Misnøye på soverommet...

Blacksad, Dark Horse Books

Så hva gjør man når det kommer klager på soverommet? Vel, for å starte med så er vel første skritt å hoppe over det meste av offentlige kunngjørelser i forhold til situasjonen, men tror vi kan gjøre et unntak i denne omgang. Likevel, er man en gentleman av undertegnedes kaliber så gjør man sitt beste for å ordne opp i det hele.

Litt forenklet detektiv-arbeid for å finne ut hvem som fremsatte klagene i utgangspunktet burde sikkert ikke være nødvendig, jeg var tross alt til stede. Prøvde alt jeg kunne for å få pekt ut synderen, men sånn som menneskets anatomi er lagt opp så vil en normalt sett bare finne tre fingre pekende tilbake på seg selv. Så ja, det kan tenkes at jeg har absorbert nok feminine egenskaper til å på egen hånd konkludere med at en kjølig blåfarge ikke helt passet sammen med det nye inventarets mørke antikke stil.

Etter å ha vurdert alternativene i henhold til gjeldende fargeteori, det vil si de greiene om at blå farge på soverommet visstnok fører til søvnløshet fulgt av depresjon mens eksempelvis en grønn tone skal virke avslappende. Valget falt da på en litt avdempet tone på veggene, valmuefrø, samt en pent komplementerende lys farge på lister og andre detaljer, hvit pepper faktisk.

Ooh la la... Snakker om mann som er i kontakt med sine feminine sider her ja, velge ut farger og hele pakka. Vel, nei - kan nok ikke skryte på meg akkurat det. Stjal rett og slett fargekodene fra et av idé-heftene fra Jotun, den med fokus på det de kaller innbydende soverom for "indre ro og avslapning". Hvordan jeg visste hvordan dette kom til å passe sammen med møblementet? Eksemplet var møblert i samme stil så dersom det nå likevel skulle komme noen nye klager i etterkant, fra meg selv eller spesielt inviterte gjester med langt mer peiling på slikt enn det jeg kan skryte på meg så forbeholder jeg meg dermed all rett til å helt og holdent skylde på Jotun!

Underveis måtte det selvsagt et kvinnfolk til for å peke ut at grønnfargen jeg da hadde valgt ut slettes ikke en gang var grønn, den var visst grå. Malingen var allerede blandet sammen og betalt for så da var det ingen utvei annet enn å bare smøre den utover, muligens bør jeg sikkert notere meg for neste gang at farger som høres "plantete" ut ikke nødvendigvis trenger å bety grønn i noen form. Vel, vel.

Utsikt mot soverommets avdeling for avslapning.

Hvorvidt alt ender opp med å være verdt alt arbeidet, inkludert det å sove i nesten to uker på gjesterommet for å unngå å puste inn så altfor mye kjemiske fordampninger vil nok tiden vise - så langt er det vel bare litt friskt med noe nytt i hverdagen.

Kanskje litt i overkant nøye å male absolutt alle flater inne på soverommet da, det må jeg nok innrømme. Strengt tatt er man vel ikke ment å skulle male gulvbelegg, men det var nok mer noe som bare skjedde sånn helt av seg selv underveis. Lærte i det minste en dyrekjøpt lekse at for det første så er det en dårlig idé å hoppe ned fra en stol mens man holder på et brett med maling, for det andre det at man kanskje bør unne seg såpass tid at man tenker over hvor en man i så fall kom til å lande. En liten relevant fun fact relatert til dette er da at mye av dagens maling ikke lenger kommer på de fine metallboksene slik de gjorde før i tiden, du husker de som bare blir bulkete og slikt av litt for hard påkjenning? Vel, de nye er av plast og tåler ikke fullt så mye at en person på rundt 100 kilo lander på dem. *Splorsj*, faen og hvordan i helvete får man en halv liter maling opp av gulvet fortere enn svint?

Likevel så ordner det meste seg for folk som er villig til å investere litt blod, svette og bannskapsord i hverdagen. Ferdig ble man etter hvert uansett, og må nesten si det som så at ja - jeg har nok mine spektakulære øyeblikk jeg også. Så da får man bare satse på at man ikke finner for mange helligdager i taket gjennom en søvnløs sommernatt, de nye persiennene er heldigvis nøye og eksplisitt montert for å minimere mengden lys utenfra så da er i alle fall det et problem mindre... Mens man venter på noen deilige og kalde høst- og vinter-dager (varme verdsettes uansett for det meste kun på ferie, samt selvsagt også helger).

Utsikt mot underholdningsavdelingen, konsollbord faktisk enda uten konsoll.

Så hva har man da lært av alt dette? Hmm... Se før man hopper, kanskje? Samt muligens også det at to uker er absolutt det maksimale jeg klarer å inkludere malingmateriell i livet mitt før jeg er klar for å vurdere profesjonell hjelp, en stakkars perfeksjonist kan ende opp med å bli gal av langt mindre.

NB! Ja, jeg vet at sengetøyet ikke helt passer, harmoniserer eller ser spesielt pent ut. En ting av gangen for svarte svingende, Kid interiør og lignende butikker er for viderekomne.

Sommartider, hej hej, sommartider!

Som bosatt i Tromsø er det ikke annet å glede seg over annet enn miljøet, folket, naturen og alt det der. Ønsker om spesifikt vær på et gitt tidspunkt er vel nærmest definisjon på håpløst her, med mindre man da egentlig kun foretrekker det vi så smått referer til innevær. Vi er kanskje ikke så hardt rustet i forhold til å tåle det fine været når det kommer, men vi vet i det minste å sette pris på ethvert sekund av det.

Helt til vi blir solbrent, balanserer på kanten av å besvime som følge av blodtap (bzzz bzzz) eller rett og slett finner ut at nå var vi faktisk blitt litt lei halvstekt kjøtt tilberedt under forholdsvis manglende sanitære forhold. Noen av oss er tross alt genetisk tilpasset kulde, snø og lange tider uten sollys, rett og slett alt annet enn fint vær.

Søndagen var det ment at man skulle få fortsatt på noe av de oppussingsarbeidet jeg har styrt med den siste tiden og dermed hoppet over å skrive så spesielt mye, i digitalisert format i alle fall. Alt det gikk ut av vinduet og den reverterte plutselig til å være den store hviledagen igjen, lett servering og bok nytes ute på veranda uten en eneste tanke i forhold til et soverom der det tilsynelatende har gått av en bombe... som på sett å vis hadde demontert det meste av inventaret og spredt alle delene utover hele leiligheten (slikt som skjer).

Mandag kunne ikke bli annet enn en spesiell dag sånn med tanke på at sikten utenfor huset var knapt 20m, om enn lavtliggende med det resultatet at ting som Tromsøbrua sin øverste del ravet ovet tåkedekket. Temperaturen var høy og dagen ble så varm at kortbukse faktisk ble dratt på seg, Telegrafbukta ble invadert og et varierende utvalg forholdsvist lokalt dyreliv endte opp noen få centimeter ovenfor glødende kull.

Til og med Marsmallow ble forsøkt grillet underveis, men i og med at innkjøpsansvarlige hadde falt for fristelsen til å kjøpe de kulere fargesprakende variantene så ble det en litt vel interessant opplevelse. Kunstige smakstilsetninger for å etterligne smaken av det jeg tror skulle være jordbær samt grønne epler føltes litt upassende, smakte i alle fall ikke noe særlig etter å brent noen sekunder.

Litt væromslag møtte vi på underveis, men vi er vant til at det nærmest er automatikk i at sånt skjer i det sekundet man tenner på grillen. Uansett nok til at man ble lettere brent uansett, så da var det kanskje den mengden man tålte i denne omgangen uansett.

Omslaget førte til at man i det minste fikk tatt et litt kult bilde av sollyset på vei ned gjennom skylaget. Husker ikke helt hva man kaller det her i Norge selv om navnet på engelsk visstnok er Crepuscular rays, ikke det at bildet ble tatt i nærheten av hverken soloppgang eller midnatt selv om det er det navnet hentyder på.

Forhåpentligvis får vil litt dårlig vær nå i noen dager så jeg kan få montert sammen sengen min igjen, gjestesengen er helt OK... er bare ikke helt det samme liksom. Man er liksom ikke ment å være gjest i eget hus.

Vi pusser opp

Litt usikker på hvorfor man egentlig sier "vi" i slike sammenhenger selv om man bor alene eller av andre grunner er den eneste involvert i prosjektet. Man sier liksom bare "vi pusser opp" og sånn er det visstnok med den saken.

I enkelte sammenhenger er det vel kanskje sånn at man ønsker å inkludere noen til tross for at den praktiske delen ikke nødvendigvis er blant deres sterkeste sider, men siden jeg tross alt bor alene, til og med elsker å være konge av egen borg, så må man ty til alternative forklaringer.

Alternativet er at uttalen kommer fra en eldre måte å uttrykke seg på, da ved å unngå de mer personlige pronomene når man adresserer noen man har et upersonlig forhold til. Ofte vil det vel si noe sånt som "se så mye bedre jeg er enn deg", men nå til dags ser man stygt på å si slike ting rett ut så da blir det med små hint man selv ikke lenger vet man gir. På den andre siden, er det ikke det man har skapt Facebook og personlige blogger for om ikke for å underbygge våre egne narsissistiske tendenser?

Nok det og tilbake til temaet, som da selvsagt var den at jeg er fullt opptatt med oppussing og har derfor ikke rukket å skrive så mange innlegg på bloggen her. Ikke det at jeg mangler ideer fordi jeg har fortsatt mange issues med verden forøvrig som jeg føler bør håndteres på en eller annen måte, ikke det at det gjør stort mye forskjell med mindre man er åpen for å se på sitt eget liv i henhold til hva man eventuelt leser og tar til seg av informasjon. Ord blir det likevel nok av på sikt, frykt ikke for det altså!

I denne omgangen så var det deler av stuen som sto øverst på listen i form av en tidligere vannskade som hadde drept tapeten, noe som når kombinert med min fine nye flatskjerm rett og slett ikke ga et inntrykk jeg lenger kunne leve med. Så da ble det to dager med arbeid for å preparere og tapetsere denne veggen. En relevant fun fact i denne sammenhengen er at et varmepistol kun koster 79,- på Jula for tiden, den når en temperatur på i overkant av 395 grader Celsius og selv om jeg fortsatt er noen kilo på plussiden luktet likevel ikke tommelen min av stekt bacon... Nærmere biff, men den fresende lyden var derimot spot-on.

Føler for å sette inn et sitat fra en av mine nye favorittbøker, Walden av Henry D. Thoreau. Boken er tunglest, den er mer eller mindre dagboken til en av tidenes mest anerkjente misantroper - det vil si noen som virkelig la sitt hjerte til sitt syn om at samfunnet generelt sett bare var en litt irriterende ting man kun skulle utstå når det var høyst nødvendig.

Å heve  hverdagens livskvalitet er den største av alle kunster. Det er ethvert menneskes, selv i de små ting, å sørge for at ens livsførsel tåler den selvransakelse man i sin både mest opphøyde og kritiske stund kan komme til å underkaste den.

Selvsagt ville forfatteren selv rotert i graven over at jeg siterte ham i forhold til oppussing av visuelle og i ytterste konsekvens praktisk unødvendige ting, men så er det da tross alt snakk om en mann som følte at alle som leser skjønnlitteratur uten å skjønne det sørger for sitt eget konsekvente mentale forfall. Kanskje like greit han ble begravd for et par hundre år siden da kjennskap til ting slik som kiosklitteratur, Big Brother, rosa-blogger og ikke minst YouTube relativt kjapt ville sendt ham ut på leting etter en ledig grav.

Uansett. Mine lesere er glemt, men ikke... uhm... glemt? Må bare bli ferdig med soverommet først.

Det "opplyste" ego

Med all den praten som fra tid til annen sirkulerer rundt i forhold til åndelig opplysning legger man kjapt merke til at det er en del selv-utvalgte eksperter på området, eller hvilket som helst område for den saks skyld, som straks stikker hodet frem for å fortelle om sine suksesser på området. Uansett om de kaller seg guruer, life-coaches eller hva nå enn årets nye hippe navn er for noe, så er ikke alle disse bare en annen form for ego?

Mest trolig ja. Dersom man opphever seg selv til noen som vet bedre enn andre så har man allerede definert dette som en del av sitt eget ego, selv om man velger å bruke merkelappen om å være uten ego så er det fullt mulig å ha et ego basert på akkurat denne troen! På en måte spiller de bare i henhold til en allerede definert historie om seg selv, det er bare det at historien kanskje i større grad er basert på seg selv samt at det hele inkluderer en litt mer egosentrisk fokus.

Det verserer en historie om at en gang ble en Zen-buddhist munk spurt om hvilken lærdom han kunne gi etter å ha brukt et par tiår på meditasjon. Etter å fundert på spørsmålet i noen minutter svarte han helt enkelt at det eneste han hadde lært var at han ikke kunne noe. Personlig tror jeg historien bygger på et av utsagnene fra filosofen Sokrates, det vil si noe slikt som Alt jeg vet, er at jeg ikke vet noe. 

Uansett så tror jeg lærdommen, uansett hvor den opprinnelig måtte komme fra er veldig fin i og med at den på sett og vis samtidig belyser mitt inntrykk om at jo mer folk proklamerer sin ubestridelige mestring av noe, jo mer må jeg nesten vurdere hvorvidt det faktisk heller ikke kun er snakk om noen med et begrenset verdenssyn. Forsåvidt noe som harmoniserer dårlig med vestens tendens til å sette likhetstegn mellom visdom og volum, uavhengig av om det er i antall desibel eller antall ord per minutt.

Betyr ikke det at jeg da samtidig går i den samme fella ved å skrive om det da? Her kommer man over på intensjonen med det man kommuniserer og eventuelt hvorfor. Kan umulig si noe om den resterende verdens intensjon i forhold til noe som helst, det eneste jeg faktisk kan uttale meg om med en viss form for nøyaktighet er min egen intensjon når jeg skriver innlegg som dette. Intensjonen min er rett å slett å forbedre mine egne ferdigheter ved å skrive om de tingene jeg tenker på for tiden, hvorvidt noen leser det er forsåvidt irrelevant.

Tror at uansett hvor enn mye positiv påvirkning en handling tilsynelatende ser ut til å ha, så har jeg problemer med å tro at dersom intensjonen ikke er like ren så vil heller ikke helheten ende opp med å bli til noe positivt. Hvor mange ganger har ikke den norske regjeringen vært involvert i å ettergi fattige nasjoners utenlandsgjeld, men har noen gang noe slikt ført til en forbedring for landet det gjelder? Resultatene tror jeg for det meste har vært begrenset til å nok en gang kunne klappe hverandre på ryggen og skryte av hvor solidariske vi er.

Åndelig opplysning, praktisering av Mindfullness samt eventuelt også meditasjon har blant de med litt mer innsikt jeg har på området fått enkelte likheter med fight club, rett og slett ved at den første regelen om det hele ser ut til å være å ikke snakke om slike ting utenfor eget miljø. Sånn bare for å være på den sikre siden.

<< Når ego møter ... ? | En ny jord >>

Når ego møter ... ?

En ting jeg har stusset over opp gjennom årene er det at folk gjerne vil tillegge deg egenskaper du selv ikke en gang kjenner deg igjen i. Det kan vel å merke være at du selv lever i en tilstand av ubevissthet i forhold til hvem du egentlig er, noe slikt som ditt eget private selvbedrag. Er du derimot rimelig sikker på hvem du er, eller i det minste hva du tenkte i en gitt situasjon så kan det faktisk være noe annet som skjedde.

Et par år tilbake opplevde jeg å bli kalt inn til sjefen min til samtale fordi noen hadde klaget på at jeg var umulig å diskutere noe med, noe som for de som faktisk kjenner meg vil virke relativt fjernt - for de som ikke kjenner meg så er jeg i grunn pragmatisk, og legger ingen prestisje i å være den som presenterer den endelige korrekte løsningen. Kunne egentlig ikke huske å noensinne ha diskutert noe som helst med personen det gjaldt, langt mindre den spesifikke problemstillingen vi måtte komme til en enighet om. WTF?

Hvordan kunne jeg ha vunnet en diskusjon jeg ikke visste om? Muligens hadde jeg hatt den før klokken 9 om morgenen og dermed ikke vært våken nok til å nødvendigvis få med meg alle detaljer, men selv om jeg glemmer et telefonnummer i ny og ne så husker jeg i det minste å ha snakket med noen og om hva. Saken er den at jeg inntil da ikke hadde hatt noe som helst med hendelsen å gjøre, alt hadde foregått i hans egen lille verden.

Litt usikker på om jeg egentlig klarte å fullstendig illustrere poenget jeg ønsket å fremsette, men det jeg hadde håpet å formidle var i alle fall det at det synspunktet andre har av deg kommer ikke alltid til å ha noe som helst med deg selv å gjøre. Noen ganger vil de ha et inntrykk basert på et lite eventuelt ikke-eksisterende grunnlag, andre ganger så har vi rett og slett en tendens til å tillegge andre de svakhetene vi selv sliter med - uavhengig av om de egentlig eksisterer der.

Realiteten er da at uavhengig om hvorvidt du selv vet hvordan du tenker og fungerer til enhver tidspunkt så vil du alltid bli tolket ut fra den andre personens antakelser og inntrykk om deg. Møter du selv situasjonen uten et relevant ego, det vil si at du prøver å være åpen i forhold til å tolke situasjonen slik den faktisk er så kan du faktisk ende opp med å tiltrekke deg mer problemer; rett og slett ved at et ego forventer et annet ego, og det finnes knapt noe mer urovekkende enn noe som plutselig ikke stemmer overens med ens forutinntattheter.

<< Jeg MÅ ... | Det opplyste ego >>

Helt Naturlig Mat

Her om dagen var jeg innom bokhandelen Ark i sentrum, noe som faktisk ser ut til å skje stadig oftere. Mulig det har noe med at det er en av de få stedene i sentrum der det er stille, bråkete småbarn foretrekker å være en helt annen plass og nær sagt alle som kommer innom vet å verdsette et stille øyeblikk.

En annen grunn var at jeg etter å ha laget fylt paprika så hadde jeg nesten en hel Squash liggende i kjøleskapet, så da kunne jeg like godt se om jeg ikke kunne få brukt den til noe. Nærmest snublet over boken Helt Naturlig Mat av René Zografos, hvis faglige grunnlag for å skrive boken visstnok ser ut til å være det at han er sønnen til en kjent kokk. Ved å følge den logikken så burde jeg uten problemer være i stand til å tegne og bygge et hus, men på den andre siden så betyr det at jeg sikkert skulle klart å sette opp en lettvegg uten at den nødvendigvis fikk fullt så mange flere hjørner enn forventet - så noe er det kanskje.

Forsiden lovet i det minste at man skulle kunne spise seg sunn, det vil si økt energi, ned i vekt og ikke minst en frisk kropp. Uten å sulte. Fristende lovnader.

Etter å ha bladd i boken så må jeg nesten konstatere at det må være en fordel for oss at han ikke selv er utdannet kokk, dette rett og slett fordi alle ingrediensene ser ut til å være ting man finner på den lokale butikken. Skulle nesten til å si nærbutikken, men tror det fortsatt gir assosiasjoner til en type butikker som forsvant for 15-20 år siden. Jeg som mann klarte samtidig å finne alt, det vil si at jeg ikke engang trengte å bruke google.no for å finne ut hvordan en eller annen obskur frukt eller grønnsak så ut og hvor man eventuelt skulle klare å grave opp noe slikt. Som singel er det også hyggelig at oppskriftene gjerne er for 1 til 2 personer, der de er større enn dette så står det samtidig at de skal være frysevennlig. Praktisk, og du må ikke komme her og si at den godeste Eyvind Helstrøm ikke hadde fått et lettere infarkt bare av tanken på noe slikt.

Squashmedaljonger med eggerøre og vårløk

Vurderte å bare ta et kjapt bilde av de spesifikke sidene ved bruk av mobilen, men for det første så var det veldig mye der som så håndterbart ut sett fra mitt beskjedne kjøleskap samt at det hele tiden så ut til å være for mange andre i nærheten. Kan ikke ha noe av at noen angir meg eller noe slikt, så da ble det til at jeg kjøpte boken for den nette summen av 261,-. Fikk flørtet meg ned fra butikkprisen slik at jeg fikk nettprisen, score 1 point for the not-so-big-anymore-guy. Så får vi heller prøve å feie under teppet den detaljen om at jeg brukte 261 kroner for å slippe å kaste omtrent 10 kroner verdt av grønnsaker, men på den andre siden så kan det være greit å ha en oppskriftsbok om ikke nødvendigvis omhandler kaker eller andre desserter. De går aldri egentlig ut på dato heller.

Det som er ment å gjøre oppskriftene sunt er at det hele er basert på et paleo-kosthold, eller med andre ord steinalderkosthold slik det urmennesket Grok i sin tid ville inntatt. Vel å merke dersom steinaldermennesket hadde hatt Prix i nærheten, men på disse oppskriftene slipper du i det minste unna snåle frø, grønnsaker og røtter du nærmest må importere selv.

Tacobites

Den første oppskriften jeg prøvde meg på var faktisk bokens utgave av en asiatisk fiskesuppe lagd på kokosmelk, fersk seifilet samt squash og en liten dæsj chili-paste. Hadde et par kompiser på besøk, hvorav den ene kun kom innom gitt lovnader om at det ikke skulle være mat i kategorien Raw Food, og vil tro den ble godt mottatt da det hele var oppspist lenge før jeg i det hele tatt fikk tenkt tanken om å i det hele tatt ta et bilde.

Jeg lagte en meksikansk marinert kylling som ble såpass god at hele kyllingen ble prøvesmakt helt til den fullstendig oppspist før tilbehøret ble ferdig. Ikke noe bilde av den heller, men lover at jeg ikke bruker ordet scrumptious spesielt ofte uten at det er berettiget.

Alt i alt, en fantastisk kokebok for single med behov for å lage mat enten det er utelukkende til seg selv, eller dersom man skulle få gjester. Uansett, dersom man klarer å lage en Toro-rett uten å brenne ned kjøkkenet så skal disse oppskriftene være innenfor kulinarisk rekkevidde. Ta det fra en som faktisk klarte akkurat det innen det første året av å ha flyttet hjemmefra, heldigvis ingenting som vistes såpass godt at det endte opp med å bli trukket fra på depositumet.

¡Ay Gazpacho!

Speedy Gonzales (Warner Brothers)

Trodde liksom at jeg liksom skulle ha lært det jeg trengte å vite om Raw Food til nå, i alle fall det at jeg egentlig er den typen person som får maten på bordet og to sekunder etterpå kontemplerer hvorvidt dette egentlig ikke hadde smakt bedre om det hadde vært varmt, eventuelt til og med blitt servert sammen med litt stekt bacon. Helt rått, var vel likevel litt av poenget...

Vel, denne gangen var jeg kommet frem til å teste ut Gazpacho, en tomat-basert grønnsakssuppe som faktisk er ment å skulle serveres kald. Har heller ikke smakt en skikkelig utgave av suppen tidligere så heller ikke denne gangen har jeg det helt store sammenligningsgrunnlaget å lene meg på utover en forholdsvis objektiv evne til å vurdere den sånn helt direkte.

Selve oppskriften var noe heftig når det kom til mengde så måtte vel å merke modifisere den litt for å få den tilpasset hva enn jeg selv var forventet til å kunne presse ned av suppe, så da ble den endelige modifiserte oppskriften noe slik som gjengitt nedenfor.

Ingredienser

• 3 tomater
• 1/4 agurk
• 1/4 paprika
• 1/2 fedd hvitløk
• 1/4 kopp basilikumblader (tettpakket)
• 1/8 kopp eplecider-eddik
• 1 ss olivenolje
• 1/2 ts kajennepepper
• 1/4 ts salt
• 1/4 ts pepper

Tilberedning

1. Tomater kuttes opp i båter, agurk skrelles, paprika renskes og hvitløk grovhakkes.
2. Ha alt det flytende oppi en blender, tilsett så resten mens den kjører.
3. Kjør blenderen inntil alt har fått ønsket konsistens og fylde, tilsett vann ved ønske om en mer flytende konsistens.

Suppen skal riktignok ikke serveres med kokte egg, men tror jeg må påberope meg retten til å hevde at det står nedskrevet i bæretillatelsen for kokkekniven at det må være kokte egg til tomatsuppe. Personlig så vil jeg nok ønske å gi det hele et kjapt oppkok før suppen ble servert, men i og med at det ikke er lov og jeg allerede hadde brutt en av hovedbudene så var jeg for lat til å bryte det andre samtidig. Likevel så er suppen relativt grei med en god smak av kajenne samt en litt spiss undertone fra eddiken, men skulle jeg lagd mer av denne så ville jeg nok for min del ha redusert mengden eddik.

Vet ikke om det kan kalles en glødende anbefaling av denne suppen, men den var i det minste spiselig. Litt koking, noen kokte egg og kanskje litt revet parmesanost så kunne vi kanskje pratet om noe viktig her.

<< Bare barnemat?

Bare barnemat?

Søtpotet (Uffus Poteticus Søtus)

Med suksessen jeg gjorde med den fylte paprikaen, det vil si å ha unngått å måtte lage en middag til den dagen, så var det all den motivasjonen man trengte for å gi Raw Food enda et forsøk på å mette en relativt lat kropp.

Retten som ble valgt ut fra kokeboken, se Helt rått?, var noe jeg riktignok aldri hadde smakt før, nemlig søtpotet-puré. Søtpoteten i seg selv er en rot-grønnsak fra Sør-Amerika og som navnet tilsier så smaker den relativt søtt til å vokse under bakken, men utover utseendet så har den lite til felles med den poteten vi kjenner - i konsistens og smak synes jeg den minner mest om en litt søtere utgave av kålrabi, ikke et dårlig utgangspunkt.

Ingredienser

• 1 søtpotet
• 1/2 eple
• 1/2 appelsin (saften)
• 1/2 avokado
• 1 ss honning
• 1 ts kanel

Tilberedning

1. Tilsett saften av appelsinen først i blenderen fulgt av honning og kanel, dette ettersom de fleste billigere blendere ikke er i stand til å mikse sammen ingredienser som ikke er flytende - når man begrenser seg til 200 kr på Jula så snakker man ikke om helt fantastisk kvalitet, men funker til mitt heller kortvarige eksperiment.
2. Resten kuttes opp i passe håndterbare biter før ingrediensene hives oppi blenderen. Burde nærmest ikke være nødvendig å nevne det, men eplekjerner samt at skall og stein tilhørende avokadoen skal ikke være med.
3. Blend til passe konsistens, det vil si at den har en fløyelsmyk konsistens - tilsett mer appelsinsaft ved behov.

Retten serveres mens den fortsatt er temperert, ikke at den noen gang kommer til å være noe annet i og med at dette da selvsagt er raw food - med andre ord ikke noe stress her i gården, ferdig når du har tid til å spise, diverse uhell underveis er tørket av kjøkkenskapene samt at du eventuelt har rukket å bli tilstrekkelig sulten nok til å vurdere å smake på resultatet.

Det hele lukter søtt og har nå fått en litt sykelig oransje farge, litt usikker på hvorvidt det riktignok er en forbedring fra den rosa søtpoteten så det får være opp til deg selv å vurdere. For å være helt ærlig så gir det hele meg en del flashbacks til å ha fått stappet i meg barnemat som så omtrent slik ut i løpet av mine første leveår - nå vet jeg selvsagt at jeg egentlig ikke har disse minnene, så det er sikkert noe jeg kobler opp mot diverse andre siklende babyer jeg har kommet over på diverse kjøpesenter-kafeer. Selvsagt hadde babyene den tvilsomme fordelen av noen som kunne lage fly-lyder under håndtering av skjeen mens jeg er pent nødt til å klare meg på egen hånd uten den slags distraherende inspirasjoner.

Smaken av det hele er litt som å spise rømmegrøt bare at smaken er helt feil, den er ikke ment å skulle smake av appelsin og kanel samtidig. Amerikanerne oppfant riktignok hamburgeren så det har riktignok kommet en del spiselige retter derfra, men dette er ikke en av dem. Vel å merke så kan det hende at den manglende kokingen samt mangelen av marshmallow hadde kunne gjort en forskjell... Har derimot mine tvil, og vil håpe på det sterkeste at jeg har klart å vokse tilstrekkelig nok til å aldri igjen utsette meg for noe som best kan beskrives som barnemat. Blech!

<< Fylt paprika | ¡Ay Gazpacho! >>

Jeg skal på ferie!

Kilde: inspiratour.com

Om noen måneder eller noe sånt... Så langt er jeg kun påmeldt selve reisen, men da har jeg i det minste bestemt meg for hvor jeg skulle finne på å dra. Alternativene var mange, enda flere eliminerte dessverre seg selv rimelig raskt; bare av ren og skjær urimelighet.

Vet ikke hva det er med romantiske utflukter for to som bare virker fryktelig deprimerende når sivilstanden indikerer noe annet enn to, men når alternativet er å konkurrere i mengden alkohol inntatt på kortest mulig tid på en strand i Spania så er alternativene kjapt minkende. Vel, visste med andre ord hvor jeg ikke skulle dra.

Skal man da reise alene så ser det ut til at man må være kvinne, visstnok for å i alle fall kvalifisere til slike ting som jomfrureiser.no så da utgår i alle de som leverandør - føler det litt diskriminerende å ikke kunne delta på guidede kulturreiser til utlandet, men er vel kanskje for å unngå at noen klager på mengden tid brukt på diverse handels-boder fremfor å faktisk få med seg de mer kulturelle høydepunktene plassene har å tilby. For menn ser det ut til at alternativet er orientert rundt golf, seiling, kajakk eller rett og slett bare store mengder alkohol. Hvordan visste de at dette var det jeg interesserte meg mest for? Ikke i nærheten en gang, så da er det bare å fortsette letingen.

Setter derimot pris på natur. Ferie handler tross alt om å gjøre de tingene man ikke gjør resten av året, så da er det ikke snakk om å sitte foran en datamaskin eller med en kopp te på kafe som gjelder i den sammenhengen. Hadde håpet på å kunne få deltatt på noe slikt som Ti på Topp her i Tromsø i år, men været har dessverre så langt ikke gitt mye motivasjon for akkurat det - likevel så er vi ikke kommet til juli så da er de beste månedene foran meg.

Likevel endte jeg opp med å snuble over en reise som så ut til å passe meg på hjemmesidene til inspiratour.com, som ikke bare ser ut til å kombinere behovet for å signere et visst antall topper som gjennomført i løpet av året samt at det faktisk oppfyller en av ønskene jeg skisserte tidligere i innlegget jeg er hva jeg ønsker.

Reisen går, som bildet oppe til høyre hintet til, da med andre ord til Skottland. Mer spesifikt en vandretur langs noen deler av det Skotske høylandet, oppover enda mer av det samt overnatting på et nytt sted ved slutten av hver tur.

Beinn Eighe (kilde: Wikipedia)

Hmm... Ble nesten slått av litt øyeblikkelig anger her av å allerede sendt avgårde bestillingen da daglige etapper på 10-20 kilometer samt stigninger på 500 til 900 høydemetere kanskje fortsatt litt er utenfor min mer realistiske kapasitet. Vel, med en heftig innbetalt depositum så er det vel bare å hive seg i treningen så man ikke risikerer å få det kjipt på ferie. Må vel nesten også investere i en passende sekk, klær for varierende vær samt noe slikt som en heidundrende mengde gnagsår-plaster.

Krone-isen jeg skrøt av å kunne betale for med mine resterende skattepenger får nok bli en ekstra liten ferie utover juli eller august en gang, bør være mulig å finne seg en pause for litt is i løpet av den tiden. Får kanskje råd til en ekstra is dersom jeg går både til og fra sentrum, trenger i alle fall treningen.

<< Skattepenger!

Fylt paprika

Med å ha skrytt på meg det å ha kjøpt en bok om slanking, kosthold og ikke minst tilhørende matlaging så har jeg tydeligvis malt meg inn i et hjørne der jeg nesten er nødt til å prøve meg på å lage middag basert på raw food. Helt rått? Jepp. Spiselig? Vi får se.

Den første tingen i boken der jeg faktisk gjenkjente samtlige av ingrediensene, nesten i det minste var en heller uskyldig utseende oppskrift på fylt paprika. En rett jeg tidligere har smakt uten å nødvendigvis ha elsket den, men på den andre siden så er det vel forsåvidt noe jeg i det minste hadde en ide om hvordan det var ment å skulle bli. Ikke alltid en fordel med sånne helsekost-folk, men for min del gjør det i det minste ting enklere når man egentlig ikke har de nødvendige godkjenningene for å håndtere mitt heller luksuriøse utvalg av kjøkkenkniver. Skal ikke kimse av noe sånt som to hele 50-lapper lagt igjen på Jula, oppvaskmaskinen er like flink til å drepe dyre så vel som billige kniver - på denne måten sparer jeg i det minste penger.

Ingredienser

• Paprika
• 2 stykk, rød eller grønn.
• Fyll
• 1 kopp mandler
• 1/2 kopp valnøtter
• 1 kopp soltørkede tomater
• 1/2 kopp zucchini eller squash
• 1 gulrot
• 1/4 gul løk
• 1 fedd hvitløk
• 1/2 ts salt
• 1/4 ts pepper
• 1/2 ts spisskummen
• 1/4 ts rosmarin

Tilberedning

1. Mandler og valnøtter legges i vann natten over for å myke dem opp tilstrekkelig for bruk i retten. Skylles godt før bruk.
2. De soltørkede tomatene må mykes litt opp før de kan brukes, dette kan gjøres ved å legge dem i varmt, ikke kokende, vann i omtrent 20 minutter.
3. Alt annet, unntatt paprikaen selvsagt, kuttes i små biter og males så opp til en passe grov masse i en blender eller annen egnet kjøkkenmaskin. Den skal ha litt tyggemotstand, omtrent som kjøttdeig og ikke være helt flytende.
4. Massen fylles oppi paprikaene og serveres til ventende gjester, dersom du måtte ha noen er eksperimentell nok til å være villig til å prøve.

Denne oppskriften er nok til fire porsjoner, og avbildet er det faktisk to hele middagsporsjoner som er lagt opp på tallerkenen. Virker litt lite, men tro meg - det skal noe til å presse ned stort mer enn en porsjon av dette. Ikke nødvendigvis på grunn av smaken som forsåvidt er overraskende god, men mer fordi den vil virke veldig fyllende på grunn av mengden fiber og sunt fett.

En advarsel på tampen er riktignok at ettersom ingenting stekes eller kokes så gir krydderiene veldig mye smak til retten så det kan være en god ide å motstå fristelsen til å krydre så veldig mye mer enn det som står oppført.

<< Helt rått? | Bare barnemat? >>

Helt rått?

Her om dagen begynte jeg å lese om noe slankegreier kalt Fat Loss Factor, veldig amerikansk, veldig reklamert for og veldig rosenrødt kan det nesten se ut som. Vel å merke så var grunnen til at jeg så på den i og med at det inkluderes en del tips for å øke den naturlige forbrenningen ved å spise korrekt, hva man skal unngå og alt slikt. Skal ikke akkurat påstå at lovnaden om at det var helt greit å spise sjokolade en dag i uken ikke var en viktig faktor, nok om det.

Et av stegene inkluderer visstnok det de kaller raw food, det vil si mat som er tilberedt uten hverken koking eller steking. Naturlig nok var jeg en smule skeptisk til det hele, men når man er uansett nødt til å lage middag så er det verre måter å kutte tiden på kjøkkenet enn å gå for rene råvarer uten så mye av det som mor, det vil egentlig si farmor, alltid har kalt groks - mat som ikke er skikkelig. Vet ikke hva hun ville sagt om disse rettene? Neppe noe spesielt hyggelig vil jeg tro, men i det minste så er det ikke snakk om enda en Grandiosa!

Teorien er i det minste at mat som er kokt eller stekt har mistet veldig mye av sine naturlige vitaminer, enzymer og ikke minst fiber. Ved å hoppe over dette steget unngår man da dette og skal visstnok ende opp med mat som skal være langt mer sunnere og bedre for oss, i alle fall så lenge som at man spiser ren og økologisk mat - alt som kommer på boks eller flaske er visst en big no-no på grunn av farlige tilsetningsstoffer og alt slikt.

Nå er vel ikke raw food noe som er fullt så nytt eller noe denne boken i utgangspunktet har funnet på, men tenkte som så at når jeg først har kommet over en matoppskrift der jeg i utgangspunktet faktisk allerede hadde hørt om mesteparten av ingrediensene så kunne jeg like godt gi det hele et forsøk. Har sikkert både lagd og ikke minst fått servert langt verre ting, er bare å prøve spesialitetene på en hotell-restaurant langt unna andre spisesteder så utvikler nok også du særdeles kjapt en litt annen skala for slike ting.

Panel fra tegneserien Chew (Image Comics)

Bodde en gang på et hotell i Oslo-området som presterte å servere meg en hamburger jeg knapt klarte å innta selv etter å ha skrapt ut det meste av hva enn de hadde stappet inn i den. De må ha en så inspirert kokk som de bare ønsker, men når man bestiller hamburger så ønsker man ukomplisert og lett gjenkjennelig mat; det vil si at jeg ønsker hverken surkål, Boston agurk-salat eller gud forby noe som jeg kun vil beskrive som most sjalott-løk (du vet den vasstrukne og halvveis gjennomsiktige løk-lignende saken som gjerne kommer på glass eller boks). Needless to say, den påfølgende dagen spurte jeg servitøren så hyggelig som jeg bare kunne hvilke deler av menyen kokken deres hadde hatt minst innflytelse på. Nok om det tilnærmelig ubeskrivelige kulinariske marerittet...

Den store tommelfingerregelen som nevnes, sett bort fra den delen med varmebehandling da, ser i det minste ut til å alltid spørre seg selv om hvem som i så fall laget det vi spiser. Ble det laget av et menneske eller en maskin? Ekte raw food fantaster tror jeg i så fall ville fått et infarkt av å se inni kjøleskapet mitt, så da er det kanskje greit jeg inntil videre sitter her med en bok.

Fylt paprika >>

Skattepenger!

Da ser det ut til at skatteoppgjøret faktisk er klart, skulle kanskje bare mangle i og med at oppgjøret mitt er så enkelt som de kommer - vanlig kjedelig gjeld til banker, det vil si ingenting lånt fra italienske mafiabosser eller noe slikt. Ikke at jeg tror skjemaene har en kode for slikt, men med tanke på hvor tungvint hele greia føltes underveis så ville det ikke forundret meg om det var en kode for det en eller annen plass.

I og med at oppgjøret tyder på at jeg faktisk får litt penger til overs så er det faktisk mulig at jeg blir å vurdere en ferie i år, kanskje til en eller annen eksotisk plass... Må bare eventuelt finne ut hvor folk på min egen alder reiser for tiden, eller turister generelt for den saks skyld, og så stryke disse stedene fra listen. Ingenting vondt ment med det, men jeg må håndtere dere resten av året så nå trenger jeg en pause.

Ahem... Litt overdrivelse der ja, men må sikkert finne en eller annen plass der man kan reise som singel uten at det nødvendigvis blir en kjedelig opplevelse. Ikke det at jeg egentlig har evnen til å kjede meg, altfor mye å gjøre og tenke på til å komme så langt.

Tillat meg å feire min kortvarige rikdom med pengedansen for ifølge oppgjøret så har jeg tydeligvis råd til... buss til sentrum og en krone-is, men må muligens gå hjem igjen. Ferie er vel det man legger i det, med andre ord en mental tilstand. Dem har jeg derimot brukt en del tid på å få en del kontroll over.

Likevel så har jeg en ferie å planlegge...

Jeg skal på ferie! >>

Jeg MÅ...

Kitten in hamster ball (kilde)

Ordene "jeg må", er så små og tilsynelatende uskyldige som bare de kan prestere å være som en del av vårt dagligdagse språk, men samtidig så er disse to ordene den hovedsaklige grunnen til at de fleste av oss aldri vil finne en form for varig lykke i livene våre. En eventuell grunn nummer to burde  du generelt sett ikke ha noe behov for på dette stadiet av innlegget, men for ordens skyld så var det noe om å faktisk sette pris på det man holder på med.

De nye moderne livene våre handler om å hele tiden skulle være opptatt av noe, de stille øyeblikkene er nærmest per definisjon bortkastet fremfor å være de pusterommene vi faktisk trenger i hverdagen vår. Selv når vi er sammen med andre så er tankene våre alltid allerede opptatt med å tenke på morgendagens aktiviteter, deltar vi i samtalen så er det kun med hensikt for å enten finne det korrekte stedet der vi selv kan prate eller å finne passende argumenter for vårt eget synspunkter - vi er sjelden tilstede. Resultatet er at vi opplever kun det overfladiske i enhver opplevelse, aldri essensen av det vi holder på med. Gjorde du den korte øvelsen i et øyeblikk av mindfulness ser du kanskje samtidig skalaen av hvor mye vi egentlig aldri fanger opp, hver dag og i alt vi gjør.

Starter du med ukentlige øvelser i en sport slik som langrenn, klatring, håndball eventuelt hvilken som helst annen aktivitet der fremgang svært enkelt kan både observeres og måles, hvor lang tid tar det fra følelsen av at dette var "morsomt og jeg vil gjøre dette flere ganger" frem til du ytrer en setning som starter med ordene "jeg må"?

Er du relativt ung som meg selv så skjer dette nesten øyeblikkelig, egoet vårt har allerede integrert aktiviteten som en del av oss selv og det er allerede blitt noe vi knapt selv går gjennom i noe annet enn en halv-våken tilstand. Vi tenker allerede på eventuelle resultater, tiden brukt eller antallet mål vi kan skryte av på facebook.com. Borte er allerede følelsen av å glede seg over noe nytt, dessverre er også gleden over å aktivt følge med på hva vi holder på med fordi du liker aktiviteten, du legger ikke en gang merke til det.

Ordene "jeg må" er egoets fremste mantra i hverdagen, bare bruken av de har allerede redusert alt du gjør ned til et punkt i din digitale kalender inntil du en dag finner ut at det var lenge siden du satte pris på aktiviteten og dermed begynner søket etter noe nytt. For å vri litt på det hele, når var sist gang du gjorde noe du satte pris på til tross for at du hverken var god til det uten noen krav eller reelle håp om å i det hele tatt bli merkeverdig bedre til det, noe du gjorde bare fordi du likte aktiviteten? Dersom du i det hele tatt kan huske å ha deltatt på noe slikt var du sikkert i selskap med et barn, omgitt av Lego, fargestifter og vissheten om at i deres øyne er uansett alt fantastisk og nytt (selvsagt kun dør de blir litt eldre, da er få ting slik lenger).

Den enkle utveien er å følge med på måten du selv omtaler aktivitetene du holder på med i løpet av dagen; frokost, jobb, middag, middagshvil, aktiviteter med eventuelle barn, aktiviteter med eventuelle partnere og til sist gjør du deg klar for å gjenta dette dagen etter igjen. Hver gang du oppdager at du er i ferd med å si ordene "jeg må", så endrer du uttalen din til at "nå velger jeg å".

Bakgrunnen for dette er at vi alle innerst inne vet at alt vi egentlig er tvunget til å gjøre er å puste, sove, spise og drikke. Alt annet er valg, og selv når det kommer til de tre siste av disse har vi til og med valget om å ikke gjøre selv disse i varierende mengder med tid, dersom vi selv finner behov for det.

Sier selvsagt ikke at det ikke vil være konsekvenser for å velge å bli hjemme fremfor å dra på jobb, men ved å si at jeg velger å dra på jobb blir du selv bevisst på at du for det første faktisk har et valg, for det andre så innser du samtidig at du velger noe bort. Den siste kan være noe så leit som å velge en jobb og bedre inntekt fremfor å være hjemmeværende husmor og selv om det nesten kan høres ut som jeg er dømmende i forhold til det valget, så er alt jeg gjør å anerkjenne det at de også hadde et valg og gikk en annen retning enn hva som kanskje er vanligst i Norge idag. På mange måter isolerer vi oss mentalt fra ansvaret for valgene vi ikke tok.

Du vil nødvendigvis ikke ved å endre uttale endre på valgene du ender opp med å ta, men du føler ikke lenger at du sitter fast i og med at du alltid ser alternativet - det viktigste derimot er at du hele tiden kan si til deg selv mens du utfører uansett aktivitet så gjør du det fordi du selv har valgt å gjøre det. Samtidig vil du også sette mer pris på det som skjer underveis og dermed få en rikere opplevelse ut av det. To små ord, en verden av forskjell selv om du tar de samme avgjørelsene.

Lykken kommer av seg selv. Ikke fordi du alltid lykkes med alt du gjør, men fordi du kan finne glede i de tingene du gjør underveis fremfor å satse alt på noen få sekunders lykke ved å nå et mål - et mål som du du noen få sekunder senere finner ut har flyttet seg, og du er igjen langt unna.

Kilde: To Which I Replied...

<< Ego too much? | Når ego møter ... ? >>

Ego too much?

I gårsdagens innlegg definerte jeg Ego som de merkelappene som blir knyttet til hvem du er, noe som essensielt sett tilnærmet er definisjonen av galskap ved at man essensielt sett definerer den man er ut fra allmennhetens inntrykk av deg. Er ikke denne galskapen bare sunt for mangfoldet i verden da?

Det kommer egentlig an på hvordan man velger å se på verden; ser man den som noe eksternt fra en selv så er det selvsagt ikke noe problem så lenge det ikke negativt påvirker deg selv, men ser man derimot på seg selv om en del av den større helheten må man samtidig anerkjenne at det som skader individet skader egentlig oss alle.

Personlig så tror jeg at jeg gradvis beveger meg mot alternativ 2, og skulle man samtidig trekke på mitt nordnorske ordforråd så er det fristende å si noe slikt som:

Gi blanke faen i å reduser meg til merkelappa din helvetes jævel, se tell faen å våkn opp førr helvete og se ka du gjør med den verdn vi lev i!

Kan du med hånden på hjertet si at det er noe annet enn skadepotensiale som skiller mellom selv-erklærte finansfyrste fra den gjennomsnittlige militante vegetarianeren? Kjemper virkelig feminist-grupper for likestilling, eller ønsker de bare en markant forskyvning i deres egen retning? Tror du virkelig at politikeren som taler "din sak" nødvendigvis har ditt beste som sitt mål?

Kanskje litt poengløst å nevne noe generelt som blogger i denne sammenhengen da det nærmest burde være underforstått, det er derimot en grov generalisering da det finnes mange blogger som ikke faller inn under kategorien rosa, men de fleste blogger som leses gjør nok det. Er det noe større symbol for ens egen selvopptatthet enn å legge ut daglige oppdateringer om utelukkende overfladiske og essensielt poengløse detaljer slik som kombinasjoner av merkekjedenes ulike kolleksjoner?

Noe som selvsagt bringer meg over i den andre fallgruven når det kommer til ego som ikke er like omtalt, nemlig det å snakke nedsettende om rosa-bloggere slik som jeg gjorde i forrige avsnitt. Skal ærlig innrømme at jeg har en tendens til å se på dem litt på samme måten som jeg ser på veskehunder - det vil si at jeg ser det er et liv på sin egen måte. De bidrar til mangefoldet som finnes, men når det blir for mange av dem så får man fra tid til annen bekymringer om at en dag så vil det være alt som finnes... Heldigvis kollapser nok samfunnet lenge før den tid, og kanskje ender vi til og med opp med å gå tilbake til chihuahuaens opprinnelige formål; det vil si grillet, mest trolig servert med grønnsaker og ris.

Definerer vi oss selv ut fra merkelapper så vil vi mest trolig ikke en gang oppdage det desidert mest tragiske med det hele, nemlig det at vi ubevisst kjemper med nebb og klør for å beholde følelsen av oss selv uavhengig av hvilke det i så fall skulle være snakk om.

Har du eksempelvis definert deg selv som en flink pike har du følgende alternativer for å ende opp ulykkelig:

1. Feile i å oppnå det du ønsker deg, lev ut livet som mislykket.
2. Oppnå det du ønsker deg bare for å finne ut at målet har flyttet på seg, spar deg selv tid og ta en titt på 1).

Hadde det ikke vært for morbid å si noe sånt, så hadde det vært morsomt å se hvor lang tid det tar før du innser at det er galskap å gjøre det samme hele tiden mens man forventer forskjellig resultat en gang i fremtiden. Stemmer selvsagt overens med begge kjønn - definisjonen is seg selv kommer fra en tid da det var et svakere kjønn, men ikke så mye påtvunget nå lenger. Kunne sikkert skrevet flink gutt for ordens skyld, men det gir nok helt andre assosiasjoner.

Likevel så er flink pike-syndromet i dag noe man gjør mot seg selv, men hva da med sykdommer og eventuelle lidelser som man blir utsatt for da? Det er en del av livets realiteter at de fleste av oss før eller siden vil bli syk, man utvikler lidelser som man må slite med videre i livet, men det er en stor forskjell på å la noe slikt definere den man er fremfor å akseptere den som noe man må ta hensyn til. 

Dersom sykdom underbevisst blir din kilde for oppmerksomhet, uavhengig av om den er positiv eller negativ - gitt at det ikke var kritisk eller livstruende, ville du vært tilbøyelig til å ta kuren eller bortforklart den som for dyr, du hadde ikke hatt tid til å følge opp kuren eventuelt argumentert med at den neppe ville fungert på deg uansett.

Hvorfor opptrer vi da på tross av vårt eget beste, på tross av følelser eller til og med på tross av vår egen mulighet til en bedre helse? Rett og slett fordi vi føler at punkt 1 nevnt ovenfor vil føles som å dø - ikke fysisk selvsagt, men en del av den vi er ender opp med å metaforisk dø. Det er ikke uten grunn til at åndelig opplysning ofte beskrives som å dø, bare at man forhåpentligvis får gjort det en stund før man fysisk dør (ingen garantier gitt for noen av oss, selv ikke barn og unge).

Vi blir det vi tenker om oss selv, underbevisstheten vår sørger for det. Ønsker du at den skal fremstille deg som en samling følelsesløse stereotyper fullt opptatt med å sabotere ditt eget liv, ødelegge den verden du samtidig lever i eller ville du foretrukket å heller være et fullkomment menneske med utgangspunkt i premisser satt av deg selv?

<< Ego much? |  Jeg MÅ ... >>

Ego much?

Face of Labels (kilde)

Denne definisjonen kommer neppe til å stemme overens med den offisielle definisjonen innenfor psykologi eller lignende, men dette er Internett og der har man lov til å si hva enn man føler for så lenge man samtidig ikke forteller hvor man bor eller hva man heter. Så hva er da ego for noe, vet du eller er du redd for hva det i så fall vil bety for deg selv?

Ego er på mange måter alle de merkelappene vi setter på oss selv og dermed definerer oss ut fra fremfor å faktisk være oss selv, mange av disse er helt enkelt roller vi spiller ut uten å hverken investere følelser eller noen nevneverdig logikk i det vi gjør. Denne samlingen merkelapper, rollebetegnelser og historier om deg selv er det som kontrollerer deg når du selv ikke er bevisst tilstede i hverdagen, eventuelle konflikter løses mer eller mindre ved bruk av selvbedrag.

Selve ordet, ego, blir nok oftest brukt i relasjon til personer vi liker å omtale som eieren av et stort ego, noe som igjen er en annen måte å si at noen er egosentrisk. På godt norsk, rett og slett selvopptatt og som du allerede er kjent ved så er dette personer som tilsynelatende ikke er i stand til å tolke verden på en måte som ikke setter dem selv i sentrum for alle følelser og tanker.

Føler for det meste at selv om ordet selvopptatt i seg selv som kjent har utelukkende negative assosiasjoner så føler jeg personlig at dersom man skulle skapt en skala der betegnelsen selvopptatt ble plassert i den ene enden av skalaen, så ville den gjennomsnittlige nordmann være plassert nærmere enden enn et tenkt sunt midtpunkt. Hvor mye av våre samtaler kan ikke på et eller annen måte knyttes opp mot vår egen status, i den grad at "sosiale" miljøer slik som eksempelvis Facebook er blitt plassen der man kollektivt konstruerer og applauderer hverandres glansbilder.

Skulle jeg tatt utgangspunkt i meg selv så ville det være nærliggende å peke ut en del slike merkelapper som jeg sikkert også opptil flere ganger har gjort meg skyldig i å ha latt definere meg; mann, nerd, blogger, akademiker, intellektuell, reflektert, åndelig, høyere utdannet, ingeniør, amatørforfatter, amatørastronom, forferdelig dikter, motstander av norsk språkråd samt en som gang etter gang ser ut til å ignorere de fleste konvensjoner for tekstflyt... Merkelappene representerer på sett og hvis både kompetansenivåer og ting jeg holder på, noen av dem kunne til og med benyttes for å tildele meg selv en opplevd høyere verdi enn enkelte av mine medmennesker.

Så langt har jeg kun omtalt selvopptatt, men selv om disse personene sikkert setter pris på å være midtpunktet så er det ikke alle som føler seg som sentrum i verden, man har selvsagt også de etterlatte, ignorerte og rett frem ulykkelige som føler seg utenfor denne verden. Vi som stirrer ned på biltrafikken som passer nedenfor broen vi står på og tenker "what the hell", de av oss som hovedsaklig sitter igjen med merkelapper som mobbet, utskudd, frik, new-age, hippie, offer, syk, verdiløs, alene og ender opp med å se på andre mennesker som en kilde for smerte og ubehag. De svake.

På godt og vondt så er de fleste av oss ikke utelukkende den ene eller den andre av disse to kategoriene, skulle vi redusert oss ned til merkelappene så vil vi forhåpentligvis ende opp en plass i midten med noen fra begge. Problemet med alle disse, utover at man selvsagt har redusert seg selv bort fra å være noen med kapasitet til å være et fullstendig menneske med kapasitet for både følelser OG logisk tankegang er at ved å knytte deg opp mot definisjonen av dem er at den du er hovedsaklig er definert ut fra måten andre personer ser deg.

Kilde: OpenImageBank.com

Uavhengig om du måtte ende opp på den ene eller den andre siden av denne forestilte skalaen så ville du raskt finne ut at fremfor at du er på en skala så er de kun to sider av den samme mynten, men spillet i seg selv ble rigget lenge før du ble født. Er du heldig nok til å havne på den "gode" siden er sjansen liten for at du hverken blir stående der spesielt lenge eller har noe håp om å fortsette å være en "vinner" så lenge du fortsetter å spinne den.

Den eneste måten du kan noensinne ha et håp om å finne en varig følelse av lykke her i livet er å ikke spille. Du vil aldri kunne være en "vinner" i en verden som har mistet all fornuft, men så lenge som du innser at du ikke trenger å la simple merkelapper definere essensen av hvem du er så vil du faktisk ende opp med å være noen, kanskje til og med noen som tenker over hvordan man påvirker verden fremfor å påføre den videre skade ved å etterleve et kunstig bilde.

<< Gi oss i dag vårt daglige selvbedrag | Ego too much? >>

Gi oss i dag vårt daglige selvbedrag

Praying Kagura pt II (kilde)

Vår hovedsaklige måte å gå gjennom dagen er for det meste blottet for bruk av logikk, vi følger hovedsaklig bare innlærte rutiner uavhengig av om de fortsatt har noen relevans i den verden vi beveger oss rundt i. Rasjonalisering er kun et annet navn på selvbedrag.

Grunnen til vi oppfører oss sånn er at hjernen foretrekker å forholde seg til faste definerte mønstre for å spare energi, dette gjør den ved å unngå mye bruk av de høyere hjernefunksjonene til å hele tiden tenke over det vi gjør, men så lenge som vi ikke gjør noe galt underveis så legger vi heller ikke merke til det. Dersom vi mot formodning skulle oppdage at vi har opptrådt på tvers av den vi anser oss selv for å være så bruker vi rasjonalisering, den har flere likhetstrekk med logikk - det som skiller dem er rett og slett rekkefølgen.

Vi bruker rasjonalisering for å viske ut de resulterende interne konfliktene, noe vi gjør ved å fabrikkere en virkelighetsoppfatning der fakta valgt ut for å stemme overens med den logikken vi føler vi skulle ha brukt, dersom vi da selvsagt hadde vært mentalt tilstede underveis. Et selvbedrag blir vurdert som å foretrekke fremfor å føle seg skyldig, eller å rett og slett ha dårlig samvittighet for ens egne handlinger samt eventuelle resulterende konsekvenser.

Al Capone

Et særdeles relevant eksempel kan hentes ut fra historien om Al Capone, en person anerkjent for å være en av tidenes mest notoriske gangstere. Personlig så hadde han selv et problem med å se sine handlinger som å være i strid mot det om da ble ansett som en god kristelig oppførsel, rett og slett og slett ved at det kunne neppe kunne ses på som syndelige handlinger da alt han hadde gjort var å beskytte sin egen familie ved å sørge for en inntekt. Det å beordre drapene på politifolk, vitner og hvem enn som måtte ende opp med å havne mellom han og sin egen tolkning av det målet, var rett og slett bare en del av jobben.

Nå er kanskje den godeste Al Capone et særdeles ekstremt tilfelle som neppe vil føles relevant for deg som et moderne sivilisert menneske, selv om det på sett og vis kun er en smart-telefon og situasjonen som effektivt skiller herr Capone fra eiendomsmegleren du kjøpte leiligheten din eller huset ditt fra. Han hadde ingen mental defekt, vi er konstruert på akkurat samme måte så legg fra deg din høye hest en gang for alle - er du ikke født til penger har du ikke råd til å holde den med høy i all evighet, og det er ikke akkurat som om vi lenger kan kvitte oss med dem gjennom lasagnen lenger.

Litt nærmere ditt eget hjem så har du kanskje allerede forlatt noen som elsket deg fordi de ikke tjente nok penger, du var lei av dem eller fordi de der og da tjente et annet formål som ikke gjaldt lenger - det du forklarte for deg selv var sikkert noe nærmere opp mot at forholdet var skrantende, de var ikke den ene for deg eller at dere har vokst fra hverandre. Kanskje du til og med var utro, men kun fordi den du var sammen med hadde nektet deg det fysiske nærværet du ønsket deg og det dermed var innenfor din rett å gjøre det. Traff disse tankene i så fall litt nærmere deg selv? Om ingen andre, så vær i det minste ærlig med deg selv!

Et langvarig forhold er ment å være enkelt, er det ikke sånn? Dersom ting er vanskelig så må det være fordi man er sammen med feil partner? Kanskje, men vil heller sette fingeren på at dette er noe vi forteller oss selv for å slippe å ta ansvar for våre egne avgjørelser. Avskrive det hele fordi det var enklere enn å prate sammen om ting som er vanskelig... Heldig for oss, så bor vi i det moderne samfunnet og dermed er skilsmisse enklere for oss enn å nærmest driste seg til å be partneren om å ta ut av oppvaskmaskinen. Langt fra så enkelt er det nok ikke å konfrontere sannheten i det at å leve sammen med noen betyr at man enkelte ganger må sette sine egne interesser til side for forholdet, noen ganger til og med bare fordi man faktisk er glad i en annen person.

Tankegangen er relativt ny, den ble først beskrevet for omtrent 3000 år siden av Buddha i form av det å leve ut livene våre i en tilnærmet ubevisst tilstand, dømt til å  konfrontere det som står igjen først etter at selvbedragene har falt sammen - noe som for de fleste av oss vil si når vi ligger på dødssengen, tidspunktet da vi ikke lenger har energien til å opprettholde dem. Løsningen er enkel å forklare, bare vurder å ta en titt på verden slik den er uten å se den er fremfor illusjonen av en verden som roterer rundt deg selv.

Selvsagt kan du også velge å vedlikeholde illusjonen din av å være et godt menneske, utelukkende basert på troen om at du ikke skiller deg nevneverdig fra normalen uten at disse på noen måte egentlig har noen iboende knytning mellom seg. Er du iherdig nok vil du sikkert finne noen støtte i følgende vers:

Gi oss i dag vårt daglige selvbedrag,
og tilgi oss vår egosentriske fremtreden, slik også vi legger skyld på andre.
Og la meg ikke måtte velge mellom det som er rett og fristelse,
men gi oss alt vi ønsker uten å gjenkjenne det som et onde.
For selvbedraget er mitt og overfladiskhet og arroganse så lenge jeg selv er frisk.
I rasjonalitetens navn, Amen!

Ego much? >>

Fine eggser!

Modifisert utgave av Pink Egg (kilde)

Med gårsdagens innlegg om betydningen av drømmer med basis i boken jeg nylig plukket opp på det lokale bibliotekets boksalg, så kunne jeg nesten ikke holde meg unna å sjekke opp hvorvidt konklusjonene mine da faktisk stemmer overens med det som sto i boken.

Drømmen i seg selv ble behørig beskrevet og analysert på min egen måte gjennom innlegget Forfatterutvikling: Drømmer, så da får se hvor tolkningene våre skiller lag.

Utvalgte symboler ser ut til å være egg og mel så da får vi nesten ta og slå opp i boken da, og se på hva den sier om egg da:

En drøm om egg må nesten alltid oppfattes positivt. Egget gjemmer i seg et under: et nytt liv. Egget gir næring og vokser på samme tid. Derfor er det et godt tegn hvis du finner et egg i drømmen. Hvis du ser et rede eller en kurv med egg, kan det bety at du har overvunnet en sjelelig krise og er vendt tilbake til et fullt liv. Men gjennombruddet for en evne varsles også på tilsvarende måte. Hvis du drømmer at du plutselig har et egg i hånden har du fått en spontan gave fra livet.

Høres jo helt fantastisk ut dette da, ikke noe å bekymre seg over dette - gode tider kommer, det er bare å slappe heeeelt av og la livet utfolde seg på normal måte. Men så var det den siste biten da, for disse bøkene vet liksom aldri helt hvordan man skal stoppe når leken er god:

Det eneste unntaket er "satanegget", et svart egg som gjemmer mørke, farlige makter i seg.

Seriøst, dere måtte kalle det et satanegg? Kunne dere ikke bare skrevet at dersom egget var svart så ville det vært på tide å investere i hermetikk, spikre igjen vinduene og generelt sett bare ta seg en lengre ferie fra sivilisasjonens vugge.

Boken sier ingenting om tilstedeværelsen av hvetemel i den forstand, men både melet og bollen var i og for seg hvitt, så da får vi se hva boken uttaler seg om akkurat det da:

En tydelig opplevd hvitfarge i drømmen har ikke bare gunstig betydning.

 

Tror den korrekte vurderingen på dette tidspunktet nok er at jeg er, som man sier her nord og i mangel av bedre tilsvarende slående ord, rævkjørt. Noe videre står det som følger:

Riktignok kan hvitfargen symbolisere renhet, i enkelte tilfeller også renhet hinsides livet. En hvit hest er ofte for eksempel forbundet med opplevelsen eller anelse av døden: Rytteren på skimmelen dukker opp hvor døden kan ventes å vise seg.

Riktignok måtte jeg innom google en tur for å finne ut hva en skimmel er for noe, vel jeg er for det første mann, for det andre ikke oppvokst på en gård og for det siste ikke en av de. Likevel så var det ikke noen hester inne i bildet så da har man i det minste litt håp selv om man sikkert kan se ut til å ha endt opp litt mindre ren enn når man startet.

De siste bitene i form av egget som virket mer brunt og rett frem forferdelig, og da med tydelige hentydninger til avføring eller ekstrementer. Vel, jeg er allerede dømt til å stryke med på en eller annen måte som vil få meg til å virke mindre ren selv hinsides livet, hva annet har du da å dynge mitt sarte sinn med nå da:

Det å ha avføring innebærer en indre renselse. Vi kvitter oss med ballast, med tyngende byrder i sjelen... bla bla historie bla bla... drømmer om avføring har som oftest positive undertoner.

Vel, det var nok langt mindre forferdelig enn jeg egentlig fryktet; et øyeblikk så det ut til at jeg kom til å stryke med ved å uheldigvis falle ned i en septiktank eller noe lignende. Puh!

Ser ut til at boken var enig med meg om at ting hadde gått skikkelig til helvete, jeg endte sikkert opp med å ha en langt mindre ren sjel, men det hele endte godt til sist ved at tyngende byrder ble droppet. Mest trolig en litt mer gretten person, langt mindre snill og jovial enn jeg en gang var, men det får heldigvis være andres problem.

Alt i alt ikke så langt unna mine egne gjetninger i selve teksten, men likevel finnes det håp for fremtiden så får man håpe dette faktisk var noe som allerede hadde skjedd, med andre ord ikke noe som venter rundt neste sving. Likevel så er jeg ikke synsk, så vidt jeg vet i alle fall så da får man bare anse at det hele var basert på noe som allerede hadde skjedd, eller i det minste noe man fortsatt kan unnvike gjennom målrettet bruk av tilfeldige innfall, til meg å være, for hvordan man lever livet sitt.