Reisebrev fra den andre siden, del 2

Skal vi se. Det var en ferie, jeg dro dit og for å få trening i å skrive noe inn på bloggen før desember setter inn så reflekterer man over opplevelsene så langt. Hva skulle man egentlig kalle innlegget om ikke "reisebrev fra den andre siden", nøyaktig hvorfor utelot jeg sikkert fra del 1, men det er vel egentlig fryktelig åpenbart for alle som har vært der på besøk... Plassen gir i alle fall meg lyst til å spille Eagles låten Hotel California for full guffe, lykkelig over å både ha fått sjekket ut og forlatt. På den andre siden er ikke heldigvis ikke høy alder smittsom, så da er det bare å roe seg helt ned og lese en bok.

Dag 5

Forsov meg, ingenting som å snuble inn i frokost-salen 10 minutter før stengetid og så hive i seg egg, bacon og tre desserter. Ja, det var jo en fornuftig og balansert start på dagen. Så hva gjør man når man har forspist seg for ørtende gang i løpet av ferien og generelt sett føler seg litt crappy, jo det skal man si; man spenner på seg joggeskoene og jogger i retning av Villa Joiosa.

En halvtime senere innser man nøyaktig for en fantastisk dårlig ide hele greia var, jogging er for folk som er i stand til å mentalt skru av all høyere hjerneaktivitet (eller aldri skrudde den på). La oss sikte oppover fjellsiden der borte, og straks er man på Torre Aguila. En kort spasertur innom det som tydeligvis var en del av det Spanske forsvaret, men ble forlatt fordi det var for vanskelig å komme seg til og fra tårnet. WTF? Disse folka var jo en del av en helt utrolig sjøfartsnasjon med forsyningslinjer overalt, så lenge det da tydeligvis ikke var snakk om kjølige klima eller involverte noe verre enn moderate motbakker da.

Burde kanskje lært til nå at bare fordi ting ser ut til å se ut til å være i nærheten, så er det kun fordi man er vant til at det er noen flere fjell spredd utover med jevne mellomrom. La oss bare ta en tur nedover dit og gå veien tilbake, det ble en kjapp rundtur på rundt 5 kilometer. Urk!

Kveld, tid for kultur! Avgårde til Benidorm Palace for dinnershow, oppvisning av alt det Spania har å by på av rytmiske danseformer. Appearantly både med og uten klær, men så må man vel nærmest forvente noen overraskelser når man gjør oversettelsene av reklamefolderen selv. Slikt må man vel tåle, heldigvis ble jeg plassert sammen med en aldrende britisk dagmamma som sørget for å sensurere de groveste bitene.

Visstnok var jeg også akkurat den typen yngre kjekk mann som venninnen hennes ønsket å bli bedre kjent med, så det ble en etterpåfest man fint hoppet over. Det fikk holde med å posere for foto.

Snublet innom en nattklubb på veien hjem, der ble det visst allsang så man fikk stemt i på å synge Volare for full hals. Dansegulvet åpnet sterkt med rytmer fra Salsa, Bachata og Samba. Var vel omtrent omtrent da man innså et par småting; for det første var jeg den eneste i lokalet som hadde i det hele tatt prøvd meg på de forventede grunnstegene, den andre var at det jeg kunne av Spansk begrenset seg til å bestille øl så den store samtalen ble definitivt litt, skal vi si avstumpet?

Dag 6

What to do? What to do?

Egentlig litt lei for å være helt ærlig, setter kurs mot det store søndagsmarkedet som tydeligvis stengte 5 minutter før jeg nådde frem til den delen av byen. Satser på en båttur og finner ut at sånt gjør man ikke på søndager. Crap!

Begynner å bli enkelt å skille spanjolene fra andre tilreisende nå, spanjolene er de som har funnet frem dunjakka og toppluen. Ser ut til at 16 grader og vindstille er akkurat på smertegrensen for innenlandsfolket her.

Sjekker ut en nattklubb på kvelden, konstaterer at jeg er den eneste tilstede... Populær plass med andre ord. Så da traver vi heller gatelangs på leting etter liv, få sekunder etterpå blir man huket tak i en av de få innkasterne jeg faktisk har truffet på der nede. Han lurer på hva jeg leter etter, svarer selvsagt piker, vin og sang så da skulle liksom det være klar.

Etter å ha blitt geleidet noen hundre meter gjennom mørke bakgater mens man stille og rolig for seg selv kartlegger mulige rømningsveier, potensielle improviserte våpen for formålet samt selvsagt litt småsnakk om hvor det var man skulle hen. Tro det eller ei, men Romeo ledet faktisk vei til det jeg ba om... burde derimot vært litt mer spesifikk i forhold til hva man spurte etter.

Ja, det var sang der; en improvisert versjon av Da Capo! komplett med en spansk versjon av Tor Endresen. Piker i massevis, vel å merke ingen under 70! Dansing i massevis, men seriøst da mann; trodde ikke vals fortsatt eksisterte ute i det fri!

Tre vodka med ananas-juice senere så begynner til og med vitsene innimellom å bli morsomme, fortsatt ingen aning hva det handlet om selv om jeg er ganske sikkert på at både død, begravelse og populær-rasisme var en del av det hele.

Hvor går man så herfra? Joda, det ble Stand Up og hypnotisør til slutt, ble dessverre ikke plukket opp som en av de aktuelle kandidatene for akkurat det da. Kanskje like greit i og med at den typen hypnose kun fungerer på folk som er tilbøyelig til å oppføre seg som en kylling i offentlighet, gitt at de får utdelt en gyldig unnskyldning da (hypnose).

3 øl senere er man involvert i en fyrig diskusjon om de fascinerende sidene ved å arbeide som balsamør, underveis har dialekten min til og med svitsjet over til irsk. Dette må vi fikse på; fem minutter senere er man tilbake på skotsk mens man diskuterer offshore-arbeid i oljebransjen. 2 øl til og det er definitivt på tide å komme seg hjem, definitivt sent nok i massevis når man eksplisitt må bruke mer enn et par minutter på å lage tilstrekkelig bråk for å få nattevakten til å våkne akkurat lenge nok til å låse opp hotelldøren.

<<  Reisebrev fra den andre siden, del 1 | Reisebrev fra den andre siden, del 3 >>