Jeg skal på ferie!

Kilde: inspiratour.com

Om noen måneder eller noe sånt... Så langt er jeg kun påmeldt selve reisen, men da har jeg i det minste bestemt meg for hvor jeg skulle finne på å dra. Alternativene var mange, enda flere eliminerte dessverre seg selv rimelig raskt; bare av ren og skjær urimelighet.

Vet ikke hva det er med romantiske utflukter for to som bare virker fryktelig deprimerende når sivilstanden indikerer noe annet enn to, men når alternativet er å konkurrere i mengden alkohol inntatt på kortest mulig tid på en strand i Spania så er alternativene kjapt minkende. Vel, visste med andre ord hvor jeg ikke skulle dra.

Skal man da reise alene så ser det ut til at man må være kvinne, visstnok for å i alle fall kvalifisere til slike ting som jomfrureiser.no så da utgår i alle de som leverandør - føler det litt diskriminerende å ikke kunne delta på guidede kulturreiser til utlandet, men er vel kanskje for å unngå at noen klager på mengden tid brukt på diverse handels-boder fremfor å faktisk få med seg de mer kulturelle høydepunktene plassene har å tilby. For menn ser det ut til at alternativet er orientert rundt golf, seiling, kajakk eller rett og slett bare store mengder alkohol. Hvordan visste de at dette var det jeg interesserte meg mest for? Ikke i nærheten en gang, så da er det bare å fortsette letingen.

Setter derimot pris på natur. Ferie handler tross alt om å gjøre de tingene man ikke gjør resten av året, så da er det ikke snakk om å sitte foran en datamaskin eller med en kopp te på kafe som gjelder i den sammenhengen. Hadde håpet på å kunne få deltatt på noe slikt som Ti på Topp her i Tromsø i år, men været har dessverre så langt ikke gitt mye motivasjon for akkurat det - likevel så er vi ikke kommet til juli så da er de beste månedene foran meg.

Likevel endte jeg opp med å snuble over en reise som så ut til å passe meg på hjemmesidene til inspiratour.com, som ikke bare ser ut til å kombinere behovet for å signere et visst antall topper som gjennomført i løpet av året samt at det faktisk oppfyller en av ønskene jeg skisserte tidligere i innlegget jeg er hva jeg ønsker.

Reisen går, som bildet oppe til høyre hintet til, da med andre ord til Skottland. Mer spesifikt en vandretur langs noen deler av det Skotske høylandet, oppover enda mer av det samt overnatting på et nytt sted ved slutten av hver tur.

Beinn Eighe (kilde: Wikipedia)

Hmm... Ble nesten slått av litt øyeblikkelig anger her av å allerede sendt avgårde bestillingen da daglige etapper på 10-20 kilometer samt stigninger på 500 til 900 høydemetere kanskje fortsatt litt er utenfor min mer realistiske kapasitet. Vel, med en heftig innbetalt depositum så er det vel bare å hive seg i treningen så man ikke risikerer å få det kjipt på ferie. Må vel nesten også investere i en passende sekk, klær for varierende vær samt noe slikt som en heidundrende mengde gnagsår-plaster.

Krone-isen jeg skrøt av å kunne betale for med mine resterende skattepenger får nok bli en ekstra liten ferie utover juli eller august en gang, bør være mulig å finne seg en pause for litt is i løpet av den tiden. Får kanskje råd til en ekstra is dersom jeg går både til og fra sentrum, trenger i alle fall treningen.

<< Skattepenger!

Fylt paprika

Med å ha skrytt på meg det å ha kjøpt en bok om slanking, kosthold og ikke minst tilhørende matlaging så har jeg tydeligvis malt meg inn i et hjørne der jeg nesten er nødt til å prøve meg på å lage middag basert på raw food. Helt rått? Jepp. Spiselig? Vi får se.

Den første tingen i boken der jeg faktisk gjenkjente samtlige av ingrediensene, nesten i det minste var en heller uskyldig utseende oppskrift på fylt paprika. En rett jeg tidligere har smakt uten å nødvendigvis ha elsket den, men på den andre siden så er det vel forsåvidt noe jeg i det minste hadde en ide om hvordan det var ment å skulle bli. Ikke alltid en fordel med sånne helsekost-folk, men for min del gjør det i det minste ting enklere når man egentlig ikke har de nødvendige godkjenningene for å håndtere mitt heller luksuriøse utvalg av kjøkkenkniver. Skal ikke kimse av noe sånt som to hele 50-lapper lagt igjen på Jula, oppvaskmaskinen er like flink til å drepe dyre så vel som billige kniver - på denne måten sparer jeg i det minste penger.

Ingredienser

• Paprika
• 2 stykk, rød eller grønn.
• Fyll
• 1 kopp mandler
• 1/2 kopp valnøtter
• 1 kopp soltørkede tomater
• 1/2 kopp zucchini eller squash
• 1 gulrot
• 1/4 gul løk
• 1 fedd hvitløk
• 1/2 ts salt
• 1/4 ts pepper
• 1/2 ts spisskummen
• 1/4 ts rosmarin

Tilberedning

1. Mandler og valnøtter legges i vann natten over for å myke dem opp tilstrekkelig for bruk i retten. Skylles godt før bruk.
2. De soltørkede tomatene må mykes litt opp før de kan brukes, dette kan gjøres ved å legge dem i varmt, ikke kokende, vann i omtrent 20 minutter.
3. Alt annet, unntatt paprikaen selvsagt, kuttes i små biter og males så opp til en passe grov masse i en blender eller annen egnet kjøkkenmaskin. Den skal ha litt tyggemotstand, omtrent som kjøttdeig og ikke være helt flytende.
4. Massen fylles oppi paprikaene og serveres til ventende gjester, dersom du måtte ha noen er eksperimentell nok til å være villig til å prøve.

Denne oppskriften er nok til fire porsjoner, og avbildet er det faktisk to hele middagsporsjoner som er lagt opp på tallerkenen. Virker litt lite, men tro meg - det skal noe til å presse ned stort mer enn en porsjon av dette. Ikke nødvendigvis på grunn av smaken som forsåvidt er overraskende god, men mer fordi den vil virke veldig fyllende på grunn av mengden fiber og sunt fett.

En advarsel på tampen er riktignok at ettersom ingenting stekes eller kokes så gir krydderiene veldig mye smak til retten så det kan være en god ide å motstå fristelsen til å krydre så veldig mye mer enn det som står oppført.

<< Helt rått? | Bare barnemat? >>

Helt rått?

Her om dagen begynte jeg å lese om noe slankegreier kalt Fat Loss Factor, veldig amerikansk, veldig reklamert for og veldig rosenrødt kan det nesten se ut som. Vel å merke så var grunnen til at jeg så på den i og med at det inkluderes en del tips for å øke den naturlige forbrenningen ved å spise korrekt, hva man skal unngå og alt slikt. Skal ikke akkurat påstå at lovnaden om at det var helt greit å spise sjokolade en dag i uken ikke var en viktig faktor, nok om det.

Et av stegene inkluderer visstnok det de kaller raw food, det vil si mat som er tilberedt uten hverken koking eller steking. Naturlig nok var jeg en smule skeptisk til det hele, men når man er uansett nødt til å lage middag så er det verre måter å kutte tiden på kjøkkenet enn å gå for rene råvarer uten så mye av det som mor, det vil egentlig si farmor, alltid har kalt groks - mat som ikke er skikkelig. Vet ikke hva hun ville sagt om disse rettene? Neppe noe spesielt hyggelig vil jeg tro, men i det minste så er det ikke snakk om enda en Grandiosa!

Teorien er i det minste at mat som er kokt eller stekt har mistet veldig mye av sine naturlige vitaminer, enzymer og ikke minst fiber. Ved å hoppe over dette steget unngår man da dette og skal visstnok ende opp med mat som skal være langt mer sunnere og bedre for oss, i alle fall så lenge som at man spiser ren og økologisk mat - alt som kommer på boks eller flaske er visst en big no-no på grunn av farlige tilsetningsstoffer og alt slikt.

Nå er vel ikke raw food noe som er fullt så nytt eller noe denne boken i utgangspunktet har funnet på, men tenkte som så at når jeg først har kommet over en matoppskrift der jeg i utgangspunktet faktisk allerede hadde hørt om mesteparten av ingrediensene så kunne jeg like godt gi det hele et forsøk. Har sikkert både lagd og ikke minst fått servert langt verre ting, er bare å prøve spesialitetene på en hotell-restaurant langt unna andre spisesteder så utvikler nok også du særdeles kjapt en litt annen skala for slike ting.

Panel fra tegneserien Chew (Image Comics)

Bodde en gang på et hotell i Oslo-området som presterte å servere meg en hamburger jeg knapt klarte å innta selv etter å ha skrapt ut det meste av hva enn de hadde stappet inn i den. De må ha en så inspirert kokk som de bare ønsker, men når man bestiller hamburger så ønsker man ukomplisert og lett gjenkjennelig mat; det vil si at jeg ønsker hverken surkål, Boston agurk-salat eller gud forby noe som jeg kun vil beskrive som most sjalott-løk (du vet den vasstrukne og halvveis gjennomsiktige løk-lignende saken som gjerne kommer på glass eller boks). Needless to say, den påfølgende dagen spurte jeg servitøren så hyggelig som jeg bare kunne hvilke deler av menyen kokken deres hadde hatt minst innflytelse på. Nok om det tilnærmelig ubeskrivelige kulinariske marerittet...

Den store tommelfingerregelen som nevnes, sett bort fra den delen med varmebehandling da, ser i det minste ut til å alltid spørre seg selv om hvem som i så fall laget det vi spiser. Ble det laget av et menneske eller en maskin? Ekte raw food fantaster tror jeg i så fall ville fått et infarkt av å se inni kjøleskapet mitt, så da er det kanskje greit jeg inntil videre sitter her med en bok.

Fylt paprika >>

Skattepenger!

Da ser det ut til at skatteoppgjøret faktisk er klart, skulle kanskje bare mangle i og med at oppgjøret mitt er så enkelt som de kommer - vanlig kjedelig gjeld til banker, det vil si ingenting lånt fra italienske mafiabosser eller noe slikt. Ikke at jeg tror skjemaene har en kode for slikt, men med tanke på hvor tungvint hele greia føltes underveis så ville det ikke forundret meg om det var en kode for det en eller annen plass.

I og med at oppgjøret tyder på at jeg faktisk får litt penger til overs så er det faktisk mulig at jeg blir å vurdere en ferie i år, kanskje til en eller annen eksotisk plass... Må bare eventuelt finne ut hvor folk på min egen alder reiser for tiden, eller turister generelt for den saks skyld, og så stryke disse stedene fra listen. Ingenting vondt ment med det, men jeg må håndtere dere resten av året så nå trenger jeg en pause.

Ahem... Litt overdrivelse der ja, men må sikkert finne en eller annen plass der man kan reise som singel uten at det nødvendigvis blir en kjedelig opplevelse. Ikke det at jeg egentlig har evnen til å kjede meg, altfor mye å gjøre og tenke på til å komme så langt.

Tillat meg å feire min kortvarige rikdom med pengedansen for ifølge oppgjøret så har jeg tydeligvis råd til... buss til sentrum og en krone-is, men må muligens gå hjem igjen. Ferie er vel det man legger i det, med andre ord en mental tilstand. Dem har jeg derimot brukt en del tid på å få en del kontroll over.

Likevel så har jeg en ferie å planlegge...

Jeg skal på ferie! >>

Jeg MÅ...

Kitten in hamster ball (kilde)

Ordene "jeg må", er så små og tilsynelatende uskyldige som bare de kan prestere å være som en del av vårt dagligdagse språk, men samtidig så er disse to ordene den hovedsaklige grunnen til at de fleste av oss aldri vil finne en form for varig lykke i livene våre. En eventuell grunn nummer to burde  du generelt sett ikke ha noe behov for på dette stadiet av innlegget, men for ordens skyld så var det noe om å faktisk sette pris på det man holder på med.

De nye moderne livene våre handler om å hele tiden skulle være opptatt av noe, de stille øyeblikkene er nærmest per definisjon bortkastet fremfor å være de pusterommene vi faktisk trenger i hverdagen vår. Selv når vi er sammen med andre så er tankene våre alltid allerede opptatt med å tenke på morgendagens aktiviteter, deltar vi i samtalen så er det kun med hensikt for å enten finne det korrekte stedet der vi selv kan prate eller å finne passende argumenter for vårt eget synspunkter - vi er sjelden tilstede. Resultatet er at vi opplever kun det overfladiske i enhver opplevelse, aldri essensen av det vi holder på med. Gjorde du den korte øvelsen i et øyeblikk av mindfulness ser du kanskje samtidig skalaen av hvor mye vi egentlig aldri fanger opp, hver dag og i alt vi gjør.

Starter du med ukentlige øvelser i en sport slik som langrenn, klatring, håndball eventuelt hvilken som helst annen aktivitet der fremgang svært enkelt kan både observeres og måles, hvor lang tid tar det fra følelsen av at dette var "morsomt og jeg vil gjøre dette flere ganger" frem til du ytrer en setning som starter med ordene "jeg må"?

Er du relativt ung som meg selv så skjer dette nesten øyeblikkelig, egoet vårt har allerede integrert aktiviteten som en del av oss selv og det er allerede blitt noe vi knapt selv går gjennom i noe annet enn en halv-våken tilstand. Vi tenker allerede på eventuelle resultater, tiden brukt eller antallet mål vi kan skryte av på facebook.com. Borte er allerede følelsen av å glede seg over noe nytt, dessverre er også gleden over å aktivt følge med på hva vi holder på med fordi du liker aktiviteten, du legger ikke en gang merke til det.

Ordene "jeg må" er egoets fremste mantra i hverdagen, bare bruken av de har allerede redusert alt du gjør ned til et punkt i din digitale kalender inntil du en dag finner ut at det var lenge siden du satte pris på aktiviteten og dermed begynner søket etter noe nytt. For å vri litt på det hele, når var sist gang du gjorde noe du satte pris på til tross for at du hverken var god til det uten noen krav eller reelle håp om å i det hele tatt bli merkeverdig bedre til det, noe du gjorde bare fordi du likte aktiviteten? Dersom du i det hele tatt kan huske å ha deltatt på noe slikt var du sikkert i selskap med et barn, omgitt av Lego, fargestifter og vissheten om at i deres øyne er uansett alt fantastisk og nytt (selvsagt kun dør de blir litt eldre, da er få ting slik lenger).

Den enkle utveien er å følge med på måten du selv omtaler aktivitetene du holder på med i løpet av dagen; frokost, jobb, middag, middagshvil, aktiviteter med eventuelle barn, aktiviteter med eventuelle partnere og til sist gjør du deg klar for å gjenta dette dagen etter igjen. Hver gang du oppdager at du er i ferd med å si ordene "jeg må", så endrer du uttalen din til at "nå velger jeg å".

Bakgrunnen for dette er at vi alle innerst inne vet at alt vi egentlig er tvunget til å gjøre er å puste, sove, spise og drikke. Alt annet er valg, og selv når det kommer til de tre siste av disse har vi til og med valget om å ikke gjøre selv disse i varierende mengder med tid, dersom vi selv finner behov for det.

Sier selvsagt ikke at det ikke vil være konsekvenser for å velge å bli hjemme fremfor å dra på jobb, men ved å si at jeg velger å dra på jobb blir du selv bevisst på at du for det første faktisk har et valg, for det andre så innser du samtidig at du velger noe bort. Den siste kan være noe så leit som å velge en jobb og bedre inntekt fremfor å være hjemmeværende husmor og selv om det nesten kan høres ut som jeg er dømmende i forhold til det valget, så er alt jeg gjør å anerkjenne det at de også hadde et valg og gikk en annen retning enn hva som kanskje er vanligst i Norge idag. På mange måter isolerer vi oss mentalt fra ansvaret for valgene vi ikke tok.

Du vil nødvendigvis ikke ved å endre uttale endre på valgene du ender opp med å ta, men du føler ikke lenger at du sitter fast i og med at du alltid ser alternativet - det viktigste derimot er at du hele tiden kan si til deg selv mens du utfører uansett aktivitet så gjør du det fordi du selv har valgt å gjøre det. Samtidig vil du også sette mer pris på det som skjer underveis og dermed få en rikere opplevelse ut av det. To små ord, en verden av forskjell selv om du tar de samme avgjørelsene.

Lykken kommer av seg selv. Ikke fordi du alltid lykkes med alt du gjør, men fordi du kan finne glede i de tingene du gjør underveis fremfor å satse alt på noen få sekunders lykke ved å nå et mål - et mål som du du noen få sekunder senere finner ut har flyttet seg, og du er igjen langt unna.

Kilde: To Which I Replied...

<< Ego too much? | Når ego møter ... ? >>

Ego too much?

I gårsdagens innlegg definerte jeg Ego som de merkelappene som blir knyttet til hvem du er, noe som essensielt sett tilnærmet er definisjonen av galskap ved at man essensielt sett definerer den man er ut fra allmennhetens inntrykk av deg. Er ikke denne galskapen bare sunt for mangfoldet i verden da?

Det kommer egentlig an på hvordan man velger å se på verden; ser man den som noe eksternt fra en selv så er det selvsagt ikke noe problem så lenge det ikke negativt påvirker deg selv, men ser man derimot på seg selv om en del av den større helheten må man samtidig anerkjenne at det som skader individet skader egentlig oss alle.

Personlig så tror jeg at jeg gradvis beveger meg mot alternativ 2, og skulle man samtidig trekke på mitt nordnorske ordforråd så er det fristende å si noe slikt som:

Gi blanke faen i å reduser meg til merkelappa din helvetes jævel, se tell faen å våkn opp førr helvete og se ka du gjør med den verdn vi lev i!

Kan du med hånden på hjertet si at det er noe annet enn skadepotensiale som skiller mellom selv-erklærte finansfyrste fra den gjennomsnittlige militante vegetarianeren? Kjemper virkelig feminist-grupper for likestilling, eller ønsker de bare en markant forskyvning i deres egen retning? Tror du virkelig at politikeren som taler "din sak" nødvendigvis har ditt beste som sitt mål?

Kanskje litt poengløst å nevne noe generelt som blogger i denne sammenhengen da det nærmest burde være underforstått, det er derimot en grov generalisering da det finnes mange blogger som ikke faller inn under kategorien rosa, men de fleste blogger som leses gjør nok det. Er det noe større symbol for ens egen selvopptatthet enn å legge ut daglige oppdateringer om utelukkende overfladiske og essensielt poengløse detaljer slik som kombinasjoner av merkekjedenes ulike kolleksjoner?

Noe som selvsagt bringer meg over i den andre fallgruven når det kommer til ego som ikke er like omtalt, nemlig det å snakke nedsettende om rosa-bloggere slik som jeg gjorde i forrige avsnitt. Skal ærlig innrømme at jeg har en tendens til å se på dem litt på samme måten som jeg ser på veskehunder - det vil si at jeg ser det er et liv på sin egen måte. De bidrar til mangefoldet som finnes, men når det blir for mange av dem så får man fra tid til annen bekymringer om at en dag så vil det være alt som finnes... Heldigvis kollapser nok samfunnet lenge før den tid, og kanskje ender vi til og med opp med å gå tilbake til chihuahuaens opprinnelige formål; det vil si grillet, mest trolig servert med grønnsaker og ris.

Definerer vi oss selv ut fra merkelapper så vil vi mest trolig ikke en gang oppdage det desidert mest tragiske med det hele, nemlig det at vi ubevisst kjemper med nebb og klør for å beholde følelsen av oss selv uavhengig av hvilke det i så fall skulle være snakk om.

Har du eksempelvis definert deg selv som en flink pike har du følgende alternativer for å ende opp ulykkelig:

1. Feile i å oppnå det du ønsker deg, lev ut livet som mislykket.
2. Oppnå det du ønsker deg bare for å finne ut at målet har flyttet på seg, spar deg selv tid og ta en titt på 1).

Hadde det ikke vært for morbid å si noe sånt, så hadde det vært morsomt å se hvor lang tid det tar før du innser at det er galskap å gjøre det samme hele tiden mens man forventer forskjellig resultat en gang i fremtiden. Stemmer selvsagt overens med begge kjønn - definisjonen is seg selv kommer fra en tid da det var et svakere kjønn, men ikke så mye påtvunget nå lenger. Kunne sikkert skrevet flink gutt for ordens skyld, men det gir nok helt andre assosiasjoner.

Likevel så er flink pike-syndromet i dag noe man gjør mot seg selv, men hva da med sykdommer og eventuelle lidelser som man blir utsatt for da? Det er en del av livets realiteter at de fleste av oss før eller siden vil bli syk, man utvikler lidelser som man må slite med videre i livet, men det er en stor forskjell på å la noe slikt definere den man er fremfor å akseptere den som noe man må ta hensyn til. 

Dersom sykdom underbevisst blir din kilde for oppmerksomhet, uavhengig av om den er positiv eller negativ - gitt at det ikke var kritisk eller livstruende, ville du vært tilbøyelig til å ta kuren eller bortforklart den som for dyr, du hadde ikke hatt tid til å følge opp kuren eventuelt argumentert med at den neppe ville fungert på deg uansett.

Hvorfor opptrer vi da på tross av vårt eget beste, på tross av følelser eller til og med på tross av vår egen mulighet til en bedre helse? Rett og slett fordi vi føler at punkt 1 nevnt ovenfor vil føles som å dø - ikke fysisk selvsagt, men en del av den vi er ender opp med å metaforisk dø. Det er ikke uten grunn til at åndelig opplysning ofte beskrives som å dø, bare at man forhåpentligvis får gjort det en stund før man fysisk dør (ingen garantier gitt for noen av oss, selv ikke barn og unge).

Vi blir det vi tenker om oss selv, underbevisstheten vår sørger for det. Ønsker du at den skal fremstille deg som en samling følelsesløse stereotyper fullt opptatt med å sabotere ditt eget liv, ødelegge den verden du samtidig lever i eller ville du foretrukket å heller være et fullkomment menneske med utgangspunkt i premisser satt av deg selv?

<< Ego much? |  Jeg MÅ ... >>

Ego much?

Face of Labels (kilde)

Denne definisjonen kommer neppe til å stemme overens med den offisielle definisjonen innenfor psykologi eller lignende, men dette er Internett og der har man lov til å si hva enn man føler for så lenge man samtidig ikke forteller hvor man bor eller hva man heter. Så hva er da ego for noe, vet du eller er du redd for hva det i så fall vil bety for deg selv?

Ego er på mange måter alle de merkelappene vi setter på oss selv og dermed definerer oss ut fra fremfor å faktisk være oss selv, mange av disse er helt enkelt roller vi spiller ut uten å hverken investere følelser eller noen nevneverdig logikk i det vi gjør. Denne samlingen merkelapper, rollebetegnelser og historier om deg selv er det som kontrollerer deg når du selv ikke er bevisst tilstede i hverdagen, eventuelle konflikter løses mer eller mindre ved bruk av selvbedrag.

Selve ordet, ego, blir nok oftest brukt i relasjon til personer vi liker å omtale som eieren av et stort ego, noe som igjen er en annen måte å si at noen er egosentrisk. På godt norsk, rett og slett selvopptatt og som du allerede er kjent ved så er dette personer som tilsynelatende ikke er i stand til å tolke verden på en måte som ikke setter dem selv i sentrum for alle følelser og tanker.

Føler for det meste at selv om ordet selvopptatt i seg selv som kjent har utelukkende negative assosiasjoner så føler jeg personlig at dersom man skulle skapt en skala der betegnelsen selvopptatt ble plassert i den ene enden av skalaen, så ville den gjennomsnittlige nordmann være plassert nærmere enden enn et tenkt sunt midtpunkt. Hvor mye av våre samtaler kan ikke på et eller annen måte knyttes opp mot vår egen status, i den grad at "sosiale" miljøer slik som eksempelvis Facebook er blitt plassen der man kollektivt konstruerer og applauderer hverandres glansbilder.

Skulle jeg tatt utgangspunkt i meg selv så ville det være nærliggende å peke ut en del slike merkelapper som jeg sikkert også opptil flere ganger har gjort meg skyldig i å ha latt definere meg; mann, nerd, blogger, akademiker, intellektuell, reflektert, åndelig, høyere utdannet, ingeniør, amatørforfatter, amatørastronom, forferdelig dikter, motstander av norsk språkråd samt en som gang etter gang ser ut til å ignorere de fleste konvensjoner for tekstflyt... Merkelappene representerer på sett og hvis både kompetansenivåer og ting jeg holder på, noen av dem kunne til og med benyttes for å tildele meg selv en opplevd høyere verdi enn enkelte av mine medmennesker.

Så langt har jeg kun omtalt selvopptatt, men selv om disse personene sikkert setter pris på å være midtpunktet så er det ikke alle som føler seg som sentrum i verden, man har selvsagt også de etterlatte, ignorerte og rett frem ulykkelige som føler seg utenfor denne verden. Vi som stirrer ned på biltrafikken som passer nedenfor broen vi står på og tenker "what the hell", de av oss som hovedsaklig sitter igjen med merkelapper som mobbet, utskudd, frik, new-age, hippie, offer, syk, verdiløs, alene og ender opp med å se på andre mennesker som en kilde for smerte og ubehag. De svake.

På godt og vondt så er de fleste av oss ikke utelukkende den ene eller den andre av disse to kategoriene, skulle vi redusert oss ned til merkelappene så vil vi forhåpentligvis ende opp en plass i midten med noen fra begge. Problemet med alle disse, utover at man selvsagt har redusert seg selv bort fra å være noen med kapasitet til å være et fullstendig menneske med kapasitet for både følelser OG logisk tankegang er at ved å knytte deg opp mot definisjonen av dem er at den du er hovedsaklig er definert ut fra måten andre personer ser deg.

Kilde: OpenImageBank.com

Uavhengig om du måtte ende opp på den ene eller den andre siden av denne forestilte skalaen så ville du raskt finne ut at fremfor at du er på en skala så er de kun to sider av den samme mynten, men spillet i seg selv ble rigget lenge før du ble født. Er du heldig nok til å havne på den "gode" siden er sjansen liten for at du hverken blir stående der spesielt lenge eller har noe håp om å fortsette å være en "vinner" så lenge du fortsetter å spinne den.

Den eneste måten du kan noensinne ha et håp om å finne en varig følelse av lykke her i livet er å ikke spille. Du vil aldri kunne være en "vinner" i en verden som har mistet all fornuft, men så lenge som du innser at du ikke trenger å la simple merkelapper definere essensen av hvem du er så vil du faktisk ende opp med å være noen, kanskje til og med noen som tenker over hvordan man påvirker verden fremfor å påføre den videre skade ved å etterleve et kunstig bilde.

<< Gi oss i dag vårt daglige selvbedrag | Ego too much? >>