En ny jord

Muligens litt feil å si at jeg har brukt akkurat den siste tiden på å lese boken En ny jord av Eckhart Tolle, det er tross alt en god stund siden allerede nå. Har bare hatt gjentakende avsporinger i forhold til å få sagt noe om selve boken, oppussing, indre oppvåkning og alt sånt.

Underveis så har jeg jo allerede, nesten som forventet på dette stadiet allerede skrevet en del om tankene som var mest slående mens jeg faktisk holdt på med å lese den, så da er det bare å klikke seg litt bakover i historikken ved å følge lenkene nederst i innlegget.

Hadde du derimot enten hoppet over de forrige innleggene, glemt hele greia eller klart å overse at budskapet blant alt snålt som ser ut til å komme fra meg så handler det altså her i hovedsak om egoet. Kommer selvsagt inn en del andre aspekter underveis, men de er mer bare for å underbygge ideen om at egoet de fleste av oss i varierende grad bærer på til syvende og sist er delaktig i mye av det som er galt med verden i dag.

Nå betyr det selvsagt ikke det at vi personlig er ansvarlig for alt av det som, unnskyld ordspråket - det er lite annet som passer, faenskapen som skjer ute i verden. Kun vår egen lille bit av det hele, så hvorfor ikke starte der?

Yesterday I was clever, so I wanted to change the world. Today I am wise, so I am changing myself.
- Rumi

Nå er jo selvsagt ikke ego utelukkende kun det man har når man kun tenker på seg selv, slik som i det å være egosentrisk eller rett og slett bare selvsentrert. Som jeg var inne på i innlegget, Ego much?, en gang i løpet av juni eller noe slikt så er egoets kjerne mer den samlingen av merkelapper, roller og annet som vi generelt sett følger uten å tenke nevneverdig over hva vi egentlig gjør, eller hvorvidt det egentlig fortsatt gir noen mening for oss dersom vi tar oss tiden til å tenke over det.

Som oftest er selvsikkerheten vår basert på hvorvidt vi har gode eller dårlige assosiasjoner til oss selv som et menneske, både på godt og vondt - ofte uavhengig av hvordan resten av verden eventuelt oppfatter oss. På sett og vis sånn vi er vant til å leve livene våre, men samtidig er det litt synd at man aktivt reduserer seg selv ned til såpass to-dimensjonale versjoner av oss selv. Hvorfor redusere seg selv ned til noe mindre enn det vi er, bare fordi det er enklere å definere oss selv for omverdenen?

Selv om det verste utvilsomt er det vi gjør mot oss selv så er et av hovedtemaene i boken Det er NÅ du lever, denne boken handler mer om hvordan vi selv påvirker den verdenen vi lever i gjennom å være en mer bevisst utgave av oss selv. På samme måte som man slutter å over-simplifisere seg selv på denne måten, er det på mange måter vel så viktig å ikke gjøre dette mot andre rundt oss.

På mange måter så er det å sette merkelapper og katalogisere andre mennesker tilnærmet sett den vestlige verdens favoritthobby, og er det ikke det så veldig mange av oss bruker tiden på hver gang man tar seg en tur på kafé? Personlig tror jeg den indiske filosofen Jiddu Krishnamurti sa det best når han definerte det som så at hver gang man gjør dette mot seg selv, eller mot andre som er mer i tråd med poenget jeg skulle frem til, så begår man en voldelig handling ved at man aktivt setter skiller mellom et menneske og resten av menneskeheten. Fokuset bør alltid ligge på at vi alle er en del av den samme helheten.

En ny morgen, fotografert fra romstasjonen ISS. Publisert av NASA.

Boken En ny jord argumenterer for at vi som menneskeheten kan gå videre som helhet og bli mer enn det vi er i dag, et evolusjonsmessig steg videre. Ikke gjennom de hoppene man ser i forhold til evolusjonsteorien der vi kom fra apene, via urmennesket og frem til det vi er i dag - det er faktisk ikke mulig for oss å utvikle oss mer, i alle fall ikke i positiv retning, på denne måten. Skal ikke gå så langt inn på hvorfor ikke, men den korte forklaringen er helt enkelt at det først krever en mutasjon som per definisjon i utgangspunktet kommer til å være recessivt og dermed kommer til å kreve et fullstendig isolert samfunn for å overleve videre.

Det neste steget som Eckhart Tolle snakker om her er det vi alle allerede har alt i oss for å ta, det neste steget der vi mentalt gir slipp på alle våre måter å skille oss selv eller andre ut fra helheten med det resultat at en ny og rettferdig verden faktisk kan bli en virkelighet. Alt dette starter som allerede nevnt med oss selv, for ved å løse opp våre egne egoer så slutter vi samtidig å være til hinder for verdens muligheter til å klare bevissthetsspranget mot det som så ofte kalles åndelig opplysning.

Som en pessimist så er det vanskelig å lese gjennom denne typen bøker uten å komme ut på andre siden som en litt mer positiv person, for er ikke verden en litt bedre plass om enn vi bare starter med å ta ansvar for oss selv og måten vi påvirker de rundt oss. En god bok for alle som har tenkt tanken om hvorvidt det innerst inne er håp for verden, og innerst inne håper å finne noen som kan overbevise en om at ting kan bli bedre.

<< Det opplyste ego

Misnøye på soverommet...

Blacksad, Dark Horse Books

Så hva gjør man når det kommer klager på soverommet? Vel, for å starte med så er vel første skritt å hoppe over det meste av offentlige kunngjørelser i forhold til situasjonen, men tror vi kan gjøre et unntak i denne omgang. Likevel, er man en gentleman av undertegnedes kaliber så gjør man sitt beste for å ordne opp i det hele.

Litt forenklet detektiv-arbeid for å finne ut hvem som fremsatte klagene i utgangspunktet burde sikkert ikke være nødvendig, jeg var tross alt til stede. Prøvde alt jeg kunne for å få pekt ut synderen, men sånn som menneskets anatomi er lagt opp så vil en normalt sett bare finne tre fingre pekende tilbake på seg selv. Så ja, det kan tenkes at jeg har absorbert nok feminine egenskaper til å på egen hånd konkludere med at en kjølig blåfarge ikke helt passet sammen med det nye inventarets mørke antikke stil.

Etter å ha vurdert alternativene i henhold til gjeldende fargeteori, det vil si de greiene om at blå farge på soverommet visstnok fører til søvnløshet fulgt av depresjon mens eksempelvis en grønn tone skal virke avslappende. Valget falt da på en litt avdempet tone på veggene, valmuefrø, samt en pent komplementerende lys farge på lister og andre detaljer, hvit pepper faktisk.

Ooh la la... Snakker om mann som er i kontakt med sine feminine sider her ja, velge ut farger og hele pakka. Vel, nei - kan nok ikke skryte på meg akkurat det. Stjal rett og slett fargekodene fra et av idé-heftene fra Jotun, den med fokus på det de kaller innbydende soverom for "indre ro og avslapning". Hvordan jeg visste hvordan dette kom til å passe sammen med møblementet? Eksemplet var møblert i samme stil så dersom det nå likevel skulle komme noen nye klager i etterkant, fra meg selv eller spesielt inviterte gjester med langt mer peiling på slikt enn det jeg kan skryte på meg så forbeholder jeg meg dermed all rett til å helt og holdent skylde på Jotun!

Underveis måtte det selvsagt et kvinnfolk til for å peke ut at grønnfargen jeg da hadde valgt ut slettes ikke en gang var grønn, den var visst grå. Malingen var allerede blandet sammen og betalt for så da var det ingen utvei annet enn å bare smøre den utover, muligens bør jeg sikkert notere meg for neste gang at farger som høres "plantete" ut ikke nødvendigvis trenger å bety grønn i noen form. Vel, vel.

Utsikt mot soverommets avdeling for avslapning.

Hvorvidt alt ender opp med å være verdt alt arbeidet, inkludert det å sove i nesten to uker på gjesterommet for å unngå å puste inn så altfor mye kjemiske fordampninger vil nok tiden vise - så langt er det vel bare litt friskt med noe nytt i hverdagen.

Kanskje litt i overkant nøye å male absolutt alle flater inne på soverommet da, det må jeg nok innrømme. Strengt tatt er man vel ikke ment å skulle male gulvbelegg, men det var nok mer noe som bare skjedde sånn helt av seg selv underveis. Lærte i det minste en dyrekjøpt lekse at for det første så er det en dårlig idé å hoppe ned fra en stol mens man holder på et brett med maling, for det andre det at man kanskje bør unne seg såpass tid at man tenker over hvor en man i så fall kom til å lande. En liten relevant fun fact relatert til dette er da at mye av dagens maling ikke lenger kommer på de fine metallboksene slik de gjorde før i tiden, du husker de som bare blir bulkete og slikt av litt for hard påkjenning? Vel, de nye er av plast og tåler ikke fullt så mye at en person på rundt 100 kilo lander på dem. *Splorsj*, faen og hvordan i helvete får man en halv liter maling opp av gulvet fortere enn svint?

Likevel så ordner det meste seg for folk som er villig til å investere litt blod, svette og bannskapsord i hverdagen. Ferdig ble man etter hvert uansett, og må nesten si det som så at ja - jeg har nok mine spektakulære øyeblikk jeg også. Så da får man bare satse på at man ikke finner for mange helligdager i taket gjennom en søvnløs sommernatt, de nye persiennene er heldigvis nøye og eksplisitt montert for å minimere mengden lys utenfra så da er i alle fall det et problem mindre... Mens man venter på noen deilige og kalde høst- og vinter-dager (varme verdsettes uansett for det meste kun på ferie, samt selvsagt også helger).

Utsikt mot underholdningsavdelingen, konsollbord faktisk enda uten konsoll.

Så hva har man da lært av alt dette? Hmm... Se før man hopper, kanskje? Samt muligens også det at to uker er absolutt det maksimale jeg klarer å inkludere malingmateriell i livet mitt før jeg er klar for å vurdere profesjonell hjelp, en stakkars perfeksjonist kan ende opp med å bli gal av langt mindre.

NB! Ja, jeg vet at sengetøyet ikke helt passer, harmoniserer eller ser spesielt pent ut. En ting av gangen for svarte svingende, Kid interiør og lignende butikker er for viderekomne.

Sommartider, hej hej, sommartider!

Som bosatt i Tromsø er det ikke annet å glede seg over annet enn miljøet, folket, naturen og alt det der. Ønsker om spesifikt vær på et gitt tidspunkt er vel nærmest definisjon på håpløst her, med mindre man da egentlig kun foretrekker det vi så smått referer til innevær. Vi er kanskje ikke så hardt rustet i forhold til å tåle det fine været når det kommer, men vi vet i det minste å sette pris på ethvert sekund av det.

Helt til vi blir solbrent, balanserer på kanten av å besvime som følge av blodtap (bzzz bzzz) eller rett og slett finner ut at nå var vi faktisk blitt litt lei halvstekt kjøtt tilberedt under forholdsvis manglende sanitære forhold. Noen av oss er tross alt genetisk tilpasset kulde, snø og lange tider uten sollys, rett og slett alt annet enn fint vær.

Søndagen var det ment at man skulle få fortsatt på noe av de oppussingsarbeidet jeg har styrt med den siste tiden og dermed hoppet over å skrive så spesielt mye, i digitalisert format i alle fall. Alt det gikk ut av vinduet og den reverterte plutselig til å være den store hviledagen igjen, lett servering og bok nytes ute på veranda uten en eneste tanke i forhold til et soverom der det tilsynelatende har gått av en bombe... som på sett å vis hadde demontert det meste av inventaret og spredt alle delene utover hele leiligheten (slikt som skjer).

Mandag kunne ikke bli annet enn en spesiell dag sånn med tanke på at sikten utenfor huset var knapt 20m, om enn lavtliggende med det resultatet at ting som Tromsøbrua sin øverste del ravet ovet tåkedekket. Temperaturen var høy og dagen ble så varm at kortbukse faktisk ble dratt på seg, Telegrafbukta ble invadert og et varierende utvalg forholdsvist lokalt dyreliv endte opp noen få centimeter ovenfor glødende kull.

Til og med Marsmallow ble forsøkt grillet underveis, men i og med at innkjøpsansvarlige hadde falt for fristelsen til å kjøpe de kulere fargesprakende variantene så ble det en litt vel interessant opplevelse. Kunstige smakstilsetninger for å etterligne smaken av det jeg tror skulle være jordbær samt grønne epler føltes litt upassende, smakte i alle fall ikke noe særlig etter å brent noen sekunder.

Litt væromslag møtte vi på underveis, men vi er vant til at det nærmest er automatikk i at sånt skjer i det sekundet man tenner på grillen. Uansett nok til at man ble lettere brent uansett, så da var det kanskje den mengden man tålte i denne omgangen uansett.

Omslaget førte til at man i det minste fikk tatt et litt kult bilde av sollyset på vei ned gjennom skylaget. Husker ikke helt hva man kaller det her i Norge selv om navnet på engelsk visstnok er Crepuscular rays, ikke det at bildet ble tatt i nærheten av hverken soloppgang eller midnatt selv om det er det navnet hentyder på.

Forhåpentligvis får vil litt dårlig vær nå i noen dager så jeg kan få montert sammen sengen min igjen, gjestesengen er helt OK... er bare ikke helt det samme liksom. Man er liksom ikke ment å være gjest i eget hus.

Vi pusser opp

Litt usikker på hvorfor man egentlig sier "vi" i slike sammenhenger selv om man bor alene eller av andre grunner er den eneste involvert i prosjektet. Man sier liksom bare "vi pusser opp" og sånn er det visstnok med den saken.

I enkelte sammenhenger er det vel kanskje sånn at man ønsker å inkludere noen til tross for at den praktiske delen ikke nødvendigvis er blant deres sterkeste sider, men siden jeg tross alt bor alene, til og med elsker å være konge av egen borg, så må man ty til alternative forklaringer.

Alternativet er at uttalen kommer fra en eldre måte å uttrykke seg på, da ved å unngå de mer personlige pronomene når man adresserer noen man har et upersonlig forhold til. Ofte vil det vel si noe sånt som "se så mye bedre jeg er enn deg", men nå til dags ser man stygt på å si slike ting rett ut så da blir det med små hint man selv ikke lenger vet man gir. På den andre siden, er det ikke det man har skapt Facebook og personlige blogger for om ikke for å underbygge våre egne narsissistiske tendenser?

Nok det og tilbake til temaet, som da selvsagt var den at jeg er fullt opptatt med oppussing og har derfor ikke rukket å skrive så mange innlegg på bloggen her. Ikke det at jeg mangler ideer fordi jeg har fortsatt mange issues med verden forøvrig som jeg føler bør håndteres på en eller annen måte, ikke det at det gjør stort mye forskjell med mindre man er åpen for å se på sitt eget liv i henhold til hva man eventuelt leser og tar til seg av informasjon. Ord blir det likevel nok av på sikt, frykt ikke for det altså!

I denne omgangen så var det deler av stuen som sto øverst på listen i form av en tidligere vannskade som hadde drept tapeten, noe som når kombinert med min fine nye flatskjerm rett og slett ikke ga et inntrykk jeg lenger kunne leve med. Så da ble det to dager med arbeid for å preparere og tapetsere denne veggen. En relevant fun fact i denne sammenhengen er at et varmepistol kun koster 79,- på Jula for tiden, den når en temperatur på i overkant av 395 grader Celsius og selv om jeg fortsatt er noen kilo på plussiden luktet likevel ikke tommelen min av stekt bacon... Nærmere biff, men den fresende lyden var derimot spot-on.

Føler for å sette inn et sitat fra en av mine nye favorittbøker, Walden av Henry D. Thoreau. Boken er tunglest, den er mer eller mindre dagboken til en av tidenes mest anerkjente misantroper - det vil si noen som virkelig la sitt hjerte til sitt syn om at samfunnet generelt sett bare var en litt irriterende ting man kun skulle utstå når det var høyst nødvendig.

Å heve  hverdagens livskvalitet er den største av alle kunster. Det er ethvert menneskes, selv i de små ting, å sørge for at ens livsførsel tåler den selvransakelse man i sin både mest opphøyde og kritiske stund kan komme til å underkaste den.

Selvsagt ville forfatteren selv rotert i graven over at jeg siterte ham i forhold til oppussing av visuelle og i ytterste konsekvens praktisk unødvendige ting, men så er det da tross alt snakk om en mann som følte at alle som leser skjønnlitteratur uten å skjønne det sørger for sitt eget konsekvente mentale forfall. Kanskje like greit han ble begravd for et par hundre år siden da kjennskap til ting slik som kiosklitteratur, Big Brother, rosa-blogger og ikke minst YouTube relativt kjapt ville sendt ham ut på leting etter en ledig grav.

Uansett. Mine lesere er glemt, men ikke... uhm... glemt? Må bare bli ferdig med soverommet først.

Det "opplyste" ego

Med all den praten som fra tid til annen sirkulerer rundt i forhold til åndelig opplysning legger man kjapt merke til at det er en del selv-utvalgte eksperter på området, eller hvilket som helst område for den saks skyld, som straks stikker hodet frem for å fortelle om sine suksesser på området. Uansett om de kaller seg guruer, life-coaches eller hva nå enn årets nye hippe navn er for noe, så er ikke alle disse bare en annen form for ego?

Mest trolig ja. Dersom man opphever seg selv til noen som vet bedre enn andre så har man allerede definert dette som en del av sitt eget ego, selv om man velger å bruke merkelappen om å være uten ego så er det fullt mulig å ha et ego basert på akkurat denne troen! På en måte spiller de bare i henhold til en allerede definert historie om seg selv, det er bare det at historien kanskje i større grad er basert på seg selv samt at det hele inkluderer en litt mer egosentrisk fokus.

Det verserer en historie om at en gang ble en Zen-buddhist munk spurt om hvilken lærdom han kunne gi etter å ha brukt et par tiår på meditasjon. Etter å fundert på spørsmålet i noen minutter svarte han helt enkelt at det eneste han hadde lært var at han ikke kunne noe. Personlig tror jeg historien bygger på et av utsagnene fra filosofen Sokrates, det vil si noe slikt som Alt jeg vet, er at jeg ikke vet noe. 

Uansett så tror jeg lærdommen, uansett hvor den opprinnelig måtte komme fra er veldig fin i og med at den på sett og vis samtidig belyser mitt inntrykk om at jo mer folk proklamerer sin ubestridelige mestring av noe, jo mer må jeg nesten vurdere hvorvidt det faktisk heller ikke kun er snakk om noen med et begrenset verdenssyn. Forsåvidt noe som harmoniserer dårlig med vestens tendens til å sette likhetstegn mellom visdom og volum, uavhengig av om det er i antall desibel eller antall ord per minutt.

Betyr ikke det at jeg da samtidig går i den samme fella ved å skrive om det da? Her kommer man over på intensjonen med det man kommuniserer og eventuelt hvorfor. Kan umulig si noe om den resterende verdens intensjon i forhold til noe som helst, det eneste jeg faktisk kan uttale meg om med en viss form for nøyaktighet er min egen intensjon når jeg skriver innlegg som dette. Intensjonen min er rett å slett å forbedre mine egne ferdigheter ved å skrive om de tingene jeg tenker på for tiden, hvorvidt noen leser det er forsåvidt irrelevant.

Tror at uansett hvor enn mye positiv påvirkning en handling tilsynelatende ser ut til å ha, så har jeg problemer med å tro at dersom intensjonen ikke er like ren så vil heller ikke helheten ende opp med å bli til noe positivt. Hvor mange ganger har ikke den norske regjeringen vært involvert i å ettergi fattige nasjoners utenlandsgjeld, men har noen gang noe slikt ført til en forbedring for landet det gjelder? Resultatene tror jeg for det meste har vært begrenset til å nok en gang kunne klappe hverandre på ryggen og skryte av hvor solidariske vi er.

Åndelig opplysning, praktisering av Mindfullness samt eventuelt også meditasjon har blant de med litt mer innsikt jeg har på området fått enkelte likheter med fight club, rett og slett ved at den første regelen om det hele ser ut til å være å ikke snakke om slike ting utenfor eget miljø. Sånn bare for å være på den sikre siden.

<< Når ego møter ... ? | En ny jord >>

Når ego møter ... ?

En ting jeg har stusset over opp gjennom årene er det at folk gjerne vil tillegge deg egenskaper du selv ikke en gang kjenner deg igjen i. Det kan vel å merke være at du selv lever i en tilstand av ubevissthet i forhold til hvem du egentlig er, noe slikt som ditt eget private selvbedrag. Er du derimot rimelig sikker på hvem du er, eller i det minste hva du tenkte i en gitt situasjon så kan det faktisk være noe annet som skjedde.

Et par år tilbake opplevde jeg å bli kalt inn til sjefen min til samtale fordi noen hadde klaget på at jeg var umulig å diskutere noe med, noe som for de som faktisk kjenner meg vil virke relativt fjernt - for de som ikke kjenner meg så er jeg i grunn pragmatisk, og legger ingen prestisje i å være den som presenterer den endelige korrekte løsningen. Kunne egentlig ikke huske å noensinne ha diskutert noe som helst med personen det gjaldt, langt mindre den spesifikke problemstillingen vi måtte komme til en enighet om. WTF?

Hvordan kunne jeg ha vunnet en diskusjon jeg ikke visste om? Muligens hadde jeg hatt den før klokken 9 om morgenen og dermed ikke vært våken nok til å nødvendigvis få med meg alle detaljer, men selv om jeg glemmer et telefonnummer i ny og ne så husker jeg i det minste å ha snakket med noen og om hva. Saken er den at jeg inntil da ikke hadde hatt noe som helst med hendelsen å gjøre, alt hadde foregått i hans egen lille verden.

Litt usikker på om jeg egentlig klarte å fullstendig illustrere poenget jeg ønsket å fremsette, men det jeg hadde håpet å formidle var i alle fall det at det synspunktet andre har av deg kommer ikke alltid til å ha noe som helst med deg selv å gjøre. Noen ganger vil de ha et inntrykk basert på et lite eventuelt ikke-eksisterende grunnlag, andre ganger så har vi rett og slett en tendens til å tillegge andre de svakhetene vi selv sliter med - uavhengig av om de egentlig eksisterer der.

Realiteten er da at uavhengig om hvorvidt du selv vet hvordan du tenker og fungerer til enhver tidspunkt så vil du alltid bli tolket ut fra den andre personens antakelser og inntrykk om deg. Møter du selv situasjonen uten et relevant ego, det vil si at du prøver å være åpen i forhold til å tolke situasjonen slik den faktisk er så kan du faktisk ende opp med å tiltrekke deg mer problemer; rett og slett ved at et ego forventer et annet ego, og det finnes knapt noe mer urovekkende enn noe som plutselig ikke stemmer overens med ens forutinntattheter.

<< Jeg MÅ ... | Det opplyste ego >>

Helt Naturlig Mat

Her om dagen var jeg innom bokhandelen Ark i sentrum, noe som faktisk ser ut til å skje stadig oftere. Mulig det har noe med at det er en av de få stedene i sentrum der det er stille, bråkete småbarn foretrekker å være en helt annen plass og nær sagt alle som kommer innom vet å verdsette et stille øyeblikk.

En annen grunn var at jeg etter å ha laget fylt paprika så hadde jeg nesten en hel Squash liggende i kjøleskapet, så da kunne jeg like godt se om jeg ikke kunne få brukt den til noe. Nærmest snublet over boken Helt Naturlig Mat av René Zografos, hvis faglige grunnlag for å skrive boken visstnok ser ut til å være det at han er sønnen til en kjent kokk. Ved å følge den logikken så burde jeg uten problemer være i stand til å tegne og bygge et hus, men på den andre siden så betyr det at jeg sikkert skulle klart å sette opp en lettvegg uten at den nødvendigvis fikk fullt så mange flere hjørner enn forventet - så noe er det kanskje.

Forsiden lovet i det minste at man skulle kunne spise seg sunn, det vil si økt energi, ned i vekt og ikke minst en frisk kropp. Uten å sulte. Fristende lovnader.

Etter å ha bladd i boken så må jeg nesten konstatere at det må være en fordel for oss at han ikke selv er utdannet kokk, dette rett og slett fordi alle ingrediensene ser ut til å være ting man finner på den lokale butikken. Skulle nesten til å si nærbutikken, men tror det fortsatt gir assosiasjoner til en type butikker som forsvant for 15-20 år siden. Jeg som mann klarte samtidig å finne alt, det vil si at jeg ikke engang trengte å bruke google.no for å finne ut hvordan en eller annen obskur frukt eller grønnsak så ut og hvor man eventuelt skulle klare å grave opp noe slikt. Som singel er det også hyggelig at oppskriftene gjerne er for 1 til 2 personer, der de er større enn dette så står det samtidig at de skal være frysevennlig. Praktisk, og du må ikke komme her og si at den godeste Eyvind Helstrøm ikke hadde fått et lettere infarkt bare av tanken på noe slikt.

Squashmedaljonger med eggerøre og vårløk

Vurderte å bare ta et kjapt bilde av de spesifikke sidene ved bruk av mobilen, men for det første så var det veldig mye der som så håndterbart ut sett fra mitt beskjedne kjøleskap samt at det hele tiden så ut til å være for mange andre i nærheten. Kan ikke ha noe av at noen angir meg eller noe slikt, så da ble det til at jeg kjøpte boken for den nette summen av 261,-. Fikk flørtet meg ned fra butikkprisen slik at jeg fikk nettprisen, score 1 point for the not-so-big-anymore-guy. Så får vi heller prøve å feie under teppet den detaljen om at jeg brukte 261 kroner for å slippe å kaste omtrent 10 kroner verdt av grønnsaker, men på den andre siden så kan det være greit å ha en oppskriftsbok om ikke nødvendigvis omhandler kaker eller andre desserter. De går aldri egentlig ut på dato heller.

Det som er ment å gjøre oppskriftene sunt er at det hele er basert på et paleo-kosthold, eller med andre ord steinalderkosthold slik det urmennesket Grok i sin tid ville inntatt. Vel å merke dersom steinaldermennesket hadde hatt Prix i nærheten, men på disse oppskriftene slipper du i det minste unna snåle frø, grønnsaker og røtter du nærmest må importere selv.

Tacobites

Den første oppskriften jeg prøvde meg på var faktisk bokens utgave av en asiatisk fiskesuppe lagd på kokosmelk, fersk seifilet samt squash og en liten dæsj chili-paste. Hadde et par kompiser på besøk, hvorav den ene kun kom innom gitt lovnader om at det ikke skulle være mat i kategorien Raw Food, og vil tro den ble godt mottatt da det hele var oppspist lenge før jeg i det hele tatt fikk tenkt tanken om å i det hele tatt ta et bilde.

Jeg lagte en meksikansk marinert kylling som ble såpass god at hele kyllingen ble prøvesmakt helt til den fullstendig oppspist før tilbehøret ble ferdig. Ikke noe bilde av den heller, men lover at jeg ikke bruker ordet scrumptious spesielt ofte uten at det er berettiget.

Alt i alt, en fantastisk kokebok for single med behov for å lage mat enten det er utelukkende til seg selv, eller dersom man skulle få gjester. Uansett, dersom man klarer å lage en Toro-rett uten å brenne ned kjøkkenet så skal disse oppskriftene være innenfor kulinarisk rekkevidde. Ta det fra en som faktisk klarte akkurat det innen det første året av å ha flyttet hjemmefra, heldigvis ingenting som vistes såpass godt at det endte opp med å bli trukket fra på depositumet.