Den blå flamme

Illustrasjon fra nettstedet The Mind Unleashed.

Tenkte her om dagen over en samtale jeg hadde med en psykomotorisk fysioterapaut for å distrahere oss begge fra den biten om at han holdt på å slite av meg hodet, han er den typen fysioterapeut man blir sendt til når man er så stiv at kroppen ikke lenger husker at det er en unormal tilstand. Jobb innenfor IT, opplev interessante problemstillinger var visst det de hadde reklamert med ja.

Den blå flammen handler mer om å gå til kilden av hvor man henter energi her i verden, ikke for å komme nærmere innpå - mer med det formål å se hvordan energien vi blir utsatt for påvirker oss.

Sagt på en bedre måte, også innfelt øverst til høyre, kan man parafrase et utsagn fra William Gibson, det vil si at så lenge man er nedkjørt og nærmest deprimert så kan det være en god ide å rett og slett bare forsikre seg om at man ikke nødvendigvis bare er omgitt av drittsekker.

Realiteten er den at vi tross alt lever i et samfunn der vi ser på det å gjøre noe uten å forvente noe tilbake er mistenksom oppførsel, empati er en svakhet mens psykopatisk oppførsel tilbes som et godt forbilde. Langt unna det idealet Echart Tolle omtaler i boken En ny jord, så alle snev av en eventuell opplyst oppførsel vil definitivt føre til at drittsekkene tar et skritt fremover fra mengden med det formål å introdusere seg med sin nye offisielle tittel.

Nå er det selvsagt ikke alltid mulig å isolere seg selv fra alt og alle som påvirker en negativt, enkelte går tross alt bare gjennom noe og trenger kanskje til og med vår hjelp for å komme seg ut av det. Noen må vi bare tolerere, det hjelper i det minste å vite hvem de er så vi kan minimere eksponeringen. Andre igjen har rett og slett bare bestemt seg for å være miserabel, hva enn vi gjør har vi ikke potensiale for å oppnå noe som helst annet enn å bli sliten - noen ganger er det rette valget å la dem treffe bunnen på egen hånd.

Sistnevnte, hvor enn absurd bare eksistensen av dem ser ut til å høres ut som, er fryktelig enkelt å identifisere når vi ikke kjenner dem, vi nærmest instinktivt unngår dem med mindre man samtidig er på samme nivå selv. De fleste av dem kommer derimot inn i livene våre med positive egenskaper samt også en positiv innflytelse på oss, det er bare at noe skjer underveis mens vi selv står for nært til å se det. Vi ser ikke verden slik den virkelig er, men heller sett gjennom delt historie og erfaringer fremfor det vi faktisk plukker opp og blir påvirket av.

Tenker man på studie av noe slikt som Mindfulness, det vil si det å praktisere kunsten av å se verden slik den faktisk er, merker man raskt hvem som er positive påvirkninger i livet vårt. Noen vil oppfordre og motivere oss mens andre igjen vil påpeke hvor teit det hele egentlig høres ut, gitt at man faktisk ikke gikk rundt og tenkte på noe oppriktig teit i enhvers objektive øyne så ser man raskt hvem som er kilde til positivitet i livet vårt kontra de som bidrar til å dra oss nedover.

Personlig vil jeg nok si at jeg har både mistet og kvittet meg med store kilder til negativitet i livet mitt den siste tiden, noe som kanskje kan være et tegn på at får man plutselig en moderat positiv innstillingen ut fra intet så hender det faktisk at drittsekker på eget initiativ faktisk finner ut at det neste logiske steget er å levere inn oppsigelsen. Helt uten påvirkning fra min side, så da kan det kanskje være noe i det at et ego friker ut når det plutselig møter noe annet.

Langt fra arrogant nok til å i det hele tatt kalle meg selv noe som helst i nærheten av opplyst, det faktum om at jeg feiret en begivenhet som en oppsigelse bør vel kanskje være sterke indisier i forhold til det motsatte. Det å tenke gjennom hva og hvem som påvirker oss i positiv retning er vel sikkert noe alle av oss kan ha godt av.