Flatbiff med Pak Choi

I går var jeg på noe så sjeldent som et asiatisk kokkekurs for nybegynnere, og selv om jeg vel og merke må tilstå at en av neglene tok av en kraftig støyt for det som potensielt kunne ha ledet til et par manglende fingertupper så tror jeg nok det hele jevnt over kunne regnes som en suksess. Brannalarmen gikk vel å merke av i løpet av kurset, men det var heldigvis ikke min skyld...

Hadde noen kulinariske uenigheter med den undervisende kokken underveis, men kom straks til en enighet etter at jeg innså at man diskuterer ikke hvordan man tilbereder fornorskede utgaver av koreanske retter med kokker opplært i det koreanske kjøkkenet - dessuten hadde hun både en større kniv samt opplæring i hvordan man raskt skiller kjøtt og bein uten at kniven blir sløv. Sistnevnte er faktisk enda mer skremmende når man da inkluderer små faktabiter som at kurset ble holdt i heimkunnskap-kjøkkenet til den lokale skolen så man vet at knivene neppe i utgangspunktet var av høyeste kvalitet samt mest mulig hadde hatt en historikk som boksåpner uten å ha sett noe som helst action fra hva enn den korrekte faglige terminologien er for dingsen man kvesser knivene på nå om dagene, så la oss bare kalle det en knivsliper-dingseboms.

Pak Choi (Kilde: Wikipedia)

Av de andre som var på kurset så var det da underviseren, åtte kvinner i overgangsalderen med frykt for andre krydder enn salt, et par menn som var så pisket at de knapt turte se på meg og selvsagt meg da. Den gode nyheten derimot er vel at jeg utvilsomt er en stor suksess blant kvinner i 50-årsalderen etter å ha disket opp på kjøkkenet, men er litt usikker hvorvidt mine evner til å strimle Pak Choi uten å kutte av meg noen kroppsdeler, som de la merke til i det minste, samt å håndtere vaskekosten uten å gråte - hvis man bare kunne omsette dette til noe nærmere min egen aldersgruppe hadde det vært utmerket, men spørs om de ville blitt like sjarmert av de samme egenskapene (note to self: må gjøre flere detaljundersøkelser angående min forståelse av kvinner)?

Retten vår gruppe ble satt til å lage det som interessant nok hadde et så fancy navn som Flatbiff med Pak Choi, som egentlig da vil si biff med en snål kinesisk kål. Kålen er ofte også kalt Bok Choy, men dersom du ikke finner den så bruk den lettere tilgjengelige Romano-salaten. Noen småting må nok kjøpes på ditt lokale internasjonale matmarked, og vil ikke være å finne på de vanlige nærbutikkene så da er det på tide å komme over frykten for hele hyller der alle matvarene har navn skrevet med bokstaver og tegn man aldri har sett før.

Ingredienser

•  Selve retten
• Flatbiff
• Pak Choi
• En håndfull vanlig champignon samt, dersom av interesse og tilgjengelighet, også noen aromasopper
• Bønnespirer
• Chili
• Hvitløk, puré eller fersk
• Fersk ingefær
• Sesam-olje
• Soya-saus
• Tilbehør
• Kimchi, syltet og lettere gjæret kål i lake av chili og annet krydder - for folk med en passerende interesse kjøpes disse på boks
• Stekte saltede sjøgress-flak.
• Egg-nudler

Tilberedning

1. Kjøttet skjæres enten i tynne skiver eller terninger, og stekes så på høy varme i sesamolje - det er viktig at kjøttet skal frese skikkelig i pannen og ikke ende opp med å bli kokt - krydre med salt og pepper underveis. Kjøttet settes til side.
2. Grønnsakene, sopp, spirer og Bok Choy, kuttes i skiver/strimles og stekes hver for seg for så å settes til siden.Viktig å få med seg at grønnsakene skal bare freses litt - de skal heller ikke kokes, og spesielt kålen skal fortsatt ha litt crunch i seg når de er ferdige.
3. Visstnok i det koreanske kjøkkenet er det ikke vanlig å hive alt oppi en gryte til slutt, men heller å servere alle tingene i separate skåler - i vesten er det derimot mest vanlig, så la oss bare gjøre det denne gangen også. Ha alt i en stor kasserolle eller Wok-gryte med høy varme og smak til den resulterende kraften med Soya-saus inntil passe salt, og smak så til med oppkuttet chili, hvitløk og raspet ingefær til passende mengde (smak mellom hvert steg). Maisenna brukes for å gi kraften en litt mer saus-aktig konsistens (tenk vilt-saus, og ikke bearnaise).
4. Egg kastes oppi kokende vann og las koke i litt over et minutt før de hentes opp igjen, og skylles i lunkent vann.
5. Retten serveres med kjøtt og grønnsaker i sin egen skål mens Kimchi (brukes omtrent som krydder), sjøgress (benyttes slik vi benytter flatbrød til lapskaus) og nudlene også får sin egne separate skåler.

Ser at det har noe for seg å tilberede hver ting separat ved at alt beholder mye av sin egen-smak til forskjell fra at alle deler av retten setter mye smak til hverandre, men for oss late single med begrenset antallet skåler og manglende lyst til å vaske den gode stekepannen ørten ganger for å lage en enkel middag så tror jeg man fint kan starte med å steke alt i god norsk stil, det vil si å slenge alt oppi wok-pannen og bare la ting frese der mens man fikser en og en ingrediens - spiselig blir det uansett nesten alltid.

Passende pålegg ønsket!

Jeg har funnet ut at det er på høy tid at vår egen helt spesielle hvetebolle i lengden ser ut til å være noe enkelt uten ett passende pålegg å kombinere den med. Pålegget kan gjerne være fyldig med en deilig duft av friske bær, men oppleves kombinasjonen samtidig som ett sprudlende og sprekt valg så vil du garantert bli tatt imot med åpne armer. Gitt den svakt eksperimentelle og tradisjonelle utformingen vår hvetebolle enn måtte ha så mottas alle forslag med min ytterste takknemlighet - bruk kommentarfeltet nedenfor for å sende inn dit forslag. Bemerk at alle forslag vil bli vurdert til den ytterste grad av nøyaktighet, men ender det opp med at din foreslåtte kombinasjon ender opp med å bli den aller beste så er det kanskje en mulighet for at vi begge to har lært noe på reisen mot kulinarisk perfeksjon. Høy grad av syrlighet eventuelt giftig innhold fører til automatisk diskvalifikasjon.

Innenfor fornuftige begrensninger vil alltid en viss mengde kliss være å forvente, så det er nok ingen hindring. Laminatgulvet i stuen kan vaskes og tåler det meste fra rips til rødvin, og jeg har lært meg flere av de mer subtile kunstene innen moderne renhold (se innlegget Husvask er god trim for mer utfyllende teknisk informasjon angående metoder og teknikker) - vurderes faren for klissete sofaer til noe mer enn moderat ved konsumering så er det mulig at vi må diskutere hvorvidt aktiviteten hovedsaklig må foregå på dertil mer egnede deler av leiligheten, slik som eksempelvis kjøkkenet.

For de av dere som måtte ha ett inntrykk av en hvetebolle som en litt kjedelig sak, så har du ikke smakt bloggens egen hvetebolle. For referanse er den utvilsomt deilig myk, svakt krydret og alt etter hva du måtte ha av ønsker så kan den glede deg med alt fra rosiner til melkesjokolade.

Advarsel!

Erfaring viser at økt eksponering kan føre til økt inntak av kalorier over tid, og dersom det viser seg at dette påvirker ditt eget selvbilde så anbefales økt fysisk aktivitet for å kompensere for dette, men en generell økning i velvære og glede er vanligvis nok på egen hånd.

Likevel, så lenge som at pålegget er i stand til å tåle en svak bris, så er det strengt tatt ingen som har sagt at en hvetebolle ikke kan nytes til det fulle fra toppen av en svakt luftig fjelltopp?

Meksikansk Ris med kylling

En av fordelene med å være singel er det at man kan bestemme selv hva man skal ha til middag, men bakdelen er selvsagt den at man må finne ut hvordan man best kan tilberede ting uten å direkte sette fyr på kjøkken-inventaret. En av de første matrettene jeg hadde satt meg som mål å erobre en gang for alle er kunsten å koke ris, vel ris med andre ting i den i det minste da. Matprat, som forøvrig er en god side for slikt, har en rimelig god oppskrift, men den virket noe tam så måtte modifisere den en smule for å gi den et lite kick samt noen bønner for substans.

Selve risen kan serveres til det meste av tilberedt kjøtt inkludert en god svinebiff, men for de av oss som ikke har noen særskilte interesser på kjøkkenfronten så er definitivt kylling-lår å foretrekke ettersom den lager seg selv i stekeovnen mens man gjør viktigere ting.

Ingredienser

• Meksikansk ris
• 2 dl basmatiris
• 1 stk gul løk
• 2 stk chili
• 3 fedd hvitløk
• 1 boks hakkede tomater
• 1 pakke kidneybønner
• 2 stk chili
• grønnsaksbuljong
• salt og pepper
• Kylling
• Kyllinglår, naturell
• Heinz chili-saus

Tilberedning

1. Sett ovnen på 200 grader. Pensle kyllingen med chili-sausen, og når ovnen er varm steker du dem i 40 minutter i en ildfast form.
2. Løk, chili og hvitløk hakkes opp og stekes i en litt god olje (bruk en litt stor stekepanne)
3. Tilsett ris og gi den noen minutter til å trekke til seg oljen og smak fra de andre tingene. Imens ting freser videre i pannen koker du opp 5 dl vann og løser så opp en terning grønnsaksbuljong i det kokende vannet. Tomater og ferdig buljong helles over i stekepannen, og blandes godt.
4. Krydre godt med litt salt og pepper - tilsett gjerne mer tørket chili og lignende krydder dersom ønskelig.
5. La blandingen stå på platen og koke inntil risen er ferdig, og alt etter type ris og varme så burde dette ta alt fra 20-30 minutter. Når det gjenstår omtrent 5 minutter så skylles kidneybønnene i kaldt rennende vann for å bli kvitt laken, og røres så inn i risen (skal bare varmes).

Selve risen går til det meste av kjøtt, men jeg finner at den passer godt til kylling i ulike varianter. Holder til 3 små porsjoner, ok kan fint fryses og så varmes opp igjen på et senere tidspunkt. Synes til og med presentasjonen ble sånn passelig selv om jeg hadde elementer av forkulling inne i bildet, men skinnet er ikke ment å skulle spises uansett.

Test av "Atkins Advantage Chocolate Brownie"

Etter en heller dårlig erfaring med det forrige produktet jeg testet innenfor Atkins Advantage-serien så drister jeg meg faktisk, mer av dårlig hukommelse enn noe annet, til å teste enda et av disse - produktet jeg testet da var Chocolate Caramel Crunch, se test, og smaken som skal testes denne gangen er Chocolate Brownie. Innholdet av kalorier er en liten prosent høyere enn denne, 218 kcal, så har håp om at dette er en god ting for smaken sin del.

Vi åpner pakningen og tar et mistenksomt sniff for å detektere hvorvidt denne har noen av de samme bakdelene med seg som den forrige jeg testet, og snyteskaftet ser ut til å avsløre noe som lukter som fett og mørk kokesjokolade. Sistnevnte mer av den normale typen, noe som innholdsfortegnelsen bekrefter, og ikke den langt mer bitre 70%-varianten som lavkarbo-gjengen ser ut til å saumfare butikkene på leting etter tilstrekkelig nok kvanta. Av utseende så ser den delikat ut med litt crisp i sjokoladekake-massen samt et tynt lag av noe mykt som ser ut til å være karamell.

Alle fordommer fra tidligere er allerede glemt og vi tar en bit av sjokoladen som faktisk har en helt perfekt konsistens med en god crunch innimellom. Førsteinntrykket i forhold til smaken er at jeg var litt usikker i forhold til om den faktisk hadde en, men etter en stund finner man et lite hint av mørk sjokolade der inne. Etter å ha spist omtrent halvveis innser jeg at grunnen til at jeg ikke kjenner så mye av smaken er at det føles som om hele munnen er dekket i ett fettlag som isolerer meg fra det meste av smaksinntrykk, så med overbevisningen om at den var for dyr til å kaste så spiser man likevel resten for å unngå å måtte lage noe annet til frokost.

Etter ett par timer har jeg fortsatt belegget i munnen og det begynner å utvikle seg til en aldri så liten uggen opplevelse, så vi saumfarer kjøkkenet på leting etter hva enn som kan få smaken ut av munnen. Etter å ha prøvd nesten alt så står man der og kikker på Zalo-flasken mens man undrer seg hvorvidt den kan løse problemet uten å være fullt så farlig for fordøyelsen, men innen noen sekunder kom jeg på at jeg hadde en boks pepperkaker stående igjen etter jul så disse fikk tjene til formålet isteden - fungerte ikke fullt så godt det heller, men er sikkert bedre det enn å finne ut hvem man skal snakke med angående potensielle selv-påførte forgiftninger.

Konklusjonen er at denne kan ikke anbefales med mindre mat er ansatt av Atkins for å selge produktet, men mulig at etter lengre tid på lavkarbo eller noe slikt så får man høyere toleranse for fett i munnen enn det jeg har. Bruk av kunstige søtningsstoffer synes jeg også er helt unødvendig da de fleste andre produsenter ser ut til å klare seg uten.

Vurdering:
2/10

Neste kapittel

Skilt fra blondebirdie.com

Naturen er vidunderlig på alle sine måter, og den mest fascinerende tingene av alle må utvilsomt være den morbide logikken i at en løvetann alltid ser ut til å overleve til tross for selv de giftigste angrep vitenskapen er i stand til å produsere, men en plante omgitt av alt det jeg har omtanke likevel dør. Deler av livet mitt burde kanskje lært meg en ting eller to om definisjonen av naturlig utvelgelse, men  i krig og kjærlighet så kan man i det minste håpe å overleve dem begge i ren trass.

Smerte er en del av livet, men internalisert smerte blir en del av deg helt frem til den dagen demningen begynner å slå sprekker. Den siste tiden har jeg skrevet mye om smerte, og selv om en del av den sikkert aldri helt vil forsvinne så er det i det minste en oppmuntrende tanke å ha plassert dem en plass der de i etterkant enkelt kan slettes - uansett så er det tanker som nå er satt inn i et betraktelig mer konsist og oversiktlig system enn tidligere.

Gjennom de ulike innleggene jeg har lagt inn i bloggen så er det mange ganger der jeg rett og slett har vært nødt til å låne ordene fra folk som er langt mer kompetent enn meg selv, men for at ingen noensinne skal kunne påstå at jeg ikke har prøvd så har jeg i det minste denne gangen prøvd meg på å skrive samtlige på egen hånd.

Just deal with it...

I was the little boy that the world broke
I never felt worthy of love, and for that reason had no hope
I was the man you had taught, that life was about more than having to cope

You left me, and this time it was my soul that broke

You were everything I loved, but atleast I was left with hope

You taught me that love has an end, and forevermore I will just have to cope

The world told me to just deal with it, but maybe that's why I'm a misanthrope

Livet går uansett videre. Uavhengig av alt som måtte ha foregått og tingene jeg den siste tiden har valgt å skrive om så er det vanskelig å konkludere med at smerte, og arrene som etterlates, er en del av livet, men fremfor å la oss selv bli definert av at noe utenfor vår kontroll skjedde så la oss oss heller bære med oss den vissheten om at også dette var noe vi overlevde. Med disse avsluttende ordene ferdig formulert så er det på tide å bla over til neste side i min hemmelige offentlige dagbok, og så starte på et helt nytt kapittel.

Dette innlegget avslutter en lengre serie innlegg orientert rundt temaet mobbing, og hadde sin oppstart med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.  

Dritt, og annen godt gjødsel!

Zen Garden av La-Vita-a-Bella

Etter et par dypt mørke og dystre innlegg lovet jeg i gårsdagens tekst, Skyld uten å ha vært skyldig, at jeg skulle skrive noe om det å finne noe positivt til tross for at det neppe ville vært vårt første innfall, men dersom jeg hadde hatt  en ryggmargrefleks i forhold til det å konfrontere alt med godt mot så hadde jeg sikkert ikke vært den jeg er i dag.

I det forrige innlegget skrev jeg en del om å ta på seg skyld fordi det kan være lettere eller mer nærliggende for oss enn det å leve i konflikt med samfunnet, eventuelt verden for å ha inkludert den utstrekningen også - et mønster som når først etablert er fryktelig vanskelig å legge fra seg, men tror at ved en bevisstgjøring i forhold til det at alt som på godt og vondt skjer her i verden kan potensielt skje uten at vi hadde noe ansvar for å unngå det, aksepter kaos som en naturlig del av naturen.

En av mine favorittsitater fra boken Hogfather, skrevet av Terry Pratchet, går ut på at til tross for at vi aldri har vært i stand til å observere ett eneste atom med rettferdighet så er det likevel noe vi setter vår tro til som om det i seg selv var en naturkraft. Rettferdighet er noe som utelukkende eksisterer fordi vi aktivt velger å tro på den eksisterer, men likefullt som den illusjonen den til tider faktisk er så er det på sett og vis en ønsketenkning vi arbeidet oss opp til ved å først lære oss å tro på de små illusjonene slik som julenissen og påskeharen. Vi trenger illusjonene for å fungere i det daglige liv, men konfronter de for hva de er når spørsmålet blir om det er du eller illusjonen som må slå sprekker. Klippet nedenfor viser den relevant biten fra filmatiseringen av det som essensielt også er en av verdens beste julefilmer, men gjør likevel en god jobb på å illustrere poenget jeg ønsket å komme frem til.

Troen på en verden der alt skjer av en grunn krever at noen er ansvarlig for alt som skjer og at rettferdigheten alltid skal seire er gode idealer, men istedenfor å hyle mot vinden for urettferdig behandling så ville det kanskje vært sunnere å akseptere disse tingene som noe vi alle ønsker for oss selv og hverandre fremfor det å akseptere dem som en naturkraft. En slik realisasjon stiller krav til oss selv ved at vi må arbeide for at disse tingene i effekt skal være en del av livene våre, men også samtidig åpner det opp for å akseptere at ikke alle ting er innenfor vårt eget lille nedslagsfelt og dermed bare er ting som skjer under livets gang. Er det noe noen har gjort mot deg så er jeg så langt fra en tilstand som munk at dersom det er snakk om mobbing så har du likevel min anbefaling om å knuse en kneskål eller to fremfor å leve med det i mange år fremover, men for alt annet som du ikke eksplisitt har gått inn for at skulle gå galt så aksepter at årsaken trenger ikke å være en person, samfunnet forøvrig - det kan rett og slett være en av de tingene som bare skjer enten vi vil eller ikke.

Rådet jeg startet med igår var den om at man ikke skulle bære med seg smerte gjennom hele livet ved å nærmest integrere den som en del av sin egen identitet er ett godt råd. Vi har til nå håndtert det med skyld rundt ting vi ikke egentlig hadde vært skyldig i, så da var det kanskje på tide å reelt håndtere spørsmålet om smerte... Aksepterer at enkelte ganger så er det ting som bare skjer, det er en naturlig del av vår kaotiske plass i universet, så kan man kanskje også fokusere lettere på de tingene vi faktisk kan gjøre noe med; fortiden vil for alltid være uforanderlig, men så lenge som det er liv så har fremtiden all det potensiale for endring vi måtte ønske for oss selv og de vi er glad i.

En annen ligning munken Ajahn Brahm pleier å prate om for å illustrere alt dette er vår reaksjon i forhold til det å finne ut at noen har tømt et helt lass med gjødsel fremfor inngangsdøren vår, men vi vet ikke hvem som har gjort det og ingen av naboene var hjemme på tidspunktet og kunne heller ikke peke ut den skyldige. Noen av oss vil leve med et berg av gjødsel i livet vårt fordi vi ikke har noen å rette våre frustrasjoner mot og dermed ender opp med å bære den med seg som en del av livet. Andre vil derimot gjøre noe så helt annerledes å bare akseptere situasjonen og så gjøre det beste utav det, kanskje ved å anlegge en kompostbinge litt lengre unna huset som så etter hvert danner grunnlaget for en bugnende og blomsterfylt hage som til og med kan være til glede for ikke bare seg selv, men også familie og hvem enn andre som går forbi på gaten.

Phoenix Rises av Gabriel Navarro

Det å oppleve smerte i livet handler ikke om å bære den med seg til evig tid eller å bebreide seg selv for at man ble utsatt for noe slikt. Ting skjer uten hensikt og planlegging, og det eneste vi kan gjøre er å hente styrke innenfra og så fokusere på at smerten bare var noe som skjedde deg... Selvsagt har vi alle våre arr å vise frem, men årsaken til dem er ikke noe vi bør tillate å definere hvem vi er - vi finner balanse og en indre ro gjennom det å fokusere på de tingene vi faktisk kunne påvirke utfallet av, det vil si måten vi reiser oss fra asken, stirrer djevelen selv rett i øynene og til sist kommer ut av det hele som en sterkere person.

Neste innlegg om dette temaet er Neste kapittel der jeg oppsummeres og forhåpentligvis etterpå kan for evig la temaet ligge dødt. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet. 

Skyld uten å ha vært skyldig

Guilt av Mare of Night

Etter gårsdagens innlegg har dere sikkert sett frem til et innlegg med en større grad av positivitet enn de jeg har produsert de siste ukene, men hvorav at de fleste har hatt et signifikant element av smerte så representerer de samtidig også resultatet av en prosess der opplevelsene settes i system, prosesseres og etter hvert kan de forhåpentligvis legges bak meg for godt.

Hadde en samtale med en venn angående det å ikke la en smertefull opplevelse bli en del av sin egen identitet og dette er et råd som er hjertefølt som jeg anbefaler alle å ta til seg selv. Det ligger visdom i et slikt utsagn, men dessverre så er det alt for lett for oss mennesker å avfeie de enkle tingene som ukorrekt dersom de ikke har en øyeblikkelig effekt på livet vårt - rådet, i likhet med det litt enklere rådet om å ikke være trist lenger, begynner ikke å virke før man har lagt ned mye arbeid i dem. Steg 1 er å akseptere at dette er en prosess ... steg 2 er å finne ut hva de resterende stegene må være for at du skal være i stand til å akseptere det som har skjedd, bearbeide dem og på den måten være bevisst konsekvensene for så å minutt for minutt lære seg å se stadig lenger fremover. Skyld er dessverre ofte en følelse assosiert med smerte når det ikke finnes en praktisk kilde å rette aggresjonen mot, og ender dette opp med en følelse av skyld i forhold til seg selv når man kommer til kort så er saken straks en del mer komplisert å reparere etter hvert som at tiden går.

Spørsmålet om skyld her i livet er et interessant spørsmål som det kan være verdt å reflektere rundt i noen minutter, og da mer spesifikt hvorfor mange av oss faktisk ender opp med å ta ansvar og skyld for ting om essensielt har skjedd med oss som om vi på noen måte hadde fortjent det? Mitt første innfall er utvilsomt den at motgang der man som barn har opplevd følelsen av det å stå alene mot verden, så var tanken om at det var meg selv det var noe galt med virket langt mer nærliggende enn tanken om at den trygge verden våre foreldre hadde oss for visstnok tok slutt ved postkassen - førstnevnte idé kom forøvrig med lett tilgjengelige profeter, for ikke å nevne alt fra argumenter til fengende slagord.

Så hva er det egentlig med skyld som gjør den så enkelt å plukke opp å bære med seg mens eksempelvis et positivt kompliment i gjennomsnitt må fremføres med en lengde på rundt 15 sekunder før det gjennomsnittlige mennesket er i stand til å registrere det, og da som oftest kun etter å ha analysert all eksisterende potensiale for baktanker? Ser ikke ut som om jeg kommer nærmere noen løsning til mitt opprinnelige spørsmål, selv om bare det å komme frem til de korrekte spørsmålene veldig ofte er en signifikant seier i seg selv. Mitt forsøk på å gi et svar på dette nye spørsmålet vil kanskje av noen kunne betegnes som å grave et enda dypere hull for seg selv, men glem nå det for ett par minutter så skal jeg fortelle deg om det i så korte trekk som jeg bare kan...

Guilt av CarneGriff

Vi har alle et behov for å ikke bare passe inn, men likevel samtidig også det å skille oss ut fra gruppen på vår ved å bruse med fjærene våre og smekke til den nest sterkeste med en veldig stor pinne. Førstnevnte er faktisk den egenskapen som har gjort oss til den dominante arten på jordkloden ved å satse på at samhold ettersom vi isolert sett aldri verken var sterkest, hadde de skarpeste klørne eller det mest motstandsdyktige brystskjoldet. Den delen med pinnen er vår mer primitive dyriske natur og er for det meste fraværet av bevisst tankegang fremfor det å rasjonelt tenke gjennom handlingene sine, og er dessverre noe man må se bort fra i denne sammenhengen da skyld som oftest er forårsaket av en tanke og ikke en følelse i utgangspunktet. Skyld er det moralske kompasset som skal sørge for samhold i samfunnet vårt, og når dette havner i konflikt med det vi oppfatter som sterkere, fysisk eller sosialt, representanter for samfunnet er vår ubevisste respons å ta på oss ansvar og skyld for å reparere illusjonen av rettferdighet.

Det ligger flere hint i forhold til disse tankene i forhold vi velger å uttrykke oss til daglig. Forrige gang du hadde en dårlig opplevelse så startet du sikkert med å tenke gjennom hvorvidt man hadde gjort noe for å fortjene det, og uten et realistisk svar så spøkte du med deg selv om at du sikkert hadde gjort noe galt i et tidligere liv? Ikke det at jeg sier at vi har gjort noe galt i et tidligere liv ettersom det ville krevd at reinkarnasjon var en del av vår egen religion, noe den faktisk ikke er. Det bare illustrerer hvor lett vi har for å lete etter feil hos oss selv fremfor det å bare konstantere at dette enten var noe som skjedde galt, fordi det er sånt som skjer, eller at det er noe galt med samfunnet forøvrig - rett og slett fordi vi enten ikke har energi til å ta ett oppgjør med samfunnet, eller fordi man har behov for å føle at alt gir mening til forskjell fra det å å akseptere kaos som en del av livets grunnsteiner.

En forverring fra det å lete etter feil hos oss selv hver gang ting går til helvete, er utvilsomt det at vi gjerne har en tendens til å se på våre medmenneskers suksess gjennom forenklinger slik som at de alltid oppnådde fordelene sine gjennom flaks; ofte så kan en liten mengde selvtillit og litt arbeid kombineres for å oppnå suksess.

Etter så mye er jeg fortsatt usikker på om vi i det hele tatt kan argumentere for å ha kommet nær en konklusjon, men virker som veldig fryktelig mye resonnement (for ikke å nevne mengden tekst) uten å i det hele tatt forsøke seg på en konklusjon så da får jeg gjøre mitt beste: Det er lettere for oss å ta på oss skyld for våre egne opplevde svakheter fremfor det å leve i en verden der dårlige ting bare skjer uten grunn, men samtidig setter også for mye verdi til samfunnet vi lever i. Vi leter etter feil internt i oss selv, men leter etter opplevde positive egenskaper eksternt fra oss selv (positiv omtale eller å rakke ned på noen som er svakere)... Kanskje vi heller bør akseptere at enkelte ganger skjer det negative ting i livene våre helt uten at det nødvendigvis forelå noen konsis plan eller hensikt bakom dem, og dermed på tross av våre instinkter isteden gå aktivt inn for å bygge opp sin egen verdi fra innsiden og ut.

Neste innlegg om dette temaet er Dritt, og annet godt gjødsel! og handler essensielt sett om å finne om så en liten positiv vri på noe av dette. Denne serien med innlegg startet med Mobbing, folkets nye favorittaktivitet.