Til minne ...

Du gikk i klassen vår på barneskolen, så alt for lenge siden. Siden skilte lag - vi holdt ikke kontakten, til tross for intensjonene om at vår klasse var den beste av de alle og vi måtte jo det. Veien vi kom til å gå var tross alt den samme; vi skulle bli voksen, få jobb, barn og alt det livet hadde å  by på underveis.

Skal jeg være helt ærlig så var vi ikke venner, tror ikke en gang vi forsto hverandre selv om du lærte meg en del ting jeg først forsto flere tiår etterpå. Jeg så på følelser som noe som skulle presses nedi en liten boks innerst inne for å forhåpentligvis aldri bli sett igjen, du skrev dem i pannen din slik at alle skulle se.

Du hylte til alle om at alle ting var så mye bedre der du kom fra, en plass kalt Honningsvåg - vet ikke engang hvilken, ung som jeg var tenkte jeg at livet hadde en iboende logikk som gjorde det unødvendig for meg å i det hele tatt tenke tanken på at det kunne være flere av dem. Du hadde en litt rar dialekt, så  jeg tenkte nok at det var en plass langt langt borte som måtte være helt fantastisk siden der vi var - var en straff å måtte være.

"Eg ska drep mæ" ropte du til læreren, som måtte selvsagt måtte ta en alvorsprat om det hele ute på gangen. Da friminuttet var over så lå du stille der i hjørnet av klasserommet, med barne-saksen plassert over over halsen og noen røde tusje-streker for effekt!

"Hvem er det du lurer?" Tenkte jeg bare, uten å si noe som helst den ene veien eller den andre. Slike sakser kunne knapt nok i stand til å håndtere de få arkene vi hadde til rådighet, men så ville du jo selvsagt ikke dø heller. Døden var ikke noe noen av oss forsto hva var, heller ikke nå, du ville jo bare leve som du var. Omgitt av et indre stormfullt hav, med et stort håp om mer nøyaktige værmeldinger.

(Kilde: Et av Marianns bilder, for vakkert til å ikke deles)

Senere forsto jeg de tingene du forsto allerede da - for følelser er ikke en vond ting, selv om de er vonde og du visste hvor terapeutisk det er å hyle dem ut i verden! Alt av det vakre vi omgir oss av springer ut av følelser, det er de som på magisk vis forvandler havet fra så mye saltvann til den vakre utsikten vi vokste opp omgitt av. De som har flest av oss gjør dem til kunst, så mange år uten at våre veier har krysset så var det selvsagt at du ble kunstner og musiker. Jeg håper du også du ville likt disse ordene fra Shayne Koyczan, som langt bedre setter ord på ting enn hva jeg er i stand til:

you were honest
despite your instinct to say
"it's alright I'm okay"
you said how you felt
without fear or guilt
without remorse or complexity
lucid in your explanation
sterling in your repose
if you thought for a second that no one knew
what you've been going through
I hope you realized the fact that you were wrong
that the long drawn and heavy breaths of despair
have at times been felt by everyone
that pain was and is part of the human condition
and that alone
made you legion

Så hva er egentlig et minneord? Det virker alltid som om at vi kommer tilbake til oss, og så føler vi oss skyldige i å få alt til å handle om oss selv - selv når noen er gått bort! Jeg tror egentlig alle minneord til sist handler om oss selv, for de som allerede har gått bort er dette det siste kapitlet mens vi må finne en måte å plukke opp de restene vi kan og gå videre. Tankene er mine, det er ikke sikkert du ville kjent deg igjen i dem, men det er de vi sitter igjen med.

Et siste ord til deg, Mariann... Jeg kjente deg ikke da og enda mindre nå, men jeg kjente deg godt nok til å vite at du er savnet av de som var deg nær.

Hvil i fred.