300 innlegg!

300, tegneseriecoveret. Forøvrig liten relevans ellers.

300. Seriøst? 300 altså?

Jepp.

Men du har jo fortsatt til rådighet å skrive noe som helst fornuftig, humoristisk eller i det minste noe som bringer noe nytt til bordet! Det er jo bare en masse prat om deg selv, ditt eget liv og hva enn som rører seg i nabolaget ditt!

Vel, det er sånn det fungerer. De fleste som har forsøkt seg på å skrive noe som helst utover et bursdags-kort i ny og ne vet at før eller siden innser man egentlig at alle historiene vi forteller, så er det alltid vi som forteller vår egen historie til oss selv.

Fordelen med å se livet sitt glippe ut av hendene sine er vel for det første at man plutselig får et tredjepersons perspektiv på det hele, for det andre så er det da at når alt er sagt og gjort så er vi innerst inne alene. Uansett hvor tett man kommer innpå noen vil man aldri ha det samme potensialet for å kjenne noen bedre enn vi er i stand til å kunne kjenne oss selv, selvsagt ikke det at alle egentlig går til det punktet å vurdere noe slikt.

Det eneste vi har å by på her i livet er deler av oss selv, vi kan late alltids late som om vi er noen annen enn de vi er, men hvorfor? For å konformere til andres inntrykk, vår tildelte plass her i livet eller bare fordi det å innerst inne ha en kjerne av noe unikt skremmer vettet av gjennomsnittet? Vi må være oss, det er det eneste vi kan. For ved å søke å kjenne seg selv vil man kanskje til og med til slutt, når alt irrelevant strippes vekk, likevel kunne si at man i det minste kjente ett menneske fullt ut; seg selv.

Noen ganger betyr det å studere litt enkel psykologi for å finne ens styrker og svakheter, prøve seg på nye og spennende ting slik som latinsk dans før man tar en tur opp på en fjelltopp og kommer ned med en litt mer spirituell overbevisning. Blir man lei omgivelsene pakker man sekken, kaster skrivesakene oppå toppen og drar bare drar en eller annen plass så lenge det bare ikke er hjemme.

Blir det noensinne 400 innlegg? Hvem vet, personlig syntes jeg tanken på å skrive rundt 10-15 virket relativt uoppnåelig så man skal aldri si aldri.