Kontroll på kontinentet!

Meditation av bmadran

Mens jeg skrev innlegget Den som tenker kom jeg på en Zen-historie jeg hørte en eller annen plass, men i og med at selv ikke google.com ser ut til å kunne vise veien tilbake til den opprinnelige historien så må jeg heller nesten bare formidle det jeg selv husker av den. Historien handler ikke akkurat om kontinenter som tittelen skulle antyde, men skulle man i så fall finne en referanse så måtte det være hva enn som foregår under den kontinentaldriften menn av litt høyere alder enn meg selv er altfor kjent med... Aaaah, så mye fint å se frem til!

Selve historien starter med en student som mot alle odds får oppfylt sitt største ønske om å studere under en av de mest respekterte Zen-lærerne ved den lokale skolen. Nå var det selvsagt sånn at lærere av dette kalibret sjeldent hadde opptak for nye studenter, eller i det hele tatt så fikk man muligheten så måtte man gjøre langt mer enn sitt beste.

Hans første oppgave var å gå til toppen av et av de nærliggende fjellene, og like ved toppen skulle han finne en hule der han skal tilbringe morgendagen fra soloppgang og helt til solnedgang. Mens han er der skal han ikke tenke en eneste tanke.

Morgenen etter fant eleven den spesifikke hulen uten problemer, og han var fornøyd med å få komme i gang med studiene. Han satte seg til rette, renset hodet for eventuelle tanker og begynte å meditere.

Timene gikk, men langt om lenge begynte han å lure på hvorvidt det var lenge igjen før dagen var over - dette skulle han tross alt klare. Rundt middagstid begynte magen å rumle så mye at ekkoet fra huleveggene rundt ham begynte å nærme seg øredøvende. Han gjengkjente dette som tanker og gjorde alt hva han tidligere hadde lært for å tvinge dem til stillhet, og kjempet seg gang etter gang tilbake til et rent sinn. Han fokuserte på pusten, han fokuserte på tomrommet mellom huleveggene, han prøvde til og med å fokusere på stillheten mellom sine egne individuelle hjerteslag. Senere prøvde han til og med å fysisk riste hodet tomt for tanker.

Ingenting fungerte spesielt lenge og før han visste ordet av det dukket enda flere tanker opp - alle som en uten å være bedt, og han hadde ikke en gang lov til å ha hatt en eneste av dem. Da solen begynte på sin ferd nedenfor kanten av horisonten pakket han slukøret sammen tingene sine og begynte på den lange turen hjem igjen. Ved bunnen av fjellet ventet læreren på han, som forventet ville han vite hvordan det hele hadde gått.

Vel, lærer, jeg kan ikke lyve til deg, og kan ikke si annet enn at jeg har feilet i oppgaven du ga meg. Jeg prøvde så godt jeg kunne, men etter noen timer kunne jeg ikke klare å holde unna alle tankene. Ikke så lenge etterpå kom tankene igjen på rekke og rad. Tilgi meg lærer, for jeg har vanæret meg selv ved å ikke klare oppgaven du har gitt meg.

Du skal prøve en gang til, men denne gangen så skal du bruke hele dagen på å tenke tanker - hele tiden uten stopp. Eleven takket for en ny uforventet mulighet, og lovte å gjøre sitt beste for å klare oppgaven denne gangen. Vel vitende om at om enn noe så hadde i hvertfall gårsdagens erfaring vist en gang for alle at det å få tanker ikke var til å unngå.

Neste morgen smilte eleven bredt for seg selv på vei opp stien mot hulen, og vel fremme satte han seg ned og satte i gang med oppgaven. Han tenkte at i morgen så skulle han få startet opplæringen sin, han tenkte på blomstene han hadde sett på veien opp til hulen og etterhvert også på familien hjemme som kom til å bli så stolt over han.

Rundt lunsjtider begynte han å merke at det var nesten begynt å bli et merkbart mellomrom mellom alle tankene, men han var fortsatt fast bestemt på at dette var noe han skulle han klare. Litt senere ble mellomrommene straks mer merkbare og han fant at han nå tenkte tanker om naboene, om en stein han hadde sett på veien opp til hulen og etterhvert også hensikten med øvelsene han måtte slite seg gjennom. Magen rumlet protesterende om at det nå var blitt middagstid, men det var nå såvidt at han klarte å tenke på middag i det hele tatt. Noen få timer senere var det såvidt han klarte å finne på noe som helst nytt å tenke på. Et forsøk på å stå på hodet for å få fortgang i prosessen ga nok et forholdsvist nytt perspektiv på hulen der han satt, men selv det endte kun opp som en midlertidig løsning. Han hadde feilet igjen.

På turen ned fra fjellet  møtte han nok en gang læreren som også denne gangen ville vite hvordan det hadde gått. Nok en gang måtte han beklage seg for å ha feilet. Nok en gang hadde han vanæret både seg selv, læreren og skolen ved å feile.

Springtime by the river, av kaborge

Min student. Du har ikke feilet, men heller suksessfullt lært deg hvordan tankene våre ikke fungerer! Til tross for at vi er i stand til å utøve en viss form for midlertidig kontroll over tankene våre, så vil vi uansett alltid finne at tankene er noe som er. Tankene våre er som en elv, alt du kan gjøre er å velge hvorvidt du vil følge dens voldelige kast eller bare observere dem fra elvebredden mens de passerer.