Viser innlegg med etiketten Slanking. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Slanking. Vis alle innlegg

onsdag 26. juni 2013

Helt rått?

Her om dagen begynte jeg å lese om noe slankegreier kalt Fat Loss Factor, veldig amerikansk, veldig reklamert for og veldig rosenrødt kan det nesten se ut som. Vel å merke så var grunnen til at jeg så på den i og med at det inkluderes en del tips for å øke den naturlige forbrenningen ved å spise korrekt, hva man skal unngå og alt slikt. Skal ikke akkurat påstå at lovnaden om at det var helt greit å spise sjokolade en dag i uken ikke var en viktig faktor, nok om det.

Et av stegene inkluderer visstnok det de kaller raw food, det vil si mat som er tilberedt uten hverken koking eller steking. Naturlig nok var jeg en smule skeptisk til det hele, men når man er uansett nødt til å lage middag så er det verre måter å kutte tiden på kjøkkenet enn å gå for rene råvarer uten så mye av det som mor, det vil egentlig si farmor, alltid har kalt groks - mat som ikke er skikkelig. Vet ikke hva hun ville sagt om disse rettene? Neppe noe spesielt hyggelig vil jeg tro, men i det minste så er det ikke snakk om enda en Grandiosa!

Teorien er i det minste at mat som er kokt eller stekt har mistet veldig mye av sine naturlige vitaminer, enzymer og ikke minst fiber. Ved å hoppe over dette steget unngår man da dette og skal visstnok ende opp med mat som skal være langt mer sunnere og bedre for oss, i alle fall så lenge som at man spiser ren og økologisk mat - alt som kommer på boks eller flaske er visst en big no-no på grunn av farlige tilsetningsstoffer og alt slikt.

Nå er vel ikke raw food noe som er fullt så nytt eller noe denne boken i utgangspunktet har funnet på, men tenkte som så at når jeg først har kommet over en matoppskrift der jeg i utgangspunktet faktisk allerede hadde hørt om mesteparten av ingrediensene så kunne jeg like godt gi det hele et forsøk. Har sikkert både lagd og ikke minst fått servert langt verre ting, er bare å prøve spesialitetene på en hotell-restaurant langt unna andre spisesteder så utvikler nok også du særdeles kjapt en litt annen skala for slike ting.

Panel fra tegneserien Chew (Image Comics)
Bodde en gang på et hotell i Oslo-området som presterte å servere meg en hamburger jeg knapt klarte å innta selv etter å ha skrapt ut det meste av hva enn de hadde stappet inn i den. De må ha en så inspirert kokk som de bare ønsker, men når man bestiller hamburger så ønsker man ukomplisert og lett gjenkjennelig mat; det vil si at jeg ønsker hverken surkål, Boston agurk-salat eller gud forby noe som jeg kun vil beskrive som most sjalott-løk (du vet den vasstrukne og halvveis gjennomsiktige løk-lignende saken som gjerne kommer på glass eller boks). Needless to say, den påfølgende dagen spurte jeg servitøren så hyggelig som jeg bare kunne hvilke deler av menyen kokken deres hadde hatt minst innflytelse på. Nok om det tilnærmelig ubeskrivelige kulinariske marerittet...

Den store tommelfingerregelen som nevnes, sett bort fra den delen med varmebehandling da, ser i det minste ut til å alltid spørre seg selv om hvem som i så fall laget det vi spiser. Ble det laget av et menneske eller en maskin? Ekte raw food fantaster tror jeg i så fall ville fått et infarkt av å se inni kjøleskapet mitt, så da er det kanskje greit jeg inntil videre sitter her med en bok.

søndag 9. juni 2013

Et øyeblikk av mindfulness

Forhenværende druer, på boks.
Med gårsdagens innlegg lovte jeg nesten å inkludere noen tips om det å praktisere mindfulness, men før man skal løpe så må man først lære seg hvilken ende av kroppen som det er mest praktisk å plante i bakken, så og si i all fall.

Meditasjon er derimot ikke noe som passer for alle og det å gjøre det er faktisk ekstremt vanskelig, både det å faktisk utføre det og det å sette av tid til å egentlig ikke aktivt gjøre noe som helst annet enn å konsentrere seg om følelsen av en kropp som puster, pumper blod osv... Tror vi starter med noe langt lettere først.

Der meditasjon er trening for å lære seg å bli mer mindful så er veldig mye av poenget å lære seg å være mindful i alt man gjør i løpet av den våkne tiden av døgnet, det vil si å være bevisst alt man holder på med og for hver gang tankene driver mot fremtid eller fortid bare forsiktig hente fokus tilbake til det man holder på med. Praktiseringen, selv for en nybegynner uten kjennskap til annet enn selve ordet skal derimot likevel være i stand til å prøve seg på mindfulness i forhold til det å spise noe, en enkelt drue vil passe formålet godt selv om det meste annet mykt, lite og smakfullt vil tjene formålet like godt.

Start med å eliminere alle distraksjoner fra rommet du oppholder deg i, eventuelt finn deg et annet rom. Slå av alt TV, Radio og kast samtidig ut alt av masende ektefeller og bråkende barn, samtlige har sikkert godt av noen minutters avkobling uansett. Sett deg godt til rette og gjør deg klar til dagens mest intense opplevelse, så lenge som du da faktisk utfører den i praksis uten å jukse - i selvutvikling er det kun en person du narrer uansett, så her er det ingen snarveier.

Følg disse stegene når du er klar for å begynne:
  • Bruk et minutt til å bare holde rosinen mellom fingrene dine, føl overflaten av rosinen mot fingrene dine.
  • Bruk et minutt på å studere rosinen nøye, legg merke til alle rynker og folder i skallet. Fargenyansene. Alle detaljer.
  • Lukk øynene og løft rosinen opp til nesen, kjenn på duften. Kjenn på hvordan duften først er svak og så blir sterkere litt etter litt.
  • Plasser rosinen mellom leppene, kjenn hvordan musklene i kroppen nærmest tar tak i den og drar den inn i munnen din uten at du egentlig aktivt gjorde noe aktivt selv.
  • Bruk tungen til å utforske følelsen rosinen i noen sekunder.
  • Tygg såvidt i rosinen, kjenn på den myke motstanden og ikke minst hvordan smaken brer seg utover i munnen din. Bare av en enkelt rosin.
  • Når du føler deg klar for det kan du svelge rosinen sakte mens du selv prøver å følge med på alle aspekter av denne følelsen mens rosinen beveger seg ned langs spiserøret.
  • Kjenn på smaken som fortsatt ligger igjen, selv om rosinen allerede er spist.
  • Åpne øynene igjen mens du reflekterer over hvor mye dybde som finnes i verden til tross for at vi selv aldri hverken er tilstede eller våken nok i vår egen tilværelse til å legge merke til det.

Alle disse tingene er kanskje banalt enkelt, men i og med at de fleste av oss egentlig aldri bruker så mye tid på slike enkle handlinger så får man sjeldent eller mest trolig aldri med seg den rike opplevelsen av å bare spise noe som smaker godt.

Ønsker du å kutte ut smågodt og annet slikkeri med mye kunstige tilsetningsstoffer så er faktisk dette en passende teknikk, fordi da får du med deg alle detaljene ved det å spise det og kanskje dermed til og med oppdager at det meste av det er såpass søtt at det egentlig ikke er spesielt godt en gang. Det at vi spiser slikt er nok nesten utelukkende for den psykologiske effekten, men litt opprør må man gjøre en gang i blant. Bad to the bone, baby!

mandag 20. mai 2013

Uke 21

Du. Ehm... Jeg har tenkt litt på forholdet vårt og sånn, og det jeg har kommet frem til er at det sikkert er best om vi er venner. Vet nok at dette vil føles som et enormt sjokk, men så er det nok sånn at det er bare sånn det var ment å skulle gjøres. Dersom det ikke føles som minste motstands vei så kan det umulig være verdt å beholde som en del av livet sitt. Beklager.

Meeen, hvorfor *hulk* gjør du dette mot meg da? Og så nå som vi har nesten tilbakelagt et halvt år sammen?

Vel, mitt kjære vektklubb-abonnement, det har seg alltids sånn at du er en konstant løpende kostnad som jeg akkurat nå ikke orker å finansiere bare fordi leserne mine forventer en oppdatert versjon av grafene dine på ukentlig basis. Annet enn det så har jeg vokst fra deg, og jeg er generelt sett dritt lei masingen din om ditt og datt. Farvel for nå, men hvem vet - kanskje vi møtes en gang senere på et rundere tidspunkt. Sommeren er lang og utepilsene kalde.

Med dette har vi tatt farvel til grafene som inntil nå har stått nederst på disse oppdateringene.

Når det gjelder selve uken som gikk skal jeg ikke skryte på meg så veldig mye utover at uken har vært en fantastisk opptur med mye godt vær som kunne benyttes til alt fra gåturer til enda flere gåturer i meget pent vær avbrutt av korte stopp underveis for å lukte på blomstene som på tvers av naturen har dukket opp på få dager.

For de av dere som fikk med seg mine kommentarer i forrige statusmelding så kan jeg stolt melde at grillen kom ut av boden, den ble skuret og rakk til og med å grille de edleste delene av en lokal gris før gassflasken tok slutt. Mais, hvitløk-marinerte cherry-tomater og paprika var også blant godsakene som denne gangen fant veien ut på verandaen for litt lett forkulling. Med god mat og enda bedre gjester så virker det til å bli en god sommer, vår, høst og mest trolig litt sommer igjen før det til sist blir høst og vinter på ordentlig her nord.


mandag 13. mai 2013

Uke 20

Live long and prosper
Helsen er fortsatt ikke helt på topp etter forrige ukes mishandling, med alle gode intensjoner og håp om mindre smerte på sikt så ser det likevel ut til at det var verdt det.

Ellers er jeg usikker på hva som var ukens desidert største høydepunkt da valgene står mellom å ha fått med seg den nyeste kinofilmen satt i Star Trek universet, eller hvorvidt det endelig var blitt godt nok føre til å ta seg en skikkelig tur opp til Varden?

Helt objektivt så må jeg nok si at slike filmer generelt sett kun kommer annenhvert år mens naturen er der hele tiden, men det ville riktignok være lite verdsettende i forhold til det å endelig komme seg ut en tur i naturen. Riktignok så var det en rute preget av mye sørpe og is, og når jeg da tok en annen rute til toppen senere i uken ble jeg oppskrapt hele veien opp til knærne ved å hele tiden falle gjennom skaren.

Juryen, bestående utelukkende av meg selvsagt, kom tilbake med en enstemmig avgjørelse om at filmen vant - natur får heller bli feiret når fargen "grønn" igjen blir til et dominerende trekk fremfor å kun være en avveksling. Har derimot fått båret ut hagemøblene, forhåpentligvis skrudd sommerdekkene fast i bilen og med mindre meteorologen hadde et lettere hjerneslag tidligere idag så er det faktisk mulig at kvikksølvet stiger over 20-tallet mot slutten av uke 21. Vi venter alle i spenning, men orker ikke bære opp grillen før jeg ser det!

søndag 12. mai 2013

Uke 19

Ser ut som vår!
Det er ingenting som absolutt siste liten da oppdateringen for uke 20 etter vanlig skjema egentlig bør komme i løpet av morgendagen, så da kan du ikke si at den ikke kom til slutt. Er vanskelig å huske på hva jeg egentlig holdt på med, langt mindre spiste og alt sånt nesten to uker etterpå når jeg knapt husker hva jeg spiste til frokost uten å sjekke flekkene på tallerkenen som står i oppvaskmaskinen - ikke det at det i det hele tatt ville være av interesse for noen som helst å vite det heller, men vet aldri.

Når det kommer til trening og slikt har jeg tatt det svært med ro ettersom jeg var innom en fysioterapeut som insisterte på at ribbein var ment å bevege seg fritt i kroppen mens i alle fall ett av mine satt fast. For å gjøre en kort historie enda lengre så fikset han problemet, men underveis var det først noen helt syke knase-lyder, mye kvalme og så en del dager med spenningshodepiner. Ser visstnok ut til at senene i begge armene er for korte og dette fører til at en del nervetråder blir klemt over dersom jeg hever armene og slipper dem ned helt løst, også dette skulle kunne fikses på en helt enkel måte; et par snitt med skalpell for komme inntil senene, og så litt brutal hakking her og der for å gjøre dem mer strekkbar. Drar ikke tilbake dit mer, basta!

Fikk derimot sett noen fine tegnefilmer via filmklubben her i Tromsø, møtt noen nye folk samt skrevet en hel del om feiringen av 1. mai samt påbegynt en lengre serie innlegg om personligheten.


tirsdag 30. april 2013

Uke 18

EuuuuuroPriiiiis! Hmm... Tror ikke jeg helt fikk formidlet trykket på den uttalelsen i den utstrekningen jeg ønsket, men vi kan dessverre ikke alle være like gode skuespillere som den godeste William Shatner. I og med at jeg sikkert er litt vekselvis gjerrig så nekter jeg å betale han for å spille inn denne scenen på nytt, så da får dere heller ta til takke med den opprinnelige scenen istedet.


Så hva har dette stykket med ubestridt filmatisk historie med EuroPris å gjøre? Det har noe så enkelt som å gjøre at da jeg var innom for å kapre noe billig skyllemiddel, ja er litt femi sånnsett, så snublet jeg over at de hadde skumbananer med banansmak! Ja, gjorde nok det. Innrømmer det til og med åpenlyst; gikk mildt sagt bananas uten å i det hele tatt eie en pyjamas!

Nei. Har nok vært for opptatt den siste tiden til å kunne kombinere det med tilstrekkelig nok viljestyrke til det å sulte seg selv, eller hva nå enn som er den tilsvarende norske definisjon av det å ikke fråtse i alt mellom himmel og jord. Nå som man er begynt å få oppmerksomhet fra en og annen skjønnhet så bør man kanskje finne en balanse i hverdagen. Får være et problem for fremtidens jeg, men inntil videre så satser jeg bare på en stabil profil.


tirsdag 23. april 2013

Uke 17

Reflection of Sorrow, av WicaQ
I denne ukens status-rapport hadde jeg egentlig forberedt meg på å ytre lange rekker med bannskapsord mens man essensielt sett fraskrev seg alt av ansvar i forhold til innkjøp av påskegodteri som den siste tiden har vært altfor billig. Er det noe som aldri bør kombineres så er det utvilsomt en godteri-avhengig person med en overutviklet evne til å snuble over tilbud jeg egentlig ikke har godt av.

Sjokket var derfor stort når vekten faktisk viste en nedgang så enten er det på tide å bytte batteri i vekten eller så tyder ting på at dårlig samvittighet i forhold til egen helse faktisk hjelper, men mitt kritiske selv er litt uenig i forhold til hvorvidt dette er en sunn innstilling.

Kan man ikke bare godta tilfeldig medgang da? Nja... Sikkert ikke så farlig det da, men kanskje verdt å fokusere på mer positive mål? Slik som i pene blondiner da? Njei... Hyggelig nok, men med all tiden brukt på å krangle med meg selv gjennom denne bloggen så tror du ikke det ville være sunnere å fokusere på egne mål for din egen skyld, du vet de greiene om bedre helse og alt det der? Jada... Skal gjøre mitt ytterste, men gi faen i å mase så mye da!


søndag 21. april 2013

Jeg og meg på vei mot samme mål

Hypnosis, av slowriot
Med innlegget, Mental seier er 99% av veien, presenterte jeg synspunktet der det å tro at man oppnå det man ønsker så og si alt som skal til, og den foreslåtte løsningen der var å ansette en intern advokat med hovedansvar for å demontere og avvise eventuelle argumenter fra den lille djevelen på skulderen din. Denne nevnte djevelen når den fungerer optimalt er en god ting ved at den hele tiden sørger for å holde deg i det sporet du allerede er i, og vil med andre ord hele tiden sørge for å opprettholde Status Quo.

Mannen som ikke lenger har noe ønske om å bli omtalt som hypnotisør, uten å fortelle meg hva annet jeg er ment å kalle ham så da blir det bare Paul McKenna,. Han benytter seg av en visualiseringteknikk  som i enkle trekk, og med litt hjelp, vil si å følge disse enkle instruksjonene så ofte som nødvendig:
  1. Lukk øynene
  2. Hold ut begge hendene med åpen hånd, forestill deg at du i den venstre holder den delen av deg som holder ønsket ditt om endring og i den høyre holder du ditt emosjonelle kompass, det som forsøker å holde deg på den samme kursen du er vant med
  3. Fokuser tankene dine på innholdet i din venstre hånd, og visualiser ønsket ditt og hvor mye du ønsker å oppnå dette målet. Tenk på alle fordelene du vil få ved å oppnå målet ditt, bedre helse, økt fysisk komfort og lignende.
  4. Fokuser så tankene dine på din høyre hånd, og undersøk bakgrunnen for hvordan den ønsker å holde deg der du er idag. Hvilken funksjon har den, og selv om den vanligvis tjener til din fordel så er det ikke nødvendigvis det du trenger selv om det er den situasjonen du er mest vant med.
  5. Reflekter over tankene om at begge disse delene er en del av deg, og du trenger begge disse delene av deg selv for å fungere - det du trenger er å få løst konflikten mellom dem slik at de kan tjene ditt formål på hver sin måte.
  6. Bring hendene sammen, og se på ønsket som kraften til den forandringen du ønsker, og kompasset som den mekanismen som vil hjelpe deg å beholde kurset når du har oppnådd den endringen du ønsker for deg selv.
  7. Se for deg betydningen og følelsen av å kjenne begge deler av deg selv arbeide sammen med deg på hver sin måte, men uten konflikt. Endring skjer ikke med en gang, og ved å tenke på det hele som en gradvis prosess vil begge deler hjelpe deg på din vei.
  8. Fokuser på gleden du ser for deg når du gjennom hardt arbeid har nådd dine mål. Se for deg ansiktsuttrykket ditt når du er kommet deg dit, følelsen av det hele og den indre sikkerheten du bygd opp for deg selv. Disse tingene ligger nå samlet mellom de to hendene dine, og alt som gjenstår nå er å ta denne energien inn i deg ved å flytte hendene over hjertet og kjenne energien bli en del av deg.
  9. Åpne øynene, og gå videre med en nyvunnet energi og den innstillingen som skal til for å klare de små stegene som ligger foran deg på veien fremover.
Litt usikker på hvorvidt dette fungerer i praksis, men som vi diskuterte i det forrige innlegget så er sjansen til å få begge delene av deg selv til å samarbeide mot ett felles mål for fristende til å la en enkelt stein ligge urørt. Målet med øvelsen er uansett å programmere inn ønsket du prøver å oppnå på en slik måte at også det underbevisste kan arbeide på lag med deg mot det samme målet uten at disse to delene er i konflikt med hverandre, og gjennom alt dette så kan man bare håpe at jeg, meg selv og eventuelle andre stemmer som måtte dukke opp i det minste er enige om hva de vil ha meg til å gjøre.

lørdag 20. april 2013

Mental seier er 99% av veien

I'm a coward too, av repent-harlequin
En soldat har blitt sagt å kun dø en eneste gang i kamp, mens noen uten motet til å utsette seg for kuleregnet er dømt til å dø tusen ganger. Ikke fordi dette er måten vi som et samfunn velger å håndtere de som knekker under presset, men heller den følelsen man sitter igjen med etter å ha tapt sin egen interne kamp for å gjøre det vi selv opplever som det man var ment å gjøre i utgangspunktet - vi er dømt til å konfrontere vår egen brist gang etter gang, og for hver gang kommer vi ut av det i en redusert form. Likevel så er man fortsatt i live, Shakespeare derimot slipper heldigvis sjokket av måten jeg nettopp oversatte og bastardiserte livsverket hans, og heldigvis for oss så kan vi prise oss lykkelig over at våre daglige kamper sjeldent inkluderer døden som ett naturlig utfall av å gjøre jobben vår, men den mentale slitasjen kan like fullt ende opp med å være tilstrekkelig høy nok til at det utgjør et problem for oss i lengden.

Hvordan dette påvirker oss i praksis varierer fra individ til individ, men dersom effekten av å tape disse interne kampene er at vi ikke oppnår de tingene vi inderlig ønsker for oss selv så kan dette være nærmest traumatiserende i lengden. Løsningen finnes tilgjengelig for oss gjennom vår egen overlegne kraft til å faktisk tilegne oss nye egenskaper, kunnskaper og tilpasse oss til ny virkeligheter så lenge vi finner den motivasjonen vi trenger til å utfordre oss selv bare en enkelt gang til. Diktet Tao is Tao skrevet av Jos Slobbert har et interessant vers som lyder som følger:

The ignorant are trapped
by their thinking.
The realization of this
is the key
to enlightenment.


Meningen med verset er sikkert åpent for diskusjon og det er sikkert noen som vil føle at jeg vrir betydningen for å illustrere mitt eget mål med innlegget, og det er rett og slett den at vi som mennesker gjerne nærmest er fastlåst som følge av vår egen tankegang og først når vi innser dette kan vi lete etter løsningen til vårt underliggende problem.

Den interne kampen har mye større påvirkningskraft på de resultatene våre enn vi faktisk innser, og jeg vil si at det å vinne denne kampen er 99% av slaget - den resterende prosenten er de fysiske utfordringene ved det hele, men uansett om utfordringen er vektnedgang, slutte å røyke eller noe annet man sliter med så er det likevel marginalt dersom den mest signifikante delen av kampen er tapt før man i det hele tatt starter med den siste prosenten. I innlegget Hva jeg har lært om slanking skriver jeg litt om bruken av produkter som praktisk talt kan regnes som ett placebo, eventuelt nocebo, og hva er grunnen til at disse fungerer så godt som de gjør, om ikke av ren mental kraft?

En tanke jeg tidligere har vært innom gjennom innlegget Mobbing, folkets nye favorittaktivitet er den enkle sannheten om at en overvektig person aldri befant seg i en situasjon der man skulle tenke over hvordan man ønsket at deres fremtidige liv skulle se ut, og så krysset av i boksen merket overvektig kontra tynn. Røykere derimot, og spesielt de som startet med dette de siste 30 årene har nok rotet dere inn i denne problemstillingen på egen hånd, men den gode nyheten er likevel at løsningen har en relevans uansett. Løsningen er innsikt.

Compass, av WaitingForTheWorms
Hva hjelper innsikt når man knapt henger fast i livet grunnet en dyp ulykkelig natur, og den er noe innebærer innsikten i at selv hos den mest fortvilte overvektige tenåringen som enda ikke har truffet veggen så har vi likevel en indre kraft som prøver å motvirke forandring. Ofte så blir den referert til som djevelen på skulderen, og andre ganger igjen som vår egen samvittighet - den kan nærmest regnes som et emosjonelt kompass, og har som hensikt å sørge for at vi holder en stø kurs gjennom den kaotiske opplevelsen vi kaller et liv. Det den forteller oss har vi alle hørt tidligere, og konsentrerer vi oss klarer vi å lytte til budskapet som formidles til oss hele tiden uavhengig om det kun er underbevisstheten vår som hører etter.

Argumentasjonen er enkel og starter som regel med den om at så lenge man ikke starter på noe, og i alle fall ikke forteller noen om det så slipper vi å oppleve nederlaget av å feile i forsøket. Resultatet er selvsagt den at vi opplever tusenvis av nederlag i tillegg til hva enn verden forøvrig måtte føle for dirigere i vår retning, uavhengig av om det måtte vær i form av diskriminering, latterliggjøring eller rett og slett det med å kun være egnet som en venn, og ikke en egnet romantisk kontakt. Bestemmer vi oss for at vi ikke lenger aksepterer dette som begrensende faktor hvisker stemmen videre om at det er bedre å hoppe over å prøve fordi da har man alltid det som et håp ved å heller prøve en gang i fremtiden fremfor det å potensielt nå målet bare for å oppdage at man fortsatt ikke ble lykkelig, men bare har sluppet opp for ting man klarer å endre på.

Kompasset er ikke alltid i samsvar med de til tider overbevisende logisk argumentene vi selv helt enkelt klarer å komme frem til for å gjennomføre endringen, det peker bare ut den kursen vi er på og ikke den vi er bør være på. Vi opplever en indre konflikt mellom den logiske og den emosjonelle delen av vårt eget sinn, og kun ved å forene disse to kan vi oppnå målene våre - mange av oss havner i en indre krise som er dyp nok til å blankt avfeie kursen som åpenbart feil, men kanskje ved å lytte til argumentene som forteller oss så kan vi en etter en demontere og fullstendig senke dem gang etter gang ved å ikke bare ansette, men også til og med omfavne vår egen jurist med den dedikerte oppgaven å rett og slett forsvare innstillingen vår mot gjentatt og etter hvert fullstendig ubegrunnet drittkasting fra den lille djevelen som inntil nå har fått fortsatte uten utfordring.

Ved tro på deg selv så har du oppnådd en varig seier som vil telle 99% av den avgjørende kampen, og den resterende delen er nærmest en avrundingsfeil som vil korrigere seg selv over tid. Det er kun fysisk og repetitivt arbeid som skal til, hverken mer eller mindre. Verdivurderingen jeg la til grunn for innlegget Overvektig av natur? er fortsatt høyst relevant, men nå som du faktisk kan tro på at den fremtidige verdien er reell vil du samtidig vurdere den som langt mer verdifull.

fredag 19. april 2013

Må ha snop, og det NÅ!

No brains today av Bisparulz
I gårsdagens innlegg, Overvektig av natur?, nevnte jeg i korte trekk hvordan man har en naturlig mental tilbøyelighet for å innta mer mat og energi enn det vi faktisk ha bruk for ved å rangere verdien av en godbit nå som mer verdifullt enn et lengre, sunnere og bedre helse i det langere løp. Det er selvsagt mange flere potensielle årsaker, noen bekreftet og andre kun på teori-stadiet, men i dagens, og for den saks skyld også gårsdagens, innlegg i tillegg så fokuserer vi på det med å kontrollere våre egne impulser.

Rådet jeg refererte var ett jeg hadde hørt som barn, og var rett og slett å vente litt for å se om man fortsatt hadde lyst på det om en liten stund. Dette burde i utgangspunktet ikke gi grunnlaget for å skrive ett ekstra innlegg om temaet, men ett poeng som gjerne bør reises i forhold til alt dette er at tid er relativt.

Mystery of Time av Kjinor
Hadde du fysikk på videregående, eller til og med har sett litt for mye på dokumentarer av en viss kvalitet på Discovery så kommer sikkert tankene dine med en gang inn på relativitetsteorien, du vet den laget av Einstein. Det er ikke denne teorien vi skal videre inn på her i og med at den for det meste lar oss tenke på virkningen av tid i nærheten av store kilder til gravitasjon, og nei - vektene på SATS teller ikke! Det dagens innlegg handler om er rett og slett hjernens oppfatning av det kunstig konstruerte konseptet vi er kjent med i form av tid, og har med det å gjøre at der klokken vår er basert på hvor fort planeten vår snurrer rundt sola og ikke noen intern klokkemekanisme som i seg selv sier tikk, tikk, tikk. Måten hjernen vår, og hukommelsen vår også for den saks skyld, fungerer på er at vi observerer tid ut fra hvor mye som skjer på et gitt tidspunkt og ikke minst hvordan vi føler oss.

Sistnevnte, den delen med følelse, gir seg mest utslag i at når vi kjeder oss ser det nesten ut til klokken går stadig saktere. Derimot, når vi gjør noe gøy ser timene ut til å bare forsvinne sporløst uten at vi i det hele tatt aktivt legger merke til dem på noen måte. Denne følelsen av tid er relatert til slanking, og nå som vi har fått med oss bakgrunnen kan vi se på måten dette påvirker oss i dag.

Din følelse av tid manipuleres konstant gjennom målrettet utforming av alt fra reklamer, plassering av hyller og ikke minst måten området rundt kasse-apparatene er lagt opp. Dersom man ser på en tilfeldig restaurant-kjede med ett navn som sikkert minner litt om et skotsk navn så har man sikkert lagt merke til at maten nesten alltid er ferdiglaget uansett hvor mye som selges og det er vanligvis langt flere kasser som er i bruk sammenlignet med andre butikker, og alt dette er rett og slett planlagt for å unngå at du skal ha for mye tid til å tenke over hvorvidt du egentlig har lyst til å spise der - bruken av skarpe farger og spenstige fonter underbygger også den samme følelsen av hastighet [og potensielt sett stress]. Ser du på din lokale butikk så blir du vanligvis stående i kø for å betale, og får straks følelsen av at køen går stadig saktere; du får god tid til å stå der, og samtidig kan du utforske det store utvalget av sjokolade tilfeldigvis plassert ved siden av deg.

Hadde dette vært ett innlegg skrevet på engelsk så hadde jeg sikkert avfeid eventuelle kommentarer på at jeg beviselig ikke akkurat er den beste til å unngå disse virkemidlene selv ved å si noe slikt som See the Matrix, beat the Matrix! Personlig hater jeg følelsen av å bli utsatt for målrettede forsøk på manipulasjon, men første steget for å unngå den nærmest ubevisste effekten av en samling enkle virkemidler er å rett og slett lære seg å se mønstret i utgangspunktet. Hvordan alt dette relaterer til tittelen har for det meste med den enkle kunnskapen om at sjokolade lagt igjen i butikken neppe vil ha noen påvirkning på din egen vekt eller helse.

torsdag 18. april 2013

Overvektig av natur?

Brains av dickie0
Av tittelen så forventer du sikkert ett innlegg dedikert til den genetiske arveligheten i forhold til det å være overvektig, men da må jeg dessverre skuffe deg. Temaet jeg faktisk hadde gjort noen tanker rundt er ikke knyttet til hverken genetikk eller dårlige vaner, som forsåvidt også er en veldig arvelig sak, men heller basere meg ut i fra måten hjernen ser ut til å være koblet i forhold til det å motstå fristelser... eller mer rettere sagt, vanligvis ikke er i stand til å motstå fristelser, og da spesielt hos meg den siste tiden!

Skulle sikkert startet med å forklare den vitenskapelige fremgangsmåten for hvordan jeg gikk frem for å finne de kommende gullkornene, men uten relevant utdanning, et laboratorium og et kostyme passende for en gal vitenskapsmann av en viss størrelse så må jeg heller lene meg på informasjon jeg stjal fra månedens utgave av Scientific American MIND. Vil dere ha informasjonen i en mer direkte form så har dere to valg; gi meg de ressursene jeg trenger inkludert kostymet, eller kjøp månedens utgave av bladet.

Videre til den interessante biten og det er at forskning har vist at trangen til å spise mat og godteri selv om vi ikke er sulten er plassert innenfor den delen av hjernen som kontrollerer impulser, og er koblet på en slik måte for å sørge for at kroppen har ekstra ressurser å ta av når man opplever dårlige tider - noe som forsåvidt var en positiv ting i tiden da vi generelt sett vandret rundt i landskapet på måfå i letingen etter bær og frukt, eller da mest trolig sultet ihjel i den delen av verden jeg bor (overlever ikke lenge på bar og mose). Dette er grunnen til at potetgull-posen min tømmes uten å ha hatt noen erindring av å ha spist stort annet enn de første flakene - resultatet derimot dukker nok opp før man vet ordet av det; smuler på gulvet, fettete fingre og vektoppgang for å nevne noen av de mest kritiske av dem, og da har jeg ikke en gang nevnt kreftfaren alle ser ut til å prate om for tiden.

Faktisk så er det kun når vi stopper opp og bestemmer oss for å aktivt tenke over handlingene våre at vi tar tilbake kontrollen over disse handlingene, og med frykt for å tirre på meg noen som faktisk vet de tingene jeg later som jeg kan akkurat nå så kan man nesten sammenligne det med måten man kontrollerer pustingen på; du kan aktivt gå inn og kontrollere det å puste inn eller ut, men glemmer du det av så er det noe annet som gjør det for deg. Uansett så må man passe seg for å utvikle den hel-automatiserte potetgull-hånden som så veldig mange av oss sliter med, og selv om det ikke akkurat er det mest hjelpsomme så er en av de enkleste måtene å kontrollere det på er å alltid benytte små skåler, ikke kjøpe slikt i utgangspunktet eller bare sørge for å flytte den utenfor rekkevidde hver gang man forsyner seg med en håndfull.

Justice av AramShadow
En uheldig og definitivt kompliserende faktor oppi alt dette er måten hjernen vanligvis vurderer verdien av en enkelt fugl i hånden kontra fem på taket, og selv om dette åpenbart ikke så langt skulle se ut til å ha noe med slanking å gjøre så illustrerer den ganske godt måten vi vurderer verdien av noe man har nå kontra det femdobbelte av den samme gode tingen (gitt at vi hadde en stige, likte stekte fugler og at de ikke fløy sin vei da). Skulle man komme seg inn på sporet igjen ved å nevne noe som faktisk gir mening i forhold til innleggets tema så er det den at hjernen er koblet på en slik måte at vi tildeler en høyere verdi i forhold til en deilig Melkesjokolade i hånden kontra en sunnere, sprekere og langt mindre skvulpende kropp en gang i fremtiden.

Hva i svarte skal man i så fall gjøre for å bli bedre på impulskontroll da, jeg er en del av den vestlige kulturen og det å ignorere noen som helst av mine impulser går jo mot alt jeg står for? Vel... slutt med det!

OK da. Skal være snill og hjelpe litt med svaret så du skal slippe å smuglese så veldig mye svaret inne på Narvesen-kiosken, og da samtidig redusere risikoen for kjøp av en liten Melkesjokolade når man da samtidig skulle kjøpe noe uansett. Det anbefalte svaret er det samme som vi alle sikkert fikk høre når vi var barn, men antakeligvis aldri var i nærheten av å akseptere som ett logisk svar:
Dersom du har lyst på noe, vent i fem minutter og så vurder på nytt igjen hvorvidt det er noe du har fortsatt har lyst på. På denne måten kan du finne ut, og etterhvert lære deg forskjellen på en enkel impuls og de tingene du faktisk har lyst på eller har behov for.

tirsdag 16. april 2013

Uke 16

The Poet av RobinHalioua
En ny uke, mange nye innlegg publisert og en hel haug med tanker som til stadighet gjør sitt for å distrahere meg bort fra hele konseptet med slanking og sånt ved å ikke lenger aktivt tenke så mye over det. Ikke nødvendigvis fordi at jeg ikke lenger har noen ekstra kilo jeg må drasse rundt på, men mer den at man gjerne kommer til ett punkt der man må lære seg til å stole på sin egen intuisjon fremfor å hele tiden støtte seg på manuelle systemer for å holde oversikten over slikt - skal man sykle må man risikere å falle, og slikt er det med så mye her i livet.

Kjøpte du den? Bra. Hadde ingenting med latskap å gjøre, lover!

Lyktes jeg i forhold til nevnte ubevisste mål som man hadde i all hemmelighet i etterkant skissert for å bortforklare manglende ført informasjon? Svaret er vel sikkert noe slikt som njaaaei. Likevel så har jeg arbeidet veldig mye med det å se noe positivt i hverdagen, og selv om dette ikke akkurat er en positiv graf så tror jeg iallefall at dagens resultat har mer med at forrige ukes status, Uke 15, var kunstig lavt i forhold til hvor man egentlig var ment å være.


mandag 8. april 2013

Uke 15

Det er ingenting som en uke der første halvdel "forsvinner" på grunn av en ferie som tok slutt altfor tidlig, og så plutselig finne ut at man er fullt involvert i det å bare nyte helgen før man vet egentlig var forberedt på det - starten av en uke, og midten for den saks skyld, kan være fullstendig akseptabel og til tider også fylt med gode hendelser, men det noe spesielt med det å følge opp den halvveis utslitte følelsen av en onsdag med det å bare ta helg!

Denne uken har jeg generelt sett tilbrakt innendørs, enten hjemme, på pub eller kino og generelt gjort alt som ikke involverte å stå ute og fryse i det snødekte som for tiden for det meste dekker så og si det meste av Nordens Paris, i alle fall en meter i dybde eller noe slikt. Mulig det kan ha noe med det å gå ned i vekt å gjøre, men jeg vet i alle fall at jeg har gått fra noen som tidligere sov uten dyne med soveromsvinduet åpent og nå, mens jeg skriver dette så sitter jeg med føttene inntil en varmeovn bare for å ikke fryse.

Det har ikke blitt mange innlegg på bloggen den siste uken, men så er det rett og slett bare så og så mange timer i løpet av dagen; alt etter hvordan man avrunder ting, så teknisk sett 23 timer og noe småtteri som vi ikke har tid til å legge merke til uansett. Det er ikke alle tanker som egner seg for distribusjon, og inntil jeg finner ut hvordan man kombinerer en ergometersykkel med det å skrive i noen annen form enn fullstendig ulesbart på papir så må dere altså ta til takke med de tankene jeg tar meg tid til å frivillig dele. Opptak av interessante foredrag og undervisningsopplegg fungerer fint å ha på skjermen under lengre økter på sykkelen da man også kan holde hodet bedre aktivisert mens man holder på, men de skriftlige øvingsoppgavene og eventuelle skisser ser forøvrig helt for jævlige ut - tiden brukt vises derimot godt på vekten, og har man lært noe underveis så ender man opp med forbedret fysikk og kanskje også noe positivt på innsiden også.


Mellommåltid?

Bilde fra WikiMedia
Har tenkt litt over det med kategorien av produkter dedikert til mellommåltider, og da mer i forhold til om det i det hele tatt er noe vi i det hele tatt bør bry oss med?

Den første tanken man kommer innom er det allerede etablerte mantraet om å spise flere mindre i løpet av dagen fremfor noen få større og da må man nesten finne ut hva man kan spise utenfor hovedmåltidene, for hensikten er å holde forbrenningen gående stabilt gjennom hele den våkne delen av døgnet og det å sulte seg selv kommer man ikke så veldig langt med før alt som effektivt sett forsvinner er muskelmasse. Så svaret på det første spørsmålet er utvilsomt det at, ja - du må spise flere små måltider fordelt utover dagen.

Så hva kan jeg da spise som ikke ødelegger dietten min da? Er du på en diett så må du slutte med det fordi det eneste du gjør er å bygge ned din egen fysikk gjennom å gå gjennom sykluser der du effektivt veksler mellom sult og overspising, og heller gå for noe man kan leve med på sikt - de vil si en permanent endret livsstil.

En av de vanligste søkene som involverer treff på denne bloggen er folk som lurer på om de kommer til å nærmest spontan-antenne og forgå i et flammehav uten like dersom de skulle finne på å spise en enkelt Kvikk Lunsj. Spiser du konsistent kun lav-karbo eller såkalte ketogeniske retter så er du effektivt sett nærmest allergisk mot alt som inneholder karbohydrater så da er det selvsagt å bare glemme den som et gyldig mellommåltid, ikke det at en sjokolade er det beste valget uansett. Hva du kan spise avhenger av hvem du er og hvorfor du ser på denne artikkelen i utgangspunktet.

Hvem er du med andre ord? Ingenting dypt filosofisk i dette innlegget, heldigvis for deg vil jeg tro, så her er det rett og slett å avgjøre hvorvidt du er en av de som aldri har opplevd å finne et plagg som ikke være mulig å få stor nok til å passe deg, eller om du tilhører de andre nitti prosentene av oss Nordmenn - det vil si vi som hovedsaklig ser på trening som et nødvendig onde for å få en litt bedre helse, og strekker vi det langt nok kan vi faktisk sette pris på det å trene sammen eller det å få litt frisk luft. Har du noensinne bekymret deg for at det er for mange kalorier i den lille dråpen lime som er tilsatt i Grønn Farris så har du havnet på FEIL blogg.

Dole Tropical Fruits
Du har sikkert sett artikler om å holde seg unna alt av frukt og brødskiver, men er du mer enn et par kilo over idealvekten så skal du bare spise det du vil innenfor disse med et visst måtehold - spis fornuftig normale mat, og klarer du det så varier ved å spise rå grønnsaker og frukt. Jeg anbefaler porsjons-boksene med frukt ettersom de alltid kan være tilgjengelig og vil være et bedre alternativ enn å spise mer direkte usunne ting slik som sjokolade.

Er du en sær trenings-fanatiker, spiser spesifikke dietter så gå for all for de spesielle sære produktene som man finner innenfor kategorien mellommåltider, men som en som har smakt på en del av dem så må jeg si at en stor del av dem kun egner seg som et nød-alternativ for når man ikke får tid til å lage noe bedre.

mandag 1. april 2013

Uke 14

Fat Bunny av blazi76
Påskeferien går mot slutten, og i og med at det i dag faktisk er andre påskedag så er faktisk ferien over for denne gangen - på tide å renske ut skapene og gå tilbake til sitt marginalt sunnere liv enn hva man har opprettholdt de siste ukene. Ut med påskegodteri og brus midt i uken, og på tide å plukke opp den harde linjen med tørt brød og vann - på flinke dager kan brødskiven derimot få lov til å lukte på lett-syltetøyet.

Skal man si noe om den siste uken må man egentlig fint kunne påstå at min mor har forledet meg inn i fristelse ved å sette skåler fylt med sjokolade på bordet mens min far har hintet til om det ikke var på tide å åpne posen med potetgull... og så var det middagene som dukket opp innimellom da, og her har man fått alt man kunne ønske seg av godsaker. Hodet har vært godt plassert i research-modus underveis for å pønske ut hva som er hemmeligheten bak det å gjøre seg ytterligere og grenseløst uimotståelig blant det motsatte kjønn, men forenklede forskningsresultater peker nok så langt på at hemmeligheten sjokkerende nok ikke kommer til å åpenbare seg på bunnen av en pose med potetgull.

Likevel så skal man ta ansvar for sine egne handlinger, og her er det ingen vei utenom vonde knær, såre sittemuskler og streng faste... Var det ikke meningen at vi skulle gjøre det før påskeaften da, eller det vil i det minste si i forkant av den påfølgende festen? Får i det minste håpe på at min egen oppstandelse fra sofaen ikke får fullt så varige konsekvenser som de romerne utløste over sitt eget rike, men i og med at leiligheten forsåvidt kan regnes som mitt rike så får jeg kaste noen Kvikk Lunsj ut av vinduet og håpe at det har en avskrekkende effekt på hva annet av Freia-sjokolader som måtte prøve å snike seg inn over grensene.


tirsdag 26. mars 2013

Uke 13

Det begynner å ane meg et tilbakevendende tema i forhold til disse status-oppdateringene at jeg ikke har hatt helt noen signifikant fokus på det å oppnå målene mine, men det får være et problem som får vente til etter påskeferie.

Uken startet så bra med gode intensjoner, men når det kom til det med å handle inn sunne måltider så tenkte man mens man kjørte forbi den lokale ICA-butikken at jeg generelt sett holdt på å dø av sult, og plutselig oppdaget jeg det 12 kvadrat store reklameskiltet de hadde satt opp om at man fikk en stor pizza for 99 kroner. Jeg burde sikkert allerede da vært klar over at slaget var tapt, men halvveis ute i den tanken duppet man mentalt av for så å våkne i sofaen hjemme en knapp time senere. Sporene på kjøkkenet gjorde det lett å dedusere det at omtrent en halv pizza allerede var forsvunnet sporløst, men selv ikke det å gjemme resten i fryseren kunne gi meg den tilgivelsen jeg sårt tenkte. Likevel så var det bare å innse at med den sentrale rollen jeg spiller i mitt eget liv for tiden så var The Silent Treatment (TM) litt for vanskelig i praksis da samtalene i utgangspunktet endte opp i spesielt signifikante nyheter jeg ikke allerede visste om.

Fordi jeg ikke har kapasitet til å gå rundt og huske insignifikante detaljer slik som hva man til enhver tid hadde spist til middagen, så oppdaget man på torsdag at ICA-butikken var begynt å selge pizza for 99 kroner. Det var flaks tenkte jeg fordi det betyr lite oppvask når man skal reise hjem på påskeferie og så kan man hive resten i en boks slik at man også kan spise pizza til middag også dagen etter, dagen som uansett skulle tilbringes ombord på hurtigruten (se En ny dag begynner... for en skildring av livet mitt ombord). Det var lurt tenkte jeg og humret over å ha spart de pengene, og etter å ved tidligere anledninger ha sett hvordan de til tider tilbereder en generisk hamburger ombord så kjenner jeg meg godt nok til at jeg sikkert hadde bestilt en pizza ombord, men de hadde sikkert kommet til å frityrstekt den også så da var kanskje ikke kalt pizza så ille like vel.

Rundt halvveis ute i reisen ble jeg så kvalm og vurderte å ringe hjem til foreldrene for å klage min arme nød, men som de garvede sjøfolkene de er, begge både arbeidet etterhvert møttes ombord på hurtigruten, så visste jeg at det ikke var mye sympati å høste der. Spesielt når kvalmen var selvforskyldt etter man hadde observert påskekampanjen på smågodt hos Rema 1000, og jeg vet ikke hvorvidt det kan regnes som et faretruende trekk i forhold til det å rive opp posen med tennene for å raskere komme til godsakene, men er i det minste et godt stykke forbi det som kan kalles en sunn besettelse.

Vel hjemme er man blitt foret opp på hjemmelaget mat samt litt ekstra smågodt fra Rema 1000 siden det tross alt var lørdag, men man begrenset seg heldigvis litt mer denne gangen - skålen er fortsatt i en bit. Min egen digitale vekt ligger igjen hjemme så når det kommer til statusen for uken så var ikke forventningene store, og som man nå enn oppdager med disse gammeldagse analoge vektene så er det ikke enkelt å plukke ut noen desimaler her heller så vi satser på at vi ender opp på omtrent samme plass. Prøvde å trekke inn magen og hoppe litt bare for å se vekten vise noe lavere, men alt som går opp må likevel komme ned så det hverken snakker vi om eller gjør igjen.


mandag 18. mars 2013

Uke 12

Sætre Pepperkake, ikke lenger blant oss.
Alle sunne matvarer, kom til meg og flytt inn i kjøleskapet mitt - der kan dere leve lenge og trygt i den vissheten om at sjansen for å bli spist nok er forsvinnende liten. Synder begått rett etter jul kom tilbake for å hjemsøke meg, og det som i realiteten skjedde var at boksen med pepperkaker som ble kjøpt til halv pris nå hadde blitt gjenoppdaget - bare at nå hadde den nådd den perfekte konsistensen, det vil si noe slagna uten at alt av crunch er gått ut av dem. Skulle ønske at jeg kunne med hånden på hjertet si at dette blogg-innlegget ble produsert uten at det var noen som kom til skade, men på leting etter en pepperkake som fortsatt var hel så forsvant det nok en del feilproduksjoner samt at det å legge tilbake i boksen etter "bruk" ikke er noe man gjør.

Med mange måltider fortært i godt lag utenfor husets fire vegger, noe thailandsk takeout fortært innenfor husets fire vegger samt et kokkekurs der man absolutt måtte smake på litt for mye av alt så er det et lite under at man i det hele tatt gikk ned et eneste gram, men med mye angrende kjefting på trimsykkelen fulgt av en lettere snacks bestående av potetgull på tilbud så ... skrev jeg nettopp POTETGULL??? Damn... Damn... Damn... Tatt i betraktning er jo et halvt kilo ned på en uke helt fantastisk!

Enda bra man fikk avsluttet ukens status-innlegg før man gjør noe så dumt som å tilstå det å på forskudd ha samplet årets utvalg av påskegodteri... Damn... Damn... Damn... En hel halv-kilo ned... Jippi!


Test av "Allévo Dark Chocolate"

Allévo er definitivt blitt en gjenganger på siden, men selv om dette gjerne har noe med at produktene de jeg har testet så langt faktisk har vært spiselige og hatt en god smak så er det også et stort utvalg å velge mellom. Denne gangen står man ovenfor smaken Dark Chocolate, det vil si mørk sjokolade. 210 kcal, og det er vel omtrent det jeg har av energi nok til å bruke av tid på innledningen.

Sjokoladen lukter slik den skal ved at aromaen direkte avslører at det her er snakk om mørk sjokolade, så navnet er i det minste så langt fullstendig dekkende. Burde kanskje være unødvendig å nevne slike selvfølgeligheter, men av alt hva jeg har prøvd innenfor kategorien av slankeprodukter så ser det ikke ut til at alt i det hele tatt er i nærheten av hva enn de har følt for å skrive på innpakningen. Noen produsenter burde vært tvunget til å prøvesmake sine egne produkter før de ble sendt ut til butikkene, men heldigvis så ser det i det minste her ser ut til å ha vært en balanse mellom grådighet og produktutvikling.


Den umiskjennelige seige konsistensen som ser ut til å være en gjenkjennende faktor for produkttypen gjør igjen sin retur, men det ytre sjokoladetrekket har svettet noe og dermed har fått ett hvitt belegg som i utgangspunktet ikke kan regnes som et spesielt appetittlig inntrykk. Smaken er som forventet og for alle som er redd for at den skal smake like bittert som de 70% kakao-baserte sjokoladene som er så populære blant lavkarbo-folkene for tiden så er det bare å ta det helt rolig, men jevnt over vil jeg si at inkludert konsistens og smak så virker det hele som en seig sjokoladekake-røre med litt ekstra kakao.

Vurdering:
8/10

lørdag 16. mars 2013

Test av "Atkins Advantage Chocolate Brownie"

Etter en heller dårlig erfaring med det forrige produktet jeg testet innenfor Atkins Advantage-serien så drister jeg meg faktisk, mer av dårlig hukommelse enn noe annet, til å teste enda et av disse - produktet jeg testet da var Chocolate Caramel Crunch, se test, og smaken som skal testes denne gangen er Chocolate Brownie. Innholdet av kalorier er en liten prosent høyere enn denne, 218 kcal, så har håp om at dette er en god ting for smaken sin del.

Vi åpner pakningen og tar et mistenksomt sniff for å detektere hvorvidt denne har noen av de samme bakdelene med seg som den forrige jeg testet, og snyteskaftet ser ut til å avsløre noe som lukter som fett og mørk kokesjokolade. Sistnevnte mer av den normale typen, noe som innholdsfortegnelsen bekrefter, og ikke den langt mer bitre 70%-varianten som lavkarbo-gjengen ser ut til å saumfare butikkene på leting etter tilstrekkelig nok kvanta. Av utseende så ser den delikat ut med litt crisp i sjokoladekake-massen samt et tynt lag av noe mykt som ser ut til å være karamell.


Alle fordommer fra tidligere er allerede glemt og vi tar en bit av sjokoladen som faktisk har en helt perfekt konsistens med en god crunch innimellom. Førsteinntrykket i forhold til smaken er at jeg var litt usikker i forhold til om den faktisk hadde en, men etter en stund finner man et lite hint av mørk sjokolade der inne. Etter å ha spist omtrent halvveis innser jeg at grunnen til at jeg ikke kjenner så mye av smaken er at det føles som om hele munnen er dekket i ett fettlag som isolerer meg fra det meste av smaksinntrykk, så med overbevisningen om at den var for dyr til å kaste så spiser man likevel resten for å unngå å måtte lage noe annet til frokost.

Etter ett par timer har jeg fortsatt belegget i munnen og det begynner å utvikle seg til en aldri så liten uggen opplevelse, så vi saumfarer kjøkkenet på leting etter hva enn som kan få smaken ut av munnen. Etter å ha prøvd nesten alt så står man der og kikker på Zalo-flasken mens man undrer seg hvorvidt den kan løse problemet uten å være fullt så farlig for fordøyelsen, men innen noen sekunder kom jeg på at jeg hadde en boks pepperkaker stående igjen etter jul så disse fikk tjene til formålet isteden - fungerte ikke fullt så godt det heller, men er sikkert bedre det enn å finne ut hvem man skal snakke med angående potensielle selv-påførte forgiftninger.

Konklusjonen er at denne kan ikke anbefales med mindre mat er ansatt av Atkins for å selge produktet, men mulig at etter lengre tid på lavkarbo eller noe slikt så får man høyere toleranse for fett i munnen enn det jeg har. Bruk av kunstige søtningsstoffer synes jeg også er helt unødvendig da de fleste andre produsenter ser ut til å klare seg uten.

Vurdering:
2/10

mandag 11. mars 2013

Uke 11

Monticello Dam Glory Hole (kilde)
Litt opp, litt ned, og like vel alt sammen for å oppnå en indre fred man innerst inne vet at kun kan komme innenfra, men likevel ser man til samfunnet for dens holdning til det hele. Vakker og skjønn, det kommer aldri til å bli meg det, og 5, 10 eller 30 kilo fra eller til er irrelevant - likevel så sies det at liv er håp, så da kan man kanskje regne seg om fra forbedret helse til ett større håp for fremtiden?

Det sies, så langt kun meg selv, at for hver rund person så finnes det en ergometersykkel som står i et hjørne og samler støv, men jeg skal ha deg til å vite det at støvet har ingenting med mengden bruk å gjøre... denne uken har jeg både brukt den OG tørket støv av den, så det så! Vektklubben melder med sin muntre tekst om at min nedgang på et halvt kilo er noe som skal gratuleres, men akkurat nå er jeg så lei av å leve på kanten av sultegrensen at hver eneste gram unna den fulle kiloen kun blir et blinkende neonlys med påskriften ikke godt nok og en påminnelse om at målet blir stadig lengre unna... Likevel så skal man være positiv og tenke som så at man koste seg, spiste kake på kafé og hadde middag hos venner og fortsatt gikk ned, og da skal man tenke på at tegn til starten av et fullt liv ikke nødvendigvis må bety en fyldig midje, men med lykken gjemt et sted mellom disse to.