye ting så er det man får ut i andre enden det vi i dag vil kalle en dataingeniør. I praksis er det mange typer slike ingeniører alt etter hvilke områder man jobber med, og jeg er nå en programmerer - dette vil i generelle trekk si det å designe og så sette sammen programvare-komponenter for å løse allerede gitte problemer eller behov - teoretisk arbeid og håndverk hånd i hånd.

Fra mamma fikk jeg den egenskapen å alltid bry meg om alle rundt meg, og fremfor å bruke mine evner innenfor det private markedet og dermed samtidig også innkassert en mer attraktiv lønnsslipp så har jeg alltid søkt å være i en posisjon der man kan være med å bygge opp det samfunnet vi lever i. Derfor er jeg en programmerer innenfor et statlig eid foretak som har sitt hovedvirke å støtte helsesektoren, og selv om jeg ikke akkurat er med å aktivt redde liv så håper jeg i det minste at på sikt så vil noe av arbeidet jeg gjør i noen grad sørge for at de som faktisk gjør det lettere får tilgang til de tingene de trenger uten å krangle med utdaterte systemer som ikke snakker sammen. Fortsatt veldig mye igjen å ta av!

Uke 17

Reflection of Sorrow, av WicaQ
I denne ukens status-rapport hadde jeg egentlig forberedt meg på å ytre lange rekker med bannskapsord mens man essensielt sett fraskrev seg alt av ansvar i forhold til innkjøp av påskegodteri som den siste tiden har vært altfor billig. Er det noe som aldri bør kombineres så er det utvilsomt en godteri-avhengig person med en overutviklet evne til å snuble over tilbud jeg egentlig ikke har godt av.

Sjokket var derfor stort når vekten faktisk viste en nedgang så enten er det på tide å bytte batteri i vekten eller så tyder ting på at dårlig samvittighet i forhold til egen helse faktisk hjelper, men mitt kritiske selv er litt uenig i forhold til hvorvidt dette er en sunn innstilling.

Kan man ikke bare godta tilfeldig medgang da? Nja... Sikkert ikke så farlig det da, men kanskje verdt å fokusere på mer positive mål? Slik som i pene blondiner da? Njei... Hyggelig nok, men med all tiden brukt på å krangle med meg selv gjennom denne bloggen så tror du ikke det ville være sunnere å fokusere på egne mål for din egen skyld, du vet de greiene om bedre helse og alt det der? Jada... Skal gjøre mitt ytterste, men gi faen i å mase så mye da!


mandag 22. april 2013

Metersvermen Lyridene

Kilde: Wikipedia
Allerede en litt utdatert nyhet, men har ikke sett den omtalt så mange plasser i forhold til hvor man finner den så noterer likevel ned mine egne tanker om hvordan man kan finne frem til meteorsvermen på egen hånd. For amatører som meg med en interesse og ikke nødvendigvis fullt så mye hands-on-erfaring med å følge opp disse tingene selv så tar jeg det ned på det basale nivået, mitt eget nivå.

Meteorsvermene får vanigvis navn ut fra stjernebildet de for oss ser ut til å komme ut av, og denne har fått navnet etter stjernebildet Lyren (Latinsk: Lyra). Stjernebildet er litt ukjent, men skal være å finne mellom Herkules og Svanen fra hele den nordlige halvkulen - høyt på himmelen i en østlig retning med en svak vridning mot sør. Kanskje langt enklere å finne ved å ta utgangspunkt i stjernebildet Karlsvognen og så snu seg helt rundt.

For de av dere som har ønsker for dere selv eller resten av den øvrige verden så vil det i kveld og frem til i morgen natt være gode muligheter for dette ettersom meteorsvermen lover mellom 20 og opptil 100 stjerneskudd i timen.

Catch a Falling Star av DevilSnare

Hvem er jeg?

Who am I, av nocturnal-schism
Den siste tidens innlegg i forhold til blant annet Inner Game og litteraturens lærdommer i forhold til det å finne kjærlighet, noe som jeg gjorde et forsøk på å oppsummere i innlegget Fant man kjærligheten via 1-2-3?, leder raskt til konklusjonen at for å finne noen som passer for meg, så må man først definere hvem man selv egentlig er!

Som ett av de første store eksistensielle spørsmålene man møter på gjennom livet vårt, så er det definitivt også et av de viktigste å forsøke seg på å besvare da svaret kan ende opp med å styre livene våre i helt forskjellige retninger.

De av oss med en fascinasjon for Science Fiction, fysikk eller en over middels forbruk av fritid på TV-kanaler slik som eksempelvis Discovery Channel har sikkert kommet over noe referert til som The Observer Effect. Den korte forklaringen er simpelt forklart at dette er en litt fancy vitenskapelig måte å si at bare ved å se på noe så vil man samtidig forårsake en endring i det man ser på. Relevansen i forhold til tittelen.er rett og slett den at bare å stille seg selv spørsmålet og så fundere rundt ulike svar, så er man allerede blitt en litt annen person enn den man var før spørsmålet ble stilt.

Så i forhold til hvem jeg er, så er kanskje en del av svaret avhengig hvem det er i forhold til ettersom at man innehar forskjellige roller alt etter hvor man er og hva man gjør. Likevel så er det en del initielle svar som man nesten må se på videre, og kanskje vil man til og med finne flere svar underveis i forsøket på å utdype noen av dem:

søndag 21. april 2013

Jeg og meg på vei mot samme mål

Hypnosis, av slowriot
Med innlegget, Mental seier er 99% av veien, presenterte jeg synspunktet der det å tro at man oppnå det man ønsker så og si alt som skal til, og den foreslåtte løsningen der var å ansette en intern advokat med hovedansvar for å demontere og avvise eventuelle argumenter fra den lille djevelen på skulderen din. Denne nevnte djevelen når den fungerer optimalt er en god ting ved at den hele tiden sørger for å holde deg i det sporet du allerede er i, og vil med andre ord hele tiden sørge for å opprettholde Status Quo.

Mannen som ikke lenger har noe ønske om å bli omtalt som hypnotisør, uten å fortelle meg hva annet jeg er ment å kalle ham så da blir det bare Paul McKenna,. Han benytter seg av en visualiseringteknikk  som i enkle trekk, og med litt hjelp, vil si å følge disse enkle instruksjonene så ofte som nødvendig:
  1. Lukk øynene
  2. Hold ut begge hendene med åpen hånd, forestill deg at du i den venstre holder den delen av deg som holder ønsket ditt om endring og i den høyre holder du ditt emosjonelle kompass, det som forsøker å holde deg på den samme kursen du er vant med
  3. Fokuser tankene dine på innholdet i din venstre hånd, og visualiser ønsket ditt og hvor mye du ønsker å oppnå dette målet. Tenk på alle fordelene du vil få ved å oppnå målet ditt, bedre helse, økt fysisk komfort og lignende.
  4. Fokuser så tankene dine på din høyre hånd, og undersøk bakgrunnen for hvordan den ønsker å holde deg der du er idag. Hvilken funksjon har den, og selv om den vanligvis tjener til din fordel så er det ikke nødvendigvis det du trenger selv om det er den situasjonen du er mest vant med.
  5. Reflekter over tankene om at begge disse delene er en del av deg, og du trenger begge disse delene av deg selv for å fungere - det du trenger er å få løst konflikten mellom dem slik at de kan tjene ditt formål på hver sin måte.
  6. Bring hendene sammen, og se på ønsket som kraften til den forandringen du ønsker, og kompasset som den mekanismen som vil hjelpe deg å beholde kurset når du har oppnådd den endringen du ønsker for deg selv.
  7. Se for deg betydningen og følelsen av å kjenne begge deler av deg selv arbeide sammen med deg på hver sin måte, men uten konflikt. Endring skjer ikke med en gang, og ved å tenke på det hele som en gradvis prosess vil begge deler hjelpe deg på din vei.
  8. Fokuser på gleden du ser for deg når du gjennom hardt arbeid har nådd dine mål. Se for deg ansiktsuttrykket ditt når du er kommet deg dit, følelsen av det hele og den indre sikkerheten du bygd opp for deg selv. Disse tingene ligger nå samlet mellom de to hendene dine, og alt som gjenstår nå er å ta denne energien inn i deg ved å flytte hendene over hjertet og kjenne energien bli en del av deg.
  9. Åpne øynene, og gå videre med en nyvunnet energi og den innstillingen som skal til for å klare de små stegene som ligger foran deg på veien fremover.
Litt usikker på hvorvidt dette fungerer i praksis, men som vi diskuterte i det forrige innlegget så er sjansen til å få begge delene av deg selv til å samarbeide mot ett felles mål for fristende til å la en enkelt stein ligge urørt. Målet med øvelsen er uansett å programmere inn ønsket du prøver å oppnå på en slik måte at også det underbevisste kan arbeide på lag med deg mot det samme målet uten at disse to delene er i konflikt med hverandre, og gjennom alt dette så kan man bare håpe at jeg, meg selv og eventuelle andre stemmer som måtte dukke opp i det minste er enige om hva de vil ha meg til å gjøre.

lørdag 20. april 2013

Mental seier er 99% av veien

I'm a coward too, av repent-harlequin
En soldat har blitt sagt å kun dø en eneste gang i kamp, mens noen uten motet til å utsette seg for kuleregnet er dømt til å dø tusen ganger. Ikke fordi dette er måten vi som et samfunn velger å håndtere de som knekker under presset, men heller den følelsen man sitter igjen med etter å ha tapt sin egen interne kamp for å gjøre det vi selv opplever som det man var ment å gjøre i utgangspunktet - vi er dømt til å konfrontere vår egen brist gang etter gang, og for hver gang kommer vi ut av det i en redusert form. Likevel så er man fortsatt i live, Shakespeare derimot slipper heldigvis sjokket av måten jeg nettopp oversatte og bastardiserte livsverket hans, og heldigvis for oss så kan vi prise oss lykkelig over at våre daglige kamper sjeldent inkluderer døden som ett naturlig utfall av å gjøre jobben vår, men den mentale slitasjen kan like fullt ende opp med å være tilstrekkelig høy nok til at det utgjør et problem for oss i lengden.

Hvordan dette påvirker oss i praksis varierer fra individ til individ, men dersom effekten av å tape disse interne kampene er at vi ikke oppnår de tingene vi inderlig ønsker for oss selv så kan dette være nærmest traumatiserende i lengden. Løsningen finnes tilgjengelig for oss gjennom vår egen overlegne kraft til å faktisk tilegne oss nye egenskaper, kunnskaper og tilpasse oss til ny virkeligheter så lenge vi finner den motivasjonen vi trenger til å utfordre oss selv bare en enkelt gang til. Diktet Tao is Tao skrevet av Jos Slobbert har et interessant vers som lyder som følger:

The ignorant are trapped
by their thinking.
The realization of this
is the key
to enlightenment.


Meningen med verset er sikkert åpent for diskusjon og det er sikkert noen som vil føle at jeg vrir betydningen for å illustrere mitt eget mål med innlegget, og det er rett og slett den at vi som mennesker gjerne nærmest er fastlåst som følge av vår egen tankegang og først når vi innser dette kan vi lete etter løsningen til vårt underliggende problem.

Den interne kampen har mye større påvirkningskraft på de resultatene våre enn vi faktisk innser, og jeg vil si at det å vinne denne kampen er 99% av slaget - den resterende prosenten er de fysiske utfordringene ved det hele, men uansett om utfordringen er vektnedgang, slutte å røyke eller noe annet man sliter med så er det likevel marginalt dersom den mest signifikante delen av kampen er tapt før man i det hele tatt starter med den siste prosenten. I innlegget Hva jeg har lært om slanking skriver jeg litt om bruken av produkter som praktisk talt kan regnes som ett placebo, eventuelt nocebo, og hva er grunnen til at disse fungerer så godt som de gjør, om ikke av ren mental kraft?

En tanke jeg tidligere har vært innom gjennom innlegget Mobbing, folkets nye favorittaktivitet er den enkle sannheten om at en overvektig person aldri befant seg i en situasjon der man skulle tenke over hvordan man ønsket at deres fremtidige liv skulle se ut, og så krysset av i boksen merket overvektig kontra tynn. Røykere derimot, og spesielt de som startet med dette de siste 30 årene har nok rotet dere inn i denne problemstillingen på egen hånd, men den gode nyheten er likevel at løsningen har en relevans uansett. Løsningen er innsikt.

Compass, av WaitingForTheWorms
Hva hjelper innsikt når man knapt henger fast i livet grunnet en dyp ulykkelig natur, og den er noe innebærer innsikten i at selv hos den mest fortvilte overvektige tenåringen som enda ikke har truffet veggen så har vi likevel en indre kraft som prøver å motvirke forandring. Ofte så blir den referert til som djevelen på skulderen, og andre ganger igjen som vår egen samvittighet - den kan nærmest regnes som et emosjonelt kompass, og har som hensikt å sørge for at vi holder en stø kurs gjennom den kaotiske opplevelsen vi kaller et liv. Det den forteller oss har vi alle hørt tidligere, og konsentrerer vi oss klarer vi å lytte til budskapet som formidles til oss hele tiden uavhengig om det kun er underbevisstheten vår som hører etter.

Argumentasjonen er enkel og starter som regel med den om at så lenge man ikke starter på noe, og i alle fall ikke forteller noen om det så slipper vi å oppleve nederlaget av å feile i forsøket. Resultatet er selvsagt den at vi opplever tusenvis av nederlag i tillegg til hva enn verden forøvrig måtte føle for dirigere i vår retning, uavhengig av om det måtte vær i form av diskriminering, latterliggjøring eller rett og slett det med å kun være egnet som en venn, og ikke en egnet romantisk kontakt. Bestemmer vi oss for at vi ikke lenger aksepterer dette som begrensende faktor hvisker stemmen videre om at det er bedre å hoppe over å prøve fordi da har man alltid det som et håp ved å heller prøve en gang i fremtiden fremfor det å potensielt nå målet bare for å oppdage at man fortsatt ikke ble lykkelig, men bare har sluppet opp for ting man klarer å endre på.

Kompasset er ikke alltid i samsvar med de til tider overbevisende logisk argumentene vi selv helt enkelt klarer å komme frem til for å gjennomføre endringen, det peker bare ut den kursen vi er på og ikke den vi er bør være på. Vi opplever en indre konflikt mellom den logiske og den emosjonelle delen av vårt eget sinn, og kun ved å forene disse to kan vi oppnå målene våre - mange av oss havner i en indre krise som er dyp nok til å blankt avfeie kursen som åpenbart feil, men kanskje ved å lytte til argumentene som forteller oss så kan vi en etter en demontere og fullstendig senke dem gang etter gang ved å ikke bare ansette, men også til og med omfavne vår egen jurist med den dedikerte oppgaven å rett og slett forsvare innstillingen vår mot gjentatt og etter hvert fullstendig ubegrunnet drittkasting fra den lille djevelen som inntil nå har fått fortsatte uten utfordring.

Ved tro på deg selv så har du oppnådd en varig seier som vil telle 99% av den avgjørende kampen, og den resterende delen er nærmest en avrundingsfeil som vil korrigere seg selv over tid. Det er kun fysisk og repetitivt arbeid som skal til, hverken mer eller mindre. Verdivurderingen jeg la til grunn for innlegget Overvektig av natur? er fortsatt høyst relevant, men nå som du faktisk kan tro på at den fremtidige verdien er reell vil du samtidig vurdere den som langt mer verdifull.

fredag 19. april 2013

Må ha snop, og det NÅ!

No brains today av Bisparulz
I gårsdagens innlegg, Overvektig av natur?, nevnte jeg i korte trekk hvordan man har en naturlig mental tilbøyelighet for å innta mer mat og energi enn det vi faktisk ha bruk for ved å rangere verdien av en godbit nå som mer verdifullt enn et lengre, sunnere og bedre helse i det langere løp. Det er selvsagt mange flere potensielle årsaker, noen bekreftet og andre kun på teori-stadiet, men i dagens, og for den saks skyld også gårsdagens, innlegg i tillegg så fokuserer vi på det med å kontrollere våre egne impulser.

Rådet jeg refererte var ett jeg hadde hørt som barn, og var rett og slett å vente litt for å se om man fortsatt hadde lyst på det om en liten stund. Dette burde i utgangspunktet ikke gi grunnlaget for å skrive ett ekstra innlegg om temaet, men ett poeng som gjerne bør reises i forhold til alt dette er at tid er relativt.

Mystery of Time av Kjinor
Hadde du fysikk på videregående, eller til og med har sett litt for mye på dokumentarer av en viss kvalitet på Discovery så kommer sikkert tankene dine med en gang inn på relativitetsteorien, du vet den laget av Einstein. Det er ikke denne teorien vi skal videre inn på her i og med at den for det meste lar oss tenke på virkningen av tid i nærheten av store kilder til gravitasjon, og nei - vektene på SATS teller ikke! Det dagens innlegg handler om er rett og slett hjernens oppfatning av det kunstig konstruerte konseptet vi er kjent med i form av tid, og har med det å gjøre at der klokken vår er basert på hvor fort planeten vår snurrer rundt sola og ikke noen intern klokkemekanisme som i seg selv sier tikk, tikk, tikk. Måten hjernen vår, og hukommelsen vår også for den saks skyld, fungerer på er at vi observerer tid ut fra hvor mye som skjer på et gitt tidspunkt og ikke minst hvordan vi føler oss.

Sistnevnte, den delen med følelse, gir seg mest utslag i at når vi kjeder oss ser det nesten ut til klokken går stadig saktere. Derimot, når vi gjør noe gøy ser timene ut til å bare forsvinne sporløst uten at vi i det hele tatt aktivt legger merke til dem på noen måte. Denne følelsen av tid er relatert til slanking, og nå som vi har fått med oss bakgrunnen kan vi se på måten dette påvirker oss i dag.

Din følelse av tid manipuleres konstant gjennom målrettet utforming av alt fra reklamer, plassering av hyller og ikke minst måten området rundt kasse-apparatene er lagt opp. Dersom man ser på en tilfeldig restaurant-kjede med ett navn som sikkert minner litt om et skotsk navn så har man sikkert lagt merke til at maten nesten alltid er ferdiglaget uansett hvor mye som selges og det er vanligvis langt flere kasser som er i bruk sammenlignet med andre butikker, og alt dette er rett og slett planlagt for å unngå at du skal ha for mye tid til å tenke over hvorvidt du egentlig har lyst til å spise der - bruken av skarpe farger og spenstige fonter underbygger også den samme følelsen av hastighet [og potensielt sett stress]. Ser du på din lokale butikk så blir du vanligvis stående i kø for å betale, og får straks følelsen av at køen går stadig saktere; du får god tid til å stå der, og samtidig kan du utforske det store utvalget av sjokolade tilfeldigvis plassert ved siden av deg.

Hadde dette vært ett innlegg skrevet på engelsk så hadde jeg sikkert avfeid eventuelle kommentarer på at jeg beviselig ikke akkurat er den beste til å unngå disse virkemidlene selv ved å si noe slikt som See the Matrix, beat the Matrix! Personlig hater jeg følelsen av å bli utsatt for målrettede forsøk på manipulasjon, men første steget for å unngå den nærmest ubevisste effekten av en samling enkle virkemidler er å rett og slett lære seg å se mønstret i utgangspunktet. Hvordan alt dette relaterer til tittelen har for det meste med den enkle kunnskapen om at sjokolade lagt igjen i butikken neppe vil ha noen påvirkning på din egen vekt eller helse.

torsdag 18. april 2013

Forfatterutvikling: Karamell

Følgende tekst er en del av forfatterutviklingkurset jeg tidligere meldte meg på, og gjennom teksten så er det en iboende øvelse i det å beskrive handling tilknyttet et spesielt lokale.

Karamell

Det var tirsdag, og ett møte i byen gjorde nødvendig å tilbringe noen timer innenfor den gamle bygrensen av det som i dag er kjent som Tromsø sentrum. Solen står høyt på himmelen for årstiden, og med sine fire effektive varmegrader har vinteren såvidt begynt å slippe taket på byen. Som en av byens mange tilflyttere, og egentlig så er vi generelt sett alle det alt etter hvordan man vrir på definisjonen, har jeg som så veldig mange andre fått smaken på de bedre tingene som sentrum har å by på - ett av disse er det gamle vertshuset Aunegården.

Den ytre delen av den doble entreen står åpen, noe som i seg selv antakeligvis til det gamle stedets inviterende og utvilsomt litt spesielle natur. Man burde sikkert føle seg litt mer urolig av å føle seg litt rund inne på det som i over hundre år har tjent som slaktebutikk, og krokene som fortsatt henger oppe langs veggene gjør lite for å tone ned denne delen av historien, men samtidig så er det en del av de delene som gjør at man får en følelse av den omfattende historien som ligger bygget som mest trolig nærmer seg to hundre år gammelt.

Interiøret er tydelig preget i en velbrukt barokk stil, store hengendelamper med messingdetaljer samt en overveldende stor mengde mørkt og eventuelt brunbeiset innredning gir plassen en varm og innbydende følelse. Et lite moderne snitt er lagt til i etterkant ved at takene har fått en avslappende hav-grønn tone mens dører og vinduer er omgitt i en kjølig blå tone. Rolig musikk selger roen, og resten av stedets gjester ser ut til å ha forsynt seg hjertelig.

De fleste som kommer inn døren etter å ha vært her tidligere vet at de beste bordene der man i ro og mak kan observere trafikken som passerer utenfor nærmest fylles opp mens man tenker tanken, men stamkunder i likhet med nye besøkende sporer fort av ett par skritt innenfor døren, en dør som forsåvidt merkelig nok åpnes ved å trekke den mot deg der du allerede står inne i den trange entreen. Kjenner at jeg sporer av mens jeg skriver dette, bare ved å ha en av de unike godbitene man finner i kakedisken stående på bordet foran meg - som en av de første tingene man ser etter å ha kommet inn døren vet man alltid hva man skal ha, og det selv om det egentlig er middagstid. Den søtlige duften av husets fiskesuppe gjør i alle fall sitt for å understreke at det egentlig er tid for mer fornuftige valg, men å alltid følge de etablerte konvensjonene er noe jeg overlater til folk uten fantasi.

Utvalget av kaker er ett samtale-emne hos alle som har vært innom, og uten at jeg er i noen posisjon til å dømme noen for dette så er vi nok alle tilbøyelig for å bare gi etter for fristelsen og legge igjen alle tanker om dietter og sunnere liv igjen på utsiden. Her får man de bedre kakene jeg har erfart i mitt liv, og tro meg når jeg sier at dette har vært en tro jeg har vist stor innsatsvilje for å utfordre så ofte som jeg bare kan, og de beste man får her er det som er kjent som trøffelkaken. Italiensk marengs på nøttebunn og adskilt av et tykt lag mørk brownies, alt dette servert ved siden av en forfriskende spiss jordbær-saus for å balansere det hele ut.

De har selvsagt en del varierende spesialiteter å velge mellom utover den nevnte bestselgeren, men tvinger man seg selv til begrensninger til et enkelt stykke av gangen så vil det kreve en god del turer innenfor dørene før man er villig til å bevege seg utenfor den så altfor kjapt etablert komfort-sonen for å prøve noe helt nytt, så da er nesten spørsmålet man må spørre seg selv hvorvidt man er villig til å risikere noe mindre enn perfeksjon?


Dagen har allerede blitt stemplet til være fylt opp til kanten av selvmotsigelser, jeg er trøtt og noe medtatt etter en natt uten noe stort mer enn en begrenset mengde søvn å lene meg på, men fremfor den sedvanlige kvalmen og en generell følelse av å være nedkjørt nærer jeg heller en anelse av energi og ett levende ønske om å prøve noe nytt. Det er ikke alt som fortjener å komme opp i dagens lys selv om et nærende håp utvilsomt er en dårlig ting å gå glipp av, så da bør man nesten gi etter for de positive impulsene når de dukker opp - tross alt har man alltids neste gang!.

Nøyaktig hvem "vi" i denne sammenhengen egentlig er kan knapt beskrives på annen måte enn avslappning sammen med sine egne tanker, og dette er en av de best egnede plassene man kan møtes i nærheten av byens masende hovedgate. Vi trenger hverandre, og her kan man finne ett lite intimt hjørnebord.

Det er mye å velge mellom, men der man tidligere har prøvd noen av dem så er blant annet en ostekake som på enkelt vis eliminerer seg selv fra dette viktigste av alle spørsmål, hva ønsker jeg i dag? For å være helt ærlig så vet jeg ikke hva den eksakte ordlyden hadde vært, men dette var i alle fall det den fortsatt fungerende delen av hjernen hadde oppfanget som spørsmålet fra den vakre brunetten som hadde dukket opp bakom disken, og alt jeg der og da kunne se og tenke på var den utrolige verdien av ett enkelt smil. Hun er søt og gylden. Hva jeg gjorde foran disken i utgangspunktet er blant kunnskapen man plutselig ikke lenger var i stand til å huske.

Hjernen kjemper hardt for å gjeninnføre konseptet om kontekst til problemstillingen jeg tidligere hadde oppfanget, og igjen orienterer verden seg rundt de tingene som faktisk står nedskrevet på stedets meny. Dette var en kontekst jeg kunne forstå, og selv om svaret allerede var ferdig konkludert og dobbeltsjekket for avlevering så gjensto fortsatt noen grunnleggende rusk i maskineriet i forhold til det å omdanne de visuelle inntrykkene fra kakedisken og over til noe som kunne kommuniserer.uten telepati, men som selv om hun sikkert hadde mange kvaliteter og egenskaper utenfor utseende så var neppe det noe som hadde fått plass på listen. Brøkdelen av ett sekund på overtid fikk man åpnet kjeften for å vise sin kontroll over situasjonen igjen.

En Cola, ahm, Zero samt ett stykke av den karamell-greia, var svaret jeg så halv-intelligent hadde levert fra meg. Hun har kontroll på alt som foregår bak disken, og selv om det hele foregår svært naturlig så er det en automatikk over det hele som får det hele til å utspeile seg over få sekunder. Jeg utsettes for et tredjegradsforhør der man må avlevere rapport i forhold til om kaken skal serveres sammen med jordbær- eller vanilje-saus. Den siste hadde vært anbefalingen, og jeg gir etter uten protest. Konfrontert med spørsmålet om isbiter i glasset ser jeg mitt snitt til å komme inn igjen på et punkt der man hadde kontroll, og proklamerer straks min interesse for at, ja - det var hun velkommen til å fikse for meg.

Møtet mellom oss hadde ikke vært noe hadde tatt initiativ til og til tross for at bare det å oppholde seg utendørs og samhandle med folk jeg ikke allerede kjenner fører allerede føltes ukomfortabelt nært min egen intim-sone, men det er selvsagt utelukkende mine egne begrensninger det er snakk om, og for henne er jeg bare en hvilken som helst kunde. Som så mye annet her i verden er man forventet å betale for de godene man nyte av, enten på den ene eller den andre måten - 111 kroner. Om det er av vane eller som takk for det ekstra smilet runder jeg av opp til 120. Muligens kanskje er det også tildels at den logiske delen av meg som konstant søker å finne en større orden i verden på alle måter den kan - denne gangen med å velge et litt penere og avrundet tall. Kunne kanskje beskrevet henne ved bruk av lignende ord, men det ville vært fullstendig passende - former man uansett knapt kan drømme om. Uansett og tilbake i den virkelige verden så er jeg økonomisk utfordret som boligeier, men langt fra vanskeligstilt og viser gjerne litt takknemlighet så godt som jeg kan.

Kort-terminalen fungerer selvsagt ikke som den skal, og på tredje forsøket gir hun meg et uttrykk som sier veldig mye i forhold til min kompetanse i forhold til bruk av plastikk, og få sekunder etterpå er man fratatt ordningen for vurdering hvorvidt jeg hadde stukket kortet i rett ende eller hva enn andre kombinasjoner som skulle være mulig å prestere. Enten det eller eller så er de bare vant med at de nye betalingskortene gir uvanlig store mengder problemer fra tid til annen, hadde alle mentale fasiliteter vært tilstede hadde jeg kanskje kunne sagt fra med litt større sikkerhet, men noen nord-norske gloser fra undertegnede hadde sikkert vært en god indikator på at ikke alt fungerte som forventet ved første forsøk. Om mye om og men så fullfører transaksjonen og godsakene er godkjent for utlevering, man er blitt godkjent for kake. Bestikk og tallerken er selvsagt forventet å bli etterlatt når man forlater stedet, men om to timer kunne jeg sikkert ikke engang svart på hvilken farge det var på den, så ikke noe tap der nei.

Kakefat og brus lastes opp i hendene mens man undrer seg om hvor man hadde slengt fra seg resten av tingene sine, hansker, notatbok og muligens en fedora. De vanlige tingene. Jeg er visst også et offer for mine egne over-automatiserte handlinger, men etter noen sekunder drar jeg kjensel på noen av tingene borte ved et mindre tomannsbord lenger bort -  en stille krok, og vanligvis der jeg pleier å sitte når jeg tenker tilbake til tidligere kulinariske reiser. Hun takker og gir meg et smil før jeg går i retning av bordet, bak meg hører jeg at det klirrer i tips-glasset.

Kaken bestående av browniesbunn med biter av valnøtter, karamell-mousse og det som jeg en gang hadde fanget opp på et konditori-program at visstnok skulle hete noe slikt som karamell-ganache, men for resten av oss vanlige folk i gaten så foretrekker vi bare å kalle det deilig myk karamell. Pyntet med valnøtter. Pent omkranset av vaniljesaus er det hele en fristelse for kropp og sjel, og selv om smaken sjeldent når opp til forventningene å smaker alt likevel helt fortreffelig. Altfor søtt, altfor godt og uten noen som helst sjanse for at det vil bli etterlatt en eneste smule igjen på tallerkenen. Ingenting å bortforklare.

Opplevelsene noteres flittig i notatboken, en gammel dame spør meg ut angående funksjoner på en nyere Samsung-mobil, men jeg har ikke peiling da jeg aldri har eid en slik. Foreslår å hjelpe videre, men hun merker at jeg ikke helt er tilstede. Alt er irrelevant så lenge kaken fortsatt står på bordet, og først når den er borte våkner den helsebevisste delen av meg - den informerer kun om at det tross alt er viktig å unne seg noe godt en gang i blant, og det er befriende å for en gangs skyld være enig.

Den tomme tallerkenen ryddes flittig bort, og jeg blir sittende i mine egne tanker inntil den siste resten av brusen også er borte. De tidligste middagsgjestene er for lengst begynt å ankomme stedet, og det kalde trekket fra ytterdøren trekker tankene bort fra mine egne tanker. Duften av nystekt Foccacia ligger på kanten av luktesansen, og frister med et løfte om oliven og rosmarin. Nesen er i ferd med å selge inn løfter Ergometersykkelen min hjemme vil ha problemer med å kjøpe uten bruk av avbetaling, og ser mitt snitt til å rømme åstedet før det hele går for langt.

Overvektig av natur?

Brains av dickie0
Av tittelen så forventer du sikkert ett innlegg dedikert til den genetiske arveligheten i forhold til det å være overvektig, men da må jeg dessverre skuffe deg. Temaet jeg faktisk hadde gjort noen tanker rundt er ikke knyttet til hverken genetikk eller dårlige vaner, som forsåvidt også er en veldig arvelig sak, men heller basere meg ut i fra måten hjernen ser ut til å være koblet i forhold til det å motstå fristelser... eller mer rettere sagt, vanligvis ikke er i stand til å motstå fristelser, og da spesielt hos meg den siste tiden!

Skulle sikkert startet med å forklare den vitenskapelige fremgangsmåten for hvordan jeg gikk frem for å finne de kommende gullkornene, men uten relevant utdanning, et laboratorium og et kostyme passende for en gal vitenskapsmann av en viss størrelse så må jeg heller lene meg på informasjon jeg stjal fra månedens utgave av Scientific American MIND. Vil dere ha informasjonen i en mer direkte form så har dere to valg; gi meg de ressursene jeg trenger inkludert kostymet, eller kjøp månedens utgave av bladet.

Videre til den interessante biten og det er at forskning har vist at trangen til å spise mat og godteri selv om vi ikke er sulten er plassert innenfor den delen av hjernen som kontrollerer impulser, og er koblet på en slik måte for å sørge for at kroppen har ekstra ressurser å ta av når man opplever dårlige tider - noe som forsåvidt var en positiv ting i tiden da vi generelt sett vandret rundt i landskapet på måfå i letingen etter bær og frukt, eller da mest trolig sultet ihjel i den delen av verden jeg bor (overlever ikke lenge på bar og mose). Dette er grunnen til at potetgull-posen min tømmes uten å ha hatt noen erindring av å ha spist stort annet enn de første flakene - resultatet derimot dukker nok opp før man vet ordet av det; smuler på gulvet, fettete fingre og vektoppgang for å nevne noen av de mest kritiske av dem, og da har jeg ikke en gang nevnt kreftfaren alle ser ut til å prate om for tiden.

Faktisk så er det kun når vi stopper opp og bestemmer oss for å aktivt tenke over handlingene våre at vi tar tilbake kontrollen over disse handlingene, og med frykt for å tirre på meg noen som faktisk vet de tingene jeg later som jeg kan akkurat nå så kan man nesten sammenligne det med måten man kontrollerer pustingen på; du kan aktivt gå inn og kontrollere det å puste inn eller ut, men glemmer du det av så er det noe annet som gjør det for deg. Uansett så må man passe seg for å utvikle den hel-automatiserte potetgull-hånden som så veldig mange av oss sliter med, og selv om det ikke akkurat er det mest hjelpsomme så er en av de enkleste måtene å kontrollere det på er å alltid benytte små skåler, ikke kjøpe slikt i utgangspunktet eller bare sørge for å flytte den utenfor rekkevidde hver gang man forsyner seg med en håndfull.

Justice av AramShadow
En uheldig og definitivt kompliserende faktor oppi alt dette er måten hjernen vanligvis vurderer verdien av en enkelt fugl i hånden kontra fem på taket, og selv om dette åpenbart ikke så langt skulle se ut til å ha noe med slanking å gjøre så illustrerer den ganske godt måten vi vurderer verdien av noe man har nå kontra det femdobbelte av den samme gode tingen (gitt at vi hadde en stige, likte stekte fugler og at de ikke fløy sin vei da). Skulle man komme seg inn på sporet igjen ved å nevne noe som faktisk gir mening i forhold til innleggets tema så er det den at hjernen er koblet på en slik måte at vi tildeler en høyere verdi i forhold til en deilig Melkesjokolade i hånden kontra en sunnere, sprekere og langt mindre skvulpende kropp en gang i fremtiden.

Hva i svarte skal man i så fall gjøre for å bli bedre på impulskontroll da, jeg er en del av den vestlige kulturen og det å ignorere noen som helst av mine impulser går jo mot alt jeg står for? Vel... slutt med det!

OK da. Skal være snill og hjelpe litt med svaret så du skal slippe å smuglese så veldig mye svaret inne på Narvesen-kiosken, og da samtidig redusere risikoen for kjøp av en liten Melkesjokolade når man da samtidig skulle kjøpe noe uansett. Det anbefalte svaret er det samme som vi alle sikkert fikk høre når vi var barn, men antakeligvis aldri var i nærheten av å akseptere som ett logisk svar:
Dersom du har lyst på noe, vent i fem minutter og så vurder på nytt igjen hvorvidt det er noe du har fortsatt har lyst på. På denne måten kan du finne ut, og etterhvert lære deg forskjellen på en enkel impuls og de tingene du faktisk har lyst på eller har behov for.

onsdag 17. april 2013

Eksploderende trykk-kokere

Foto: Photo.sight Fredslilje
Holder meg som regel langt utenfor kategorien Aktuelt da det for ofte sjeldent utenom tragedier, og da er det ikke mye å si utover at man er lei seg over verden er slik den er, men i forhold til Boston-bombingen så føler jeg at jeg nesten må si noen ord om det som har foregått de siste dagene. Det er høyst mulig at jeg er over middels opptatt av verdens tilstand ved å i det minste prøve å få med meg nyhetene en gang om dagen, men jeg kan umulig være den eneste som reagerer på at selv i lys av en slik tragedie så er dekningen av de siste dagenes hendelser hovedsaklig orientert rundt Justin Bieber, danserne hans og en hel haug småjenter som tilsynelatende konkurrerer om hvem som kan gråte mest foran kameraet?

Det er ikke det at jeg mener vi alltid bør utelukkende fokusere tragedier og dermed unngå alt annet som foregår rundt i vår stadig mindre verden, men det er heller den at vi som samfunn ser ut til å gradvis isolere oss fra å tenke over de tragiske hendelsene som foregår rundt oss, og heller går for å grave oss ned i artikler om Justin Biebers hotell-rom, den korrekte måten å åpne en banan på (!) samt ett utall blogger der jenter ned i 12-årsalderen konkurrerer om hvem som har klart å bruke mest penger på klær og annet dill-dall. Avisene har for lengst innsett at det er langt billigere å bare republisere Twitter-strømmer enn å utføre gravende journalistikk på egen hånd, og når det da plutselig står noe annet på forsiden så er det det vanlige oppgulpet av skremmende helse-fakta for å få oss til å kjøpe dem i utgangspunktet. Jeg er kanskje altfor kravstor, men skulle ikke media generelt sett holde seg selv til en høyere standard enn som så?

Har fullstendig forståelse at at samfunnet slik det er idag kun selger aviser ved å enten skremme oss ved bruk av helse-informasjon eller lokke oss til dem ved å hinte til at de vet hva Biebern spiste til lunsj, men blir det sånn at alt av en reell informasjonsverdi blir skviset ut så kan man ikke akkurat forvente å skape flere konsumenter av denne typen informasjon.

Da bomben eksploderte i Oslo en tid tilbake så var selvsagt min første tanke hvorvidt en av mine var blitt berørt av dette, og når alle var bekreftet uskadd så gikk tankene til en heller mørk plass i forhold til mine egne landsmenn. Tanken jeg hadde var rett og slett et håp, om man enn skal kunne kalle det noe slikt, om at hvem enn som skulle ha stått bak så ville det være best for Norge dersom det viste seg å være en hvit Nordmann. Tanken er spesielt grusom i etterkant nå som vi vet hva som faktisk foregikk i tiden etter eksplosjonen, men bakgrunnen for den var rett og slett den at til tross for alle ord vi liker å fortelle hverandre om hvor lite fremmed-frykt vi bærer på så tror jeg at denne tynne fasaden raskt hadde forsvunnet dersom gjerningsmannen ikke hadde hatt norske besteforeldre. Hadde gjerningsmannen vært av Pakistansk opprinnelse hadde vi hatt politi-sperrer rundt enkelte deler av Oslo, og ikke rose-tog.

Boston opplevde for noen dager tilbake en ny terror-handling av den svært så feige varianten, men for alt det er verdt så kan man ikke kjempe mot terrorisme på deres egne utvalgte fronter - man vinner kampen mot terrorisme ved spredning av informasjon, ikke klasebomber. Ord for dagen:

The weak seek revenge.
The strong offer forgiveness.
The intelligent refuse to escalate.
Rant over.

Fant man kjærlighet via 1-2-3?

Finding, av Aegis Strife
De siste dagene har jeg publisert en god del innlegg om det å lete etter kjærlighet ute i den vide verden, og som den informasjons-søkende mannen jeg er så tok det ikke spesielt lang tid før man gikk til det steget å lete etter det man hadde funnet manglende på alle de gale stedene... Ikke akkurat de tingene du tenker på akkurat nå selvsagt, men heller den manglende troen på sin egen evne til å manøvrere i landskapet med basis i ens egne antakelser om det å finne noen som frivillig kan gå med på å bli utsatt for mine tanker og filosofering rundt de små og store spørsmålene her i livet.

Har du ikke allerede lest de relevante innleggene, så er det isåfall disse det er snakk om:
Konklusjonen man egentlig kunne trekke fra alt dette er nok noe så enkelt som at en bok, eller to for den saks skyld, vil mest trolig ikke gjøre stort for å gjøre deg lykkelig, men er man heldig så snubler man over en del ting som kanskje kan hjelpe til ved å oppnå lykke gjennom det å åpent akseptere seg selv og den personen man er, både styrker og svakheter. Samtidig som at jeg utvilsomt har de samme naturlige begrensninger som alle andre her i livet, men paradoksalt nok så er det kanskje mine egne sosiale styrker som har blitt best skjult for alle andre enn mine absolutt nærmeste.

Nøkkelen ofte referert gjennom Inner Game i forhold til det å finne kjærligheten starter alltid med å finne ut hvem man er, hvem man ser etter og så helt til sist å eksponere den man er for å tiltrekke den man ikke nødvendigvis trenger, men heller den som er åpen for å dele de samme opplevelsene, både sorg og glede. Har en følelse av at det vil ta en del tid før man i det hele tatt får arbeidet seg gjennom det første spørsmålet i noen form som jeg selv kan betegne som komplett, men selv om man allerede nå ser at bare det å stille spørsmålet endrer svaret så er det ikke noe som hindrer meg fra å gjøre mitt beste.

tirsdag 16. april 2013

Refleksjoner over samspill

Phantom of the Opera (2004)
Enkelte ganger så kan det være morsomt å lese litteratur ting som i seg selv regnes å være av en direkte kontroversiell natur, noe som da kan si alt fra Bibelen, noe småtteri om politisk idé-historie eller noe så sjokkerende som bøker om dating. I de siste dagenes innlegg har dere fått innsikt i noen av de inntrykk jeg har høstet ved å lett gløtte innom bøker knyttet til både The Game samt det naturlige motstykket i form av Inner Game, og selv om førsteinntrykket utvilsomt er at man nærmest ikke kan unngå å føle seg hakket sleipere bare ved å ha håndtert dem så var potensialet for et underholdende prosjekt litt i overkant vanskelig å overse. Det mest relevante spørsmålet i forhold til at dette er likevel hvorvidt jeg faktisk fant noe av verdi mellom de ulike bøkenes introduksjon og oppsummering?

Av de gjennomgående trekkene man finner i begge disse to kildene til en veldig forskjellig forståelse av det mykere kjønnet så vil man finne enkle hjelpsomme triks som at kvinnfolk sjeldent på egen hånd banker på ytterdøren for å spørre om man vil være med ut for å leke i snøen, og da enda sjeldnere etter å ha fullført barneskolen. Mer sentralt er tanken om at dersom man enda ikke oppnår det man måtte ønske seg her i livet så er det trolig noe man gjør feil, men de lærde strides mellom seg i forhold til detaljene om hva man skal gjøre annerledes utover det å paradoksalt vise at man egentlig ikke har bruk for en kvinne for å leve livet på egne premisser!

Der The Game lærer deg opp til å til enhver tid late som om man er en helt annen person enn den man egentlig er, og som en følge skjule alt det som ikke passer inn i den karakteren du tror kvinnen egentlig ønsker å se. Det underliggende menneskesynet i forhold til å bedra den andre personen for å oppnå det man selv ønsker føles utvilsomt noe sleipt og utnyttende, men på en personlig basis så skjønner jeg kanskje en del mer av den iskalde kynismen man har blitt møtt av som en uvitende mann, og nå ser man mer av hvorfor den oppstår. De fleste antar kort og godt at vi menn kun har en enkelt underliggende årsak til å i det hele tatt ta seg tid til å prate med en kvinne, og inntil en viss grad har de nok rett – forskjellen ligger vanligvis i forhold til tidsperspektivet, og dermed hvorvidt vi har et ønske om å tilbringe en enkelt natt eller resten av livet sammen med dem?

Svaret varierer nok sterkt alt etter hvem det er snakk om, og selv om det for min egen del vil si å slippe noen såpass langt innpå min egen intim-sone at det er noe jeg vanskelig kan vurdere uten i det minste et håp om noe mer signifikant. Likevel så forstår man gjennom materialet at den opplevde kynismen tilsynelatende er den del av et full-automatisert forsvarsverk for å unngå uønskede forespørsler av denne typen, og personlig så kan det nærmest virke som at i alle fall jeg har en tendens til å svare feil på disse, men kanskje litt for ofte av mine egne grunnene.

Skal man tro materialet så vil en kvinne påpeke at hun har en kjæreste for å unngå samtaler med menn som er ute etter lavt-hengende frukt, men selv om generelt sjeldent er tilbøyelig til å de helt store sammenfallende trekkene med denne gruppen slår jeg vanligvis følge – ikke fordi jeg manglet interesse, men mer fordi utroskap som potensiell egenskap i seg selv gjerne vil havne inn under kategorien frastøtende. Jeg er vanligvis for snill ved å legge til rette for at folk kan gjøre de tingene de selv ønsker, men der dette sikkert har en tendens til å missforstås som et sykelig ønske om å alltid være medgjørlig så ligger sannheten nærmere opp mot det at jeg inntil visse grenser har lyst til å prøve det meste, og så lenge jeg lærer noe nytt så kan jeg trives med det meste. Der andre unngår å tilbringe tid sammen med mennesker de ikke i utgangspunktet forstår, så har jeg kanskje en tendens til å angripe det hele som en sosial-antropologisk studie med potensiale for å lære noe nytt.

Jeg har ingen tilbøyning i forhold til å endre på meg selv for å hverken skjule deler av meg selv eller å tilbringe tid på å late som jeg er noen som helst andre enn den jeg faktisk er. Endring for noe annet formål eller hensikt annen enn et genuint ønske om å forbedre seg selv er faktisk fullstendig uaktuelt, og selv om forslaget skulle komme fra noen jeg stoler på og er glad i så vil det like fullt kun være ett innspill åpent for vurdering. Viser alternativet likevel å være det å leve ut livet alene så må det tross alt være bedre enn å uheldigvis lykkes for så å tilbringe sine siste år ved å leve på andres premisser. The Game snakker om å internalisere kunnskap og den antatte identiteten som sin egen, men lener heller mot betegnelsen schizofren-personlighetsforstyrrelse.

Finding Peace in Solitude, av Si2

Inner Game kommer opp som motstykket til hele manipulasjonspillet, og fokuserer på å fullt og holdent være den man egentlig er – fungerer ikke det så prater man enten med feil jente, eller så var det noe ved samtalen som ikke føltes helt rett. Ligger feilen hos deg selv så er dette et punkt som man må arbeide med for å enten finne ut en måte man kan arbeide seg enten gjennom eller rundt problemet. Den slående distinksjonen er at istedet for å late som om man er bedre enn den man tror at man er, så er hensikten heller den å være den å bli den beste versjonen av seg.

En ting jeg likte veldig godt med denne metoden, selv om man sikkert heller kan kalle det et rammeverk for åpenhet og tilstrekkelighet ærlighet, er at alle de spesielle interessene og hobbyene man måtte holde på med i livet ikke nødvendigvis er noe skal skjules. Alt man er entusiastisk over og liker å holde på med er uansett noe som er viktig for deg, og selv om disse tingene ikke nødvendigvis passer inn i gjennomsnittets gråtone-orienterte virkelighetsoppfatning så er det strengt tatt irrelevant. Jeg kan hente inspirasjon fra en entusiastisk og hjertefølt fortelling fra en bok som til og med kunne være fra Twilight-serien, men så lenge jeg slipper å hverken lese boken eller se filmen så kan jeg uansett sette pris på at du at du likte den.

Hvordan skulle man egentlige konkludere med bakgrunn i noe slikt, og da spesielt med tanke på at de to metodene for det meste vil befinne seg på motsatte ender av den samme skalaen? Der den ene anbefaler å late som om man er den perfekte personen og fokuserer utelukkende på å midlertidig kapre de mest estetisk tiltalende kvinnene så handler den andre om å være den beste man kan være, og så filtrere ut alle som ikke i utgangspunktet er helt perfekt på alle måter. Man har lært noe i forhold til psykologien som ligger bak metodene, men vil ikke påstå at noen av disse er perfekt og bør benyttes som en mal for hvordan man skal leve livet sitt – les, prosesser og forkast alt som ikke har en relevans for deg, og da spesielt alt som skurrer i forhold til ditt eget moralske kompass.

En bekymring på tampen i forhold til slike bøker er at de alltid ser ut til å fokusere å finne den personen som for deg virker perfekt, utelukkende estetisk eller kanskje også inkludert indre egenskaper, så tror jeg man raskt vil finne ut at antallet kandidater er nærmere 0, og ikke 1. Finner man den perfekte jenten vil oppfatningen av henne som utelukkende perfekt før eller siden begynne å slå sprekker, og selv om man da sikkert ville hentet frem noen visdomsord om at dersom hun i utgangspunktet hadde vært perfekt så hadde hun sikkert også valgt noen var perfekt – det betyr ikke at det ikke finnes jenter som vil være god nok, men heller det å etterlate en margin for at hun kan være unik på sine helt egne måter.