Test av "Atkins Advantage Chocolate Brownie"

Etter en heller dårlig erfaring med det forrige produktet jeg testet innenfor Atkins Advantage-serien så drister jeg meg faktisk, mer av dårlig hukommelse enn noe annet, til å teste enda et av disse - produktet jeg testet da var Chocolate Caramel Crunch, se test, og smaken som skal testes denne gangen er Chocolate Brownie. Innholdet av kalorier er en liten prosent høyere enn denne, 218 kcal, så har håp om at dette er en god ting for smaken sin del.

Vi åpner pakningen og tar et mistenksomt sniff for å detektere hvorvidt denne har noen av de samme bakdelene med seg som den forrige jeg testet, og snyteskaftet ser ut til å avsløre noe som lukter som fett og mørk kokesjokolade. Sistnevnte mer av den normale typen, noe som innholdsfortegnelsen bekrefter, og ikke den langt mer bitre 70%-varianten som lavkarbo-gjengen ser ut til å saumfare butikkene på leting etter tilstrekkelig nok kvanta. Av utseende så ser den delikat ut med litt crisp i sjokoladekake-massen samt et tynt lag av noe mykt som ser ut til å være karamell.

Alle fordommer fra tidligere er allerede glemt og vi tar en bit av sjokoladen som faktisk har en helt perfekt konsistens med en god crunch innimellom. Førsteinntrykket i forhold til smaken er at jeg var litt usikker i forhold til om den faktisk hadde en, men etter en stund finner man et lite hint av mørk sjokolade der inne. Etter å ha spist omtrent halvveis innser jeg at grunnen til at jeg ikke kjenner så mye av smaken er at det føles som om hele munnen er dekket i ett fettlag som isolerer meg fra det meste av smaksinntrykk, så med overbevisningen om at den var for dyr til å kaste så spiser man likevel resten for å unngå å måtte lage noe annet til frokost.

Etter ett par timer har jeg fortsatt belegget i munnen og det begynner å utvikle seg til en aldri så liten uggen opplevelse, så vi saumfarer kjøkkenet på leting etter hva enn som kan få smaken ut av munnen. Etter å ha prøvd nesten alt så står man der og kikker på Zalo-flasken mens man undrer seg hvorvidt den kan løse problemet uten å være fullt så farlig for fordøyelsen, men innen noen sekunder kom jeg på at jeg hadde en boks pepperkaker stående igjen etter jul så disse fikk tjene til formålet isteden - fungerte ikke fullt så godt det heller, men er sikkert bedre det enn å finne ut hvem man skal snakke med angående potensielle selv-påførte forgiftninger.

Konklusjonen er at denne kan ikke anbefales med mindre mat er ansatt av Atkins for å selge produktet, men mulig at etter lengre tid på lavkarbo eller noe slikt så får man høyere toleranse for fett i munnen enn det jeg har. Bruk av kunstige søtningsstoffer synes jeg også er helt unødvendig da de fleste andre produsenter ser ut til å klare seg uten.

Vurdering:
2/10

Neste kapittel

Skilt fra blondebirdie.com

Naturen er vidunderlig på alle sine måter, og den mest fascinerende tingene av alle må utvilsomt være den morbide logikken i at en løvetann alltid ser ut til å overleve til tross for selv de giftigste angrep vitenskapen er i stand til å produsere, men en plante omgitt av alt det jeg har omtanke likevel dør. Deler av livet mitt burde kanskje lært meg en ting eller to om definisjonen av naturlig utvelgelse, men  i krig og kjærlighet så kan man i det minste håpe å overleve dem begge i ren trass.

Smerte er en del av livet, men internalisert smerte blir en del av deg helt frem til den dagen demningen begynner å slå sprekker. Den siste tiden har jeg skrevet mye om smerte, og selv om en del av den sikkert aldri helt vil forsvinne så er det i det minste en oppmuntrende tanke å ha plassert dem en plass der de i etterkant enkelt kan slettes - uansett så er det tanker som nå er satt inn i et betraktelig mer konsist og oversiktlig system enn tidligere.

Gjennom de ulike innleggene jeg har lagt inn i bloggen så er det mange ganger der jeg rett og slett har vært nødt til å låne ordene fra folk som er langt mer kompetent enn meg selv, men for at ingen noensinne skal kunne påstå at jeg ikke har prøvd så har jeg i det minste denne gangen prøvd meg på å skrive samtlige på egen hånd.

Just deal with it...

I was the little boy that the world broke
I never felt worthy of love, and for that reason had no hope
I was the man you had taught, that life was about more than having to cope

You left me, and this time it was my soul that broke

You were everything I loved, but atleast I was left with hope

You taught me that love has an end, and forevermore I will just have to cope

The world told me to just deal with it, but maybe that's why I'm a misanthrope

Livet går uansett videre. Uavhengig av alt som måtte ha foregått og tingene jeg den siste tiden har valgt å skrive om så er det vanskelig å konkludere med at smerte, og arrene som etterlates, er en del av livet, men fremfor å la oss selv bli definert av at noe utenfor vår kontroll skjedde så la oss oss heller bære med oss den vissheten om at også dette var noe vi overlevde. Med disse avsluttende ordene ferdig formulert så er det på tide å bla over til neste side i min hemmelige offentlige dagbok, og så starte på et helt nytt kapittel.

Dette innlegget avslutter en lengre serie innlegg orientert rundt temaet mobbing, og hadde sin oppstart med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.  

Dritt, og annen godt gjødsel!

Zen Garden av La-Vita-a-Bella

Etter et par dypt mørke og dystre innlegg lovet jeg i gårsdagens tekst, Skyld uten å ha vært skyldig, at jeg skulle skrive noe om det å finne noe positivt til tross for at det neppe ville vært vårt første innfall, men dersom jeg hadde hatt  en ryggmargrefleks i forhold til det å konfrontere alt med godt mot så hadde jeg sikkert ikke vært den jeg er i dag.

I det forrige innlegget skrev jeg en del om å ta på seg skyld fordi det kan være lettere eller mer nærliggende for oss enn det å leve i konflikt med samfunnet, eventuelt verden for å ha inkludert den utstrekningen også - et mønster som når først etablert er fryktelig vanskelig å legge fra seg, men tror at ved en bevisstgjøring i forhold til det at alt som på godt og vondt skjer her i verden kan potensielt skje uten at vi hadde noe ansvar for å unngå det, aksepter kaos som en naturlig del av naturen.

En av mine favorittsitater fra boken Hogfather, skrevet av Terry Pratchet, går ut på at til tross for at vi aldri har vært i stand til å observere ett eneste atom med rettferdighet så er det likevel noe vi setter vår tro til som om det i seg selv var en naturkraft. Rettferdighet er noe som utelukkende eksisterer fordi vi aktivt velger å tro på den eksisterer, men likefullt som den illusjonen den til tider faktisk er så er det på sett og vis en ønsketenkning vi arbeidet oss opp til ved å først lære oss å tro på de små illusjonene slik som julenissen og påskeharen. Vi trenger illusjonene for å fungere i det daglige liv, men konfronter de for hva de er når spørsmålet blir om det er du eller illusjonen som må slå sprekker. Klippet nedenfor viser den relevant biten fra filmatiseringen av det som essensielt også er en av verdens beste julefilmer, men gjør likevel en god jobb på å illustrere poenget jeg ønsket å komme frem til.

Troen på en verden der alt skjer av en grunn krever at noen er ansvarlig for alt som skjer og at rettferdigheten alltid skal seire er gode idealer, men istedenfor å hyle mot vinden for urettferdig behandling så ville det kanskje vært sunnere å akseptere disse tingene som noe vi alle ønsker for oss selv og hverandre fremfor det å akseptere dem som en naturkraft. En slik realisasjon stiller krav til oss selv ved at vi må arbeide for at disse tingene i effekt skal være en del av livene våre, men også samtidig åpner det opp for å akseptere at ikke alle ting er innenfor vårt eget lille nedslagsfelt og dermed bare er ting som skjer under livets gang. Er det noe noen har gjort mot deg så er jeg så langt fra en tilstand som munk at dersom det er snakk om mobbing så har du likevel min anbefaling om å knuse en kneskål eller to fremfor å leve med det i mange år fremover, men for alt annet som du ikke eksplisitt har gått inn for at skulle gå galt så aksepter at årsaken trenger ikke å være en person, samfunnet forøvrig - det kan rett og slett være en av de tingene som bare skjer enten vi vil eller ikke.

Rådet jeg startet med igår var den om at man ikke skulle bære med seg smerte gjennom hele livet ved å nærmest integrere den som en del av sin egen identitet er ett godt råd. Vi har til nå håndtert det med skyld rundt ting vi ikke egentlig hadde vært skyldig i, så da var det kanskje på tide å reelt håndtere spørsmålet om smerte... Aksepterer at enkelte ganger så er det ting som bare skjer, det er en naturlig del av vår kaotiske plass i universet, så kan man kanskje også fokusere lettere på de tingene vi faktisk kan gjøre noe med; fortiden vil for alltid være uforanderlig, men så lenge som det er liv så har fremtiden all det potensiale for endring vi måtte ønske for oss selv og de vi er glad i.

En annen ligning munken Ajahn Brahm pleier å prate om for å illustrere alt dette er vår reaksjon i forhold til det å finne ut at noen har tømt et helt lass med gjødsel fremfor inngangsdøren vår, men vi vet ikke hvem som har gjort det og ingen av naboene var hjemme på tidspunktet og kunne heller ikke peke ut den skyldige. Noen av oss vil leve med et berg av gjødsel i livet vårt fordi vi ikke har noen å rette våre frustrasjoner mot og dermed ender opp med å bære den med seg som en del av livet. Andre vil derimot gjøre noe så helt annerledes å bare akseptere situasjonen og så gjøre det beste utav det, kanskje ved å anlegge en kompostbinge litt lengre unna huset som så etter hvert danner grunnlaget for en bugnende og blomsterfylt hage som til og med kan være til glede for ikke bare seg selv, men også familie og hvem enn andre som går forbi på gaten.

Phoenix Rises av Gabriel Navarro

Det å oppleve smerte i livet handler ikke om å bære den med seg til evig tid eller å bebreide seg selv for at man ble utsatt for noe slikt. Ting skjer uten hensikt og planlegging, og det eneste vi kan gjøre er å hente styrke innenfra og så fokusere på at smerten bare var noe som skjedde deg... Selvsagt har vi alle våre arr å vise frem, men årsaken til dem er ikke noe vi bør tillate å definere hvem vi er - vi finner balanse og en indre ro gjennom det å fokusere på de tingene vi faktisk kunne påvirke utfallet av, det vil si måten vi reiser oss fra asken, stirrer djevelen selv rett i øynene og til sist kommer ut av det hele som en sterkere person.

Neste innlegg om dette temaet er Neste kapittel der jeg oppsummeres og forhåpentligvis etterpå kan for evig la temaet ligge dødt. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet. 

Skyld uten å ha vært skyldig

Guilt av Mare of Night

Etter gårsdagens innlegg har dere sikkert sett frem til et innlegg med en større grad av positivitet enn de jeg har produsert de siste ukene, men hvorav at de fleste har hatt et signifikant element av smerte så representerer de samtidig også resultatet av en prosess der opplevelsene settes i system, prosesseres og etter hvert kan de forhåpentligvis legges bak meg for godt.

Hadde en samtale med en venn angående det å ikke la en smertefull opplevelse bli en del av sin egen identitet og dette er et råd som er hjertefølt som jeg anbefaler alle å ta til seg selv. Det ligger visdom i et slikt utsagn, men dessverre så er det alt for lett for oss mennesker å avfeie de enkle tingene som ukorrekt dersom de ikke har en øyeblikkelig effekt på livet vårt - rådet, i likhet med det litt enklere rådet om å ikke være trist lenger, begynner ikke å virke før man har lagt ned mye arbeid i dem. Steg 1 er å akseptere at dette er en prosess ... steg 2 er å finne ut hva de resterende stegene må være for at du skal være i stand til å akseptere det som har skjedd, bearbeide dem og på den måten være bevisst konsekvensene for så å minutt for minutt lære seg å se stadig lenger fremover. Skyld er dessverre ofte en følelse assosiert med smerte når det ikke finnes en praktisk kilde å rette aggresjonen mot, og ender dette opp med en følelse av skyld i forhold til seg selv når man kommer til kort så er saken straks en del mer komplisert å reparere etter hvert som at tiden går.

Spørsmålet om skyld her i livet er et interessant spørsmål som det kan være verdt å reflektere rundt i noen minutter, og da mer spesifikt hvorfor mange av oss faktisk ender opp med å ta ansvar og skyld for ting om essensielt har skjedd med oss som om vi på noen måte hadde fortjent det? Mitt første innfall er utvilsomt den at motgang der man som barn har opplevd følelsen av det å stå alene mot verden, så var tanken om at det var meg selv det var noe galt med virket langt mer nærliggende enn tanken om at den trygge verden våre foreldre hadde oss for visstnok tok slutt ved postkassen - førstnevnte idé kom forøvrig med lett tilgjengelige profeter, for ikke å nevne alt fra argumenter til fengende slagord.

Så hva er det egentlig med skyld som gjør den så enkelt å plukke opp å bære med seg mens eksempelvis et positivt kompliment i gjennomsnitt må fremføres med en lengde på rundt 15 sekunder før det gjennomsnittlige mennesket er i stand til å registrere det, og da som oftest kun etter å ha analysert all eksisterende potensiale for baktanker? Ser ikke ut som om jeg kommer nærmere noen løsning til mitt opprinnelige spørsmål, selv om bare det å komme frem til de korrekte spørsmålene veldig ofte er en signifikant seier i seg selv. Mitt forsøk på å gi et svar på dette nye spørsmålet vil kanskje av noen kunne betegnes som å grave et enda dypere hull for seg selv, men glem nå det for ett par minutter så skal jeg fortelle deg om det i så korte trekk som jeg bare kan...

Guilt av CarneGriff

Vi har alle et behov for å ikke bare passe inn, men likevel samtidig også det å skille oss ut fra gruppen på vår ved å bruse med fjærene våre og smekke til den nest sterkeste med en veldig stor pinne. Førstnevnte er faktisk den egenskapen som har gjort oss til den dominante arten på jordkloden ved å satse på at samhold ettersom vi isolert sett aldri verken var sterkest, hadde de skarpeste klørne eller det mest motstandsdyktige brystskjoldet. Den delen med pinnen er vår mer primitive dyriske natur og er for det meste fraværet av bevisst tankegang fremfor det å rasjonelt tenke gjennom handlingene sine, og er dessverre noe man må se bort fra i denne sammenhengen da skyld som oftest er forårsaket av en tanke og ikke en følelse i utgangspunktet. Skyld er det moralske kompasset som skal sørge for samhold i samfunnet vårt, og når dette havner i konflikt med det vi oppfatter som sterkere, fysisk eller sosialt, representanter for samfunnet er vår ubevisste respons å ta på oss ansvar og skyld for å reparere illusjonen av rettferdighet.

Det ligger flere hint i forhold til disse tankene i forhold vi velger å uttrykke oss til daglig. Forrige gang du hadde en dårlig opplevelse så startet du sikkert med å tenke gjennom hvorvidt man hadde gjort noe for å fortjene det, og uten et realistisk svar så spøkte du med deg selv om at du sikkert hadde gjort noe galt i et tidligere liv? Ikke det at jeg sier at vi har gjort noe galt i et tidligere liv ettersom det ville krevd at reinkarnasjon var en del av vår egen religion, noe den faktisk ikke er. Det bare illustrerer hvor lett vi har for å lete etter feil hos oss selv fremfor det å bare konstantere at dette enten var noe som skjedde galt, fordi det er sånt som skjer, eller at det er noe galt med samfunnet forøvrig - rett og slett fordi vi enten ikke har energi til å ta ett oppgjør med samfunnet, eller fordi man har behov for å føle at alt gir mening til forskjell fra det å å akseptere kaos som en del av livets grunnsteiner.

En forverring fra det å lete etter feil hos oss selv hver gang ting går til helvete, er utvilsomt det at vi gjerne har en tendens til å se på våre medmenneskers suksess gjennom forenklinger slik som at de alltid oppnådde fordelene sine gjennom flaks; ofte så kan en liten mengde selvtillit og litt arbeid kombineres for å oppnå suksess.

Etter så mye er jeg fortsatt usikker på om vi i det hele tatt kan argumentere for å ha kommet nær en konklusjon, men virker som veldig fryktelig mye resonnement (for ikke å nevne mengden tekst) uten å i det hele tatt forsøke seg på en konklusjon så da får jeg gjøre mitt beste: Det er lettere for oss å ta på oss skyld for våre egne opplevde svakheter fremfor det å leve i en verden der dårlige ting bare skjer uten grunn, men samtidig setter også for mye verdi til samfunnet vi lever i. Vi leter etter feil internt i oss selv, men leter etter opplevde positive egenskaper eksternt fra oss selv (positiv omtale eller å rakke ned på noen som er svakere)... Kanskje vi heller bør akseptere at enkelte ganger skjer det negative ting i livene våre helt uten at det nødvendigvis forelå noen konsis plan eller hensikt bakom dem, og dermed på tross av våre instinkter isteden gå aktivt inn for å bygge opp sin egen verdi fra innsiden og ut.

Neste innlegg om dette temaet er Dritt, og annet godt gjødsel! og handler essensielt sett om å finne om så en liten positiv vri på noe av dette. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.

To skjeve murstein i en mur

For noen dager siden skrev jeg et innlegg navngitt Den kalkulerte verdien av ett menneske med det formålet å belyse hvor fort vi såkalte moderne mennesker avfeier hverandre basert på helt overfladiske, og kanskje fikk det en eller to av mine lesere til å tenke over hvordan man håndterer et møte med en ny og inntil nå ukjent person. Jeg plasserte meg ikke over gjennomsnittet i det å ikke bedømme personer ut fra overfladiske førsteinntrykk, men fokuserte heller på å lære meg selv opp til å gi vedkommende en sjanse til å vise meg andre sider ved seg selv før jeg så tar en avgjørelse hvorvidt det er noen med potensiale for en plass i livet mitt. I innlegget valgte jeg intensjonelt å snu på problemstillingen på en sånn måte at de som i utgangspunktet ville gitt en person et mer positivt førsteinntrykk, så vurderte jeg det heller som som et negativt tegn i forhold til hvorvidt personen innehadde positive egenskaper utover det helt overfladiske, men selv om jeg benyttet det som et virkemiddel blir det likevel feil, om enn en litt mindre tradisjonell vurdering kontra den mer vanlige forskjellsbehandlingen - når du peker på noen, så peker vanligvis tre av dine egne fingre tilbake på deg selv!

Tegnene til svake rynker rundt øynene vil kanskje antyde at jeg har hatt sjansen til å personlig utvikling gjennom de årene man så langt har hatt til rådighet, men om de fysiske tegnene er der som et resultat av tidens tann eller kun som en refleksjon av det livet man har levd så er det uansett vanskelig å peke ut effekten av hver av dem isolert sett. Uansett hvordan man velger å se på det så representerer vi på en måte våre samlede minner, både de gode tidene så vel som de tidene da man tvilte på hensikten med det hele. Jeg er uansett hvordan man vender og vrir på det en forholdsvis passivt kristen mann, men har likevel en interesse og forhåpentligvis toleranse for religioner utover min egen. Når man ser på "alternativene"  fra et mer intellektuelt standpunkt så ser man etter hvert at etter å ha strippet vekk politikk, maktmisbruk og rett frem forvridning av de opprinnelige ordenes intensjon så dukker det opp en positiv kjerne i de fleste av dem. Kanskje vil noen påpeke at holdningen min til dette rett og slett er en forvirret tilnærming til New Age, men uavhengig av hvorvidt man knytter seg opp til de negative assosiasjonene dette gir til kjøpesenter-konstruerte livsfilosofier så er ikke religiøs konvertering ett iboende krav i forhold til det å lære noe underveis.

En av de religionene jeg som oftest kommer tilbake til er Buddhisme og til tross for at denne religionens tilsvarende passivt praktiserende medlemmer neppe følger det underliggende budskapet i stort større utstrekning enn hva vi selv gjør i forhold til vår egen, så tror jeg at religionens tilnærming i forhold til det å leve balanserte liv er noe jeg som vestlig ser på som en lærdom vi kunne ha godt av å plukke opp. Ender jeg opp med å tilfeldigvis finne den perfekte balansen så skal jeg selvsagt sørge for å dele den med dere, men inntil videre får jeg nøye meg med å komme meg tilbake på temaet jeg startet med, og da mer spesifikt i forhold til den ferdigheten vi alle har til å øyeblikkelig se og fokusere på manglene vi ser hos hverandre.

Den Buddhistiske munken Ajahn Brahm har en fin fortelling i forhold som han forteller selv omtrent ti minutter inn i videoen satt inn nedenfor, men er videoen litt lang for lang så er historien som så at han som "fersk i faget" ble satt til å bygge en mur, noe en tidligere karriere som akademiker heller ikke hadde forberedt ham på. Perfeksjonistisk som han var ble hver stein nøye plassert og tilpasset for å oppnå et så godt, men først etter å ha fullført og tatt et skritt tilbake for å betrakte den komplette muren så ble det åpenbart at to av mursteinene hadde forskjøvet seg og ødela med et følelsen av å ha overvunnet utfordringen. De hadde ikke penger til å bygge en helt ny mur, og i tiden som fulgte var de to mursteinene en konstant og tilsynelatende permanent irritasjon. Dette fortsatte inntil noen komplementert den fine muren han hadde bygget, men vel vitende at disse to mursteinene stå så feil som de gjorde så måtte de da være i stand til å se at muren hadde sine åpenbare mangler. Svaret han da fikk tilbake, var da hvorvidt han i det hele tatt så de 998 mursteinene som sto helt perfekt slik de skulle?

Det historien så mesterlig forsøker på å illustrere er utvilsomt det at så lenge som at vi hele tiden kun ser etter feilene hos hverandre, så går vi samtidig glipp av det som faktisk gjør oss til det vi er og det vi velger å stå for. Er du så heldig som å ha noen å dele livet ditt med så må du huske at når glansbildet begynner å slå sprekker så er det viktig å huske på at hadde han eller hun likevel vært så perfekt som du trodde de var, så hadde de i utgangspunktet vært sammen med noen som selv var perfekt.

Neste innlegg om dette temaet er Skyld uten å ha vært skyldig og handler om det å slutte med å lete etter en feil hos oss selv og styrke utenfra når det motsatte er betraktelig mer sunt for oss. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet. 

Uke 11

Monticello Dam Glory Hole (kilde)

Litt opp, litt ned, og like vel alt sammen for å oppnå en indre fred man innerst inne vet at kun kan komme innenfra, men likevel ser man til samfunnet for dens holdning til det hele. Vakker og skjønn, det kommer aldri til å bli meg det, og 5, 10 eller 30 kilo fra eller til er irrelevant - likevel så sies det at liv er håp, så da kan man kanskje regne seg om fra forbedret helse til ett større håp for fremtiden?

Det sies, så langt kun meg selv, at for hver rund person så finnes det en ergometersykkel som står i et hjørne og samler støv, men jeg skal ha deg til å vite det at støvet har ingenting med mengden bruk å gjøre... denne uken har jeg både brukt den OG tørket støv av den, så det så! Vektklubben melder med sin muntre tekst om at min nedgang på et halvt kilo er noe som skal gratuleres, men akkurat nå er jeg så lei av å leve på kanten av sultegrensen at hver eneste gram unna den fulle kiloen kun blir et blinkende neonlys med påskriften ikke godt nok og en påminnelse om at målet blir stadig lengre unna... Likevel så skal man være positiv og tenke som så at man koste seg, spiste kake på kafé og hadde middag hos venner og fortsatt gikk ned, og da skal man tenke på at tegn til starten av et fullt liv ikke nødvendigvis må bety en fyldig midje, men med lykken gjemt et sted mellom disse to.

Den kalkulerte verdien av ett menneske

Kan vi kalkulere verdien av ett menneske, og i så fall hvor mye er det isåfall? En nettside jeg var innom, www.coolquiz.com, har kalkulert materialverdien til de ulike stoffene vi er bygd opp av til å være rundt $4.50, eller rundt 25 norske kroner. Verdien av ett menneske er med andre ord akkurat tilstrekkelig til at du får kjøpt deg en kanelbolle på det lokale bakeriet, men strengt tatt er du samtidig forventet å selge de ulike stoffene i ulike beholdere så det spørs hvorvidt du i det hele tatt kommer så langt.

I vårt rike land så vil nok sikkert de fleste av oss med tilgang til både Internett og opptil flere daglige måltider være enige om at i forhold til hvor mye dette er så er det nesten ingenting, men når man tenker på potensialet for en oppmuntring eller ett velkomment avbrekk i hverdagen som en slik kanelbolle kan gi så bør vi i det minste alle være enige i at litt verdi er det der uansett.

Dersom alle fortsatt er med meg så langt på den guidede turen gjennom mitt og alle andres liv, så la meg så spørre deg hvorfor vi da likevel har det så lett for å behandle hverandre som om vi ikke har noen iboende verdi i det hele tatt? I en tid der alle snakker om å finne seg selv og sin egen unike identitet så ser det ut til at mesteparten av oss er villig til å kravle over lik for å bli en nær perfekt kopi av David Beckham eller Megan Fox, men istedenfor ender opp som en fiktiv pappfigur med de korrekte klærne, mobiltelefonen og hva enn annet crap som forventet å følge med i totalpakken. Vi er omgitt av budskapet om at de materialistiske verdiene er alt vi er så lenge som vi ikke skiller oss ut fra deres virkelighetsoppfatning, men nå skal jeg være så arrogant som å si at dere tar feil.

Vi har uansett alle en verdi, og uavhengig av hvor uenige dere måtte være så står jeg ved dette. Uavhengig om du på overflaten virker to-dimensjonal eller genuint er så heldig/uheldig  nok til å faktisk skille deg ut på noen måte, så må vi heller fokusere på de tingene vi har til felles her i livet. Kanskje når alt kommer til alt så ender det opp med at det eneste vi har til felles er potensialet for det samme antallet tårer, men døm meg som verdiløs basert på litt ekstra vekt eller at jeg ikke går med det korrekte merket sko så skal jeg si deg at det ikke er hos meg problemet ligger.

Verdi må bygges innenfra og kan ikke kjøpes for penger, men til tross for at det er kapital venner og familie kan hjelpe deg å bygge opp så er det likevel ikke noe du kan lagre i verken skap eller sette på en hylle i gangen. Livet har lært meg i perioder at jeg ikke var noen som var verdifull nok til å kunne finne kjærlighet, og selv om jeg likevel har gått ned veldig mye i vekt så kommer jeg aldri til å bli verken pen eller attraktiv i manges øyne, men vet du hva? ... Det eneste dette gjør er å utelukke dem som verdig nok til å motta den kjærlighet og respekt jeg har kapasitet til å tilby, men mest av alt og for min egen del så er dette mennesker jeg slipper å kaste bort tid på.

Selv om pappfigurene også har en verdi i den store sammenhengen så er det dessverre begrenset hvor mange av dem jeg faktisk i praksis ser en bruk for, men er du villig til å se bort fra de tingene som gjør meg litt for spesiell i dagens forbrukersamfunn så skal jeg ta meg tid til å se om jeg finner de egenskapene som faktisk også gir deg en verdi.

Neste innlegg om dette temaet er To skjeve murstein i en mur og handler om det å verdsette imperfeksjonene som det som gjør oss selv og alle andre unik. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.