Den enkle utveien

Hadde egentlig ikke tenkt å si noe som helst om den enkle utveien når det kommer til overvekt samt eventuelle følgeproblemer slik som type 2 diabetes, men kom til å tenke på at veien ikke tatt ofte også kan være et interessant tema å fundere over, og det ligger faktisk en del tankegang bakom det hele så her er mine tanker rundt det jeg gjerne kaller den enkleste veien..

Den enkle og raskeste utveien er i dag det som kalle en fedme-operasjon, mer teknisk kalt en gastrisk bypassoperasjon der magen kobles om slik at enkelte deler av tarmene ikke lenger benyttes og dermed begrenses den næringen kroppen er i stand til å ta opp fra den maten, og alt annet, som inntas. Operasjonen får du tilgang til ved å vise til en BMI på over 40, men også i tilfeller der du kan dokumentere en BMI på minst 35 samt en eller flere problemer knyttet til overvekten slik som problemer med hofter og knær eller diabetes. Kan du dokumentere disse tingene så er det litt over seks måneders venteliste før du får dette utført eller ved å betale for dette selv, i underkant av 100 000 kr, kan du få dette utført innenfor måneden på et europeisk sykehus.

Så hvorfor i guds navn gjorde du ikke dette da det må da være så mye enklere enn det du har utsatt deg selv for det siste halve året da? Den delen av meg som lener mot selvpining forteller meg at jeg ikke er den typen som velger den enkle utveien fra noe som helst, og så er det da den intelligente delen av meg som har vært utsatt for litt for mange artikler og tv-programmer angående temaet til å i det hele tatt tro at dette kan være noe lurt å utsette seg for med mindre det absolutt ikke er nødvendig. Den kjærligheten jeg går glipp av på grunn av noen ekstra kilo kan jeg fint være spart for da den objektivt sett da neppe kunne være noe å samle på, og for å være helt ærlig så stoler jeg ikke nok på folk i hvite frakker med skalpeller til å la dem prøve - de springer kanskje fortere enn meg, men jeg har ingen planer om å la det bli en fair fight uten biting og lyskespark. Uansett startet jeg opp hele dette prosjektet for å unngå å utvikle sykdommer som følge av overvekt, og selv om jeg hadde plukket opp én siden oppstarten passerte jeg minimumsgrensen for operasjonen før jul, se status Uke 50.

Så hva kan du egentlig si som skulle endre min mening om at dette ville være så mye bedre og enklere for meg da? Egentlig ingen ting som du ikke allerede bør ha blitt fortalt, men jeg synes det første du bør tenke over er hvorvidt legen og kirurgen for den saks skyld i det hele tatt er en person med nok innsikt i ditt liv til å si stopp dersom dette ikke er det rette for deg. Legestanden er litt generalisert en gruppe mennesker som gjennom hele livet har vært de beste i klassen og de har lært seg alt det som kan læres fra en bok om kroppen, men intelligens, en dose arroganse og en stor bokhylle er langt fra det samme som å vite alt som skulle være relevant. Visste du for eksempel at den operasjonen som benyttes i dag kun ble tatt i bruk for 10 år siden, og dette betyr med andre ord at dette heller grove inngrepet i måten fordøyelsessystemet ikke er blitt brukt lenge nok til at vi vet hvordan dette vil påvirke kroppen på lengre sikt - er du ung og i 30-årene så skal du tross alt leve nesten 40 år til, eller enda lengre. Når det gjelder type 2 diabetes så er operasjonen kjent som en kur, men forskning på området har enda ikke vært i stand til å forklare hvorfor dette skjer - en beroligende tanke i forhold til å legge seg under kniven, og de fremste på området arbeider nå under hypotesen at dette har med en endring i enzymproduksjonen og dermed håper at innen noen år skal de kunne gjenskape effekten ved bruk av en tablett. Alle fokuserer på at alt skal bli så mye bedre så lenge som du mister den ekstra vekten, men vet du at for å i det hele tatt overleve etter operasjonen må du spise tabletter resten av livet samt at veldig mange utvikler andre sykdommer og lidelser som en direkte følge av den.

Jeg tilhører en generasjon som fikk alt vi ønsket oss innenfor rimelige grenser, og selv om det er med litt skam jeg sier det så gjorde det at vi kanskje aldri lærte oss at vi enkelte ganger må arbeide for å oppnå det som skal til for å gjøre oss lykkelig - med tanke på at verden går i en retning der mesteparten av oss neppe kommer til å leve like gode liv eller like lenge som våre foreldre gjør så harmoniserer dette dårlig med utgangspunktet. Likevel så er du ikke en statistikk og ved å arbeide for det du ønsker å oppnå så har vi det alle i oss å oppnå disse tingene, ofte har vi bare blitt fortalt så mange ganger at det ikke er mulig at vi ikke bare begynte å tro på det selv, men også forteller det til oss selv. Er du ulykkelig med måten du ser ut så ta gjerne kontakt med meg da jeg er god til å se det beste i alle andre enn meg selv, og kanskje kunne vi da hjelpe hverandre - min tidligere samboer kunne ikke se seg selv i speilet uten å ville gråte, men jeg så alltid det vakre i henne selv om hun pakket kofferten og forlot meg alene.

Med innleggets melankolske sidesteg på plass tar vi en helomvending tilbake til temaet og det jeg egentlig ønsket å komme frem til, som etter å ha sådd tvil om bruken av skalpell for å reparere livet vårt er redusert til ett spørsmål om den psykologiske helsen din. Tar du den kirurgiske utveien for å reparere ditt eget selvbilde vil du garantert få et løft den første tiden før du mest trolig begynner å fokusere på overflødig hud, arrvev og hele listen av ting du gjerne kommer til å se når du titter i speilet. Gi deg selv den tiden du trenger til å bearbeide de problemene du sliter med ved å fokusere på et sunnere og mer harmonisk liv, og ved å gjenvinne den kjærligheten du har mistet for deg selv åpner du samtidig opp for å motta mer kjærlighet fra omverdenen. Gi deg selv mulighetene til å bearbeide hele deg selv, kropp og sjel, på reisen til et bedre liv gjennom å gradvis venne deg til en bedre måte å leve på - velg ett bedre liv gjennom endring av livsstil, men vær ærlig med deg selv om hva du ønsker å endre og hvorvidt du er i stand til å ta vare på og sette pris på resultatet dersom du ikke måtte legge ned arbeidet for å oppnå det.

Jeg valgte å leve livet mitt på en litt sunnere måte og se etter måter å reparere mitt eget selvbilde, og til tross for at andre sikkert synes det hele kan være ett tegn på at jeg sidestiller endring med smerte så er kanskje en operasjon det enkleste, men for meg ville det kun være et midlertidig selvbedrag, med gode muligheter for langsiktige komplikasjoner, og i enden ville det ikke ha utført noe for å reparere mitt underliggende problem.

Hvilket valg ville du tatt?