Den blå flamme

Illustrasjon fra nettstedet The Mind Unleashed.

Tenkte her om dagen over en samtale jeg hadde med en psykomotorisk fysioterapaut for å distrahere oss begge fra den biten om at han holdt på å slite av meg hodet, han er den typen fysioterapeut man blir sendt til når man er så stiv at kroppen ikke lenger husker at det er en unormal tilstand. Jobb innenfor IT, opplev interessante problemstillinger var visst det de hadde reklamert med ja.

Den blå flammen handler mer om å gå til kilden av hvor man henter energi her i verden, ikke for å komme nærmere innpå - mer med det formål å se hvordan energien vi blir utsatt for påvirker oss.

Sagt på en bedre måte, også innfelt øverst til høyre, kan man parafrase et utsagn fra William Gibson, det vil si at så lenge man er nedkjørt og nærmest deprimert så kan det være en god ide å rett og slett bare forsikre seg om at man ikke nødvendigvis bare er omgitt av drittsekker.

Realiteten er den at vi tross alt lever i et samfunn der vi ser på det å gjøre noe uten å forvente noe tilbake er mistenksom oppførsel, empati er en svakhet mens psykopatisk oppførsel tilbes som et godt forbilde. Langt unna det idealet Echart Tolle omtaler i boken En ny jord, så alle snev av en eventuell opplyst oppførsel vil definitivt føre til at drittsekkene tar et skritt fremover fra mengden med det formål å introdusere seg med sin nye offisielle tittel.

Nå er det selvsagt ikke alltid mulig å isolere seg selv fra alt og alle som påvirker en negativt, enkelte går tross alt bare gjennom noe og trenger kanskje til og med vår hjelp for å komme seg ut av det. Noen må vi bare tolerere, det hjelper i det minste å vite hvem de er så vi kan minimere eksponeringen. Andre igjen har rett og slett bare bestemt seg for å være miserabel, hva enn vi gjør har vi ikke potensiale for å oppnå noe som helst annet enn å bli sliten - noen ganger er det rette valget å la dem treffe bunnen på egen hånd.

Sistnevnte, hvor enn absurd bare eksistensen av dem ser ut til å høres ut som, er fryktelig enkelt å identifisere når vi ikke kjenner dem, vi nærmest instinktivt unngår dem med mindre man samtidig er på samme nivå selv. De fleste av dem kommer derimot inn i livene våre med positive egenskaper samt også en positiv innflytelse på oss, det er bare at noe skjer underveis mens vi selv står for nært til å se det. Vi ser ikke verden slik den virkelig er, men heller sett gjennom delt historie og erfaringer fremfor det vi faktisk plukker opp og blir påvirket av.

Tenker man på studie av noe slikt som Mindfulness, det vil si det å praktisere kunsten av å se verden slik den faktisk er, merker man raskt hvem som er positive påvirkninger i livet vårt. Noen vil oppfordre og motivere oss mens andre igjen vil påpeke hvor teit det hele egentlig høres ut, gitt at man faktisk ikke gikk rundt og tenkte på noe oppriktig teit i enhvers objektive øyne så ser man raskt hvem som er kilde til positivitet i livet vårt kontra de som bidrar til å dra oss nedover.

Personlig vil jeg nok si at jeg har både mistet og kvittet meg med store kilder til negativitet i livet mitt den siste tiden, noe som kanskje kan være et tegn på at får man plutselig en moderat positiv innstillingen ut fra intet så hender det faktisk at drittsekker på eget initiativ faktisk finner ut at det neste logiske steget er å levere inn oppsigelsen. Helt uten påvirkning fra min side, så da kan det kanskje være noe i det at et ego friker ut når det plutselig møter noe annet.

Langt fra arrogant nok til å i det hele tatt kalle meg selv noe som helst i nærheten av opplyst, det faktum om at jeg feiret en begivenhet som en oppsigelse bør vel kanskje være sterke indisier i forhold til det motsatte. Det å tenke gjennom hva og hvem som påvirker oss i positiv retning er vel sikkert noe alle av oss kan ha godt av.

Manglende haill

Når man er i Lofoten så er det vel en del ting man er nødt til å gjøre, den første er en fjelltur, den andre er å male ett eller annet samt at den siste naturligvis nok er en tur ut på havet.

Vel, i går var jeg først en tur på Smørdalskammen så da fikk man den delen, om ikke en ut av systemet, av listen sjekket ut. Fordi ting som oftest må skje når det er vær til det og ikke i henhold til noen spesifikke planer, så bar det ut på havet i letingen etter fersk sei til middag.

Det at selve innlegget kommer akkurat nå, nesten et døgn etter har litt med den malingen jeg nevnte å gjøre [samt en del ferie-latskap å gjøre, men det hopper vi fint over å nevne i denne sammenhengen]).

Yr.no meldte om ikke strålende vær, så i alle fall et trivelig vær utover ettermiddagen så da dro vi til havs i en såpass hastighet at man mistet helt oversikten over hvilke fjell man hadde passert underveis, kan også ha noe med det at jeg er mer vant til å navigere ved bruk av GPS og nøyaktige kart enn å legge merke til spesifikke fjell, holmer og staker... Noe med å ikke se fjellet for bare fjell, muligens en nødvendig egenskap som hoppet over min generasjon.

Været så bra ut i starten, men begynte straks å bli noe utfordrende for landkrabber som meg, om man enn så mye måtte være oppvokst knapt et steinkast fra havet... Ser ut til at også sjøbeina forsvant samme veien som navigeringssansen.

Stanga var i bruk, sluken gikk til bunns og til tross for at ekkoloddet holdt på med et realt pipeorkester så var det absolutt ingenting som følte for å gjøre noe annet enn å sniffe på agnet, men for å være helt ærlig så skjønner jeg dem godt. "Urolig" sjø øker ikke akkurat min matlyst heller ikke, men det er mulig vi burde prøvd med Fruktnøtt på kroken da i alle fall ikke jeg var såpass påvirket av de fryktinngytende 10-15 cm bølgene som hamret innover oss.

Skotnestinden ser ut til å trives i været, noe jeg da har fått med meg etter å ha fått den ettertrykkelig utpekt for meg, med andre ord ikke foruteksisterende kjennskap. Må si meg enig i at Vågans egen Vågakaill ikke en gang er i nærheten av å ligne såpass mye som en kaill som denne.

Etter å ha prøvd ut alle de beste fiskeområdene, blant annet et område med det høyst oppmuntrende navnet "Tremannsskallen". Uten et eneste napp så kan man i det minste glede alle ekstremistiske naturvernere om at det eneste dyret vi såret underveis var en mink, men det var mer av den følelsesmessige smerten i og med at vi ikke kom med noe som helst den kunne stikke av med.

Likevel dro man ikke hjem fullstendig tomhendt, det ble noen fine bilder utav det hele (selv om en naturfotograf sikkert ville henvise til at jeg bruker ordet "fine" uten tilstrekkelig grunnlag for det). Dessuten ble det åtte Grandiosa og en boks nøtter, derimot måtte vi betale for dem samt at Rema 1000 ikke helt setter pris på at man slenger en sluk inn døren i håp om å treffe frysedisken.

Smørdalskammen

Sennesvik

Med gode dager foran seg er det vel nesten en skam å sitte inne hele tiden fremfor å nyte naturen, kan også tolkes som å unngå å henge rundt hjemgården i tilfelle noen finner ut at jeg ser ut til å ha ledig tid.

Dagens vær er offisielt sett vekslende, det vil i god gammel Lofoten-stil si at i skyggen bruker man votter mens når utsatt for direkte sol må man vrenge av seg plagg for plagg på veien oppover.

Heldigvis har jeg selvrespekt nok til at det ikke blir noen naking-bilder fra toppen, eller hva nå enn det er de kule kaller blottingen nå for tiden, så da slipper du å vaske nettleseren-loggen på min vegne. Du må derimot regne med en kraftig vask av eventuelle joggesko i og med at det er mye myr og rennende vann underveis, så fjellsko er en fin ting.

Selve turen fra Hagskaret og bortover til Smørdalskammen (427 m.o.h.) er vel på knappe 6 kilometer alt etter hvor mye man svirrer rundt underveis på leting etter de gode bildene. Eventuell manglende teknikk på bildefronten får i så fall komme i etterkant når jeg har funnet nok interesse til å fikle med de delene av kameraet, men i og med at det fortsatt er snakk om et rimelig kompakt-kamera så hjelper det nok å ha realistiske forventninger.

Gravdal

Steine

Home, Sweet 8374!

Med drøye 50 eller så mil tilbakelagt, noen politifolk ristet av underveis og en hel haug lettere tvilsomme øst-europeere i hælene var jeg plutselig kommet hjem.

På reisen merker man fort fordelene av Lofast-forbindelsen som kom for ikke fullt så mange år siden, blant annet en tunnel på litt over 6 kilometer som det faktisk er svært vanskelig å følge fartsgrensen i. Skulle nesten til å si noe slikt som "i 100 langs Lofast", men det ville selvsagt vært en del for fort og jeg er selvsagt like lovlydig som folk flest... Kanskje litt mer i og med at jeg aldri en gang har tatt svart betaling for noe som helst, ever!

Klarte såvidt å snike meg inn i landsdelen mellom de ulike etappene i Arctic Race, noen skremmende skilter om stengte veier til tross - satte bare gassen i bånn, så langt den vel å merke går med en 1,6 liter under pansret, og tok sikte på at hvem enn som måtte stille seg i veien, sykkel eller ei, selv måtte ta ansvaret for sitt eget velbefinnende. Heldigvis for oss begge var det bare restene fra løpet igjen når dagens etappe-mål ble passert i marginalt høyere hastighet enn tohjulingene tidligere hadde hatt.

Lofoten forøvrig er nå vel ett av landets peneste distanser, noe en nylig spørreundersøkelse i alle fall for meg gjorde en god jobb i å understreke... Ikke fordi jeg hadde tilgang til resultatene vel å merke, mer det at å bruke penger på å besøke de resterende alternativene for det meste ble besvart med alternativet meh. Noe som oversatt fra moderne Norsk vil si; dersom det ikke koster meg noe, og det er ikke noe mer interessant som foregår akkurat da. Bryggene i Bergen er sikkert pene, men tar det dersom jeg får en kursmulighet der - på privat ferie er jeg fortsatt ikke lei eksempelvis Italia, billigere er det sikkert også.

Noen pene bilder ble det faktisk tid til underveis, men etter å tidligere ha vært utsatt for det man i ferietider vil referere til som en stoppeklokke-Nazist så har man ikke helt inne ryggmargrefleksen i forhold til unødvendige stopp underveis. Problemet er at i 90 ser det ut til at tiden mellom rasteplass-skiltet og avkjørselen fortsatt er kortere enn tiden det tar å foreta en kontrollert nedbremsing. Skremte i alle fall en Litauer med å komme susende inn på en rasteplass uten tilstrekkelig nedbremsing.

Vel hjemme så er det bare å nyte tilværelsen i gode omgivelser, godt selskap og håpe at solen stikker innom litt mer enn statistikken vanligvis antyder for årstiden, men kan ikke få alt. Uansett så er vel ferie hva man gjør det til, uansett så handler det om å få restituert og få gjort noe annet før man igjen sitter i bilen med snuten pekt i den andre retningen.

En plass i Troms, hverken i nærheten av hav eller Lofoten!

Kvitter

Med en overskrift som "Kvitter" skulle man nesten tro at jeg har falt helt ut på skråplanet og blitt såpass overaktivt sosial at jeg har begynt med ting slik som Twitter, kanskje til og med føyd til noen merkelapper slik som #Foto, #Natur, #Tromsø.

Det har nok ingenting med det å gjøre, dessverre. Ting hadde sikkert vært så mye enklere dersom jeg hadde kunne gått bort fra dette mediet til fordel for noe som aktivt begrenser tekstmengden til 160 tegn, men realiteten er nok den at enkelte ganger så finner man ikke helt ut hvordan man skal få 5 skrevne sider til å passe inn på den måten uten å miste hele essensen... I det minste min egen vri på det hele.

Uansett, der Facebook er de facto til for å legge ut bilder av maten så er Twitter til for å kunngjøre at nå har man spist, hverken mer eller mindre.

Og nå over til noe fullstendig annet, selve poenget - den kvitrende delen. Ser ut til at verandaen min er blitt annektert av en hel flokk småfugler for tiden, det at jeg hadde satt opp et lite hus som automatisk sørger for at det alltid er frø der kan nok ha noe med valget å gjøre... Mest trolig mer enn at jeg virket så hyggelig i deres øyne, de flykter fortsatt i frykt i det sekundet de ser meg lure bak gardinen.

En ting jeg observerte relativt kjapt er at de flykter sjeldent spesielt langt, bare rett utenfor  synsfeltet mitt. Den mer utspekulerte delen av det hele er at en av dem vanligvis blir sittende igjen helt ytterst på verandaen, gjør seg så liten og usynlig som mulig for så å signalisere når jeg har forsvunnet fra vinduet... De liker altså ikke å bli tatt bilde av, det er helt sikkert.

Rotløs ungdom

Hvilken ungdom liker å bli tatt bilde av i dag? Hmm... Tåpelig spørsmål egentlig, sånn med tanke på at det er nærmest et ordtak som kun stemte på 80- og 90-tallet da bilder betydde oppstilling. Nå for tiden så er man vant til at folk bruker timevis foran speilet for å ta bilder av seg selv, samt etter min erfaring med en av byens nye partysvensker også bruke 45-60 minutter av en kinofilm til å studere bilder av seg selv.

Kjernen av problemet har jeg rotet meg bort fra igjen, men det var nå mer noe slikt som i at ja det kan være hyggelig med arrangerte veldedighetskonserter etter at man har matet en hel arme av disse krabatene... Det er vel mer hvorvidt de absolutt må starte oppvarmingen klokken 06 et eller annet?

Altså, aaaargh! Jeg skal fylle på den javla frø-tingen, bare la meg sove litt til! OK?

Paparazzo

Ruggedly handsome, strangely also in focus

Vel, når man først har gått til innkjøp av et kamera, se Loch One, så må man nesten bruke littegranne tid for å sørge for at man er i stand til å ta et bilde uten å kaste bort for mye tid til å fikle med innstillinger og slikt mens objektet flyr sin vei.

Nå har jeg tydeligvis kjøpt et kamera med relativt mye smart-funksjoner ment for å skjule det meste av innstillingene noen som meg mer eller mindre med uhell hadde kommet til å ødelegge bildene med, så da tror jeg at jeg holder meg til de grunnleggende tingene for nå og så eventuelt lærer meg å skru av/på blitz samt moduser for makro/natt og annet relevant som jeg ikke vet det fagtekniske navnet på heller.

Vet ikke helt om jeg kan regnes som en paparazzo, den originale ikke-fornorskede stavelsen av ordet, sånn helt egentlig, men så er de i det minste publisert mer eller mindre uten objektenes eksplisitte skriftlige tillatelse. Noen av situasjonene ville muligens kunne regnes som private situasjoner, alt er relativt sånn sett.

Oi Wot U Lookin At? Bitch Jus' Be Cleanin'!

Solbading ved vannet, snikfotografert med Zoom.

Pollinering pågår!

Utvilsomt sjokkerende materiale dette ja, og det verste er at alt dette foregår uten noen som helst tanke på at nabolagets barn blir eksponert for slike scener. Alt dette ble samlet inn på en ettermiddagstur opp til den nærliggende Ti på Topp-toppen, Varden.

Det verste eksemplet ble selvsagt spart til sist, må jo ha litt avsluttende spenning for alle mine mer voyeristiske lesere. Vend blikket til høyre, dersom du tør og vet at du tåler seksuelt ladede scener!

Loch One

Det begynner å nærme seg tidspunktet der fakturaen foran årets ferietur skal være betalt, og for de som ikke allerede har fått med seg at jeg skal på ferie til Skottland så er det altså dit turen går denne gang. Har fått med meg såpass mye av reiseruten at jeg vel å merke kommer til å på det nærmeste være omtrent to timer i bil unna Loch Lomond, men passer likevel bra med å inkludere det som så og si er deres nasjonalvise, The Bonnie Banks o'Loch Lomond.

Uansett så er det mye som må gjøres før man kommer seg avgårde til kiltens hjemland for en liten vandring, opp et fjell, ned et fjell og så videre. Vel, fakturaen er nå betalt så da vil det være direkte uansvarlig av meg å feige ut nå så da må jeg nesten dra uansett jeg har lyst det eller ikke.

Hmm... Hva er det jeg sier? Selvsagt har man lyst til å reise avgårde, det er tross alt det skotske høylandet - en plass jeg har hatt lyst til å besøke helt siden jeg begynte å lese Donald Duck-blader som barn, det var tross alt der Skrue McDuck kom fra!

Steg 1, eller Loch One som man nesten kan kalle det, er selvsagt den verste delen av forberedelsene. Når jeg tenker etter så er faktisk denne delen enda verre enn å betale regningen. Hva jeg snakker om? SHOPPING!

Vel, skal ikke bite over for mye i første omgang - er fortsatt god tid igjen, så da er det bare å brette opp ermene og trå til verket. Som enhver amatørmessig fjellmann som meg vet så er forberedelse viktig i så og si alle potensielt faretruende sammenhenger, så da er det først ruteplanlegging via Internett før man forlater huset. Man må også porsjonere ut anstrengelsene i håndterbare biter for å unngå å miste motivasjon på et kritisk tidspunkt, så i dagens tålmodighetsanstrengelse så var det om å gjøre å skaffe et skikkelig kamera (mobilkamera funker til mye, bare ikke ordentlig foto).

Gidder ikke bære rundt på noen monstrositet så for min del så er det kompaktkamera som gjelder for alle pengene. Som den, i bunn og grunn, late personen jeg er så er det en fordel å slippe for mye dilldall med å få bildene ut av det når jeg skal ha dem til noe, for eksempelvis til denne bloggen.

Fant ut at en del kameraer nå til dags faktisk kommer med støtte for trådløse overføring av bilder så man faktisk slipper kabling og sånt. Følelsene balanserte seg ut til fordel for Samsung EC-WB32F, et kamera som støttet dette i tillegg til at det har en litt større optisk linse enn de andre kameraene i samme prisklasse. Det vil si prisklassen for folk som vil ha et kamera uten å være redd for å rote seg bort i fancy innstillinger samt eventuelt også foretrekker å kunne erstatte det senere uten å måtte ta opp lån, for hvor mange kameraer ligger strengt talt ikke strødd utover den Norske villmarken siden Ti på Topp for alvor tok av her til lands, ikke det at jeg tror fjellredningstjenesten setter pris på akkurat det da.

Prøvebilde fra verandaen, med zoom.

Loch Two >>