Test av "Zombies, Run!"

Kan kanskje virke litt snålt med en test av noe som ved første øyekast kanskje ikke vil se ut til å ha noe som helst relevans til de tingene jeg vanligvis har skrevet om den siste tiden på denne bloggen, det vil si ting som omhandler inntak av godteri, kaker samt en og annen løgn om hvor flink jeg er til å trimme (gjentatt nok ganger så kan det faktisk hende at det blir en sannhet), men det er faktisk snakk om ett mobilspill med fokus på å tvinge sofagriser som meg ut i turløypa. Kanskje litt pussig å først skrive en test om spillet nå i og med at det var en av de første tingene jeg startet med da jeg med ekstremt små steg startet på arbeidet med å oppnå en litt bedre allmennhelse. Spillet, som er tilgjengelig både for iPhone og Android-baserte mobiltelefoner, kostet omtrent 30 norske kroner da jeg først kjøpte det så ikke all verdens utgift for noe som iallefall for meg sikkert har forbrent mellom 5 og 10 kilo bagasje.

Spillet handler om at du er en kurer i ett moderne Storbritannia der mesteparten av befolkningen har blitt utryddet av en mystisk sykdom som deretter sørger for at de avdøde gjenoppstår som Zombier (vandrende døde med en trang til å angripe levende). Måten dette fungerer på er at du starter på ett oppdrag og så går eller løper langs vei eller sti i ditt eget nærmiljø og i mellomtiden får du høre mer og mer bakgrunnshistorie og samtaler angående oppdraget du er på, tenk interaktiv lydbok med innlagte pauser bestående av musikken du selv har lagt inn på telefonen. Innimellom får du de udøde etter deg og da må du sette opp farten de neste minuttene for å unngå å tape poeng. Fullførelse av oppdrag låser opp stadig flere oppdrag med der flere detaljer rundt historien brettes ut mens du er på farten.

Skuespillerpresentasjonene er til å begynne med fryktelig britisk, men dette går fort over da kvaliteten alltid ligger svært høyt så der ikke noe problem med å leve seg inn i historien - faktisk i den grad at det er en reell fare for at du risikerer å slå ned eventuelle andre turgåere dersom disse kommer overraskende inn fra blindsonen, og iallefall dersom du kombinerer dette med høstmørke og dårlig opplyste turløyper. En morsom ting er at de har lagt inn en radiofunksjon etter oppdragene slik at du får høre ett par virtuelle radio-programledere latterliggjøre musikk-valgene dine samt diskutere ulike måter å få syltetøy ut av ett tastaturet.

Vanligvis under en test av ett spill så ville man sikkert startet med å vise frem en hel haug med skjermbilder fra spillet, men dette er ikke ett spill med spesielt stor fokus på det visuelle så det får holde med det som er felt inn til høyre som viser skjermen mens du er ute på ett oppdrag. Når du ute og løper, går eller, som meg, spankulerer mens spillet kjører så får du all informasjonen du trenger via høretelefonene og det er sjeldent behov for å se på skjermen underveis i turen utover start og slutt. En veldig kul funksjon som jeg satte veldig pris på var at dersom du kobler spillet opp mot spillets online-tjeneste (koster ikke noe ekstra) så får man en oppdatert historikk på alle turene en har foretatt ved bruk av spillet via nettsiden deres, og dersom mobilens GPS var aktivert så kan man også få se en kartoversikt over hvilke veier en har tatt samt distansen tilbakelagt.

Skjermbildet ovenfor viser noe av informasjonen en får via online-tjenesten inkludert min totale distanse tilbakelagt ved bruk av spillet samt informasjon om den siste gangen jeg benyttet meg av det. Ett punkt av interesse er at den mer detaljerte visningen av en økt også viser hastigheten man beveget seg under de ulike delene av oppdraget samt mens de ulike låtene spilles av, og av dette oppdaget jeg at hastigheten er ganske forskjellig alt etter hvilken musikk som ble spilt.

Uten at man skal skifte helt over til å bli en fullstendig journalist og faktisk omtale alle vinklinger i forhold til dette spillet, så tror jeg bare at jeg først som sist konkluderer med at dette er ett fantastisk produkt for alle med en interesse for Zombier og ett behov for noe mer aktivt underholdende enn radio for å holde en med selskap under korte og lengre turer til fjells og langs ikke fullt så dristige asfaltbelagte veier. Burde sikkert gitt full pott da det neppe finnes eller vil komme bedre alternativer, men det ville ikke etterlatt rom for ytterligere forbedringer. Løp og kjøp, eller kanskje mer korrekt; kjøp og så løp (for livet fra hungrende Zombier).

Vurdering:
9/10

Uke 8

Jeg heter hvetebolle, og jeg er avhengig av raffinert sukker. Det var en ny uke, med nye muligheter for misbruk av innholdet av et lite utvalg butikkhyller, vanligvis plassert i nærheten av kassene - mye ble kjøpt og mye ble inntatt. Ble til og med spist en del kjøpepizza, men grafen er fortsatt nedadgående så inntil videre ser det ut til at det å stresse rundt for å få utført en masse greier den siste uken har kompensert for det.

Hadde fortsatt besøk fra mamma denne uken samt at pappa også var her i helgen, så blant all hygge ble tid til normale balanserte måltider - noe som sikkert blir en spennende utfordring i den kommende uken, men får satse på måtehold.

Nå vokser det seg til her!

Trodde Bonsai-trær ville være noe jeg kom til å uheldigvis ta livet av enten med en gang eller få strakser etterpå i ett eller annet tragisk natur-katastrofe, men det ser ut til at nå skjer det ting så pass fort at det er knapt man rekker å rapportere det ut til mine trofaste lesere (noe som da vil si Skybert, påskeharen og andre skapninger innenfor kategorien fiktive karakterer som ikke gir økninger i statistikken).

Uansett om du er en fast leser eller bare har dumpet innom så er den store nyheten nå at det som var igjen av frøets skall på toppen av treet nå har forsvunnet, og en ser kun tegn til at det som skal bli trekronen er i ferd med å splittes av og bre seg ut for å bedre fange det næringsfattige lyset som enn måtte tilbys av kjøkkenlampen min - om enn noe lys i det hele tatt ettersom det er jeg selv som betaler alle våre utgifter, inkludert strømregningen, av min egen slunkne lommebok og derfor ser meg nødt til å sultefore treet for ikke å gjøre det for vant til å hele tiden ha tilgang til slik luksus.

Selve bildet ble nok en smule overeksponert av blitsen som aldri egentlig ser ut til å bli utløst i passende øyeblikk i forhold til når selve bildet blir tatt, men hva kan man uansett forvente av et mobiltelefon-kamera - kvaliteten har uansett gått radig nedover ettersom at kundene bet seg fast i antallet megapiksler fremfor å prioritere funksjoner som en fornuftig kameralinse eller programvare som ikke fordreier alt av farger. Det jeg faktisk prøvde å ta bilde av, nemlig toppen av treet ble nok litt ute av fokus, men uansett kan du sikkert forstå den neglebitende spenningen jeg står ovenfor her som følge av hastigheten alt dette utfolder seg i.

Hva som skjer videre kan være vanskelig å forutse da jeg for det meste har drept det meste av planter jeg noensinne har hatt ansvaret for, bare spør min mor, så her vil det nok komme inn ett og annet veddemål fra siden om hvorvidt treet etter hvert kommer til å stryke med av naturlige årsaker slik som mislighold og eierens mangel på grønne fingre eller en av de mer miljøbaserte naturkatastrofene som treet lett kan bli utsatt for.

Test av "Nutrilett Hunger Control Dark Chocolate"

Nutrilett i likhet med Allévo ser ut til å ha levert gode produkter innenfor måltiderstatninger for personer med enten for lite tid til å velge noe annet enn hurtige måltider, eller rett og slett prioritere et måltid i det hele tatt. Ser samtidig at reklamene for Nutrilett nå snurrer over tv-skjermene, og det de omtaler som deres mestselgende produkt er nettopp Nutrilett Hunger Control Dark Chocolate så da må man nesten teste disse for å se hvorvidt smaken skaper gjenkjøp eller hvorvidt det kun er snakk om at det er den mest gjenkjennelige smakskombinasjonen.

Med sitt innhold på kun 216 kcal er dette et produkt som ligger omtrent midt på treet, men som nevnt i tidligere innlegg så kan det være en idé å tenke over at to brødskiver med magert pålegg er omtrent like mye - å bytte ut en lett frokost med disse, eller hvilket som helst lignende produkt for den saks skyld, kan dermed ende opp med å ikke gi spesielt mye nedgang på vekten.

Smaken er svært god og mine mistanker om at den mørke sjokoladen ville gi den en bitter ettersmak ble raskt avfeid som ukorrekt, og sammensetningen er faktisk veldig god - langt fra den bitre følelsen av 70 % kakao-sjokoladen som lavkarbo-leiren messer så mye om for tiden. Overraskende nok har den også en smak av kaffe, visstnok i form av det innholdsbetegnelsen omtaler som Cappucino-crisps, i og med at navnet på esken kun tilsier mørk sjokolade - faktisk såpass at jeg var nødt til å ta en ekstra titt på innholdsbetegnelsen for å sjekke at den ikke hadde vært pakket i feil emballasje. 

Sammensetningen av mørk sjokolade for ikke å nevne kaffe-smaken som kom ut av intet vil muligens ikke falle i smak hos alle, men gitt at jeg er en person som setter pris på de fleste ting med innhold av kaffe, vel annet enn faktiske kopper med kaffe da, så må jeg si at dette er den beste smakskombinasjonen jeg har kommet over blant disse produktene. Løp og kjøp.

Vurdering:
10/10

Den enkle utveien

Hadde egentlig ikke tenkt å si noe som helst om den enkle utveien når det kommer til overvekt samt eventuelle følgeproblemer slik som type 2 diabetes, men kom til å tenke på at veien ikke tatt ofte også kan være et interessant tema å fundere over, og det ligger faktisk en del tankegang bakom det hele så her er mine tanker rundt det jeg gjerne kaller den enkleste veien..

Den enkle og raskeste utveien er i dag det som kalle en fedme-operasjon, mer teknisk kalt en gastrisk bypassoperasjon der magen kobles om slik at enkelte deler av tarmene ikke lenger benyttes og dermed begrenses den næringen kroppen er i stand til å ta opp fra den maten, og alt annet, som inntas. Operasjonen får du tilgang til ved å vise til en BMI på over 40, men også i tilfeller der du kan dokumentere en BMI på minst 35 samt en eller flere problemer knyttet til overvekten slik som problemer med hofter og knær eller diabetes. Kan du dokumentere disse tingene så er det litt over seks måneders venteliste før du får dette utført eller ved å betale for dette selv, i underkant av 100 000 kr, kan du få dette utført innenfor måneden på et europeisk sykehus.

Så hvorfor i guds navn gjorde du ikke dette da det må da være så mye enklere enn det du har utsatt deg selv for det siste halve året da? Den delen av meg som lener mot selvpining forteller meg at jeg ikke er den typen som velger den enkle utveien fra noe som helst, og så er det da den intelligente delen av meg som har vært utsatt for litt for mange artikler og tv-programmer angående temaet til å i det hele tatt tro at dette kan være noe lurt å utsette seg for med mindre det absolutt ikke er nødvendig. Den kjærligheten jeg går glipp av på grunn av noen ekstra kilo kan jeg fint være spart for da den objektivt sett da neppe kunne være noe å samle på, og for å være helt ærlig så stoler jeg ikke nok på folk i hvite frakker med skalpeller til å la dem prøve - de springer kanskje fortere enn meg, men jeg har ingen planer om å la det bli en fair fight uten biting og lyskespark. Uansett startet jeg opp hele dette prosjektet for å unngå å utvikle sykdommer som følge av overvekt, og selv om jeg hadde plukket opp én siden oppstarten passerte jeg minimumsgrensen for operasjonen før jul, se status Uke 50.

Så hva kan du egentlig si som skulle endre min mening om at dette ville være så mye bedre og enklere for meg da? Egentlig ingen ting som du ikke allerede bør ha blitt fortalt, men jeg synes det første du bør tenke over er hvorvidt legen og kirurgen for den saks skyld i det hele tatt er en person med nok innsikt i ditt liv til å si stopp dersom dette ikke er det rette for deg. Legestanden er litt generalisert en gruppe mennesker som gjennom hele livet har vært de beste i klassen og de har lært seg alt det som kan læres fra en bok om kroppen, men intelligens, en dose arroganse og en stor bokhylle er langt fra det samme som å vite alt som skulle være relevant. Visste du for eksempel at den operasjonen som benyttes i dag kun ble tatt i bruk for 10 år siden, og dette betyr med andre ord at dette heller grove inngrepet i måten fordøyelsessystemet ikke er blitt brukt lenge nok til at vi vet hvordan dette vil påvirke kroppen på lengre sikt - er du ung og i 30-årene så skal du tross alt leve nesten 40 år til, eller enda lengre. Når det gjelder type 2 diabetes så er operasjonen kjent som en kur, men forskning på området har enda ikke vært i stand til å forklare hvorfor dette skjer - en beroligende tanke i forhold til å legge seg under kniven, og de fremste på området arbeider nå under hypotesen at dette har med en endring i enzymproduksjonen og dermed håper at innen noen år skal de kunne gjenskape effekten ved bruk av en tablett. Alle fokuserer på at alt skal bli så mye bedre så lenge som du mister den ekstra vekten, men vet du at for å i det hele tatt overleve etter operasjonen må du spise tabletter resten av livet samt at veldig mange utvikler andre sykdommer og lidelser som en direkte følge av den.

Jeg tilhører en generasjon som fikk alt vi ønsket oss innenfor rimelige grenser, og selv om det er med litt skam jeg sier det så gjorde det at vi kanskje aldri lærte oss at vi enkelte ganger må arbeide for å oppnå det som skal til for å gjøre oss lykkelig - med tanke på at verden går i en retning der mesteparten av oss neppe kommer til å leve like gode liv eller like lenge som våre foreldre gjør så harmoniserer dette dårlig med utgangspunktet. Likevel så er du ikke en statistikk og ved å arbeide for det du ønsker å oppnå så har vi det alle i oss å oppnå disse tingene, ofte har vi bare blitt fortalt så mange ganger at det ikke er mulig at vi ikke bare begynte å tro på det selv, men også forteller det til oss selv. Er du ulykkelig med måten du ser ut så ta gjerne kontakt med meg da jeg er god til å se det beste i alle andre enn meg selv, og kanskje kunne vi da hjelpe hverandre - min tidligere samboer kunne ikke se seg selv i speilet uten å ville gråte, men jeg så alltid det vakre i henne selv om hun pakket kofferten og forlot meg alene.

Med innleggets melankolske sidesteg på plass tar vi en helomvending tilbake til temaet og det jeg egentlig ønsket å komme frem til, som etter å ha sådd tvil om bruken av skalpell for å reparere livet vårt er redusert til ett spørsmål om den psykologiske helsen din. Tar du den kirurgiske utveien for å reparere ditt eget selvbilde vil du garantert få et løft den første tiden før du mest trolig begynner å fokusere på overflødig hud, arrvev og hele listen av ting du gjerne kommer til å se når du titter i speilet. Gi deg selv den tiden du trenger til å bearbeide de problemene du sliter med ved å fokusere på et sunnere og mer harmonisk liv, og ved å gjenvinne den kjærligheten du har mistet for deg selv åpner du samtidig opp for å motta mer kjærlighet fra omverdenen. Gi deg selv mulighetene til å bearbeide hele deg selv, kropp og sjel, på reisen til et bedre liv gjennom å gradvis venne deg til en bedre måte å leve på - velg ett bedre liv gjennom endring av livsstil, men vær ærlig med deg selv om hva du ønsker å endre og hvorvidt du er i stand til å ta vare på og sette pris på resultatet dersom du ikke måtte legge ned arbeidet for å oppnå det.

Jeg valgte å leve livet mitt på en litt sunnere måte og se etter måter å reparere mitt eget selvbilde, og til tross for at andre sikkert synes det hele kan være ett tegn på at jeg sidestiller endring med smerte så er kanskje en operasjon det enkleste, men for meg ville det kun være et midlertidig selvbedrag, med gode muligheter for langsiktige komplikasjoner, og i enden ville det ikke ha utført noe for å reparere mitt underliggende problem.

Hvilket valg ville du tatt?

En av tvillingene må nok sen-aborteres

Skulle tro at den overskriften var nok til å vekke avsky blant de fleste som noensinne har møtt et forsvarsløst barn, men selv om jeg kan love at det ikke er snakk om abort av en-frøede tvillinger så er det uansett fortsatt snakk om mitt forsøk på å plante et lite bonsai-tre på kjøkkenbordet. Og dersom det fortsatt var noen tvil inne i bildet så er det ikke snakk om sen-abortering av barn her så kvinnegruppa Ottar og hvem andre som enn som ville følt seg støtt av en slik spøk så kan de med andre ord sette høygaffelen tilbake i fjøset og fortsette med hva enn de holdt på med da mobiliserings-alarmen først ble utløst.

De av dere som mot formodning hadde fått med dere innlegget mitt om at plantingen min førte til to voksende trær, se Det ble en tvilling!, istedenfor ett i en lite krukke beregnet for ett bittelite tre så har dere også fått med dere diskusjonen om hvilke av disse som måtte bøte med livet for at den andre skulle overleve. Så for å forlenge spenningen i god gammel stil lister vi igjen opp kandidatene som er oppe til eliminering i denne første og siste runden:

• Den svake og mindre tvillingen, som etter all sannsynlighet etter å ha vokst opp i skyggen kommer til å bli en onde tvillingen. De onde tvillingene vil, dersom man skal legge tradisjonell kiosk-litteratur til grunn, før eller siden føre til både sin egen og den andre tvillingens undergang.
• Den sterke tvillingen har størst sjanse til å overleve, men for alle av oss som har følt motgang på et eller annet tidspunkt i livet så er det mot vår natur å heie på den sterkeste. Har også større sjanse til å overleve abortens videre ferd gjennom søppelsjakten og så potensielt sett gjennom et kildesorteringsanlegg der den muligens kan ha muligheten til å vokse frem fra komposthaugen.

Eventuelle stemmer som kom inn på forrige innlegg angående hvilke av disse som skulle drepes er blitt telt opp og sammenlagt med stemmene som kom inn via uoffisielle kanaler så var resultatet åpenbart. Hva resultatet var unnlater vi å nevne i noe mer detaljert form, men jeg mistenker at noe valgfusk kan ha vært inne i bildet så jeg ignorerte det bare - det svake treet må forlate sitt nåværende hjem for en mer usikker skjebne.

Jeg nappet ut det svake treet, og på den måten var det større og sterkeste treet garantert sin beste mulighet for overlevelse gitt de forutsetningene det er tvunget til å leve under. Den enkle stakkarslige roten var muligens roten til ondskapen i denne lille krukken, men følelsene lot meg ikke tråkke noe mer på den svakere parten og tillot meg dermed ikke å overlate den til sin skjebne uten å i det minste forsøke meg på en livreddende operasjon. En krukke med hull i bunnen hadde jeg ikke, så erstatningen ble en rund plast-eske kombinert med en hurtig-roterende borr. Noe jord ble stjålet fra en av potte-plantene overlatt til min omsorg etter at min forrige samboer forlot oss begge, men antok at den ville sagt noe dersom den hadde så mye imot dette - uansett var det for ett godt og potensielt livreddende formål. Noen få minutter senere var resultatet som vist nedenfor.

Hvorvidt begge plantene, eller forhåpentligvis i det minste en av dem overlever er fortsatt skrevet i stjerne-himmelen (i det minste for de som måtte ha en tro på astrologi). Og som en passivt-praktiserende kristen så burde jeg sikkert kunne en passende bønn som kunne benyttes for øyeblikket, men den jeg husker handlet om daglige brød, eller noe i den dur.

Skal gjøre det snart

Har du fortsatt ikke kommet i gang med å gjøre de endringene du lovte deg selv du skulle gjøre i det nye året, selv etter at jeg kjeftet opp både meg selv og hvem enn som måtte ha følt seg truffet for fjorten dager siden (se bloggpost På tide å komme i gang)? Skulle ikke du trene mer, slutte å røyke eller ta en pause fra publisering av store mengder kattebilder på Facebook? Jeg satte opp mine mål for året i bloggposten Godt nyttår! og forhåpentligvis klarer jeg å følge opp noen av dem, men man kan ikke holde på å utsette ting i evigheten så se til å få ut fingeren og kom i gang med eller fullføre de livsstilsendringene du lenge har lovet deg selv. Kanskje er du blitt en prokrastinerer på dine eldre dager?

"Prokrastinerer", hva vil nå det si da? Den korte forklaringen, og den som selvsagt gir like lite motivasjon er at du kan ha blitt en person trent i den moderne kunsten å prokrastinere over ting, eller på godt norsk:

jævlig god til å utsette ting til i morra.

Men gitt at det eksisterer et reelt ønske om endringer i livet sitt, er dette ikke bare en fancy måte å si at man er for lat til å komme i gang med ting? Neppe, og for å unngå mulighetene for feiltolkninger så skal jeg si det med den samme forståelige norsken som ovenfor:

du er ikke lat.

Føler du deg kanskje litt bedre nå, håper det. Det var i alle fall min intensjon å få deg til å føle deg litt bedre med deg selv til tross for at ting ikke helt har gått som planlagt. Hvordan skal man da bli bedre spør du sikkert (hvis du i det hele tatt kom frem til dette avsnittet før Facebook distraherte deg igjen), og det skal jeg prøve meg på å si noen ord om selv om ting nødvendigvis er langt vanskeligere i praksis enn det er å skrive og forkynne dem til massene.

Det første steget du skal gjøre er å slutte å rakke ned på deg selv for dette i og med at det tross alt ikke er latskap som er årsaken til hengemyren, for du har jo ett indre ønske om endring. Pass selvsagt på at du ikke forveksler dette med mangel på reell vilje slik som eksempelvis i tilfeller der fruen maser om ting, og du sier ja bare for å få fortsette med hva enn du opprinnelig holdt på med - for disse tingene må du fortelle henne hvor skapet skal stå eventuelt for å unngå plutselig bare eie ett halvt skap så kan det være greit å legge fra deg fjernkontrollen og bare gjøre ting for hennes del. Uansett, tilbake til det med reell prokrastinering og det neste steget videre.

Steg to handler om selvransakelse, ved at du må arbeide deg frem til bunnen av problemet for hvorfor du ikke kommer i gang med ting. Folk som er tilbøyelig for prokrastinasjon har som oftest koblet måten de ser sin egen identitet og selvbilde opp mot suksessen og/eller perfeksjon ved utførelse av noe. Dersom du allerede leser denne bloggen så har du enten en interesse av treningstips for sofagriser eventuelt er i slekt med meg, men vi fokuserer selvsagt på den første her og nå. Tankegangen hos vi som sliter med dette, om enn vi selv er bevisst på det eller ikke kan uansett på godt norsk beskrives som følger:

Hvis jeg aldri fullfører, så kan jeg fortsette å tro at jeg er bedre enn det jeg egentlig er

Absolutt ikke en hyggelig ting å verken tenke eller føle om seg selv, men det verste med det hele er at det nesten alltid er ukorrekt og vanligvis et godt stykke fra det andre faktisk tenker om deg - jeg er sikker på at du har den kunnskapen og viljestyrken som skal til, og alt dette er kun det psykiske forsvaret ditt som arbeider overtid for å beskytte deg mot litt smerte ved å feile en gang kontra en livstid med smerte ved det å aldri komme i gang.

Jeg var et rundt barn, etter noen år ble jeg til en rund tenåring og på dette tidspunktet kan jeg sikkert omtales som en forholdsvis rotund voksen mann (noen vil sikkert kommentere på den delen med voksen i forholdet til mengden leketøy jeg har, men det tier vi stille om nå) - den reelle kroppsformen gjennom de ulike årene har ikke nødvendigvis alltid stemt helt opp mot denne generaliseringen, men måten jeg ser meg selv på har stemt med dette. Selv om jeg liker å fortelle meg selv fra tid til annen at jeg ikke bryr meg om hva annet synes om meg så er uansett selvbildet mitt det følelsene og frykten min tror at andre tenker om meg, og er det negativt så er det klart at det får følger. Leser du blogger eller artikler om slanking så er dette deg, og du tenker sikkert mye på hvordan folk tenker om deg og utseendet ditt. Prokrastinerer du har du sikkert har du sikkert trøstet deg selv med en av disse unnskyldningene med de reelle oversettelsene:

1. Jeg prøvde ikke, men det kan hende at jeg har egenskapene som skal til for å lykkes.
•  Så lenge som jeg ikke gir alt jeg kan av innsats så har jeg i det minste ikke bevist for meg selv at de egenskapene jeg så sårt har bruk for mangler.
2. Det gjør ingen forskjell om jeg prøver, jeg kan ikke klare det uansett.
• Jeg vil ikke gi folk ett negativt inntrykk av at jeg ikke kan lykkes med det jeg ønsker å endre så derfor foretrekker jeg heller å enten utsette det, eventuelt bare la folk tro at jeg er lat.

Tenk deg god gjennom hvorvidt de tingene jeg har nevnt stemmer overens med deg selv, og hvorvidt du selv har brukt noen av unnskyldningene og dermed gått glipp av noe du ønsket for deg selv. Innsikt er viktig, men så lenge som at den ikke er til å stole på så kan det være en virkelighetssjekk å spørre noen du stoler på hvordan de faktisk oppfatter deg istedenfor å anta hvordan de tenker - bruk så dette som ett utgangspunkt for å lære opp deg selv til å tenke som dem. Når det indre kompasset peker i alle retninger må du se etter andre referansepunkter.

Del opp store oppgaver i små håndterbare deler og unn deg en belønning for å ha klart dem - hvis du kom deg opp av sofaen og kom deg ut på en liten gåtur så er det lov å unne seg en Kvikk Lunsj som premie for at du klarte det, det gjør det lettere å komme i gang neste gang. Kari Jaquesson hadde sikkert fått hvetegress-juicen i vranghalsen om hun leste at jeg anbefalte sjokolade som premie for litt enkel trim, men hun har aldri vært feit i sitt liv og vet ikke hvordan vi fungerer og hvor vanskelig selv de letteste tingene kan være i starten, mest av alt dørstokkmila - alle prater om hvor usunt det er å unne seg noe selv når du har fortjent dem, men etter en stund trenger du ikke premieringen lenger og uansett hvordan du vender og vrir på det så vil det alltid være mer usunt å tilbring resten av livet sittende i godstolen.