Jeg MÅ...

Kitten in hamster ball (kilde)

Ordene "jeg må", er så små og tilsynelatende uskyldige som bare de kan prestere å være som en del av vårt dagligdagse språk, men samtidig så er disse to ordene den hovedsaklige grunnen til at de fleste av oss aldri vil finne en form for varig lykke i livene våre. En eventuell grunn nummer to burde  du generelt sett ikke ha noe behov for på dette stadiet av innlegget, men for ordens skyld så var det noe om å faktisk sette pris på det man holder på med.

De nye moderne livene våre handler om å hele tiden skulle være opptatt av noe, de stille øyeblikkene er nærmest per definisjon bortkastet fremfor å være de pusterommene vi faktisk trenger i hverdagen vår. Selv når vi er sammen med andre så er tankene våre alltid allerede opptatt med å tenke på morgendagens aktiviteter, deltar vi i samtalen så er det kun med hensikt for å enten finne det korrekte stedet der vi selv kan prate eller å finne passende argumenter for vårt eget synspunkter - vi er sjelden tilstede. Resultatet er at vi opplever kun det overfladiske i enhver opplevelse, aldri essensen av det vi holder på med. Gjorde du den korte øvelsen i et øyeblikk av mindfulness ser du kanskje samtidig skalaen av hvor mye vi egentlig aldri fanger opp, hver dag og i alt vi gjør.

Starter du med ukentlige øvelser i en sport slik som langrenn, klatring, håndball eventuelt hvilken som helst annen aktivitet der fremgang svært enkelt kan både observeres og måles, hvor lang tid tar det fra følelsen av at dette var "morsomt og jeg vil gjøre dette flere ganger" frem til du ytrer en setning som starter med ordene "jeg må"?

Er du relativt ung som meg selv så skjer dette nesten øyeblikkelig, egoet vårt har allerede integrert aktiviteten som en del av oss selv og det er allerede blitt noe vi knapt selv går gjennom i noe annet enn en halv-våken tilstand. Vi tenker allerede på eventuelle resultater, tiden brukt eller antallet mål vi kan skryte av på facebook.com. Borte er allerede følelsen av å glede seg over noe nytt, dessverre er også gleden over å aktivt følge med på hva vi holder på med fordi du liker aktiviteten, du legger ikke en gang merke til det.

Ordene "jeg må" er egoets fremste mantra i hverdagen, bare bruken av de har allerede redusert alt du gjør ned til et punkt i din digitale kalender inntil du en dag finner ut at det var lenge siden du satte pris på aktiviteten og dermed begynner søket etter noe nytt. For å vri litt på det hele, når var sist gang du gjorde noe du satte pris på til tross for at du hverken var god til det uten noen krav eller reelle håp om å i det hele tatt bli merkeverdig bedre til det, noe du gjorde bare fordi du likte aktiviteten? Dersom du i det hele tatt kan huske å ha deltatt på noe slikt var du sikkert i selskap med et barn, omgitt av Lego, fargestifter og vissheten om at i deres øyne er uansett alt fantastisk og nytt (selvsagt kun dør de blir litt eldre, da er få ting slik lenger).

Den enkle utveien er å følge med på måten du selv omtaler aktivitetene du holder på med i løpet av dagen; frokost, jobb, middag, middagshvil, aktiviteter med eventuelle barn, aktiviteter med eventuelle partnere og til sist gjør du deg klar for å gjenta dette dagen etter igjen. Hver gang du oppdager at du er i ferd med å si ordene "jeg må", så endrer du uttalen din til at "nå velger jeg å".

Bakgrunnen for dette er at vi alle innerst inne vet at alt vi egentlig er tvunget til å gjøre er å puste, sove, spise og drikke. Alt annet er valg, og selv når det kommer til de tre siste av disse har vi til og med valget om å ikke gjøre selv disse i varierende mengder med tid, dersom vi selv finner behov for det.

Sier selvsagt ikke at det ikke vil være konsekvenser for å velge å bli hjemme fremfor å dra på jobb, men ved å si at jeg velger å dra på jobb blir du selv bevisst på at du for det første faktisk har et valg, for det andre så innser du samtidig at du velger noe bort. Den siste kan være noe så leit som å velge en jobb og bedre inntekt fremfor å være hjemmeværende husmor og selv om det nesten kan høres ut som jeg er dømmende i forhold til det valget, så er alt jeg gjør å anerkjenne det at de også hadde et valg og gikk en annen retning enn hva som kanskje er vanligst i Norge idag. På mange måter isolerer vi oss mentalt fra ansvaret for valgene vi ikke tok.

Du vil nødvendigvis ikke ved å endre uttale endre på valgene du ender opp med å ta, men du føler ikke lenger at du sitter fast i og med at du alltid ser alternativet - det viktigste derimot er at du hele tiden kan si til deg selv mens du utfører uansett aktivitet så gjør du det fordi du selv har valgt å gjøre det. Samtidig vil du også sette mer pris på det som skjer underveis og dermed få en rikere opplevelse ut av det. To små ord, en verden av forskjell selv om du tar de samme avgjørelsene.

Lykken kommer av seg selv. Ikke fordi du alltid lykkes med alt du gjør, men fordi du kan finne glede i de tingene du gjør underveis fremfor å satse alt på noen få sekunders lykke ved å nå et mål - et mål som du du noen få sekunder senere finner ut har flyttet seg, og du er igjen langt unna.

Kilde: To Which I Replied...

<< Ego too much? | Når ego møter ... ? >>

Ego too much?

I gårsdagens innlegg definerte jeg Ego som de merkelappene som blir knyttet til hvem du er, noe som essensielt sett tilnærmet er definisjonen av galskap ved at man essensielt sett definerer den man er ut fra allmennhetens inntrykk av deg. Er ikke denne galskapen bare sunt for mangfoldet i verden da?

Det kommer egentlig an på hvordan man velger å se på verden; ser man den som noe eksternt fra en selv så er det selvsagt ikke noe problem så lenge det ikke negativt påvirker deg selv, men ser man derimot på seg selv om en del av den større helheten må man samtidig anerkjenne at det som skader individet skader egentlig oss alle.

Personlig så tror jeg at jeg gradvis beveger meg mot alternativ 2, og skulle man samtidig trekke på mitt nordnorske ordforråd så er det fristende å si noe slikt som:

Gi blanke faen i å reduser meg til merkelappa din helvetes jævel, se tell faen å våkn opp førr helvete og se ka du gjør med den verdn vi lev i!

Kan du med hånden på hjertet si at det er noe annet enn skadepotensiale som skiller mellom selv-erklærte finansfyrste fra den gjennomsnittlige militante vegetarianeren? Kjemper virkelig feminist-grupper for likestilling, eller ønsker de bare en markant forskyvning i deres egen retning? Tror du virkelig at politikeren som taler "din sak" nødvendigvis har ditt beste som sitt mål?

Kanskje litt poengløst å nevne noe generelt som blogger i denne sammenhengen da det nærmest burde være underforstått, det er derimot en grov generalisering da det finnes mange blogger som ikke faller inn under kategorien rosa, men de fleste blogger som leses gjør nok det. Er det noe større symbol for ens egen selvopptatthet enn å legge ut daglige oppdateringer om utelukkende overfladiske og essensielt poengløse detaljer slik som kombinasjoner av merkekjedenes ulike kolleksjoner?

Noe som selvsagt bringer meg over i den andre fallgruven når det kommer til ego som ikke er like omtalt, nemlig det å snakke nedsettende om rosa-bloggere slik som jeg gjorde i forrige avsnitt. Skal ærlig innrømme at jeg har en tendens til å se på dem litt på samme måten som jeg ser på veskehunder - det vil si at jeg ser det er et liv på sin egen måte. De bidrar til mangefoldet som finnes, men når det blir for mange av dem så får man fra tid til annen bekymringer om at en dag så vil det være alt som finnes... Heldigvis kollapser nok samfunnet lenge før den tid, og kanskje ender vi til og med opp med å gå tilbake til chihuahuaens opprinnelige formål; det vil si grillet, mest trolig servert med grønnsaker og ris.

Definerer vi oss selv ut fra merkelapper så vil vi mest trolig ikke en gang oppdage det desidert mest tragiske med det hele, nemlig det at vi ubevisst kjemper med nebb og klør for å beholde følelsen av oss selv uavhengig av hvilke det i så fall skulle være snakk om.

Har du eksempelvis definert deg selv som en flink pike har du følgende alternativer for å ende opp ulykkelig:

1. Feile i å oppnå det du ønsker deg, lev ut livet som mislykket.
2. Oppnå det du ønsker deg bare for å finne ut at målet har flyttet på seg, spar deg selv tid og ta en titt på 1).

Hadde det ikke vært for morbid å si noe sånt, så hadde det vært morsomt å se hvor lang tid det tar før du innser at det er galskap å gjøre det samme hele tiden mens man forventer forskjellig resultat en gang i fremtiden. Stemmer selvsagt overens med begge kjønn - definisjonen is seg selv kommer fra en tid da det var et svakere kjønn, men ikke så mye påtvunget nå lenger. Kunne sikkert skrevet flink gutt for ordens skyld, men det gir nok helt andre assosiasjoner.

Likevel så er flink pike-syndromet i dag noe man gjør mot seg selv, men hva da med sykdommer og eventuelle lidelser som man blir utsatt for da? Det er en del av livets realiteter at de fleste av oss før eller siden vil bli syk, man utvikler lidelser som man må slite med videre i livet, men det er en stor forskjell på å la noe slikt definere den man er fremfor å akseptere den som noe man må ta hensyn til. 

Dersom sykdom underbevisst blir din kilde for oppmerksomhet, uavhengig av om den er positiv eller negativ - gitt at det ikke var kritisk eller livstruende, ville du vært tilbøyelig til å ta kuren eller bortforklart den som for dyr, du hadde ikke hatt tid til å følge opp kuren eventuelt argumentert med at den neppe ville fungert på deg uansett.

Hvorfor opptrer vi da på tross av vårt eget beste, på tross av følelser eller til og med på tross av vår egen mulighet til en bedre helse? Rett og slett fordi vi føler at punkt 1 nevnt ovenfor vil føles som å dø - ikke fysisk selvsagt, men en del av den vi er ender opp med å metaforisk dø. Det er ikke uten grunn til at åndelig opplysning ofte beskrives som å dø, bare at man forhåpentligvis får gjort det en stund før man fysisk dør (ingen garantier gitt for noen av oss, selv ikke barn og unge).

Vi blir det vi tenker om oss selv, underbevisstheten vår sørger for det. Ønsker du at den skal fremstille deg som en samling følelsesløse stereotyper fullt opptatt med å sabotere ditt eget liv, ødelegge den verden du samtidig lever i eller ville du foretrukket å heller være et fullkomment menneske med utgangspunkt i premisser satt av deg selv?

<< Ego much? |  Jeg MÅ ... >>

Ego much?

Face of Labels (kilde)

Denne definisjonen kommer neppe til å stemme overens med den offisielle definisjonen innenfor psykologi eller lignende, men dette er Internett og der har man lov til å si hva enn man føler for så lenge man samtidig ikke forteller hvor man bor eller hva man heter. Så hva er da ego for noe, vet du eller er du redd for hva det i så fall vil bety for deg selv?

Ego er på mange måter alle de merkelappene vi setter på oss selv og dermed definerer oss ut fra fremfor å faktisk være oss selv, mange av disse er helt enkelt roller vi spiller ut uten å hverken investere følelser eller noen nevneverdig logikk i det vi gjør. Denne samlingen merkelapper, rollebetegnelser og historier om deg selv er det som kontrollerer deg når du selv ikke er bevisst tilstede i hverdagen, eventuelle konflikter løses mer eller mindre ved bruk av selvbedrag.

Selve ordet, ego, blir nok oftest brukt i relasjon til personer vi liker å omtale som eieren av et stort ego, noe som igjen er en annen måte å si at noen er egosentrisk. På godt norsk, rett og slett selvopptatt og som du allerede er kjent ved så er dette personer som tilsynelatende ikke er i stand til å tolke verden på en måte som ikke setter dem selv i sentrum for alle følelser og tanker.

Føler for det meste at selv om ordet selvopptatt i seg selv som kjent har utelukkende negative assosiasjoner så føler jeg personlig at dersom man skulle skapt en skala der betegnelsen selvopptatt ble plassert i den ene enden av skalaen, så ville den gjennomsnittlige nordmann være plassert nærmere enden enn et tenkt sunt midtpunkt. Hvor mye av våre samtaler kan ikke på et eller annen måte knyttes opp mot vår egen status, i den grad at "sosiale" miljøer slik som eksempelvis Facebook er blitt plassen der man kollektivt konstruerer og applauderer hverandres glansbilder.

Skulle jeg tatt utgangspunkt i meg selv så ville det være nærliggende å peke ut en del slike merkelapper som jeg sikkert også opptil flere ganger har gjort meg skyldig i å ha latt definere meg; mann, nerd, blogger, akademiker, intellektuell, reflektert, åndelig, høyere utdannet, ingeniør, amatørforfatter, amatørastronom, forferdelig dikter, motstander av norsk språkråd samt en som gang etter gang ser ut til å ignorere de fleste konvensjoner for tekstflyt... Merkelappene representerer på sett og hvis både kompetansenivåer og ting jeg holder på, noen av dem kunne til og med benyttes for å tildele meg selv en opplevd høyere verdi enn enkelte av mine medmennesker.

Så langt har jeg kun omtalt selvopptatt, men selv om disse personene sikkert setter pris på å være midtpunktet så er det ikke alle som føler seg som sentrum i verden, man har selvsagt også de etterlatte, ignorerte og rett frem ulykkelige som føler seg utenfor denne verden. Vi som stirrer ned på biltrafikken som passer nedenfor broen vi står på og tenker "what the hell", de av oss som hovedsaklig sitter igjen med merkelapper som mobbet, utskudd, frik, new-age, hippie, offer, syk, verdiløs, alene og ender opp med å se på andre mennesker som en kilde for smerte og ubehag. De svake.

På godt og vondt så er de fleste av oss ikke utelukkende den ene eller den andre av disse to kategoriene, skulle vi redusert oss ned til merkelappene så vil vi forhåpentligvis ende opp en plass i midten med noen fra begge. Problemet med alle disse, utover at man selvsagt har redusert seg selv bort fra å være noen med kapasitet til å være et fullstendig menneske med kapasitet for både følelser OG logisk tankegang er at ved å knytte deg opp mot definisjonen av dem er at den du er hovedsaklig er definert ut fra måten andre personer ser deg.

Kilde: OpenImageBank.com

Uavhengig om du måtte ende opp på den ene eller den andre siden av denne forestilte skalaen så ville du raskt finne ut at fremfor at du er på en skala så er de kun to sider av den samme mynten, men spillet i seg selv ble rigget lenge før du ble født. Er du heldig nok til å havne på den "gode" siden er sjansen liten for at du hverken blir stående der spesielt lenge eller har noe håp om å fortsette å være en "vinner" så lenge du fortsetter å spinne den.

Den eneste måten du kan noensinne ha et håp om å finne en varig følelse av lykke her i livet er å ikke spille. Du vil aldri kunne være en "vinner" i en verden som har mistet all fornuft, men så lenge som du innser at du ikke trenger å la simple merkelapper definere essensen av hvem du er så vil du faktisk ende opp med å være noen, kanskje til og med noen som tenker over hvordan man påvirker verden fremfor å påføre den videre skade ved å etterleve et kunstig bilde.

<< Gi oss i dag vårt daglige selvbedrag | Ego too much? >>

Gi oss i dag vårt daglige selvbedrag

Praying Kagura pt II (kilde)

Vår hovedsaklige måte å gå gjennom dagen er for det meste blottet for bruk av logikk, vi følger hovedsaklig bare innlærte rutiner uavhengig av om de fortsatt har noen relevans i den verden vi beveger oss rundt i. Rasjonalisering er kun et annet navn på selvbedrag.

Grunnen til vi oppfører oss sånn er at hjernen foretrekker å forholde seg til faste definerte mønstre for å spare energi, dette gjør den ved å unngå mye bruk av de høyere hjernefunksjonene til å hele tiden tenke over det vi gjør, men så lenge som vi ikke gjør noe galt underveis så legger vi heller ikke merke til det. Dersom vi mot formodning skulle oppdage at vi har opptrådt på tvers av den vi anser oss selv for å være så bruker vi rasjonalisering, den har flere likhetstrekk med logikk - det som skiller dem er rett og slett rekkefølgen.

Vi bruker rasjonalisering for å viske ut de resulterende interne konfliktene, noe vi gjør ved å fabrikkere en virkelighetsoppfatning der fakta valgt ut for å stemme overens med den logikken vi føler vi skulle ha brukt, dersom vi da selvsagt hadde vært mentalt tilstede underveis. Et selvbedrag blir vurdert som å foretrekke fremfor å føle seg skyldig, eller å rett og slett ha dårlig samvittighet for ens egne handlinger samt eventuelle resulterende konsekvenser.

Al Capone

Et særdeles relevant eksempel kan hentes ut fra historien om Al Capone, en person anerkjent for å være en av tidenes mest notoriske gangstere. Personlig så hadde han selv et problem med å se sine handlinger som å være i strid mot det om da ble ansett som en god kristelig oppførsel, rett og slett og slett ved at det kunne neppe kunne ses på som syndelige handlinger da alt han hadde gjort var å beskytte sin egen familie ved å sørge for en inntekt. Det å beordre drapene på politifolk, vitner og hvem enn som måtte ende opp med å havne mellom han og sin egen tolkning av det målet, var rett og slett bare en del av jobben.

Nå er kanskje den godeste Al Capone et særdeles ekstremt tilfelle som neppe vil føles relevant for deg som et moderne sivilisert menneske, selv om det på sett og vis kun er en smart-telefon og situasjonen som effektivt skiller herr Capone fra eiendomsmegleren du kjøpte leiligheten din eller huset ditt fra. Han hadde ingen mental defekt, vi er konstruert på akkurat samme måte så legg fra deg din høye hest en gang for alle - er du ikke født til penger har du ikke råd til å holde den med høy i all evighet, og det er ikke akkurat som om vi lenger kan kvitte oss med dem gjennom lasagnen lenger.

Litt nærmere ditt eget hjem så har du kanskje allerede forlatt noen som elsket deg fordi de ikke tjente nok penger, du var lei av dem eller fordi de der og da tjente et annet formål som ikke gjaldt lenger - det du forklarte for deg selv var sikkert noe nærmere opp mot at forholdet var skrantende, de var ikke den ene for deg eller at dere har vokst fra hverandre. Kanskje du til og med var utro, men kun fordi den du var sammen med hadde nektet deg det fysiske nærværet du ønsket deg og det dermed var innenfor din rett å gjøre det. Traff disse tankene i så fall litt nærmere deg selv? Om ingen andre, så vær i det minste ærlig med deg selv!

Et langvarig forhold er ment å være enkelt, er det ikke sånn? Dersom ting er vanskelig så må det være fordi man er sammen med feil partner? Kanskje, men vil heller sette fingeren på at dette er noe vi forteller oss selv for å slippe å ta ansvar for våre egne avgjørelser. Avskrive det hele fordi det var enklere enn å prate sammen om ting som er vanskelig... Heldig for oss, så bor vi i det moderne samfunnet og dermed er skilsmisse enklere for oss enn å nærmest driste seg til å be partneren om å ta ut av oppvaskmaskinen. Langt fra så enkelt er det nok ikke å konfrontere sannheten i det at å leve sammen med noen betyr at man enkelte ganger må sette sine egne interesser til side for forholdet, noen ganger til og med bare fordi man faktisk er glad i en annen person.

Tankegangen er relativt ny, den ble først beskrevet for omtrent 3000 år siden av Buddha i form av det å leve ut livene våre i en tilnærmet ubevisst tilstand, dømt til å  konfrontere det som står igjen først etter at selvbedragene har falt sammen - noe som for de fleste av oss vil si når vi ligger på dødssengen, tidspunktet da vi ikke lenger har energien til å opprettholde dem. Løsningen er enkel å forklare, bare vurder å ta en titt på verden slik den er uten å se den er fremfor illusjonen av en verden som roterer rundt deg selv.

Selvsagt kan du også velge å vedlikeholde illusjonen din av å være et godt menneske, utelukkende basert på troen om at du ikke skiller deg nevneverdig fra normalen uten at disse på noen måte egentlig har noen iboende knytning mellom seg. Er du iherdig nok vil du sikkert finne noen støtte i følgende vers:

Gi oss i dag vårt daglige selvbedrag,
og tilgi oss vår egosentriske fremtreden, slik også vi legger skyld på andre.
Og la meg ikke måtte velge mellom det som er rett og fristelse,
men gi oss alt vi ønsker uten å gjenkjenne det som et onde.
For selvbedraget er mitt og overfladiskhet og arroganse så lenge jeg selv er frisk.
I rasjonalitetens navn, Amen!

Ego much? >>

Fine eggser!

Modifisert utgave av Pink Egg (kilde)

Med gårsdagens innlegg om betydningen av drømmer med basis i boken jeg nylig plukket opp på det lokale bibliotekets boksalg, så kunne jeg nesten ikke holde meg unna å sjekke opp hvorvidt konklusjonene mine da faktisk stemmer overens med det som sto i boken.

Drømmen i seg selv ble behørig beskrevet og analysert på min egen måte gjennom innlegget Forfatterutvikling: Drømmer, så da får se hvor tolkningene våre skiller lag.

Utvalgte symboler ser ut til å være egg og mel så da får vi nesten ta og slå opp i boken da, og se på hva den sier om egg da:

En drøm om egg må nesten alltid oppfattes positivt. Egget gjemmer i seg et under: et nytt liv. Egget gir næring og vokser på samme tid. Derfor er det et godt tegn hvis du finner et egg i drømmen. Hvis du ser et rede eller en kurv med egg, kan det bety at du har overvunnet en sjelelig krise og er vendt tilbake til et fullt liv. Men gjennombruddet for en evne varsles også på tilsvarende måte. Hvis du drømmer at du plutselig har et egg i hånden har du fått en spontan gave fra livet.

Høres jo helt fantastisk ut dette da, ikke noe å bekymre seg over dette - gode tider kommer, det er bare å slappe heeeelt av og la livet utfolde seg på normal måte. Men så var det den siste biten da, for disse bøkene vet liksom aldri helt hvordan man skal stoppe når leken er god:

Det eneste unntaket er "satanegget", et svart egg som gjemmer mørke, farlige makter i seg.

Seriøst, dere måtte kalle det et satanegg? Kunne dere ikke bare skrevet at dersom egget var svart så ville det vært på tide å investere i hermetikk, spikre igjen vinduene og generelt sett bare ta seg en lengre ferie fra sivilisasjonens vugge.

Boken sier ingenting om tilstedeværelsen av hvetemel i den forstand, men både melet og bollen var i og for seg hvitt, så da får vi se hva boken uttaler seg om akkurat det da:

En tydelig opplevd hvitfarge i drømmen har ikke bare gunstig betydning.

 

Tror den korrekte vurderingen på dette tidspunktet nok er at jeg er, som man sier her nord og i mangel av bedre tilsvarende slående ord, rævkjørt. Noe videre står det som følger:

Riktignok kan hvitfargen symbolisere renhet, i enkelte tilfeller også renhet hinsides livet. En hvit hest er ofte for eksempel forbundet med opplevelsen eller anelse av døden: Rytteren på skimmelen dukker opp hvor døden kan ventes å vise seg.

Riktignok måtte jeg innom google en tur for å finne ut hva en skimmel er for noe, vel jeg er for det første mann, for det andre ikke oppvokst på en gård og for det siste ikke en av de. Likevel så var det ikke noen hester inne i bildet så da har man i det minste litt håp selv om man sikkert kan se ut til å ha endt opp litt mindre ren enn når man startet.

De siste bitene i form av egget som virket mer brunt og rett frem forferdelig, og da med tydelige hentydninger til avføring eller ekstrementer. Vel, jeg er allerede dømt til å stryke med på en eller annen måte som vil få meg til å virke mindre ren selv hinsides livet, hva annet har du da å dynge mitt sarte sinn med nå da:

Det å ha avføring innebærer en indre renselse. Vi kvitter oss med ballast, med tyngende byrder i sjelen... bla bla historie bla bla... drømmer om avføring har som oftest positive undertoner.

Vel, det var nok langt mindre forferdelig enn jeg egentlig fryktet; et øyeblikk så det ut til at jeg kom til å stryke med ved å uheldigvis falle ned i en septiktank eller noe lignende. Puh!

Ser ut til at boken var enig med meg om at ting hadde gått skikkelig til helvete, jeg endte sikkert opp med å ha en langt mindre ren sjel, men det hele endte godt til sist ved at tyngende byrder ble droppet. Mest trolig en litt mer gretten person, langt mindre snill og jovial enn jeg en gang var, men det får heldigvis være andres problem.

Alt i alt ikke så langt unna mine egne gjetninger i selve teksten, men likevel finnes det håp for fremtiden så får man håpe dette faktisk var noe som allerede hadde skjedd, med andre ord ikke noe som venter rundt neste sving. Likevel så er jeg ikke synsk, så vidt jeg vet i alle fall så da får man bare anse at det hele var basert på noe som allerede hadde skjedd, eller i det minste noe man fortsatt kan unnvike gjennom målrettet bruk av tilfeldige innfall, til meg å være, for hvordan man lever livet sitt.

Betydningen av drømmer

In Dreams av Maleda

For de mer observante av dere, eller det vil kanskje si uhyre spesifikt interesserte av dere som måtte ha studert bildet på innlegget Overflødig kunnskap i noen nærmere detalj så la dere kanskje til og med merke til boken merket Kvinnedrømmer, Mannsdrømmer skrevet av Gerti Senger.

Boken omhandler tolkninger av drømmer og bokens første innhold ble sikkert skrevet for snart tre tiår siden, men tror ikke den menneskelige natur har forandret seg nevneverdig siden den gang. Vi har riktignok langt mindre kontakt med våre indre følelsesliv enn noensinne ettersom at måter å distrahere seg fra vanskelige ting er om ikke annet tilgjengelig i nesten ubegrensede mengder, noe som sikkert kun betyr at når sammenbruddene kommer så er de sikkert merkbart kraftigere og får langt sterkere virkninger. Nok om det, over til den delen med drømmene.

Mye av det som står i boken er basert på arbeidet opprinnelig utført av Carl Gustav Jung, som igjen baserte på mye av sitt arbeid på det utført av Sigmund Freud. Jung var opprinnelig en student av Freud, og ulikhetene i hvordan de så på drømmenes verden førte i sin tid til mye vondt blod mellom dem. Freud mente at alle drømmer essensielt var bedrag ment for å føre drømmeren bak lyset, og hadde alltid sitt opphav i seksuelle undertoner med grunnlag i opplevelser som barn. Jung mente derimot at dette var fryktelig begrenset og kom heller opp med teorien om at drømmene på sin side måtte tolkes ut fra hvilke inntrykk de gir drømmeren ut fra deres egne synspunkt - det ga ikke mening at vi skulle drømme om ting vi aldri hadde hørt om eller selv forsto på et eller annet nivå.

Personlig så mener jeg at Jung har mest rett i denne sammenhengen i og med at ting sjeldent er så enkelt som det Freud får det til å høres ut - vet selvsagt at vi mennesker nærmest kommer ferdig programmert med troen om at kompliserte spørsmål alltid har kompliserte svar til tross for at svarene som oftest er rett nedenfor nesen vår, vel bakom nesen i dette tilfellet da. Jung tar rett og slett utgangspunkt i at vi er forskjellige fra hverandre og selv vi menn har da en og annen tanke som ikke omhandler sex, hvordan å få sex eventuelt hvor man finner en egnet partner å gjøre dette sammen med. Denne bloggen er nærmest skriftlig bevis på at jeg fra tid til annen har andre tanker, var vel å merke ingen kvinner i rommet da mesteparten ble skrevet så skal uansett ikke være for bastant i mine uttalelser.

Tolkning av drømmer i henhold til Jungs teorier er for det første at alt og alle som er en del av drømmen er representasjoner av deg selv i en eller annen form, uavhengig om de er basert på en person du kjenner eller en gjenstand du ser daglig. Jevnt over så har vi mennesker en del kjente likhetstrekk i forhold til hvilke egenskaper vi tildeler ting og situasjoner uten å nødvendigvis tildele dem så altfor mye mening på et bevisst nivå, disse tingene omtales ofte som drømmesymboler og ofte er disse såpass generelle at de betyr tilnærmet det samme.

Death av 2Dark

Selv om mange av symbolene om dagen kan virke som å ha en helt spesifikk tilknytning og en merkelapp som noe negativt er det ikke sikkert at den i drømmene vil ha det. Eksempelvis vil en drøm om noe så deprimerende som død og begravelse tilsynelatende virke negativt så er døden som oftest bare metaforisk i forhold til planer som gikk i vasken, en personlig oppfatning som byttes ut eller rett og slett at en ny fase i livet ditt innledes.

En slik bok som den jeg overtok for en billig penge inneholder et kort og greit drømmeleksikon der man kan slå opp i hva de vanligste symbolene betyr, og dermed samtidig få en enkel tolkning av hva det kan bety. Selvsagt så kan en drøm bare være et minne og ikke bety så veldig mye helt isolert sett ved å bare være sinnets måte å prosessere en hendelse, poenget er uansett å komme frem til hva du selv mener drømmen din betyr - det er det til syvende og sist du selv som kan svare på!

Meningen med livet

The Philosopher av crilleb50

Spøkte litt i gårsdagens innlegg, Hvordan velge bort lidelse, om hvorvidt jeg ikke samtidig kunne komme med løsningen på verdens eldste spørsmål, det vil si hva som er meningen med livet?

Dette er et av menneskehetens viktigste spørsmål, kanskje også i den grad at dersom vi noensinne fikk et fullstendig konsist og brukbart svar alle kunne akseptere så ville vi mest trolig slutte med å være det vi definerer som et menneske. Cogito Ergo Fucked, eller noe lignende i det minste.

Skal likevel gi deg det beste svaret jeg har kommet over så langt, det vil samtidig si at det ikke var jeg som opprinnelig formulerte så kan ikke akkurat ta æren for det selv om jeg heller ikke kan huske nøyaktig hvem det var som opprinnelig sa det. Uansett, her er svaret svaret du har ventet på:

Meningen med livet er å gi det mening.

Frustrerende ikke sant, men når det kommer til dypt filosofiske spørsmål så er det ingen konsise svar, bare en samling ord med mye visdom, noen gange historie og alltid med et krav til en viss mengde egen refleksjon over hvorvidt det gir mening for nøyaktig deg. Andres svar fungerer mest trolig ikke helt direkte for deg, men kanskje er vi nært nok til å dele den samme forståelsen av det ordene peker på.